Hodebalansens hemmelighet

I det siste har jeg fortalt om hvordan jeg hadde lest om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time, og at jeg ikke hadde helt forstått det jeg hadde lest. 

Jeg hadde lest ei hel bok, Body Learning av Michael Gelb. Det er en av introduksjonsbøkene jeg pleier å anbefale. Før jeg leste boken hadde jeg lest et kapittel om Alexanderteknikken i ei bok for musikere, Tension in the Performance of Music (Grindea 1985). Kapittelet har tittelen «The Alexander Technique and Performance» og er skrevet av Nelly Ben-Or. Jeg tror det var der jeg først møtte uttrykket «head forward and up», som jeg ikke skjønte bæret av. 

Men før det igjen hadde jeg lest om Alexanderteknikken i en avisartikkel i Aftenposten Aften fra mandag 17. oktober 1988. Jeg har en kopi av artikkelen liggende på kontoret og tok en kikk på den her en dag. Overskriften er «Rett ryggen igjen med ‘Alexander’» og er et intervju med min kjære venn og kollega Nigel Hornby. 

Det jeg husker at jeg husket fra artikkelen var at Alexanderteknikken hadde noe å gjøre med hodet, derfor fant jeg fram artikkelen igjen for å se hva den faktisk sa om emnet. Artikkelen har et par referanser til hodets rolle i Alexanderteknikken: 

«Blant annet vil måten vi balanserer hodet på, innvirke på holdningen, pusten og stemmen, …», og videre står det: «- Alexander observerte at kroppen frigjorde seg fra toppen og ned. Skulle nakken bli friere måtte først hodet komme i bedre balanse, slik det er ment fra naturens hånd. Derefter ville kroppen følge efter i frigjøringsprosessen og innrette seg efter toppen». 

Det er tre ting å merke seg ved det som sies om hodets rolle: 

Artikkelen sier først at balansen av hodet har innvirkning på «holdningen, pusten og stemmen». Det er riktig. I den sammenheng må vi huske at hodet ikke balanserer som basketball på toppen av en finger. Hodets vekt er ujevnt fordelt, med mer vekt foran enn bak balansepunktet. Når vi snakker om at hodet er i «balanse» må vi se det som en situasjon der nakkemusklene verken er for stramme eller for slakke, men har en dynamisk spenning som tilpasser seg krav om både stabilitet og bevegelighet.

En annen side ved hodets funksjon vi leser om er at skal nakken bli friere må «først hodet komme i bedre balanse, slik det er ment fra naturens hånd». Dette er forsåvidt riktig. Men vi kunne like gjerne si at det motsatte også gjelder – skal hodet balansere bedre må nakken være friere. Alexanderteknikkens preventive mentale beskjeder, «retninger», sier: «la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp». Men i praksis blir dette som å diskutere hva som kom først av høna og egget. Ofte er det vanskelig, eller lite effektivt, å gi slipp på spenninger i nakken direkte. Da vil det være mer praktisk å tenke retning på hodet «fram og opp» først, som i sin tur vil kunne gjør det lettere å slipp på eventuelle spenninger i nakken.

Et tredje aspekt som nevnes er at Alexander observerte at «kroppen frigjorde seg fra toppen og ned» og at når hodet kommer i balanse «ville kroppen følge etter i frigjøringsprosessen». Dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Å gi slipp på unødvendige spenninger som holder på hodet vil føre til reduksjon i resten av kroppen. Men det er begrensninger for i hvor stor grad dette vil gjelde i ulike situasjoner. 

Problemet her er ordet «frigjøring», som vi må tolke som reduksjon av unødvendig spenning. Om vi bare bryr oss om reduksjon av spenning vil vi finne at vi kan få mer spenningsreduksjon ved tenke på andre måter, for eksempel fokusere på kontakten med bakken. Tenk deg at du er i en posisjon der du lener deg til siden. Du må bruke mer muskelspenning for å holde deg oppreist. Å redusere spenningen i nakken vil ikke endre dette faktum. Å reorganisere balansen i forhold til bakkekontakten vil være mer effektivt enn å gi slipp på nakkespenning.

Om vi skal forstå hodets rolle i Alexanderteknikken må vi ha et nytt perspektiv. Vi må se framover og ikke bakover. Spenning som reduseres er spenninger vi allerede holder på, noe vi allerede har gjort. Den neste bevegelsen du gjør vil kunne endre alt.

Kvaliteten på bevegelsene dine bestemmer organiseringen av muskelspenning og påvirker hvilken tilstand du ender opp i. Balansen av hodet har avgjørende innflytelse på denne prosessen. Hodebalansens rolle i Alexanderteknikken er ikke som mekanisme for avspenning, men som hjelpemiddel til å unngå unødvendige spenninger.

Første gang jeg leste om Alexanderteknikken forstod jeg at den hadde «noe å gjøre med hodet». Hva dette «noe» var forstod jeg først når jeg innså at Alexanderteknikken først og fremst er preventiv.


Relaterte blogginnlegg 

Hva jeg ikke hadde forstått

Lese om Alexanderteknikken

Litteratur 

Gelb, Michael. 1987. Body Learning. Aurum Press.

Grindea, Carola (red.). 1985. Tension in the Performance of Music. Kahn & Averill. 

Hegge, Liss. (1988, 17. oktober). Rett ryggen igjen med «Alexander». Aftenposten Aften. 

Ikke fri nakke likevel

Jeg skrev forrige gang at vi Alexanderteknikk-lærere ofte snakker om å la nakken være «fri». I nærmere hundre år har vi mast om det. Men en gang sa Frederick Matthias Alexander selv at alexanderlærere burde slutte be folk om å tenke på å la nakken være fri: 

At tea FM said that he had, at last, decided that we must cut out in future teaching all instructions to order the neck to relax or to be free because such orders only lead to other forms of doing. If a person is stiffening the neck, the remedy is to get them to stop projecting the messages that are bringing about this condition and not to project messages to counteract the effects of the other messages. He said that the implied contradiction had worried him for a long time but, after working on Hallis this morning, he saw that it must be changed so all orders in the future will be framed so as to emphasis 'non-doing' (Carrington 1996 s. 59).

Alexander påpeker to problemer ved det å instruere noen til å «la nakken være fri». Det første problemet er at en slik instruksjon ofte fører til at eleven prøver å gjøre noe direkte for å få nakken til å være «fri». Noen typiske reaksjoner er å dra haka ned slik at nakken strekkes, eller ubevisst gjør små bevegelser med hodet i et forsøk på å frigjøre nakken, eller rett og slett stramme nakken mer i forsøket på å få noe til å skje. I sitatet nevner Alexander en person ved navn Hallis som må ha vært en elev Alexander hadde samme dagen, og som antagelig reagerte negativt på instruksjonen om «fri nakke».

Det andre problemet Alexander berører er at selv om eleven lykkes i å la nakken være fri vil ikke dette nødvendigvis nødvendigvis fjerne årsaken til at nakken er anspent. Ofte er nakken anspent som en konsekvens av manglende koordinasjon. Alexander beskriver det på denne måten i en av sine bøker:

… his unduly stiffened neck—with perhaps his head too far pulled back—is really not the fault of his neck at all, but is due to the fact that he is trying to do with the muscles of his neck what should be done by other mechanisms (Alexander 2004, s 190) 

En stiv nakke kan være et symptom. Å forsøke å frigjøre nakken direkte vil være å forsøke å fjerne symptomet, men løser ikke problemet. Et godt eksempel er Alexanders egen historie om hvordan han eksperimenterte for å løse sine stemmeproblemer. Han fant ut at å la nakken være fri minsket symptomene, men at han også måtte få kontroll over hva han gjorde med resten av kroppen:

Observation in the mirror shewed me that when I was standing to recite I was using these other parts in certain wrong ways which synchronized with my wrong way of using my head and neck, larynx, vocal and breathing organs, and which involved a condition of undue muscle tension throughout my organism. I observed that this condition of undue muscle tension affected particularly the use of my legs, feet, and toes, my toes being contracted and bent downwards in such a way that my feet were unduly arched, my weight thrown more on to the outside of my feet than it should have been, and my balance interfered with. 

... what I was doing with my legs, feet, and toes when standing to recite was exerting a most harmful general influence upon the use of myself throughout my organism. This convinced me that the use of these parts involved an abnormal amount of muscle tension and was indirectly associated with my throat trouble, (Alexander 1985, s 32-34). 

Enkel løsning 

Hvorfor snakker vi Alexanderteknikk-lærere likevel hele tiden om å «la nakken være fri»? En årsak kan være at enkle løsninger frister mest. Alexander falt for fristelsen en gang på 1920-tallet da han hørte om forskningen til den tyske vitenskapsmannen Rudolf Magnus. 

Magnus forsket på nakkereflekser og fant ut at hos forsøksdyr som hadde fått deler av hjernen koblet ut (såkalt decerebrering) bestemte hodets orientering posisjonen til for- og bakbein. Områdene i hjernestammen som styrer refleksene kalte han for «der Zentralapparat».

Alexander ante allerede at forholdet mellom hodet og resten av kroppen hadde en rolle å spille, og inspirert av Magnus kalte han dette for «the primary control». Under et foredrag1925 sa Alexander:

The direction of the head and neck being of primary importance, he found [Magnus], as I found, that if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter (Alexander 1995 s. 148). 

Nå er ting dessverre ofte litt mer komplisert enn det Alexander beskriver her, og som vi så i det første sitatet modererte Alexander seg kraftig med årene. De fleste Alexanderteknikk-lærere er klar over kompleksiteten. Når de likevel velger den enkle forklaringen kan det ha pedagogiske årsaker. Men det er en årsak til, og det er at å ha en fri nakke faktisk har en effekt. 

Preventivt virkemiddel 

I en studie publisert i 2017 ble effekten av å la være å stramme nakken undersøkt. En gruppe fiolinister (og noen bratsjister) ble studert mens de fikk i oppgave å løfte instrumentet og spille. De kunne samtidig observere aktiviteten i nakkemusklene sine via en skjerm som viste ultralydbilde av nakken. Da musikerne fikk instruks om å minimere muskelaktivitet i nakken hadde dette positiv effekt på bevegelsene generelt i form av reduksjon av unødvendige bevegelser og reduksjon i muskelspenning. I studien sies de at: «Neck muscle inhibition imposes a proximal constraint on the global motor plan, forcing a change in highly automated sensorimotor control. The proximal location ensures global influence» (Loram et al 2017).

Å la være å spenne nakken, «la nakken være fri», har en innvirkning på resten av kroppen. Dette var noe Alexander fant ut da han drev og eksperimenterte for å løse sine stemmeproblemer. Han oppdaget at han hadde tre uønskede tendenser hos seg selv: 

When, however, I came to try to make practical use of this discovery, I found myself in a maze. For where was I to begin ? … After some months I found that when reciting I could not by direct means prevent the sucking in of breath or the depressing of the larynx, but that I could to some extent prevent the pulling back of the head. This led me to a discovery which turned out to be of great importance—namely, that when I succeeded in preventing the pulling back of the head, this tended indirectly to check the sucking in of breath and the depressing of the larynx.

 … A further result which I also noted was that with the prevention of the misuse of these parts I tended to become less hoarse while reciting, and that as I gradually gained experience in this prevention, my liability to hoarseness tended to decrease. What is more, when, after these experiences, my throat was again examined by my medical friends, a considerable improvement was found in the general condition of my larynx and vocal cords (Alexander 1985, s 27-28). 

Ved å la nakken være fri kunne Alexander begynne å få kontroll med uvanene som påvirket stemmen. Dermed hadde han tatt første skritt på veien til å finne løsningen på problemet. Du kan fortsatt tenke tanken om å la nakken være fri så lenge det forstås på riktig måte og ses i riktig perspektiv. 

Relaterte blogginnlegg 

Noen tanker om fri nakke 

Mirakelmekanismen 

Litteratur 

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz. 

Alexander, FM. 1995. Articles and Lectures: Articles, Published Letters and Lectures on the F.M. Alexander Technique. Mouritz. 

Alexander, F.M. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz 

Carrington, Walter. 1996. A Time to Remember: Personal Diary of Teaching the F.M.Alexander Technique in 1946. The Sheildrake Press. 

Loram ID, Bate B, Harding P, Cunningham R & Loram A. Proactive Selective Inhibition Targeted at the Neck Muscles: This Proximal Constraint Facilitates Learning and Regulates GlobalControl. Transactions On Neural Systems And Rehabilitation Engineering, Vol. 25, No. 4, April 2017.

Noen tanker om «fri nakke»

Vi Alexanderteknikk-lærere prater mye om nakken bør være «fri». Om nakken er fri eller ikke påvirker det som skjer i resten av kroppen, og omvendt – det som skjer i kroppen kan påvirke om nakken er fri. Men hva betyr det at nakken er «fri»?

En alexanderlærer jeg kjenner sier vi aldri kan vite hva en fri nakke er. På en måte har han rett. Når forholdene i nakken er optimale vil alt fungere uten at vi kjenner noe spesielt. Vi kan først og fremst kjenne når ting går galt. Nakken er til en viss grad, i likhet med pusten, et barometer for hvordan ting fungerer.

Med erfaring kan vi begynne å lære hva en «fri nakke» innebærer. Vi kan begynne å merke bittesmå forskjeller når ting går bedre, eller dårligere. Ofte er det ikke i selve nakken at vi merker forskjellene. Vi kan merke det mer i andre deler av kroppen, eller på bevegelsene vi gjør eller på pusten. 

Satt på spissen og veldig forenklet kan vi si at nakken til en viss grad er fri om du kan bevege på hodet. En stiv nakke er ikke fri. Men bevegelighet i seg selv er ikke nok. Det hjelper ikke å dra hodet ned mot skulderen, eller trekke haka inn for å strekke nakken. En overstrukket nakke er fremdeles stiv, og nakken kan mangle dynamisk muskelspenning selv om den er bevegelig.

En nakke kan også være relativt fri selv om den føles stiv. Om du har fått et kink i nakken og ikke har full bevegelighet kan det være mer enn nok bevegelighet til å la nakke-hode-mekanismen til å fungere. Å tenke «fri nakke» vil fremdeles fungere som sikkerhetsventil mot unødvendige spenninger, og som et hjelpemiddel til å forbedre generell koordinasjon.

Når det gjelder graden av muskelspenning i nakken er det store individuelle forskjeller. Noen har ganske høy spenning i nakkemusklene, og tilsvarende generell høy tonus i musklene i kroppen. Andre har lav spenning. Selv om vi i Alexanderteknikken vil ha en myk nakke og ikke en nakke som er stram, er likevel det avgjørende evnen til å skap endring, ikke nødvendigvis graden av spenning. Evnen til å skape endring avhenger fullstendig av mentale egenskaper, hva du tenker. Det generelle spenningsnivået i nakken er faktisk underordnet.

At nakken blir «friere» vil i de aller fleste tilfelle bety at spenningen reduseres. Det betyr ikke at nakken vil føles avspent. Har du en følelse av avspent nakke er det stor sannsynlighet for at den er kollapset. En kollapset nakke er det verste som fins. En fri nakke har dynamisk tonus. En viss grad av muskelspenning er nødvendig. Et godt eksempel er tilstanden i nakken når du står på alle fire (i krabbestilling). Om du slapper helt av i nakken vil den kollapse, nakken og hodet vil synke ned mot gulvet. Om du lar hodet gå «ut» slik at nakken er lang, vil flere av musklene jobbe mer. Det samme gjelder for en fri nakke i oppreist stilling. Vi vil ha nakkemuskler som er dynamiske og aktive, men med bare det nødvendige av spenning. Det kan bety at noen muskler må jobbe mindre, og andre mer. Det handler ikke bare om avspenning, men mer om organisering av spenning, litt som når du stemmer en gitar, noen strenger må bli strammere, andre slakkere.

En «fri» nakke er ikke noe som oppnås direkte. Nakken er fri når forholdene tilsier det. På den måten ligner en fri nakke på pusten. Vi kan ikke gjøre pusten fri, bare la være å forstyrre den.

Vi jobber indirekte for å få en fri nakke. Å tenke på å la hodet gå «fram og opp», innebærer at nakken frigjøres. Å tenke at ryggen kan være «lang og bred» kan også hjelpe til at nakken er friere, eller å det å gi slipp på beina. Alexander fant ut den gangen han studerte sine uvaner, at det han gjorde med føttene hadde en negativ innvirkning på hode-/nakkebalansen. Bedre koordinasjon gir også indirekte en friere nakke. Alexander gir et eksempel på dette i boken i sin første bok (Alexander 1996, s. 59). Vi koordinerer kraften i riktig retning, noe som muliggjør en friere nakke.

Forutsetningene i alle disse eksemplene er at vi tenker på å la nakken være fri, som en preventiv selvinstruksjon. Ideen om «fri nakke» er først og fremst preventiv, et hjelpemiddel eller virkemiddel. Med riktig fremgangsmåte vil nakken med tiden bli friere og mer dynamisk. Samtidig vil nakken bli mer følsom for unødvendig spenning. Du vil bli mer bevisst på når nakken ikke er «fri». Når du kommer så langt vil du ha et valg om hva du gjør med det.

Relaterte blogginnlegg

Fri nakke 1

Fri nakke 2

Fri nakke 3

Litteratur

Alexander, FM. 1996 (1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Feilsansing og primær kontroll

Alexanderteknikken er en praktisk teknikk, noe du kan bruke i en hvilken som helst aktivitet, og for så vidt også som avspenningsteknikk når du er i ro.

Teknikken består først og fremst av de praktiske elementene «å stoppe» og «å tenke tetning», på engelsk «inhibition» og «direction», som jeg skrev om forrige gang. Inhibition og direction er en form for mentale ferdigheter. Tenkning relatert til bevegelse. Teknikken er blitt beskrevet som «thinking in activity».

I tillegg til de praktiske elementene «å stoppe» og «tenke retning» er det nyttig og kjenne noen av de andre prinsippene i teknikken. Viktigst er «feilsansing» og «primær kontroll».

Feilsansing*

Frederick Matthias Alexander utviklet det vi kaller Alexanderteknikken mens han prøvde å gjøre noe med stemmeproblemene han opplevde som skuespiller. Han observerte seg selv i speil og oppdaget at han ikke gjorde det han trodde han gjorde. Han la hodet bakover når han snakket, men kunne ikke føle at han gjorde det. Dette har å gjøre med at sansene våre først og fremst registrerer forskjeller. Det vi er vant til blir vi fort blinde for.

Når noen som har vært vant til å synke sammen står mer oppreist etter en time i Alexanderteknikk, hender det at de føler det som om de lener seg bakover. Vi må derfor ha et pragmatisk forhold til sanseinntrykk, registrere nøye hva vi kan kjenne, men avstå å fra å søke etter det som kjennes «riktig».

I stedet for å kjenne etter i kroppen må vi stoppe opp og bruke hodet, tenke etter hvilken retning vi skal i, og så la bevegelsene skje. Sanseopplevelsen er en konsekvens av bevegelsen og noe vi må vurdere i etterkant. Prøver vi å kjenne eter underveis vil vi alltid være på etterskudd. Derfor er rekkefølgen i prosessen: stoppe - tenke - bevege - vurdere.

Primær kontroll

Alexander oppdaget underveis i sine selvobservasjoner at hva han gjorde med hode og nakke hadde en avgjørende innflytelse på bevegelsene. Han kalte denne innflytelsen for «primary control».

Alexander selv varierte i sin definisjon og beskrivelse av «primær kontroll». Den enkleste forklaringen på primary control er at vi mennesker som de aller fleste virveldyr går med hodet først, selv om det ikke alltid ser slik ut. Dit hodet går følger kroppen etter. At det er slik er helt naturlig om vi tenker etter. Hodet er den viktigste delen av kroppen. Her har vi syn og hørsel, smaks- og luktesans. Vi spiser og drikker gjennom munnen, puster gjennom nesa, kommuniserer med stemme, ansiktsuttrykk og blikkontakt. 

I tillegg har vi organer for balanse i det indre øret, og svært sensitive muskler i nakken som registrerer endringer i forholdet mellom hodet og kroppen.

Hvordan vi bruker hodet, bokstavelig talt, har stor innflytelse på bevegelsene. Alexanderteknikken går blant annet ut på å utnytte denne iboende egenskapen. Dette er noe alle kan lære. I teorien kan du lære deg det på egen hånd, slik Alexander gjorde. Men det jeg kalte feilsansing kan bli en nærmest uoverkommelig utfordring. Det enkleste er å ta timer i Alexanderteknikk hos en lærer.

*Egentlig er det mest korrekt å snakke om feiltolkning av sanseinntrykk. Det er ikke sansereseptorene det er noe i veien med. Men jeg bruker «feilsansing» for enkelthets skyld.

Relatere blogginnlegg

Hvordan fungerer Alexanderteknikken?

Feilsansing

Mirakelmekanismen

Nirvana

Nirvana

I en fin blogartikkel om nakken skriver alexanderlærer Robert Rickover: 

I was chatting with some friends over dinner, attempting to explain the basic principles of the Alexander Technique. I spoke a little about the importance Alexander teachers attach to having a free neck so that the head can easily balance on top of the spine. If a person’s neck is tense, it tends to upset that head balance, causing harmful repercussions throughout the entire body. Releasing that tension is basic to releasing those harmful effects. 

“Nirvana in your neck!” said Nancy, one of my friends. I’d never heard it put that way before, but it nicely captures an important aspect of the Alexander Technique.

Nakken er sentral i Alexanderteknikken, eller kanskje vi heller skal si forholdet mellom hodet, nakken og ryggen. Dynamikken i forholdet mellom hode, nakke og rygg har avgjørende innflytelse på organiseringen av muskelskjelettsystemet. Men nakken kan være et diffust område og forbundet med myter og misforståelser. Jeg skal forsøke å oppklare noen av dem. 

Roten til alt ondt og løsningen på alt

Fordi hva som skjer i nakken spiller en så stor rolle er det enkelte som tror at spenninger i nakken er årsaken til alle fysiske problemer generelt og unødvendige spenninger spesielt. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Anspent (eller kollapset) nakke er symptom på diskoordinert muskelskjelettsystem,men er ikke nødvendigvis årsaken til det. 

På samme måte har enkelte hevdet, inkludert Alexander selv ved noen tilfeller, at får du orden på hode-nakke-forholdet så går resten av seg selv. Så enkelt er det ikke. Å la være å spenne nakken er et konstruktiv skritt i retning av en løsning, men for å få en «fri» nakke avhenger det oftest av bedre koordinasjon av andre deler av kroppen. Det er for eksempel begrenset hvor fri nakken kan være om beina er anspente.

Ikke slapp av

Det første som må oppklares for nye elever er hva som er nakke og hva som ikke er nakke. Omfanget av nakken kan være uklart både når det gjelder muskler og skjelett. Det avgjørende er å ha klart for seg hva som er nakke og hva som er hode, dvs. vite hvor leddet mellom hodet og nakken sitter. Dette er det så og si ingen som vet.

Neste skritt er å bli bevisst på at hodet ikke hviler i likevekt på toppen av nakken, men er tyngst foran hode-nakkeleddet. Det innebærer at vi ikke kan slappe helt av i nakken når vi er oppreist og i aktivitet. Vi må alltid ha noe spenning i nakken. Mange, særlig de med nakkeproblemer, har en tendens til å ville «hvile» nakkemusklene ved å legge hodet bakover og få hodets tyngdepunkt over nakkeleddet. Dette fører til kollaps i nakken, og indirekte i resten av kroppen.

Ikke avslappet

Når vi så skal forsøke å opprette en sunnere balanse i forholdet mellom hodet og kroppen snakker vi ofte om å ha en «fri» nakke. I de fleste tilfeller vil det innebære å redusere unødvendig spenning, men også at spenningen vil kunne øke i andre muskler. Det blir omtrent som å stemme et instrument. En «fri» nakke er derfor ikke nødvendigvis det noen vil oppleve som en «avslappet» nakke. 

Fordi vi alltid må å ha noe spenning i nakken er vi ikke i stand til å kjenne den nødvendige bakgrunnsspenningen. Den ekstra spenningen vi har for mye av i nakken kan vi ofte heller ikke sanse, fordi vi er så vant med den. Skal vi redusere spenningen i nakken er vi dermed ute etter å få mindre av noe vi i utgangspunktet ikke kan føle. Mindre av ingenting. Min erfaring er at den ønskede justeringen av nakkespenning ofte ikke er noe som føles direkte i nakken. 

Du kan avspenne nakken om du legger deg ned, for eksempel i aktiv hvilestilling. I den stillingen kan du for eksempel tenke på å gi slipp på spenninger i musklene, spesielt i musklene på undersiden av bakhodet, fra ørene og bakover. Da vil du kanskje oppnå noe som du kan beskrive som «avspent» nakke.

Men i praksis er det ikke hensiktsmessig å tenke på enkeltmuskler. Det er mer effektivt og funksjonelt å gjøre som vi gjør i Alexanderteknikken – tenke retning. Retningene vi tenker vil indirekte redusere unødvendig spenning og samtidig sørge for tilstrekkelig muskeltonus. I denne prosessen vil eventuelle ønsker om å føle resultat i form av avspenning virke hemmende. Å tenke på denne måten lærer du lettest gjennom å ta timer i teknikken hos en lærer.

Faktiske følelser

Som nevnt er det begrenset hva vi kan føle av det som foregår i nakken i form av naturlig spenningsregulering. Det vi kan føle er når vi har for mye spenning. Det kan vi bli flinkere til, og det blir du flinkere til etter hvert som nakken blir mer avspent. Ironisk nok kan du si at når nakken er mer avspent kan du føle mer spenning. Fordelen er at det gjør deg bedre i stand til å la være å spenne nakken. I Alexanderteknikken er vi ute etter denne formen for indirekte kontroll. 

Nirvana

I artikkelen om nirvana i norsk wikipedia står det at nirvana er: «en ideell tilstand av ro, harmoni, fred, stabilitet eller glede; det som helt av seg selv er når uro, ufred, forvirring og lidelse opphører».

Nirvana er altså noe som oppstår av seg selv, når du tar bort det uønskede, akkurat som en «fri» nakke er noe som oppstår når du lar være å spenne den. Når nakken er fri og alt fungerer vil du føle deg lett i kroppen, men ikke kjenne noe i nakken, heller ikke avspenning, for som det står videre i artikkelen: «Det ville være å misoppfatte nirvanas transcendente, absolutte natur å tilskrive det affirmative begrensende egenskaper».

Relaterte blogginnlegg: 

Fri nakke 1

Fram og opp

Mirakelmekanismen

Se opp

I det siste har jeg skrevet flere blogginnlegg som har å gjøre med nakken. Jeg har skrevet om hodebevegelse, om dype nakkemuskler og om bruk av øynene. 

Kort sagt ønsker vi i Alexanderteknikken å ha en «fri» nakke. En nakke som er dynamisk og bevegelig og uten for mye muskelspenninger. Å la være å spenne nakken unødig er i utgangspunktet en god strategi. Men hva med situasjoner eller aktiviteter som krever at du bruker nakkemusklene aktivt og mer enn normalt, som for eksempel om du skal se opp i taket?

I forbindelse med at jeg flyttet inn i et nytt kontor nylig måtte jeg arbeide med armene over hodet flere ganger for å gjøre ting som å rengjøre lysarmatur, skru ned gamle lamper, montere gardinstenger og henge og gardiner. Det var en utfordring for nakken og fikk meg til å tenke mer over problemet. Eller kanskje vi skal si utfordringen for å være pedagogisk.

Utfordringen

Jeg hørte en gang om noen Alexanderteknikk-lærere som var på besøk i ei kirke som hadde et vakkert takmaleri. For å nyte synet av maleriet la de seg på ryggen i «aktiv hvilstilling» på kirkebenkene. På den måten unngikk de å måtte stå med hodet bakoverbøyd. 

Hvis du må utføre arbeid der du må se opp og ha armene over hodet er det lurt å legge forholdene til rette slik at belastningen blir minst mulig. Men det er ingen god idé å løse problemet ved å aldri legge hodet bakover for å se opp. Det er en naturlig bevegelse vi har bruk for å kunne gjøre, akkurat som det å kunne løfte armene over hodet eller å bøye seg ned.

I Alexanderteknikken vil vi ikke bare ha en «fri nakke», men også at hodet går «fram og opp». Dette kan få noen til å tro at det er feil å legge hodet bakover. Men for å ha en virkelig fri nakke må hodet også kunne bevege seg bakover i det øverste nakkeleddet. For å fullt ut forstå dynamikken mellom hodet, nakken og resten av kroppen må vi også forstå hvordan vi kan se opp i taket med god bruk av nakken. 

Stivhet eller kollaps

En som tror at det er feil å legge hodet bakover vil måtte gjøre nakken stiv for å se i taket. Men det som er mer vanlig er å la nakken kollapse. 

Når hodets tyngdepunkt kommer rett over nakkeleddet, eller lengre bak, har musklene bak i nakken ikke lenger den vante jobben med å holde hodet oppe og nakken har lett for å kollapse. Det gir et veldig dårlig utgangspunkt for å bruke armene. Hvis nakken kollapser vil også øvre del av ryggsøyla gjøre det samme, og alle musklene som beveger armene får dårlige arbeidsforhold.

Samtidig som nakken kollapser er det veldig vanlig å stramme mer enn nødvendig i musklene som trekker hodet bakover. Hodet låses på en måte fast i forhold til den øverste nakkevirvelen og den øverste delen av nakken komprimeres.

Gradvis tilnærming 

Har du nakkeproblemer eller får ubehag av noe slag bør du ikke gjøre bevegelsene foreslått nedenfor. Det er forutsatt at du har praktisk erfaring med Alexanderteknikken.

For å forstå hvordan det er mulig å se opp i taket med godt organisert forhold mellom hode og nakke kan det være en idé å prøve bevegelsen i litt andre posisjoner. Du kan for eksempel utforske bevegelsen mens du står på alle fire. 

I krabbestilling har musklene bak i nakken fortsatt jobben med å holde hodet. De vil ha en viss tonus hele veien og det kan være lettere å la være å la nakken kollapse. (Det forutsetter selvfølgelig at nakken ikke allerede har kollapset når du inntar i stillingen).

Når nakken og hodet er i nøytral vil du se rett ned i gulvet. For å se forover må du la hodet bevege seg bakover. Å tenke «hodet fram og opp» er fremdeles det som organiserer kroppen før bevegelsen. Tenk også at «fram» er å gi slipp på hodet og at det setter bevegelsen i gang. La øynene lede og la nakken være fri til å følge øynene, samtidig som nakken er «lang» uten å bli stiv. Nakken har lettere for å kollapse om munnen er åpen, så i utgangspunktet skal munnen være lukket. Sørg for å ikke holde pusten og gjør bare en bevegelse som er så liten at den er behagelig hele veien.

Om det er vanskelig å stå på alle fire kan du gå rett over til neste trinn som er å sitte litt foroverlent, eller du kan stå i en foroverlent «monkey»-posisjon. Gå fra nøytral posisjon med hodet med blikket skrått nedover til å se forover eller mer opp. Legg merke til at selv om bare hodet og nakken beveger seg vil det skje små justeringer langs hele ryggsøyla. 

Det neste du kan prøve er å sitte bakoverlent i en stol. Da er det lettere å se opp. Hensikten her er å la blikket gå opp og ha tanke om å ha lengde i kroppen slik at verken nakken eller noen del av ryggsøyla kollapser. Etterhvert kan du prøve å sitte rett opp og ned uten å ha støtte i ryggen, deretter kan du prøve i stående. Legg merke til forskjellen det gjør for ryggsøyla og nakken om du sitter eller står. 

Hvis du kommer så langt at du kan legge hodet bakover uten å stramme nakken, og med lengde i nakken uten at den kollapser, kan du legge til å løfte ei arm, eventuelt begge. Lettest å løfte armene blir det om du lar hodet gå «opp». Prøv også ut hvordan det er å løfte armen eller armene om du lar nakken kollapse.

Har du problemer med noen av disse bevegelsene kan du be om hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer.

Praksis

Å se opp i forhold til det øverste nakkeleddet er noe vi har bruk for i ganske mange sammenhenger. Det er ikke så ofte vi har behov for å se rett opp i taket (avhengig av hva slags jobb du har), men hvis du for eksempel sykler vil du kunne ha behov for noe av den samme bevegelsen. Svømming er et annet eksempel, og når du skal nå noe som er over hodehøye, som øverste hylle på kjøkkenet. 

Bevegelsen er noe vi bør holde vedlike, som det å kunne sitte på huk. Ellers kan det skje at vi en vakker dag oppdager at vi ikke lenger kan gjøre bevegelsen, og så går vi glipp av sjokoladen noen har gjemt øverst i skapet. Det ville jo være synd. 

Det ville også være synd å ikke lenger kunne se på stjernene.

Relaterte blogginnlegg:

Hodebevegelse

Dyp nakkemuskler 

Blikket 

Mirakelmekanismen

Blikket

Forrige gang skrev jeg om de dype nakkemusklene. De dype musklene i nakken er svært følsomme og registrerer hver minste bevegelse av hodet i forhold til kroppen. Nakkemusklene kan sies å være del av systemet som sørger for at vi er i stand til å holde balansen og kan bevege oss omkring. Fordi hodebalansen spiller en så viktig rolle i dette systemet kalte Alexander forholdet mellom hode, nakke og rygg for «the primary control».

Noe som også har mye å si for balanse og bevegelser er synssansen. Synet er en dominerende sans hos mennesker. Se på de som tusler rundt og spiller Pokemon Go som er så populært nå. De har blikket plantet på mobilen det meste av tiden, og kroppen tar form deretter.

Øynene leder

En tysk vitenskapsmann som forsket på posturale reflekser sa at «hodet leder og kroppen følger etter».* Ofte er det slik at øynene leder hodet, og dermed resten av kroppen. Noen ganger er det en ulempe, som når du dras inn og ned mot skjermen.

Fysioterapeutene Fadnes og Leira påpeker i sin bok «Balansekoden» at synssansen kan bli en krykke som fungerer på bekostning av den proprioseptive sans, kroppssansen. Synet er en dårlig erstatning for kroppssansen. Et interessant eksempel i den sammenheng er mannen som mistet kroppsfølelsen men som klarte å trene seg opp til å bruke synet for å koordinere bevegelsene. Det er mulig, men ikke lett.

Samtidig er det slik at synet også er en positiv bidragsyter til bevegelsesprosessen. Over halparten av informasjonen vi får gjennom øynene dreier som om avstand og retning, og er informasjon vi bruker når vi beveger oss. Denne funksjonen er i alle fall i noen grad ubevisst og kan være tilstede selv hos mennesker som har fått skader på selve synsbarken og ellers er blinde (blind sight).

Samspill

Forskning viser at det er kommunikasjon begge veier mellom øyemuskler og nakkemuskler. I dette eksperimentet forsket de på hvordan nakkemusklene stadig får beskjeder for at hode og nakke og øyne skal samspille. Et annet eksperiment (som jeg ikke kan finne lenke til i skrivende stund) ble forsøkpersonene gitt i oppgave å spille et dataspill som simulerte bilkjøring. Forsøkspersonene fikk noen ganger nakken spjelket så hodet ikke kunne bevege seg i forhold til nakken. Det reduserte sanseinformasjon fra nakkemusklene som igjen gjorde at de utførte oppgaven dårligere. Sanseinformasjon fra nakkemusklene var nødvendig for at hjernen skulle tolke inntrykket av hastighet og avstander. Kanskje er det slik at du er dårligere til å kjøre bil når du er stiv i nakken?

I Alexanderteknikk-verdenen er det diskusjon om synet skal regnes som del av «the primary control» eller om synet faktisk er mer «primary». Det er i alle fall sikkert at synssansen kan påvirke hvordan vi beveger oss og at det er en faktor vi må ta hensyn til.

Indikator

Øynene kan være en indikator på om ting fungerer eller ikke, akkurat som pusten. Hvis du holder pusten vil kan det tyde på at du er anspent. På samme måte kan det tyde på at ting ikke fungerer optimalt om du blir stiv eller fjern i blikket. I en Alexanderteknikk-time er elevens øyne en av de tingene som læreren observerer. Om eleven blir fjern i blikket er fokuset feil. Eleven prøver å «kjenne etter» og er for mye tilstede innvendig. Blir blikket stivt er det tegn på at eleven prøver for hardt. Begge deler kan være aktuelt i forhold til det å «tenke retning» i Alexanderteknikken. Blir blikket stivt eller fjernt når eleven for eksempel tenker på å «la ryggen være lang og bred», er det indikator på feil tenkemodus.

Å bli stiv i blikket er noe som kan skje i mange sammenhenger der du prøver å gjøre noe som er ekstra krevende. Musikere som øver på en intrikat passasje vil kunne ha veldig nytte av å observere om det skjer.

Det kan være mer enn bare blikket som blir stivt. Noe jeg har observert hos egne fiolinelever er at de gjerne lener seg mot notene når de skal spille noe de opplever som «vanskelig», selv om de lett kan se notene på to meters avstand. Følelsen av å se notene bedre fordi de er nærmere gir kanskje en følelse av at ting blir lettere, men oppgaven blir i alle fall ikke enklere når koordinasjonen gå ad undas.

Instruksjoner

Alexanderteknikk-lærere gir gjerne instruksjoner som gjelder bruk av øynene. Vanligst er antagelig å «se ut», dvs. ha et levende og interessert blikk. Det har den dobbelte hensikt av både å sørge for at blikket verken blir stivt eller fjernt, og å hjelpe til å utvide oppmerksomheten til også å inkludere omgivelsene.

En instruksjon som noen gang kan være nyttig er å «ha myke øyne», (med en viss fare for at blikket kan bli fjernt). En annen populær instruksjon er å be eleven være oppmerksom på periferien av synsfeltet. Fordi man gjerne får «tunnelsyn» i stressede situasjoner kan det tenkes at oppmerksomhet om vidden og omfanget av synsfeltet kan virke anti-stressende. En annen effekt ser ut til å være at det da blir letter å tenke seg at også hele kroppen «lang og bred» og at man tar den plassen man trenger. Å bruke opplevelsen av avstand og forhold til gjenstander i omgivelsene kan ha en lignende effekt. Opplevelsen av volum og dybde kan inspirere til også å ha rom i kroppen.**

Når noen lærer å «tenke retning» i Alexanderteknikk-timer er det ikke uvanlig at de blir stiv eller fjern i blikket. Å bruke visuell informasjon bevisst kan motvirke at det skjer og i tillegg være en hjelp til det å tenke retning.

Semisupine 

Å utforske samspillet mellom nakkemusklene og øynene kan gi en bedre forståelse av hva som er en «fri» nakke. Det kan også være praktisk nyttig ved at du blir mer bevisst på hva som faktisk skjer i nakken din.

Det enkleste er å ligge i semisupine (aktiv hvilestilling) og observere hva som skjer når du flytter blikket. Jeg skrev «enkleste», men dette er ikke lett å observere. Dette var noe vi eksperimenterte med da jeg utdannet meg til Alexanderteknikk-lærer. Den gangen kunne jeg ikke føle noen ting, så dette er noe som kan kreve en god del erfaring, men er likevel verdt å prøve ut.

Når du ligger i semisupine har du minimalt med spenning i nakken og det er mulig å observere om du strammer unødig når du for eksempel lar blikket gå til den ene eller andre siden. Ligg en stund før du begynner for å falle helt til ro og slik at du har gitt slipp på spenninger i nakken. Ta pauser og ikke gjør for mange repetisjoner. La blikket komme tilbake til nøytral mellom hver bevegelse. Pass på at du ikke holder pusten.

Se til ytterkanten av synsfeltet. Hva skjer?

* Sitatet er fra foredraget Physiology of Posture av Rudolf Magnus fra 1926. Hele setningen lyder: «The mechanism as a whole acts in such a way that the head leads and the body follows». Magnus beskriver forsøksdyr som har fått deler av hjernen kirurgisk fjernet slik at refleksene trer tydelig fram. Av naturlige grunner kan man ikke gjøre lignende forsøk på mennesker. Hos friske mennesker er refleksene mindre framtredende, selv om tendensene antagelig kan sies å være der.

**For mer om å tenke retning «tredimensjonalt» se del 4 av boken «How you stand, how you move, how you live» av Missy Vineyard.

Relaterte blogginnlegg:

Synssansen

Dype nakkemuskler

Mirakelmekanismen

Dype nakkemuskler

Jeg skrev forrige gang at forholdet mellom hodet og kroppen har stor innflytelse på organiseringen av muskelskjelett-systemet. Forholdet mellom hode, nakken og ryggen blir i Alexanderteknikken gjerne kalt «the primary control». Alexander sa selv i et av sine foredrag: 

... if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter (Alexander 1995 s 148).

Alexander overdrev en smule den gangen. I praksis er det ikke alltid så enkelt. I bøkene han skrev er han mer nyansert, og med årene forandret han definisjonen av hva som utgjør «the primary control». Selv i dag er det ikke full enighet om hva som ligger i begrepet.

En av Alexanders elever og tilhengere var legen Andrew Murdoch. Han mente de dype nakkemusklene som forbinder hodet med de to øverste nakkevirvlene var nøkkelen i en slik «primary control». (Her er bilde av noen av dem) I en artikkel fra 1937 skriver han : 

I suggest that these muscles are the primary movers of the cranial globe and constitue the primary mechanism used in the control of ourselves. I submit that these movements should be primary, and being due to the action of voluntary muscles are therefore under control, so that their use establishes a mechanism man can use for conditioning his muscular reflexes ... (Murdoch 2015 s 255).

Du kan få inntrykk av at primary control går ut på å kontrollere de dype nakkemusklene spesifikt og direkte. Det er ikke slik det fungerer. Men Murdoch er inne på noe. 

Det Murdoch antagelig ikke visste den gang var at de dype nakkemusklene som er med på å balansere hodet er blant de mest følsomme i hele kroppen. Så og si alle muskler i kroppen inneholder sanseorganer kalt muskelspoler som registerer strekk i musklene. Muskler som styrer bevegelser med høy presisjon har høy tetthet av muskelspoler, som for eksempel muskler i hendene, i øynene, og i nakken.

En svensk lege som forsket på nakkerelatert svimmelhet foreslo å beskrive hodet som en otolitt (Karlberg 1995). Otolitter er krystaller i ørelabyrinten. Når du beveger hodet påvirker krystallene følehår og utløser nervesignaler. Signalene gir informasjon om hodets posisjon og bevegelse. På samme måte forteller signaler fra de dype nakkemusklene om hodets bevegelse og stilling i forhold til ryggsøyla.

Murdoch beskrev de små indre nakkemusklene som fingre som holder og beveger hodeskallen. Han kalte dem "handmaids of the cranial globe". (Min anatomilærer fortalte oss at det var kineserne som brukte dette uttrykket, men det har jeg ikke klart å verifisere*).

Hvis du legger en gjenstand på fingertuppene, f.eks ei bok, og beveger deg rundt i rommet, vil du kjenne de små bevegelsene mellom gjenstanden og fingertuppene. Slike små bevegelser må av nødvendighet også finne sted mellom nakken og hodet ditt.

Forskning tyder på at sanseinformasjon fra nakkemusklene spiller en viktig rolle for balanseprosessene og er et element i det noen har kalt «The Head-Neck Sensory Motor System».

Kontroll i Alexanderteknikken er alltid indirekte, og «control» i «primary control» går ut på å ikke forstyrre hode-nakke-systemets funksjon.

Nylig kom jeg over et leserbrev i tidsskriftet for Den Norsk Legeforening fra den tid slyngebehandling var relativt nytt innen fysioterapi. Legen gir i brevet eksempler på pasienter som har blitt bedre gjennom slyngebehandling og skriver videre:

Mange pasienter med kroniske nakkeplager lider antakelig av muskulær ubalanse og vil kunne ha god nytte av slik stabiliserende behandling. [...] Jeg foreslår å innføre begrepet 'reaktivering av dype nakkemuskler' i fysioterapien. Det er tydeligvis ulike metoder for å oppnå dette (Wiig 2005).

Murdoch er inne på en lignende tanke allerede i 1937: 

... the technique is just such as to re-educate the primary control to correct use by inhibiting the wrongly directed activity of the large neck muscles which allows the sup-occipital group to be re-educated to their primary and original function (Murdoch 2015 s 261).

Forskjellen på slyngebehandling og Alexanderteknikk (rent bortsett fra at Alexanderteknikk ikke er terapi), er at i Alexanderteknikk-undervisningen brukes lett berøring mens eleven utfører vanlige aktiviteter. Etterhvert er det eleven selv som skal kunne sørge for ikke å forstyrre hode-nakke-dynamikken. 

Enkelte ganger trenger «the head-neck sensory motor system» større utfordring i form av fysisk aktivitet for å stimuleres til reorganisering. Men stort sett er normal aktivitet tilstrekkelig. Alexanderteknikken er derfor både mer praktisk anvendelig og mer sofistikert.

*Murdoch feilsiterer en Dr Cave ved Royal College of Surgeons' Museum i Edinburgh som bruker uttrykket «handmaids of the cranial globe», men da om de to øverste nakkevirvlene, atlas og axis. 

Relaterte blogginnlegg:

Den himmelske kules tjenerinner

Mirakelmekanismen

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

Karlberg, Michael. 1995. The Neck and Human Balance. A Clinical and experimental Approach to 'Cervical Vertigo'. Universitetssykehuset i Lund. 

Murdoch, Andrew. 2015 (1937). The Function of the Sub-Occipitals – The Key to Posture, Use and Functioning. I: Fischer (red) A Means to an End. Mouritz.

Wiig, E. 2005. «Reaktivering av dype nakkemuskler». Tidsskrift for Den norske legeforening; 125:68.

Legg hodet på hylla

Når vi blir stressa og anspent strammer vi musklene mer enn nødvendig. På en måte holder vi for mye fast med musklene. For eksempel holder vi for mye på hodet. Det er det ikke så lett å gjør noe med. Hodet må vi holde på uansett, ellers faller det forover og ned. Så hvordan kan vi gi slipp på hodet?

Du kan lære noe om å gi slipp på hodet ved å ligge i «semi-supine» eller «aktiv hvilestilling». I aktiv hvilestilling ligger du på et fast underlag med knærne bøyd og føttene i bakken, og med noen bøker under hodet for å få nakken i nøytral stilling. Dette er en ideell posisjon for å kunne gi slipp på unødvendige spenninger i nakke og skuldre.

Når jeg viser stillingen for elever pleier jeg å fleipe med at nå kan de «legge hodet på hylla». Jeg mener det både bokstavelig og i overført betydning. Oppgaven til eleven er å gjøre minst mulig. Når hodet og ryggen har god støtte fra underlaget vil spenninger etter hvert slippe taket av seg selv.

Muskler fungerer ved at de trekker seg sammen. Når vi spenner oss for mye skviser vi kroppen mer enn nødvendig. Motsatt vil kroppen ha en tendens til å utvide seg når vi gir slipp på spenning. «Aktiv hvilestilling» er en posisjon som på en god måte tillater denne tendensen til utvidelse. Dette er fordi ryggen og nakken er i en nøytral posisjon. Når du gir slipp på ekstra spenning som du kanskje hadde da du la deg ned, vil ryggvirvlene bli litt mindre sammenklemt. Ryggen og nakken blir ørlite grann lengre, og hodet vil ha en tendens til å bevege seg ut og vekk fra bekkenet.

Når du er i oppreist stilling, og gir slipp på unødvendig spenning i nakke og rygg, vil hodet også ha en tendens til å ville gå oppover. Tendensen er bare ikke så tydelig fordi tyngdekrafta virker motsatt vei. Noen ganger er likevel en bitteliten bevegelse merkbar fordi vi har ganske mye fjæring i ryggsøyla.

Hvis du gir helt slipp på hodet, vil hodet falle forover. Tyngdepunktet til hodet ligger foran leddet som hodet hviler på. Om hodet ditt faller bakover når du slapper helt av i oppreist stilling, betyr det at du har en uvane med å legge hodet for mye bakover. Antagelig kollapser nakken din.

For å finne leddet mellom hodet og nakke kan du legge en fingertupp like under hver øreflipp, rett bak kjeven, og foran beinklumpen du har bak øret (mastoid process). I dette leddet har du en liten nikkebevegelse. Se om du kan finne bevegelsen i dette leddet ved å la nesa falle litt uten at du beveger nakken. Frihet i dette leddet er avgjørende for balansen av hodet.

Under bakhodet ditt, fra ørene og bakover, er det mange lag med muskler som holder og balanserer hodet. Det er først og fremst disse musklene vi må gi slipp på om vi skal «legge hodet på hylla», og i tillegg musklene på siden av nakken og under haka.

Men som sagt er det ikke bare å gi slipp på hodet. Hodet vil falle forover. Derfor vil vi gi slipp på hodet på en slik måte at det kan få lov til å gå oppover. Vi må gi hodet «retning». For å få bedre forståelse for hva det handler om kan du forsøke å stå på alle fire med hodet mot en vegg.

Stående på alle fire er ryggen horisontal og tyngdekrafta gir deg litt hjelp på samme måte som når du ligger i aktiv hvilestilling. Med hodet mot en vegg har du noe å slippe hodet mot. Hodet skal bare berøre veggen ganske lett. Det er viktig at nakken/halsen ikke faller nedover, men har retning rett ut av ryggen. Nakken er øverste del av ryggsøyla og skal ha samme retning som resten av den.

Denne øvelsen kan gi deg en idé om retningen hodet må få lov å ha. Ulempen er at når du står på alle fire krever det mye mer spenninger i nakken enn når du står oppreist. Det er altså ikke følelsen vi er ute etter å gjenskape. Bruker du like mye spenning når du er oppreist vil nakken bare bli unødvendig stiv. Så glem hvordan det føles og tenk bare på retningen. Når du legger deg i «aktiv hvilestilling» kan du tenke på samme måte.

Når du ligger i aktiv hvilestilling og «legger hodet på hylla», vil hodet løsne litt fra resten av kroppen helt av seg selv. Å tenke en retning for hodet kan være en hjelp til å la det skje. Først og fremst er det en preventiv tanke, en tanke som stopper deg fra å holde for mye fast i hodet.

Når du forsøker å legge fra deg hodet kan uønsket spenning lett oppstå. For eksempel er det mange som faktisk kan stramme mer i nakken og trykke hodet mot bøkene. Hodet kjennes da tyngre og gir en illusjon om at man «slapper av». Andre vil dra haka inn for å kjenne mer strekk i nakken. Om høyden på bøkene er riktig vil hodet og nakken være i en nøytral posisjon og kontakten mellom hodet og bøkene være relativt lett. Andre igjen vil konsentrere seg så mye om å slappe av at de holder pusten, så pass på at du ikke gjør noe unødvendig med pusten på noen måte.

Å «legge fra seg hodet» betyr å gjøre minst mulig. Gjøre minst mulig i musklene bak i nakken, i musklene på siden av nakken, og på forsiden. Det betyr å gi slipp på alt som gjør at du holder for mye på hodet. Når du klarer det, vil resten av kroppen følge etter. Gir du slipp på hodet vil skuldrene slippe taket, ryggen vil bli lengre og bredere, du vil kunne kjenne det helt ut i fingre og tær, og du vil ganske sikkert puste friere.

Bare prøv, legg hodet på hylla!

Relaterte blogginnlegg:

Fram og opp

Lenker:

Aktiv hvilestilling

Tiramisu

Tiramisu betyr «trekk meg opp» og er ifølge rykter en dessert oppfunnet av en kokk med kjærlighetssorg. Den skal ha en oppkvikkende effekt, blant annet fordi den inneholder kaffe.

Navnet sier noe om sammenhengen mellom fysisk og mental tilstand og ordene vi bruker for å beskrive tilstanden. Vi er «ovenpå» når vi er opplagte, hvis ikke trenger vi kanskje en «opp»-muntring.

«Opp» er et ord ofte brukt i Alexanderteknikken. Feil eller uorganisert spenning i muskelskjelett-systemet gjør at vi enten kollapser eller presser oss sammen. I begge tilfeller går vi nedover. I stedet tenker vi opp. Vi tenker opp fra bakken, så vi inkluderer «ned» også.

Å komme opp er en prosess som skjer i kombinasjon mellom intensjonen om å bli lengre og bredere, og utnyttelsen av forholdet mellom hodet, nakken og ryggen. Hvis vi lar hodet gå «fram og opp» vil hodet, på grunn av utformingen av nakke og rygg, bidra til å reise ryggsøylen opp. Med andre ord kan du la hodet «trekke deg opp», som tiramisu.

Hvis noen kommer til en Alexanderteknikk-time og er veldig sammensunket, kan effekten av å bli lengre være synlig og målbar. Men oftest er det å komme «opp» i Alexanderteknikk-sammenheng kun snakk om å være mindre sammenpresset. «Going up» er sjargong som mest av alt beskriver en endring til mer dynamisk tilstand i muskelskjelett-systemet. Du føler deg lettere og dermed «trukket opp».

Å komme «opp» uten hjelp av berøringen fra en Alexanderteknikk-lærer er vanskelig om du ikke har lært teknikken. «Opp» i Alexanderteknikken er det motsatte av å rette seg opp. I Alexanderteknikken kommer vi opp utelukkende gjennom å gi slipp på spenning. Hvis du retter deg opp ved å bruke muskler drar du deg egentlig «ned». Du har kanskje fått en oppstrammer. Ikke oppmuntrende, og det går ikke lenge før du må gi opp.

Når vi er oppreiste er muskelskjelett-systemet bedre forberedt til bevegelse. Vi kan også være bedre forberedt til møte hva som helst. Mer disponert til å føle oss opplagte og ovenpå. Mindre disponert for å grave oss ned.

Det betyr ikke at Alexanderteknikken nødvendigvis hjelper mot vanskelige følelser. Hvis man har kjærlighetssorg og er deppa og nedfor har man kanskje mer lyst på tiramisu. 

Sist jeg spiste tiramisu er en stund siden. Å velge tiramisu fra menyen kan være en risikosport. Det lages så mye dårlig tiramisu. Men jeg husker sist gang jeg spiste tiramisu fordi den var fra Pascal og den var så god.

Nå fikk jeg lyst på mer.

Relaterte blogginnlegg:

Våg å være så høy som du er 

Å komme opp

Artikkel om opprinnelsen til tiramisu:

The trail of tiramisu

Synssansen

Kroppen din går den veien hodet ditt går, og hodet ditt går den veien du ønsker det skal gå. Det kan være Alexanderteknikken i et nøtteskall. Hodet er den viktigste delen av kroppen. Her har du sanser som syn, hørsel, lukt og smak, og du kommuniserer med stemmen.

Fri nakke
Synssansen er en dominerende sans hos oss mennesker. Synssansen kan derfor påvirke kroppsbruken. Ofte går hodet dit øyene går. Du kan utnytte dette for å få en «friere» nakke om du tenker at nakken må være fri slik at hodet kan følge øyene. Da gir du slipp på nakkemusklene på en indirekte, automatisk og naturlig måte.

Hodebalanse
Synssansen kan også være forbundet med dårlig kroppsbruk. Hvis du ser mye ned på bakken når du går, vil hodet tippe forover og ned. Et hode veier ca 4 kilo, og det skal veldig lite foroverbevegelse til før nakken og øvre del av rygg får en unødvendig stor jobb. Å se mer rett fram vil være en enkel måte å komme opp i mer oppreist nøytral stilling. Mindre stress for nakke og rygg og bedre «kroppsholdning». I begynnelsen kan dette være uvant fordi du kan ha blitt vant til å kontrollere hvor føttene skal plasseres. Det tar tid å bli vant til å stole på at periferi-synet er tilstrekkelig.

Bruk av briller som ikke passer og som derfor glir ned på nesen kan føre til uvane med å legge hodet bakover og gi økt tendens til nakkespenning. Noe lignende kan skje med bifokale briller. Bruker du briller og har problemer med spenning i nakken bør du vurdere om brillene spiller en rolle.

Synet kan påvirke kroppsbruken sterkt når du sitter foran en dataskjerm. Du kan bli fristet til å lene deg forover for å «se» bedre. Det behøver ikke å bety at du ser dårlig. Noe som er vanskelig å forstå kan oppleves lettere å tyde om vi har det nærmere oss. Om du opplever dette ofte kan det likevel være en idé å få sjekket synet.

Tilstedeværelse
Hvor du har oppmerksomheten din har stor sammenheng med kvaliteten på bruken av øyene, og dermed innflytelse på muskelspenninger. Drømmer du deg bort, blir du fjern i blikket og muskeltonus blir mer statisk. Det samme skjer i enda større grad om du tenker hardt på et problem og blir stiv i blikket. Dette kan kanskje ha sammenheng med det intime samarbeidet mellom øyemusklene og musklene i nakken som balanserer hodet.
Fikserer du blikket lenge på en dataskjerm, vil nakkemusklenes arbeide bli mer statisk. Å se bort fra skjermen, selv bare noen sekunder, kan derfor gi en frigjørende effekt og være en nyttig måte å ta pause på i arbeidet på.

I en time holder Alexanderteknikk-lærere øye med elevens blikk. Det er en av grunnene til at det er nyttig for læreren, som vanligvis står litt bak eleven, å ha et speil på motsatt side. Alexander-lærere kan komme med instruksjoner som å «ha et mykt blikk». Et annet knep er å være oppmerksom på ytterkantene av synsfeltet, å «utvide» blikket. Å legge merke til hvor stort synsfeltet er kan gi en merkbar effekt på opplevelsen av tilstedeværelse.

Hvis eleven blir stiv i blikket når han eller hun forsøker å tenke «directions»* er det et tydelig tegn på at eleven prøver for hardt og ikke har funnet rette modus å tenke i. Det er en god idé å være oppmerksom på egne øyne for å sjekke at du ikke gjør det samme.

Forbedringer
I en Alexandertime kan du oppleve endringer som påvirker synet. Det vanligste er endret synsvinkel. Muskelspenninger kan gjøre at hodet dras bakover og ned, samtidig som hode og nakke trekkes forover. Når disse spenningene løsner vil hodet tillates å rotere forover samtidig som hodet og nakken kommer bakover og opp. Eleven kunne oppleve at å se «rett fram» ikke lenger er det samme som før. Øynene har et annet utsiktspunkt. Slike justeringer må få lov til å skje av seg selv. Du har ingen mulighet til å vite hva som er «riktig» vinkel for hodet og øynene.

Noen hevder at timer i Alexanderteknikk kan gi bedre syn. Jeg tror ikke det er riktig. Vi kan bruke ekstra anstrengelse for å gjøre alt mulig, inkludert å se. Når Alexanderteknikken fører til redusert muskelspenning og redusert anstrengelse kan det å se oppleves som «lettere». Det behøver ikke bety at synet er blitt bedre.

Å se er en uhyre komplisert prosess i hjernen som påvirkes av mange forhold. Hva du tror du ser kan avgjøre, ikke bare hvor godt du ser, men også hva du ser og noen ganger til og med om du ser i det hele tatt! Det er enkelt å lure folk til å tro at de ser bedre.

En god del Alexanderteknikk-lærere er opptatt av å «forbedre» synet. Peter Grunwald, en lærer i New Zealand, har utviklet sin egen metode han kaller «Eyebody» basert på Bates-metoden og Alexanderteknikken. I ytterkantene av Alexanderteknikken finner du mye humbug. Grunwalds «Eyebody»-metode tar virkelig kaka. Jeg skal skrive et eget innlegg om «Eyebody». Du kommer ikke til å tro hva du leser.

Som alle funksjoner påvirkes synet av hvordan du bruker det. I våre dager bruker vi synet på en ensformig måte. Vi glor i timesvis på diverse elektronisk skjermer, og vi ser sjeldent lengre enn til bilen foran eller enden på gata. Jeg tror det er en sunn avveksling å heve blikket og se videre. Når var sist gang du så horisonten?

Under arbeidet med dette blogginnlegget finner jeg dette nyhetsoppslaget på nrk.no: Har endret bruken av øynene.  I artikkelen foreslås det at for mye bruk av tid foran skjerm gjør noe med synet. Derfor trenger flere barn briller. Dette kan være et eksempel på det Alexander kalte «use affects functioning». Men hvorfor begynne med briller? Hadde det ikke vært bedre å endre syns-vaner? Det blir litt som å gi rullestol til noen som fremdeles kan gå.

Å se eller ikke se
I boka «Balansekoden» hevder fysioterapeutene Fadnes og Leira at synssansen kan bli ei «krykke» som du er avhengig av for å holde balansen. En interessant teori. Jeg har ikke erfaring som skulle tilsi om den er riktig eller gal. Det jeg vet er at mange føler behov for å lukke øynene for å kunne registrere det som skjer i kroppen. Da blir det å lukke øynene ei «krykke» for oppmerksomheten.

Synssansen er så dominerende at vi kan ha mer oppmerksomhet om kroppen om vi lukker øynene. Men det er ikke funksjonelt. Vi kan ikke gå rundt med øynene lukket. Det er ikke galt å bruke det å lukke øynene som et slags «øvemodus». Men hvis du er avhengig av å lukke øynene for å være i stand til å tenke Alexanderteknikk «directions»* er det ganske sikkert at du tenker på feil måte. Det er overveiende sannsynlig at du forsøker å «føle» retningene i kroppen i stedet for å bare tenke dem. Hvis du holder på slik kommer du garantert ikke videre.

I Balansekoden foreslår Fadnes og Leira å lukke øynene for å utfordre balansen og gjøre seg mindre avhengig av synssansen. Å stå på ett bein og lukke øynene er en enkel måte å utfordre balansen på. Å utfordre balansen er alltid bra. Kanskje du kan bli mindre avhengig av synssansen, og kanskje øver du opp kroppssansen? Det er bare å prøve.

Hvis Fadnes og Leira har rett skulle det kanskje vært slik at de som er blinde har en mer utviklet kroppssans og dermed bruker muskelspenninger mer hensiktsmessig. Etter min erfaring er det ikke slik. Jeg har jobbet med sterkt svaksynte mennesker og de hadde like mye unødvendige spenninger som alle andre. Jeg har ikke undervist noen som er fullstendig blind. Kanskje det er verre å ha en synsrest fordi du da anstrenger deg for å utnytte det lille du ser. Om man har bedre kroppsans om man ikke ser er det i alle fall tydelig at økningen i kroppssansen ikke er en garanti for å bruke kroppen hensiktsmessig. Vaner kan gjøre at vi tolker sansesignaler fra kroppen feil. Da er det ikke sikkert at det er nok i seg selv at signalene blir sterkere.

Øynene først
Fordi synssansen hos oss mennesker er så dominerende kan bruken av øynene ha en avgjørende innvirkning på hvordan vi «bruker» oss selv. Vi mennesker går med hodet først, og synet er helt «forrest» i hodet. Oppmerksomheten om hvordan du bruker deg selv er ikke komplett om du ikke inkluderer bruken av øynene. For å endre hvordan du beveger deg må du kanskje endre måten du bruker synet på.

*Gi mentale beskjeder, vanligvis formulert som: la nakken være fri, slik at hodet går fram og opp osv.

Relaterte blogginnlegg
Å se