Nei, men ...

Vi utfører bevegelse basert på erfaringer og forventninger. Bevegelsene vi gjør er i stor grad vanestyrte. Skal vi endre noe må vi for det første begynne å bli oppmerksom på intensjonen til bevegelse.

Du kan bli mer oppmerksom på intensjonen til bevegelse om du holder åpen muligheten for å ikke gjøre bevegelsen. (Se blogginnlegget To prosesser). Å velge å la være å gjøre noe kalte Alexander for «inhibition». Begrepet inhibisjon er mest kjent fra psykologi der det brukes for å beskrive fortrengning eller undertrykkelse av følelser. I Alexanderteknikken brukes ordet i en betydning som ligger nærmere den brukt innen nevrobiologi. Inhibisjon i Alexanderteknikken betyr først og fremst det å velge å la være å reagere. I en av sine bøker forsvarer Alexander bruken av begrepet «inhibisjon» og forklarer hvorfor det er forskjellig fra psykologiens «fortrengning»:

.. in the application of my technique the process of inhibition—that is, the act of refusing to respond to the primary desire to gain an "end"—becomes the act of responding (volitionary act) to the conscious reasoned desire to employ the means whereby that "end" may be gained. The stimulus to inhibit, therefore, in this case comes from within, and the process of inhibition is not forced upon the pupil. This means that the pupil's desire or desires will be satisfied, not thwarted, and that there will be present desirable emotional and other psycho-physical conditions which do not make for what is known as suppression in any form (Alexander 2004).

F.M. Alexander var ikke kjent for å skrive ting greit og enkelt. Det han prøver å si her er at i Alexanderteknikken er ikke inhibisjon fortrenging fordi vi velger å la være å gjøre noe for å gjøre noe annet i stedet. Dette "noe annet" er «the means-whereby».

Hva er så «the means-whereby»? Means-whereby er stegene vi må ta for å nå målet.

Means-whereby kan brukes om et overordnet nivå - planen for gjennomføringen av en aktivitet, eller den mentale forestillingen om utførelse av bevegelsen. (Se innlegget Meta-teknikk). Men først og fremst brukes «the means-whereby» om det å organisere og forberede kroppen for bevegelse ved å tenke retning. Vi tenker: la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lang og bred, osv.

Retningene er først og fremst preventive, men vil også påvirke organiseringen av muskeltonus i kroppen. Muskelskjelett-systemet vil bli bedre organisert, fordelingen av tonus blir mer effektivt. Lengde i musklene samtidig som de har optimal hviletonus vil gjøre dem aktive men relativt avspente - noe som betyr at de også er mer følsomme. Du blir mer oppmerksom på det du gjør av unødvendige ting for å forberede bevegelse, og enda mer oppmerksom på intensjonen til bevegelse.

I Alexanderteknikken stopper vi for å tenke retning, og tenke retning gjør oss mer i stand til å stoppe.

Relaterte blogginnlegg

Meta-teknikk

To prosesser

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Meta-teknikk

Alexanderteknikken er en «pre-teknikk», noe som kan anvendes som grunnlag for andre teknikker, en praktisk teknikk, noe du bruker for å kunne gjøre det du gjør på best mulig måte.

Alexanderteknikken består av to elementer: å kunne avstå fra det som hemmer deg i å gjøre det du ønsker å gjøre («inhibition» eller «å stoppe»), og å tenke konstruktivt på en måte som fremmer god koordinasjon («direction» eller «tenke retning»). Å stoppe og å tenke retning er praktiske ferdigheter.

I tillegg er det nyttig å vite om to prinsipper som sier noe om dine fysiologiske forutsetninger, Feilsansing og primær kontroll. Begrepet «primær kontroll» er en hypotese om at hos virveldyr vil hva vi gjør med hodet ha en tendens til å dominere koordinasjonen, noe vi må ta hensyn om vi vil endre bevegelsesmønstre.

Feilsansing er en konsekvens av at sansene våre første og fremst registrerer forskjeller, og at det vi er vant til vil føles riktig fordi vi er vant til det, selv om det er feil. Og motsatt – at det vi gjør på en ny måte vil kunne føles feil selv om det er riktig.

Endgaining og means-whereby

Men Alexanderteknikken har også overordnede prinsipper som sier noe om hvordan å organisere prosessen når vi anvender teknikken i praksis. På engelsk heter disse prinsippene «end-gaining» og «means-whereby».

End-gaining kan oversettes med «målstreben». Det betyr å strebe etter målet uten å ta hensyn til hvordan å komme dit. «Målstreben» i Alexanderteknikken er negativt. Det er roten til alt ondt. Endgaining er hvordan du ikke ønsker å gjøre ting. 

«Means-whereby» er det motsatte. Det er midler for å nå målet. Å følge «the means-whereby»-prinsippet er å tenke ut hvilke steg som er de nødvendige og logiske, (og gjerne også de enkleste og smarteste), for å oppnå det du ønsker å oppnå.

Hva vil dette si i praksis? La oss se på noen eksempler. 

Bake kake søte

To personer skal bake kake, la oss kalle dem Even og Halvard.

Even leser oppskriften og sørger for å kjøpe inn alle ingredienser. Han gjør klart mest mulig på forhånd, veier opp, måler opp, hakker opp, gjør klar redskaper kjøkkenutstyr og stekeovn. Han tenker også igjennom hva som er best rekkefølge i prosessen og sørger for å beregne nok tid og ha nok plass. Han ringer til og med svigermor som er stammens høyeste autoritet på kakebaking for å få noen tips.

Halvard setter i gang med det han har (eller tror han har), uten engang å få vekk den skitne oppvasken fra i går. Han må løpe på butikken når han er halvveis og må også bort til naboen for å låne nødvendig kjøkkenutstyr. Han ender opp med å gjøre ting i uhensiktsmessig rekkefølge, bruker dobbelt så mye tid som planlagt (uten at noe egentlig var planlagt) og roter over hele kjøkkenet (og litt til). Grunnet forsinkelsen prøver han å få gjort andre ting innimellom og ender med å svi kaka. I det han er ferdig kommer svigermor på uanmeldt besøk og kan fortelle ham hvordan han egentlig skulle gått fram.

Hvem tror du ble mest stressa og anspent? Vi kunne si at Even var den som brukte Alexanderteknikken ved å følge «the means-whereby»-prinsippet.

Vi kunne også tenke oss at både Even og Halvard brukte Alexanderteknikken underveis, at de sørget for å «la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen være lang og bred» for å bevege seg på best mulig måte. Men Even hadde helt sikkert mest anledning til å tenke på hvordan han organiserte seg selv, for arbeidsoppgavene var allerede godt organisert.

Vaner og «means-whereby»

«Means-whereby»-prinsippet kan ha avgjørende betydning i komplekse operasjoner, som å bake kake. En annen situasjon der prinsippet er helt avgjørende er i arbeidet med å endre vaner.

La oss tenke oss at Halvard fra eksempelet over har time i Alexanderteknikk. Læreren ber ham reise se fra stolen. Halvard strammer musklene i nakken ryggen og holder pusten når han reiser seg. Læreren minner Halvard om at han kan ta seg tid til å tenke retning før og under bevegelsen. Halvard prøver igjen og lar hodet gå «fram og opp». Denne gangen går det bedre, men fortsatt spenner han seg mer enn nødvendig slik at kraften går i feil retning i det han skal opp fra stolen. Flere forsøk ender på samme måte. 

Læreren, som tilfeldigvis heter Even, forstår at Halvard ikke har et klart konsept om hva som er nødvendig for å reise seg, han har ikke noen klar forestilling om «the means-whereby». Halvard ender derfor opp med å følge den vanemessige uhensiktsmesse bevegesesplanen som reaksjon på ønsket om å ville reise seg. Han har ikke noe alternativ. Bevegelsen blir bedre ved at Halvard tenker retning, men det er bare en halv løsning.

Lærer Even foreslår diverse aktiviteter og eksperimenter i løpet av timen som gjør at Halvard forstår hvordan kroppen balanserer på sitteknutene, og hvordan hofteleddene kan være frie, og hvordan han fritt kan bevege seg forover og bakover på stolen uten å kollapse. Han blir i stand til å la tyngdekraften ta ham forover slik at vekten overføres til føttene, slik at han lettere kan la beina gjøre jobben uten at han strammer i nakken når han reiser seg. Ved hjelp av en klar alternativ plan unngår han den vanemessige uhensiktsmessige planen og reiser seg lett, mykt og elegant fra stolen.

Alexander beskriver detaljert bruken av «the means-whereby»-prinsippet i undervisningen av en golfspiller og en mann som stammet i kapitlene «The Golfer Who Cannot Keep His Eyes on the Ball» og «The Stutterer» i boken The Use of the Self (Alexander 1985). 

Lære noe nytt

Et tredje område (i tillegg til komplekse aktiviteter og endring av vaner), der å følge «means-whereby»-prinsippet er avgjørende, er når du lærer noe nytt.

«Means-whereby»-prinsippet er ikke særegent for Alexanderteknikken. Musikere, for eksempel, bruker prinsippet mye når de øver inn nye stykker og teknikker. Gode pedagoger følger «means-whereby»-prinsippet. Paul Harris er en musikkpedagog som har lansert det han kaller «simultaneous learning». Han sier selv at det ikke er en original idé, men er basert på hva han har sett andre pedagoger gjøre. 

Metoden går ut på at eleven alltid lærer elementene i musikken først, det han kaller «the ingredients». Om en elev skal spille et stykke med staccato toner (korte adskilte toner) i Ess-dur, gjør eleven seg kjent med elementene staccato og Ess-dur ved for eksempel å øve enkle tonerekker med staccato og ved å spille allerede kjente melodier i tonearten Ess-dur. 

La oss tenke oss at Even og Halvard fra eksemplene ovenfor skal lære seg å spille et stykke på piano. De har begge spilt i flere år. Nå vil de prøve seg på Til Elise av Beethoven. (Enkelte vil kanskje sette spørsmål ved musikksmaken, men det spørsmålet er irrelevant i denne sammenhengen).

Even studerer notene og hører innspillinger av stykket. Han ser at stykkets form er A-B-A-C-A, der A-delen er det lett melankolske temaet alle kjenner, B og C er kontrasterende temaer, B elegant og lekent, C mørkere og dramatisk, mer typisk Beethoven. Even ser at notene i A-delen danner treklanger han kjenner fra før, og at få noter spilles samtidig. Han klarer å markere rytmen for både høyre og venstre hånd samtidig ved å klappe mot pianolokket. Etterpå spiller han langsomt igjennom en gang med ikke alt for mange feil. 

Deretter kikker han på B- og C-delen og ser at her var det mye mer å øve på. Han bestemmer seg for å bruke mest tid på disse delene og lager liste over alt han trenger å lære av akkorder, skala, intervaller, triller, hurtige løp og anslagsteknikk. 

De neste ukene øver Even på alle akkordprogresjoner, eksperimenterer med å vektlegge ulike noter i akkordene og finner skjulte melodilinjer, øver kromatisk skala oppover og nedover, øver de dramatiske markatoanslagene i C-delen i skalaer og treklanger så han kan utføre dem uanstrengt over hele tastaturet og med god koordinasjon. Han har det gøy med å finne på nye og kreative måter å øve de ulike elementene på og improviserer egne små øvelser. 

Etter et par måneder kan Even hele stykket nesten uten å ha spilt A-delen. A-delen har han bare øvd mentalt, men lærte den raskt utenat. Fremdeles gjør de hurtige løpene i del B og C at han må holde et rolig tempo, men han er tålmodig og har god tid. 

Halvard setter notene på pianoet, (myser mot notene -han skulle ha skaffet seg briller!), og begynner fra begynnelsen. Han klarer å knote seg igjennom. Ved akkordene som innleder del B er det stopp. Etter en stund har han dekodet notene og spilt akkordene og tråkler seg videre med mange feil. Ved neste A-del går det lettere og han setter opp tempoet, før det stopper helt igjen ved de første høyrehånds-akkordene i C-delen. På dette dette tidspunktet er Halvard utslitt og legger notene bort.

Neste dag begynner han fra begynnelsen igjen. Igjen stopper det ved akkordene i del B, igjen må han finne ut hvilke noter og fingre han skal bruke. Den påfølgende A-delen høvler han seg igjennom før det ikke uventet igjen stopper helt ved akkordene i del C. Han staver seg fram akkord for akkord og hakker seg gjennom de siste raske løpene. Neste dag begynner han fra begynnelsen igjen.

Slik går dagene, og Halvard blir ganske flink til å spille del A, men etter to måneder er han ikke i nærheten av å kunne del B og C. Halvard klarer aldri å motstå trangen til å ville spille stykket igjennom fra begynnelse til slutt (end-gaining). Han tar seg aldri tid til å gjøre det nødvendig arbeidet med de to kontrasterende mellomdelene. Det sørgelige faktum er at han ender opp som en av de mange amatørpianister som aldri klarer å lære seg å spille hele Til Elise. 

Moralen er: Ikke gjør som Halvard. Ikke ha hastverk med å nå målet. Unngå «end-gaining». 

Stopp! Og tenk gjennom hva du må gjøre for å klare oppgaven. Hvilke steg må du utføre for å nå målet?

Selv om du aldri har tatt, eller kommer til å ta, en time i Alexanderteknikk, kan du allerede stoppe og tenke deg om, og følge Alexanderteknikkens prinsipp om «the means-whereby».

The "means-whereby" principle, on the other hand, involves a reasoning consideration of the causes of the conditions present, and indirect instead of a direct procedure on the part of the person endeavouring to gain the desired "end." (Alexander 1997, s. 29)

Relaterte blogginnlegg

Hvordan fungerer Alexanderteknikken

Feilsansing og primær kontroll

Roten til alt ondt

Å finne veien oktober

Ting Tar Tid

Lenker

Ludwig Van Beethoven "Fur Elise" sheet music 

Simultaneous Learning

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, Frederick Matthias. 1997 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. StatBooks. 

Harris, Paul. 2008. Improve Your Teaching! Alfred Music. 

VAR

Vi lever i en tid da det skjer store og alvorlige ting. Hendelser som tvinger oss til å ta stilling til viktige spørsmål. Viktigst av alt er spørsmålet: Var det straffe? 

Eller var det filming? 

Det er ikke alltid lett å si. Dommerne i fotball-VM får hjelp av VAR-teknologi, Video Assistant Referee, slik at de om nødvendig kan studere episoden i sakte film. I sakte film kan du oppdage bevegelser som avslører spillerens intensjon. Intensjonen kan ha mye å si for dommerens avgjørelse.

I Alexanderteknikken er også intensjon avgjørende. Uten intensjon, ingen bevegelse. Det er intensjonen som må endres om vi vil bevege oss på en annen måte. Eventuelle uvaner vi har er sterkt knyttet til intensjon om handling.

Framgangsmåten FM Alexander beskriver i første kapittel av The Use of the Self hadde til hensikt å svekke forbindelsen mellom vanemessig intensjon og handling (Alexander 1985). Han brukte det vi kaller for «inhibition» og «direction», som kan beskrives som intensjon om hva vi vil ikke skal skje og intensjon om hva vi vil skal skje.

Uvanene det er snakk om kan være vanskelig å oppdage. De er så godt integrert i bevegelsen, og er og føles som en naturlig del av bevegelsen. Det ser naturlig ut også, og du ser kanskje ikke uvanene om du ikke har trening i å observere slik Alexanderteknikk-lærere har.

Filmingen hos fotballspillerne i VM ser ikke naturlig ut. Du kan se det er noe de legger til med vilje. Du ser hva intensjonen er, og intensjonen er å jukse. Verdens største fotballstjerner er verdens dårligste skuespillere.

Men jeg tror neppe de tenker over hva de gjør. De handler spontant og automatisk. Å filme seg til frispark og straffer er blitt en vane. Så og si alle gjør det mer eller mindre hele tiden. 

Man skulle kanskje tro at tv-kamera på hver enkelt spiller ville fått dem til å la være. Det ser jo helt latterlig ut. Jeg kan ikke forstå at de frivillig dummer seg ut for millioner av TV-seere. Man skulle også tro at det ble slutt på filmingen med VAR-teknologien. Nå kan også dommerne se hvor latterlig barnslige fotballspillere er, og spillerne kan bli tatt for å jukse.

Jeg kunne ønske dommerne delte ut flere gule kort for filming, gjerne også i situasjoner hvor spilleren ender opp med å få rettmessig frispark. Men det vil neppe hjelpe. Kombinasjonen av viljen til å gjøre hva som helst for å vinne og en inngrodd tradisjon og aksept for juks endres ikke ved sporadiske straffereaksjoner.

Vaner må endres, og vaner kan være vonde å vende. Det vet vi Alexanderteknikk-lærere alt om. Det er tross alt jobben vår.

Relaterte blogginnlegg

Hel volley

Samspill

Ballfølelse

Begynnelser

Alexanders plan

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Direkte eller indirekte

En definisjon av Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å forbedre måten vi beveger oss på. Fordelen med en slik definisjon er at den hentyder til noe dynamisk og ikke til noe statisk som «kroppsholdning». Ulempen er at folk flest vil tro at du må gjøre noe aktivt og muskulært for å forbedre bevegelsene, kanskje fordi det er nærliggende å assosiere med idrettsutøvere som trenger mer styrke og smidighet for å prestere bedre. Styrke og smidighet er selvfølgelig bra, men Alexanderteknikken fungerer på et annet plan. Jeg skrev for noen uker siden om Alexanderteknikkens indirekte kontroll. Å forstå forskjellen mellom direkte og indirekte framgangsmåte for forbedring av bevegelse vil gjøre at du forstår bedre hva Alexanderteknikken går ut på. 

Indirekte

Et eksempel jeg brukte i blogginnlegget om indirekte kontroll var fra en vitenskapelig studie av bevegelseskvalitet hos musikere (Proactive Selective Inhibition Targeted at the Neck Muscles). Studien gikk ut på at fiolinister (og noen bratjsister) gjorde spillerelaterte bevegelser samtidig som de visuelt kunne observere muskelaktivitet i egen nakke via en skjerm som viste ultralydbilde av nakkemusklene. Når musikerne ble bedt om å minimere muskelaktiviteten i nakken hadde dette positiv effekter på bevegelsene i form av redusert unødvendig bevegelse og muskelspenning. 

For å forbedre spillebevegelser ville en fiolinlærerer kanskje ha bedt fiolinisten om å la albuen på buearmen være lavere, eller bruker mer bevegelse i håndleddet, eller kanskje plassere føttene i en annen posisjon. Dette kan dreie seg om nødvendige og riktige endringer, men dette er fiolinteknikk, og ikke Alexanderteknikk. 

Her er noen andre eksempler som kan belyse forskjellen mellom direkte og indirekte tilnærmning.

Børste tenner 

Jeg ser av og til alexanderlærere foreslå det å puse tenner som aktivitet for selvobservasjon. De forslår å prøve å holde mindre hardt i børsten. Dette er veldig fornuftig, men strengt tatt ikke Alexanderteknikk. Å bruke Alexanderteknikken vil for eksempel være å begynne observasjonen fra nøytral posisjon, dvs. observere forberedelsen til aktiviteten, og å observere hva som skjer med den generelle koordinasjonen når bevegelse settes i gang, særlig hva som skjer i den sentrale aksen i kroppen og forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Dette vil påvirke hva som skjer i armen og hånden. Når det gjelder grepet om tannbørsten vil en Alexanderteknikk-tilnærming være å tenke lengde i armen og fingrene for på den måten å påvirke muskeltonus indirekte.

Klø seg på øret 

Å klø seg på øret eller nesa er en ganske uvesentlig bevegelse de færreste vil ha interesse av å «forbedre». Men det er en veldig vanlig bevegelse som kan brukes til å avsløre om koordinasjonen ved bruk av armen er god. Det som kan skje av «gale» ting er at nakken spennes og skulderen dras opp til øret, at armen og hånden er anspent, at pusten holdes og at kroppen generelt stivner – for å nevne noen. 

En indirekte, men egentlig ikke Alexanderteknikk-framgangsmåte, ville være å utforske et spekter av bevegelsesmuligheter for å utføre aktiviteten. For eksempel ville det være å føre hånden ut til siden først, eller først forover og så bakover mot øret. Mulighetene er uendelige og å utforske variasjonsmulighetene vil kunne resultere i «lettere» måter å gjøre bevegelsen på. Noen ganger kan vi bruke en slik framgangsmåte i Alexanderteknikken, men dette ligner mer på prinsippene for Feldenkraismetoden.

I Alexanderteknikken vil vi i utgangspunktet bruke den samme bevegelsen med den tanken at enhver bevegelse kan forbedres og at det ikke nødvendigvis er bevegelsen det er noe i veien med, men måten den utføres på. 

En alexanderlærer vil først kanskje diskutere med personen/eleven for å bevisstgjøre eventuelle feiloppfatninger om hvordan armen fungerer. Det kan for eksempel være en forestilling om at skuldrene ikke må bevege seg i det hele tatt. Når slike misoppfatninger er ryddet av veien vil læreren kunne foreslå mentale konsepter å prøve ut, for eksempel å ha en idé om at nakke- og ankelledd skal få være frie og bevegelige under bevegelsen. Deretter gjøres bevegelsen, som tilsynelatende vil være den samme, men de spenningsmessige forholdene i kroppen kan være dramatisk annerledes. 

Å gå

En direkte framgangsmåte for å endre gangbevegelse vil for eksempel være å forsøke å gå med små skritt, eller å prøve å «rulle» på foten, eller å gå med føttene nærmere hverandre eller mer bredbeint, eller la hoftene svinge mer til side. Min erfaring er at særlig Mensendieck fysioterapeuter er ivrige etter å få folk til å «rulle» på fotbladet. Hensikten er god, men instruksjonen gjør at folk gjør mye rart og unødvendig når de går. 

En indirekte tilnærming vil være å først observere igangsetting av bevegelsen. Hvis noe ikke fungerer når du går kan det være vaner som er i veien. Disse vanene er en direkte følge av og uløselig knyttet til intensjonen om å gå. Konsekvensene av vanene er lettest å observere ved igangsetting. 

For å unngå å forstyrre koordinasjonen ved igangsetting av bevegelsen vil læreren foreslå preventive mentale ordrer, «retninger», for eksempel å tenke på å la ryggen være lang og bred. 

En annen indirekte framgangsmåte vil være å jobbe med elementer av gangmønsteret, for eksempel det å overføre vekt fra en for til den andre. 

Å gå består av bevegelser som er mer eller mindre fastlagt av muskelskjelettsystemet. Det er nesten som å puste. Å la bevegelse skje av seg selv er avgjørende. Med en gang vi går inn og overstyrer risikerer vi å gjøre noe galt. 

En indirekte framgangsmåte hindrer at automatiske funksjoner overstyres. Men den viktigste grunnen til å bruke en indirekte framgangsmåte er for å unngå vanestyrte bevegelser. Direkte framgangsmåte baserer seg på det vi føler som «riktig». Indirekte framgangsmåte gjør bevegelsene mindre avhengig av det vi føler som «riktig» og gjør det mulig å bevege seg på en ny måte. 

Relaterte blogginnlegg

Indirekte kontroll

Å finne veien

De to siste blogginnleggene har handlet om det å stoppe og ta seg tid. Hvis vi skal gjøre ting på en ny måte, for eksempel forsøke bevege oss med mindre bruk av unødvendige muskelspenninger, er det avgjørende å ikke kaste seg på første og beste impuls for handling. Du må stoppe og tenke deg om for ikke å bruke vanemessig spenning og havne i samme grøfta som før. Det er som å unngå å havne i Drammen hver gang du skal til kjøre til Drøbak. Du må stoppe og tenke deg om og gi deg selv muligheten til å velge en ny vei.

Men vet du veien?

Hvis du skal kjøre, sykle eller gå til jobb eller skole vet du veien veldig godt. Du har vært den veien mange ganger før og du behøver ikke tenke over hvilken vei du skal velge. Underveis kan du godt tenke på helt andre ting enn hvor du er og hvor du skal. Det går av seg selv. Slik er det også med de fleste bevegelsene vi gjør i løpet av dagen. De er vaner.

Men om du skal gjøre en bevegelse på en ny måte blir det annerledes. Det blir som å dra til et nytt sted. Et sted du ikke har vært, og kanskje har du ikke anelse om hvilken vei du skal ta for å komme dit. Så før du legger avgårde bør du finne ut hvilken vei du skal ta. Det vil lønne seg om du har en så klar forestilling som mulig om de veivalgene du må gjøre underveis. Du må ha en klar plan.

Veien til stolen

La oss ta som eksempel bevegelsen fra stående til sittende. Det er en bevegelse de aller fleste mennesker i vårt samfunn gjør mange ganger om dagen. På bakgrunn av mange års erfaring som lærer i Alexanderteknikk kan jeg trygt påstå at de aller fleste voksne mennesker i vårt samfunn vil sette seg ned på en slik måte at de enten bruker for mye muskelspenning når de setter seg ned, eller at de kollapser og ender opp i en sammensunket tilstand. Mange gjør faktisk begge deler på en gang. Diskusjonen om hvorfor det er slik må vi ta en annen gang, men slik er altså tingenes sørgelige tilstand.

Hvordan skal vi gå fram for å sette oss ned på en bedre måte?

Måten vi er vant med funker ikke. Det betyr at vi ikke kan stole helt på følelsen vi har av hvor «riktig» vi gjør det og hvor vi er på vei. Vi setter oss ned slik vi gjør nettopp fordi det føles som den riktige måten å gjøre det på. Vi tror vi er på vei til Drøbak, men vi havner i Drammen.

Hvis du vil til Drøbak finnes det veiskilt som forteller deg hvilken vei du skal gå. Vi har noen slike veiskilt for kroppen også. Ett slikt veiskilt er de anatomiske fakta. Kroppen beveger seg der det er ledd, og det å ha en klar forestilling om hvor leddene er kan være en god retningsgiver.

Når folk flest setter seg ned på en ukoordinert måte er det blant annet fordi de bruker leddene feil. De presser hodet og overkroppen ned uten å løsne i hofte-, kne- og ankelledd. Særlig hofteleddet blir for lite brukt. Resultatet blir at overkroppen presses sammen i begynnelsen av bevegelsen.

Et annet retningsgivende element er kroppens tyngdepunkt og tyngdekrafta. Mange, når de setter seg ned, flytter tyngdepunktet bakover før baken berører stolen. De ender med å falle som en sekk det siste stykket. Tyngdepunktet må være over føttene helt til det er kontakt med stolen. Mange bruker også muskelkraft på å bøye knærne når de skal sette seg. Det er helt unødvendig. Vi kan la tyngdekrafta gjøre den jobben.

I tillegg har vi Alexanderteknikk-retningene som i sum sier at vi må la kroppen ha en tendens til å ekspandere (la hodet fram og opp, la ryggen være lang og vid osv.). Alexanderteknikk-retningene er først og fremst preventive, og som jeg var inne på i forrige blogginnlegg kan de være individuelle.

Du må altså ha en klar plan for både hva du vil gjøre og hva du ikke vil gjøre. Du må ha en klar plan for hvordan du skal komme deg til Drøbak, samtidig som du har klart for deg hvor du ikke skal ta til høyre som du pleier for ikke å ende i Drammen.

Means-whereby og mål

I Alexanderteknikken kalles elementene i en slik plan for «the means-whereby», midlene du må ta i bruk for å nå målet. Skal du nå et mål må du tenke ut hva som skal til for å nå dit, og så gjennomføre planen, «fokusere på arbeidsoppgavene» som det heter i idretten.

Her var eksempelet det å sette seg ned i en stol. Prinsippet gjelder også om du skal lære noe helt nytt. Skal du lære å sjonglere vil det lønne seg å ta det stegvis, eller om du lærer å spille et instrument. En musiker må gjøre seg kjent med hva et nytt stykke inneholder, en skuespiller må sette seg inn i tekst og karakter.

Noen ganger er det å definere målet også en del av prosessen. En musiker vil for eksempel ha nytte av å ha en så klar forestilling som mulig om stykket som skal læres. Men skal du sette deg ned på en ny måte er det et poeng at du ikke kjenner målet. Du skal til et nytt sted. Du har aldri vært i Drøbak og vet ikke hvordan det er der, bortsett fra at det vil føles helt annerledes enn å være i Drammen. Du er så vant til å dra til Drammen at du bare klarer bare å forestille deg noe som ligner på Drammen. Følelser er ikke helt til å stole på når det gjelder å endre vaner. 

Alt du har å forholde deg til er retningene og planen du har for å komme dit. Den må du holde deg til. Hvis du på noen tidspunkt heller får lyst til å gjøre det du er vant til og velger andre retninger vil du ende opp et helt annet sted enn Drøbak. Mest sannsynlig i Drammen.

Veiviser

Den letteste måten å komme seg til Drøbak på vil være å ha noen med seg i bilen som har vært der før og vet veien godt. Kanskje til og med en som har vært både i Drøbak og i Drammen. En Alexanderteknikk-lærer er en slik veiviser. Det er mye enklere å finne bedre måter å bruke kroppen på, for eksempel når du setter deg ned, hvis du blir veiledet av en Alexanderteknikk-lærers hender. Det fine er at når du er blitt veiledet til Drøbak noen ganger, så finner du mye lettere veien selv. Men ikke bare det – det du lærer gjennom å finne veien ned i stolen kan overføres til alle andre aktiviteter, for en Alexanderteknikk-lærer lærer deg å lese skiltene også.

Relaterte blogginnlegg:

Vente og se

Surf, ikke surf

Alexanders plan

Smarte trekk

Møte med sjefen

Folk flest er for anspente. De første alexandertimene går ofte med til å skrelle av det ytterste laget av spenning slik at eleven kan begynne å føle mer av det han eller hun faktisk gjør med seg selv. Når noen gir slipp på spenning vil de føle seg mer avspent. Men en dag vil den ferske alexanderelev møte en situasjon der spenningen øker. Det kan være en musiker som holder en konsert, eller en arbeidstaker som har et viktig møte med sjefen. De kommer på timen og sier «jeg klarte ikke å la være å spenne nakken!». Eleven trenger informasjon om hvordan ting egentlig fungerer.

Når du er i en utfordrende situasjon settes kroppen i beredskap. Det er en helt naturlig og nødvendig prosess for at du skal være beredt til å yte. I en slik situasjon er det svært usannsynlig at du vil kunne føle noe særlig «avspenning» fordi spenning går fra lavere til høyere og ikke omvendt.

Har du hatt timer i Alexanderteknikk og er mer avspent enn du var tidligere vil økningen i spenning kunne oppleves som mer dramatisk enn den er. Har du et lavere spenningsnivå blir du mer følsom for spenning. Dette kan virke som et problem men må ses på som en resurs. Du kan reagere mer hensiktsmessig.

Så hva gjør du da når du sitter der og svetter og kjenner spenningene krype innpå?

Å tenke at nakken skal være «fri» er faktisk en god idé. Husk at Alexanderteknikkens «retninger» først og fremt har en preventiv hensikt. Ved å la nakken være fri lar du den være åpen og fleksibel i den grad det er mulig. Du unngår spenning, men du vil ikke nødvendigvis føle deg mer avspent. Å la oppmerksomheten inkludere nakken (og hodet) vil gjøre at du er tilstede i situasjonen og at du tar kontroll. Det vil også innebære at du må erkjenne de faktiske forhold og det du måtte føle av spenninger og andre ubehagelige følelser. En nødvendig del av prosessen. Selv om du skulle oppleve at alt går fryktelig galt vil det at du er tilstede gjøre at du lettere kan gi slipp på spenningene i etterkant.

Det er aldri nok å bare tenke på nakken. I Alexanderteknikken bruker vi en hel sekvens – la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan være lang og bred, osv. Spesielt viktig i en vanskelig situasjon vil det være å inkludere kontakten med bakken. Det er i utgangspunktet en god ting i seg selv å utvide oppmerksomhetsfeltet. Stress eller angst fører til sammentrekning ikke bare rent fysisk.

En nybegynner i Alexanderteknikken har kanskje ikke tilstrekkelig fleksibilitet når det gjelder å velge oppmerksomhet til å inkludere nakken uten å «konsentrere seg». En midlertidig løsning kan være å ha oppmerksomhet om en del av kroppen der du i motsetning til nakken kanskje vil kunne oppnå avspenning selv under stress. Det kan for eksempel være tærne eller leggene. Helt konkret hva som vil fungere er individuelt. Det avgjørende er å forankre oppmerksomheten i kroppen slik at det blir utgangspunktet for å være i situasjonen.

Hvis du kan være tilstede og ha oppmerksomhet om hode/nakke/rygg, og kanskje oppnå å la være å spenne ett eller annet sted, har du konkrete arbeidsoppgaver å fokusere på der og da. Men det er fremdeles ikke tilstrekkelig til å takle en situasjon tilfredsstillende. Du må opp et nivå. All muskelspenning har en årsak og en hensikt. Du må bli bevisst intensjonen.

En musiker kan være opptatt av å bli likt av publikum. En arbeidstaker som skal i møte med sjefen kan være fokusert på fremstå som flink og/eller medgjørlig. Begge deler er eksempler på bakenforliggende ubevisste intensjoner som vil føre til ekstra stress. Rollen som inntas er ikke forenlig med å ha konkrete arbeidsoppgaver. Intensjonen blir en form for «end-gaining».
En musiker må være opptatt av å formidle. Hvordan publikum vil motta budskapet ligger utenfor det musikeren kan kontrollere. En arbeidstaker kan ikke gjøre mer enn å være høflig og saklig overfor sjefen. Om sjefen har en dårlig dag er helt utenfor hans/hennes kontroll, (særlig om det er en av disse sjefene med kronisk dårlig dag-syndrom).

Hvordan blir du bevisst dine intensjoner?

Du blir bevisst dine intensjoner indirekte gjennom Alexanderteknikk-prosessen. Når du bruker «inhibisjon», velger å la være å reagere, kan intensjonen bak handlingen avdekkes. I timene jobber vi med dagligdagse aktiviteter som å reise seg opp, bøye seg ned eller løfte armene. Etterhvert vil du kunne oppdage at inhibisjon kan anvendes i forhold til alle slags aktiviteter, inkludert det fremtidige møtet med sjefen.
Uhensiktsmessige reaksjoner på tanken om møtet med sjefen, eller en forestående oppgave, kan erstattes med konkrete arbeidsoppgaver. I stedet for unyttige fantasier om publikums reaksjoner kan musikeren fokusere på de musikalske ideene. Arbeidstakeren kan tenke konstruktivt i forhold til saken møtet skal dreie seg om istedet for å spekulere på sjefens dagsform.
Å fokusere på konkrete arbeidsoppgaver er å følge prinsippet om «the means-whereby», det motsatte av «end-gaining». Noen ganger kan bevissthet om bakenforliggende ubevisste og uhensiktsmessige intensjoner i seg selv være nok til at du kan gi slipp på dem og slappe mere av.

Bevisstgjøring av reaksjoner i forhold til situasjoner som du vet vil være krevende er selvfølgelig noe som krever tid og som ikke kan tas på sparket. Som med alt som er vanskelig må du øve på det. Selv om Alexanderteknikken kan gjøre deg mer avspent og i stand til å la være å spenne deg, er det urealistisk å tro at Alexanderteknikken kan ta bort behovet for forberedelse. Alexanderteknikken er hjelpemiddelet du kan bruke i arbeidet.

«Aktiv hvilestilling» er ekstremt nyttig når du skal forberede deg til forestående utfordringer. Mens du ligger i aktiv hvilestilling kan du mentalt gå gjennom situasjonen samtidig som du har oppmerksomhet om hode/nakke/rygg (eller annet som du velger å ha fokus på). I aktiv hvilestilling kan du lettere la nakken være fri og ryggen lang og bred, dermed kan du bruke hvilestillingen til å øve på å la være spenne deg.
I en anstrengt situasjon er det lett å «glemme å tenke». Det å øve mentalt på forhånd, eller eventuelt bare det å ha definert konkrete arbeidsoppgaver for deg selv, gjør det mye lettere å være fokusert når situasjonen er der.

Situasjoner vil helt sikkert oppstå der du kan kjenne at spenningen i nakken øker. Sånn er livet. Alexanderteknikken tar ikke bort spenningen. Det Alexanderteknikken gjør er å gjøre deg bedre i stand til å takle den.

Relaterte blogginnlegg:

Samspill

Så gjør vi så

- når vi stryker vårt tøy

Jeg vokste opp i et møblert hjem hvor vi holdt både Misjonen og Vårt land. I tillegg hadde jeg to bestemødre med personlig erfaring fra tiden da frisk luft, sunn kost og god hygiene var eneste motmiddel mot tuberkulose. Faste ritualer for husarbeid er jeg derfor indoktrinert med fra tidlig alder. Arvelig og miljømessig belastet finner jeg tilfredsstillelse i en viss grad av orden og renslighet, og jeg har alltid trivdes med å gjøre husarbeid. Med ett unntak: å stryke klær.

Mitt vanskelige forhold til stryking kan skyldes en kledelig mangel på forfengelighet, men mest ærlig er å si at jeg stort sett har gitt blaffen. Så lenge klærne er behagelige å ha på, er rene og uten huller, betyr ikke skrukkene så mye. De retter seg jo ut etterhvert. Det meste i alle fall.

Da jeg ble Alexanderteknikk-lærer innså jeg nødvendigheten av å være noenlunde presentabel. Jeg begynte å stryke klær noe oftere. Enda oftere er det blitt i løpet av det siste året eller så. De kjære gamle tørkeskapene fra 50-tallet i gårdens vaskekjeller ble kondemnert. Nå bruker vi tørketromler og mere krøll er garantert.

Konfrontert med problemet har jeg måttet ta et oppgjør med mitt forhold til stryking av klær. En lærerik prosess og jeg vil gjerne dele noen betraktninger.


End-gaining
Det første jeg innså ved nærmere ettertanke var at mitt forhold til stryking var preget av det som i Alexanderteknikken kalles «end-gaining». Fordi jeg ikke likte aktiviteten noe særlig ville jeg bare bli ferdig så fort som mulig. Opmerksomheten var ikke på det som skulle til, og det ble bare mer krøll. Å trykke jernet på tøyet og håpe på det beste funker dårlig. Stryking ble ikke noe gøy når resultatet var tvilsomt.

Alt gikk så meget bedre når jeg bestemte meg for å ta den tida jeg trengte. Om jeg ikke hadde så mye tid bestemte jeg meg for å bare stryke litt om gangen. Bare det å ha bestemt meg for å være oppmerksom på hvordan jeg utførte bevegelsene var nok til at bevegelsene ble mer hensiktsmessige, og at jeg ble i stand til å behandle hvert plagg mer hensiktsmessig.

Å gjøre bevegelsene litt langsommere er også en stor hjelp i seg selv. Strykejernet får bedre tid til å virke om du ikke beveger det for fort. Det samme gjelder støvsuging, en aktivitet forbausende mange uttrykker aversjoner mot.


Hands-on
Det slo meg at å stryke klær minner om den jobben jeg gjør når jeg har hendene på en elev som ligger i «aktiv hvilestilling». På en måte så «glatter» jeg ut muskelsystemet til eleven som ligger på benken. På samme måte er det å bruke hånda til å glatte til og legge til rette tøyet er en ganske viktig del av det å stryke klær. Kontakten mellom hånda og eleven, eller hånda og tøyet, må være der. Forskjellen er at når jeg underviser Alexanderteknikk «hands-on» holdes kontakten konstant, jeg beveger ikke hånda i forhold til kontakten.
Når du stryker lønner det seg å følge med på hva som skjer med tøyet ikke bare der hånda eller strykejernet er. I Alexanderteknikken er det som skjer bortenfor kontakten, og i andre deler av kroppen, enda viktigere.


Monkey
Grunnlaget for det en Alexanderteknikk-lærer gjør med hendene er «monkey». En dynamisk posisjon med knærne litt bøyd og lang og bred rygg. Det er det beste utgangspunktet for å stryke klær også. Du kan være myk og bevegelig. Er beina stive vil ryggen måtte gjøre bevegelsene beina skulle ha gjort. Du får lett kollaps i overkroppen og spenninger i nakken, og du må gjøre mer av jobben med armene. Om du kan gjøre en god monkey blir jobben mye lettere.

Du er ikke i monkey hele tiden. Det er fint å komme opp i oppreist stilling innimellom. Det blir ganske naturlig når du må flytte på tøyet. Da kan du ta deg et øyeblikks tid til å tenke lengde og bredde når du går ned i monkey igjen.


Means-whereby
Når jeg hadde mer oppmerksomhet mot hvordan jeg stryker klær, «means-whereby», ble resultatene bedre. Ikke sånn superbra, min kjære bestemor Einara ville neppe vært særlig imponert, men godt nok til at jeg var mer fornøyd. Men viktigst er at med oppmerksomhet mot prosess ble aktiviteten mye mer interessant og mer verdt å bruke tid på. Skrukkene i skjorta er fremdeles underordnet.

Til slutt må det legges til at det finnes en annen løsning på strykeproblemet: strykefrie klær. Grunnen til ikke å gå med strykefritt er at skjorter av ren bomull er mye mer behagelige å ha på seg. Jeg har bare ei strykefri skjorte for øyeblikket. Den kommer jeg antagelig til å bruke på julaften. Ingen stryking på meg i juleferien altså.

God jul!

Ting Tar Tid

En amerikansk journalist lagde en liste over alt vi ifølge forskjellige eksperter burde gjøre og fant ut at for å fullføre planen måtte hvert døgn ha 42 timer. Vi kan ikke ha tid til alt, vi må velge .

Stress er et resultat av å forsøke å gjøre alt for mye på for kort tid. Merkelig nok gir det høy status å ha det travelt. Akkurat som det er smart å ha litt penger til overs på bankkontoen er det smart å ha litt tid til overs.

«TTT, ting tar tid», sa min lærer i musikkhistorie. Ofte mer tid enn planlagt, vil jeg legge til. Det er noe å tenke på i disse dager, da folk raser frenetisk rundt for å få gjort alt før fristen (les: jul). Kanskje de rett og slett har for mye på planen? Eller kanskje de hadde en dårlig plan? Vi visste jo at jula kom, det har vi visst ganske lenge. Det er ikke alltid vi kan velge selv hva vi har å gjøre, men veldig ofte er stress et selvpålagt problem.

Første gang jeg skulle pusse opp hjemme måtte jeg bruke mye tid på å planlegge gjennomføringen i detalj. Jeg måtte vite hva jeg skulle gjøre og i hvilken rekkefølge. Arbeidet ble like mye en mental prosess som fysisk utfoldelse. Hvis du bare går rett på oppgaven uten en klar oppfatning av hva som kreves underveis i prosessen ender det lett i kaos og stress. Eller med at du har malt deg inn i et hjørne.

Det å gjøre noe «fort og gæli» og bare med tanke på målet, kalte Alexander for «end-gaining». End-gaining er roten til alt ondt. Denne visdom er nedfelt i ordtaket: hastverk er lastverk.

Det motsatte av «end-gaining» er «means-whereby». «Means-whereby» innebærer bevissthet om alle trinn i prosessen for å nå et mål. Det viktigste trinnet er alltid det neste. Uansett hva vi gjør har vi en forestilling om hvordan det skal gå til, enten forestillingen er bevisst eller ubevisst. Fordelen med en bevisst forestilling er at en bevisst plan lett kan endres og forbedres. En uklar ubevisst forestilling fører ofte til av gjentagelse av samme strategi selv om den var mislykket.

Vanligvis når vi snakker om «end-gaining» og «means-whereby» i Alexanderteknikken handler det om en hvilken som helst bevegelse vi er i ferd med å skulle gjøre i øyeblikket. I praksis handler det om å være bevisst egne intensjoner og å være tilstede her og nå.

Når du vet hva du vil er det neste «means-whereby» å gjøre det du skal, uten å spenne nakken. Strammer du nakken er det som å forsøke å kjøre med håndbrekket på. Da kommer du ingen vei.

Så la nakken være fri, husk at Ting Tar Tid, og ha gjerne litt tid til overs!
Godt vintersolverv!