lørdag 28. juni 2014

Svømming

Sommeren er her forlengst. Badesesongen er i full gang. Vannet gir deg gode muligheter til å utvikle dine ferdigheter i Alexanderteknikk.


Balanse
Det er få andre situasjoner hvor du har muligheten til å gi helt slipp på hodet samtidig som du er i bevegelse. For å svømme effektivt må du balansere i vannet. For å balansere i vannet må du gi slipp på hodet og la det flyte i vannet slik at kroppen kan være lang. En lang kropp glir lettest gjennom vannet. Å gi slipp på hodet og la ryggen være lang er akkurat det vi er ute etter når det gjelder bevegelse på land også. Det er en av grunnene til at du kan lære mye om Alexanderteknikken når du svømmer.

Eksperimentér med det å flyte i vannet. Det er lettere å få til i sjøen enn i et basseng. I saltvann flyter du bedre. Du kan flyte på ryggen, på siden eller på magen. Prøv både med armene langs kroppen eller over hodet. Når du flyter på siden kan du ha den underste armen utstrakt. Ansiktet kan være vendt oppover eller ned i vannet. Å flyte på magen begrenser seg fordi du må snu deg eller løfte hodet for å puste. Pusten er den største utfordringen for avspent og effektiv kroppsbruk i vannet.

Pust
Hold aldri pusten når du svømmer. Pust heller ut under vann. Pusteproblemer under svømming kommer oftest av at man ikke får kvittet seg med gammel luft før ny skal inn. Problemet er for mye luft og ikke for lite.
I Alexanderteknikken brukes ofte en pusteøvelse som kalles «hviske a». Den går ganske enkelt ut på å la kjeven falle og puste ut gjennom munnen på en hviske-lyd, lukke munnen og la luften komme inn gjennom nesen. Det er selvfølgelig mer som kan sies om denne øvelsen, som er en koordinasjonsøvelse som krever ganske mye oppmerksomhet og tenkning om den skal utføres bra. Poenget her er at hviskelyden gir en ørliten større motstand på utpusten. Innpusten vil deretter komme helt av seg selv som en refleks. Vannet gir også motstand på utpusten. Innpusten kommer av seg selv når du får munnen over vannet.

Hvis du har problemer med pusten når du svømmer lønner deg seg å øve på å puste ut under vann mens du står i vannet. La nakken og kjeven være myk. Neste skritt er å puste ut under vann mens du flyter på magen eller på siden i vannet. Når du skal puste, la øynene lede bevegelsen, la nakken være fri slik at hodet lett kan følge til du har munnen over vannskorpa. Det gjelder enten du ligger på siden og roterer hodet for å puste, eller ligger på magen og løfter hodet opp (som i brystsvømming). Dette er en veldig fin utfordring til det å kunne la være å stramme nakken generelt. Bevegelsen er også veldig viktig for svømmeteknikken fordi enhver unødvendig spenning som oppstår når du skal puste underveis vil forstyrre balansen du har i vannet. Behovet for å puste kan lett føre til veldig mye stress og kaving når du svømmer.

Stress
Enten du er i et basseng eller på stranda kan du alltid se noen som kaver mer enn andre. Det kan være mange grunner til det. Det kan være at de egentlig ikke er komfortable i vannet. Det er synd. For å flyte i vannet er noe av det deiligste som finnes. Å bli vant til å puste ut under vann, å lære seg å balansere i vannet, og å bli vant til å kunne snu kroppen og/eller hodet for lett å kunne puste, er konkrete ferdigheter som kan bidra til å løse problemet.

Et annet problem, som er mer typisk for basseng enn sjøen, er uvanen med å på død og liv skulle svømme en bestemt lengde. Det er fint å sette seg mål. Men fokus burde være på kvalitet.
Det interessante er at du tar med deg bevegelsesvanene dine i vannet. Unødvendige spenninger fører ofte til asymmetri. Asymmetri blir veldig tydelig i vannet. Vannet kan forstørre uvaner du har og gi deg muligheten til å bli mer bevisst på dem. Du kan lære av vannet.

Temperaturen i vannet kan også være en stressfaktor. Her i Oslo er temperaturen stort sett behagelig. I Molde der jeg kommer fra er det flere grader kaldere. Jeg pleier likevel alltid å ligge å flyte ei lita stund for å finne balansen i vannet. Det er også en fin øvelse i å la være å reagere. Du blir ikke særlig mindre kald om du strammer eller stresser heller. Når du har funnet balansen har du et bedre utgangspunkt for å svømme effektivt.

Teknikk
God svømmeteknikk betyr å gli lengst mulig for hvert svømmetak. I vannet lønner det seg ikke å bruke for mye krefter eller å ha hastverk. Mye plasking kan være tegn på at krefter går til spille. Alexanderteknikkens prinsipper om «inhibition» og «direction» hjelper deg til å ikke gjøre mer enn nødvendig.

Du kan få gode tips om svømmeteknikk hos Steven Shaw. Han er Alexanderteknikk-lærer som har utviklet sin egen svømmemetode. 
Svømmeeksperter vil kanskje mene at metoden ikke er optimal. Proffe svømmere må gjøre ting med kroppen som kanskje ikke er direkte sunt for å komme enda litt fortere fram i vannet. Den jevne mosjonist bør derfor ikke forsøke å kopiere proffene.

Sunt
Det sies at svømming er sunt. Noen ganger kan man lure. Svømming kan se ut som systematisert stress. Brystsvømming med hodet ut av vannet medfører mye spenninger i nakke og skuldre og press på korsryggen. Det er ikke optimalt. Ikke noe du bør trene mye på. Men skal du bare plaske litt rundt sammen med andre ved stranda gjør det ikke så mye. Det kan for såvidt være fin øvelse å svømme med hodet opp av vannet og likevel la nakken være relativt fri og la ryggsøyla ha lengde samtidig som den er kurvet. Selv foretrekker jeg ofte hundesvømming eller å flyte på ryggen om jeg svømmer i en «sosial» sammenheng. Synd vi ikke kan kommunisere under vann som delfiner.

Hopp i havet og god sommer!

Jeg tar bloggferie, men underviser ut uke 29.


Lenker:

Kort artikkel om svømming på min hjemmeside

Hjemmeside til Steven Shaw

Artofswimming på youtube: 

Ian Cross. Alexanderteknikk-lærer, svømmeinstruktør og svømmeentusiast:

Ian Cross på youtube. Blant annet en fin video om ei dame som får hjelp for sin vannskrekk.

Intervju med Ian Cross. 40 min podcast. Kommer inn på mange sider ved Alexanderteknikk og svømming.

Total Immerson. Svømmemetode utviklet av Terry Laughlin. God trinnvis innføring av svømmetekniske elementer. Egner seg godt å kombinere med Alexanderteknikken.
Hjemmeside: totalimmersion.net

Total Immersion på youtube. Balanse.


Bøker:
The art of swimming, Steven Shaw
Swimming made easy, Terry Laughlin
De tre første er omtalt på min hjemmeside:






søndag 15. juni 2014

Økseskaft

Uttrykket «God dag mann – økseskaft!» kommer fra en historie i Asbjørnsen og Moes eventyr. En svært tunghørt mann venter besøk av lensmannen. Han funderer over hva lensmannen vil spørre om og bestemmer seg på forhånd for hva han skal svare. Når lensmannen kommer følger han sin plan til punkt og prikke. Samtalen begynne med «god dag, mann» og svaret «økseskaft» og fortsetter i samme leia. Om du ikke husker historien kan du lese den her eller høre den her.

Uttrykket «god dag mann – økseskaft!» brukes for å beskrive meningsløse svar på spørsmål. I overført betydning kan historien beskrive hvordan vi planlegger ut ifra våre erfaringer og handler ut ifra våre forventninger. Vi erfarer gjennom sansene, og vår sansetolkning er uløselig knyttet til hvordan vi bruker kroppen. Vanene vi har er et filter for forståelsen. I Alexanderteknikken blir dette veldig tydelig.

Før jeg hadde min første time i Alexanderteknikk leste jeg boken «Body Learning» av Michael Gelb. Det er en god introduksjonsbok, men jeg tolket alt jeg leste gjennom mitt forhold til min egen kropp. Da jeg kort etter begynte å ta timer forstod jeg ganske snart at jeg ikke hadde fullt ut forstått det jeg leste. Sett i ettertid bar min forståelse preg av å være veldig mekanisk. Hadde jeg prøvd å få til teknikken ut i fra mitt utgangspunkt ville jeg endt opp med en stiv holdning og stive bevegelser. Jeg tenkte økseskaft.

Jeg var vant til å skulle gjøre noe for å få til noe. Alexanderteknikken går i stor grad ut på å slutte å gjøre det som er uhensiktsmessig. Det var et helt ukjent paradigme. Når jeg i tillegg hadde et fjernt forhold til egen kropp var det ikke mye jeg forstod av boken. Alexanderteknikken virket fornuftig. Forklaringene var gode. Men jeg hadde ikke forstått hva teknikken ville bety i praksis, for meg.

Når jeg forklarer Alexanderteknikken for noen som ikke har hørt om den forsøker jeg først og fremst å si noe som er fornuftig og enkelt. Jeg har ingen forventninger til at de egentlig skal forstå utover det å få en viss peiling om hva teknikken dreier seg om. Hvordan forklaringen blir forstått vil ha sammenheng med vedkommendes opplevelse av egen kropp. Det blir som å beskrive musikk. En som har peiling på barokkmusikk vil for eksempel ha en idé om musikken til Corelli uten å ha hørt ham. Men enkelte ganger blir det å beskrive Alexanderteknikken som å forklare musikk for noen som aldri har hørt musikk. Det er da det er helt nødvendig for oss Alexanderteknikk-lærere å bruke hendene til å fortelle med.

Å bruke berøring og veiledning med hendene er mye mer presist enn å bruke ord. Muligheten for misforståelser er mye mindre. «Hands-on» veiledning gir direkte, nyansert og dynamisk kinestetisk informasjon. Å oppleve musikk er noe helt annet enn å bare snakke om den.

Dessverre er kun «hands-on» veiledning heller ikke tilstrekkelig i seg selv. Det er fullt mulig å ha en masse Alexanderteknikk-timer uten å egentlig begripe hva teknikken går ut på. Timene blir en lang rekke fine opplevelser som kan virke både magiske og mystiske, men uten å ha praktiske konsekvenser i det virkelige liv. Et esoterisk økseskaft, og fortsatt like meningsløst. Vi kommer aldri helt utenom ordene, og hvilke ord som duger vil avhenge av eleven. Kunsten er å finne den beste kombinasjonen.

Det er fullt mulig å forklare Alexanderteknikken til hvem som helst på en slik måte at det gir mening. Utfordringen er å finne forklaringsmåter som gir mening for personen det gjelder. Vi Alexanderteknikk-lærere kan som alle fagpersoner være fagidioter. For fagidioter kan det være vanskelig å gjøre forklaringene enkle nok. Derfor er det viktig å stille spørsmål. Læreren må stille eleven spørsmål for å få greie på hvordan han eller hun tenker. Eleven må stille spørsmål for å forstå hva læreren mener.

Ikke gi opp om svaret i første omgang er uforståelig. Spør mer, eller spør igjen senere. Noen ganger kan det være vanskelig å svare fordi det ikke finnes noe enkelt svar. Andre ganger kan læreren mislykkes i å gi et svar som tar hensyn til elevens forutsetninger. Svaret vil oppfattes som «økseskaft». Om det stadig gjentar seg er det svært frustrerende. Historien i Asbjørnsen og Moes eventyr ender med at lensmannen ber mannen dra et visst sted. «Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks, sa mannen».


Relaterte blogginnlegg:

søndag 8. juni 2014

Neck pain trial negative

In my article on the Eyebody Method I said that as more and more research is being done on the Alexander Technique, we have to be prepared for negative results. Now the negative results are already here. The conclusion in a recent trial on the Efficacy of Alexander Technique in the Treatment of Chronic Non-Specific Neck Pain  was that: "Five sessions of AT were no better than a heat pack application for relieving chronic non-specific neck pain. Therefore it cannot be recommended as routine intervention at this time."

The trial
This was a randomised controlled trial with 3 parallel groups. 72 patients were randomly allocated to either 5 weekly sessions of AT, heat pack application or guided imagery. The primary outcome measure at week 5 was neck pain intensity. Secondary outcomes included neck disability, quality of life, satisfaction and safety.
There was no significant difference in neck pain intensity when AT was compared to heat pack application, but AT did better than guided imagery. 
AT scored better than the other two interventions on physical quality of life. The patients in the AT group also experienced increased body awareness and control, relaxing or stimulating effects and mood changes after the sessions.
Adverse events were reported and included slightly increased pain and muscle soreness.

One should be careful of drawing any conclusions from a single trial, but it does give material for some considerations.

Five lessons
The result backs up the fact reiterated by Alexander teachers that the technique is not a quick fix. In the Alexander tradition there are numerous anecdotes about immediate relief from neck or back pain from a single lesson. We can probably say that these stories represents the exception and not the rule.

In this trial the participants received 5 AT lessons. This a small number. 20 to 30 lessons are often recommended for learning the Alexander Technique. In the ATEAM trial on Alexander Technique and back pain, the group receiving 24 AT lessons had the most positive results.

Would 20 lessons of AT have given a more positive result on neck pain intensity? We don't know yet. Another randomised controlled trial is under way that will compare Alexander Technique Lessons, Acupuncture Sessions or usual care for patients with chronic neck pain (ATLAS). The patients in the AT group will receive twenty 30 minutes lessons.

The reason for testing a short series of only five AT lessons could be to compare it to treatments used in normal health care in terms of cost-effectiveness. It could well be that other methods are both more effective and cost effective under those terms, not the least in regard to the time scale.

Five weeks
The abstract of the neck pain trial has a nice definition of the Alexander Technique as: "an educational method aiming at increased sensory awareness and kinaesthetic control to modify postural and movement patterns." It could be said, however, that the trial does not test the AT as an educational method. It does not test the outcome of the process of learning the technique, only the immediate effects of having lessons.

In the ATEAM trial one group of patients received 6 lessons of AT and another group 6 sessions of massage. Both groups showed a small effect after three months. After 12 months there was significant difference:
"That six sessions of massage were much less effective at one year than at three months whereas six lessons in the Alexander technique retained effectiveness at one year shows that the long term benefit of Alexander technique lessons is unlikely to result from non-specific placebo effects of attention and touch".

In other words: It is possible that the patients in the AT group learnt something useful in only six lessons that increased their sensory awareness and kinaesthetic control, and that this had a positive long term effect on their level of back pain.

The trial on AT and neck pain has an outcome measure after only five weeks. Would there still have been an effect after three months? If so, it would have indicated that it is possible to learn from only five lessons sufficiently for there to be an impact on health, albeit this effect could well be so small that it would not be clinically significant. A three month outcome measure would also have made it possible to compare this trial with some aspects of the ATLAS trial under way.

If there had been no detectable effect at three months one could question the whole idea of having only five lessons, and one might have to see the results from six lessons in the ATEAM trial in a different light.

Guided imagery
The Alexander Technique is a process which includes what we call "giving directions". Directions can in some instances have similarities with mental imagery. In the trial, sessions in guided imagery turned out to be inferior to Alexander Technique or heat pack treatment in reducing neck pain intensity.

It is my impression from teaching the Alexander Technique to people in pain that they are in particular need of the hands-on guidance during the learning process. If I was to speculate I would suggest that the difference between the effects of AT and mental imagery could be due to improvements in body control and movement patterns through the use of hands-on guidance.

In the ATEAM trial, by comparing AT and massage it was found that "the long term benefit of Alexander technique lessons is unlikely to result from non-specific placebo effects of attention and touch".
In the neck pain trial it is not possible to say whether the positive effect from Alexander Technique lessons stems from learning the technique or is the "non-specific placebo effects" of the use of touch. This is yet another reason why outcome measurement on a later date would have been useful. The short time scale of the neck pain trial makes the educational aspects of the Alexander Technique more or less irrelevant. They could in fact just as well have substituted massage therapy for the Alexander Technique.

The immediate effects of lessons in the technique may give an indication on the successfulness of the lessons, and maybe give some indication of possible long term benefits. But the immediate effects of the lesson are subordinate to the goal which is for the pupil to learn the Alexander Technique and to learn to apply it in his or her daily activities. This learning process involves changes in quality of movement which in turn may give health benefits. The Alexander Technique is thought to have a health effect indirectly, by improving general functioning. The higher score in secondary outcomes like quality of life and increased body awareness and control could be an example of this.

Adverse events
In the ATEAM trial the only adverse events reported were from a patient receiving massage, none from the 288 patients receiving a total of 2400 lessons in the Alexander Technique. In the neck pain trial adverse events were reported to be slightly increased pain and muscle soreness.

The difference in adverse events between the two trials could have multiple explanations.
It could be due to the difference in nature of neck and back problems, the neck being more movable and thereby more prone to be subject to non-habitual movements causing soreness. It could be that the Alexander Technique teachers in the ATEAM trial indeed were very careful, and that this showed in the reduction in pain, the absence of adverse events, and a reduction in disability score that might have been higher if the habitual movement patterns of the patients had been more challenged.

Or, it could be that the occurrence of adverse events from Alexander Technique lessons in the ATEAM trial is underreported. Knowing that some adverse effects like temporarily increased pain and muscle soreness is not unheard of, I would think that the adverse events in the ATEAM trial indeed is underreported. It is very likely that there must have been some experience of temporarily increased pain and muscle soreness given such a high number of lessons, and especially within a group of people already experiencing back pain.

Negative conclusions
The Alexander Technique not performing any better than heat packs after five weeks is disappointing. I don't expect many Alexander teachers to report on this trial. Some may even try to dismiss it. A negative result, however, does not mean that the trial is not useful. As I have tried to show there are a lot of things to learn from this trial. A negative result gives us indications about the limits of the Alexander Technique. It is obvious that there must be limits to the technique's effect on health. We need to know what those limits are. Negative results are necessary to find this out.

Usefulness of a scientific research does not depend on whether the outcomes are positive of negative. Instead, the usefulness depend on the quality of the research. Having only the abstract available from this trial I'm in no position to consider its quality. 
The trial was published in The Journal of Alternative and Complementary Medicine, a scientific journal which quackwatch labels as fundamentally flawed.
One of the trial authors is working at NAFKAM, the The National Research Center in Complementary and Alternative Medicine in Norway. The centre has been criticised for publishing research of poor quality (newspaper article in Norwegian).

Edzard Ernst wrote about this trial on his blog . He commended the authors of the trial for their cautious conclusion. The trial being published in a journal with low reputation means we should be a little sceptical. But the main outcome being negative I think there is reason to believe the results. After all, the primary outcome only confirms what we Alexander Technique teachers have been saying all along: the technique is not a quick fix. If anybody with neck pain comes for lessons and expect to be much better after only five lessons and five weeks they could probably do just as well by trying some heat packs.


Related blogposts:

søndag 1. juni 2014

Bløff eller behandling

Alternativ medisin under lupen

Her en dag fikk jeg en gledelig overraskelse i postkassa – boka «Bløff eller behandling» av Simon Singh og Edzard Ernst. Bløff eller behandling kan sies å være den internasjonale forløperen til norske bøker som Snåsakoden og Placebodefekten. Boka fikk jeg (nesten) helt gratis som medlem av foreningen Skepsis.

Edzard Ernst var verdens første professor i alternativ og «komplementær» medisin. Hans er nå pensjonist, men skriver en blogg [http://edzardernst.com/] som anbefales for alle som er interessert i forskning på alternativ behandling. 
Simon Singh er vitenskapsjournalist og har doktorgrad i partikkelfysikk. Han er kanskje mest kjent for å ha fått injuriesøksmål rettet mot seg av den engelske kiropraktorforeningen etter å ha påpekt at det ikke finnes vitenskapelig belegg for å hevde at kiropraktorbehandling hjelper mot småbarnskolikk. Kiropraktorforeningen tapte så det sang og trakk søksmålet.

Alexanderteknikk eller bløff?
Jeg hadde ikke lest boken før, bare hørt mye om den. Jeg visste at Alexanderteknikken var omtalt og slo det opp med det samme jeg fikk pakket ut boken. Det står om Alexanderteknikken i et tilleggskapittel som tar for seg 30 ulike behandlingsformer. Som ventet var det en del å sette fingeren på i beskrivelsen av teknikken. Omtalen av Alexanderteknikken begynner med en definisjon:

En prosess der man lærer korrekt kroppsholdning og koordinering av kroppsbevegelser på nytt.
(Singh & Ernst 2010, s. 419. Fortsettelsen av teksten følger heretter fortløpende i kursiv)

Dette er en definisjon som kanskje er god nok for en kort muntlig forklaring. En fagbok bør være mer nøyaktig. Det problematiske er ordet «korrekt». Korrekt kroppsholdning finnes ikke. Tenk deg at du finner denne «korrekte» kroppsholdningen. I det samme du løfter en finger må muskelskjelett-systemet omorganiseres tilsvarende og det som var korrekt kroppsholdning er ikke lenger korrekt.

Jeg har den engelske andreutgaven av boka. Der står det: «correct postural balance» som er mer dynamisk og dermed bedre. Den norske oversettelsen er basert på førsteutgaven. Denne engelske avisartikkelen om boka fra 2008 har med en kort beskrivelse av Alexanderteknikken hvor det står «correct posture» som antagelig er det som også står i den engelske førsteutgaven.
Bløff eller behandling fortsetter med å fortelle om Alexanderteknikkens bakgrunn:

Fredrick M. Alexander var en australsk skuespiller som slet med at han ofte mistet stemmen, noe som satte karrieren hans i fare.

Alexanders navn var Frederick og ikke Fredrick. Jeg gjetter på at autokorrekt har gjort kort prosess.

Legene greide ikke å finne noen problemer med halsen hans, men Alexander la merke til at det ofte var når han hadde dårlig kroppsholdning, at stemmen forsvant.

Dette er ikke helt riktig. Legene fant diverse feil ved halsen hans: 
«The medical diagnosis in my case was irritation of the mucous membrane of the throat and nose, and inflammation of the vocal cords, which were said to be unduly relaxed. My uvula was very long and at times caused acute attacks of coughing. For this reason two of my medical advisers recommended it should be shortened by a minor operation, but I did not follow this advice». (Alexander 1985, s. 24)

Det legene ikke fant var årsaken til Alexanders problem. Den «dårlige» kroppsholdningen som Alexander observerte var heller ikke årsaken, bare et symptom, en følge av spenningen som kom når han prøvde å bruke stemmen. Årsaken til problemene var altså vanen han hadde, den uhensiktsmessige reaksjon på ønsket om å deklamere. Alexanderteknikken fungerer på det mentale plan. «Kroppsholdning» er bare den ytre form som kan lettest observeres.
Boken fortsetter en smule misvisende:

Tidlig på 1900-tallet utviklet han en kur mot problemet sitt, og den dreide seg hovedsakelig om å lære korrekt kroppsholdning på nytt.

Alexander utviklet en prosess for å endre vaner. «Korrekt kroppsholdning» ville sikkert hjulpet et stykke på vei, men det hadde definitivt ikke kunnet løse problemet hans. For å være pinlig nøyaktig burde det stått «rundt forrige århundreskifte». Det meste av selvobservasjonene gjorde Alexander antagelig allerede på 1890-tallet.
Omtalen fortsetter med å forsøke å beskrive teknikken:

Alexanderlærere oppfordrer pasientene til å bevege seg med hodet først og ryggraden etter.

Slik denne setningen står i boken, uten nærmere forklaring, er den ganske meningsløs. Du ser for deg mennesker som konstant stuper forover, og du må lure på hvordan «pasientene» skal kunne få rumpa ned på en stol når de setter seg.
Setningen sikter til det faktum at virveldyrs muskelskjelett-system organiseres fra hodet og bakover, og at orienteringen av hodet dermed har stor innflytelse på denne organiseringen. Alexander-lærere bruker ofte uttrykket «the head leads and the body follows», som er et sitat av Rudolf Magnus, en tysk forsker som undersøkte hode-nakke reflekser hos pattedyr. Rent praktisk vil en tanke på å la hodet lede forhindre at det motsatte skjer, at musklene strammes unødig slik at hodet trekkes ned. Denne tanken, eller «retningen» som vi kaller det i Alexanderteknikken, påvirker organiseringen av muskelskjelett-systemet men er uavhengig av bevegelsesretningen.
Det burde forøvrig stått «elevene» og ikke «pasientene».

Disse bevegelses- og kroppsholdningsmønstrene øver pasientene på igjen og igjen for å skape nye bevegelsesbaner og forbedre kroppsholdning, koordinasjon og balanse.

Denne setningen gir inntrykk av at Alexanderteknikken går ut på å lære spesifikke bevegelser som så automatiseres. Det er feil. Alexanderteknikken er en tankeprosess som kan anvendes i enhver aktivitet, den er generell, og går blant annet ut på å være bevisst på en slik måte at en hvilken som helst «bevegelsesbane» er en reell valgmulighet.
Dessverre er det også noe riktig i setningen. I noen av Alexanders egne beskrivelser av undervisningsprosessen får man inntrykk av at eleven skal dresseres gjennom stadige repetisjoner. Det er ikke god undervisning, og det er ikke engang sikkert at Alexander selv underviste særlig mye på den måten.

Hovedideen er at bevisstheten skal læres opp i å justere det autonome nervesystemet gjennom jevnlig øvelser sammen med en veileder.

Denne setningen henger ikke på greip.
Det høres helt merkelig ut at «bevisstheten skal læres opp», som om «bevisstheten» er en selvstendig enhet uavhengig av resten av personen. Det virker også som om «bevisstheten» skal kunne automatiseres til en kontrollfunksjon. Poenget med bevisstheten er vel at den er bevisst og ikke automatisk?

Det autonome nervesystemet har aldri vært sentralt i Alexanderteknikken. Alexander brukte aldri begrepet. Alexanderteknikken går i hovedsak ut på å utnytte forbindelsen mellom hjernen og skjelettmuskulaturen. Ved å kunne ha en avslappende effekt har teknikken innvirkning på det autonome nervesystemet, men det er underordnet. Det kan godt hende vi Alexanderlærere burde kunne mer om det autonome nervesystemet for å kunne forholde oss mer bevisst til det autonome nervesystemets funksjon, men det er en annen historie. Jeg kan overhode ikke skjønne hvor forfatterne har denne ideen om det autonome nervesystemet fra.

«Jevnlige øvelser» er vanligvis nødvendige i en læringsprosess. Aller best er det om mest mulig av de «jevnlige øvelsene» utføres av eleven på egen hånd. «Hovedideen» med en læringsprosess er at eleven klarer seg uten en «veileder». Helst bør øving foregå ved at eleven benytter teknikken i sitt dagligliv. Det er derfor ikke egentlig snakk om «øvelser» i vanlig forstand.

Alexanderteknikken ble raskt populær blant musikere og skuespillere. Man oppdaget så at den tilsynelatende var nyttig for mange andre tilstander også. I dag hevder alexanderlærere at den kan behandle astma, kroniske smerter, angst og andre sykdommer.

Litt komisk at forfatterne refererer til det å være musiker eller skuespiller som en «tilstand»! Tabben er rettet opp i den engelske andreutgaven. 
Alexander begynte som stemmelærer, men begynte veldig raskt å promotere teknikkens helsemessige effekt. Da han reiste fra Australia til England i 1904 var det med støtte fra en kjent kirurg og med en bunke anbefalingsbrev i bagasjen.
«Astma» er en gjenganger i lister over helseeffekter. I Norge er det forbudt å hevde å kurere en konkret diagnose på denne måten. Litt uventet er «angst» på listen, men ikke «stress». Jeg vil også tro at smerter relatert til muskelskjelett-systemet, som rygg-og nakkesmerter er mer vanlig å hevde effekt på enn kroniske smerter generelt. «Andre sykdommer» dekker greit alle tilstander Alexanderlærere kan finne på å skrive på sin liste, som dessverre i noen tilfeller blir usannsynlig lang. Alexanderteknikken er ingen mirakelkur.

Alexanderlærere lærer opp pasientene sine gjennom flere treningstimer som hver varer i én time.

I en spørreundersøkelse foretatt av STAT, Society of Teachers of the Alexander Technique, viste det seg at vanligste timelengde var 45 minutter. 60 minutter er mindre vanlig. Mine timer forsøker jeg å holde til 50 minutter. Det har liten hensikt å holde på noe særlig lengre enn en skoletime. Det kan være oversetteren som har gjort en feil her. Min engelske andreutgave sier «up to an hour». Men det kan ha stått én time i førsteutgaven.

De veileder pasientene i prosessen med å lære kroppsholdning og kroppsbevegelser på nytt gjennom forsiktig, praktisk trening.

Alexanderteknikken handler ikke om å lære «kroppsholdning og kroppsbevegelser» på nytt, men heller å avlære uvaner som hemmer «kroppsholdning og kroppsbevegelser». Ellers er setningen inne på noe vesentlig med ordet «prosessen». Det er ikke spesifikke posisjoner eller bevegelser teknikken dreier seg om, men tankeprosessen eleven lærer å anvende i forhold til sine handlinger generelt. 
Oversetteren har oversatt «hands-on» med «praktisk». Oversetteren visste tydeligvis ikke at hands-on var ment bokstavelig, og betyr at Alexanderteknikk-læreren veileder ved hjelp av berøring.

Fordi mye gjentakelse er nødvendig, må man vanligvis ha 30-100 slike timer for å mestre teknikken. Dette innebærer selvsagt at pasienten må være svært motivert, for behandlingen koster mye tid og penger.

I min engelske andreutgave er 30-100 korrigert til 30. 20-30 timer er normalt anslag. 
I prinsippet kan man lære seg teknikken på én time, men lære å anvende den tar selvfølgelig tid. Å lære Alexanderteknikken kan sammenlignes med å lære å kjøre bil. Motivasjon er selvfølgelig viktig, som i all læring. Tar eleven ansvar og anvender teknikken i sitt dagligliv går det raskere enn om han/hun ikke gjør det. Jeg har hatt elever som har fått ganske bra grep på anvendelse av teknikken etter bare 10 timer. 
Når det gjelder helseeffekter er de avhengige av fysiologiske endringer som kanskje kommer først etter en lengre serie med timer. Det er min erfaring at personer med for eksempel ryggsmerter har større behov enn andre for «hands-on» veiledningen som de får i timene. Da kan det godt hende at antall timer kommer over 30.
30 timer med meg koster nærmere 12 000, så det er en betydelig investering. Samtidig er ikke det stort mer enn det mange bruker på en enkelt sommerferie. Alexandertimene kan fordeles over et lengre tidsrom, du kan velge å slutte når som helst, og utbyttet er forhåpentligvis mye mer enn bare behagelige minner.

Finnes det belegg for at det virker?
Det er hittil gjort veldig lite forskning på alexanderteknikken. Det har vært noen lovende funn hva angår forbedring av pustefunksjon, reduksjon av angst, reduksjon av uførhet ved Parkinsons sykdom og forbedring av kroniske ryggsmerter.

En pilotstudie har vist bedret pustefunksjon hos friske individer. Dette er kanskje medvirkende til påstand om bedring av astma, en påstand som som nevnt vil være ulovlig i Norge. Jeg har ikke klart å finne forskningen som viser reduksjon av angst etter timer i Alexanderteknikk, men stoler på at Singh og Ernst har rett. Det er gjort en mindre randomisert kontrollert studie på Parkinson, og flere studier på ryggsmerter, riktig nok kun én stor randomisert kontrollert studie.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig belegg for å hevde at alexanderteknikken har en effekt på noen av disse tilstandene.

I min engelske andreutgave står det:
«However, for none of these conditions (except perhaps chronic back pain) is the evidence sufficient to claim that the Alexander technique is of proven effectiveness» (Singh & Ernst 2009, p. 293).
Teksten i parentes er et tillegg som ikke er kommet med i den norske utgaven. Omtalen av Alexanderteknikk ble endret i den engelske andreutgaven på grunn av publikasjonen av ATEAM-studien på Alexanderteknikk og ryggsmerter. Simon Singh fortalte dette selv under et norgesbesøk i et intervju med psykolog Jan-Ole Hesselberg (kjent fra TV-serien Folkeopplysningen). Singh nevner endringer i omtalen av Alexanderteknikken etter ca. 9 minutter. Under intervjuet sier han også at en enkelt randomisert kontrollert studie i seg selv er meningsløs, så Alexanderteknikkens effekt på ryggsmerter kan ennå ikke sies å være bevist i vitenskapelig forstand før det kommer flere studier.

Det er ingen alvorlige risikoer forbundet med denne behandlingen.

Du løper ingen alvorlig risiko om du prøver en time i Alexanderteknikk. De fleste opplever timene som svært behagelige. En sjelden gang kan enkelte oppleve ubehag etter en time. Etter min erfaring gjelder dette særlig personer med nevralgier eller fibromyalgi. I slike tilfeller er det viktig at læreren er spesielt forsiktig, særlig den første timen.

Konklusjon
Det er ikke gjort mye forskning på alexanderteknikken, så man kan ikke trekke noen konklusjoner fra forskningsresultatene. Behandlingen kan være nyttig for noen helseproblemer, gitt at pasientene er tilstrekkelig motiverte og rike.

Jeg er enig i konklusjonen, bortsett fra det med å måtte være rik. Få av elevene jeg noengang har hatt har vært rike. De aller fleste i Norge har mer enn nok penger til å kunne bruke noen av dem på Alexanderteknikk-timer om de ønsker det. Om det ikke er tilfelle går det alltids an å diskutere rabatt.

Min konklusjon
Bløff eller behandling ligner på mange måter Snåsakoden og Placebodefekten både i form og innhold. Boka åpner med et veldig fint kapittel om utviklingen av kunnskapsbasert medisin. Deretter kommer fire kapitler som omhandler hver av de mest brukte alternative behandlingene: akupunktur, homøopati, kiropraktikk og urtemedisin. Siste kapittel tar for seg problemene alternativ behandling kan føre til på individ og samfunnsnivå. Et tillegg omtaler 30 ulike behandlingsformer, deriblant Alexanderteknikken (som strengt tatt ikke er noen behandlingsform).
Forordet i den norske utgaven er skrevet av Jørgen Skavlan, og er også publisert som en kronikk på NRK ytring.

For hvert kapittel følger en kort liste med «videre lesning». Kun få av de vitenskapelige studien boka bygger på er tatt med. For ytterligere referanser henvises det til et oppslagsverk av Ernst og andre om alternativ behandling. Jeg må si jeg føler meg nesten snytt. Rett som det er får jeg lyst til å se nærmere på en studie som er omtalt, men når ikke engang tittelen på studien er nevnt blir det håpløst. Det samme gjelder en mengde direkte sitater fra diverse personer. Hvilke verker er de hentet fra? Det finnes ingen kildehenvisning til disse. Helt uakseptabelt. Heldigvis ser det ut til at referansene til boka legges ut på nettet.

Boken er velskrevet og lettlest, men teksten kunne med fordel ha vært strammet inn. Argumentasjonen blir bare svakere ved at den trekker i langdrag. Særlig gjelder det avslutningen av kapittelet om akupunktur som virker famlende. I en bok på 500 sider burde det vært mulig å kutte 30 og erstatte dem med de manglende referansene.
Oversettelsen er grei, minus anatomisk kompetanse. (Kiropraktorer manipulerer vel nakken og ikke halsen?).

Av en eller annen grunn hadde jeg forventet at Bløff eller behandling var bedre enn Snåsakoden og Placebodefekten. Det er den ikke. Men den er omtrent like god. Absolutt verdt å lese om du ikke har lest en bok om dette emnet. Dessverre vil nok tilhengere av alternativ behandling kanskje synes at mangelen på referanser gjør den mer belærende enn informerende. (I den grad tilhengere av alternativ behandling bryr seg om referanser).

Snåsakodens omtale av Alexanderteknikken var pinlig unøyaktig. Omtalen i Bløff eller behandling er mye bedre. Forfatterne har gjort et ærlig forsøk. Når resultatet blir såpass uryddig må vi Alexanderteknikk-lærere ta på oss noe av skylden for det. Alexanderteknikk-lærere skiller vanligvis ikke mellom beskrivelse av selve teknikken og metoden brukt til å undervise teknikken. Det gjør det nesten håpløst å forklare hva Alexanderteknikken går ut på. Alt blir ei eneste stor røre. Omtalen av Alexanderteknikken i Bløff eller behandling er nok et eksempel på at vi må endre den praksisen.

Relaterte blogginnlegg:

Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias 1932 (1985): The Use of the Self. Gollancz
Singh, Simon; Ernst, Professor Edzard (2009-10-06). Trick or Treatment?: Alternative Medicine on Trial. Transworld. Kindle Edition.
Singh, Simon & Ernst, Edzard (2010). Bløff eller behandling? Alternativ medisin under lupen. Humanist forlag.

Lenker: