Å kommunisere ved hjelp av berøring er et av Alexanderteknikk-lærerens nyttigste hjelpemiddel. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen der og da.
Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. I det siste har jeg skrevet om hvordan bruken av hendene ikke handler om bare hendene, men at hele kroppen må være koordinert slik at lærerens og elevens muskelskjelettsystem integreres. Vi berører med hendene men føler med kroppen.
Hva føler du?
For noen som observerer en Alexanderteknikk-lærer bruke hendene på noen kan det være vanskelig å forstå hva som foregår. «Alexanderteknikk er ingen tilskuersport» er det noen som har sagt en gang. Inntrykk av noe mystisk og uforklarlig kan til og med gjelde for personen som læreren har hendene på, i alle fall innledningsvis.
Ofte når jeg gir introduksjonskurs i grupper får jeg spørsmål om hva jeg kan føle når jeg legger hendene på noen. «Hva føler du?» spør de. Det enkle og korte svaret jeg gir er: «Jeg kan kjenne hva du gjør for å holde deg oppreist».
Enten vi sitter eller står eller gjør andre ting, har vi en underliggende muskelaktivitet for å holde oss oppreist i forhold til tyngdekrafta. Denne aktiviteten er en konstant faktor (siden tyngdekrafta er konstant), og sterkt vanepreget. Vi er vanligvis lite i stand til å føle dette muskelarbeidet selv.
En måte å forklare Alexanderteknikken på er at den går ut på å gjøre denne underliggende «kroppsholdnings»-aktiviteten mer dynamisk og effektiv, slik at vi beveger oss lettere.
Men hva er det egentlig jeg kan føle? Kursdeltakere lurer ofte på hvordan jeg kan kjenne noe som helst ved å berøre så forsiktig som jeg gjør. Det er som å lytte til noe veldig svakt. Du må være helt stille selv for å høre. Det Alexanderteknikk-lærere kan føle med hendene kan være vanskelig å beskrive med ord. Men jeg skal gjøre et forsøk.
Opp eller ned
Når Alexanderteknikk-lærere snakker om hva de kan kjenne i eleven vil du kunne høre uttrykk som «going up» eller «pulling down». Dette er sjargong og sier ikke så mye. «Going up» er en beskrivelse av at muskelskjelett systemet er velkoordinert. Muskelspenningen er dynamisk og har en ekspansiv karakter. «Pulling down» er å trekke seg sammen. Musklene er overaktive og anspente, og kroppen er mer eller indre stiv eller kan også ha tendens til kollaps.
Årsaken til bruk av ord som «opp» eller «ned» kan være at en velkoordinert person kjennes lett ut, en stiv eller kollapset person kjennes tung. Dette kan sies å ha noe med bevegelighet å gjøre, med hvor fritt og dynamisk du balanserer. Du kan forsøke et eksperiment som kanskje kan illustrere noen av forskjellene en Alexanderteknikk-lærer kjenner.
Ta en stol
Ta en vanlig stol og balanser den på tre forskjellige måter. Først, se om du kan balansere stolen bare på ett bein. La hendene hvile så lett som mulig på stolen og finn balansepunktet der du knapt behøver å gjøre noe med hendene. Forestill deg at du og stolen er ett sammenhengende system. Stolen vil kjennes lett.
Balanser så stolen på to bein. Stolen vil fremdeles kjennes lett, om du finner balansepunktet. Men nå har du og stolen redusert noe av bevegeligheten dere hadde. Det vil kunne endre opplevelsen du har av både stolen og deg selv.
Sett så stolen på alle fire bein. Stolen er den samme, men den er nå statisk og opplevelsen du har av deg selv og stolen som system vil være helt annerledes.
Du kan til slutt veksle mellom balansemåtene, og du kan legge til en faktor – stram beina med vilje. Hva gjør det med balansen til deg og stolen som system?
Læreren kan registrere elevens balanse, men hva læreren kan registrere er også avhengig av lærerens balanse og koordinasjon.
Læreren kan registrere elevens balanse, men hva læreren kan registrere er også avhengig av lærerens balanse og koordinasjon.
Statisk eller dynamisk
Det mest opplagte for en observatør er at en Alexanderteknikk-lærer kjenner etter spenninger. Men som eksempelet over viser er ikke disse spenningene nødvendigvis der læreren legger hånden. Læreren kjenner spenninger lokalt også. Det er ganske enkelt. Spente muskler er harde og stive, avspente muskler er myke og dynamiske. Det er lett å bli for opptatt av lokale spenninger. Å avspenne disse musklene direkte er uhyre sjelden noen god løsning, eller en løsning i det hele tatt. Årsaken til spenningene ligger alltid i en funksjonell sammenheng. Har du for eksempel stramme og stive skuldre handler det aldri om bare skuldrene, men også om hvordan du balanserer og brukere armene. En Alexanderteknikk-lærer er ute etter å kjenne og forstå disse sammenhengene.
Klangfarge
Stram eller avspent er altfor enkel og todimensjonal beskrivelse av muskelarbeid. Særlig gjelder dette muskler som har å gjøre med kroppsholdning. Disse musklene er mer eller mindre spent hele tiden når vi er i aktivitet. Muskelarbeidet kan bedre beskrives som å ha ulike klangfarger, som instrumentene i et orkester. Noen ganger er musklene trumpet, andre ganger cello, fløyte eller horn. Om dette er «riktig» spenning avhenger av sammenhengen. Det avgjørende er at i et velkoordinert muskelskjelettsystem vil spenningskarakteren være dynamisk og levende og i stadig endring. Om du har hund eller katt, eller små barn, kan du legge hendene på og kjenne hva som er levende spenning.
Hvis du har en gitar (eller annet strengeinstrument), kan du eksperimentere med å oppleve endringer i spenning. Musklene er jo en slags strenger. Hvis du legger en hånd på gitarkroppen, uten å spille på strengene, skjer det ingenting. En anspent person kan være som et instrument som ikke klinger, (men ikke helt, for da ville vedkommende vært død).
Hvis du drar en finger over strengene kan du med andre hånden kjenne at gitarkroppen vibrerer og blir levende. Det er slik vi vil ha det, muskler som spiller.
Hvis du spiller først én streng og lar den klinge, og så før første streng har sluttet å vibrere, spiller på en ny, kan du kjenne endringer i vibrasjonen i gitarkroppen. Det er slike små nyanser i muskelarbeid som Alexanderteknikk-læreren kan kjenne. Forskjellen er at vi ikke nødvendigvis kjenner det i hendene, men i kroppen. Endringen kan synes å skje i både lærer og elev samtidig, og det er ikke alltid mulig å si hvor endringen begynte.
Levende eller død
Noen ganger når jeg har hendene på en elev kan jeg kjenne at spenningene i eleven dør litt. Da kan eleven ha begynt å tenke på ett eller annet vanskelig problem. Eller det kan også være at eleven prøver å være «flink» og forsøker å «slappe av». Alt vi gjør og tenker avspeiler seg i muskelspillet.
Med erfarne Alexanderteknikk-lærere kan du få inntrykk av at de nesten kan lese tankene dine. Det kan de nok ikke (heldigvis), men de kjenne effekten av tankene dine.
Alexanderteknikken går ut på å tenke på en slik måte at muskelskjelettsystemet blir mer levende og dynamisk, blir lett og balansert. Vi kan gå ut ifra at vi fra naturens side har en iboende egenskap til å være velkoordinert. Å bedre situasjonen handler da først og fremst om å ta bort det som hindrer god organisering.
I Alexanderteknikk-undervisningen er målet å få eleven til å tenke selv. Men Alexanderteknikk-læreren kan også stimulere til endring gjennom berøring. Hvordan vi skaper endring skal jeg skrive om en annen gang.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar