søndag 11. august 2019

Prøv noe nytt

Håper du har hatt en fin sommer. I riktig gamle dager regnet man alder etter hvor mange somre man hadde levd. Det var somrene som telte. Vi ønsker å ha fine opplevelser om sommeren. Mange reiser bort for å komme bort fra den vanlige tralten og oppleve noe nytt. 

Det finnes andre måter å oppleve nye ting på.

Alt du opplever opplever du gjennom sansene. Du kommer til et nytt sted og ser nye ting, kjenner nye lukter, hører nye lyder, smaker ny mat og kjenner sol på kroppen.
Men noe er uforandret: Du beveger deg på den måten du pleier. Om det er varmere beveger du deg kanskje lettere enn du ellers ville gjort, men i det store og hele følger du de samme bevegelsesvanene som før.

Hvordan du beveger, hvordan du «bruker» deg selv, som vi sier i Alexanderteknikken, påvirker hvordan du tolker sanseinntrykk. Sansing er ikke en passiv prosess. Sansen jeg snakker om her er først og fremst kroppsansen (proprioseptiv/kinestetisk sans), ofte kalt den sjette sansen. Kroppssansen er viktigere enn du aner. Livet består av bevegelser, og kroppsansen styrer bevegelsene, som i sin tur påvirker hvordan du opplever deg selv. Satt på spissen kan vi si at du opplever ikke noe nytt før du endrer bevegelsesvanser.

I Alexanderteknikken jobber vi med å rekalibrere kroppssansen. Det skjer indirekte ved at vi endrer hvordan vi tenker i forhold til kroppsholdning og bevegelser, noe som endrer organiseringen av muskelskjelettsystemet, som i sin tur innebærer endring i proprioseptiv/kinestetisk sans. Eller sagt på en enklere måte: du beveger deg mer avspent, og dermed mer følsomt.

I en Alexanderteknikk-time skjer endringen mer direkte. I en time vil læreren ved hjelp av følsom og forsiktig berøring stimulere muskelskjelettsystemet til å reorganisere seg. Den proprioseptive/kinestetiske sansen vekkes. Du blir i stand til å oppleve noe helt nytt. 

Du behøver ikke å dra til utlandet. Nye og fantastiske opplevelser er like rundt hjørnet. Finn en Alexanderteknikk-lærer og få en reise du aldri vil glemme. 


Relaterte blogginnlegg 

torsdag 4. juli 2019

På egen hånd

Å lære Alexanderteknikk ligner på mange måter det å lære andre ferdigheter, som for eksempel å kjøre bil eller å spille et instrument. De færreste vil prøve å gjøre det helt på egen hånd. Å ha en lærer er til stor hjelp. Med en lærer vil du kunne mestre ferdigheten bedre og på mye kortere tid.

Målet med all undervisning er å gjøre eleven uavhengig. Lærerens mål er å gjøre seg selv overflødig. Som nybegynner er det vanskelig å være uavhengig. En nybegynner på for eksempel fiolin vil fort legge seg til uvaner om han eller hun skulle klare seg på egen hånd, og det vil være vanskelig å holde utviklingen i gang.

Alexanderteknikken er spesielt vanskelig å lære på egen hånd, nærmest umulig vil noen si. I Alexanderteknikken jobber vi ikke først og fremst med hvordan vi manipulerer ytre objekter som en bil eller en gitar, men med hvordan vi «bruker» oss selv i aktivitet. Vi har ingen absolutte kriterier vi kan bruke for å bedømme om vi har gjort noe «riktig». Hvis du synger skal du treffe en tone som du kan høre opptak av eller registrere på en stemmemaskin. Om du gjør yoga er hensikten (blant annet) å innta en viss posisjon som du kan observere i et speil. 
I Alexanderteknikken jobber vi med å endre grunnleggende koordinasjon som bare til en viss grad kan observeres visuelt. Sansen vi er avhengig av er kroppssansen, kalt proprioseptiv eller kinestetisk sans. (De to begrepene har litt ulik betydning, men i denne sammenhengen ser vi dem under ett). Å endre grunnleggende koordinasjon betyr i praksis å endre vaner. Problemet er at kroppssansen forteller oss at det vi er vant til er «riktig». Hvordan kan vi endre på det? Det er ikke lett uten en lærer. Noe kan du likevel gjøre på egen hånd helt fra begynnelsen av.

Body Mapping
«Body Mapping» er et slags støttefag til Alexanderteknikken. Body Mapping går ut på å skaffe seg en klarer forestilling om hvordan kroppen henger sammen. Hvis du beveger deg med for mye spenning og på en uhensiktsmessig måte, vil du sannsynligvis også ha en feil oppfatning om hvordan kroppen er ment å fungere. Å få en riktigere oppfatning av strukturen, særlig hvor leddene er, kan være en god hjelp til å endre vaner. Ny og riktig informasjon gjør at kroppssansen kan rekalibreres.

Her og nå skal jeg ikke gå inn på hvordan du skal gå fram. Jeg har skrevet mange blogginnlegg om kroppens struktur og hvordan den er ment å fungere. Du kan også finne mye informasjon på nettet i form av illustrasjoner og videoer. Alt du behøver å gjøre er å sette igang og finne ut hvor leddene dine er og hva som skjer når du beveger deg.

Om du mener at du allerede har en klar oppfatning av leddene og kroppens struktur, er det likevel god grunn til å jobbe med saken. Vi blir aldri utlært i body mapping. Vi får aldri perfekt kroppsoppfattelse. Anatomi er et så stort emne at det er alltid noe nytt å lære.

Hva du vet eller tror du vet om kroppen din vil påvirke hvordan du tenker. Jo riktigere og klarere oppfatning du har av kroppen din, jo mer presist vil du tenke, og desto lettere vil det være å lære Alexanderteknikken. 

Å stoppe
Et grunnleggende element i Alexanderteknikken er det vi kaller «inhibition». Inhibition er evnen til å la være å reagere på en impuls. Alle har denne evnen i større eller mindre grad. Om du skal endre vaner er den helt avgjørende. 

Å kunne velge å la være å reagere er en ferdighet som kan oppøves. I våre dager med internett, mobiltelefoner og sosiale medier er det kjempeenkelt å øve på «inhibition». Neste gang du får lyst til å sjekke facebook, instagram eller snapchat, eller lyst til å klikke på ei lenke som helt klart bare er «click bait», kan du velge å la være å gjøre det. Du må ikke gjøre det på en anstrengt eller anspent måte, bruke muskelspenning for å hindre deg selv i å handle, men mentalt velge å ikke gjøre noe.

«Inhibition» i Alexanderteknikken er et begrep som dekker både det helt generelle og det spesifikke. Det kan være ønsket om en handling vi avstår fra, eller vi unngår et spesifikt spenningsmønster knyttet til en bevegelse. Uansett vil det å øve på ikke å klikke også gjøre deg bedre i stand til å unngå det uønskede når du tar alexandertimer og begynner å oppdage hva du gjør som hemmer deg.

Tenk opp
Alexanderteknikken består av «inhibition» og «direction». Jeg oversetter «direction» med retning, og den viktigste retningen er opp. Et godt og veldig enkelt eksempel er denne studien på parkinsonpasienter:  Lighten Up

En gruppe på tjue pasienter fikk to ulike instruksjoner, tenke «lighten up» som i Alexanderteknikken eller «pull up» som når du prøver å få bedre kroppsholdning. Effekten av de ulike tenkemåten ble målt:
Twenty subjects with PD practiced 2 sets of instructions and then attempted to implement both approaches (as well as a relaxed control condition) during quiet standing and step initiation. The “Lighten Up” instructions relied on AT principles of reducing excess tension while encouraging length. The “Pull Up” instructions relied on popular concepts of effortful posture correction. We measured kinematics, resistance to axial rotation, and ground reaction forces.
Alexanderteknikk hadde best effekt: 
Both sets of experimental instructions led to increases in upright postural alignment relative to the control condition. Only the Lighten Up instructions led to reduced postural sway, reduced axial postural tone, greater modifiability of tone, and a smoother center of pressure trajectory during step initiation, possibly indicating greater movement efficiency.
Å tenke på disse to måtene er noe du kan prøve ut selv. Du kan prøve det ut både når du står stille og når du går. Når du forstår forskjellen i måten å tenke på, og begynner å mestre det å tenke «opp», har du allerede begynt å bruke Alexanderteknikken på egen hånd.

Som jeg nevnte i begynnelsen er Alexanderteknikken en ferdighet. En ferdighet er noe du blir bedre på ved å øve. Det beste er hver dag, litt hver gang, men ofte. Lykke til!


Relaterte blogginnlegg

Lenker 


torsdag 27. juni 2019

Hodebalansens hemmelighet

I det siste har jeg fortalt om hvordan jeg hadde lest om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time, og at jeg ikke hadde helt forstått det jeg hadde lest. 

Jeg hadde lest ei hel bok, Body Learning av Michael Gelb. Det er en av introduksjonsbøkene jeg pleier å anbefale. Før jeg leste boken hadde jeg lest et kapittel om Alexanderteknikken i ei bok for musikere, Tension in the Performance of Music (Grindea 1985). Kapittelet har tittelen «The Alexander Technique and Performance» og er skrevet av Nelly Ben-Or. Jeg tror det var der jeg først møtte uttrykket «head forward and up», som jeg ikke skjønte bæret av. 

Men før det igjen hadde jeg lest om Alexanderteknikken i en avisartikkel i Aftenposten Aften fra mandag 17. oktober 1988. Jeg har en kopi av artikkelen liggende på kontoret og tok en kikk på den her en dag. Overskriften er «Rett ryggen igjen med ‘Alexander’» og er et intervju med min kjære venn og kollega Nigel Hornby. 

Det jeg husker at jeg husket fra artikkelen var at Alexanderteknikken hadde noe å gjøre med hodet, derfor fant jeg fram artikkelen igjen for å se hva den faktisk sa om emnet. Artikkelen har et par referanser til hodets rolle i Alexanderteknikken: 
«Blant annet vil måten vi balanserer hodet på, innvirke på holdningen, pusten og stemmen, …», og videre står det: «- Alexander observerte at kroppen frigjorde seg fra toppen og ned. Skulle nakken bli friere måtte først hodet komme i bedre balanse, slik det er ment fra naturens hånd. Derefter ville kroppen følge efter i frigjøringsprosessen og innrette seg efter toppen». 

Det er tre ting å merke seg ved det som sies om hodets rolle: 
Artikkelen sier først at balansen av hodet har innvirkning på «holdningen, pusten og stemmen». Det er riktig. I den sammenheng må vi huske at hodet ikke balanserer som basketball på toppen av en finger. Hodets vekt er ujevnt fordelt, med mer vekt foran enn bak balansepunktet. Når vi snakker om at hodet er i «balanse» må vi se det som en situasjon der nakkemusklene verken er for stramme eller for slakke, men har en dynamisk spenning som tilpasser seg krav om både stabilitet og bevegelighet.

En annen side ved hodets funksjon vi leser om er at skal nakken bli friere må «først hodet komme i bedre balanse, slik det er ment fra naturens hånd». Dette er forsåvidt riktig. Men vi kunne like gjerne si at det motsatte også gjelder – skal hodet balansere bedre må nakken være friere. Alexanderteknikkens preventive mentale beskjeder, «retninger», sier: «la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp». Men i praksis blir dette som å diskutere hva som kom først av høna og egget. Ofte er det vanskelig, eller lite effektivt, å gi slipp på spenninger i nakken direkte. Da vil det være mer praktisk å tenke retning på hodet «fram og opp» først, som i sin tur vil kunne gjør det lettere å slipp på eventuelle spenninger i nakken.

Et tredje aspekt som nevnes er at Alexander observerte at «kroppen frigjorde seg fra toppen og ned» og at når hodet kommer i balanse «ville kroppen følge etter i frigjøringsprosessen». Dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Å gi slipp på unødvendige spenninger som holder på hodet vil føre til reduksjon i resten av kroppen. Men det er begrensninger for i hvor stor grad dette vil gjelde i ulike situasjoner. 
Problemet her er ordet «frigjøring», som vi må tolke som reduksjon av unødvendig spenning. Om vi bare bryr oss om reduksjon av spenning vil vi finne at vi kan få mer spenningsreduksjon ved tenke på andre måter, for eksempel fokusere på kontakten med bakken. Tenk deg at du er i en posisjon der du lener deg til siden. Du må bruke mer muskelspenning for å holde deg oppreist. Å redusere spenningen i nakken vil ikke endre dette faktum. Å reorganisere balansen i forhold til bakkekontakten vil være mer effektivt enn å gi slipp på nakkespenning.

Om vi skal forstå hodets rolle i Alexanderteknikken må vi ha et nytt perspektiv. Vi må se framover og ikke bakover. Spenning som reduseres er spenninger vi allerede holder på, noe vi allerede har gjort. Den neste bevegelsen du gjør vil kunne endre alt.

Kvaliteten på bevegelsene dine bestemmer organiseringen av muskelspenning og påvirker hvilken tilstand du ender opp i. Balansen av hodet har avgjørende innflytelse på denne prosessen. Hodebalansens rolle i Alexanderteknikken er ikke som mekanisme for avspenning, men som hjelpemiddel til å unngå unødvendige spenninger.

Første gang jeg leste om Alexanderteknikken forstod jeg at den hadde «noe å gjøre med hodet». Hva dette «noe» var forstod jeg først når jeg innså at Alexanderteknikken først og fremst er preventiv.


Relaterte blogginnlegg 

Gelb, Michael. 1987. Body Learning. Aurum Press.
Grindea, Carola (red.). 1985. Tension in the Performance of Music. Kahn & Averill. 
Hegge, Liss. (1988, 17. oktober). Rett ryggen igjen med «Alexander». Aftenposten Aften. 




søndag 23. juni 2019

Hva jeg ikke hadde forstått

Forrige gang fortalte jeg om hvordan jeg hadde lest om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time, og hvordan jeg ikke hadde forstått det jeg hadde lest.

Jeg trodde Alexanderteknikken handlet om kroppsholdning og at det gjaldt få hodet i «riktig» posisjon. Jeg kan ennå huske hvordan jeg en dag stod på en trikkeholdeplass i Oslo og prøvde å få de ulike delene av kroppen i riktig forhold til hverandre mens jeg ventet på at trikken skulle komme. 

For å forstå hva jeg ikke hadde forstått må vi se nærmere på hvordan kroppen er ment å fungere. Det første vi må tenke på er at vi er bygd for bevegelse, og at vi beveger oss i et tyngdefelt. Hvordan vi organiserer oss i forhold til tyngdekrafta er grunnlaget for alle bevegelser. «Kroppsholdning» er en veldig forenklet beskrivelse av hva vi gjør i forhold tyngdekrafta. Vi må gjøre noe for å holde oss oppreist, så på en måte er «kroppsholdning» en beskrivelse som ikke er helt feil. Problemet er kort sagt at vi «holder» for mye. Dette er noe vi Alexanderteknikk-lærere kan observere i alle undervisningstimer uten unntak. Ikke minst holder vi for mye på hodet. Når vi gjør det, og er vant til det, kan vi normalt ikke selv registrere at vi gjør det. Vi må jo alltid ha noe spenning i nakken, ellers ville hodet falle ned på brystkassa. Så hvordan kan vi holde mindre?

For å holde mindre, for ha mindre «kroppsholdning», må vi endre måten vi beveger oss på. Ved første øyekast kan dette virke som en selvmotsigelse. For var det ikke slik at «kroppsholdning» er grunnlag for alle bevegelser? Jo, men hvis du tenker over det er det også et faktum at «kroppsholdningen» vår endrer seg hele tiden. Den endrer seg når vi beveger oss. Det må den gjøre, ellers kunne vi ikke holde balansen. Hver gang vi får et ønske om å gjøre en bevegelse vil prosesser som sørger for å regulere vår organisering i forhold til tyngdekrafta øke i intensitet. Dette fenomenet kan vi utnytte.

Måten vi utnytter den naturlige reguleringen av «kroppsholdning» på er ved å tenke preventivt, ved å unngå å forstyrre prosessen. 

Helt generelt er kjennetegnet på ukoordinert og unødvendig muskelspenning at vi gjør kroppen mindre, vi trekker oss sammen. Nakken strammes, hodet trekkes (vanligvis) bakover og ned og kroppen blir kortere og smalere, vi trekker armer og bein inn mot kroppen. 
Motsatt ønsker vi at nakken skal være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen (kroppen) kan blir lengre og bredere. Dette er «retningene» vi tenker i Alexanderteknikken. De er preventive mentale beskjeder som vi lærer å anvende i aktivitet.

Før jeg hadde timer i Alexanderteknikk trodde jeg at jeg kunne gjøre «hodet fram og opp» som en bevegelse. Hodet vil kunne gå fram og opp, om du slutter å dra hodet bakover og ned, men det er ingen bevegelse du kan gjøre. Jeg trodde også at «hodet fram og opp» skulle ende i en posisjon. Men jo mer vi tenker «kroppsholdning» som posisjon, jo mindre kan vi bevege oss, og jo mer feil blir kroppsholdningen. Og sist, men ikke minst, trodde jeg at jeg kunne føle når hodet var i «riktig posisjon». Jeg hadde jo ikke engang noen bevissthet om i hvilken grad jeg allerede holdt for mye på hodet. Å sette hodet i en ny posisjon gjorde bare vondt verre. Det var som legge ut på seilas med et kompass som viste feil retning, og i tillegg ikke vite hvilken havn jeg la ut ifra, eller egentlig hvor jeg skulle.

Det klokeste jeg gjorde var å få en los ombord, ta Alexanderteknikk-timer slik at jeg fikk lære meg selv og min egen kropp og kjenne, og få lære å ta i bruk en ny bevegelsesstrategi.


Relaterte blogginnlegg

søndag 16. juni 2019

Hva jeg trodde jeg visste

Før jeg hadde min første time i Alexanderteknikk leste jeg ei bok om teknikken. Jeg fikk en forståelse for prinsippene. De er enkle og logiske. Dermed trodde jeg at jeg ville være i stand til å anvende teknikken i praksis. Der tok jeg feil.

Jeg hadde lest at hodet skulle «fram og opp». Hvordan går hodet fram og opp? En studiekamerat hadde allerede tatt alexandertimer og en dag vi snakket sammen om Alexanderteknikken prøvde jeg å få hodet «fram og opp» slik jeg hadde lest. Tilfeldigvis var det et speil der. I speilet kunne jeg se hva jeg gjorde. Det så ikke bra ut. Jeg var fullstendig stiv. Det var i det øyeblikket jeg innså at jeg måtte ta timer hos en lærer.

Jeg studerte musikk, jeg spilte fiolin. Jeg hadde tatt fiolintimer i mange mange år. Spille fiolin er ikke noe du lærer på egen hånd. Nå innså jeg at Alexanderteknikken var likedan.

På en måte er Alexanderteknikken lettere. Du behøver ikke å gjøre andre aktiviteter enn de du pleier. Det er ingen avanserte eller komplekse bevegelser å lære. Men på en annen måte er Alexanderteknikken mye vanskeligere.

I Alexanderteknikken jobber vi med å endre grunnleggende koordinasjon, endre hvordan vi organiserer kroppen for å holde oss oppreist og bevege oss. Dette er noe vi gjør automatisk og vanemessig. Det handler om noe vi har gjort hele livet og som vi er så vant til at det er nærmest umulig å forestille seg hvordan vi kan gjøre det på en annen måte. Hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer kan være til uvurderlig nytte.

Om vi igjen sammenligner med det å lære å spille fiolin blir det som å lære på gehør. Er du nybegynner er det mye lettere å lære en ny sang om læreren spiller for deg slik at du hører hva du skal spille og du ser hvordan du kan få det til. Får du noten foran deg og skal prøve på egen hånd er du kanskje ikke engang i stand til å forestille deg hvordan melodien skal være.

Alt blir lettere med en lærer. Eller kanskje det er riktigere å si at uten en lærer er det nærmest umulig å lære verken Alexanderteknikken eller å spille fiolin. Jeg hadde i alle fall ikke kommet noen vei uten lærer. Å ta timer i Alexanderteknikk var som å tre inn i en ny verden der jeg opplevde alt på en ny måte. Jeg fant også ut etter hvert hva det egentlig betyr at hodet skal «fram og opp». Men mer om det en annen gang.


Relaterte blogginnlegg

fredag 7. juni 2019

Hva du tror du vet

I forrige blogginnlegg skrev jeg at det du behøver å vite om Alexanderteknikken før du tar timer er: ingenting!
Det var en underdrivelse. Litt er det kjekt å vite, for eksempel at teknikken er et hjelpmiddel til å endre måten vi beveger oss på. Problemet er at når vi vet bare litt om noe er det vanskelig å vurdere om kunnskapen vi har er korrekt eller ikke. 

Jeg hadde lest ei hel bok før jeg hadde min første time. Før det igjen hadde jeg lest en artikkel. Artikkelen fikk meg til å tro at Alexanderteknikken handlet om kroppsholdning. Det var ikke artikkelens skyld. Det var mine manglende forutsetninger for å forstå hva jeg leste. 

At teknikken handler om kroppsholdning er en vanlig misforståelse. Den er ikke fullstendig feil. Alexanderteknikken vil forbedre kroppsholdning, kroppsholdning og bevegelser er to sider av samme sak. Men det fungerer kanskje ikke på den måten du tror.

En annen misoppfatning er at Alexanderteknikken er en form for behandling, at du tar timer for å bli frisk fra en eller annen lidelse. Det kan godt hende du blir bedre. Endring av hvordan vi bruker kroppen vil kunne ha en effekt på hvordan kroppen fungerer, og dermed en effekt på helsemessig tilstand. Men det du gjør i en Alexanderteknikk-time er å lære å bevege deg bedre, og det er ikke behandling.

Kanskje den verste formen for misforståelse er å tro at Alexanderteknikken er en avspenningsteknikk. Alexanderteknikken gir avspenning i og med at du sannsynligvis vil bevege deg mer effektivt. Teknikken kan til og med brukes som en avspenningsteknikk. Men det er ikke poenget. Å prøve å «slappe av» når du beveger deg vil bare føre til kollaps og muskulært kaos.

Alt i alt er det like greit å vite minst mulig før du tar timer i Alexanderteknikk. Da er det minst sjanser for at du har feil oppfatning av hva teknikken går ut på. Det er lettere å lære noe nytt enn å forandre en oppfatning du allerede har.

Hvis du har en oversikt over Alexanderteknikkens prinsipper kan du dra nytte av det etter hvert. Prinsippene er logiske og kan forstås og aksepteres intellektuelt. Problemet er at du ikke kan vite hva det å følge disse prinsippene vil bety i praksis for deg. Du beveger deg på måten du gjør fordi den måten føles naturlig for deg. Å bevege seg annerledes vil føles annerledes. Hvordan det vil føles og hvilke endringer som vil finne sted er umulig å vite på forhånd.

