Alexanderteknikk i farta

I blogginnlegget om Alexanderteknikk på glattisen nevnte jeg hvor viktig det er å ta det med ro. Når du lærer å bevege deg på en ny måte er det spesielt viktig å ta seg tid, ellers gjør du fort ting på din vante måte. Du må ta tid før bevegelsen. Ofte er det lurt å senke tempoet på selve bevegelsen også.

Når du lærer Alexanderteknikk er det mye å hente ved å senke tempoet i forhold til det normale. Men vi kan ikke bare gjøre langsomme bevegelser. Vi må kunne bruke Alexanderteknikken når vi beveger oss raskt også.

Den enkleste aktiviteten å begynne med pleier å være å gå. Retningene vi tenker er de samme enten du går langsomt eller hurtig. Når du er vant til å bruke Alexanderteknikken når du går kan du forsøke å sette opp tempoet. Hvis du ikke kan tenke retning samtidig som du er i bevegelse, tenker du på feil måte. Det kan være nyttig å veksle mellom å gå hurtig og å gå langsomt. Neste steg kan være å veksle mellom å gå og å løpe. Du vil finne ut at det er fullt mulig å tenke retning for hode, nakke og rygg mens du beveger armer og bein så fort du bare kan.

Ikke alle bevegelser kan utføres sakte. Du kan for eksempel ikke kaste noe langsomt. Karakteren på bevegelsen endres når du gjør den sakte. Du bruker musklene på en annen måte, og da blir kanskje ikke utførelsen naturlig eller hensiktsmessig. Å sette seg eller reise seg opp veldig langsomt kan være interessant, men dynamikken i bevegelsen blir en annen enn den du bruker til daglig, og dermed ikke egentlig det du har bruk for å kunne.

På kontoret har jeg sjongleringsballer som elever av og til bruker. Det er mye morsomt du kan gjøre med sjongleringsballer, og mange gode grunner til å bruke dem i en Alexanderteknikk-time. ( Hvis du ikke har sjongleringsballer kan du kaste noe annet, en appelsin for eksempel). Hvis du kaster en ball fra ene hånda til den andre er det et eksempel på en relativ rask bevegelse. Utfordringen er å tenke retning både før, under og etter kastet. Å tenke retning sikrer at hele kroppen kan tilpasse seg bevegelsen samtidig som du ikke gjør noe unødvendig.

Når noen kaster ballen fram og tilbake hender det at de blir mer anspent for hvert kast. Det viser hvor viktig det er å utnytte pausen før bevegelsen.

Å utnytte pauser er noe musikere gjør når de øver. Musikere øver raske passasjer i langsomt tempo, men en alternativ måte å øve på er å dele opp passasjen i mindre deler med pauser imellom, og spille delene hurtig. Da bevares karakteren og typen bevegelser. Pausen brukes til mentalt å forberede neste gruppe toner.

En annen bevegelse du kan eksperimentere med er å strekke hånden ut og berøre noe. Når du gjør bevegelsen endres tyngdepunktet og kroppsbalansen justeres Da er det viktig med "fri nakke", en nøkkel til organisering av balansen. Balansejusteringene skjer i hele kroppen, men du kan lettest merke dem i beina. Prøv å bevege hånda raskt for å berøre noe o g veksle mellom å la knær, hofter og ankler være ledige, eller bevisst holde igjen. Det gjør en stor forskjell for bevegelsen ikke å stramme i beina Samme frihet til tilpasning må vi ha i leddet mellom hodet og nakken.

Andre bevegelser du kan utforske i hurtig versjon kan være å gripe noe, flytte på en gjenstand, bøye deg ned, sette deg eller reise deg opp.

Å reise seg fort er interessant fordi både det å reise seg langsommere og hurtigere gjør bevegelsen annerledes. I normalt tempo kan du la tyngdekrafta hjelpe kroppen forover for å få vekta over føttene. Gjør du det langsomt må du holde igjen og du mister moment. Gjør du det veldig raskt bruker du ekstra muskler (hofteleddsbøyerne). Det er dette de fleste gjør selv i normalt tempo selv om det er unødvendig.

Gjør du en bevegelse der du bøyer deg ned kan du la tyngdekrafta gjøre jobben. Det er ikke sikkert du gjør bevegelsen noe raskere om du aktivt bruker musklene til å bøye beina. Det kan være like effektivt bare å slippe seg ned.

Raske bevegelser krever ofte mer spenning og mer muskelkraft, i alle fall i begynnelsen av bevegelsen. Kan du likevel fortsette å tenke retning og unngå å stramme nakken? En god framgangsmåte for å finne det ut kan være å variere tempoet, veksle mellom hurtig og langsomt. Hva er forskjellen? Kan du fremdeles la nakken være fri? Må du tenke på en annen måte under hurtige bevegelser?

Å bruke Alexanderteknikken når du beveger deg raskt er nyttig for å unngå å bli anspent. Du får mer nytte av teknikken. Når du kan anvende teknikken på denne måten forstår du bedre hva det er å tenke retning. Kanskje kan det også gjøre deg oppmerksom på om du gjør bevegelser raskere enn du behøver.

Det et mulig å bevege seg raskt uten å stresse. Men når vi blir stressa prøver vi ofte å gjøre for mye for fort. Da går det fort galt. Idealet bør ikke være å gjøre alt fortest mulig, men å gjøre hva som helst i et passende tempo. Akkurat som i musikken vil hva som er passe tempoet variere.

Relaterte blogginnlegg

Treiginger

May the Force be with you

This article is a translated and rewritten version of the blog post "Kraft" in Norwegian from 2012. This version is written for Alexander Technique teachers.

Introduction

When someone comes for Alexander Technique lessons she is normally much too tense. ("She" is used throughout for simplicity but is meant to cover any pronoun). Naturally, we want to reduce the level of tension, and the focus often turns to not tensing up. This is in line both with the principle of the Alexander Technique of inhibiting unwanted reactions and also with common sense - if you don't tense up, you don't get tense.

Avoiding tension can turn into a problem if it means avoiding anything that requires use of muscular force. Activities in traditional Alexander Technique lessons have mainly consisted of sitting down and standing up. This is great for reorganizing the pupils musculoskeletal system, but apart from getting in and out of the chair, it doesn't demand any use of force on the part of the pupil. The pupil is not required to use the hands, and it is through the hands we very often exert force in daily life.

There are several good reasons for having the use of force as a theme in Alexander Technique lessons

1. It is useful for the pupils in their daily life. A lot of things we do requires a certain degree of physical force. The Alexander Technique is very useful in those situations.
2. It helps reduce unnecessary tension. Very often, too much tension comes from tension applied wrong, in the wrong place, at the wrong time. In that case, being clear about the right use of tension can help reduce or do away with the wrong tension.
3. It is useful for understanding the Technique. If you think the Alexander Technique is just a relaxation technique, you have missed the point.

Below I present a series of activities I use in lessons. The aim is to introduce the pupil to Alexander Technique thinking in relation to the use of force.

These are simple activities that can be done even with beginners. For advanced pupils they can be modified into quite sophisticated experiments. Sometimes I briefly go through all in one lesson just to present the principles. Even if the quality of performance is crude, going through this series of activities can make a huge difference in how the pupil, by the end of the lesson, deals with the demands of applying physical force.

Receiving weight through the hands

All activities begin from a neutral position, while doing "nothing". In a standing position, I ask the pupil to hold her hands out in front of her, palms up. I then place a heavy object on her hands. It should be sufficiently heavy to make the pupil sense the change in contact between the feet and the ground. I often use some telephone directories or a small chair.

The pupil's reaction is often to stiffen the arms, lean back from the hips and push the pelvis forward (and so on). I do not address these tendencies directly. There is a good chance they will be reduced indirectly during the process.

I make sure the pupil is aware of the change in contact with the ground and point out that the weight of the object now acts as part of her own weight. It has to go "through" her to reach the ground. We want to let that happen without doing anything unnecessary, which would mean stiffening, bracing or squeezing ourselves.

