Å lese

I undervisningen av Alexanderteknikk er det mest vanlig å bruke aktiviteter vi definerer som «fysiske», slik som å sitte, stå og gå. Hva med aktiviteter som er mer «mentale», for eksempel det å lese?

Å lese er, som det mest vi gjør, noe vi har lært å gjøre. Enhver læringsprosess innebærer at vi tilegner oss både gode og dårlige vaner. Har vi lært en vane kan vi endre eller avlære den ved hjelp av Alexanderteknikken. Hva slags vaner er det snakk om? Hva gjør du når du leser?

Ergonomi 

Det mest opplagte du må gjøre for å lese er å ha ansiktet og øynene vendt mot teksten, dvs. du må innta en viss posisjon. Hvis det er snakk om å lese lenge og mye, eller ofte, er det hensiktsmessig at denne posisjonen er ergonomisk fordelaktig.

Når vi leser bruker vi bare en liten del av synsfeltet, det lille området hvor vi kan se skarpt, kalt «fovea». Dette gjør at vi helst vil se omtrent rett fram når vi leser, ikke for mye opp eller ned. I stedet for å justere synsvinkelen i forhold til hodet justerer vi heller hodet (eller kroppen) i forhold til tekstflaten. Konsekvensen er alle de duknakkete du ser gå rundt og stirre på mobilen de holder horisontalt i hånda. Det samme skjer om du har det du leser fra liggende på et bord. 

Det skal veldig lite til for å forbedre de ergonomiske forutsetningene. Holder du mobilen i hånda er det ikke sikkert at du behøver å holde den høyere. Det kan være nok å forandre vinkelen litt. Å legge noe under boka eller avisa du sitter og leser slik at den ikke ligger helt flatt på bordet kan gjøre en stor forskjell for hva du gjør med hodet og nakken.

Men det som er poenget i forhold til Alexanderteknikken er ikke de ergonomiske forutsetningene. (I Alexanderteknikken forsøker vi å gjøre det beste i enhver situasjon). Poenget er heller at den ergonomiske konfigurasjonen du ender opp med er noe du har valgt fordi du er vant med den. Det betyr to ting: de som går kroknakkete rundt med nesa i mobilen er ikke klar over at de gjør det, og det å holde mobilen bare noen centimeter høyere vil kunne virke unaturlig.

Indre ergonomi 

Å endre de fysiske forutsetningene er de fleste tilfeller ganske enkelt. Litt prøving og feiling og en dose sunn fornuft kommer du langt med. Når du så har funnet og blitt vant til et bedre ergonomisk oppsett gjenstår de vanene som egentlig er interessante. 

Når barn begynner å lære å lese leser de først høyt. De uttaler ord bokstav for bokstav. Etterhvert gjenkjenner vi ord og setninger med et blikk, og det å lese blir fristilt fra det å uttale ordene. Men noe av den motoriske vanen kan henge igjen. Jeg merker det når jeg forsøker å lese svensk. Norsk og engelsk er det ikke så mye forskjell på. Det går lett. Men når jeg skal lese svensk kjenner jeg at jeg har lyst til å forme lydene, som for eksempel ö-ene, og tunga er på vei til å krølle seg. Problemet kan angripes på to måter. Enten lese langsommere og passe på å ikke gjøre noe, eller lese raskere så tunga ikke henger med.

En annen ting som er vanlig å gjøre i et forsøk på å forstå det vi leser er å bevege hodet nærmere teksten. Det kan skje selv om skriften er så stor at den kan leses uten problem. Fordi innholdet er vanskelig å tolke lener vi oss mot skjermen, antagelig fordi vi assosierer det med å lettere kunne lese. Det er selvfølgelig helt unødvendig. Det er mye bedre å bevare avstanden til teksten/skjermen, og beholde oversikten og koordinasjonen av kroppen.

Hvis det å se skriften er et reelt problem er det smartere å forstørre teksten. Det er ofte mulig om du leser fra skjerm.

Generelt holder vi hodet relativt mye i ro når vi lesere sammenlignet med andre aktiviteter. Det kan gjøre at vi fikserer nakken for på en måte å fiksere blikket. Jo mer vi er opptatt av teksten jo mindre oppmerksomhet har vi om hodet og resten av kroppen, og jo lettere er det å stivne. Da hjelper ikke det mest ergonomisk perfekte utstyret. Heldigvis skal det lite til av oppmerksomhet for å bevare dynamisk balanse. En halv prosent kanskje, og du har fremdeles 99,5 prosent oppmerksomhet om innholdet i teksten. Men det kan kreve noe øvelse om du ikke er vant til å tenke på den måten.

Relaterte blogginnlegg

PC-arbeid

Smart telefon?

Lenker

The Ergonomics Of Reading: The Relationship Of Head And Eyes To Book Position

Dynamisk sitting

Det blir sagt at sitting er den nye røykinga. Det finnes forskning som kan tyde på at det å sitte mange timer om dagen er forbundet med økt risiko for livsstilssykdomer og tidlig død. Forskningen viste også at det å trene ikke veide opp for all sittinga.

Flere av mine alexanderlærerkolleger har påpekt at måten folk sitter på kanskje også kan ha noe å si. Min erfaring som alexanderlærer er at de aller fleste sitter på en måte som umulig kan være sunn i lengden. Ville resultatet vært annerledes om folk flest var i stand til å sitte på en friere og mer dynamisk måte? Det kan vi ikke vite helt sikkert, men forbedringspotensialet er formidabelt.

Vi er best tilpasset bevegelse, ikke å sitte opptil 16 timer om dagen. Det er bedre for oss å være aktive enn å sitte stille. Å redusere tiden vi sitter, ta nok pauser og variere arbeidsstillingene, er det enkleste og første man må sørge for. Men vi kan også forbedre måten vi sitter på.

Stolen og rumpa di

Det første mange tenker på når de vil sitte på en bedre måte på er å skaffe seg en ny stol. Mange sitteredskaper er designet for å gi mer dynamikk automatisk, som for eksempel en ball. Dette er positivt, men kan i forhold til å lære seg dynamisk sitting være å sy puter under amene. Mange stoler som stimuerer til mer balanse plasserer bekkenet i ei grop. Men rumpa di er rund og en kuleformet gjenstand er friest til å bevege seg om underlaget er flatt. Du skal i utgangspunktet kunne sitte fritt og godt på en helt vanlig flat stol. Klarer du det vil du også lettere kunne balansere friere på andre sitteredskaper.