En viss grad av uvitenhet er en forutsetning for læring. Kanskje er det en trøst å vite at dette gjelder også for oss som har holdt på med Alexanderteknikken i årevis. Det er teknikkens natur. Å bli bedre i Alexanderteknikken betyr å bli bevisst på hva vi gjør for så å kunne endre det. Vi søker hele tiden det vi ikke vet noe om.

Som Alexander sa en gang: «You can't do something you don't know if you keep on doing what you do know» (Alexander 1995, s. 196).

Velkommen til det ukjente.


Relaterte blogginnlegg


Litteratur 
Alexander, F.M. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

onsdag 29. mai 2019

Hva du trenger å vite

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg hadde jeg lest ei bok om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time. Da jeg omsider begynte å ta timer viste det seg at den teoretisk kunnskapen hadde begrenset nytte, i alle fall til å begynne med.

Frederick Matthias Alexander, han som utviklet teknikken, skrev flere bøker. Alexander ville at de som kom for å ta timer hos ham hadde lest bøkene hans. Jeg kan forstå ønsket om at de som tok timer hadde en viss forståelse på hva det hele gikk ut på. For den praktiske undervisningen tror jeg derimot at det er bedre å ha noen timer først, for så å lese om teknikken etter hvert.

Å ta det praktiske og konkrete først er mest naturlig, å begynne å forholde seg til hvordan en selv gjør dagligdagse aktiviteter. Det var jo slik Alexander selv gjorde det. Det praktiske kom først, teorien senere.

Hva trenger du så å vite om Alexanderteknikken før du tar timer? Egentlig ingenting om selve teknikken. Det du trenger å vite noe om er hvordan undervisningen foregår. 

Undervisning i Alexanderteknikk går ut på å se på hva du gjør i aktivitet. Normalt begynner vi med grunnleggende aktiviteter som å stå, sitte, reise seg og sette seg. Disse aktivitetene vil være en del av de fleste alexandertimer. I en første time hender det at vi bruker andre enkle bevegelser også, eller en aktivitet som du selv ønsker å se nærmere på. Har du konkrete ønsker om noe å jobbe med er det det beste.

Det aller viktigste å vite om undervisningen er at den involverer berøring. Vi Alexanderteknikk-lærere har flere års utdanning i det å bruke berøring for å veilede bevegelser og koordinere muskelspenninger og balansen i kroppen. Vi bruker lett berøring, for det meste på hode, nakke, rygg og skuldre, men også på armer og bein. I mine år som alexanderlærer har jeg sjelden opplevd at noen finner berøringen ubehagelig på noen måte, men folk er forskjellig og opplever du noen form for ubehag er det viktig at du sier fra om det.

Du kan ha helt vanlige klær på når du tar timer og du trenger ikke ta av noe annet enn skoene. Det er fint om du har klær du kan bevege deg fritt i. Korte skjørt kan være greit å unngå siden det er vanlig at du ligger på en benk noe av tiden mens læreren jobber på deg.

En første time vil alltid begynne med en samtale. Da kan du fortelle om hvilke ønsker og tanker du har for timene. Jeg vil gjerne høre om hva slags aktiviteter du ønsker å jobbe med. Jeg vil gjerne også vite om eventuelle fysiske begrensninger for å kunne hensyn til dem i timen. Jeg trenger ikke alle detaljer. Alexanderteknikk-lærere har ikke medisinsk utdannelse og vi stiller ikke diagnoser. Har du medisinske problemer vil jeg alltid forsikre meg om at du har oppsøkt lege ført.

Jeg setter alltid av god tid til samtale også på slutten av en første time. Da har du kanskje spørsmål du ønsker svar på. Du må gjerne stille spørsmål underveis i timen også. Etter timen kan vi også diskutere hva som skjer videre, antall timer, hvor ofte timer, og selvfølgelig betaling. 
Det er fint om du setter av god tid til en første time. En vanlig time hos meg varer 50 minutter. En første timen kan ofte vare en time og et kvarter. Det er fint om du kan la være å stresse rett etter timen. Selv om en Alexanderteknikk-time går rolig for seg kan du bli mer sliten enn man skulle tro, og etter en første time kan det også være ting du ønsker å ha tid til å tenke over i ro og mak.

En siste ting jeg tror det kan være greit å vite før du tar timer i Alexanderteknikk er at alle Alexanderteknikk-lærere er forskjellig. Hver lærer har sin måte å gjøre ting på, selv om vi følger de samme grunnleggende prinsippene. Er du ikke fornøyd med min måte å gjøre ting på, prøv en annen lærer. Jeg gir gjerne tips om andre som eventuelt kan passe bedre for deg. 

Relaterte blogginnlegg

søndag 26. mai 2019

Lese om Alexanderteknikken

Av og til spør elever om tips om bøker å lese om teknikken. Det er alltid et godt tegn. Det viser at de ønsker å lære mer. Rådene jeg gir avhenger helt av eleven, om han eller hun er nybegynner eller viderekommen, eller har spesielle utfordringer eller interesser. 

Å lese om teknikken kan være et fint tillegg til det å ta timer. Bøker kan gi utfyllende informasjon i tilfelle det er noe læreren din har oversett. Du kan få nye ideer eller nye forklaringer på ting du allerede har hørt slik at du forstår det bedre, eller du kan få frisket opp ting du allerede har lært. 

Å lese om teknikken kan gi deg bedre oversikt og forståelse for prinsippene i teknikken, men også være til praktisk nytte. I bøker kan du ofte finne tips til ting å prøve ut på egen hånd og råd om hvordan å anvende teknikken i dagliglivet. 

Begrensninger
Å lese om teknikken har også sine klare begrensninger. Å lære Alexanderteknikk er som å lære å spille et instrument eller lære å kjøre bil. De færreste av oss er i stand til å lære noen av delene særlig godt bare ved å lese ei bok. Forklaringer med ord har sine begrensninger i seg selv når det gjelder beskrivelse av koordinasjon og bevegelser. Bildene i bøkene kan gi deg noen ideer, men etter min erfaring like gjerne feil ideer som riktige. 

Den største begrensningen ligger derimot i oss selv: vi tolker alt vi leser, ser og hører ut ifra vår egen vanemessige koordinasjon. Vi har ingenting annet å forstå verden i forhold til. 

Jeg opplevde dette selv da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikken. En medstudent på musikkstudiet hadde begynt å ta timer. Jeg syntes det han fortalte var så interessant at jeg bestemte meg for å se nærmere på hva teknikken dreide seg om. Jeg gikk til Deichmanske bibliotek og lånte ei bok om teknikken, Body Learning av Michael Gelb. Det er ei fin introduksjonsbok. Men da jeg noe senere omsider begynte å ta timer stemte ikke det jeg trodde jeg hadde lest med det jeg opplevde i timene. Jeg måtte rett og slett prøve å glemme det jeg hadde lest for en stund. 

Jeg hadde tolket informasjonen i boka ut ifra min egen ganske elendige koordinasjon. Jeg hadde ikke grunnlag for å forstå hvordan teknikken ville arte seg i praksis for meg. I timene måtte jeg forholde meg til mine egne uvaner. Du kan slippe unna slikt når du leser ei bok. På en måte kan du si at vi bruker våre uvaner også når vi leser, dermed er de usynlige for oss. 

Nå og da og hele tiden 
Etter å ta hatt timer en periode begynte jeg å lese om Alexanderteknikken igjen. Jeg er en bokorm og elsker bøker. Alexanderteknikken hadde fanget min interesse og jeg ville vite alt jeg kunne om teknikken. Etter å ha lært mer om teknikken gjennom timene jeg hadde hatt var det annerledes å lese om den. Jeg hadde et nytt perspektiv. Det som var interessant var at jeg leste bøker et halvt års tid, men så nådde jeg et metningspunkt der jeg måtte ta en pause fra lesingen og bare ta timer en periode. Slik var det flere år. Det praktiske arbeidet var nødvendig for å gi mening til det jeg leste. 

Etter at jeg ble Alexanderteknikk-lærer leser jeg bøker hele tiden. Det må til for å holde tritt med alle bøkene som gis ut. Da jeg leste min første bok om Alexanderteknikken i 1990 fantes det kanskje noen titalls bøker om teknikken totalt. Nå er det hundrevis og nye bøker gis ut hele tiden. Det finnes Alexanderteknikk-bøker om det aller meste. På hjemmesiden min kan du finne en litteraturliste ordnet etter tema. Hver tittel har lenke til en kort omtale. Ved å skrive en omtale om hver bok husker jeg bedre hva jeg har lest. Til nå har jeg skrevet 138 bokomtaler. Jeg lærer noe fra hver eneste bok jeg leser, selv de dårlige, og dem er det en god del av. For øyeblikket har jeg nærmere 20 nye bøker liggende, flere bokomtaler kommer etter hvert.

På hjemmesiden har jeg noen generell tips om bøker jeg kan anbefale. Ønsker du mer informasjon kan du gjerne ta kontakt.

Til slutt vil jeg minne om at det selv om å lese bøker om teknikken er aldri så nyttig vil ikke det du lærer i timene stå i noen bok. Når du lærer Alexanderteknikk er det du selv om er pensum. 

Relaterte blogginnlegg

søndag 12. mai 2019

10 år

I disse dager er det ti år siden jeg skrev det første innlegget på denne bloggen. Siden er det blitt over 440 artikler og 440 000 ord. Det tilsvarer 4-5 bøker det.

Jeg har skrevet for alt fra nybegynnere til Alexanderteknikk-lærere, for det meste på norsk, men også en del på engelsk.


I mange av innleggene har jeg forsøkt å gi tips om hvordan å lære Alexanderteknikken, og jeg har skrevet om hvordan undervisningen foregår. Kunnskap om hvordan kroppen henger sammen er nyttig når du lærer å bruke Alexanderteknikken, Jeg har skrevet en serie artikler om anatomi og også en serie artikler med aktiviteter eller «øvelser» du kan prøve ut om du har hatt timer. I tillegg har jeg skrevet om selvobservasjon som er basis for all læring.

Målet er å kunne bruke teknikken i dagliglivet. Mange blogginnlegg kommer inn på hvordan å anvende teknikken i praksis i alt fra å sitte til å ta oppvasken eller å trene,

Jeg har skrevet mange artikler om Alexanderteknikk og helse, om ryggsmerter og nakke- og skulderproblemer; om forebygging og rehabilitering
Et område jeg har vært spesielt interessert i er Alexanderteknikk og forskning, og i den forbindelse, siden teknikken ofte defineres som en form for alternativ behandling også pseudovitenskap 
Etterhvert har jeg også skrevet en del om Frederick Matthias Alexander og Alexandereteknikkens historie

Da jeg begynte å skrive denne bloggen var det fordi jeg hadde så mange ideer jeg ville formidle. En Alexanderteknikk-time handler om det praktiske. Læreren må bruke enklest og kortest mulig forklaring. Bloggen ga meg anledning til å gå mer i dybden og forklare sammenhenger det ikke var tid til på timene. Samtidig fungerte bloggskrivingen som refleksjon over egen praksis, og et middel til faglig utvikling. Gjennom å skrive blogg tror jeg at jeg både forstår bedre det jeg skriver om, og har bedre evne til å forklare. Helt i begynnelsen var språket en utfordring. Alt jeg hadde hørt og lest og visste om Alexanderteknikken var på engelsk.

Etter hvert har jeg også skrevet en del blogginnlegg på engelsk fordi jeg ville nå ut til andre Alexanderteknikk-lærere. I den forbindelse har jeg vært opptatt av Alexanderteknikkens historie og tradisjon, av forståelsen av prinsippene og hvordan vi underviser dem. Men mest av alt har jeg vært opptatt av å motarbeide pseudovitenskap. Alexanderteknikken blir ofte definert som alternativ behandling og mange Alexanderteknikk-lærere har tilknytning til «alternative» miljøer og en tilsvarende alternativ virkelighetsforståelse. Skal Alexanderteknikkens potensiale utnyttes og komme mennesker til gode må vi gi avkall på irrasjonell tankegang og bygge videre på vitenskapelige fakta.

Når jeg ser tilbake har jeg skrevet påfallende lite med tanke på dem som aldri har hørt om Alexanderteknikken. Det kan være fordi ideene jeg får ofte bygger på ting som skjer i timene, og dermed har jeg kanskje en tendens til å skrive for eksisterende elever. I fremtiden skal jeg forsøkte å skrive mer jevnlig for helt nybegynnere.

En annen ting som er påfallende er hvor få artikler jeg har skrevet for musikere. Jeg er selv utdannet musiker og jeg har alltid tenkt at dette var noe jeg ville skrive mer om. Men jeg har også følt at Alexanderteknikk for musikere er et tema som krever egen blogg. Jeg har lekt med tanken om å opprette egne blogger for de ulike lesergruppene – for musikere, for Alexanderteknikk-lærere og for nybegynnere og vanlige elever. Det har blitt med tanken. For markedsføring hadde det nok lønt seg, men markedsføring er det jeg har tenkt aller minst på.

Jeg skriver ikke særlig fort. Jeg har fått mer rutine etter hvert, men likevel tar bloggskrivingen veldig mye tid. 10 år med ukentlig blogging tilsvarer ganske mange arbeidsdager. Jeg tjener ikke penger på bloggen. Jeg vil helst ikke ha reklame på sidene. Kan bloggen bidra til at teknikken blir litt mer kjent og litt bedre forstått er det verdt innsatsen.

Da jeg begynte å skrive hadde jeg ikke forestilt meg at jeg skulle holde på i ti år. Jeg trodde jeg ville gå tom for ideer ganske fort, men det har aldri skjedd. Jeg tror det har vært avgjørende at jeg har skrevet jevnt og trutt, og med en plan om å legge ut nytt innlegg hver uke. Det har gjort det lettere å holde det gående. Jeg har fortsatt mye jeg vil ha sagt, så det kan godt hende at jeg holder på noen år til.


Relaterte blogginnlegg



onsdag 8. mai 2019

Nakkehemming

I Alexanderteknikken legges stor vekt på forholdet mellom hodet og resten av kroppen. Vi snakker om å ha en «fri» nakke. Sagt veldig enkelt: unngår du spenne nakken mer enn nødvendig har det positiv effekt på hva som skjer i resten av systemet. Forskning tyder på at dette stemmer.

Men det omvendte er også tilfelle. Hva som skjer i resten av kroppen har innvirkning på nakken. Det finnes enkelte uvaner som av naturlige grunner har en negativ innflytelse, og som vil forhindre deg fra å ha en fri nakke. 

Skuldrene 
Det er alment akseptert at å dra skuldrene opp mot ørene ikke er bra. Du hører stadig vekk at noen skal «senke skuldrene». Opphengte skuldre kan være et tegn på engstelse, stress eller frykt; eller det kan være tegn på manglende koordinasjon, eller begge deler. For å heise skuldrene må du bruke muskler i nakken. Å tenke «la nakken være fri» som vi gjør i Alexanderteknikken betyr i praksis å gi slipp på skuldrene, men på en indirekte måte som ofte fungerer mer effektivt. Heiser du skuldrene på grunn av manglende koordinasjon er det ikke nok å tenke på å la nakken være «fri» eller å «senke skuldrene». Du må lære å koordinere forholdet mellom hodet, nakken og ryggen; og koordinere bruken av armer og hender. Først da vil du kunne la nakken være virkelig fri. 

Kjeve og tunge 
Vi har sterke muskler som lukker kjeven. Disse musklene kan lett bli for anspente. Det er delvis fordi vi alltid må ha noe spenning i kjevemusklene, ellers ville vi gått rundt med kjeften hengende åpen. Siden kjeven er en bevegelig del av hodet vil hva vi gjør med kjeven kunne påvirke hodebalansen og dermed det som skjer i nakken. En anspent kjeve vil derfor lett kunne føre til et statisk forhold mellom hodet og nakken. Mange muskler er også festet til kjeven nedenfra og kjevespenning er ofte assosiert med en tendens til å dra haka ned. 

Blant musklene som er forbundet med kjeven er muskler som styrer tunga. Tunga er selv en muskel som kan beveges på mange forskjellig måter og som har mange muskler festet til seg. Spenning i disse musklene vil kunne bidra til at hodet holdes mer fast. Nærmere bestemt har noen av musklene festet til tunga sitt utspring i nærheten av leddet mellom hodet og nakken. 

Siden vi bruker kjeven og tunga hele tiden, blant annet hver gang vi svelger; og i viktige aktiviteter som å spise og drikke og snakke, er uvaner knyttet til kjeve og tunge utfordrende å endre. Samtidig er unødvendige spenninger i kjeve og tunge ofte tydelige og dermed noe konkret å forholde seg til. Noe bedring er som oftest innen rekkevidde om innsatsen er der. En tilleggsgevinst er at nakken også vil bli friere med avspent kjeve og tunge.

Bruk av øynene
Øynene kan, som kjeven, ses på som bevegelige deler av hodet. Av praktiske fysiologiske årsaker er det en intim sammenheng mellom musklene i nakken og musklene som styrer øynene. En stor del av sanseinformasjon fra synet brukes til optimalisere balanse og bevegelser. Vi beveger hodet for å se, og nakkemusklene gir beskjed om hva som skjer mellom hodet og resten av kroppen.

Kvaliteten på bruken av øynene speiler oppmerksomheten. Vi benytter oss av dette i Alexanderteknikken ved å sørge for å ha et aktivt blikk, se på det som er rundt oss samtidig som vi er oppmerksomme på oss selv. På den måten medvirker vi også at nakken er dynamisk. Den intime forbindelsen mellom øynene og nakken gjør at om du er stiv eller fjern i blikket vil nakken også være stiv.

Har du synsproblemer vil det lett kunne bidra til mer spenninger i nakken. Om du anstrenger deg for å se er det vanskelig å gjøre det uten at nakken blir anspent. Om du myser kan det være på tide å skaffe seg briller. Aktivering av musklene du bruker til å rynke panne og øyenbryn vil også kunne aktivere nakkemuskler mer enn strengt tatt nødvendig. 

Føtter og bakkekontakt
Ser vi på den store sammenhengen har nakkemusklene en jobb å gjøre i arbeidet for å koordinere balansen av hele kroppen. Om nakken er fri balanserer vi bedre. Men det kan også fungere andre veien. Om vi ikke er i balanse, om vi ikke har tilstrekkelig kvalitet på bakkekontakten, vil det lett føre til at vi spenner også i nakken. Har du for vane å stramme tærne kan det være noe du må jobbe med for at også nakken skal bli friere.

Pust
Når du lar nakken være «fri», som vi sier i Alexanderteknikken, vil det gjøre at du slipper pusten til. Igjen kan vi si at det omvendte også kan være tilfelle, at om du holder pusten vil heller ikke nakken være fri.
Det kan være mange grunner til at vi holder igjen pusten og ikke puster så fritt som vi ellers ville ha gjort. Mer enn de andre uvanene nevnt her, er pusten noe det er best å jobbe med indirekte. Om du merker at du holder pusten er det selvfølgelig fint om du lar være å gjøre det der og da, men du kan også spørre deg selv hva som er den underliggende årsaken. Det er sjelden at det er pusten sin feil som sådan.

Det er med nakken som med pusten – det kan være underliggende årsaker til at nakken ikke er fri. I denne artikkelen har jeg nevnt noen konkrete årsaker. Du kan kanskje komme på flere?


Relaterte blogginnlegg:

søndag 28. april 2019

En anekdote om fri nakke

De siste gangene har jeg skrevet om «fri nakke», et uttrykk som blir mye brukt i Alexanderteknikken. Som jeg skrev i forrige blogginnlegg bruker vi uttrykket både som beskrivelse av en preventiv mental selvinstruksjon, og om en ønsket tilstand.

Hva det vil si at nakken er «fri»?
En fri nakke er avspent, men har samtidig en viss dynamisk tonus. Den er bevegelig, men ikke kollapset. Nakken er fri slik at hodet kan orienteres i forhold til det vi ser, hører og gjør. 

Den sikreste måten å oppleve hva en fri nakke betyr er å ha en «hands-on» Alexanderteknikk-time. Læreren vil justere balanse og muskelkoordinasjon på en måte som skaper forutsetningene for at nakken kan være det vi beskriver som «fri». 

Kanskje hadde jeg en opplevelse av å ha «fri» nakke allerede før jeg hadde min første time i Alexanderteknikk. 

Det var en gang
Jeg spiller fiolin, og som 15-16 åring var jeg på et sommerkurs hvor vi lærte en avspenningsteknikk som kalles autogen trening. Metoden går ut på å stramme muskler for så å gi slipp på spenningen. Det er tenkt å gi mer kontrollert avspenning. I mange år praktiserte jeg denne formen for avspenningsøvelse daglig i forbindelse med at jeg øvde. Jeg la meg ned på gulvet, strammet musklene i deler av kroppen systematisk og etter tur, for så å gi slipp på spenningen. 
Ved å bruke dette som forøvelse kunne jeg begynne fiolinøvingen i en relativt avspent tilstand. Dessverre hadde dette liten innvirkning på spenningene jeg faktisk brukte for å spille. Autogen trening hadde derfor begrenset nytte i forhold til fiolinspillingen. Alexanderteknikken viste seg mye mer praktisk anvendelig. Men det er en annen historie. Det jeg vil fortelle om her skjedde før jeg hadde hørt om Alexanderteknikken. 

En gang mens jeg studerte musikk i Oslo, en kveld på slutten av åttitallet om jeg ikke husker feil, gjorde jeg min vante avspenningsøvelse. Men med en liten variasjon, jeg kan ikke huske hvorfor. Vanligvis la jeg meg rett ned på gulvet, med armene langs siden og beina strake. Men denne gangen la jeg noen bøker under hodet. Det er hva vi pleier å gjøre i Alexanderteknikken når vi legger oss i det vi kaller «aktiv hvilestilling». Forskjellen er at i aktiv hvilestilling har vi knærne bøyd og føttene i bakken, så dette var ikke helt det samme. 

Jeg gjorde avspenningsøvelsen liggende rett ut på gulvet, men noen bøker under hodet. Og sovnet.
Da jeg våknet hadde jeg en merkelig opplevelse da jeg reiste meg opp igjen. Jeg kjente meg så lett. Det var som jeg svevde. Jeg var avspent og lett, ikke bare i nakken, men i hele i kroppen. Det lignet veldig mye på det jeg senere fra tid til annen har opplevd i og etter timer i Alexanderteknikk. 

Dette var den eneste gangen jeg opplevde noe sånt etter en avspenningsøvelse, så det virker som en tilfeldig hendelse. Kanskje opplevelsen var en variant av det som kalles Kohnstamm-effekten som jeg skrev om for litt siden. Kanskje effekten av å ha en mer avspent nakke påvirket det som skjedde med balansen i resten av muskelskjelettsystemet. Kanskje jeg for en gangs skyld, tilfeldigvis ikke spente nakken igjen med det samme jeg reiste meg. 

Det er ikke alltid det å ha en friere nakke oppleves som en avspent nakke. Ofte vil prosessen ligne på det å stemme et instrument. Noen strenger, eller muskler må gjøre mindre, andre mer. Selv om nakken generelt er mer avspent er det ikke sikkert at den føles slik. 

Aktiv hvile
Å oppnå en fri nakke, som jeg påpekte i de siste blogginnleggene, skjer helst på en indirekte måte. Det må vanligvis mer til enn bare å gi slipp på spenninger i nakken. Koordinasjonen av spenninger i kroppen må reguleres samtidig som vi ved å tenke preventivt unngår å forstyrre prosessen. 

Det vi kaller aktiv hvilestilling gir på en enkel måte de beste forutsetningene for at dette kan skje. Leddene i armer og bein er lett bøyd og musklene kan ha lengde samtidig som de er relativt avspent. Ligger du på et fast underlag vil kroppen oppmuntres til utvidelse. Musklene får et bedre utgangspunkt for å arbeide og kroppens deler er i et harmonisk forhold til hverandre. Med hodet hvilende på en bunke bøker holdes samtidig nakken mest mulig avspent, men ikke kollapset. 

Å ligge i aktiv hvilestilling er noe alle kan prøve. Du behøver ikke å ha hatt timer i Alexanderteknikk for å ha utbytte av det. Men tar du timer vil du lære ett og annet som gjør at du får mye mer ut av det.


Relaterte blogginnlegg

lørdag 13. april 2019

«Fri nakke» - ønske eller tilstand?

De siste ukene har jeg skrevet om «fri nakke», et uttrykk mye brukt blant Alexanderteknikk-lærere. Dessverre er det ikke alltid klart hva vi mener når vi sier at nakken skal være «fri». I ei bok jeg leste nylig skrev en Alexanderteknikk-lærer at «Letting the neck be free is of the same nature as letting go of a fist».

Er dette en god beskrivelse?

Før jeg besvarer spørsmålet vil jeg gjerne gjøre klart noe jeg bare indirekte har skrevet om i de foregående blogginnleggene. Når vi Alexanderteknikk-lærere snakker om «fri» nakke kan det dreie seg om to forskjellige ting. På den ene siden har vi «fri nakke» som beskrivelse av tilstanden i nakken, på den andre har vi «la nakken være fri» som mental selv-instruksjon. Det er avgjørende å holde disse to betydningene fra hverandre.

Ønske
«La nakken være fri» som mental selv-instruksjon eller «direction» (retning) har først og fremst preventiv hensikt. Hensikten er å unngå å spenne nakken. Da blir det klart at «letting the neck be free» ikke er som å gi slipp på en knyttet neve. Det kan bedre sammenlignes med et ønske om ikke å knytte neven.

Om nakken er anspent i utgangspunktet vil et ønske om ikke å spenne nakken, om å la nakken være fri, kunne føre til reduksjon i muskelspenning. Her må vi skille mellom ønsket og effekten av ønsket. Den mentale selvinstruksjonen er ønsket, spenningsreduksjonen er en effekt som kan finne sted, men ikke alltid. Igjen kan vi si at «letting the neck be free» ikke er av samme kategori som å gi slipp på en knyttet neve. Det er mer presist å si at det er ønsket om å gi slipp, uavhengig om spenningsreduksjonen skjer eller ikke. Som jeg har skrevet om i foregående blogginnlegg er tilstanden i nakken avhengig av flere faktorer. Å tenke «la nakken være fri» er en betydelig faktor, men det er ikke et proporsjonalt forhold mellom å tenke «fri nakke» og spenningsnivået i nakken.

Tilstand 
Om vi ser på «fri nakke» som tilstandsbeskrivelse, er det da likheter mellom det å ha fri nakke og det å gi slipp å en knyttet neve? 
Å ønske «fri nakke» vil i de aller fleste tilfeller innebære en viss spenningsreduksjon, så på den måten er det en viss likhet. Men jeg håper du ser den innlysende forskjellen. Gir du slipp på en knyttet neve kan du la fingre og hånd være helt avspent. Du kan ikke gjøre det samme med nakken. Å gå med haka på brystet, eller å la nakken kollapse og hodet synke, er aldri hensiktsmessig eller ønskelig.

En tilstand vi kan beskrive som «fri nakke» ligner mer det å holde en gjenstand i en knyttet men relativt avspent neve. Hånd og fingre er avspent, men samtidig relativt aktive.

Hva blir så konklusjonen? Er det å la nakken være fri «of the same nature as letting go of a fist»? Nei, ikke helt. Det gjelder både om vi snakker om fri nakke som ønske eller som tilstand. Fortsatt forvirret? Ta en time hos en lærer. «The proof of the pudding is in the eating», som det heter, og den sikreste veien til å oppleve hva en fri nakke innebærer er å ta timer i Alexanderteknikk.


Relaterte blogginnlegg

søndag 7. april 2019

Nakken i perspektiv

(Dette blogginnlegget er ikke skrevet for nybegynnere. Er du nybegynner i Alexanderteknikken kan du lese om Fri nakke).

Jeg skrev forrige gang at Alexander hadde betenkeligheter med å bruke instruksjonen «la nakken være fri» som vi Alexanderteknikk-lærere stadig anvender. Jeg avsluttet med å si at instruksjonen kan brukes så lenge den forstås på riktig måte og ses i riktig perspektiv. Men hvordan skal instruksjonen forstås og hva er riktig perspektiv?

Alexander 
Noen sitater fra Alexander gir en pekepinn. (Sitatene er tatt med i sin helhet for de spesielt interessert. Om du vil kan du gå videre til avsnittet med overskriften «Indirekte»).

I sin første bok skrev Alexander: 
Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting, or other ordinary acts of life. This is a sign that he is endeavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notably those of the back. Now if he is told to relax those stiffened muscles of the neck and obeys the order, this mere act of relaxation deals only with an effect, and does not quicken his consciousness of the use of the right mechanism which he should use in place of those relaxed. The desire to stiffen the neck muscles should be inhibited as a preliminary (which is not the same thing at all as a direct order to relax the muscles themselves), and then the true uses of the muscular mechanism, i.e., the means of placing the body in a position of mechanical advantage, must be studied, when the work will naturally devolve on those muscles intended to carry it out, and the neck will be relaxed unconsciously. In this case the conscious orders, by which I mean the orders given to the right muscles, are preventive orders, and the due sequence of cause and effect is maintained. (Alexander 1996, s 59)
I sin andre bok bruker han samme eksempel: 
Let us take, for example, the case of a pupil who has been accustomed to stiffen the muscles of his neck in all his daily activities. His teacher points this out to him, and explains that this habit of stiffening his neck has come about because he is endeavouring to make his neck perform the functions of other parts of his psycho-physical mechanism, so that it is not an isolated defect, but connected with other harmful imperfections in the use of himself. His stiffened neck, in fact, is merely a symptom of general mal-co-ordination in the use of the mechanisms, and any direct attempt to relax it means that he is dealing with it as a " cause " and not as a " symptom," and such an attempt will result in comparative failure unless a satisfactory co-ordinated use of the mechanism in general is restored. The teacher further explains that, as the pupil's sensory appreciation is unreliable, it is unlikely that he will be able to do anything himself to remedy these defects, but that if he will inhibit his desire to stiffen his neck, and give himself the guiding orders or directions to relax it, the teacher will be able by means of manipulation to bring about such a general readjustment of his body that, as a result, his neck will be relaxed. 
If, after this explanation, the pupil gives himself the order to relax his neck (i.e., inhibits his desire to stiffen it), his teacher, provided he has the necessary knowledge and experience, will be able to assist him to bring about those general conditions upon which relaxation of the neck depends. If, on the other hand, the pupil forgets to inhibit, and so, when he is asked to order his neck to relax, tries to relax it by direct means (i.e., according to his own idea of relaxing it), he will in this attempt either do exactly what he has always done with his neck (i.e., stiffen it), or else bring about in one or more parts, or perhaps in the whole organism, a more or less collapsed condition, and until he stops trying to relax it by direct means, the teacher, be he ever so expert, will be able to do little towards bringing about those conditions which make for a satisfactory state of relaxation of the neck (Alexander 2004, s 103).