I take back the object and replace it with another fairly heavy one. This time the pupil will react differently. There will be less of the unnecessary reactions and so the pupil will stay better coordinated.

Lifting an object

I now give the pupil the task of lifting something. I don't put much emphasis at this stage on how well (or not) the pupil is lowering herself to pick up the object, only that she again starts from a neutral position. I ask her to first make contact with the hands and then see if she can take the weight of the object gradually.

The weight is transferred from the floor and into the pupil's body. The weight of the object is still in a way resting on the floor, but now via the pupil's feet.

The pressure of the weight of the object will squeeze and slightly expand the palms of the hands, (as well as the soles of the feet). I explain that letting the body expand is what we want, and it can help to imagine the back expanding just like the hands and feet.

Having the idea of letting the weight of the object cause expansion of the body connects the lengthening and widening with the actual force used to handle the object. This way the process of directing is naturally integrated into the activity and not something extra added on.

If the pupil happens to have a bag or backpack that is not too small, I have the pupil use this as the object to lift. An object in daily use can act as a nice reminder to apply the Technique in everyday life.

Leaning against a wall

The next step is to take weight by leaning with the hands against the wall. The pupil stands approximately arms length from the wall, lifts the arms and comes forward from the ankles to put a little bit of weight on the hands.

When leaning against the wall for the first time, the tendency will often be for the pupil to "relax" and collapse in the middle, the pelvis sagging forward.

I suggest to the pupil to imagine letting the "push" from the wall travel through the arms, though the back and legs and feet and into the ground. This is similar to the weight of an object "travelling through" the body when holding it. The "push" from the wall causes the hands to expand and we can imagine that it also helps the shoulders and back to widen.

We can think of this as allowing the workload be distributed across as large an area as possible, sharing the work among as many muscles as possible.

The second time the pupil perform the activity of leaning against the wall, sufficient tone is maintained and the body stays integrated.

This activity can be varied in a lot of ways. The distance to the wall can be changed, arms can be bent or not, legs bent or not.

Pushing or pulling

I next have the pupil actively pushing something. In my office, I have a clothes stand with a fairly heavy stone base. I ask the pupil to push this to make it slightly tilt, and then play around with receiving the "push" back, thinking of utilizing this push to let the body expand. If done well this becomes a dance of two integrated masses- the stand and the pupil's body.

A useful variation is to pull on the stand instead of pushing. The direction of forces have changed, but the same kind of thinking is required. It can be used in all situations.

A variation I use here, If the pupil is up to it, is to have the pupil lift the clothes stand. It is quite heavy, but can be lifted with one hand by most adults.

Lastly, I have the pupil push me. We stand facing each other, feet placed diagonally, with one hand raised. This is the same position as used in Tai Chi "push hands". This activity reveals the level of the pupil's thinking. It becomes very clear whether the pupil expands or contracts, is "going up" or "pulling down". Beginning from neutral can be extra challenging. The pupil is often eager to try to push me over, and will start pushing way too soon.

Summing up

I often end the lesson or series of activities with something practical, like moving a chair or having the pupil pick up her bag or her shoes. The process has gone from passively receiving weight, via actively pushing (or pulling), to awareness of the use of physical force in daily activity.

Acknowledgements

The idea for the way of working I have described here is originally not my own. One of my sources is Carolyn Nicholls, especially the "directed activities" we did during my training based on Tai Chi "push hands"; and a workshop with her and Stephanie Smith at the 2004 international congress in Oxford which was my first introduction to working with pupils with hypermobility. My other source of inspiration is Pedro de Alcantara, and especially exercises and experiments found in the second edition of Indirect Procedures, and his trilogy The Integrated Musician.

Related blog posts

Kraft (Norwegian)

Pass the pudding 

Alexanderteknikk på glattisen

I forrige blogginnlegg skrev jeg om balanse. Noe som virkelig kan utfordre balansen er glatte fortau nå på vinteren. 

Elever har fortalt at de klarer seg bedre på glattisen etter timer med Alexanderteknikk. Kanskje fordi de er mykere i kroppen tar de seg lettere inn om de kommer i ubalanse. Noen har sagt de slår seg mindre når de faller, kanskje det også fordi de er mykere i kroppen. Grunnen kan også være at vi jobber mye med å bøye oss ned, og at vi lettere lar beina folde seg sammen i stedet for å stivne.

Når du glir på isen er det ofte umulig å ikke falle uansett hvor god balanse du har. Å bevege seg trygt på isen handler derfor om mer enn bare balanse.

Når det er glatt må du gå annerledes fordi det ikke er tilstrekkelig friksjon mellom føttene og bakken. Du må kanskje se ned for å se hvor du setter føttene. Å tilpasse gangmønsteret fører lett til at du blir anspent. Som Alexanderteknikk-lærer vet jeg av erfaring at mennesker blir mer anspent og stivere om vinteren. Kulda kan ha noe av skylda, men det kan føreforholdene også.

Den største utfordringen er engstelsen for å falle. Engstelse gjøre at du binder deg og blir enda mer anspent. Bevegelser hemmes og balansen blir dårligere.

Kan du gjøre noe med det?

Alexanderteknikken gjør at du unngår å stivne og beveger deg lettere i alle aktiviteter og kan generelt være til hjelp når du må bevege deg på glatta. Men du kan også bruke teknikken for å jobbe spesifikt med utfordringene du møter når du går på isen.

Du kan trene på å balansere på ett bein. Det vil ikke nødvendigvis forhindre at du faller når det er glatt. Men det er til hjelp når du må gå langsommere. Å gå langsomt utfordrer balansen. Å kunne balansere uten å stramme i nakke og skuldre er en stor fordel.

Du kan også trene måter å gå på som kan fungere på isen. Det hender jeg jobber med dette i timene. Det kan være å gå med bøy i knærne eller å gli med foten for hvert steg. Hvilken måte som fungerer kan være individuelt, og varierer med forholdene. (Selv synes jeg det av og til fungerer bedre om jeg løper på isen i stedet for å gå). Kanskje bør du også øve på å kunne se ned mens du går. Mange har problemer med å se hvor de setter føttene uten å kollapse i overkroppen.

Er du smart og bruker brodder unngår du mange problemer, men det kan fortsatt være nødvendig å tilpasse måten å gå på. Alexanderteknikken hjelper deg å takle det på en fleksibel måte. Å ta av og på brodder kan være en utfordring og noe vi kan jobbe med på timen. 

Du kan kanskje ha nytte av tilnærminger som ikke har å gjøre med Alexanderteknikken, for eksempel å lære fallteknikk: Falle som en banan.

I 2010 skrev jeg et blogginnlegg om å gå på isen. Innlegget hadde tittelen «Spent forventning». Den gang skrev jeg om glatte fortau først og fremst som en interessant utfordring. Med årene og alderen har jeg fått større forståelse for problemet.  For eldre mennesker og for mange med funksjonshemminger, utgjør glatte fortau en reell fare for liv og helse. 

Alexanderteknikken kan være spesielt nyttig for eldre mennesker. En studie publisert i fjor indikerer at teknikken kan motvirke reduksjon i balanse- og bevegelsesevne ved aldring. Men selv om Alexanderteknikken hjelper eldre å bevege seg bedre er den ingen garanti mot fall på isen. I tillegg til å ta timer i Alexanderteknikk vil jeg anbefale bruk av brodder.

Aller viktigst er det å ta det med ro og tenke seg om, noe som kan sies å være i tråd med Alexanderteknikkens prinsipper. Hvis du forhaster deg kan det fort gå galt. Jeg tror fall på isen ofte skjer hvis du har hastverk, tar sjanser eller er uoppmerksom. Tar du tid kan du finne steder å sette føttene hvor det er minst glatt. Kanskje du til og med kan finne en vei utenom. 

Relaterte blogginnlegg

Gir Alexanderteknikk bedre balanse?

Spent forventning

Lenker

Altered coordination strategies during upright stance and gait in teachers of the Alexander Technique