søndag 25. januar 2015

Våpenhvile

Krig er dumt. Lidelse, ødeleggelse og død, oftest til ingen nytte. Det ender gjerne i en situasjon ganske lik utgangspunktet, bortsett fra at alle har det verre. Årsaken til stridighetene ligger vanligvis i en vanskelig konflikt som uansett ikke kan løses ved bruk av vold. Problemet er der fortsatt.

Ukoordinert kroppsbruk kan også sies å være en slags konflikt. På ett plan en konflikt mellom kreftene i muskelskjelett-systemet, på et annet plan kan det være konflikt mellom intensjon og utførelse. En uhensiktsmessige vane innebærer at det du tror du gjør ikke er helt det du egentlig gjør

I slike situasjoner hjelper det ikke å bruke makt, å prøve hardere eller bruke større kraft. Det kan tvert imot lønne seg å gjøre mindre. Kraftbruk skjerper konflikten, strammer knuten og gjør den vanskeligere å løse. Det er en av grunnene til at det kan være aktuelt å ta det mer med ro når du begynner å ta timer i Alexanderteknikk. I alle fall innledningsvis. En våpenhvile kan redusere konfliktnivået og er det første helt nødvendige steg til bedring.

Et vanlig råd når man blir provosert er å telle til ti. Å ta seg tid til å tenke seg om gjør sjansen større for at man kommer på bedre tanker og handler konstruktivt. Alexanderteknikkens svar på dette er «inhibition», å la være å reagere umiddelbart på en impuls. I Alexanderteknikken teller vi bare til én. Det er ikke nødvendige å ta lang pause om du har en god plan, men pausen er helt nødvendig for å gjøre en forskjell.

Rundt om kring i verden er det folk som burde telle til en milliard og helst lengre. Det er ikke sikkert at de kommer opp med noen konstruktiv plan underveis, men da kunne andre i alle fall fått litt fred i mellomtiden.

Relaterte blogginnlegg:


søndag 18. januar 2015

Tungebeinet

Menneskekroppen er fascinerende. Uansett hvor lenge du studerer den er det alltid noe nytt å oppdage. Ved å studere hvordan kroppen henger sammen kan du bedre forstå hvordan den er ment å fungere. Å lære noe om anatomi er nyttig når du lærer Alexanderteknikk. Stemmer din kroppsoppfatning med hvordan kroppen i virkeligheten henger sammen?

Med ujevne mellomrom skriver jeg blogginnlegg om enkel anatomi. Forrige gang skrev jeg om kjeven. Nå skal jeg skrive om en artig liten dings med nær tilknytning til kjeven: tungebeinet.

Tungebeinet er som navnet sier beinet der tunga er festet. På latin (og engelsk) heter tungebeinet «hyoid», som kommer av ordet hyoideus som betyr formet som en «u». Tungebeinet er hesteskoformet akkurat som kjevebuen, men er mye mindre.

Du finner tungebeinet ved å føle med fingrene rundt tungerota helt øverst på halsen under kjeven. Det spesielle med tungebeinet er at det er den eneste knokkelen i kroppen som ikke har ledd-forbindelse med andre knokler. Tungebeinet er derfor ganske bevegelig. Først og fremst beveger tungebeinet seg opp og ned sammen med strupehodet som henger like nedenfor. Du kan kjenne bevegelsen når du svelger. Tungebeinet beveger seg opp når strupelokket stenges.

For at tungebeinet skal kunne være et stabilt utgangspunkt for tunga, samtidig som som det er bevegelig, er tungebeinet utspent mellom muskler som går i alle retninger. Bakfra er tungebeinet festet til en muskel i svelget. Bakfra og litt ovenfra er tungebeinet festet med muskler fra beinkulen bak øret (digastric-muskelen), og fra noen beintapper like under ørene (stylo-hyoid). Forfra, og litt ovenfra, er tungebeinet festet til kjevebuen (geniohyoid, mylohyoid). Nedenfra er beinet forbundet med muskler til skjoldbrusken (thyrohyoid) og til brystbeinet (sternohyoid). I tillegg går det en muskel (omohyoid) fra tungebeinet og til ... (du gjetter det aldri) ... skulderbladet!

Glem detaljene og se for deg at tungebeinet er utspent mellom bakhodet, kjeven, brystbeinet og skulderbladene. For at alle disse musklene skal fungere harmonisk, må de være balansert i forhold til hverandre. Et balansert forhold får musklene når, som vi sier i Alexanderteknikken: nakken er fri slik at hodet kan gå fram og opp og ryggen er lang og bred.

Når du ser på nettverket av muskler som er festet til tungebeinet er det lett å forstå at hodets balanse er avgjørende for hvordan disse musklene fungerer, og at hodebalanse har avgjørende innvirkning på stemmebruk. Du kan også se at unødvendige muskelspenninger i halsen på sin side vil kunne forstyrre hodets balanse. Når vi snakker om «fri nakke» i Alexanderteknikken må vi tenke på mer enn bare baksiden. Vi må også passe på at vi ikke gjør noe vi ikke behøver å gjøre på forsiden. Å dra haka ned og/eller inn er alltid en dårlig idé.

Oppmerksomhet om tungebeinet kan brukes som utgangspunkt for å tenke «retning» (directions). Du kan for eksempel tenke lengde mellom tungebein og korsbein, eller mellom tungebeinet og skuldrene. Kunnskapen om hvordan tungebeinet er utspent mellom muskler kan gi inspirasjon til å tenke «lengde og bredde» på forsiden av kroppen.

Noen illustrasjoner:

Relaterte blogginnlegg:

onsdag 14. januar 2015

Pass the pudding

(This is the English version of Ta den ring)


Christmas is a hard time. Christmas is a long succession of lengthy meals with lots of good food: turkey and steaks, the traditional "lutefisk", cakes and puddings. One hardly has time to recover before having to attend the next meal.

Often there will be guests and then one has to dress up and behave. More people around the table means further to reach for food. Being Christmas you can't just lean over and help yourself. You ask Aunt Gertrude if she would be so kind.

When receiving, you receive more than just the plate or bowl. You also receive information about the sender. One thing I noticed at Christmas, with many people around the table, was the big difference it can be receiving something from different people. During that tiny movement when you both are holding the plate, bowl or bottle, it is possible to get an idea of the condition of the other person's musculoskeletal system.

Some might find it odd that it is possible to know something via a plate of meatballs and sauerkraut. The plate is completely dead. But this is also the point. The plate, or other relevant item, is entirely neutral. Everything that happens in the other person's musculoskeletal system can be transmitted without interference.

I use this sometimes when I teach violin, and often when I teach Alexander Technique to musicians. Instead of touching the musician I can, by touching the instrument, get a very clear idea of what kind of muscle tension is used to handle the instrument.

It may well be that one must have experience as a teacher in Alexander Technique, or the like, to be able to notice this exchange of information. I have education and long experience in using touch to recognize subtle nuances in the bodies of those I teach. But I think anyone can do this to some extent.

Here are some suggestions for games you can try out with a friend:
- One person is holding a pencil. The other holds the other end and, with eyes closed, tries to notice if something changes when the first person, without moving the pencil, alternates between holding loosely or firmly.

- Take an object that weighs a pound or two. Close your eyes and send the object between you. One of you has the task to tighten in various parts of the body. Can the other person detect when that happens? Is it possible to get an idea about which part of the body that is tense? (Hardly possible, even for an Alexander Technique teacher, but give it a try).

- Practice for next year's Christmas dinner. How softly and elegantly can you send and receive the pudding? The secret lies in receiving the weight with the entire body. To hold something, the weight has to go through your whole body and through the sit bones to reach the ground (chair). If you are able to keep the musculoskeletal system dynamic and flexible all the way between your sit bones and your hand, you don't risk jolting the other person. 
Send a plate (or similar) between you. Do it at first very slowly and see if you can receive using the entire body. Receive the weight by allowing the arm to be long and the back wide. And the neck free and the head going up, of course.

The same thinking applies whenever you are picking up or putting down something.

Related blog posts (in Norwegian):

søndag 11. januar 2015

Ta den ring

Jula er hard. Jula er en lang rekke lange måltider med mye god mat. Pinnekjøtt, ribbe, kalkun, lutefisk, rakfisk, riskrem, multekrem, kaker, konfekt og marsipan. Man rekker knapt å ta seg inn før man må stille til neste måltid.

Så kommer det gjerne besøk og så må man pynte seg og oppføre seg pent. Flere rundt bordet betyr lengre vei til maten, og siden det er jul lar man være å strekke seg etter fatet på motsatt side. Man ber tante Gjertrud pent om å være så snill og sende.

Når man tar imot mottar man mer enn bare fatet. Man mottar også informasjon om den som sender. En ting jeg la merke til i jula, med mange mennesker rundt bordet, var den store forskjellen det kan være å ta i mot noe fra ulike personer. Det lille øyeblikket der begge holder på fatet, skåla eller flaska er det mulig å få et inntrykk av tilstanden i den andre personens muskelskjelett-system.

Noen vil kanskje synes det er merkelig at det er mulig å kjenne noe via fatet med medisterkaker og surkål. Fatet er jo helt dødt. Men det er også poenget. Fatet, eller andre ting det er snakk om, er helt nøytralt. Alt som skjer i den andre personens muskelskjelett-system overføres helt uten forstyrrelser.
Jeg bruker dette av og til når jeg underviser fiolin, og ofte når jeg underviser Alexanderteknikk til musikere. I stedet for å berøre musikeren kan jeg ved å berøre instrumentet, få et veldig tydelig inntrykk av hva slags muskelspenninger som brukes til å traktere instrumentet.

Det kan godt være at man må ha erfaring som lærer i Alexanderteknikk, eller lignende, for å kunne legge merke til denne utvekslingen av informasjon. Jeg har utdanning og lang erfaring i å bruke hendene for å kjenne små nyanser i kroppen til de jeg underviser. Men jeg tror alle kan gjøre det samme et stykke på vei.

Her er noen forslag til ting du kan prøve ut sammen med en venn:
*En av dere holder en blyant. Den andre holder i andre enden, lukker øynene og skal forsøke å legge merke til om noe forandrer seg når førstemann, uten å bevege blyanten, veksler mellom å holde løst eller hardt.

**Ta en gjenstand som veier litt, kanskje en halv kilo. Lukk øynene og send gjenstanden mellom dere. Den ene har i oppgave å stramme i ulike deler av kroppen underveis. Kan den andre oppdage når det skjer? Kan du få en idé om hvilken del av kroppen som spennes? (Nesten umulig, men prøv).

***Tren til neste års julemiddag. Hvor mykt og elegant kan du sende og ta imot kakefatet? Hemmeligheten ligger i å ta imot med hele kroppen. Vekten du tar imot med hånden skal ned i sitteknutene dine. Om muskelskjelettsystemet er dynamisk og fleksibelt mellom sitteknuter og hender vil du ikke skumpe den andre personen.
Send et (kake)fat eller lignende mellom dere. Gjør det først veldig langsomt og se om dere kan ta imot med hele kroppen. Ta imot vekten ved å la armen være lang og ryggen bred. Og nakken «fri», selvfølgelig. Samme tenkemåte gjelder ellers også, enten du plukker opp noe eller legger noe fra deg.

Relaterte blogginnlegg:

søndag 4. januar 2015

Not natural

On December 10th I was watching the excellent Nobel speech by Malala Yousafzai and came to think about one of my Alexander Technique pupils. In a recent lesson he had been experimenting with arm movements. As he reached to touch the top of his head, he moved his head down. When we discussed it he said that moving the head down was natural. I had to agree.

Moving the head down is probably part of the endless variety of movements that can be said to be 'natural'. It does not mean that it is the most efficient way to do it. It doesn't have to be. Contrary to what many believe, it is not that there are some movements that are efficient and thereby 'natural' and some that are inefficient and 'unnatural'. There are a whole range of movements that are all 'natural' but they are not necessarily all equally efficient. This is a bit like mutations in the process of evolution. The traits that survive are not the ones that are perfect, but the ones that are good enough.

What we are aiming at in the Alexander Technique is not to find the perfect movement, because that does not exist, but to ensure the best possible coordination whichever movement we choose to make. The movement could be lowering the head to reach the crown with the hand.
Of course, normally, the reason for lowering the head is that stiffness in the shoulder makes it appear easier than keeping the length of the spine. Lowering the head could be a bad habit. But even this could be said to be natural. One of the most characteristic and 'natural' traits of us humans is the ability to learn. This includes learning bad habits.

Later on in the same lesson my pupil made the comment that the degree of consciousness required by the Alexander Technique is not natural. (You may think that this is a difficult pupil, but he is quite the opposite). Again, I had to agree. It is natural that most movements are performed without much thought or awareness. This works just fine. At least we humans have survived as a species until now without being that much conscious of our actions. The question is whether it is good enough for the future. It certainly isn't good enough if we want change.

Malala in her acceptance speech stressed, as she always does, the need for education, the necessity of learning to read and write. "Read and write? That's not natural", I thought to myself, having the discussion with my pupil in mind. We are not born with the ability to read or write. Reading and writing are human inventions. It is something we all have to learn. It is not natural.

Despite of this, everyone agrees with Malala. (Everyone except a minority of religious fanatics who hopefully are a dying breed). The advantages of learning to read and write are obvious to any thinking human being. The benefits are great, for the individual, the society, and for humanity. The ability to read and write is seen as so important that the right to education is part of the Universal Declaration of Human Rights. Learning to read and write opens up new possibilities for learning and development.

Like reading and writing, the Alexander Technique is not natural either. It is a skill you have to learn. Unlike reading and writing, the benefits of learning the Alexander Technique is not that obvious to most people. But like learning to read and write, the Alexander Technique opens up new possibilities for learning and development.

The Alexander Technique is not about narrowing down the options to a limited set of 'correct' movements (which do not exist anyway). The Alexander Technique takes away the limits set by habitual reactions and opens up the possibility to perform any movement or activity to the best of your ability. The number of possibilities are not reduced, they increase.

That's something to think about at the beginning of the new year!


Related articles:
Riktig retning (in Norwegian)