I en fotnote skriver Alexander at elevene som har minst pålitelig kroppssans er mest tilbøyelige til å ville gjøre noe og ikke bare tenke preventivt. 
In this regard, it is significant that the pupil whose sensory appreciation in connexion with the use of his organism is most unreliable (the pupil, for example, who "feels" that his head is going forward when he is carefully putting it back) is the one who is most unwilling to believe that he really does not know what he is doing with himself, and who, in spite of all remonstrances, will persist in trying to carry out the orders himself, instead of inhibiting this desire and allowing the teacher to assist him in carrying them out (ibid). 
Senere i samme bok gir Alexander en liste over instruksjoner eller «ordrer»:
3. Relax the Neck. There is considerable confusion on the part of the pupil when he attempts to obey directions to relax some part of the organism. In ordinary teaching, pupils and teachers are quite convinced that if some part of the organism is too tense, they can relax it -- that is, do the relaxing by direct means. This is a delusion on their part, but it is difficult to convince them of it. In the first place, if they do chance to get rid of the specific tension it will be by a partial collapse of the parts concerned, or of other parts, possibly even by a general collapse of the whole organism. In the second place, it is obvious that if some part of the organism is unduly tensed, it is because the pupil is attempting to do with it the work of some other part or parts, often work for which it is quite unsuited (Alexander 2004, s 115).

Indirekte
Alexander beskriver en stiv nakke som et symptom. Anspent nakke er symptom på manglende generell koordinasjon. Han beskriver dette som et forsøk på å gjøre med nakken det som skal gjøres av andre deler av kroppen.

Nakken kan ikke avspennes direkte men bare gjennom å koordinere resten av kroppen. Et forsøk på å avspenne nakken direkte vil kunne føre til kollaps, ikke bare i nakken men også i resten av kroppen. 

Alexander bruker uttrykket «relax the neck». (Såvidt jeg vet skrev han aldri om at nakken skulle være «free» i noen av sine bøker). «Relax the neck» er ment som en mental preventiv ordre, ikke en fysisk handling. Det samme gjelder «la nakken være fri». Den viktigste forutsetningen for å forstå hva som menes med «fri nakke» og å bruke instruksjonen på riktig måte er å vite at hensikten først og fremst er preventiv.

Lærerens hender
Alexander skriver at eleven sørger for å tenke preventivt, å unngå å spenne nakken, mens læreren sørger for riktig koordinasjon ved hjelp av berøring. Det er interessant at han i den første boken skriver at en «position of mechanical advantage» må anvendes. Med det menes en posisjon som gjør det lettere å skape god generell koordinasjon. I neste bok skriver han at om eleven sørger for preventiv tenkning vil læreren «be able by means of manipulation to bring about such a general readjustment of his body that, as a result, his neck will be relaxed». Kanskje viser dette en utvikling av Alexanders ferdigheter med hendene og at han nå var mindre avhengig av elevens posisjon.

Deg selv
Alexander skriver bare om undervisningssituasjonen der du har hjelp fra en lærer. Hva med når du er på egen hånd?

Å tenke «la nakken være fri» (eller lignende), kan ha en effekt, som vist i forskningen jeg nevnte i forrige blogginnlegg. Større sjanse for å ikke å stramme nakken vil du ha om du også tar med «la hodet gå fram og opp» og «la ryggen være lang og bred» (eller lignende).

Å kunne tenke retning er en god start. Men det i seg selv er ikke nok. Retningene er først og fremst preventive. Det skjer ikke så mye om du bare sitter der, om noe i det hele tatt. Endringene skjer når vi kombinerer retningene med bevegelse.

Hvor fri nakken er vil avhenge ikke bare av om du tenker retning, men også av hvor hensiktsmessig du utfører bevegelsen. I Alexanderteknikk-timer brukes ofte det å reise seg opp og sette seg ned som aktivitet. En god grunn til det er nettopp at manglende koordinasjon på bevegelsene blir veldig tydelig. Manglende koordinasjon er også veldig vanlig.

Når noen reiser seg fra en stol er det vanlig å stramme i beina for tidlig. Det gjør at overkroppen trekkes ned. Når vekta etterhvert kommer over føttene og personen skal trykke mot gulvet vil kroppen trekkes sammen og hodet dras bakover og ned. I en slik situasjon er det umulig å la nakken være fri. Å tenke «la nakken være fri» kan kanskje gjøre at situasjonen ikke blir verre enn den er, men «fri» vil nakken aldri være.

Primære og sekundære
Vi kan kalle retningene (la nakken være fri osv.) for «primære retninger». Disse er preventive. I tillegg har vi det vi kan kalle «sekundære retninger». Sekundære retninger er forestillingen vi har om bevegelsen eller aktiviteten vi skal utføre. Det kan inkludere retning og rekkefølge på bevegelser, «timing», og retningen på bruk av kraft. (Ofte går retning på bruken av kraft i samme retning som de primære retningen, men ikke alltid).

For eksempel, en som reiser seg fra en stol må la vekta komme over føttene før han/hun begynner å bruke beina.

En klar forestilling om hensiktsmessige sekundære retninger kan være avgjørende for om du kan la nakken være fri. Når vi skal avlære uvaner eller lære oss nye ting lønner det seg derfor å tenke over hva aktiviteten innebærer av bevegelser, og prøve å forstå hva som kreves av bevegelser. Og danne seg en klar forestilling om bevegelsene.

Under press
Situasjoner hvor vi er under press gjør det ekstra vanskelig å «la nakken være fri». I en stresset situasjon vil spenningene i kroppen øke, inkludert i nakken. Du vil kanskje føle at nakken spennes. Likevel vil det være nyttig å tenke å la nakken være fri. Men ikke forvent at den vil føles avspent. Det vil være å forsøke å få til det umulige. «End-gaining» kan vi også kalle det.

I en slik situasjon vil sekundære retninger bety å ha en konstruktiv plan for aktivitet. En konstruktiv plan å organisere oppmerksomheten om har alt å si for hvordan den utfordrende situasjonen takles. 

I hvilken grad nakken er «fri» avhenger om det har vært en del av forberedelsene. Hvis du har øvd på en dårlig måte, en måte som gjør at du spenner nakken mer enn nødvendig, kan du ikke forvente å kunne la nakken være fri når du trenger det mest.

Hva vi oppfatter som stressende eller truende er veldig forskjellig. I tillegg til å tenke primære og sekundære retninger for å organisere deg selv i aktiviteten, kan det lønne seg å tenke over om du har riktig oppfattelse av selve situasjonen. Kanskje har du en negativ fortolkning av situasjonen som ikke stemmer? Kanskje er det en gammel vane? Med et konstruktivt forhold til resten av omgivelsene og det som foregår vil det alltid være lettere å la nakken være fri.


Relaterte blogginnlegg 



Litteratur
Alexander, FM. 1996 (1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.
Alexander, F.M. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz