Farene ved yogapust

Jeg har jobbet som lærer i Alexanderteknikk i over 20 år. Mange av de jeg har undervist i disse årene har praktisert yoga. Yoga er jo noe som «alle» har prøvd.
Yoga er en veldig fin aktivitet å bruke i Alexanderteknikk-timene. Å få et hjelpemiddel til å forbedre utførelsen av yogaøvelsene motiverer elevene. Siden yoga er noe du gjør regelmessig betyr det også at Alexanderteknikken praktiserer jevnlig. 

Pusteøvelser og bestemte måter å puste på i yogastillinger, kalt pranayama, er en viktig del av yoga. De positive effektene av yogapust er godt dokumentert. Mindre kjent er de uheldige bivirkningene. Det er spesielt to tendenser jeg har lagt merke til hos personer som gjør mye yoga. De synes å ha lettere for å holde pusten unødvendig, og de kan ha lett for ufrivillig å lage lyd når de puster. 

Holde pusten

Å holde pusten er et vanlig tegn hos mennesker som er dårlig trent og/eller dårlig koordinert.  De holder pusten bare de skal plukke noe opp fra gulvet. De kan også holde pusten om de skal gjøre noe de synes er vanskelig og de må «konsentrere» seg. Å holde pusten behøver du bare når du skal løfte noe ekstra tungt eller når du har hodet under vann. 

Pusten føyer seg etter aktivitetene du gjør. Noen ganger puster vi i takt med bevegelsene. Det skjer naturlig om du løper. Men stort sett følger pusten sin egen rytme.

I yoga hender det at pusten holdes i enkelte posisjoner. Andre ganger ledes pusten til å følge bevegelsene. Dette er ikke en naturlig måte å bruke pusten på. At det ikke er naturlig behøver ikke å være negativt. Organiseringen av muskelspenninger utfordres. Dette kan stimulere til positive endringer. Men akkurat som ved medisinbruk kan praksisen ha bieffekter. 

Å puste i et bestemt mønster når du gjør yogaøvelser krever at du tar et bevisst valg om ikke å la pusten gå fritt og naturlig. Du må manipulere pusten. Hvis du er ekspert på yoga og vet hva du gjør, kan alt gå bra. Dessverre er de færreste som praktiserer dette eksperter.

Problemet er at alt du øver på blir du flinkere til. Øver du mye på yogapust kan du bli dyktig til å manipulere pusten. Etter hvert kan du komme til å gjøre det automatisk, hele tiden, uten at du er klar over det. Resultatet blir at du mer eller mindre holder pusten. Da har du en uvane det er fryktelig vanskelig å bli kvitt. 

Yogapust med lyd

Ujjayi, ofte beskrevet som «ocean breathing» eller «bølgepust» utføres ved å snevre halsen inn slik at pusten høres ut som bølger som slår mot stranden. En klar fordel med å lage lyd er at det automatisk senker pustefrekvensen og gir en roligere pust. Roligere pust senker stressnivået. Ujjayi kan sies å ha noen paralleller til det vi i Alexanderteknikken kaller «hviske-a».

Personer som har gjort mye yoga kan bli veldig glad i å gjøre ujjayi. Jeg har opplevd mange ganger at de setter i gang med denne formen for yoga-pust uten at de vet det selv. Ujjayi-pusten kommer med en gang yoga-utøveren får en intensjon om å «slappe av». Problemet blir spesielt synlig når de ligger i «aktiv hvilestilling» i en Alexanderteknikk-time. Aktiv hvilestilling kan beskrives som en øvelse i å gjøre ingenting. Om du gjør ujjayi-pust gjør du noe aktivt, du gjør ikke lenger ingenting. Pusten er ikke lenger fri og uhemmet. Det har hendt jeg må be yogaentusiaster om å observere pusten sin mens de ligger der, så de ikke uforvarende setter i gang med ujjayi-pust. 

Det er ikke meningen vi skal lage lyd når vi puster. Det er best om pusten i utgangspunktet er lydløs. Alt du gjør mye av kan bli en vane, eller uvane. Om du gjør ujjayi når som helst og uten å selv være klar over at du gjør det, har du et problem.

Yogainstruktører

Pust er livsviktig, og pusteøvelser kan ha stor effekt, både på godt og ondt. Jeg mener derfor det hviler et stort ansvar på yogainstruktører som underviser i pust. 

Yogainstruktører kommer i alle former og fasonger. Noen har bokstavelig talt livslang erfaring, andre langt mindre. Noen er gode pedagoger, andre er ikke pedagogiske i det hele tatt. Fra egen erfaring vet jeg at selv om det pedagogiske opplegget er nøye gjennomtenkt og utført med de beste intensjoner, hender det at misforståelser oppstår. Pusteøvelser bør derfor vies spesiell varsomhet. 

Jeg har ikke kompetanse til å undervise i yoga, men basert på egen erfaring som Alexanderteknikk-lærer vil jeg komme med noen forslag, eller kanskje jeg skal kalle det ønsker: 

• Yogaelever bør lære at pusteøvelser er pusteøvelser og ikke naturlig måte å puste på. Du kan ikke lære naturlig pust ved å gjøre øvelser. 
• Yogaelever bør ikke bruke noe bestemt pustemønster når de gjør yogaøvelser før de klarer å gjøre øvelsene uten å forstyrre pusten. Helst bør dette aspektet av yogaøvelser bare benyttes av erfarne utøvere.  
• Det er mest naturlig å kontrollere utpust. Vi snakker og synger på utpust. Pusteøvelser som innebærer kontrollert innpust er derfor mindre naturlige og krever ekstra påpasselighet. 
• Pusteøvelser bør ikke overdrives. Mer er ikke alltid bedre. Tiden som brukes på pusteøvelser bør derfor begrenses (om du ikke er ekspert på yoga). 
• Yogalærere bør ikke undervise i yogapust uten at de også kan forklare den fysiologiske hensikten med øvelsene. 

Til slutt vil jeg legge til at du kan ha stort utbytte av yoga uten å gjøre pusteøvelsene eller puste på noen bestemt måte. Opplever du yogapust som problematisk kan du med god samvittighet droppe den delen av praksisen. 

Relaterte blogginnlegg

Yogapust 

Taiji og qigong 

Lenker

Adverse Events Associated with Yoga: A Systematic Review of Published Case Reports and Case Series

Alexanderteknikk hjelper ikke ved covid-19

Til lettelse for mange som begynner å bli vel lange i luggen ser det ut til at frisører og andre tjenestetilbydere vil kunne åpne igjen mot slutten av måneden. Oppstart er betinget av regler for smittevern som skal utarbeides av Folkehelseinstituttet i samarbeid med bransjene.
Alexanderteknikken blir kategorisert som alternativ behandling. Vi kan starte opp allerede kommende uke sammen med fysioterapeutene og andre grupper. NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ behandling) pleier å ha oversikt over lover og regler som gjelder denne bransjen. Jeg gikk derfor inn på NAFKAM sine hjemmesider for å se om jeg kunne finne informasjon der. Det fant jeg ikke. Men jeg fant ei side med «alternative behandlingsråd mot koronaviruset». 

Selv med så lite hår som jeg har fikk jeg bakoversveis da jeg så lista over foreslåtte metoder. Lista er lang og der står det mye rart. Jeg antar at disse metodene er ment som komplementær behandling og ikke som kur mot selve viruset. Det hadde jo vært ulovlig. Men det er likevel høyst betenkelig og viser hvor mye sprøtt som finnes innen alternativbransjen. Dessverre er det helt normalt at bransjen utnytter hver eneste lille mulighet til å tjene noen kroner på folks uvitenhet.

Heldigvis gir NAFKAM informasjon om de potensielt mest skadelige midlene på lista. De fleste er antagelig ufarlige og virkningsløse, som f.eks vann og sukkerpiller (=homeopati). Det eneste som faktisk kan ha en effekt er vel munnbind, (det alternative er at de har elektronisk rensefunksjon). Påfallende mange former for krydder, urter og vitaminer står på lista. Hypotesen er vel at de «styrker immunforsvaret». Problemet med sars-cov-2 er at immunforsvaret ikke kjenner igjen viruset. Da nytter det ikke med styrke. Immunforsvaret må trenes til å gjenkjenne patogenet. Det er akkurat det en vaksine vil gjøre, derfor trenger vi en vaksine.

Mange av midlene og metodene på lista kan sies å fremme velvære på en eller annen måte. Det er kanskje det mest positive man kan si om alternative terapier. Sjokolade og kattevideoer skulle så avgjort vært tatt med. Yoga, som også står på lista, er fint når man blir sittende inne mer enn ellers. Det er Alexanderteknikk også, men takk og pris står ikke Alexanderteknikk på lista. Jeg vil heller argumentere for at teknikken ikke hjelper mot covid-19.

Oppmerksom bevegelse
Alexanderteknikken gjør at du kan unngå unødvendige spenninger, ha et mer dynamisk muskelskjelett-system og bevege deg lettere og mer effektivt. Å lære seg Alexanderteknikken innebærer at du blir mer bevisst bevegelsene du gjør. Rent hypotetisk kunne man da tenke seg at du også vil bli mer bevisst på hva du gjør med hendene, og bedre i stand til å unngå å berøre deg selv i ansiktet. Men disse bevegelsene er det vanskelig å unngå helt. 

Jeg følger med på vitenskapsprogrammer på BBC radio. I et program ble en helseekspert spurt om akkurat dette. Hun anbefalte å bruke en alternativ strategi. Istedet for å tenke at du skal unngå å berøre ansiktet bør du heller bestemme deg for å ikke løfte hendene høyere enn skuldrene. Det er en mye enklere endring å gjøre. Hvis du ikke har hånden høyere enn skulderen er det svært vanskelig å ta seg i trynet.

Dette er motsatt av hva vi tenker i Alexanderteknikken. Vi fokuserer på kvaliteten av bevegelsene, ikke hvilke bevegelser du gjør eller ikke gjør. Et problem vi ofte jobber med i Alexanderteknikken er at folk er så stive i nakke og skuldre at de har vansker med å løfte hendene uten å anspenne seg. Alexanderteknikk gir mer bevegelsesfrihet. Med Alexanderteknikken kan du risikere at du lettere kan løfte hendene høyere enn skuldrene, og ta deg i ansiktet.

Friere pust
En annen hypotese man kunne framsette er at Alexanderteknikken gjør at du puster bedre, og at du dermed blir bedre i stand til å takle utfordringer for pusten som covid-19 medfører. Det ble gjort en pilotstudie for mange år siden som tyder på at Alexanderteknikken bedrer pustefunksjon hos friske mennesker. Om dette vil ha noe å si i forbindelse med covid-19 er en helt annen sak. De fleste som blir syke får bare milde symptomer og klarer seg fint. Hvis du skulle være så uheldig å få pusteproblemer vil du få ekstra oksygen og i verste fall bli lagt i respirator. Ligger du i respirator er det maskinen som puster for deg og dine egne puste- og bevegelsesvaner vil ha lite å si.

Konklusjon
Vi må konkludere med at det ikke finnes holdepunkter for å hevde at Alexanderteknikken har noen innvirkning i tilfelle covid-19. Alexanderteknikken kan hjelpe deg på andre måter. 

Ikke kast bort tid og penger på alternativ behandling. Følg rådene om smitteforebygging, - host i papirlommetørkle, vask hendene og hold avstand.

Relaterte blogginnlegg

Alternativ idioti

Liste over alternative behandlingsråd mot koronaviruset.
(Listen blir oppdatert etter hvert. Denne er lastet ned 19.4). 
alfa-liponsyre, alkaliske/ basiske dietter, andrographis («kan jang»), aromatiske/ essensielle oljer, astragalus (mjelt), basilikum, betalt forbønn, biepollen (bee propolis), boswellia, bukkerhornkløver, c-vitamin, cannabis/ CBD, bakepulver (natron), chili, d-vitamin, detox/ renselse av mage og tarm, efedra/ ephedra, eplesider-eddik, essensielle fettsyrer, e-vitamin, fargebelg (Baptisia tinctoria), fennikkel, fermentert havre/ hvete, fermenterte soyabønner, grønn te, gurkemeie, hjortetrøst (Eupatorium perfoliatum), homeopatiske midler, honning, hvitløk, hydrasinurt (hydrastis canadensis), hyllebær/ svarthyll (Sambucus nigra), ingefær, japansk kaprifol, jod, johannesurt, kamille, kanel, klorvann, kombucha, kongslys (mullein), lakrisrot, laktosereduserte/ -frie produkter, legestokkrose, lerk (Larix occidentalis), linolsyre (CLA), løvetann, magnesium, melkefrie dietter, munnbind/ masker med elektronisk rensefunksjon, oliven-blader, oregano, ozon-generatorer, pau d’arco (Lapacho), pelargoniumrot (Umckaloabo), peppermynte, pionrot (peon, Paeonia), probiotika (melkesyrebakterier), prunus mume (plommetreblomst), resonans-(lydbølge) terapi, rosmarin, rødalm, salvie, sesamolje, sink, sitron, solhatt (Echinacea), svartfrø (nigella sativa), søtmalurt (Artemisia annua), sølvvann, tannkrem og munnskyllevann med nano-sølvpartikler, unani-medisiner, urteblandingen Ban Lan Gen Chong Ji, UV-lys-bestråling, yoga, ølgjær (brewer’s yeast). 

Et mørkt kapittel

I forrige blogginnlegg skrev jeg at påstander om å kunne kurere kreft viste alternativindustriens mørkeste side. Påstander om å kunne påvirke kreftsykdom finnes også i Alexanderteknikkens historie om vi går tilbake i tid.

I forordet til sin første bok, Man's Supreme Inheritance, skrev Frederick Matthias Alexander: 

In the work which will follow I shall deal with the detailed evidence of the application of my theory to life, of cases and cures, and all the substance of experience. And there are many reasons why I should hesitate no longer in making my preliminary appeal, chief among them being the appalling physical deterioration that can be seen by any intelligent observer who will walk the streets of London or New York, for example, and note the form and aspect of the average individuals who make up the crowd. So much for the surface signs. What inferences can we not draw from the statistics? To take three instances only: What of the disproportionate and undeniable increase in the cases of cancer, appendicitis and insanity? For that increase goes on despite the fact that we have taken the subject seriously to heart (Alexander 1996, s. xx-xxi). ¹ 

Alexander skriver deretter kritisk om vitenskapelige forsøk på å finne patogener som forsårsaker kreft, (suksessen med HPV-vaksinen viser at han tok fullstendig feil), og tilbyr sin egen løsning:

Therefore I look to that wonderful instrument, the human body, for the true solution of our difficulty, an instrument so inimitably adaptable, so full of marvellous potentialities of resistance and recuperation, that it is able, when properly used, to overcome all the forces of disease which may be arrayed against it (ibid, xxii).

Alexander mente altså at om vi bruker kroppen på best mulig måte vil det kunne motvirke alle slags sykdommer. Han sier det ikke direkte, men ut ifra sammenhengen må vi tolke det dithen at dette også inkluderer kreft.

Helbredelse ved tro

I kapittelet Conscious Control kritiserer Alexander «faith healing» og skriver at «Faith-healing is dangerous in its practice and uncertain in its results» (ibid, 30). Men han er samtidig positiv til ideen om at endring av mentale vaner kan ha effekt på kroppsvevet:

The ... way in which this act of faith operates is in the breaking down of a whole set of mental habits, and in the substitution for them of a new set. The new habits may or may not be beneficial from the outset apart from the effect produced by the emotional state, which is hardly ever maintained for a long period, but even so the breaking down of the old habits of thought does produce such an effect as will in some cases influence the whole arrangement of the cells forming the tissues, and dissipate a morbid condition such as cancer (ibid). 

Feilaktige og forutinntatte forestillinger

I kapittelet «Synopsis of Claim»² nevnes også kreft: 

My next claim is that the limitations and imperfections referred to above, as well as cancer, appendicitis, bronchitis, tuberculosis, etc., are too often permitted to remain uneradicated and frequently undetected, and so to develop in consequence of the failure to recognize that the real cause of the development of such diseases is to be found in the erroneous preconceived ideas of the persons immediately concerned, ideas which affect the organism in the manner described in Part I of this book (ibid, 114). ³ 

Årsaken til alvorlige sykdommer som kreft og tuberkulose er altså «erroneous preconceived ideas», og Alexander skriver videre:

The only experience which the average man or woman has in the use of the different parts of the human organism is through his or her subconsciousness. The result is a subconscious direction which in the imperfectly co-ordinated person is based on bad experiences and on the erroneous preconceived ideas before mentioned. Small wonder, then, that such direction is faulty and leads to the development of serious defects and imperfections (ibid). 

Feilaktig ubevisst kontroll og styring (direction) leder til utvikling av «alvorlige defekter». Som vi skal se senere er løsningen å erstatte den ubevisste kontrollen med en bevisst uttenkt kontroll. 

Kur ved re-koordinering 

I kapittelet «Notes and Instances»⁴ besvarer Alexander spørsmål fra leserne av første utgave av Man's Supreme Inheritance. Et av spørsmålene er: «How are the principles of Conscious Control to be applied to the cure of specific bad habits, or to the cure of specific diseases?» (ibid, 176). Alexander skriver igjen om det han mener er årsak til problemene: 

In the first place, all specific bad habits, such as overindulgence in food, drink, tobacco, etc., evidence a lack of "control" in a certain direction, and the greater number of specific disorders, such as asthma, tuberculosis, cancer, nervous complaints, etc., indicate interference with the normal conditions of the body, lack of control, and imperfect working of the human mechanisms, with displacement of the different parts of that mechanism, loss of vitality and its inevitable concomitant, lower activity of functioning in all the vital organs. When the subject has arrived at this condition, harmful habits become established, and the standard of resistance to disease is seriously lowered (ibid, 177).

«Re-education» (Alexanderteknikk) var ifølge Alexander nødvendig del av «behandlingen»: 

To regain normal health and power in such cases, what I have called "reeducation" is absolutely imperative. This treatment begins, in practically all cases, by instructions in the primary factors connected with the eradication of erroneous preconceived ideas connected with bad habits, and the simplest correct mental and physical co-ordination. The displaced parts of the body must be restored to their proper positions by re-education in a correct and controlled use of the muscular mechanisms. In this process the blood is purified, the circulation is gradually improved, and all the injurious accumulations are removed by the internal massage which is part and parcel of the increased vital activity from such re-education (ibid).

Vanene som fører til den usunne tilstand kan bare endres gjennom bevisst kontroll:

Thus the first stage in the eradication of bad habits and disorders is reached when improved conditions of health are established. Nor must it be forgotten that in this process of re-education a great object lesson is given to the controlling mind. In the very breaking up of maleficent co-ordinations or vicious circles which have become established, a new impulse is given to certain intellectual functions which have been thrown out of play. The reflex action which is setting up morbid conditions can only be controlled and altered by a deliberate realization of the guiding process which is to be substituted, and these new impulses to the conscious mind have, analogically, very much the same effect as is produced on the body by the internal massage referred to above. The old accumulations of subconscious thought are dispersed, and room is made for new conceptions and realizations (ibid).

Alexander synes å ha en forestilling om at sykdom har sammenheng med oppsamling av giftstoffer i organismen og at den må renses. En forestilling som lever i beste velgående i alternativindustrien.

Dommen

I 1944 publiserte tidskriftet «Manpower» en lederartikkel med sterk kritikk av Alexander og hans metode. Tittelen var Quackery versus Physical Education. Manpower var tidsskriftet til «National Advisory Council for Physical Education» i Sør-Afrika, og artikkelen var skrevet av bladets redaktør, Dr. Ernst Jokl.⁵  Alexander så sitt livsverk truet og gikk til injuriesøksmål. Det endte med at Alexander vant og fikk en erstatning på 1000 pund. I ettertid har alexanderlærere sett dette som en frikjenning av Alexander som kvakksalver. Men dette er ikke riktig. Dommer Clayden ga i sin dom en god beskrivelse av Alexanderteknikken, men sier også: 

The conclusion to which I come is that the defendants have shown that Mr Alexander is a quack in the sense that he makes ignorant pretence to medical skill; they have shown that many of the physiological reasons put forward are wrong; they have shown that in its claims to cure the system constitutes dangerous quackery; but in these matters they misrepresented the views of Mr Alexander and in showing how foolish were these views, which he did not put forward, they have in the article called him much more of a quack than they were entitled to do. In addition they have failed in my view to prove that the system cannot bring about the results which it does claim in the improvement of health and the prevention of disease, and again they have made matters worse by overstating the claims made for the system (Alexander vs. Jokl And Others). ⁶

Alexander vant saken, ikke fordi han ikke var en kvakksalver, men fordi han ble beskyldt for å være mer kvakksalver enn han viste seg å være.

Relaterte blogginnlegg

Wishful thinking

Habitual reactions 

Alternativ idioti 

Alexanderteknikk og kreft?

Noter 

(1) Det er kjent at Alexander benyttet en «ghost writer» for sin første bok. En forfatter ved navn John D. Beresford. Samarbeidet ble avsluttet tidlig i prosessen, men man antar at deler av dette første forordet som er sitert, og de to første kapitlene, er formulert av Beresford. Innhold og meninger må likevel tillegges Alexander. 
Det er interessant at wikipediartikkelen om Beresford siterer denne kommentaren til noen av hans romaner: «He has used his novelist's skill to convince the sensitive reader that the age of miracles is not over, and that, in certain circumstances, the spirit may exercise what seem to us miraculous powers over the substance of the body. This he did in 'The Camberwell Miracle' and 'Peckover'; and in this absorbing novel, he returns to the theme, with the study of a man fitting himself to become a great healer.» Beresford synes å dele noen av Alexanders ideer. 

(2) Man's Supreme Inheritance er egentlig en samling av tekster Alexander skrev over flere år. Første del av boken ble utgitt i 1910. I 1911 utkom en «addenda». I 1918 Ble boken gitt ut på ny og inkluderte da Conscious Control (1912) og The Theory and Practice of a A New Method of Respiratory Re-education (1907) som utgjør henholdsvis andre og tredje del av boken. Kapittelet «Synopsis of Claim» som siteres her er skrevet i 1912.

(3) Alexander nevner her også tuberkulose. Alexander skrev i 1903 en artikkel med tittelen The Prevention and Cure of Consumption (Alexander 1995) hvor han indirekte hevder å kunne påvirke tuberkulose. 

(4) Kapittelet «Notes and instances» utgjør Addenda til Man's Supreme Inheritance, skrevet i 1911.

(5) Ernst Jokl (1907-1997) var tyskfødt lege og «Director of physical education» i Sør-Afrika. I 1942 fikk han en demonstrasjon av Alexanderteknikken fra Alexanders assistent Irene Tasker som hadde flyttet til Sør-Afrika i 1935. Men hun avslo å gi ham timer da hun mente han ikke viste den rette instillingen. Hun ba ham i stedet oppsøke Alexander selv i London, noe som neppe var særlig realistisk midt under krigen. (Bloch 2004). Kanskje hadde historien vært en annen om Jokl hadde lært teknikken å kjenne gjennom timer og ikke gjennom å lese Alexanders bøker?

Jokl har et dårlig rykte i Alexanderteknikk-kretser, men ser ut til å vært både kompetent og et anstendig menneske: Dr. Ernst F. Jokl, a Pioneer In Sports Medicine, Dies at 90

(6) Jokls artikkel hadde en svært nedsettende tone og avslutter på denne måten:  «It seems indeed appropriate that Mr Alexander’s concepts, although alleged by its founder to apply to normal human beings, are in reality based upon experimental evidence obtained from decerebrate preparations». (Decerebrate= forsøksdyr som har fått store deler av hjernen fjernet). Men det ser ut til at Alexander vant saken først og fremst fordi Jokl ikke hadde forstått helt hva Alexanderteknikken gikk ut på og kom med påstander om teknikken som ikke var riktige. I dommen heter det: «To be effective, the justification must be as broad as the libel. In the present case, defendants had said that there was quackery in the field of physical education, and dishonest quackery in the field of medicine, both in claims to cure and in claims to prevent disease and improve health. They had proved only quackery and dishonest quackery, in the sense that quackery is always dishonest, in the claims to cure. Even in that regard they had made the quackery appear to be worse than it was and they had alleged dishonesty to a greater degree than would be implicit in the quackery itself. The justification was not, in these circumstances, as broad as the libel» (Alexander versus Jokl and Others).

Litteratur

Alexander. FM. 1995. Articles and Lectures. Mouritz. 

Alexander, FM. 1996 (1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Bloch, Michael. 2004. F.M. The Life of Frederick Mathias Alexander. Little, Brown.

Jokl, Ernst. (1944). Quackery versus Physical Education (editorial) Manpower (Volkskragte), vol. 2, no. 2, pp. 1–26. 

Supreme Court of South Africa (Witwatersrand Local Division). Frederick Matthias Alexander versus Ernst Jokl, Eustace H. Cluve, Bernard M. Clarke. 19th February, 1948. 

Energi

Vi alexanderlærere har lang trening i å bruke hendene når vi underviser. Berøringen vi benytter har en spesiell kvalitet. Effekten av berøringen kan oppleves som sterk i forhold til hvor lett den er. Det kan virke mystisk. Ofte har jeg fått spørsmål om det er healing, eller de snakker om følelsen av «energi».

Jeg kan forsikre om at det det hele er fullstendig mekanistisk og ikke noe mystisk i det hele tatt. Jeg vet hva jeg gjør.

Vibrasjoner

Jeg pleier å forklare opplevelsen med utgangspunkt i min bakgrunn som musiker. Jeg spiller fiolin og å spille fiolin går ut på å manipulere vibrerende strenger. Ved å gjøre forskjellige ting kan en og samme tone på fiolinen gis en uendelig variasjon av klangfarge, intensitet og dynamikk. Det du hører er lydbølger. Lydbølger er luft i bevegelse. Det er snakk om rent mekaniske krefter, men du oppfatter det som musikk som kan innebære et vell av opplevelser når lydbølgene tolkes i hjernen.

En muskel består også av «strenger» samlet i bunter. Musklene «spilles på» av hjernen, det mest komplekse organet vi kjenner, og når du beveger deg er det som lyden tusenvis av symfoniorkestre. Det er ikke så rart at det rikholdige og dynamiske samspillet av subtile mekaniske krefter blir tolket som å være noe mystisk og uforklarlig. Men om du tenker etter er det ikke så mystisk likevel, selv om det fortsatt er fantastisk.

Opplevelsen

Som alexanderlærer har jeg kontroll på hva jeg gjør med hendene, men hva eleven faktisk opplever ligger utenfor min kontroll. Enkelt forklart går min jobb ut på å hjelpe til med å redusere uønsket aktivitet i muskelskjelettsystemet og kombinert med elevens bevisste tenkning og bevegelser sørge for forbedret organisering av systemet. Denne reorganiseringen innebærer endringer som gir opphav til alle mulige slags subjektive opplevelser hos eleven.

Jeg forsøker alltid å gi en rasjonell forklaring ved å peke på sammenhengen mellom opplevelsen og det eleven tenkte og gjorde. De aller fleste skjønner sammenhengen, men det hender elever holder fast ved en vitalistisk og «åndelig» forklaringsmodell. Det er synd, for selv om folk har all rett til å ha det livssynet de ønsker er det i denne sammenhengen snakk om ren og skjær overtro. I enkelte tilfeller blir dette noe som hindrer personen i å bli kvitt uvaner og mestre en fri og bevisst bruk av kroppen, og et hinder for videre utvikling.

Når du tar en time i Alexanderteknikk kan du få en fantastisk opplevelse, men det er ikke på grunn av mystisk og uforklarlig energi. Den finnes ikke.

Relaterte blogginnlegg:

Healing

Vektløs

Alexanderteknikken blir ofte regnet for å være en form for alternativ terapi. Jeg er ikke særlig begeistret for det, men har innsett at det er et problem jeg bare må leve med. En naturlig konsekvens av å være assosiert med alternativ behandling er at du i Alexanderteknikk-miljøet kan finne ganske så «alternative» idéer og mennesker.

I vinter kom jeg i diskusjon med en fyr på ei Alexanderteknikk-gruppe på facebook. Mannen mente i fullt alvor at han var vektløs når han satt i en stol. Man kunne trodd at vedkommende var sprøyte gal, men det var ikke tilfelle. Han tok fullstendig feil, men hadde stort sett rasjonelle argumenter for sin påstand.

Som Alexanderteknikk-lærer er det min jobb å realitetsorientere mennesker i forhold til hvordan kroppen fungerer og hvordan de «bruker» seg selv. En person som hevder å være vektløs på tross av bakkekontakt er en faglig utfordring. Jeg diskuterte med vedkommende over flere uker og klarte etterhvert å sette meg inn i hvordan han tenkte. Det var både lærerikt og fascinerende.

Fornuft og følelse

Vår vektløse venn skrev beskrev flere ganger hvordan han følte seg vektløs der han satt. Lett som ei fjær, uten noen fornemmelse av tyngde. Han synes i utgangspunktet å tro at vektløshet først og fremst er en følelse. Føler du deg vektløs, så er du vektløs. Det er typisk «alternativt» å definere sin egen virkelighet. Men vektløshet er et fysisk fenomen som er uavhengig av hva vi føler. En stol kan være vektløs, og den føler jo ingenting.

Dessuten kan vi ikke alltid stole helt på følelsene våre. «Faulty sensory appreciation», feiltolkning av sanseopplevelser, er et av Alexanderteknikkens prinsipper, og bygger på det faktum at sansetolkning i stor grad er relativ. Et typisk eksempel er når en anspent person tar timer i Alexanderteknikk. Redusert spenningsnivå og mer effektiv organisering av muskelskjelett-systemet kan gjøre at personen bruker mindre krefter på å holde seg oppreist. Etter en time kan han føle seg mye lettere, kanskje nærmest vektløs.

Det kan tenkes at min diskusjonspartner var en person som før han hadde Alexanderteknikk-timer pleide å være anspent, ukoordinert og tung i kroppen. Alexanderteknikk-timer kan ha gjort at han følte seg lettere, og så tolker han opplevelsen feil.

Et viktig poeng i denne sammenhengen er at for oss mennesker er opplevelsen av vekt eller vektløshet avhengig av krefter som virker inne i kroppen. Men spørsmålet om vi er vektløs i fysisk forstand er avhengig av ytre krefter.

Ytre mekanisk kraft

Kan noen være vektløse når de sitter på en stol? Vår vektløse venn påpekte gang på gang at folk flest har feil oppfatning av hva vektløshet er. Den vanlige oppfatningen er at vektløshet er fravær av tyngde eller tyngdekraft. Fravær av tyngdekraft ville innebære vektløshet, men selv astronauter i bane rundt jorda er innenfor jordas tyngdefelt og er utsatt for 90 prosent av tyngdekraften sammenlignet med ved jordoverflaten.

Hva er så vektløshet om det ikke er fravær av tyngdekraften? En definisjon på engelsk wikipedia er at vektløshet er: 

an absence of stress and strain resulting from externally applied mechanical contact-forces

Hvis du ikke er påvirket av ytre mekaniske krefter, er du vektløs. Om du er i fritt fall er du ikke påvirket av ytre mekaniske krefter og du er vektløs. Astronauter i bane rundt jorda er vektløse fordi de er i fritt fall. De faller, sammen med romstasjonen, i bane rundt jorda.

Sagt på en annen, og kanskje litt overraskende måte, er at du er vektløs om tyngdekrafta er den eneste krafta som virker på kroppen din.

Hvilke krefter er det som virker på deg når du sitter i en stol? Tyngdekrafta virker mellom deg og planeten. I tillegg trykker kroppen din mot stolen og stolen trykker like mye tilbake på deg. Trykket fra stolen er en mekanisk ytre kraft som fører til «stress and strain», eller «spenning» og «tøyning» som det heter på norsk. Kan du kjenne kontakten med stolen under rumpa di kan du trygt konkludere med at du ikke er vektløs.

Men hva med vår vektløse venn? Han innrømmet at han kunne kjenne stolen han satt på, men hevdet at det ikke var noe «stress and strain» og at han derfor var vektløs. Igjen blandet han sammen den subjektive opplevelsen med fysiske fakta. «Stress and strain» er ikke nødvendigvis hva du føler, men ganske enkelt fysikkens beskrivelse av hva som skjer når mekanisk kraft overføres fra ett legeme (f.eks. stolen) til et annet (f.eks. ditt legeme).

Sansecellene i rumpa til vår vektløse venn ble utsatt for «stress and strain», men han forstod ikke signalene. Man kunne vært fristet til å si at dette er et eksempel på alvorlig «faulty sensory appreciation».

Men vår vektløse venn var ikke tapt bak en stol. Han hadde også en teoretisk forklaring på hvorfor kontakten med stolen ikke innebar «stress and strain». Han hevdet at det var fordi menneskekroppen er det som kalles for en «tensegrity-struktur».

Tensegrity

Begrepet tensegrity ble skapt av den berømte arkitekten Buckminster-Fuller, og er en sammenstilling av ordene «tension» og «integrity». En tensegrity-struktur består av sammenhengende tøyelige deler som er under spenn, og stive separate elementer som er under press. Her er bilde av en modell.

Kunstneren Kenneth Snelson hevder å være den som oppfant tensegrity-strukturen. Han har skapt fantastiske skulpturer basert på prinsippet.

I dag er det blitt populært å forsøke å beskrive menneskekroppen som en tensegrity-struktur. I hvor stor grad dette er riktig kan diskuteres. Body-work guruen Tom Myers forteller i denne korte videoen om hvordan tensegrity kan være en modell for muskelskjelett-systemets funksjon.

Menneskekroppen er ikke fullt ut en tensegrity-struktur, men konseptet er nyttig for å forstå samspillet mellom muskler, bindevev og skjelett. Konseptet kan også brukes til å forklare hva vi mener med «lengde og bredde» i Alexanderteknikken. Mange nyere bøker om Alexanderteknikk omtaler tensegrity. Biotensegrity blir systematisk misbrukt i alternative miljøer ved at fenomenet tillegges usannsynlige egenskaper. På mange måter minner det om en form for vitalisme.

Fyren jeg diskuterte med på facebook mente at i en tensegrity-struktur fordeles kreftene så effektivt at det ikke vil bli noe «stress and strain». Jeg tror ikke det er mulig uten å bryte naturlovene. All overføring av mekanisk kraft innebærer spenning og tøyning. Og uansett er det de ytre mekaniske kreftene som avgjør om et legeme er vektløst, ikke hva som skjer innvendig. Indre krefter har ingenting å si og det kan enkelt bevises.

Vår vektløse venn brukte sykkelhjulet som eksempel på en vektløs gjenstand. I et sykkelhjul fordeles kraften fra bakken til hele hjulet, derfor kan det være så spinkelt og samtidig bære vekten av deg og sykkelen.

Setter du et sykkelhjul på ei baderomsvekt vil hjulet virke på vekta med en kraft lik tyngden av hjulet, og vekta virker med en like stor (ytre mekanisk) kraft tilbake. Om du plukker hjulet fra hverandre og veier delene samlet vil vekta vise det samme. Den ytre mekaniske kraften som virker på hjulet er derfor fullstendig uavhengig av hvordan hjulet i seg selv er organisert.

Vår vektløse venn klarte aldri å forklare hvordan den ytre mekaniske kraften blir opphevet eller utlignet. (Han brukte ordet «negate»). Et av hans forsøk på å argumentere var å si at tensegrity-strukturen gjorde at kraften ble uniformt fordelt.

Som sagt er du vektløs om du ikke er i fritt fall. Men det finnes andre muligheter. En slik mulighet er om et annet kraftfelt enn tyngdekraften virker uniformt på alle atomene i kroppen din. Slik som for eksempel i denne videoen av en frosk i et magnet-felt.

Problemet til vår vektløse venn er at dette ikke er mulig med mekaniske krefter. Du kan få de mekaniske kreftene til å virke på hele overflaten til et legeme ved å senke det ned i vann. Da oppnår du det som kalles for «nøytral oppdrift». Nøytral oppdrift minner om vektløshet. Astronauter som skal på oppdrag i rommet trener på arbeidsoppgavene nedsenket i store basseng for å bli vant til å jobbe under lignende forhold som i bane rundt jorda. Men nøytral oppdrift, eller «neutral buoyancy» som det heter på engelsk, er ikke identisk med vektløshet.

De stive elementene i en tensegrity-struktur kan sies å «flyte» i et elastisk nett, og knoklene våre kan sies til en viss grad å «flyte» i bindevev. Enkelte bruker da også beskrivelsen «vektløse» om de stive elementene i en tensegrity-struktur, men dette er strengt tatt ikke en korrekt bruk av begrepet. Min diskusjonspartner på facebook mente at ikke bare knoklene hans, men hele kroppen, var like flytende og vektløs. 

Om han oppnådde «nøytral oppdrift» var det fordi han var nedsenket i sin egen ville teori og svømte rundt i et hav av misoppfatninger.

Uavhengig av tyngdekraften

Jeg spurte ham flere ganger om han kunne referere til forskning eller til andre som delte hans oppfatning. Alt jeg fikk var lenke til en artikkel skrevet av legen Stephen M. Levin, opphavsmannen til begrepet biotensegrity I artikkelen (dessverre ikke lenger tilgjengelig på nett) beskriver Levin levende organismer som å være «uavhengige av tyngdekraften». I motsetning til menneskeskapte strukturer, som for eksempel skyskrapere som er avhengig av tyngdekraften for å bevare strukturell integritet, kan levende organismer tilpasse seg til å fungere både på land, i vann og i lufta.

Mennesker er også uavhengige av tyngdekraften når det gjelder å bevare strukturell integritet. Vi kan også fungere relativt greit selv i vektløs tilstand. Vår vektløse venn mente derfor at vi er like vektløse enten vi er på en romstasjon i bane rundt jorda, eller om vi svever over bakken, eller om vi sitter på en stol.

Han mente likeledes at vi er like vektløse om vi er utsatt for g-krefter, som for eksempel når vi sitter i et fly som tar av. Dette er stikk i strid med en annen måte å definere vektløshet på som sier at vi er vektløse når vi er utsatt for 0 g. Hvis g-kreftene ikke hadde hatt betydning hadde det forresten ikke gjort noe å krasje i bil. Vår vektløse venn var på kollisjonskurs med grunnleggende fysikk.

Hans favoritt-eksempel på et objekt som er uavhengig av tyngdekraften, og som dermed er vektløst, var en leddet skrivebordslampe, det som kalles «anglepoise lamp». En «anglepoise»-lampe vil kunne fungere like bra på den internasjonale romtasjonen som på kontoret mitt. (Jeg har forresten en slik lampe på kontoret, fra Ikea, men fjærene fungerer dårlig så den er neppe vektløs). Slike lamper har en ganske tung fot for å holde den stabil. I vår diskusjon stilte jeg spørsmål om denne foten også var vektløs. Jeg fikk til svar at det var den, og lampen også, men bare om den var festet til resten av delene. Vi har da en ganske bemerkelsesverdig vektløs lampe. Ta av lampefoten og lampen er ikke lenger vektløs. Sett foten på og vips – den er vektløs igjen.

Ifølge vår vektløse venn er altså vektløshet en egenskap ved objektet, en egenskap som er avhengig av objektets indre organisering. Det samme mente han gjaldt for et menneske som sitter på en stol. Du er vektløs om du sitter velorganisert og balansert, men ikke om du kollapser og synker sammen. 

Et slikt syn på fenomenet vektløshet reiser ganske mange spørsmål, som for eksempel: hvorfor bruke penger på å studere effekten av vektløshet ved å sende mennesker til den internasjonale romstasjonen når du kan studere en fyr som sitter på en stol?

Enighet til slutt

Etter flere ukers intens diskusjon ble vi enige om å være uenige. Han hevdet at han var vektløs når han satt på en stol, og jeg var uenig.

Nå tror du kanskje at vår vektløse venn var en hippie av en Alexanderteknikk-lærer, med sjamanisme og cannabisdyrking som hobbyer og uten erfaring med grunnleggende fysikk. Men neida, han var – hold deg godt fast så du ikke letter fra stolen – ingeniør! Såvidt jeg forstod underviser han på en høyskole. La oss håpe han ikke konstruerer broer og slikt.

Jeg var ganske fornøyd med å forstå fysikk like godt som en ingeniør. Jeg som ikke har hatt fysikk siden første klasse på gymnaset. I løpet av diskusjonen begikk jeg en eller to unøyaktigheter, men han tok meg aldri i å gjøre feil. Han på sin side mente at han hadde rett og at det var vitenskapen som kom til kort.

Hadde han ikke vært ingeniør hadde jeg antagelig ikke kastet bort tid på å engasjere meg i en tidkrevende diskusjon. Her er en mann som uttaler seg om vitenskap og forskning med en viss faglig autoritet, men som fremmer pseudovitenskap og en anti-vitenskapelig holdning. Mange av mine Alexanderteknikk-kolleger har ikke nok kunnskap til å forstå at han farer med tøv, og jeg kan ikke akseptere at vrangforestillingene til vår vektløse venn blir spredt i Alexanderteknikk-miljøet. Vrangforestillinger finnes det nok av fra før.

Jeg må innrømme at jeg også fant diskusjonen svært underholdende.

Relaterte blogginnlegg:

Alternativ idioti

Ingen engler

Utnytt tyngdekraften

Lenker:

Wikipedia-artikkel om vektløshet:

https://en.wikipedia.org/wiki/Weightlessness

Kort artikkel på norsk som forklarer hva «tensegrity» er:

http://www.sintef.no/siste-nytt/tensegrity---romteknologi-i-havrommet/dette-er-tensegrity/

The Nobel Disease

Why we should stop quoting Tinbergen

The 1973 Nobel Laureate Nikolaas Tinbergen (1907-1988) is often quoted for supporting the Alexander technique. Alexander technique teachers seem to be unaware that this can have some negative aspects. I've been planning to write about this for some time, but was prompted into action by a short article last week in Norway's leading newspaper titled "Stupid Nobel Prize Winners" (Dumme nobelprisvinnere).(1) The article puts the technique in a less than flattering light.

Diagnosis

The article was about Nobel Prize winners who promote or support pseudoscience and quackery. Quite a number of prize winners have done so over the years. So much so that the phenomenon has got a name: The Nobel Disease.

The most well known cases are Linus Pauling and Luc Montagnier. Pauling was twice Nobel Laureate, winning the prize for chemistry in 1954 and the Nobel Piece prize in 1962. He is probably most famous for claiming health benefits from taking large doses of vitamin C, thus being a proponent of a dubious alternative health approach which he named 'orthomolecular medicine'. Montagnier was among the scientists discovering the HIV virus and received the Nobel Prize for medicine in 2008. He has later been publishing research of questionable character and is a supporter of the totally debunked homoepathy.

With this in mind it does not necessarily count in our favour being endorsed by a Nobel Prize laureate. It is even possible that having recognition from a Nobel Laureate is more of a burden than an advantage, because there is also another reason why it is maybe not so great being associated with Tinbergen's Nobel Prize.

The first part

The article in the Aftenposten newspaper mentioned Tinbergen for supporting the Alexander technique, but this is actually not why he is listed among the sufferers of the Nobel disease.

As most Alexander Technique teachers know, Nikolaas Tinbergen used the second part of his Nobel acceptance lecture to talk about the Alexander Technique.(2) What he said in the beginning is less known. In the first part of his lecture Tinbergen presented the idea that childhood autism has environmental causes. Tinbergen said:

I cannot possibly go into all the evidence, but there are several good indications, firstly, that many autists are potentially normal children, whose affiliation and subsequent socialisation processes have gone wrong in one way or another, and secondly: this can often be traced back to something in the early environment - on occasion a frightening accident, but most often something in the behaviour of the parents, in particular the mothers.

This is the so called "refrigerator mother theory". Tinbergen was not the originator of the theory, but it earned him the honor of setting 'a nearly unbeatable record for shortest time between receiving the Nobel Prize and saying something really stupid about a field in which the recipient had little experience'.

Tinbergen's Nobel lecture has some credibility issues even disregarding what Tinbergen says about the Alexander Technique. But there are also some problems with what he had to say about the technique.

The second part

Although Tinbergen's enthusiastic support for the technique was a scandal in scientific circles, it seems as if the negative reactions came just as much from the Alexander community.(3) In a letter to the New Scientist Patrick MacDonald wrote:

The Alexander technique is an educative process in which the pupil is taught to practice conscious inhibition and direction in the activities of his daily life [...], the whole mainspring of the technique is simply omitted from Professor Tinbergen's catalogue of observation. [...] I, the present senior practising teacher of the technique in this country, cannot allow Professor Tinbergen’s ludicrous description of it in his Nobel address to pass without comment.(4)

Edward Maisel, the editor of a book containg a compilation of Alexander's writings, said in an interview in New Scientist that

Professor Tinbergen's description of what appears to be some form of osteopathic treatment has very little to do with the Alexander Technique.(5)

In his Nobel lecture Tinbergen invariably denotes the Alexander Technique as "therapy", the lessons "treatments" and the pupils "patients". He says about the technique that:

It consists in essence of no more than a very gentle, first exploratory, and then corrective manipulation of the entire muscular system.

It can be hard for anyone to describe the Alexander Technique. One reason for this is that we Alexander Technique teachers traditionally have not differentiated between the technique itself and the method(s) of teaching it. Tinbergen, having at the time of writing had about fifteen lessons,(6) described the lessons as he had experienced them. He did not describe the technique, but the teaching of it. The result is that Tinbergens Nobel lecture may give the reader the wrong impression of what the Alexander Technique actually is. We have to ask ourselves whether Tinbergen's version of the Alexander Technique is something we wish to promote.

When we do use Tinbergen's Nobel lecture in marketing it is usually by quoting what he has to say about the health effects. But this could be problematic as well.

Unscientific

It was Tinbergen's daughter who played the cello who first had Alexander Technique lessons, then subsequently Tinbergen himself after having read Barlow's book 'The Alexander Principle', and his wife.(7) In what is probably the most quoted passage Tinbergen says:

... between the three of us, we already notice, with growing amazement, very striking improvements in such diverse things as high blood pressure, breathing, depth of sleep, overall cheerfulness and mental alertness, resilience against outside pressures, and also in such a refined skill as playing a stringed instrument.

He continues:

So from personal experience we can already confirm some of the seemingly fantastic claims made by Alexander and his followers, namely that many types of under-performance and even ailments, both mental and physical, can be alleviated, sometimes to a surprising extent, by teaching the body musculature to function differently. And although we have by no means finished our course, the evidence given and documented by Alexander and Barlow, of beneficial effects on a variety of vital functions no longer sounds so astonishing to us.

He then goes on to list conditions that may benefit from the technique:

... rheumatism, including various forms of arthritis; but also respiratory troubles, even potentially lethal asthma; following in their wake, circulation defects, which may lead to high blood pressure and also to some dangerous heart conditions; gastro-intestinal disorders of many types; various gynaecological conditions; sexual failures; migraines and depressive states that often lead to suicide ...

This list of health claims, without the context of case studies, with not much of a hypothesis about why these improvements occur, from something that could be interpreted as mere manipulations, and for even potentially lethal conditions, gives a whiff of snake oil. Go to any site on the internet promoting an alternative therapy and you could find similar lists.

The Alexander Technique definitely has an impact on health, as proven by the positive results from the ATEAM trial on Alexander Technique and back pain. Had Tinbergen's list been restricted to musculoskeletal and associated disorders, there would have been no problem. But what about 'potentially lethal asthma', 'dangerous heart conditions' and 'depressive states that often lead to suicide'? Tinbergen's claims are highly speculative. Coming from a respected scientist in his Nobel lecture it is even verging on the irresponsible.(8)

What Tinbergen presents is anectodotal evidence. In science, anecdotal evidence is not regarded as evidence. Ironically, Tinbergen is often quoted in connection with Alexander technique and science, but quoting Tinbergen's Nobel lecture does not make the Alexander Technique more 'scientific'. On the contrary, it only shows lacking understanding of scientific principles.

The Reafference Principle

Tinbergen fortunately did give something of scientific value to the Alexander Technique in his Nobel lecture. He proposed that what is called 'The Reafference Principle' may give an explanation to how we go wrong and develop 'faulty sensory appreciation':

There are many strong indications that, at various levels of integration, from single muscle units up to complex behaviour, the correct performance of many movements is continuously checked by the brain. It does this by comparing a feedback report, that says ‘orders carried out’, with the feedback expectation for which, with the initiation of each movement, the brain has been alerted. Only when the expected feedback and the actual feedback match does the brain stop sending out commands for corrective action. Already the discoverers of this principle, von Holst and Mittelstaedt, knew that the functioning of this complex mechanism could vary from moment to moment with the internal state of the subject-the ‘target value’ or Sollwert of the expected feedback changes with the motor commands that are given. But what Alexander has discovered beyond this is that a lifelong mis-use of the body muscles (such as caused by, for instance, too much sitting and too little walking) can make the entire system go wrong. As a consequence, reports that ‘all is correct’ are received by the brain (or perhaps interpreted as correct) when in fact all is very wrong. A person can feel ‘at ease’ e.g. when slouching in front of a television set, when in fact he is grossly abusing his body.(9)

The reafference principle can be seen as related to control theory and cybernetics. Tinbergen may be said to have contributed to a modern explanatory model of the technique. Sadly it is Tinbergen's claims about health effects that are quoted from his lecture, not his scientific contribution.

The logical fallacy

I have mentioned the link between Nobel Prize winners, alternative therapies and quackery, and I have discussed the content of Tinbergen's Nobel lecture. But there is yet another reason why we should stop quoting Tinbergen as a means of marketing ourselves.

Tinbergen is an expert, but he is not an expert on the technique. He is only quoted because he is a Nobel Prize winner. This is appeal to authority and a logial fallacy.

Appealing to authority is a much loved sport among alternative therapies. It is probably something they resort to in desperation, not having any solid evidence for what they do. It is also very tempting to resort to this kind of marketing since people in general try alternative therapies based on what other people say and do.(10) STAT, The Society of Teachers of the Alexander Technique, has gone down this route too, by printing a booklet  containing stories about famous people who have had lessons. I think the money could have been spent more wisely.

Michael Bloch says in his biography about F.M. Alexander that Tinbergen's Nobel lecture was a turning point in the history of the technique. It gave the technique an unprecedented level of publicity. I think the question is whether it now better serves us for educational and not for marketing purposes.

Please feel free to comment below.

Related blogg articles:

Wishful thinking

Habitual reactions

Research on health benefits

Dumme nobelprisvinnere (Norwegian)

Snåsakoden (Norwegian)

Notes:

1) The name of the newspaper is Aftenposten. The article was published on the science pages and the author was Kristian Gundersen, a professor in biology. Gundersen is also the author of a book that can be seen as the Norwegian parallell to 'Trick or Treatment' by Singh and Ernst. In the book Gundersen spends quite a few pages on the Alexander Technique. Although he has some valuable points, his knowledge and understanding of the Alexander Technique is very limited. I have written about the book, Snåsakoden, on my blog (Sorry, Norwegian only).

2) Tinbergens nobel lecture, Ethology and Stress Diseases, was given in December 1973, but is often referenced by its publishing date in Science 1974. The last third (not the last half as is often said) which is about the technique, was published with minor alterations in Barlow's compilation of Alexander Technique related articles, 'More Talk of Alexander' 1978.

3) Gerald Foley discusses the controversy in the second of three articles on Tinbergen and the Alexander Technique: No 22 NIKOLAAS TINBERGEN (II)

4) Patrick MacDonald in 'Tinbergen on Alexander technique', Letters, New Scientist November 14 1974.

5) Edward Maisel made the statement in an interview with The New Scientist magazine:

'Did nobelist go too far in advocating Alexander Technique?' New Scientist October 31 1974.

6) The number of lessons Tinbergen had had is mentioned in Gerald Foley's first article about Tinbergen: No 21 NIKOLAAS TINBERGEN (1907-1988) (I)

7) Geralds Foley's first article is also my source for the information about how Tinbergen ended up having lessons: No 21 NIKOLAAS TINBERGEN (1907-1988) (I)

8) The article in the Norwegian newspaper by professor Kristian Gundersen especially mentioned the claim of curing asthma. This is probably because there is a Review in the Cochrane database on 'Alexander technique for chronic asthma'. As there are no trials performed, there is no meta-analysis. There is a pilot study showing improved breathing function in healthy individuals, but there is not yet any scientific evidence that the Alexander Technique can help against asthma. In Norway, a claim about effect on a specific diagnosis would be illegal. There are some Alexander Technique teachers around the world that make the claim. This is a problem.

I made a short reply to Gundersen's article that was printed the week after:

Overfladisk kjennskap til Alexander-teknikken

9) The Re-Afference Principle was proposed Holst and Mittelstaedt in this 1950 article:

The Principle of Reafference: Interactions Between the Central Nervous System and the Peripheral Organs

10) Ernst and Pittler published a paper which they (somewhat jokingly) titled Celebrity-based Medicine in which they suggest that one reason people choose alternative therapies is because they imitate celebrities.

Literature:

Barlow, Wilfred 1978 More Talk of Alexander. Littlehampton Book Services Ltd

Bloch, Michael 2004 F.M.: The Life of Frederick Matthias Alexander: Founder of the Alexander Technique. Little Brown Publishing Group.

Lewin, Roger (1974) Did Nobelist go too far in advocating Alexander technique? - New Scientist, 31 October 

MacDonald, Peter (1974) Letters, Tinbergen on Alexander – New Scientist 14 November

Tinbergen, Nikolaas (1973) Ethology and stress diseases: Nobel Lecture