Lettere

Har du hørt om «Kohnstamm-fenomenet»? Inntil nylig hadde jeg ikke hørt om det, men jeg hadde allerede opplevd det. Det har kanskje du også.

En enkel måte å demonstrere fenomenet på er å stå sideveis mot en vegg og presse armen mot veggen i ca et halvt minutt. Når du snur deg bort fra veggen og lar armen henge langs siden vil armen løfte seg av seg selv. Jeg husker vi gjorde det med begge armer da jeg var barn ved å stå i en døråpning og presse armene mot karmen. Hvis du har noen til å hjelpe deg kan du be dem holde armene dine inn mot kroppen mens du presser utover.

Noen har sammenlignet opplevelsen som Kohnstamm-fenomenet gir med opplevelsen av letthet du kan oppleve i en Alexanderteknikk-time. Selv om følelsen av letthet kan ligne kan det være snakk om ulike prosesser. Kohnstamm-fenomenet har vært undersøkt vitenskapelig, men det er ikke slått fast med sikkerhet hva som forårsaker fenomenet.

Vi vet heller ikke sikkert hva som gir følelsen av letthet i en Alexanderteknikk-time. Det kan ganske enkelt være redusert bruk av muskelspenning, at du ikke lenger bruker mengden muskelspenning som du tror er nødvendig for en bevegelse, eller for å holde deg oppreist. Forventning kan spille en rolle. Du forventer å bruke en viss spenning. Når mindre viser seg tilstrekkelig kan det gi opplevelse av letthet.

Det kan også være at organisering av muskelskjelettsystemet er like avgjørende som nivået av spenning. Effektiv og dynamisk organisering gir effektive bevegelser og dermed følelse av letthet. Et eksempel på hva dynamisk organisering har å si for opplevelsen av kroppen er å observere forskjellen på å holde et barn som sover sammenlignet med barnet når det er våkent. Det sovende barnet er tungt mens det våkne barnet balanserer og kan oppleves som lettere.

Opplevelsen Kohnstamm-fenomenet gir av svevende armer går raskt over. Den svevende følelsen etter en Alexanderteknikk-time er også forbigående, men kan vare lengre, noen ganger flere dager. Etter hvert som du får generelt bedre organisert muskelskjelettsystem og lærer å bevege deg på en bedre måte, vil forskjellen du opplever i timene bli mindre. Den lette måten blir din vante måte å bevege deg på. Men en lærer vil med hendene sine alltid kunne få deg til å føle deg litt lettere.

Det viktige er likevel ikke opplevelsen i seg selv. Følelsen forteller deg at det finnes en lettere og bedre måte å bevege seg på enn den du bruker til vanlig. I Alexanderteknikk-timene lærer du hvordan du kan finne den lettere måten. 

Relaterte blogginnlegg

Ingenting skjer og alt fungerer

Spjong

Vente og se

Førsteinntrykket av Alexanderteknikken pleier å være at den enten handler om kroppsholdning eller avspenning, muligens begge deler. Hvis førsteinntrykket er kroppsholdning tror folk det handler om å rette seg opp, noe som kan gjøre deg stiv. Du behøver selvfølgelig ikke å gjøre noe for å oppnå din egen naturlige høyde. Tvert imot er det viktigere å gjøre mindre av det som gjør deg kortere.

Om førsteinntrykket er avspenning kommer det av at folk flest går rundt med for mye unødvendig spenning. Den vanlige oppfatningen er at de må gjøre noe for å bli kvitt spenningene de har. Men spenninger er egentlig ikke noe du har. De er ikke ting. Unødvendige muskelspenninger er noe du gjør. Den intelligente måten å bli kvitt dem på er å slutte å gjøre dem.

Mest intelligent, kanskje ikke enklest.

Stopp og observer

Unødvendige spenninger er veldig ofte del av bevegelser du gjør vanemessig og ubevisst. En måte å angripe spenningene på er å endre bevegelsesmønsteret. Men de unødvendige spenninger kan like gjerne være der også når du er i ro. Det kan være noe du gjør hele tiden. Noe du gjør selv når du tror du gjør ingenting.

Hva gjør du når du gjør ingenting?

Folk som mediterer er vant til å sitte stille lenge om gangen. De kan komme til å legge merke til spenninger etterhvert. Noen spenninger kan komme av at det å sitte stille lenge om gangen ikke er så lett. Vi er bedre skapt for bevegelse og det er lett å stivne. Men du kan også komme til å legge mer merke til hva du faktisk gjør selv om du sitter og gjør ingenting. 

Du kan lære mye bare ved å sitte i ro og observere; vente, og se om du kan oppdage noe unødvendig du gjør. Kanskje holder du på skuldrene, eller kanskje spenner du føttene. Fristelsen vil være stor til å korrigere med en gang, men avstå fra det. Retter du på det med en gang kan du gå glipp av viktig informasjon. I stedet kan du stille deg selv noen spørsmål.

Noen spørsmål

Om du merker at du gjør ett eller annet unødvendig, spør deg selv om hvorfor du gjør det. Hva er det du prøver å oppnå? Hva er hensikten? Har det sammenheng med noe? Det er ikke sikkert du finner noe svar, men vanligvis spenner vi oss av en grunn. Det kunne vært en ganske god grunn en gang i tiden, eller i alle fall en veldig naturlig årsak. For eksempel har jeg spenninger som lett kommer fordi jeg har spilt så mye fiolin.

Det neste spørsmålet du kan stille er: hva skjer om jeg slutter å gjøre det jeg gjør?

Problemet med vanemessige spenninger er at vi kan ikke være sikre på hva som vil skje når vi gir slipp på dem. Noe vil kunne forandre seg andre steder enn akkurat der du kjenner dem. Å gjøre noe direkte og lokalt er derfor en dårlig idé. Bedre å ha en åpen og avventende holdning og la ting skje av seg selv. Hvis ingenting skjer har du i alle fall blitt mer kjent ned en uvane, og det er som å ha en fugl i hånden, som ordtaket sier.

Retninger

Retningene vi tenker i Alexanderteknikk - å la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, osv. .- hjelper til at vi gir slipp på spenninger vi går og holder på. Men noen ganger kan det være bra å utsette å tenke retning og heller vente og se hvilken retning kroppen din vil få om du lar ting skje av seg selv. Det vil gi deg et hint om hvordan du kan tenke retning på en mer individuelt tilpasset måte. Retningene som Alexander formulerte er bare generelle og han gjentok ofte hvor viktig det var å tilpasse dem til hver enkelt.

Aktiv hvile 

Å sitte og vente på at spenninger slipper taket er ikke noe for nybegynnere. De vil mangle forutsetninger for å kunne oppdage og å gi slipp på spenninger. Dessuten kan det å være i samme posisjon lenge om gangen være vanskelig. Du kan lett bli mer anspent. Om du har mye spenninger fra før kan det til og med begynne å gjøre vondt.

For nybegynnere er det beste alternativet å legge seg ned i aktiv hvileposisjon med intensjonen om å gjøre minst mulig. Alternativt kan du overlate jobben til en alexanderteknikklærer.

Hands-on 

I en "hands-on" alexandertime er det mye lettere både å oppdage og å gi slipp på spenninger. Læreren bruker hendene på en slik måte at muskelskjelettsystemet som helhet blir bedre organisert. Det er ikke nødvendigvis stedet læreren berører du vil merke at du har spenninger eller at de slipper. Spenningene har sammenheng med noe du gjør og har derfor sammenheng med resten av kroppen. Det ligger en intensjon bak.

Å gi slipp på de unødvendige muskelspenningene er bare en mindre del av prosessen. Du må også lære hvordan du kan utføre det du har intensjon om å gjøre uten å involvere de unødvendige spenningene. Hvis ikke vil du bare bruke de samme gamle spenningene som før. Hvordan det gjøres lærer du gjennom å ta timer his en alexanderlærer. Mer om det en annen gang.

Dette blogginnlegget er inspirert av en workshop med alexanderlærer Bobbie Gallagher med tittelen "Stop and Think".

Relaterte blogginnlegg:

Hva gjør du på?

Å gjøre ingenting

Kvalitet

I forrige blogginnlegg skrev jeg at Alexanderteknikken ikke handler om gjøre noe riktig eller galt, men at teknikken handler om kvalitet på bevegelser. Kvalitet kan som kjent variere. Hva er god kvalitet i Alexanderteknikken?

Først må jeg nevne at god kvalitet er uavhengig av hva slags posisjon du befinner deg i. Noen posisjoner eller stillinger er enklere å forholde seg til og mer fordelaktige enn andre, men uansett posisjon må du bare gjøre det beste ut av det.

Kvalitet er også uavhengig av hva slags bevegelse du velger å gjøre. Kvaliteten på bevegelsen i seg selv vil bli bedre med Alexanderteknikken, men om du for eksempel spiller fiolin eller danser tango er det ikke sikkert at bevegelsen blir «riktig» i forhold til fiolinspill eller det å danse tango. Alexanderteknikken virker generelt. Spesifikk teknikk må du fremdeles lære.

God kvalitet på bevegelser i forhold til Alexanderteknikken er heller ikke avhengig av bevegelsesutslag, men av bevegelighet innen det bevegelsesutslaget du allerede har.

En bevegelse er sluttresultatet av en prosess. Alle bevegelser forberedes, og kvaliteten på bevegelsen avhenger av forberedelsen. Den viktigste kontrollmekanismen i denne prosessen er å kunne velge å vente med utførelsen av bevegelsen, eller velge å la være å utføre den. Å utøve en slik kvalitetskontroll avhenger av oppmerksomhet. Oppmerksomhet om egne bevegelser er en forutsetning for å forbedre kvalitet.

Hensikten med oppmerksomheten er først og fremst å kunne handle preventivt, å unngå å forstyrre bevegelse som kan skje av seg selv. «Non-doing» kalles det i Alexanderteknikken, og er en slags kvalitetsbeskrivelse. Denne kvaliteten kan være spesielt tydelig i sykliske bevegelser som i stor grad er automatiske, som å gå eller løpe, og å puste.

I Alexanderteknikken er vi ute etter en bestemt kvalitet i funksjonen til muskel-skjelett-systemet. Enklest beskrevet er vi ute etter mest mulig dynamisk og minst mulig statisk muskelarbeid. Tilpasninger kan skje lett og det er en «flytende» kvalitet. Kroppen føles lett og det er lett å bevege seg, og det er en ekspanderende tendens i muskelskjelett-systemet. Denne tendensen handler like mye om kvaliteten på muskelspenning som faktisk utvidelse.

Vanligvis tenker vi på muskler som avspente eller spente, eller vi tenker at de kan ha ulik grad av spenning. Men muskelaktivitet har en kvalitet også på et annet plan. Du kan tenke deg tonen fra et musikkinstrument. Toner kan ha ulik styrke, på samme måte som muskler kan ha ulik spenning, men uavhengig av styrkegrad kan toner ha ulik klang. Muskler kan også ha ulik «klang» etter muskelaktivitetens karakter. 

Akkurat som en musiker trener seg opp til å høre små nyanser i klangen trener en Alexanderteknikk-lærer seg opp til å ane små forskeller i karakteren i muskelspenning. Beste måten å beskrive hvordan dette oppleves er å tenke seg musklene som strenger (som de jo faktisk er). Muskelstrengene skifter hele tiden på å arbeide, det foregår et «muskelspill». En dynamisk arbeidende muskel vil ha en form for vibrerende kvalitet. Du oppnår ikke denne kvaliteten ved å «slappe av». Den er heller ikke avhengig av om du er «avspent» eller ikke. Du kan like gjerne gjøre noe som krever stor kraft, f.eks løfte tungt.

Det som er ekstremt interessant er at det er en direkte sammenheng mellom dette «muskelspillet» og hvordan du tenker. Hvor du har oppmerksomheten, graden av oppmerksomhet og hver eneste lille tanke om handing, påvirker musklene. Alexanderteknikken handler om denne påvirkningen.

Folk har misforstått om de reduserer Alexanderteknikken til et spørsmål om hvor de har plassert føttene eller om hvorvidt de lener deg bakover når de sitter i en stol. Alexanderteknikken er først og fremst ei mental greie. Jeg sier som min gode kollega Nigel Hornby: «It all depends on the quality of our thoughts».

Relaterte blogginnlegg:

Ortomani

Av-knappen

Jobber du hardt for å slappe av? Bare gi opp! Du er på feil spor.

Mitt inntrykk når jeg gir time til folk som er stressa er at de tror at de må gjøre noe for å slappe av. Det motsatte er tilfelle. For å bli roligere og oppnå avspenning er det noe de må slutte med.

Aktiv hvile
Når du har for mye spenning i kroppen betyr det at du holder for mye fast på deg selv med musklene dine. Legger du deg ned vil det alltid henge igjen rester av denne «holdingen». Det kan ta tid å gi slipp på den. Det mest effektive er å kunne gi slipp på hodet, da følger resten av kroppen etter. Min erfaring er at folk flest har en tanke om at de må gi slipp på armer og bein. Hodet tenker de ikke på.

Hvilestillingen vi ofte bruker i en Alexanderteknikk-time kalles «aktiv hvileposisjon» eller «semi-supine». Det er en ideell posisjon for å gi slipp på spenninger i nakke og skuldre. Men når en anspent elev legger seg ned på benken og skal «slappe av» støter vi på et problem: å «slappe av» er å gjøre noe!
Når noen prøver å «slappe av» går de etter følelsen av avspenning, og for å oppnå den følelsen gjør de noe med kroppen. De kan bli tung og slapp, eller til og med begynne å nesten umerkelig presse seg ned mot underlaget. Å bare å slutte å spenne seg, ved å la være å gjøre noe, virker helt annerledes. Spenningene løsner, men muskulaturen er lett og livlig.

Når eleven ligger på benken bruker jeg hendene for å «oppmuntre» armer, bein og nakke til å slippe taket. Enkelt fortalt går det på at jeg holder forsiktig på en slik måte at eleven kan holde mindre. Å holde mindre, å gjøre mindre, er hele tiden mål og arbeidsoppgave. Nye elever blir ofte forundret over at «så lite» kan ha så stor effekt.

Mindfulness in activity
Når du ligger i aktiv hvilestilling kan du for eksempel være oppmerksom på pusten eller på kontaktpunktene mot underlaget. Dette er ikke for å «slappe av» men for å bruke oppmerksomheten konstruktivt ved å fokusere på noe her og nå. Det har i seg selv en indirekte avspennende og beroligende effekt.

Men i Alexanderteknikken tar vi dette et skritt videre. Vi bruker oppmerksomheten konstruktivt i bevegelse. Det har en enda større effekt. Når du beveger deg utfordres balansen og hjernens aktivitet øker for å koordinere samspillet. Det foregår en konstant reorganisering av muskelskjelett-systemet, som det er om å gjøre å ikke forstyrre.
I Alexanderteknikken bruker vi «directions» som er praktiske, presise og preventive mentale beskjeder som sørger for at kroppen er fri og åpen. «Directions», eller «retninger» som vi kan kalle det på norsk, er som en serie «av-knapper» som sikrer at uvaner ikke forstyrrer.

Aller viktigst er å bruke «av-knappen» i det du skal til å bevege deg, slik at du gir deg selv tid til å tenke før du handler. Dette kalles «inhibition» og er helt nødvendig for at du skal ha mulighet for å gjøre bevegelsen på en ny og bedre måte.

Prosess og følelse
Med det samme du bestemmer deg for å rette oppmerksomheten mot noe, for eksempel mot pusten i en «mindfulness»-øvelse, skjer det noe i nervesystemet og muskelskjelett-systemet. Det er ikke sikkert at du merker endringen, men noe skjer. Blir endringene mange nok vil du merke effekten. Men det er først etterpå. Det betyr at underveis i arbeidet med «av-knappen» må du stole mer på prosessen og mindre på hva du føler. Det betyr også at du må akseptere hva du føler til enhver tid, selv ubehagelige spenninger. Om du går direkte inn og vil oppnå en bestemt følelse, for eksempel av avspenning, går du bare etter det du kjenner. Bevegelsene dine vil være vanestyrte og du vil ende opp med de samme spenningene du alltid har hatt.

Ingenting
Hvordan føles det å ikke gjøre noe, la være å gjøre noe? Hvordan føles ingenting? Alexanderteknikken er så enkel at den kan synes vanskelig iblant. Men når du tenker etter er det helt logisk. Spenninger og stress er noe vi gjør. Det er dine og mine muskler. Det er vi som spenner oss, ingen andre. Løsningen må være å gjøre mindre av noe, ikke mer.


Relaterte blogginnlegg:
Uslepne diamanter
Nei

Uslepne diamanter

Alle vil bli kvitt unødvendige spenninger. Helst så fort som mulig. Den normale metoden er å gjøre bevegelser eller tøye og strekke på musklene for å få bort ubehaget. Det er som stein i skoa du vil bli kvitt så fort som mulig. Men du kan ikke fjerne muskelspenning ved å bruke muskelspenning! Du bare maskerer problemet. Avspenningsøvelser kan også være en blindvei om de gjøres kun for å oppnå følelsen av avspenning. Du må finne ut hva du gjør (som forårsaker spenningene) og så slutte med det.

Du kan lære mye ved å ta deg tid til å bli bedre kjent med spenningene, i stedet for å forsøke å fjerne følelsen av spenning så fort du merker den.

Observasjon
Det kan lønne seg å ta seg bryet med å jobbe med systematisk for å bli kjent med sitt eget spenningsmønster. Det kan du gjøre når du ligger i semisupine/aktiv hvilestilling eller i sittende stilling.

Begynn med å rette oppmerksomheten mot en del av kroppen der du kan føle det du opplever som unødvendig spenning. (Som utgangspunkt er det best å la det være åpent om spenningene du føler faktisk er unødvendige eller ikke. Det kan være vanskelig å avgjøre).

Når du har fått en slags idé om spenninger i en del av kroppen, la spenningene være som de er og gå videre til neste kroppsdel. Det behøver ikke å ta lang tid. Det er omtrent som å hilse på noen og si hei og takk for sist. (Det kan være gamle kjente du hilser på).

Mønster
Når du har gått en runde kan du gå en runde til. Denne gangen ser du om du kan oppdage sammenhengen mellom spenningene. En del av kroppen spenner seg aldri uavhengig av resten. Hvis du for eksempel er spent i underarmen vil overarmen helt sikkert være med på en eller annen måte. Om kjeven er spent vil tunga også gjøre sitt. Se om du kan oppdage mønsteret. Hvilken vei trekker spenningene? Veldig ofte vil mønster av muskelspenning føre til rotasjon. Hvilken vei roterer kroppen eller kroppsdelen?
Du kan bruke så lang tid du vil, men det er ikke sikkert det har noen hensikt å dvele for lenge. Hvis du ikke kan oppdage noe går du bare videre. Du kan finne ut mer en annen gang.

Når du har en slags forestilling om hva du gjør med musklene i kroppen som helhet kan du gjøre et eksperiment. Du kan forsøke å overdrive tendensen litt. Lat som du er en skuespiller som skal spille deg selv. Hva uttrykker du når du spenner deg slik? Kjenner du igjen spenningene? Hva er intensjonen, hva forsøker du å gjøre med spenningene? Kan du oppdage sammenhengen mellom spenningene i ulike deler av kroppen? Hvordan påvirkes pusten? Hva skjer når du slutter å spenne deg? I hvilken retning går frigjøringen av spenning?

Directions/retninger
I Alexanderteknikken bruker vi mentale beskjeder eller «retninger» for å gi slipp på unødvendig spenninger, og ikke minst unngå unødvendig spenning når vi beveger oss. Den vanlige måten å beskrive retningene på er:

la nakken være fri slik at

hodet kan gå fram og opp slik at

ryggen kan bli lengre og bredere


Unødvendig spenning trekker kroppen sammen og denne frasen beskriver det vi ønsker av lengde og bredde i kroppen. Det er en generell beskrivelse som passer til alle fordi alle mennesker har i utgangspunktet den samme strukturen. Gjennom observasjon og eksperimentering kan du finne ut hva som er ditt unike mønster innen det generelle mønsteret, din spesielle måte å gjøre ting på. Når du kjenner dine egne tendenser kan du bruke Alexanderteknikkens «retninger» mer nøyaktig og mer effektivt.

«Retningene» i Alexanderteknikken er først og fremst preventive. De har som hensikt å hjelpe oss til å la være å gjøre det vi ikke behøver å gjøre. Derfor har det en verdi å vite mest mulig presist hva du gjør når du spenner deg. Neste gang du merker at du er anspent, ikke prøv å bli kvitt spenningene umiddelbart. Se heller om du kan finne ut mer.

I stedet for å forholde deg til spenningene som stein i skoa du bare hiver, se nærmere på dem før du gir slipp på dem. De har verdi, nærmest som uslepne diamanter.


Relaterte blogginnlegg:
Lengde og bredde

Stressnakke

Blivende Alexanderteknikk-lærere får grundig utdanning i å bruke berøring når de instruerer. Typisk vil studentene det første året bare bruke hendene på hverandre under oppsyn av en lærer, andre året bruke hendene uten oppsyn på medstudenter, og siste året lære å bruke hendene på «normale» mennesker.
Når de begynner å gi ordinære timer er det vanligvis med en øvelærer til stede. En kollega fortalte meg om da han for første gang skulle gi en første time til en mann. Han la hendene på ham og fikk seg en stor overraskelse. Han kikket bort på øvelæreren. Dette måtte da være en fleip? Mannen var hard som betong.

Det var ramme alvor. Noen ganger kan forskjellen mellom en myk Alexanderteknikk-student og en sliten kontorist være helt grotesk. Det burde ikke være sånn. Det behøver ikke å være sånn. Men slik er tingenes tilstand.

Noen ganger kommer folk med så stive nakker at det kan virke underlig at de i det hele tatt kan bevege på hodet. Oftest er det menn, men av og til også kvinner. De er gjerne aktive og pliktoppfyllende mennesker med stor tro på at bare de prøver hardt nok, vil de lykkes. Veldig ofte har de hatt blind tro på fysisk trening som universal-løsning på helsemessige problemer, men nå virker ikke det lenger. De har kjørt seg fast og kommer ikke ut av uføret.

Man kan fristes til å bedømme uvanlig stive og anspente personer som håpløse tilfeller. Det er å ta grundig feil. Her er det tvert i mot bare større rom for forbedring. Men det kan ta tid.

Utfordringer
Hvis utgangspunktet er som beskrevet over kan man møte vanskeligheter som må tas hensyn til. Hvis personen det er snakk om trener mye og hardt vil det være en fordel å redusere intensiteten og kanskje også mengden av trening i en periode. Særlig er dette viktig til å begynne med. Når bevegelseskvaliteten blir bedre vil trening gi positiv i stedet for negativ innflytelse og treningen kan gjenopptas.

Når endringer begynner å skje, og spenninger reduseres, vil man ofte øke følsomheten for spenningene. Er nakken stiv og stram kan man føle mer av denne stivheten. Selv om det generell spenningsnivået synker vil man av og til føle mer av spenningene man har. Det er ikke alltid behagelig, men følelsen må aksepteres.

Det er fristende å forsøke å gjøre noe med symptomene (spenningen), for eksempel ved å vri og vrikke på hodet for å tøye nakken, eller massere. Det gjør ingenting med årsaken til problemet. Det er endring i reaksjonsmåte som må til. Det er uhensiktsmessige reaksjoner som fører til spenningene.
Uheldigvis er det slik at mennesker som er vant til å prøve hardt og intenst også er de som er minst vant til å vente, la være å reagere, gjøre ingenting. Dette er kanskje den største utfordringen de møter. Uten evnen til å la være å reagere har de ingen håp om å komme ut av den onde sirkelen.

Utfordringene kan overvinnes. For det første behøves en forståelse av at spenningene kommer av noe man gjør, at det er en sammenheng mellom hvordan man reagerer og tilstanden i muskelskjelett-systemet. Unødvendige spenninger kommer ikke av seg selv.

For det andre må man være nysgjerrig på egne bevegelsesmåter, og villig til å eksperimentere og observere. Og for det tredje kan det være nødvendig å rydde tid i sin egen hverdag til å «gjøre ingenting», vanligvis betyr det å legge seg ned i «aktiv hvilestilling» (semisupine). Det siste kan være vanskeligere enn man skulle tro. Jeg har hatt elever som er veldig fornøyde når de kommer på time og forteller at de har klart å ligge i ro i hele ti minutter.

Løsningen
Å kunne la være å spenne nakken er alltid en del av løsningen, men sjeldent hele løsningen, selv om det dreier seg om mennesker med det vi kan kalle «stressnakke». Av biologiske og fysiologiske årsaker er nakken blant de delene av kroppen hvor vi merker spenning under stress. Som jeg var inne på er det reaksjonsmåten som er problemet, spenningene er sekundære. På den annen side er det å ha som hensikt å la være å spenne nakken en måte å bryte med vanemessige reaksjoner.

Deretter er det nødvendig å ta for seg hvordan man bruker hele kroppen, ikke bare nakken. Ofte er det slik at man gjør med nakken det man burde gjøre med andre deler av kroppen. Ikke minst er det helt nødvendig å kunne bruke beina på en dynamisk måte for å kunne koordinere spenninger i rygg og nakke. Bruken av hender og armer har også stor innflytelse på det som skjer i nakken.

Med Alexanderteknikken tenker du før du handler. Men det er ikke bare bevegelsene vi forbereder konstruktivt. Det kan være nødvendig å gjøre det på et høyere plan. Hvordan planlegger man dagen. Stress kommer oftest når vi må gjøre for mange ting på en gang, på for kort tid. Noen ganger er bedre planlegging nødvendig del av løsningen. Stress kan også være et resultat av hvordan vi tolker en situasjon. Også det er noe vi «gjør», som man med trening kan slutte å gjøre, eller i alle fall gjøre mindre av.

Å ha hyppig timer er en fordel i begynnelse, og å ha mange nok timer. Det er i det hele tatt nødvendig å ta seg nok tid. Typen personer jeg beskriver her er vanligvis over 50, og de har brukt det meste av live til å ende opp i den tilstanden de er i. Det er naivt å tro på en kjapp løsning, selv om det utroligste av og til kan skje på under tre måneder.

Hva som skjer mellom timene er selvfølgelig helt avgjørende. Å få ideene fra timene inn i hverdagens bevegelser og aktiviteter er det som utgjør forskjellen på om timene kun blir en form for «reparasjon» eller virkelig utvikling.

Til slutt noe som kanskje lyder som en selvmotsigelse: utgangspunktet har ingenting å si. Det har ingenting å si hvor stiv og anspent og fastlåst noen er. Å kunne tenke er det avgjørende, og det kan alle. Jeg har opplevd gang på gang at personer som i utgangspunktet opplevdes som stål og betong har begynt å livne til når de begynner å sende nye beskjeder til musklene sine. Selv om det ikke er så mye forandringer ytre sett, er det stor forskjell å kjenne at det faktisk er noen hjemme under armeringen. Det er som å høre vårbekken sildre under isen. Da vet jeg at sommeren helt sikkert kommer.


Relaterte blogginnlegg
Stiv nakke
Møte med sjefen

Avspenning

Avspenning er en bra ting. Alle ønsker å være avspent og avslappet. Men hva innebærer det egentlig?

Den vanlige oppfatning er at avspenning er en følelse. Følelsen som kommer som et resultat av reduksjon i muskelspenning.

Når noen er stressa og anspent (som jo dessverre er alt for vanlig), ønsker de å oppnå den følelsen. De kan gjøre hva som helst for å få det til, inkludert det å spenne seg mer. Spenner du deg for så å slappe av igjen, vil du kjenne deg avspent. Men har du kommet noe videre?

Det er en utbredt feiloppfatning at for å oppnå avspenning så må du gjøre noe. Det burde være innlysende at det ikke er tilfelle. Alt du behøver å gjøre er å ikke gjøre noe. For å oppnå avspenning må musklene få andre signaler. Så fort de får signal om å slutte å gjøre noe vil de være avspent.

Utfordringen for deg er at du kan ikke kjenne dette signalet. Følelsen av avspenning er noe som først kommer etterpå.

Mennesker som er veldig anspent og stressa har naturlig nok et sterkt ønske om å oppleve avspenning. Det kan være et problem i seg selv. For oss Alexanderteknikk-lærere er det nærmest en egen diagnose. Problemet oppstår når noen søker følelsen av avspenning uten å ha gjort det nødvendige mentale arbeidet for å komme dit.

I timene viser dette seg ved at eleven for eksempel lukker øynene når han/hun står eller sitter og blir tung og slapp i kroppen. Det er som om de forsøker å imitere en sekk poteter. Det er på ingen måter sunt.

Enda verre blir det når de ligger på benken. Det er ikke måte på hvor slappe og tunge de kan gjøre seg. Det er heller ikke uvanlig at de i tillegg narrer seg selv ved å faktisk presse seg ned mot underlaget, f.eks presse hodet mot bøkene, for å bli enda tyngre. De øker spenningen uten å vite det. Når jeg snakker om det å «ikke gjøre noe», ser de rart på meg.

En nyttig og funksjonell reduksjon i muskelspenning oppnår de først når jeg klarer å aktivere dem til konstruktiv tenkning. De kommer dit. De går bare en litt lengre vei fordi de står i veien for seg selv.

Den tunge og slappe holdningen er en kollaps av hele systemet. Hvis vi sammenligner kroppen med et hus er det som å forsøke å rive huset for å lufte. Alt du behøver å gjøre er å åpne vinduene.

I Alexanderteknikken «åpner» vi vinduene ved å tenke lengde å bredde. Musklene får beskjed om avspenning uten at kroppen blir tung og slapp. Å tenke lengde og bredde kan (i noen sammenhenger) beskrives som å tenke avspenning, men med retning. Retningen følger kroppens struktur og er dermed funksjonell, og kan brukes også når du er i bevegelse.

Når noen er alvorlig anspent og stressa er alt de gjør spenning og stress. Til og med avspenning blir stress, noe de forsøker å gjøre. Det er ønskelig at de reduserer spenningsnivået, at de «slapper av». Men det er bare halve jobben. De må lære hvordan de kan være i aktivitet uten unødvendig spenning. De må lære å bruke Alexanderteknikken i praksis. Først når de har lært hvordan de skal bruke spenning kan de mestre spenning.

Avspenning i seg selv har begrenset nytte om du ellers fortsetter å gjøre ting på samme anspente måte som gav deg behov for avspenning.

Relaterte blogginnlegg
Bli kvitt jobbsmertene
Viskelær

Muskelsmerter

På tirsdag gir jeg introduksjonskurs i Alexanderteknikken. Tema er «muskelsmerter». Mange som kommer til meg for å ha timer har vondt ett eller annet sted. Det må jeg alltid ta hensyn til i det praktiske arbeidet. «Muskelsmerter» er derfor et relevant tema for et introduksjonskurs.

Når elever blir spurt om hvorfor de tar timer i Alexanderteknikk oppgir de ofte smertereduksjon som viktigste årsak. Det er egentlig et paradoks, siden Alexanderteknikken ikke er noen terapi mot smerter. Tydeligvis må Alexanderteknikken ha innvirkning på smerter, men hvordan? Hvorfor er det slik når smertelindring egentlig ligger utenfor vårt arbeidsområde?

Psykofysisk 
Smerter er et komplekst fenomen, like mye psykologi som fysiologi. Frederick Matthias Alexander ville brukt ordet «psykofysisk». Det ordet brukte han om teknikken sin også. Alexanderteknikken er like mye mental som fysisk. Han kalte den «psykofysisk re-læring». Antagelig er det flere grunner til at Alexanderteknikken kan gi smertereduksjon. Jeg skal forsøke å beskrive noen mulige mekanismer. 

Muskelsmerter 

Det er ofte en sammenheng mellom muskelspenninger og smerter. Reduksjon i spenning kan gi reduksjon i smerter. Siden Alexanderteknikken går ut på å unngå unødvendige muskelspenninger, er avspenning den mest nærliggende forklaringen på at Alexanderteknikken lindrer smerte. 

Ser vi på Alexanderteknikken som en avspenningsteknikk (noe den ikke er, men kan fungere som), så har Alexanderteknikken fordeler i forhold til tradisjonelle avspenningsøvelser:

Alexanderteknikken tar hensyn til kroppens struktur slik at teknikken kan brukes enten du er i ro eller i bevegelse. Reduksjon i muskelspenning skjer mer eller mindre av seg selv som konsekvens av hvordan du tenker i forhold til bevegelse. Alexanderteknikken redusere spenningene du bruker i forhold til tyngdekrafta, noe som gir premissene for all muskelspenning.
Sist, men ikke minst, går Alexanderteknikken ut på å unngå spenning. Selve nøkkelen til å redusere unødvendig muskelspenning må være å unngå den. Avspenning er å være etterpåklok, som jeg pleier å si.

Vanemessige reaksjoner
Å unngå muskelspenning gjør vi gjennom ferdigheten vi kaller «inhibition». Inhibition er evnen til å kunne velge å ikke reagere. Et problem med smerter og muskelspenning er at smerter lett fører til muskelspenning (eller omvendt), som kan føre til mer smerte, som så fører til enda mer spenning. Muskelsmerter handler derfor ofte om å være i en ond sirkel. Alexanderteknikken, som et middel til å unngå vanemessige reaksjoner, egner seg godt til å bryte spenning-smerte sirkelen.

I hvor stor grad smerter reduseres er umulig å forutsi. Det er ikke noe proporsjonalt forhold mellom spenninger og smerte. Noen kan oppnå stor reduksjon i spenning, men oppleve liten reduksjon i smerte. Andre kan oppleve enorm reduksjon i smerte av bare en liten reduksjon i muskelspenning.

Tanke-handlingsprosessen og nettverk i hjernen 

Når smertetilstanden er blitt kronisk kan smerte vedvare selv om kroppsvevet forlengst er blitt friskt. Smerteopplevelsen sitter nemlig i hjernen. «Pain is in your brain». Det viser nyere forskning. Kronisk smerte er altså en lært tilstand. Det betyr imidlertid ikke at smerten ikke er ekte, bare at det er slik smerte fungerer.

Igjen kan Alexanderteknikken ha en effekt gjennom å være en metode for å endre vaner. Jeg kan tenke meg fire ulike forhold som spiller inn:

Alexanderteknikk er bruk av oppmerksomhet i den hensikt å forbedre bevegelser. I praksis vil det si: å tenke før du handler. Ny og bevisst måte å gjennomføre bevegelse på kan bety at nervesignaler assosiert med smerte i mindre grad blir aktivert. Å lære mer effektiv kroppsbruk kan dermed ha den bieffekt at smerter blir avlært.

En annen faktor som medfører reduksjon i smerter kan være omfordeling av resurser i hjernen. Planlegging og utføring av bevegelser kan gjøre beslag på noen av de samme hjernenettverkene som ellers er dedikert til smerte. Oppmerksomhet om forberedelse og utføring av egne bevegelser kan på den måten i seg selv virke smertedempende. 

For det tredje innebærer det å lære seg Alexanderteknikken at du får ny informasjon om kroppen din. Konkret anatomisk kunnskap om forhold mellom kroppsdeler, ledd og muskler som kan støtte prosessen med omorganisering i hjernens arbeide. 

Den fjerde faktoren er propriosepsjon og kan være nært knyttet til reduksjon i muskelspenning. Reduksjon i unødvendig muskelspenning kan gi økt følsomhet for nyanser i muskelspenninger. Hjernen får dermed helt ny informasjon å forholde seg til. Informasjon fra en levende og dynamisk organisme istedet for en som er stiv og tung å bevege. 

Placebo
Placebo er alltid en faktor som må regnes med når det gjelder opplevelsen av smerte. Placebo kan spille både en negativ og en positiv rolle. Healing er i stor grad placebo, og Alexander var i sin første bok fra 1910 sterkt imot healing fordi han mente det kunne føre til at man overså vitale signaler fra kroppen, ikke minst smerter.

Smerter må ikke overses. De må aksepteres, men heller ikke dyrkes. Det er som å hilse på noen du kjenner på gata. Du kan si hei uten at du behøver å stoppe for å slå av en prat. Men du skal heller ikke bare gå rett forbi. Det er en viss fare for at elever i Alexanderteknikken misforstår (og misbruker) prinsippet om «inhibition» til overse signaler på den måten.

Berøringen vi bruker i Alexanderteknikk-undervisningen kan også fungere som placebo, men den kan muligens også virke reelt smertedempende ved å aktivere belønnings-sentre i hjernen. Fordelen i en undervisnings-situasjon er at eleven blir roligere, opplever mindre ubehag og dermed blir mer mottakelig for læring.

Men det er uheldig hvis avspenning blir eneste mål med å ta timer. Vi bør betrakte avspenning på samme måte som smerte – erkjenne, men ikke forsøke å holde fast ved. Følelse av avspenning vil alltid være forbigående fordi det vi legger merke til er endringer. Er du alltid avspent vil du ikke føle deg «avspent». På en måte er avspenning mindre nyttig enn smerte. Smerter er viktige signaler. Noen ganger bokstavelig talt livsviktig.

På bussen

I fjor høst var det oppussing hjemme hos meg. Periodevis bodde jeg borte, noe som medførte mye reising med buss. Bussen var ofte full, særlig i rushtiden.

Du kommer tett innpå folk i en full buss. Fysisk kontakt er nærmest uunngåelig. Setene er brede nok for kroppen, men det er ikke plass til overarmene til begge personer. Flere ganger ble jeg sittende med albuen i kontakt med naboens arm. Og det er ganske interessant for en alexanderlærer. Jeg kan føle det som foregår i den andre personen.

Ei dame jeg satt ved siden av tok opp mobilen og begynte å taste. Hun ble veldig tung i armene, hun dro overarmene og skuldrene ned. Tenk på alt det ekstra arbeidet hun må gjøre hver dag hver gang hun skal taste en beskjed!

En annen gang fikk jeg en følelse av at kroppen til sidemannen stivnet. Jeg så bort på ham, men kunne ikke se noe spesielt. Men så kikket han ned på mobilen, da kom spenningene igjen. Han dro hodet ned og fram for å se mobilen, noe som slett ikke var nødvendig. Og igjen – tenk på all den ekstra spenningen bare for å se på mobilen!

En annen mann satt og fingret med mobilen sin. Han føltes veldig stiv i armen. Så tok han mobilen opp til øret med den andre hånden og begynte å prate. Da klemte han armen han ikke brukte inntil kroppen. Det var som om han brukte armen til å presse luft ut for å snakke.

En gang kjentes sidemannen tung i brystet. Det var inntrykket jeg fikk gjennom armen hans. Armene er festet til kragebeina, som igjen er festet til brystbeinet, som igjen er festet til ribbeina – så gjennom kontakten med albuen kunne jeg få en ide om hvordan pusten hans fungerte.

Av og til satt jeg ved siden av noen som leste. Det er veldig forskjell i muskeltonus hos en som leser, en som halvsover, eller en som er våken og aktiv. Når noen leser er kroppen mer fiksert og muskeltonus mer statisk enn hos en som ser «ut» og er aktiv. Kanskje er det riktig å beskrive den lesende som å være delvis «borte» fra kroppen. Hos den som sover er muskeltonus mer å beskrive som «tung».

Når jeg satt slik og observerte inntrykkene av personen ved siden av prøvde jeg noen ganger ut om påvirkningen kunne gå andre veien. Om jeg kunne tenke Alexanderteknikk og påvirke personen ved siden av gjennom det. Jeg kan ikke si noe helt sikkert om det virket, men jeg fikk inntrykk at jeg av og til oppnådde at pusten slapp taket. Da ble det lettere for meg å puste også. God kroppsbruk er smittsomt.

Det er ikke pent å lete etter feil hos andre, men det er del av jobben som Alexanderteknikk-lærer. Vi ser etter feil for å kunne hjelpe, for vi kan gjøre noe med det. Jeg vil være den første til å innrømme at jeg har uvaner selv også. Sånn er det å være Alexanderteknikk-lærer, vi ser uvaner hos andre, men det er bare fordi vi er blitt fryktelig flinke til å studere våre egne.

Menneskene jeg observerte på bussen var helt normale mennesker. Helt gjennomsnittlige folk med gjennomsnittlige vaner. De var ikke spesielt anspente. Tenk hvor mye lettere og mer behagelig de hadde hatt det hvis de kunne gi slipp på noen av spenningen de strever med. For det er et slit. De er bare så vant til det at de ikke merker det. Det er et slit og det er konstant. Det er noe de går rundt og gjør hele tiden. Bare tenk på hva det har å si i lengden. Det er ikke bare tyve minutter i bussen de driver på med slikt. Det er hele tiden, hver dag, hele året. Små uvaner, men stor belastning.

Livet kan bli lettere. Det er bare å ringe en Alexanderteknikk-lærer.

Treiginger

Det er en utbredt misoppfatning at å bevege seg avspent er å bevege seg langsomt. Hva gjør du for at sykkelen skal trille saktere? Bremse. Bevegelser kan være likedan. For eksempel vil du bruke mer krefter på å sette deg ned langsomt enn om du overlater mer av jobben til tyngdekrafta.

Mye av bevegelsene vi gjør kan tyngdekrafta sørge for. Det gir bevegelsene en viss karakter, og hastighet. Vi tenker kanskje ikke så mye over det med tyngdekrafta. Den er jo bare der. Forestill deg at du var på månen, så skjønner du hvor mye den betyr. Når noen beveger seg sakte kan det være fordi de har spenninger som motarbeider tyngdekrafta og dermed bevegelsene.

Langsomme bevegelser har stor fordel når du skal gjøre noe nøyaktig. I timer i Alexanderteknikk hender det ofte at vi skrur tempo ned for å se på detaljene i en aktivitet. Ulempen er at nybegynnere kan misforstå og tro dette er «riktig» måte å gjøre aktiviteten på. De vandrer langsomt rundt og er hva vi kaller «alexandroide», en ikke uvanlig begynnerfeil. (Som vi alexanderlærere må ta på oss ansvaret for).

Et alternativ til langsomme bevegelser er å legge inn pauser. En fiolinist kan for eksempel dele opp et løp av raske noter i mindre biter med pause i mellom. Hver bit utføres i riktig tempo og fordelen er at musikken beholder sin raske karakter og strøkbevegelsen blir den samme.
Noen bevegelser kan ikke gjøres langsomt uten at de endrer karakter og blir noe annet. Du kan ikke kaste en ball langsomt for eksempel. Å kaste er en ballistisk bevegelse. Ballistiske bevegelser styres annerledes enn langsomme bevegelser.

I Alexanderteknikken legger vi også inn pauser, vi kaller det «inhibition». «Inhibition» betyr å stoppe. Men «inhibition» er først og fremst mentalt og tar aldri lengre tid enn det tar deg å tenke ordet «nei».
I motsetning til hva mange tror gir «inhibition» raskere bevegelser. Vi forbereder alle bevegelser og ofte med for mye spenning. Det klassiske eksempelet er nakkespenning som forberedelse til å reise seg fra en stol. De aller fleste vil spenne nakken og dermed dra hodet bakover og ned. Svært ineffektivt når kroppen skal fram og opp. «Inhibition» betyr å la være å spenne nakken, la være å sette på bremsene. Bevegelsen blir dermed både lettere og raskere.

Å reise seg fra en stol innebærer et viktig element, nemlig reflekser. Når du får kroppsvekten over føttene dine er aktivering av muskulaturen i beina styrt av reflekser. Hvis du tillater dem å virke. Forsøker du å reise deg langsomt må du stoppe noe av bevegelsen og du pålegger deg selv unødvendig arbeid. Effektiv kroppsbruk innebærer å tillate alt som kan skje automatisk. Da kan naturlig hastighet være nødvendig.

Å bevege seg langsomt kan også påvirke balansen. Å sykle veldig sakte er utfordrende for balansen. Det samme er å gå veldig sakte. Å utfordre balansen er sannsynligvis den beste veien til kroppsbeherskelse. Men det kan gå galt.
Jeg gav en gang alexandertimer til noen som drev med «walking meditation». Det innebar å gå så langsomt som mulig. Dessverre må jeg si at jeg knapt har vært borti noen som har vært så anspent. Kombinerer du balanseutfordringen med Alexanderteknikken unngår du en slik skjebne.

Å bevege seg er som musikk. Og som musikk er noen bevegelser raske, andre langsomme. Spenninger kan påvirke hastighet og rytmen i bevegelsene. Alexanderteknikk er ikke å gjøre alt langsomt, men å ta bort alt som forstyrrer naturlig tempo og rytme. Bare å bevege seg langsomt vil være som å bare spille langsom musikk. Eller som å male med bare én farge.

Spent forventning?

«Summertime, and the living is easy», heter det i sangen. Alt virker lettere om sommeren. Det er for eksempel lettere å komme seg fram når det er bart på bakken. Til gjengjeld er det en frydefull forandring fra flate fortau når snøen legger seg og brøytekantene hever seg. Og så blir det så deilig glatt overalt.

I fjor kjøpte jeg isbrodder, mest for å ha på joggeskoene. Isbrodder gjør ting enklere og er noe som slettes ikke skal forbeholdes senior-befolkningen. Isbrodder er lurt. Men alt har sin bakside, for med brodder går du glipp av verdifull læring om forbindelsen mellom tenkning og muskelspenning. Når det ser glatt ut vil du ta dine forholdsregler. Du må være mer forsiktig. Men blir du mer anspent? I så fall er det bare på grunn av noe som skjer inni hodet. Mer spenning gjør det ikke lettere å gå på glattisen. Tvertimot blir balansen dårligere.

Å gå på isen krever enn annen teknikk enn når du kan sparke fra mot asfalten. Du må løfte beina mer rett opp og ned. Her kommer Alexanderteknikken inn, for det er en fordel å kunne løfte beina uten å spenne i overkroppen, dvs uten å forstyrre balansen. Spenning i overkroppen gjør det ekstra slitsomt å gå på isen. Det behøver det ikke å være, selv om det tar litt ekstra tid og omtanke.

Jeg har hatt Alexanderteknikk-elever som forteller at de ikke så lett faller på isen etter å ha tatt timer. De tar seg lettere inn om de skulle bli ustø, fordi de er blitt mykere i kroppen. Og om de skulle falle vil de ha en bedre fallteknikk. De faller mykere og slår seg mindre. Jeg tror det er mye takket være det vi kaller «monkey». Å gjøre «monkey» betyr helt enkelt det å bøye seg ned. Å gjøre monkey på en god måte betyr å kunne bøye seg ned uten å bruke muskler for å folde kroppen sammen. Tyngdekraften gjør den jobben. Samtidig må nakken ikke spennes eller kollapse, men være myk og dynamisk. Hodebalansen er avgjørende både når du bøyer deg ned, og når du løfter beina. Å være vant til å gjøre monkey gjør det lettere å la seg falle når først uhellet er ute. Det skjer så fort at du sjelden får tid til å tenke deg om, så det må være en vane.

Hvis du spenner deg og går med stive bein, som du kan se alt for mange eksempel på i disse dager, vil du falle som en stokk og sjansen for skader blir større. Det interessante er at spenningene kommer som en forventning om balanseproblemer. Det er altså noe som skjer inni hodet. Slik er det med det meste av unødvendig muskelspenning. Vi forventer, oftest ubevisst, at økt muskelspenning er nødvendig. Nøkkelen til å unngå unødvendig muskelspenning er å bli bevisst forventningene og innse at de er feil.

Glatte fortau gir en anledning til å oppleve mer av denne forbindelsen mellom forventning og muskelspenning. Det er det som gjør det så spennende å gå på glattisen at jeg noen ganger går der det ser glattest ut, for å se om jeg kan gå der uten å være anspent. Om jeg klarer det avhenger helt av hvordan jeg tenker. Litt spenning skal man ha i livet.

Muskelspenninger i minusgrader

Folk er mykere om sommeren enn om vinteren. Det merker jeg godt som lærer i Alexanderteknikk. Jeg har lurt litt på om det må være slik, nå når de aller fleste bor i varme hus og har mer enn nok klær til å holde seg varme. En grunn til manglende mykhet kan være at mange beveger seg for lite når det blir kaldere og de er mindre utendørs. Men det kan også være at de rett og slett spenner seg mer.

Når vi blir kalde trekker vi oss sammen. Det kan være for å minske overflaten og dermed holde bedre på varmen, eller også fordi muskler som anspennes produserer varme. Mye mer effektiv løsning ville være å kle seg bedre, og eventuelt bevege seg mer om nødvendig. I alle fall ville det være en sunnere måte å komme seg gjennom vinteren på. Alle de sammenkrøkte ryggene, krumme nakkene og oppheiste skuldrene gjør mennesker 30 år eldre enn de er.

Frederick Matthias Alexander fant ut hvordan han skulle la være å bli anspent. Han fant ut at mye var avhengig av forholdet mellom hodet, nakken og ryggen. Klarte han å la være å spenne nakken hadde det stor innvirkning på de andre spenningene. I begynnelsen av karrieren var det flere som forsøkte å plagiere Alexander. En av dem, en amerikaner skrev ei bok der han påstod at han oppdaget noe av det samme som Alexander gjorde. Han fortalte om en tur i fjellet der han gikk og krummet nakken i den kalde vinden. Men på et mirakuløst vis oppdaget han at han kunne slippe spenningen i nakken og dermed gikk alt lettere. Mirakelet var ikke så stort likevel, når vi vet at han fra før kjente godt til Alexanders ideer.

Nå når det er skikkelig kald hender det jeg tar meg selv i å være anspent når jeg er ute og går, og jeg oppdager at det ikke er nødvendig, at jeg kan la være å spenne meg. Det innebærer for det første at jeg aksepterer følelsen av kulde. Om nødvendig retter jeg på klærne og beveger meg raskere. Når jeg lar være å spenne meg er det lettere å bevege seg på det glatte føret.

Hvis du ikke spenner deg i kulda vil du legge mer merke til at det er kaldt. Eller det du egentlig vil oppdage er om du har kledd deg godt nok. Skjerf og lue er godt å ha. Selv har jeg så lite hår på hodet at jeg bruker lue allerede i september. Hvis kroppen blir kaldt vil du ikke klare å holde deg avspent, så det er viktigere å holde på varmen enn på forfengeligheten.

Også ansiktet er det godt å dekke når kulda biter i nese og kinn. Vi er følsomme i ansiktet og vi vil instinktivt beskytte det. Når det blåser kaldt på nesa kryper vi sammen. Jeg ser idrettsutøverne på tv går med noe som ligner en hijab. Kanskje vi skulle begynne å gå i heldekkende burka alle sammen? Vinterburka, der bare øynene syns. Og så kan Frp få si hva de vil.