Det er fullt mulig å sitte dårlig på den beste av stoler. Hvordan du utnytter stolen og underlaget kan være like viktig som hva du sitter på. Frederick Matthias Alexander skal angivelig ha stilt følgende retoriske spørsmål til en elev som uttrykte begeistring for en bestemt type stol: «Who is the most intelligent, you or the chair?»

Hvile- eller arbeidsposisjon

Jeg vil skille mellom sitting som hvileposisjon og sitting som arbeidsposisjon. Når vi sitter for å hvile, se tv o.l., har vi gjerne hele ryggen støttet og posisjonen har likhetspunkter med det å ligge. I det følgende vil jeg skrive om det å sitte oppreist uten bruk av ryggstøtte. Å sitte bakoverlent i «hvilestilling» har sin egen dynamikk, og sin egen «teknikk» om du vil. Men evnen til å sitte fritt og dynamisk uten bruk av ryggstøtte vil ha positiv innvirkning på hvordan du sitter i hvilestilling.

Statisk eller dynamisk

Utfordringen med å sitte er at det er at det lett blir en statisk aktivitet. Utfordringen blir større når vi må forholde oss til en datamaskin. I tillegg kan typen arbeidsoppgave begrense hvor aktiv og dynamisk det er mulig å være. Igjen vil det å ta ofte nok pauser og variere arbeidsstilling være enkle og gode midler. Men likevel kan det være store forbedringsmuligheter i måten vi «bruker» oss selv når vi sitter.

Ferdighet

Jeg vil foreslå å se på sitting som en ferdighet. Som ved alle ferdigheter er det snakk om en viss grad av teknikk. Det er teknikk som vanligvis ikke blir vurdert og kanskje heller ikke har noe å si på evnen til å utføre spesifikke arbeidsoppgaver; men som vil kunne ha helsemessige konsekvenser og mulig innvirkning på sykefravær, produktivitet og trivsel.

Som musiker tenker jeg ofte på hvor lite bevisst folk er om hvordan de fysisk bruker et arbeidsredskap som en datamaskin er, og på hvor dårlig teknikk mange har. Til sammenligning ville en fotballspiller med så dårlig teknikk ikke få proffkontrakt og en musiker ville ikke fått jobb i et orkester.

(Før i tiden kunne man i det minste lære å skrive på maskin. Jeg er såpass gammel at jeg hadde maskinskriving som valgfag på ungdomsskolen. Jeg lærte å bruke «touch»-systemet som jeg har hatt stor nytte av siden. Jeg kan for eksempel sitte å skrive blogg uten hele tiden å måtte se på hverken fingre eller skjerm. Jeg kan like godt se ut vinduet).

Hvis vi ser det å sitte og balansere på en stol som en ferdighet er det klart at som alle ferdigheter er det noe som kan læres, forbedres og øves på. Men samtidig er det å sitte noe helt naturlig som du allerede kan, akkurat som det å gå, stå og snakken.

Avlæring

De fleste små barn på tre år kan sitte fint og balansert rett opp og ned på en stol. De sitter riktignok ikke lenge om gangen slik som vi voksne må. Men grunnen til at de kan sitte slik er at dette er innenfor en naturlig bruk av muskelskjelettsystemet. Å forbedre sitting som ferdighet handler derfor i stor grad om å avlære unødvendige uvaner.

Forutsetninger

Å kunne sitte på en fri og dynamisk måte er naturlig og vil, akkurat som det å puste, kunne skje av seg selv bare vi rydder unna hindringer. Balansert og dynamisk sitting hviler på visse forutsetninger. Disse er (ikke nødvendigvis i prioritert rekkefølge):

1. Beina må være frie i forhold til bekkenet. Om ikke hofteleddet er relativt fritt er overkroppen låst i forhold til beina og du kan ikke balansere på sitteknutene. Å la føttene hvile på bakken kan være et første skritt til å gi slipp på unødvendige spenninger i beina. 

2. Fritt og dynamisk forhold mellom hodet og ryggen. Hvis hodet og nakke kollapser forover, som ofte skjer når noen sitter foran en dataskjerm, gjør det fri balanse vanskelig. Vanligvis er dette en vane som må avlæres på generell basis.

3. Kunne bruke øyne og hender/armer uten at det forstyrrer generell koordinasjon. Å se på en skjerm kan gjøre at du fikserer hodet og kroppen i forhold til den. Bruk av hendene på en uhensiktsmessig måte påvirker balansen.

4. Å kunne sitte ned (uten å forstyrre generell koordinasjon). Når noen sitter på en dårlig måte betyr det at selve konseptet de har om hva som skal til for å sitte, er feil. Ideen om å sitte slår inn allerede før de begynner å sette seg ned i en stol. Jeg ser det hver eneste dag i alexandertimene. Resultatet er at de ender i stolen i en lite dynamisk og uhensiktsmessig tilstand. For å sette deg ned på en bedre måte må du «glemme» å sette deg ned.

Alle punktene ovenfor er temaer vi ofte jobber med i Alexanderteknikk-timene. Det du kan gjøre på egen hånd er å la føttene hvile på bakken når du sitter, gjøre deg kjent med hofteledd og sitteknuter, og å legge deg ned i aktiv hvilestilling for å bedre forholdet mellom hodet, nakken og ryggen.

Sitt ned og slapp av

Å si at sitting er like farlig som røyking er antagelig en overdrivelse. Det finnes også forskning som ikke finner noen sammenheng mellom økt dødelighet og sitting  

(Du kan sitte ned nå). 

Selv om mye sitting kan være uheldig og bør reduseres, kan vi ikke stå hele tiden heller. Det å sitte på en stol vil helt sikkert være et utbredt fenomen i overskuelig fremtid. Det er noe du vil ha nytte av å kunne gjøre bra. Inntil vi alle lærer oss å sitte på huk kan du få god hjelp til å sitte på en bedre måte ved å ta timer hos en Alexanderteknikk-lærer.

Relaterte blogginnlegg: 

Ned på huk

Rompa di

Lenker:

Litt skremselspropaganda

«If you value your life, get off your ass»

The Oxford professor who warns that sitting is the new smoking

Metastudie som viser risiko ved å sitte mye og lenge:

Sedentary Time and Its Association With Risk for Disease Incidence, Mortality, and Hospitalization in Adults: A Systematic Review and Meta-analysis

 

Studie som tyder på det ikke først og fremst handler om for mye sitting, men mangel på aktivitet, og at økt dødelighet ikke kan knyttes til sitting:

Associations of sitting behaviours with all-cause mortality over a 16-year follow-up: the Whitehall II study

Vinkler

Jeg har inntrykk av at når folk flest tenker på hva som er «riktig» bruk av kroppen tenker de på hvilken vinkel kroppen har, eller hvilken vinkel kroppsdeler har i forhold til hverandre. Det kan for eksempel være hvilken vinkel hode eller bekken har i forhold til resten av kroppen, eller vinkelen mellom over og underarm når du skriver på pc, eller vinkelen mellom lår og leggbein når du sitter.

Problemet med en slik tenkemåte er at hvis noen vinkler er «riktige» for kroppen betyr det at andre er «feil». Dermed risikerer du ubevisst å begrense mulighetene, og det er i alle fall feil.

I de fleste situasjoner vil noen vinkler være mer hensiktsmessig enn andre, og kroppen har visse naturlige begrensinger når det gjelder vinkler. (Med mindre du er slangemenneske). Selv om det kan være lurt noen ganger å tenke over hva som er hensiktsmessig, har en slik tenkemåte begrenset nytte. Tenk heller motsatt. Tenk heller at du vil ha flest mulig vinkler tilgjengelig. Jo flere mulige vinkler du har tilgjengelig, jo mer dynamisk og sunn blir kroppsbruken.

Her kan metoder som Feldenkrais og yoga ha sine fordeler. I Feldenkraismetoden utforskes alle muligheter og alle muligheter holdes åpne. I yoga opplever du vinkler og posisjoner du vanligvis ikke opplever ellers i dagliglivet. (Selv om yoga-vinklene også kan bli stereotype i det lange løp).

I Alexanderteknikk-undervisningen bruker vi mye av helt enkle bevegelser. En fare med det er at mengden av vinkler reduseres. Om ikke læreren er flink til å foreslå variasjoner kan eleven ubevisst begynne å begrense sine muligheter.

Uheldigvis ser jeg ofte Alexanderteknikk-lærere komme med råd om hva som er hensiktsmessige vinkler. Selv om dette i og for seg er fornuftig, har det ingenting med Alexanderteknikken å gjøre, og fører lett til misforståelser.

Gjør heller motsatt: bruk det du kan om Alexanderteknikken mens du utforsker alle mulige vinkler.

Husk at Alexander sa: «There is no such thing as a right position, but there is such a thing as a right direction».

Hva det betyr skal jeg skrive om neste gang.

Relaterte blogginnlegg:

Piano eller computer

PC-arbeid

Piano eller computer

Å spille piano er lett. Du bare trykker og så kommer det lyd. Å bruke en datamaskin er like enkelt. Bare å trykke.

Nå har jeg provosert alle pianister som leser dette. Men hva med alle dem som sitter og trykker på en datamaskin store deler av arbeidsdagen? Alle kan spille dårlig piano, men for å spille piano godt må du gjøre gode bevegelser. På en datamaskin er det tilstrekkelig å trykke tastene i riktig rekkefølge, kvaliteten på bevegelsene er uten betydning. Med autokorrektur er ikke engang rekkefølgen alltid så viktig.

Jeg arbeider med bevegelseskvalitet både hos pianister og kontorarbeidere. Likhetene og forskjellene er tankevekkende.

En pianist balanserer fritt på pianokrakken og gjør små og store dynamiske bevegelser. En kontorist sitter statisk, ofte sammensunket, og gjør små bevegelser som er ganske monotone av karakter. En pianist jobber bevisst med å forbedre teknikken for å sikre grunnlaget for en lang og sunn karriere. En kontorarbeider har liten eller ingen bevissthet om bevegelsene sine, enda bevegelseskvaliteten kan ha like stor betydning for liv og helse som hos pianisten.

Hos mange kontorarbeidere eksisterer det en nærmest religiøs forestilling om den ultimate ergonomiske løsningen. Den rette stolen, arbeidspulten, tastaturet, musa. Ergonomi er viktig, forbedring av det ergonomiske oppsettet kan være av helt avgjørende betydning for at en arbeidssituasjon skal fungere. Men ergonomi gir bare rammebetingelsene. Du gir ikke en nybegynner et Steinway-flygel og tror at de gode bevegelsene skal komme av seg selv.

Hvordan bruke deg selv bedre når du bruker en datamaskin?

Utvid horisonten. Se deg selv som det viktigste verktøyet når du gjør jobben, og se på bruken av dette «verktøyet» som en ferdighet som alltid kan forbedres.
Grunnlaget for alt du gjør er hvordan du holder deg oppreist i sittende stilling. (Du kan stå også, men siden det vanligste er å sitte tar jeg utgangspunkt i det). Kan du balansere på sitteknutene? For å kunne gjøre det må hofteleddene være frie. For at hofteleddene skal være frie må beina ikke være anspent. Hva gjør du med beina når du bruker datamaskinen? Det har du kanskje ikke tenkt på. Krøller dem under stolen? Forbedringspotensiale der. Å la føttene hvile på bakken er det enkleste.

Større utfordring er det å forbedre alt fra sitteknutene og oppover. Mange sitter veldig langt bak på sitteknutene. Grunnen er at hodet, nakken og skuldrene henger forover. Ryggsøylen får form som bokstaven C. For å få ryggsøylen oppreist må nakken frigjøres slik at forholdet mellom hode og ryggsøyle blir bedre. Her trenger du hjelp av en Alexanderteknikk-lærer.

Forholdet mellom hodet og ryggsøyle påvirkes av hvordan du bruker øynene, hvordan du bruker hender og armer, og til og med av hvilken innstilling du har til arbeidsoppgaven du står overfor. Mange elementer det er aktuelt å jobbe med i en Alexanderteknikk-time.

Hvorfor skal du kunne balansere på sitteknutene uten ryggstøtte? Fordi det gir et veldig godt grunnlag for å kunne sitte på en god og dynamisk måte når du bruker ryggstøtte. Hvis du ikke kan balansere på sitteknutene vil du neppe kunne sitte selv med ryggstøtte uten å kollapse i nakke og rygg.

Å sitte med ryggstøtte er vesentlig forskjellig fra å sitte uten. Det er også en ferdighet som må mestres. Når vi jobber foran en datamaskin har vi ofte arbeidsoppgaver å utføre som gjør beslag på store deler av vår tenke- og oppmerksomhetsevne. Det blir færre resurser igjen til å mestre balanse. Å bruke ryggstøtte kan noen ganger være hensiktsmessig.

Selv bruker jeg aldri ryggstøtte når jeg sitter og skriver. Det blir for statisk. Det hender jeg bruker ryggstøtte hvis jeg bare skal sitte og lese. Når jeg jobber foran datamaskinen fungerer Alexanderteknikken som et dataprogram som kjører i bakgrunnen, og som er framme i korte glimt der jeg inkluderer meg selv i oppmerksomheten uten å ta oppmerksomheten vekk fra arbeidet. For nybegynnere vil det være lurt å ta oppmerksomheten bort fra arbeidet og blikket vekk fra skjermen. Noen sekunder kan være nok til å «rekalibrere seg» om du vet hvordan du gjør det.

Pianister må frigjøre seg fra å måtte se på hendene for å kunne spille etter noter. På samme måten kan touch-metoden gi fordeler når du bruker datamaskin. Ikke bare behøver du ikke å se på fingrene, hvis du bare skriver tekst behøver du ikke engang å se spå skjermen. Når øynene frigjøres fra skjermen blir det automatisk lettere å være friere i nakke og rygg.

Profesjonelle datamaskinbrukere burde kunne bevege seg like fritt og uanstrengt i forhold til «instrumentet» sitt som pianister. Hvorfor gjør de ikke det? Kanskje det kan være en hjelp å late som om de «spiller»? De hamrer frenetisk løs på tastaturene. Hva om de hadde rytme og puls? Enhver pianist vet at uten rytme er det ikke mulig å spille raskt. Når du har rytme og puls går bevegelsen av seg selv. Hjernen vet hva den skal gjøre, det blir lettere å koordinere bevegelsene.

Hvor kjapt må vi trykke på tastaturet for å jobbe effektivt? En pianist som bare har som mål å trykke raskest mulig på tangentene vil ingen gidde å høre på. Resultatet vil ikke bli bra. Når man skriver på PC kan man la seg friste til å gjøre ting fortest mulig for å bli ferdig med jobben uten å ta seg tid til å gjøre bevegelsene på en god måte. «End-gaining» kalles vi det. Akkurat som ved råkjøring med bil øker sjansen for uhell og feil. Hva er optimal hastighet på tastatur (og mus) uten at det går ut over kvaliteten på bevegelsene?

I lengden lønner det seg å satse på kvalitet. Livet er bevegelse, og gode bevegelser gir et godt liv.


Relaterte blogginnlegg:
PC-arbeid
Vond nakke
Rompa di

Puter under armene

Når jeg gir introduksjonskurs lar jeg deltagerne bli kjent med egen anatomi, særlig hode og nakke. Jeg introduserer også «aktiv hvileposisjon» hvis det er anledning til det, siden det er noe de kan gjøre hjemme på egen hånd. Da dukker stadig ett spørsmål opp: hva har jeg å si om hodeputer?

Jeg har ikke så mye å si om det. Folk er så forskjellig og det viktigste om natta er å få sove, og hva som er fungerer best må den enkelte finne ut selv. Men jeg har etterhvert fått inntrykk av at det eksisterer en utbredt misforståelse – den at hodeputen må gi støtte under nakken.

Kanskje kommer det av at mange har prøvd den originale tempur-puten hvor den ene halvdelen er tykkere enn resten og er ment å passe inn under nakken, med hodet på den tynne delen. Dette skal liksom gi «god ergonomi». En komplett misforståelse.

Det essensielle er å ha noe under hodet slik at nakken og resten av ryggsøylen er omtrent i samme plan. Støtte under nakken er ikke nødvendig. Det er godt mulig at noen personer med spesielle nakkeproblemer kan ha nytte av støtte under selve nakken, men det er unntaket.

Jeg bruker selv ei tempurpute som jeg fikk i gave, men har forlengst gitt opp å ha den tykke delen under nakken. Hode og nakke blir låst i posisjon. Mangel på bevegelsesfrihet er ubehagelig. Ellers er jeg fornøyd med puta. Jeg liker den faste konsistensen.

Å ligge i ei myk seng er en relativt ny ting for oss mennesker. Noe under hodet har vi nok kanskje hatt tusener av år tilbake i tiden, men jeg tviler på at det noen gang har vært vanlig med støtte under nakken. Å fylle ut mellomrommet mellom nakken og underlaget er et symptom på feilaktig «ergonomisk» tenkning. Tempurputen er bare ett av mange eksempler.

Her er noen flere:

Skosåler

De fleste sko har en innersåle som fyller ut fotbuen. Støtte for fotbuen gjør at bindevev og muskler ikke får delta i oppgaven med kraftoverføring og støtdemping som de er ment å gjøre. Behovet for støtte under fotbuen er en følge av primitiv skoteknologi. De fleste sko har så stiv såle at fotbuen i utgangspunktet ikke får fungere naturlig. Men å bygge opp under fotbuen gjør problemet verre. Fotbuen blir svakere og støtte blir etterhvert en nødvendighet.

I joggesko er oppbygning under og rundt fotbuen ment å forhindre «overpronasjon». Overpronasjon er en realitet, men støtte i skoen vil ikke gjøre noe som helst med problemet, bare kompensere. Årsaken til overpronasjon finnes fra anklene og oppover.

Med det samme jeg er inne på sko vil jeg nevne en annen raritet: støtte rundt anklene. I hundretusener av år, eller mer korrekt - millioner av år, har mennesker ruslet og gått uten støtte rundt anklene. Nå er det plutselig blitt behov for «god støtte rundt anklene». Dette behovet kan også ha noe å gjøre med harde, stive og klumpete såler som gjør at foten ikke fungerer naturlig, og dermed heller ikke anklene. Beina fungerer enda dårligere om du spjelker ankel-leddet.

Det finnes mye mer å si om sko, men det får komme i senere innlegg.

Stolrygger

Det er en utbredt misoppfatning at du må ha støtte i ryggen, særlig korsryggen, for å sitte godt. Som med støtte under nakken og under fotbuen virker det som om tilpasset «ergonomi» er å fylle ut en bue i kroppen.

Nå er det slik at veldig mange stoler og benker i utgangspunktet er feilkonstruert. Sitteflaten heller bakover. Dermed blir støtte i ryggen en nødvendighet. Men selv der sitteflaten er horisontal virker det som om «god støtte i korsryggen» skal være nødvendig. Det er det ikke.

Jeg mener ikke at en stolrygg er en dårlig ting, langt i fra. En stolrygg er bra å ha om du skal sitte lenge, se en film eller høre et foredrag.

I en situasjonen der du har behov for å bevege deg mer blir det annerledes. Hvis du skal sitte å jobbe for eksempel, og må bruke hendene mer enn til bare akkurat å ha fingrene på tastaturet. Da er det praktisk å sitte oppreist og balansere på sitteknutene. I en slik situasjon blir støtte i korsryggen bare til hinder. Det låser bekken og nedre del av rygg og belastningen treffer en avgrenset del av ryggsøylen.

Å sitte balanserende på sitteknutene uten støtte i ryggen er en naturlig, men ofte glemt ferdighet. Å balansere på sitteknutene forutsetter fri hofteledd og at beina ikke er for anspent. Hode, nakke og rygg må være velorganisert slik at støtte kan komme fritt og dynamisk opp gjennom sitteknuter og ryggsøyle, hele veien til hodet. Når så mange hevder de behøver støtte i ryggen er det fordi de ikke er i stand til å balansere på sitteknutene. De har et problem og så kompenserer de med ekstra støtte, og kaller det «god ergonomi».

Noen vil hevde, og kanskje med rette, at det ikke er den unødvendige støtten i ryggen som er problemet, men selve stolen. Kanskje skulle vi kondemnert alle stoler og sittet på huk i stedet? For ikke å snakke om toalettene vi bruker i vesten i dag. Å sitte på en stol for å gjøre fra seg stemmer ikke med menneskets fysiologi. 

Å kaste alle stoler hadde vært litt vel drastisk, men jo mer vi kan kvitte oss med unødvendige og unaturlige «hjelpemidler» jo bedre blir helsa.

Relaterte blogginnlegg:

Skoene som ødelegger helsa

Rompa di

Vond nakke?

Av og til blir jeg provosert.
Jobben min går ut på å lære mennesker til å ta bedre vare på seg selv ved å bevisstgjøre dem på hva de gjør når de beveger seg. Derfor blir jeg provosert når noen oppfordrer til øvelser som må regnes som selvskading.

Denne uken ble jeg provosert av en artikkel på nrk.no med overskriften «Vond nakke? Dette kan hjelpe». Det var særlig en av videosnuttene som fulgte artikkelen som provoserte meg. Da jeg fikk studert selve artikkelen nærmere var den bedre enn førsteinntrykket. Noen gode poenger, noen dårlige, og verdt å se nærmere på.


Ergonomi
Artikkelen handler om vond nakke hos kontorarbeidere. Da er ergonomi et naturlig tema. Ergonomi er arbeidsområdet for ergo- og fysioterapeuter og ligger litt på siden av Alexanderteknikken. Jeg ser på hvordan du bruker krefter uansett situasjon og posisjon. Men det er enkelt for en Alexanderteknikk-lærer å se hva som kan være god tilpasning. Artikler om Alexanderteknikken inneholder ofte ergonomiske tips.

En god ergonomisk løsning gjør alt mye lettere og enkle endringer kan gi god effekt. Tipsene i artikelen om innstilling av stol, bord og skjerm kan være en god pekepinn. Betenkelig er det at dette presenteres som «riktig» arbeidsstilling. Hvis den beskrevne stillingen er den eneste du har på repertoaret er du ille ute.

At god posisjon ikke betyr god kroppsbruk vises tydelig i videoinnslaget hvor manuellterapeuten viser «riktig sittestilling». Brystkassa til terapeuten er kollapset ned mot magen. Trykket mot sitteknutene blir ikke videreført opp gjennom ryggsøyla på en god måte. I siste halvdel hvor han viser uttøyning av underarmer kan du se hvorfor – han balanserer ikke på sitteknutene, men sitter nesten bak på halebeinet. Med en godt tilpasset stol kan du komme unna med slikt ganske lenge, men ikke et helt arbeidsliv.


Uttøyning 

Tøyningsøvelsene som vises er ganske greie. Problemet er at uttøyning presenteres som en «løsning». Det er i beste fall en nødløsning.

I faktaboksen står det: «Er nakken vond, bør du tøye nakken på begge sider hver dag.»
Du kan selvfølgelig gjøre det, forutsatt at du gjør det på en god måte. Videoen øverst på siden viser uttøyning av nakken utført på en halvdårlig måte. Terapeuten strammer i nakken og halsen når han legger hånda på skulderen, og trekker haka ned. Det er unødvendig. Utnytt heller hodets egen vekt når du skal tøye.

Men vond nakke er symptom på et problem som aldri kan løses ved å tøye. Du må finne årsakene til at du spenner nakken.



Syn, hodebalanse og kjeve
Artikkelen nevner dårlig syn som en mulig årsak til vondt i nakken. Å få sjekket synet er en god ide. Men vær også klar over at å lene seg forover for å «se bedre» er en normal reaksjon hvis du leser noe som oppleves som tungt å forstå. En unødvendig reaksjon kan ha skylda like mye som øynene.

Artikkelen har også rett i at spenninger i kjeven kan være indikasjon på at hodet blir dradd ut av balanse, og at det er en sammenheng mellom spenninger i kjeven og spenninger i nakken.

Så står det: «For å unngå dette kan du tenke at du har en snor festet på toppen av hode, og at noen drar oppover i snoren. Da vil hode plasseres i en optimal posisjon»

«Snoren» er en idé fra Taiji og kan ha en positiv effekt. I Alexanderteknikken har vi en parallell i «la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lang og bred». Dette er mentale beskjeder og ikke noe du skal gjøre. Det er først og fremst preventive tanker. Hodet ditt vil alltid være i en optimal posisjon så lenge du ikke har gjort noe unødvendig. Jeg vil tippe at for 5 av 10 vil ideen om en «snor» føre til at de gjør noe muskulært og dermed til mer spenning.

Med «fri nakke» og «lang og bred rygg» kan du godt lene deg forover på stolen av og til uten å stramme nakken mer enn nødvendig. Forutsetningen er at du kan balansere på sitteknutene (i motsetning til personen i videoen). Spenningsnivå i nakke og rygg vil øke noe, men så lenge det er dynamisk spenning er det en fin avveksling.


Lave skuldre
I artikkelen hevdes det at «mange av dem som føler seg stive i nakken faktisk har for 'lave' skuldre». En interessant hypotese som godt kan være riktig. Enda mer interessant blir det når det påstås at: «Dette oppstår hos en stor gruppe som sitter med for lite støtte under albuene eller overdriver nakketøyninger.»

Å tøye nakken mye er altså skadelig. Men hvor mye er for mye? Det er det selvfølgelig umulig å si. Det beste er derfor å droppe nakketøyning og heller lære seg å la være å stramme nakken. Om du har behov for uttøyning kan du heller bruke «aktiv hvilestilling» hver dag. «Aktiv hvilestilling» vil gjøre nakketøyning relativt overflødig i løpet av et par uker.

Jeg er enig med artikkelen i at stress antagelig er en viktigere faktor ved høye skuldre enn ved lave, men å hevde at lave skuldre er forårsaket av mangel på støtte under albuene er bare tull.

Det går utmerket an å bruke hender og armer uten støtte under albuene, og fortsatt beholde integrasjonen i muskel-skjelett-systemet. Det er slik vi er ment å fungere. Drar du skuldrene ned er det et symptom på feil bruk. Mangel på støtte kan aldri være årsaken. Støtte under albuene vil kanskje hindre deg i å dra skuldrene ned, men det vil ikke gjøre noe med hvor bra eller dårlig du bruker kroppen din.

Og så kommer det som virkelig provoserte meg: Du skal kompensere for dine «lave skuldre» ved å gjøre nakkeøvelsene du kan se i den siste videoen.

Den første øvelsen er forsåvidt grei – å løfte armene over hodet. En bevegelse som er veldig fin å gjøre hvis du sitter mye ved datamaskinen. Problemet er måten den utføres på. Hva er vitsen med å stramme nakken? Skulderen og skulderbladet vil jo automatisk bevege på seg om du løfter armene rett over hodet. Det kan normalt ikke unngås om du da ikke holder skulderen aktivt nede.

Den andre øvelsen er verre. Her legges hendene på hodet og så skal du derfra heve hender, armer og skuldre rett opp og holde dem der i fem sekunder. Vær så snill å ikke drive på med slikt. Dette er ikke noe du behøver å øve på. Du øver bare på å stramme i nakken. (Du kan gjøre øvelsen en gang for moro skyld for å se om du kan gjøre den bedre enn terapeuten.)

Hvor lenge/mye skal man gjøre disse øvelsene? Når er nakkemusklene stramme nok? Selvfølgelig helt umulig å si. Og vil disse øvelsene gjøre at du ikke lengre drar skuldrene ned når du gjør andre ting? Selvfølgelig ikke. Vanene du har er uløselig knyttet sammen med intensjonen for bevegelsen. Her er intensjonen å heise skuldrene. Hvis du har for vane å dra skuldrene ned gjør du antagelig det med intensjon om å gjøre noe med hendene. En helt annen historie, som krever en helt annen løsning.

La skuldrene være der de er. Ikke dra dem noe sted, ikke ned, ikke opp, ikke bakover, ikke forover. Justér heller bruken av resten av mekanismen.

Du kan lese mer om skuldre i blogginnlegget Skuldermyter


Pust, pauser og bevegelse

Som det står i artikkelen kan det å slippe til pusten gjøre at skuldrene faller på plass av seg selv. Det er et godt poeng å observere pusten først, og så eventuelt skuldre.

Det er fint å fokusere på pust innimellom for å oppleve kontroll og redusere stress. Jeg vil derimot ikke anbefale å utføre pusteøvelser som beskrevet i artikkelen. Drar du pusten mye inn vil du bare bli mer anspent. Det holder lenge å puste ut.

De beste og sikreste rådene i artikkelen er å ta ofte nok pauser og bevege seg innimellom, gjerne legge seg ned også, hvis det er mulig. Et eksempel på hvordan Alexanderteknikken kan brukes i den sammenhengen kan du lese om her: Sykefravær ned med 43 prosent

Som oppsummering kan vi si at pauser og bevegelse er absolutt det enkleste og beste, tøyningsøvelser og styrkeøvelser er tvilsomme.

Til slutt må det sies at andre forhold enn de rent fysiske kan være årsaken til vond nakke. I artikkelen står det: «Negativt stress på jobben er for mange hovedårsak til plager. Finn ut hva som gjør deg stresset på jobben og gjør noe med det.»

Uttøyning og styrkeøvelser kan ikke gjøre noe med stress. Det kan derimot Alexanderteknikken. Men det blir et annet blogginnlegg.


Lenker:
Vond nakke? Dette kan hjelpe

Relaterte blogginnlegg:
Skuldermyter

Sykefravær ned med 43 prosent

Bøy og tøy

Bli kvitt jobbsmertene

PC-arbeid

Jeg får jevnlig oppdatering på twitter om nyheter om Alexanderteknikken. Da handler det stort sett om «kroppsholdning». Grusomt kjedelig, og misvisende.

Et tema som går igjen er tips om hvordan å arbeide ved datamaskinen. Du får vite hvordan du skal «sitte riktig» og om hva som er riktig høyde på skjermen. Altså stort sett ergonomi og fint lite om Alexanderteknikken.

La oss heller se på saken fra en Alexanderteknikk-lærers synsvinkel.

For det første handler Alexanderteknikken om hvordan du reagerer på noe. Dette «noe» er vanligvis impulsen til å bevege seg, men det kan være hva som helst.

Hvis du for eksempel skal arbeide med pc og har noe seriøst du skal arbeide med, kanskje en oppgave som du oppfatter som «vanskelig», går du kanskje i forsvarsposisjon allerede før du har satt deg til pc-en. Du strammer nakken og holder skuldrene i beredskap. Det samme kan også skje om du er overivrig og går løs på oppgaven av alle krefter. Beredskapspotensialet kan være for stort og spenninger oppstår. Å ha skjermen i «riktig» høyde hjelper lite i den sammenheng. Alexanderteknikken begynner med et enkelt valg, uavhengig om hva slags aktivitet det er snakk om. Du må kunne velge å ikke reagere ved å trekke deg sammen. Vi kaller det «inhibisjon» eller å stoppe.

La oss si at tanken på skriveoppgaven er overkommelig og at du fortsatt er fri og ledig. Du har kommet deg ned på stolen og sitter der foran skjermen. Hva er situasjonen? Hvis du ikke sitter balansert er det stor sannsynlighet for at du satte deg ned på en anspent måte. Altså hjelper det fint lite å ha «riktig» stol og «riktig» høyde på skjermen, du kan likevel ende opp i en knute. Ideelt sett, uansett aktivitet, vil det være verd å se på hvordan du kommer dit du skal være for å utføre aktiviteten. Alexanderteknikk-lærere bruker tid på hvordan for eksempel en musiker pakker opp instrumentet, eller hvordan du setter deg ned foran datamaskinen. Det kan virke pirkete, men lønner seg på sikt.

La oss nå si at du har kommet deg ned på stolen og foran datamaskinen sånn passe bra. Hvordan er det du sitter? Selv om du har aldri så «riktig» posisjon kan du være anspent. Du kan ikke balansere på stolen om ikke hofteledd er frie, og hofteledd er ikke fri om ikke bena er det. Hva gjør beina? Har du dem i «riktig» posisjon? Selv om du har dem i «riktig» posisjon kan det være at du strammer dem. Et dynamisk forhold mellom beina og kroppen er helt avgjørende for frie bevegelser når du sitter og jobber. En Alexanderteknikk-lærer vil derfor sjekke hva du gjør i beina før du kommer i gang med å bruke armene.

Det er alltid enklere å ikke være anspent i beina om du har fotsålene i bakken, men det betyr ikke at beina ikke kan fungere fint, og å dynamisk spenning, om du bare har tærne i bakken. Det er bare en mer utfordrende posisjon, og enda mer behov for Alexanderteknikk-tenkning.

La oss nå si at du sitter der i «riktig» posisjon, føtter i bakken og du balanserer på sitteknutene. Hvor har du skjermen? Er den for høy? For lav? Er den for høy er det utfordrende fordi det er lettere å spenne nakken. Det kan også bety mer arbeid om du har behov for ofte flytte blikket mellom tastatur og skjerm. Er den for lav kan hodet lett komme forover og siden hodet er ganske tungt kan arbeidsbelastningen i nakke og øvre del av rygg lettere føre til spenninger.

Men Alexanderteknikken er skapt nettopp for å kunne hjelpe oss å takle slike utfordringer. Et av elementene i Alexanderteknikken er å kunne la være å bli anspent i nakken, uavhengig om skjermen er for høy eller for lav.

Å finne en høyde på skjerm som funker er veldig smart. Det gjør ting mye enklere. Men det er ergonomi og ikke Alexanderteknikk. Du kan nesten si det sånn at jo bedre ergonomi, jo mindre utfordring for Alexanderteknikk-tenking.

Du sitter altså foran pc og skal skrive. Hva skjer når du løfter armene til tastaturet? Da endrer du vektfordelingen i kroppen, tyngdepunktet forskyves. Hva så med den «riktige» posisjonen? Vel, hvis du har i tankene at du skal beholde samme «riktige» posisjon avhenger det av en viss rigiditet, du må stramme opp. Kanskje du blir stiv. Når du skal gjøre en bevegelse er ikke «riktig» posisjon en formålstjenlig arbeidsmodell. Det er heller ikke det Alexanderteknikken handler om. Den går heller ut på: hvor fritt klarer du å balansere og hvordan kan du tillate, og integrere, alle nødvendige justeringer i kroppen når vekten forskyves? Altså ikke hva som er posisjonen, men hvordan er den indre dynamikken.

Hvis du nå har plassert fingrene på tastaturet og har gjort det relativt bra, kan du vurdere hvor mye av vekten du vil la gå gjennom håndleddene. Mye, eller lite, spiller ingen rolle. I forhold til Alexanderteknikken vil spørsmålet være: blir jeg dradd forover og ned av vekten av armene, eller forover og ned mot kontakten på håndleddene? Legger du vekt på håndleddene er det mindre jobb for overarmer, skuldre og rygg. Men spenning i armene kan likevel oppstå, og den spenningen vil dra skuldrene ned mot underlaget. Igjen, det er fritt valg hvordan du ergonomisk løser oppgaven, «riktig» løsning finnes antagelig ikke, det er fordeler og ulemper uansett. Alexanderteknikken vil, uansett oppsett, være til hjelp for at du ikke bruker mer krefter enn nødvendig og at kraftbruken er dynamisk gjennom hele kroppen.

Når du så sitter og arbeider er du selvfølgelig mest fokusert på det du skriver. Hvis du bruker arbeidsstillinger som er ergonomisk gode vil du kanskje kunne holde på lengre før kroppen sier fra om stivhet og belastning. Det vil også være lettere å bruke noen få hjerneceller til å sjekke innom dynamikken i hode-nakke-rygg-bekken-bein-føtter-armer-hender. Det tar bare et øyeblikk, og du kan la oppmerksomheten lett svinge tilbake til skrivearbeidet. Rettere sagt, den fysiske delen av arbeidet er ikke adskilt fra den mentale biten, det kreative.

La oss si at du har fått en litt mer krevende ergonomisk set up. Er dette «feil» ifølge Alexanderteknikken? Nei, tvertimot betyr det bare at Alexanderteknikken blir enda mer aktuell. Behovet for Alexanderteknikken blir mer presserende. Det vil være lettere å stivne og/eller overbelaste deler av kroppen. Du vil kanskje måtte sjekke innom med «flere hjerneceller» og mer tid og oppmerksomhet. Men fortsatt vil det bare dreie seg om små øyeblikk. (I sammenheng med å lære alexanderteknikken vil en slik krevende situasjon kunne være mer lærerik enn en enklere).

Noen har definert Alexanderteknikken som: «the organisation of awareness». Alexanderteknikken innebærer å være mer tilstede i kroppen, i rygg og nakke. Men oppmerksomheten din må også inkludere arbeidet ditt og omgivelsene. Oppmerksomheten må ikke innsnevres. Når du sitter foran datamaskinen er den største utfordringen det å bli dradd inn i skjermen. Og det er nærmest bokstavelig. Vi dras mot det vi ser på. Det skjer uansett hvordan du har stilt inn skjermen din, fordi det handler om hvordan du bruker blikket. Hvis du iblant har oppmerksomheten om hele vidden av synsfeltet kan du unngå å bli dradd mot skjermen. Oppmerksomhet er viktigere enn ergonomi.

I Alexanderteknikken fokuserer vi på det relative forholdet mellom noe. Det er for eksempel forholdet mellom hodet og nakken, eller mellom kroppen og underlaget. Men det er også forholdet mellom deg og datamaskinen. Ved å inkludere datamaskinen, tastatur og skjerm, i oppmerksomheten gjør du arbeidsredskapet til en del av deg selv, del av kroppen din. Du vil dermed begynne å forholde deg til alt kroppen din har kontakt med på en dynamisk måte. Igjen - det er ikke posisjon det dreier seg om, men den indre dynamikken i systemet bestående av deg og det du er i kontakt med.

Når du er vant til å arbeide slik vil du også lettere merke når forholdet ikke lenger er dynamisk. Dynamisk forhold avhenger av våken oppmerksomhet. Hjernene våre har begrenset kapasitet på våken oppmerksomhet. Vi kan ikke holde på i evighet. Særlig er det følsomhet for hode-nakke-balansen som gjør oss bevisst på hvor «våkne» vi er. Evnen til å vite når du trenger pause blir dermed en veldig nyttig bi-effekt av Alexanderteknikken. Og særlig når det gjelder arbeide foran skjerm, der blikket blir låst mot et punkt, noe som inviterer til å henfalle til det statiske. Jo mer abstrakt du må tenke, jo lengre «bort» i fantasien du må reise for å formulere tankene dine, jo større er den faren.

Den letteste måten å ta «pause» på er å se bort fra skjermen noen øyeblikk. Det gjør det lettere å «sjekke inn» med hvor du er, hvordan du balanserer og puster. Å reise seg og gå noen skritt gjør det enda enklere å «re-organisere». Men kanskje kjenner du også at det du vil ha godt av er å legge deg ned i «konstruktiv hvilestilling» i fem minutter.

En effekt av Alexanderteknikken kan altså være at du blir mer følsom for når du behøver pauser. Men samtidig kan enkelte også oppleve at de kan arbeide lengre uten å ta pause. Det kan jo være fint. Men ikke alltid smart. Du kan lett gå over grensen for hva som er sunt av pågående belastning.

Det som får deg til å gå over grensen er hva vi i Alexanderteknikken kaller «end-gaining». Ønsket om å nå målet, bli ferdig med oppgaven, er så sterkt at du glemmer prosessen. Hvordan når du målet på en god måte?

Da er vi tilbake til der vi begynte – hvordan vi reagere på ting. Det grunnleggende i Alexanderteknikken er å forholde seg bevisst til impulser. På den måten kan vi si nei til å reagere umiddelbart. Istedet for å kaste deg ut i oppgaven og slite deg ut, stopper du og tenker gjennom stegene som skal til for å nå målet. «Attending to the means-whereby» kalte Alexander det. Når du sitter foran datamaskinen, pc'en eller mac'en, så hjelper det fint lite hvor «riktig» holdning du har eller hvor «riktig» det ergonomiske oppsettet er, om du ikke tenker riktig.

Bad Use

I løpet av det siste året er alle badene blitt pusset opp i blokka der jeg bor. Nå i høst var turen kommet til mitt bad. Det er årevis siden det hadde vært gjort noe med badet og det var bare å kaste alt interiør og kjøpe nytt. Jeg tråkket rundt fra butikk til butikk, samlet ganske mange kilo med brosjyrer, og brukte mye tid på å forestille meg hvordan det nye badet skulle bli.

Når du tenker over det sier baderommet ganske mye om forholdet vi har til kroppen. Vi er kroppsfikserte men har samtidig beveget oss langt bort fra det som er naturlig kroppsbruk.

Det jeg la merke til var for eksempel at underskap ofte har skuffer istedet for hyller. Når du drar ut en skuff får du full oversikt over innholdet, veldig praktisk. Men en skuff kan også gjøre at du slipper å bøye deg ned. Det er et typisk trekk ved baderomsinteriør, forsåvidt annet interiør også: du skal slippe å bøye deg. Pedalbøtta er et annet eksempel, bare tråkk og kast.

Vegghengt do er blitt veldig populært. Mye lettere å holde rent, og du behøver ikke å bøye deg ned og krype på alle fire. Det ble ikke vegghengt på meg denne gangen. Entreprenøren tilbød nytt klosett som del av pakken. En helt standard do ble valget. Så jeg får fortsatt testet ut bevegelsesferdighetene når jeg skal gjøre rent i krokene.

Av alle møbler vi har er toalettet det mest bemerkelsesverdige. Det naturlige når du skal på do er å sitte på huk, ikke henge på en ring og dingle med beina. Nå blir det visst vanlig å ha doen enda høyere, i USA kaller de det «comfort height». Du kan lese mer om det å sitte på huk på do i denne artikkelen:
Don't Just Sit There!

Å sitte på huk tar tid å venne seg til, siden vi aldri gjør det naturlige. Et godt eksempel på Alexanders prinsipp om at «use affects functioning».

Rullestolbrukere trenger dagens klosetthøyde, og eldre mennesker som aldri har sittet på huk, alle andre kan godt greie seg uten. Kanskje det kan lages toaletter der flere posisjoner var mulig.

Mange innvandrere fra asia sitter fremdeles på huk, og med det store antall innvandrere i Europa vil de kanskje med tiden være med å bringe oss andre tilbake på huk. Det ville vært et fremskritt.

Fremskrittet har ennå ikke nådd mitt bad. Men fint ble det.

Stive ankler

I dag var det igjen sol, i alle fall for en stund. Sommeren er ikke helt over ennå.

Sommeren er tiden for stive ankler. Tiden da stive ankler synes. Bare legger og sandaler. Og stive ankler. Er det noe rart vi trenger sko med demping i sålene når anklene ikke fungerer? Hvordan kan foten være fri til å møte bakken når spenninger stiver av anklene allerede når foten kommer OPP fra bakken?

Men det er ikke anklenes skyld heller. Det er et globalt problem. Nakken er stiv. Hodet balanserer ikke. Ryggen er statisk. Hoftene funker ikke. Spenningene i beina roterer leggene. Alt gjøres for å tilpasse seg situasjonen. Og situasjonen tilsier hard jobbing for anklene for å redde i alle fall noe i det brutale møtet med bakken.

Vi forsøker å løse problemet med polstring i skoene og innlegssåler av ulike slag. Skal vi ikke like gjerne skaffe oss rullestol med det samme? Det er jo ikke sko som er problemet. Jeg tror ikke en gang det er det harde underlaget. Det er et større problem at alt er så fordømt flatt. Litt variasjon hadde vært et friskt pust og salig lindring for organismen.

Masai-sko? Joda, en klar forbedring. En genial oppfinnelse som kan gi liv i skrotten. Men «naturlig»? Jeg skal skrive mer om Masai-sko ved en annen anledning.

Det største problemet er at balansen ikke fungerer som den skal. Balansen er død og kroppen er stiv. Balansen dør når du stivner.

Så la vær å bli så anspent. Det er løsningen. Det er ikke verre enn det.
Ikke mulig? Vel, det er jo lettere å begynne med noe enn å slutte med noe.

Men det er mulig. Med Alexanderteknikken er det mulig. Den er det lett å begynne med.