søndag 20. juni 2021

Pauser

Å lære Alexanderteknikk er som å lære å spille et instrument. Instrumentet er deg selv. 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan Alexanderteknikk kan øves på samme måte musikere øver på å spille. (Se blogginnleggene Samklang, Skalaøvelser og Etyder). 

Et element i musikken som lett kan undervurderes er pausene. I all musikk gir små og store pauser form og mening til det du hører. Pausene i musikken er like nødvendige som tonene. Musikere må lære å mestre pausene. En vanlig feil nybegynnere gjør er å ikke ta pausene på alvor. 

Alexanderteknikken
I bevegelsene våre har vi også små og store pauser. I Alexanderteknikken utnytter vi pausene. Vi kan utvide pausene eller lage pauser, slik at vi har tid til å ta valg om hvordan vi gjør ting. Utnytter du ikke pausene har du ikke noe valg om hvordan du beveger deg.

Falle til ro
Vi mennesker er skapt for bevegelse, vi er sjelden helt i ro. Det er som om vi har musikken gående hele tiden. For å bevege oss på en ny måte, begynne på en ny melodi, må vi ta en pause og falle til ro. Det er som når musikerne i et orkester må være stille i det dirigentene hever taktstokken. 

For veldig mange mennesker er det vanskelig å falle til ro, og noe av det viktigste de lærer i timene er hvordan å få det til. Det er ikke uvanlig å bruke første del av timen på å gjøre eleven rolig nok til å kunne delta aktivt i undervisningenEtter hvert som han eller hun har flere timer blir det lettere og lettere. Til slutt skjer det på et øyeblikk.

Hensikten med å falle til ro er ikke å gjøre ingenting, (selv om det kan være viktig nok i seg selv). Hensikten er å være klar til bevegelse. Å falle til ro er forberedelse til aktivitet. 

Å falle til ro behøver bare å vare et øyeblikk før neste bevegelse. Vi stopper knapt opp, men det er tid nok til å velge å la være å anstrenge seg unødvendig i det som kommer. 

Kan du falle til ro? En fin øvelse kan være å telle hvor mange ganger i løpet av for eksempel en halvtime eller time du kan være et øyeblikk i ro. 

Du kan finne disse øyeblikkene selv i travle stunder. Du tror kanskje ikke du har tid? En musiker i et orkester har ikke noe valg om når å ta pause. Til sammenligning kan du ta deg et par sekunders pause nesten når som helst. Du har mer frihet enn du tror. 

Bjørnen sover
Det stille øyeblikket før bevegelsen begynner er det avgjørende øyeblikket. Det er da vi har muligheten til å ta nye valg og gjøre noe på en ny måte. Vi har pauser underveis i aktiviteter også, akkurat som det er pauser inni musikkstykkene. 

Tenk på Bjørnen sover. På slutten av første frase, etter «i sitt lune hi», er det en liten pause før neste frase. I alle sanger er det slike pauser fordi melodien følger teksten. Det er naturlig å ha tid til en pust mellom setningene. Ofte er pausen så liten at den ikke noteres i notene engang, vi bare stjeler litt tid fra siste tonen i frasen. Sangen «Alle fugler»  noteres gjerne uten pauser på slutten av frasene selv om vi i praksis tar små pauser. 

Vi har slike mikropauser mellom setningen når vi snakker. Vi har også små pauser naturlig i andre bevegelser der vi mer eller mindre stopper opp før vi fortsetter, eller for et øyeblikk reduserer bruken av kraft.
Når du går i ei trapp har du et lite øyeblikk der foten er på neste trinn før du får overført vekten fra bakerste fot og tar et nytt steg.  Når du har lagt brødkniven på brødet går det et øyeblikk før du begynner  skjære. Når du tar tak i kaffekoppen går det et brøkdel av et sekund før du begynner å løfte. Bevegelser har sin naturlige rytme og vi kan finne små pauser om vi leter. 

Valget
I Alexanderteknikken utnytter vi pausene. Hvordan utnytter vi dem?
Jeg har skrevet at vi velger å gjøre ting annerledes, på en ny måte, at vi velger å ikke anstrenge oss unødvendig. Det er riktig, men ikke helt presist. 

Hvordan vi beveger oss avhenger av hvordan vi tenker. Vi utnytter pausene til å velge hva slags intensjon vi har om hva som skal skje og ikke skje. Dette er en ferdighet i seg selv som jeg skal skrive mer om en annen gang. I første omgang må vi finne pausene for i det hele tatt å ha et valg. 


Relaterte  blogginnlegg

lørdag 29. mai 2021

Habitual Procedures

No learning process is perfect. When learning any skill, bad habits may creep in. The Alexander Technique is no exception. Recently I published an article about the bad habits one can risk acquiring when one is trying to give conscious directions as we do in the Alexander Technique. 

Another potential source of bad habits and unwanted side effects is the activities and movements that are often extensively used when teaching, learning and practicing the technique. In this article I present some examples of the bad habits one can risk inadvertently cultivating from Alexander Technique procedures.

Chair Work
What we call "chair work" is a staple in traditional hands-on Alexander Technique lessons. I'm not going to discuss the pros and cons of chair work here. That's for another article. I'll just point out that what we do a lot and in a particular way, will influence our habits, and if we are not careful, this will not necessarily be for good. 

The sitting down, standing up movements used in chair work are artificial. They create something of a laboratory condition. We don't normally stand in front of the chair with our feet placed parallel, both arms hanging by the side, before sitting down; and  we don't normally let both arms hang passive at our sides when standing up.

This non-use of the arms has a function, as one aspect of chair work is to engage the legs and back in an integrated way, reducing any unwanted and unnecessary activity in the arms, shoulders, and neck. We want to achieve uprightness with the least amount of effort. 

But if this is all there is to the lessons, the pupil (as I did) might subconsciously begin avoiding using the arms altogether. We need to use the arms for a lot of things, obviously. What is not that obvious is the use of arms in our communication. We use gestures. Subconsciously avoiding the use of the arms may unintentionally block a channel of communication and hamper our expressiveness .

The movements in chair work are artificial, as mentioned above. They are two-dimensional. This do make things easier, but this lack of rotational movements can be a problem in the long run. As with the tendency to not using the arms, the pupil might not want to turn his/her head. This might lead to "alexandroid" tendencies mentioned in the first article. The lack of rotational movements could potentially defy the purpose of the Alexander Technique lessons.  Rotational movements can be said to be the hallmark of free movements. The possibility for rotation is often what is suppressed by unnecessary muscular tensions. 

The two dimensional character of the movements in chair work influences peoples perception of the technique. Anyone able to read Norwegian can see an example of this in the blog article "Foran og bak."

Sitting is an activity that is relevant for any Alexander Technique lesson whether it can be described as traditional or not. Sitting is an activity most people nowadays do a lot. Many people are not able to balance freely on their sitting bones. That is something they need to learn. (Or rather, they need to unlearn the bad habits that impede their ability). Naturally, we tend to focus on a kind of neutral sitting, sitting on a flat surface with feet flat on the floor. 

It can be a problem if this way of sitting, which is ergonomically sound, consciously or subconsciously is seen as the 'correct' way of sitting. Then the pupil's repertoire of movements is reduced. It should be enriched. I remember after having had only six lessons insisting on trying to sit up straight on a soft sofa. It was an example of a rigid mind in a rigid body. 

The ability to balance freely on the sitting bones is only the starting point which makes the pupil take the best advantage of any chair. I have several chairs in my teaching room. A couple of them 'bad' ones. I find them very useful in my teaching. 

Walking
There are lots of ways to use walking as an activity when experimenting and practicing the Alexander Technique. The number of movement variations that can be derived from walking, or from aspects of walking, is endless. A lot of examples can be found in the book Directed Activities by Gerard Grennell (Grennell 2002). The book is a collection of activities used at The Constructive Teaching Centre, the training course of the late Walter Carrington. 

One basic problem with using walking as an activity is that it is innate and integral to our structure, much like breathing. Focusing on it may lead us to impede its natural functioning. 

When using walking as an Alexander Technique procedure the activity is often either slowed down or broken down into its constituent components.

When walking slowly, the arms don't move very much, or they sometimes end up swinging in parallel. (Varying the speed of walking and observing the moment the arms start swinging alternately to the legs can be very interesting). Too much emphasis on slow walking could exacerbate the overdoing of non-doing, and as with chair work, the tendency to not engage the arms.

I remember walking in the streets of Oslo together with an Alexander Technique teacher friend not that long after my graduation as a teacher. At one point my friend turned to me and said: 'Now I know what's wrong with your walking. You are not using your arms!' She was right. I wasn't. It is possible to walk without moving the arms. But it is not such a good idea. 

Walking very slowly can be more of a challenge than walking at normal speeds. One of the most tense persons I have ever worked with was someone who was an instructor of 'walking meditation'. When we slow down walking in Alexander Technique lessons we have to be a bit careful. Sometimes, the pupil slows down when he/she is trying to give directions. If they have to slow down to be able to think, their mode of thinking is wrong. 

As the Alexander Technique concerns how we react to stimuli, it is only natural that the initiation of walking is of special interest to us. One problem here is that beginning walking from a stationary position is a dynamically different situation from being in movement. 

As a general rule we can say that the better your coordination, the less you will tend to sway sideways when walking. This is sometimes emphasised by Alexander Technique teachers. I remember taking part in an online discussion some years ago. One of the participants told us about realising the stiffness he experienced in his hips coming from trying to avoid sideways movement of the pelvis when initiating walking. When taking a first step, you need a bigger sideways shift than when you have forward momentum. Not allowing the necessary adjustments may lead to problems. Of course, the tendency for the average pupil is to move over too much.

One activity I have found useful for highlighting the effect of inhibition and direction is to have the pupil balancing on one leg. I do it with most pupils. In addition to be a fun challenge this can be used as a preparation for walking. When using it as preparation for walking there are however a couple of things to be aware of.

When balancing on one leg, we will naturally want to keep our centre of balance approximately over the centre of your weight bearing leg. This is not what is happening when we walk. During normal walking our centre of balance (or centre of mass) goes from side to side, but never so much to the side that it is over the centre of the foot. If it is, you are probably not walking efficiently. Cultivating a habit of walking very slowly probably exacerbates this tendency. 

It has also occurred to me that seeking the feeling of having the weight on the whole foot, as when balancing on one leg, could cause the centre of balance to be too far back for walking. This could explain the tendency I discovered in myself of leaning slightly back which I described in the first article.

When using walking as an activity I think it is important to not only walk at slow speeds. Bringing the movements up to normal speeds, at least intermittently, might reduce the risk of the unwanted side effects mentioned.

B
reaking the walking down into it different constituents can be extremely interesting and useful, but also potentially lead to all kinds of tendencies of silly walks.

In the latest Alexander Journal Lawrence Jones has an article titled 'Walking with Mechanical Advantage.' In his article Jones mentions the difference between the kind of walking typically performed in an indoor teaching situation and normal outdoor walking. Jones also comments on an activity described in
Directed Activities by Grennell.

In the activity in question you are instructed to 'bend the knee, bringing the heel off the floor and the weight on to the ball of your foot,' (without transfering weight to the other foot), and then to 'flick your foot forward to where your toes were' 
(Grennell 2002, p.23).  

Jones suggests a couple of changes to the activity to make it more compatible with normal walking. But I don't think the suggestions are sufficient to make completely away with potential unwanted side effects. The point of the activity is to accentuate the push off action of the foot in walking.

I once had a pupil who was familiar with this procedure and overdid this action as a matter of course in his daily walking. His feet were immensely tense. His argument was that it is similar to the action performed by toddlers in their first attempts to walk. Toddlers do this because they haven't yet got the strength to have all of their weight on one leg. I wasn't able to change my pupil's view that everything children do is perfect and so was unfortunately not able to help him with his tense feet.

Whispered ah
One important point when practicing whispered ahs is to not take a preparatory breath but use the air at any time available to us. This is a good point, since it is what we do in preparation for speaking that coordinates or discoordinates us.

This insistence on not taking a breath could, however, be in conflict with natural functioning. Kristin Linklater in her
Freeing the Natural Voice spends the first part of the book on how to nurture the natural impulse to speak. She describes how the impulse to speak might end up being habitually suppressed in her 'Chocolate Chip Story' (Linklater 2006). 

In short it goes like this: A child comes running into the kitchen shouting for a chocolate chip cookie. The child is hushed upon and told to politely say 'please'. This repeats each time the child asks for a cookie and in the end of the story the child instead of shouting using a full voice asks very timidly and vocally restricted, 'can I have chocolate chip cookie, please?'

Linklater's point is that some of the musculature involved in making sound works subconsciously and needs the natural impulse to speak to be engaged and coordinated.  The way we practice whispered ah aims at doing away with overpreparation for using the voice. Maybe we should be careful not to overdo it and so end up habitually doing away also with the necessary preparatory process.

Another important feature of the whispered ah procedure is to always close the mouth and let the air in through the nose. Some people make this into a general rule. We know that Alexander held the view that breathing in through the nose was possible under all circumstances (Alexander 1995, p.28). I think this is highly questionable. It works very well if you are reading a text out loud, but in the instances I have observed someone trying it during normal speech it has not worked. It makes the person sound stressed and out of breath. 

Alexander seems to have been particularly found of the whispered ah. He could have had personal reasons for this. According to the literature, Alexander's problem was in part that his vocal cords were 'unduly relaxed' (Alexander 1985). When whispering, the vocal cords are more toned than in normal speech. This could have been helpful in Alexander's case. 

Sometimes part of a voice problem is that the vocal cords are not closing completely. Practicing whispering in those instances is probably not optimal. 

The whispered ah is a wonderful procedure in so many ways. As with any sharp tool we should be careful not using it in the wrong way. 

Hands on the Back of the Chair
I love Hands on the Back of the Chair. I find it fascinating and useful to explore and practice. Delving into the dynamics of this procedure continues to give new dimensions to my hands on work, (I have written a couple of articles on HOBC, more are on the planning stage). 

When doing Hands on the Back of the Chair, you hold the chair in a very particular and peculiar way. This is not the way you hold most things, and it should not be.

In addition to be an Alexander Technique teacher I'm a violinist and violin teacher. I once gave some lessons to an adult beginner. He had also had lots of experience with the Alexander Technique and was familiar with the Hands on the Back of the Chair procedure. This was an advantage, obviously, up to a certain point. He insisted on holding the bow as you do when taking hold of the chair. As a bow hold this just does not work. The violin bow is springy, and the bow hold needs lots of springiness to accommodate the dynamics of the bow as it travels over the strings. In the pincer grip or so called 'extensor grip' required for Hands on the Back of the Chair, the fingers are straight. This is perfect for that particular procedure, but is much too rigid for violin playing. In the case in question the advantages of knowing the HOBC procedure was unfortunately outdone by overdoing it. 

Your own habits
These are some of the unintended bad habits I have encountered in my myself and pupils. As I write I remember more and more. But I'll save them for another time. Maybe you could add your own? What are your bad Alexander Technique habits? I'm sure you are perfect now, but maybe you had some once?


Related articles
Fixed Knees and Fixed Ideas
Hands on the Back of the Chair
Habitual Reactions

Literature
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, F.M., Fischer, J.M.O. ed. (1995). Articles and Lectures. Mouritz.
Grennell, Gerard.  2002.  Directed Activities. Mouritz.
Linklater, Kristin. 2006. Freeing the Natural Voice2006. Hern Books.


lørdag 15. mai 2021

Etyder

Alexanderteknikken ligner på det å lære å spille et instrument. Instrumentet er kroppen din.
De to viktigste prinsippene i Alexanderteknikken er å stoppe og å tenke retning. Evnen til å stoppe og å tenke retning er ferdigheter som kan øves. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg om hvordan du kan øve på å tenke retning akkurat som musikere gjør skalaøvelser. Skalaer er musikkens byggesteiner og nyttig å kunne for alle som spiller et instrument. 

Musikere gjør ikke bare skalaøvelser, mange musikere og musikkstudenter øver også etyder. En etyde er et øvelsesstykke som legger vekt på et teknisk eller musikalsk element. Ved å spille en etyde øves elementet i konsentrert form. Aktivitetene i en Alexanderteknikk-time kan fungere som etyder. Elementer fra dagligdagse bevegelser er tema. 

Aktiv hvile
Alle Alexanderteknikk-øvelser begynner med å ikke gjøre noe. Å ligge i «aktiv hvile» er en anledning til å øve på det. Det er en hvileposisjon, men er også ment som en forberedelse til aktivitet. For å gjøre noe nytt må vi først stoppe det vi holder på med, akkurat som musikere i et orkester må falle til ro og være klare før dirigenten setter i gang. 

Selv om vi ligger stille vil vi ha vanemessige spenninger, eller få lyst til å bevege oss, noe som gjør at vi hele tiden får stimuli til å gjøre noe. Det viktigste elementet i Alexanderteknikken, «inhibition», er evnen til å la være å reagere. Når vi ligger i aktiv hvilestilling er vi våkne og forberedt uten å reagere. 

I alle følgende øvelser eller «etyder» er inhibisjon gjennomgående element uten at det er nevnt spesifikt. 

Reise seg og sette seg
Den mest brukte aktiviteten i en Alexanderteknikk-time er å sette seg og reise seg. I våre dagligliv er dette en selvstendig aktivitet. I Alexanderteknikken bruker vi en modifisert versjon som egentlig ikke er realistisk. Til daglig vil du sjelden stå rett opp og ned foran stolen med føttene parallelle før du setter deg ned. I Alexanderteknikk-timene brukes denne modifiserte øvelsesformen fordi det er enklere å oppdage unødvendige reaksjoner. 

Bevegelsen inn og ut av stolen består av elementer som inngår i mange aktiviteter vi gjør hver eneste dag. Det viktigste og mest grunnleggende er selvfølgelig innskytelsen til å bevege seg. Dernest består aktiviteten av elementer som: å bøye seg ned, å  overføre vekt mellom føtter og sitteknuter, å balansere på sitteknutene, lene seg forover i sittende stilling (som vi ofte gjør når vi arbeider sittende eller spiser ved et bord), å forholde seg til et objekt som stimuli - (vi reagerer vanemessig på ting rundt oss), å endre den totale organiseringen av kroppen i forhold til tyngdekrafta, å nå full oppreist stilling uten unødvendige spenninger - (noe som slettes ikke er en selvfølge).  
Det vi i Alexanderteknikken kaller «stol-arbeid» er en innholdsrik etyde for veldig mye av det vi gjør. Det er derfor ikke rart at timene ofte inneholder dette elementet. 

Bøye seg ned
Når vi ikke står eller sitter er vi i en mellomposisjon. Vi bøyer oss ned. Mange ganger i løpet av en dag har vi behov for å bøye oss. Noen ganger bare litt, andre ganger mer, og sikkert flere ganger enn du tror (du kan jo prøve å telle). Fordi det er en stadig gjentatt bevegelse har kvaliteten på bevegelsene innvirkning på funksjon og helsetilstand til muskler, skjelett og bindevev. 

I Alexanderteknikken er det å bøye seg ned betegnet som «a position of mechanical advantage», en mekanisk fordelaktig posisjon. Årsaken er at posisjon kan fremme sunn muskelorganisering om den utføres på en god måte. Alexanders studenter begynte å kalle posisjonen for «monkey», en betegnelse som fremdeles blir brukt. 

«Monkey» er en egen aktivitet eller øvelse i timene. Det kan være alt fra å la knærne bøye seg bare litt eller å gå helt ned  på huk. Å utføre en god monkey kan sies å være Alexanderteknikken i et nøtteskall. En god monkey avhenger av at du kan organisere hode, nakke og rygg på en god måte samtidig som beina er dynamisk aktive. Å kunne gjøre en god monkey er basis for (nesten) all annen aktivitet. 

Balansere på ett bein
Å balansere på ett bein er ikke en tradisjonell Alexanderteknikk-øvelse.  Jeg har med årene brukt denne aktiviteten mer og mer. De fleste elever er borti den en eller annen gang. Å skulle balansere på ett bein kan synligjøre effekten av å tenke inhibisjon/retning. 

Å balansere på ett bein som Alexanderteknikk-øvelse består av flere elementer. For det første det å velge hvilken fot å legge vekten på, dernest å forflytte tyngdepunktet uten å stivne eller kollapse, å frigjøre og løfte beinet uten å stivne eller kollapse i resten av kroppen, å velge hvor å sette foten ned, å sette foten ned uten å synke sammen, å forflytte vekten tilbake midten eller til det andre beinet. Å klare å stoppe og tenke på nytt for hvert steg er kanskje den største utfordringen. 

Å ha vekt på ett bein er noe du har oftere enn du kanskje tenker over. Vi gjør det hele tiden når vi forflytter oss. Som det står skrevet: «den som har begge beina på jorda står stille».  

Å gå
I Alexanderteknikk-timer brukes det å gå på mange ulike måter. Å balansere på ett bein kan ses på som en slags forøvelse. I Alexanderteknikk-undervisning brukes det mange typer øvelsesaktiviteter som på en eller annen måte er relatert til det å gå.  

Å jobbe med aspekter ved det å gå kan lære deg mye om hva det vil si å være oppreist, og om hvordan vi initierer bevegelse. Det er viktig å få fram at et aldri handler om en «riktig» måte å gå på. Bevegelsene kan tvert i mot være ganske annerledes enn det som er naturlig måte å gå på.

Det litt spesielle ved Alexanderteknikk-undervisning er kanskje bruken av å gå baklengs som aktivitet. Dette har å gjøre med at å gå baklengs er noe vi ikke gjør til vanlig og dermed ikke er assosiert med vaner i like stor grad som andre varianter av å gå. 

Vi går stadig vekk. Ofte bare noen skritt av gangen. Vi tar det som en selvfølge og tenker ikke over det. I likhet med å bøye seg ned er det noe vi gjør oftere enn vi er klar over og som har innflytelse på generell funksjon og helsetilstand. 

Armer og hender
Til det meste vi gjør til daglig behøver vi å bruke hendene. I Alexanderteknikken kommer alltid organiseringen av vektbærende deler først - nakken, ryggen og beina, deretter hendene.

Et fellestrekk ved dårlig koordinerte armbevegelser er overdreven bruk av bøyemuskler. Å stå på alle fire eller krabbe kan derfor være aktuelle øvelsesaktiviteter i timene. Da bruker du strekkemusklene. Å engasjere den vektbærende funksjonen til armene gjør det letter å integrere armbruken i forhold til resten av kroppen. Vi kan si at idealet i Alexanderteknikken er å bruke hendene som føtter.

Alexander utviklet en helt spesiell øvelse eller etyde for blant annet å kunne øve opp det å gripe noe med minimalt bruk av bøyemuskulatur. Øvelsen kalles «hands on the back of  a chair» og er ikke for nybegynnere. Nybegynnere kan ha nytte av enklere, mer praktisk og personlige «etyder» ved å være oppmerksomme når de plukker opp egne ting som for eksempel sko, veska eller mobilen. 

Pust
Pusten har en sentral plass i Alexanderteknikken. Tenkningen bak Alexanderteknikkens tilnærming er at ved å fokusere på utpusten kan vi la innpusten skje mest mulig av seg selv. En enkel måte å gjøre dette på er å legge lyd til utpusten. Dette er noe som brukes av skuespillere og andre som driver med stemmebruk, og er ikke særegent for Alexanderteknikken. Spesielt for teknikken er bruken av hviske-lyd og aller helst en hvisket a-lyd. Fordelene med dette er du kan høre på lyden når halsen er åpen (dypere klang), og at hviskelyd er mindre brukt til vanlig og dermed mindre assosiert med vanemessige spenninger. 

Alexander selv var en ivrig tilhenger av «whispered ah» som øvelse. Som «hender på stolrygg» er heller ikke denne særlig godt egnet for nybegynnere. For nybegynnere finnes det andre og bedre alternativer. Det aller enkleste er kanskje å gi utpusten en liten  utfordringen ved å telle til ti og se hva som skjer med organiseringen av hode, nakke og rygg. 

Pusten er element i alle Alexanderteknikk-etyder ved å være indikator på god funksjon. Om du gjør ett eller annet feil vil det alltid hemme pusten. 

Blikket
Som alle andre deler av kroppen kan også bruken av øynene være tema for øvelsesaktivitet for Alexanderteknikk. Vi beveger øynene særlig i forbindelse at vi beveger hodet, og når vi går. Det fine med å la bruken av øynene få en ledende roll i en aktivitet er at det naturlig leder til rotasjonsbevegelser. Disse bevegelsene blir lett hemmet om vi har unødvendige muskelspenninger. 

Som pusten er øynene alltid aktive og fungerer som indikator på god funksjon. Om blikket blir stivt eller fjernt konsentrer du deg enten for mye eller du drømmer deg bort.  

Din egen etyde
Hvordan øver du på det du lærer i Alexanderteknikk-timene? Du kan bruke Alexanderteknikken når som helst, og i hvilken som helst aktivitet. Ideelt sett vil vi ha teknikken med oss hele tiden. Men å velge seg én eller noen få daglige aktiviteter å bruke den i kan være bra for å sikre at du husker at du har muligheten. 

Du kan også sette av tid til å gjøre noe der Alexanderteknikken er det viktigste. Du kan øve etyder. Du kan ganske enkelt lage din egen etyde. 

Det mest grunnleggende er å kunne stoppe. Velg noe å gjøre som kan deles opp i flere bevegelser, eller velg tre bevegelser å gjøre etter hverandre. Utfør bevegelsene med et stopp mellom hver bevegelse, og du har en Alexanderteknikk-etyde. 

Det er mye du kan gjøre for å jobbe på egen hånd. Det beste er om du diskuterer det med din Alexanderteknikk-lærer. 
En  utbredt misforståelse er å tro at det handler om å gjenskape opplevelsen fra timene. Det er feil. Det handler om å ganske enkelt stoppe og tenke. Marjory Barlow, Alexanders niese og Alexanderteknikk-lærer gjennom 70 år sa det slik:
They mustn't try on their own to get what they get from the teacher. Their job when they're working on themseles is to give themselves a stimulus, inhibit the response and give orders. That's their job. That's all they've got to do (Barlow & Davies 2002, s.46).


Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Barlow, Marjory og Allen Davies, Trevor. 2002. An Examined Life. Mornum Time Press.


torsdag 29. april 2021

Fixed Knees and Fixed Ideas

This blog article is written with teachers and advanced pupils in mind.

In January a very nice interview with Alexander Technique teacher and running coach Malcolm Balk was published on The Developing Self Youtube channel. In the video, titled "FM.'s knees forward and away revisited," Balk tells about how new insights changed his understanding of the directions.

His former way of thinking had been one-dimensional and thus led him to inhibit (in a negative sense) the natural rotational movements of the legs and feet. At first I was a bit puzzled. These rotational movements were something I learnt about when I was training to be an Alexander Technique teacher more than twenty years ago. On the other hand, having a limited or even wrong understanding of the directions is fairly common. I'm sure we have all been there.

It is like learning to play an instrument like the violin. First, your ability to play in tune is limited. Later, you are able to adjust, and add vibrato.

In the beginning, our understanding of the directions is bound to be limited. With time our  understanding will change and evolve. The basic directions as formulated by Alexander by others are only general descriptions. There is nothing wrong with them, unless you have put a meaning into them which is not intended, or you are trying to apply them inappropriately. Blaming your problems on the directions is like blaming your inability to play in tune on the violin.

No learning process is perfect. Misconceptions about directions can ensue, and we can, ironically, develop bad habits in the attempt at eliminating them. Some of these habits are very basic and very common, others can be quite sophisticated and cultivated even by experienced Alexander Teachers. Here follows a few examples.

Neck free
When a "free neck" or anything related is mentioned in lessons I have sometimes observed that the person wiggles his/her head about. It is as if they want to make sure that the neck isn't tense, and then they go on tensing it in the process. This wiggling can become a habit. 

The other extreme may also happen. With the intention not to tense the neck the pupil might try to avoid moving the head at all, turning themselves into what's aptly defined as "alexandroids".

Another response to the idea of a "free" neck can be to tuck the chin in. This could possibly be because the feeling of stretching the neck muscles is associated with release.

Forward and up
Alexander wrote that this is a "dangerous instruction to give" (Alexander 2004, p.113). Head balance is a delicate thing and easily interfered with. I remember trying to put my head "forward and up" after having read Body Learning by Michael Gelb prior to having my first Alexander lessons. I was standing in front of a mirror,  stretching my neck trying to put the head into the assumed correct position.

The forward and up direction is seemingly two-dimensional and can potentially lead to the same avoidance of rotational movements in the neck as Balk describes relating to knees forward and away. This adds to the "alexandroid" tendency.

Forward and up can also be the inspiration for a similar tucking in of the chin as with the idea of "freeing" the neck.

Lengthening
The average person thinking of "lengthening" or "up" would possibly try to straighten the back. Other tendencies associated more generally with the idea of "up" can be to look up and raise the eyebrows, and maybe move the head backwards, lifting the chin.

Some years ago I happened to watch myself in a shop window as I was walking past. It looked like I was leaning backwards. It wasn't entirely clear that I was due to it being winter and me having lots of clothes on. I kept watching myself over the following days and found that I was indeed leaning backwards from the hips when walking. I came to the conclusion that once having had the habit of leaning forward I associated the feeling of leaning backwards with being "up". Last year someone posted a video on a Facebook group showing an experienced Alexander teacher doing the same. Our sense of direction can become corrupted if we rely on feeling.

Widening
The unwanted responses to the idea of widening is maybe not as obvious as with lengthening, but they do occur. They can show up as an unnecessary movement of the shoulders or the pushing out of the ribs.

Other directions
The above are some examples of bad habits that can appear associated with attempting to give directions relating directly to the organisation of the body. But we also have to organise ourselves in relation to the rest of the world and in relation to our activities. Frank Pierce Jones describes this very well as "the organisation of awareness" (Jones 1996).

To continue using the musical metaphor - we  have to relate to our surroundings just like musicians needs to be aware of the conductor and/or fellow musicians.

Various ways of thinking about points of contact, of surrounding space or the field of vision can be very useful and have positive influence on bodily organisation. This category of directions can include any conscious idea intended to inhibit interference with natural functioning. The ideas not directly involving the physical body are probably less likely to cause negative bodily habits. Believing that they don't at all, is a mistake however.

Suggesting to someone that they are aware of their field of vision, for instance, can make them tense their eyes and hold their breaths. Suggesting to a performer that he/she is aware of the space behind them can tempt them to a tendency to lean backwards. Suggesting to someone that they say to themselves that they are "free" can make them dissociate and space out. Any thought is an act, and any act can potentially lead to unnecessary "doing".

If you think you have found a way of directing, or of teaching giving directions, which have zero risk of leading to bad habits, you are dangerously and gravely underestimating the creativity of your pupils.

To direct or not direct
Walter Carrington writes in his diary from 1946 published as A Time to Remember:

At tea F.M. said that he had, at last, decided that we must cut out in future teaching all instructions to order the neck to relax or to be free because such orders only lead to other forms of doing. If a person is stiffening the neck, the remedy is to get them to stop projecting the messages that are bringing about this condition and not to project messages to counteract the effects of other messages. He said that the implied contradiction had worried him for a long time but, after working on Hallis this morning, he saw that it must be changed so all orders in future will be framed so as to emphasise “non-doing.” (Carrington 1996, p.59).

Some have used this as an argument for not teaching pupils to direct, or to even stop giving directions themselves. This is clearly a misinterpretation. 

There is no such thing as "not giving directions". Alexander writes in Constructive Conscious Control:

They [pupils] speak sometimes as if it were a strange and new thing to ask them to give themselves orders, forgetting that they have been doing this subconsciously from their earliest days, else they would not be able to stand up without help, much less move about. The point that is new in the scheme we are considering is that the pupil is asked consciously to give himself orders, evolved from a consideration of the requirements, not of a subconscious, but of a conscious, reasoning use of the organism, ... (Alexander 2004, p.104)

If the process of consciously giving directions has become fraught with bad habits, then it is definitely worth considering giving it up for the time being. Maybe you have misunderstood the whole thing and need to reconsider.

In my view, not giving conscious directions is not an option for teachers of the Alexander Technique. Basically, we need to be aware of our bodily intentions. The nature of the direction process, however, should be up to individual teacher, "evolved from a consideration of the requirements". It doesn't have to be "let the neck be free", etc. 

The same goes for our pupils. As Alexander expressed after apparently a bad day at the office, we should be very careful with what we present to our pupils. We need to be pragmatic about what we teach each individual. Their personality, attitude, interests, aspirations and present situation must all be taken into account. Not everybody will learn the same, or learn it to the same level. This is similar to violin teaching, to continue the musical reference. Not all violin pupils need to learn the key of G flat major. (It's not for beginners).

The Art of Directing
You wouldn't judge the value of the violin as a means of expression based on what you hear of someone who hasn't mastered it. Similarly you should not judge the value of mastering the skill of giving conscious direction on instances when it goes wrong. 

The examples of bad habits related to giving directions  mentioned above are normally caused by misunderstandings and misconceptions. These could be:
1. Doing the directions. The directions are thoughts, or rather intentions. 
2. Not realising the directions are preventive. You wont necessarily feel any direct effects of giving directions. 
3. Not understanding they are indirect. Directions are not ends in themselves. They must be seen in relation to the organisation of the body as a whole.
4. Mistaking the words for directions, and giving the words a fixed meaning. Any verbal formulation is only a general description of the thought. (Similarly to a musical note being only a limited description of the sound).
5. Idea of directions not in accordance with the facts of physiology, e.g. not allowing the rotational movements inherent in most movements.
6. Wrong mode of thinking, for instance trying too hard, or narrowing the focus, or not adapting the mode of thinking to the situation.

Giving Alexander Technique directions is a skill, and an art. Part of that art is to continually refine the thought process, making the directions increasingly accurate. This entails continuously rooting out any bad habits, because they will arise. We humans have an incredible capacity for learning, this includes the capacity for acquiring bad habits. As we progress we become increasingly aware of this fact.

Part of the art of giving conscious direction is also to become increasingly mentally flexible. As we change, our directions must also change. Our conscious directions should be the opposite of fixed ideas. 

Related blog posts

Literature
Alexander, Frederick Matthias. 2004. Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Carrington, Walter. 1996. A Time to Remember: A Personal Diary of Teaching the F.M. Alexander Technique in 1946. Sheildrake Press.
Jones, Frank P. 1997. Freedom to Change- the Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz.

søndag 11. april 2021

Skalaøvelser

De to viktigste prinsippene i Alexanderteknikken er å stoppe og å tenke retning. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg om å tenke retning. Jeg foreslo å forestille seg at retningene hadde lyd. Du kan godt gjøre det bare for moro skyld, men det kan også være praktisk nyttig. Det gjør tankene mer konkrete og viser likheten mellom det å lære Alexanderteknikk og det å lære å spille et instrument. Instrumentet i denne sammenhengen er kroppen din.

Å spille et instrument og å bruke Alexanderteknikk er begge deler ferdigheter, ferdigheter som kan øves og som du mestrer bedre jo mer du øver.

Skalaøvelser
De aller fleste musikere gjør skalaøvelser av ett eller annet slag. Skalaøvelser blir vanligvis assosiert med klassisk musikk, men jazzmusikere er blant dem som er mest avhengig av å kunne skalaer. Tradisjonell jazzimprovisasjon bygger på godt kjennskap til skalaer, tonearter og akkorder. Her er det en parallell til Alexanderteknikken. Å tenke retning mens du er i aktivitet er en form for improvisasjon. Det lønner seg å ha god grunntrening i å tenke retning.

Øveposisjon
Å øve på å tenke retning kan du gjøre når som helst, men å ligge i aktiv hvilestilling er en spesielt god anledning. Noe av effekten av å tenke retning skjer av seg selv, og du har god anledning til bare ligge og tenke. Akkurat som skalaøvelser er det å ligge i aktiv hvile noe vi har godt av å gjøre hver dag.

En annen mye brukt posisjon i Alexanderteknikken er «monkey», en «position of mechanical advantage». Akkurat som med aktiv hvile (ofte beskrevet som semi-supine), er dette en posisjon som stimulerer til effekt av retningene. Retningene kan godt øves på i sittende og stående også. Å tenke retning bør ses på som forberedelse til bevegelse. Å sitte og stå er utgangspunkt for mange av bevegelsene vi gjør.

Treklanger og akkorder
Retningene i Alexanderteknikken danner en organisk enhet, de skal henge sammen. Alexander beskriver det som «all together, one after the other» (Alexander 1985). Du tenker den første retning og fortsetter å tenke den mens du legger til neste retning. I denne forbindelse er det en ekstra fordel å tenke seg at retningene har lyd. Du kan tenke treklanger som danner akkorder, (eller fir- eller femklang om du har forkjærlighet for jazz).

Akkurat som det finnes mange forskjellig tonearter og akkorder som det er nyttig for musikere og kunne, finnes det mange forskjellig måter å tenke retning på som kan ha sin nytte i ulike sammenhenger. Den vanligste måten å formulere retningene på er: la nakken være fri, slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lang og bred. En kortversjon som jeg ofte bruker selv er å tenke hodet - bekken - knær, at hver av delene går fra hverandre. Du kan sammenligne det med å spille C-dur treklang, bare hvite tangenter på pianoet.

Forestiller du deg at retningene har lyd er det antagelig mest naturlig å tenke seg at hver kroppsdel har sin egen tone. Men Jeg tror ikke den ene måten er bedre enn den andre. Her er det fritt fram for fantasien.

Kromatikk
Når vi er i en øvesituasjon, som når vi ligger i semi-supine/aktiv hvile, har vi tid til å tenke mer på detaljene, kanskje ha oppmerksomhet på deler av kroppen vi ellers ikke gir så mye oppmerksomhet. Vi kan blir bedre kjent med kroppen og få mer kontakt, noe som vil gjøre det letter å inkludere disse delene når vi tenker retning ellers. Det blir som når en musiker tar ut en frase av musikken og øver på den separat.

I denne forbindelse er det veldig nyttig å kunne noe om anatomi. Jo bedre du kjenner kroppen din, jo bedre kan du tenke retning. Jeg har skrevet en serie blogginnlegg om «body mapping», som går ut på å bli bedre kjent med anatomien. Bruk denne lenken til innlegg om  body mapping, eller klikk på «Anatomi (body mapping)» i listen over nøkkelord.

Nybegynnere på piano spiller veldig ofte mest på de hvite tangentene. Det blir regnet for det enkleste. Nybegynnere i Alexanderteknikk begrenser seg gjerne i første omgang til å tenke «la nakken være fri» eller «ryggen lang og bred». Det finnes mange andre tanker å prøve ut, og deler av kroppen å inkludere, akkurat som det kan gi spennende nye klanger å ta med noen toner som normalt ikke hører til skalaen.

Å spille på alle tangentene på pianoet gir det vi kaller en kromatisk skala. Krom kommer av det greske «chroma» som betyr farge, en skala som har alle fargene. Retningene vi tenker i kroppen kan være tilsvarende rik på klangfarger.

Øv hjem
Jeg gikk en gang i tiden i et skolekorps. Dirigentens standarduttrykk var «øv hjem!», (han var trønder). Er det noe vi ønsker å bli bedre på bør vi helst øve på det hver dag. Ingen forventer å lære seg for eksempel å spille piano uten at de øver. Det samme gjelder Alexanderteknikken. Det skal ikke så mye til, bare det er hver dag. Da kan du få til det utroligste.


Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.

søndag 28. mars 2021

Nye elever

Under koronapandemien har det vært mindre enn vanlig for meg å gjøre som Alexanderteknikk-lærer. Jeg har noen få elever som har kommet regelmessig hver uke. Etter jul begynte interessen å ta seg opp litt etter litt. Både gamle og nye elever tok kontakt. Jeg hadde ikke gitt time til nye elever siden tidlig på høsten. Det ble en stor kontrast til de erfarne elevene jeg hadde undervist i mellomtiden. Det fikk meg til å reflektere over hva det er som er spesielt med å gi time til helt nye elever. 

Individuell tenkemåte
Det aller mest interessante med å ha nye elever er at ingen tenker på helt samme måte. Vi har ulike kropper og ulike erfaringer, ulik kunnskap og ulike interesser, dermed opplever og tolker vi inntrykk ulikt. Framgangsmåten som gir god læring for noen elever fungerer kanskje overhodet ikke for andre. 
Å finne ut hvordan en person tenker og opplever seg selv og verden, og tilpasse undervisningen til det, er noe av det mest utfordrende og spennende ved å være Alexanderteknikk-lærer. 

Denne utfordringen blir ikke helt borte selv om en elev har hatt mange mange timer, men det er aller mest påtagelig i de første timene. 

Stål og betong
Da jeg hadde nye elever i februar hadde det som gått flere måneder siden forrige gang jeg hadde lagt hånden på en ny elev. I flere måneder hadde jeg kun jobbet med ganske erfarne elever som er i stand til å bruke teknikken på egen hånd. 

Det var slående hvor annerledes kroppene til de nye elevene var. De var veldig anspente. Det var som å jobbe med stål og betong sammenlignet med myk leire. Men dette var bare helt til å begynne med. I løpet av et par uker endret det seg. Det ytterste skallet av spenninger smelter raskt bort. En så enkel ting som at eleven legger seg regelmessig ned i aktiv hvile-stilling noen minutter hver dag kan gjøre en stor forskjell. Etter enda noen uker begynner de nye elevens kropper å bli mer dynamiske, de livner til.
Å ha nye elever kan vise tydelig hvor nyttig Alexanderteknikken kan være, og hvor stor forskjell teknikken gjør.  Det er også tankevekkende at folk kan gå rundt med så mye spenninger uten å være klar over det.

Alltid hyggelig
Den tredje tingen som slo meg når jeg begynte med nye elever igjen var hvor hyggelig mennesker er. Unntakene finnes jo, men de er uhyre sjeldne. Det er alltid koselig å komme i kontakt med nye elever. De er alltid, nesten uten unntak, hyggelige mennesker. 

Nå før påske stengte Oslo ned igjen. På en måte er vi tilbake til samme situasjon som for et år side. En forskjell er at i denne omgang ble ikke en-til-en tjenester som frisører og fysioterapeuter stengt. Det betyr at vi Alexanderteknikk-lærere holder åpent.

Men med tanke på smittesituasjonen utsatte jeg å ta inn nye elever.  Jeg håper å kunne gi timer til nye elever etter påske og utover våren.  

Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt!

God påske!


Relaterte blogginnlegg


søndag 14. mars 2021

Samklang

Alexanderteknikken går ut på å kunne stoppe eller vente (inhibition) og å tenke retning (direction). Retningene er intensjoner om bevegelse, men det er bevegelse som ikke er mulig å gjøre fysisk.* Retningene blir oftest formulert som: la nakken være fri, slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lengre og bredere, (osv). 

Alexander omtalte gjerne retningene som «ordrer». Han skriver dette om å tenke retning i sin andre bok:
They speak sometimes as if it were a strange and new thing to ask them to give themselves orders, forgetting that they have been doing this subconsciously from their earliest days, else they would not be able to stand up without help, much less move about. The point that is new in the scheme we are considering is that the pupil is asked consciously to give himself orders, [...] (Alexander 2004).

Å tenke retning er altså noe du allerede gjør selv uten å ha lært Alexanderteknikk, forskjellen er at i Alexanderteknikken gjør vi det bevisst.

Retningene forbereder kroppen for bevegelse, men retningene er først og fremst preventive. På en måte er «direction» også en form for «inhibition».

Tonesetting
Ordene som beskriver retningene er ikke selve retningene. Du kan ønske bevegelse uten å tenke det med ord. Intensjonen kan være ordløs. I noen situasjoner kan du ikke bruke ordene. Hvis du må tenke ordene for å tenke retning vil du for eksempel få problemer med å tenke retning under en samtale. 

Ordene kan være til hjelp for å lede tankene. Du kan bruke andre hjelpemidler også. Selv er jeg utdannet musiker og tenker gjerne auditivt. Jeg forestiller meg at retningene har sin egen klang. 

Fem fordeler
Fordelen med å forestille seg at retningene lyd er at de blir mer konkret og enklere å variere og tilpasse situasjonen. 
Den vanligste feilen når noen skal forsøke å «tenke retning» er at de prøver for hardt. Ved å forestille seg retningene som en svak klang i bakgrunnen er det lettere å tenke lett. 
En annen feil er å forsøke å «slappe av». Fordi en av effektene av Alexanderteknikken er avspenning kan du bli fristet til å tenke for mye på avspenning og bli for passiv. Akkurat som både musikk og bevegelser noen ganger kan være rolig og andre ganger heftig må tenkemåten være tilsvarende dynamisk og variert. Retningene må være like dynamiske som bevegelsene. 

En annen fordel med å forestille seg retningene som lyd er at de kan ha sin egen rytme. Det er lettere å holde tankene i gang når de skjer rytmisk eller taktfast. Rytme hjelper også til at tankeprosessen har et visst tempo.
Søker du for mye etter følelsen av avspenning vil du «kjenne etter» og dermed holde igjen og tenke for omstendelig. Retningene må ha en viss hastighet for at hele kroppen hele tiden får litt oppmerksomhet. En erfaren Alexanderteknikk-lærer beskrev det som å holde i gang et hjul med stadige små dytt (Carrington 2017). Akkurat som et fly trenger en viss hastighet for å lette må retningene ha et visst tempo for at vi skal få «lift off». I Alexanderteknikken sier vi at vi «går opp».

En tredje fordel med å tenke seg at retningene har klang er at det hjelper oss til å binde retningene sammen, at de kan fortsette inn i hverandre. Alexander skrev at retningen skal gis «all together, one after the other» (Alexander 1985).**
Nakken må fortsatt få beskjed om å at den skal forbli «fri», mens hodet får tillatelse til å gå fram og opp, og hodet må tillates å gå fram og opp fortsatt, mens ryggen får tillatelse til å bli lang og bred osv. (Soar 1999).
Hvis du tenker retningene som klang kan du forestille deg at det er som å spille en tone som fortsetter å klinge mens du spiller neste tone som også fortsetter å klinge. Til slutt danner alle retningene en akkord hvor hele kroppen er med.

En fjerde fordel med å tenke retningene som klang er at det viser likheten mellom det å tenke retning og det å spille et instrument. Begge deler er ferdigheter, og ferdigheter kan øves. Skal du lære å spille et instrument må du øve hver dag. Jo mer du øver, jo bedre mestrer du ferdigheten, og mer får du igjen for innsatsen. Slik er det med Alexanderteknikken også. Jobber du med den hver dag blir det lettere å tenke retning i alle mulige situasjoner og sammenhenger. Jo mer du tar i bruk teknikken, jo mer får du igjen. 

En femte fordel med å tenke retningene som lyd er at det er gøy. Du kan bruke fantasien og forestille deg alle mulige slags lydeffekter. Bare prøv!

*(Begrepet «directions» i Alexanderteknikken kan ha en videre betydning og omfatte mange former for konstruktiv tenkning og planlegging. Dette blogginnlegget handler om det som vanligvis menes med «å tenke retning».

**Alexander gav et eksempel: «This process is analogous to the firing of a machine-gun from an aeroplane, where the machinery is so co-ordinated that each individual shot of the series is timed to pass between the blades of a propeller making 1,500 or more revolutions to the minute» (Alexander 1985).

Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, Frederick Matthias. (2004). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Carrington, Walter & Dilys . 2017. An Evolution of the Alexander Technique: Selected Writings. The Sheildrake Press
Soar, Tim. 1999. Defining the Alexander Technique. Publisert privat.

tirsdag 23. februar 2021

Ja, og

Alexanderteknikk går ut på å stoppe og tenke seg om. Vi stopper for å tenke retning. Men hva så?

En av de første bøkene som ble utgitt om Alexanderteknikken (som ikke var skrevet av Alexander selv) var en samling artikler med tittelen «Knowing How to Stop». En kritiker kommenterte syrlig: når kommer neste bok, når vil vi få vite «How to Proceed»?

Å ha evnen til å stoppe er helt er avgjørende for å få kontroll på vaner. Du har kommet veldig langt når det vet «how to stop». Hvis du i tillegg har lært å tenke retning kan du begynne å endre forutsetningene for bevegelse.

Men du er ikke helt i mål ennå. Du må kunne fortsette å tenke retning mens du setter i gang bevegelse. Det kritiske øyeblikket er igangsetting.

En kjent Alexanderteknikk-lærer, en av Alexanders assistenter, pleide å si at teknikken har tre praktiske prinsipper, ikke bare de mye omtalte «stoppe» og «tenke retning». I tillegg til «inhibisjon» og «direction» mente han vi kunne regne «giving consent»:
So, three things: inhibition, direction, giving consent. That's what it all boils down to (Carrington i Langford 2006, s.171).*
Vi får hele tiden impulser til å gjøre bevegelser. For å gjøre en bevegelse trenger vi bare å slenge oss på bølgen, bare gi tillatelse, give consent.

Problemet er at vi helst gir tillatelse til det vi er vant til og ikke noe nytt. Alexander løste problemet ved å gi seg selv flere valg. Da han jobbet med å endre vaner i forhold til å deklamere tekst ga han seg selv valgene mellom å ikke si noe, eller å si noe, eller å gjøre noe annet, for eksempel å løfte armen i stedet (Alexander 1985). På denne måten svekket han forbindelsen mellom intensjonen til å si noe og de unødvendige spenningene. Men uansett hvilket valg han tok fortsatte han hver gang å tenke retning.

Den nødvendige mentale innstillingen minner meg om den i teatersport. En venn av meg var interessert i improvisasjonsteater og for en del år siden var jeg på flere forestillinger. Det var veldig fascinerende og gøy. Et av rådene som blir gitt i teaterimprovisasjon er å aldri motsi forrige replikk. Du sier «ja, og …» . En nektelse kan stoppe flyten i dialogen. Du bygger hele tiden videre på det som er sagt.

Slik er det med retningene i Alexanderteknikken også, når vi setter i gang bevegelse. Du må si ja til impulsen til bevegelse, men du må fortsette å tenke retning uansett hva som skjer.

*I was saying the other day that there are three essential elements, three essential things to think about in connection with our Technique. The first, you and I call inhibition, which is a rather frightening word for a lot of people - nevver mind, ourselves, we know what that means. And then, of of course there's direction and that's what Im going to speak about a great deal more this morning. And then, of course, the third one is the very important one of what we mean by giving consent. So, three things: inhibition, direction, giving consent. That's what it all boils down to (Fra foredraget Inhibition and direction under den internasjonale Alexanderteknikk-kongressen i Oxford 2004, Carrington i Langford (red) 2006, s.171).


Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Langford Elizabeth (red). 2006. Remembering Walter Carrington: Keystone of the Alexander Technique. Alexandertechniek Centrum vzw, Leuven.


fredag 12. februar 2021

Nei, men ...

Vi utfører bevegelse basert på erfaringer og forventninger. Bevegelsene vi gjør er i stor grad vanestyrte. Skal vi endre noe må vi for det første begynne å bli oppmerksom på intensjonen til bevegelse.

Du kan bli mer oppmerksom på intensjonen til bevegelse om du holder åpen muligheten for å ikke gjøre bevegelsen. (Se blogginnlegget To prosesser). Å velge å la være å gjøre noe kalte Alexander for «inhibition». Begrepet inhibisjon er mest kjent fra psykologi der det brukes for å beskrive fortrengning eller undertrykkelse av følelser. I Alexanderteknikken brukes ordet i en betydning som ligger nærmere den brukt innen nevrobiologi. Inhibisjon i Alexanderteknikken betyr først og fremst det å velge å la være å reagere. I en av sine bøker forsvarer Alexander bruken av begrepet «inhibisjon» og forklarer hvorfor det er forskjellig fra psykologiens «fortrengning»:

.. in the application of my technique the process of inhibition—that is, the act of refusing to respond to the primary desire to gain an "end"—becomes the act of responding (volitionary act) to the conscious reasoned desire to employ the means whereby that "end" may be gained. The stimulus to inhibit, therefore, in this case comes from within, and the process of inhibition is not forced upon the pupil. This means that the pupil's desire or desires will be satisfied, not thwarted, and that there will be present desirable emotional and other psycho-physical conditions which do not make for what is known as suppression in any form (Alexander 2004).

F.M. Alexander var ikke kjent for å skrive ting greit og enkelt. Det han prøver å si her er at i Alexanderteknikken er ikke inhibisjon fortrenging fordi vi velger å la være å gjøre noe for å gjøre noe annet i stedet. Dette "noe annet" er «the means-whereby».

Hva er så «the means-whereby»? Means-whereby er stegene vi må ta for å nå målet.

Means-whereby kan brukes om et overordnet nivå - planen for gjennomføringen av en aktivitet, eller den mentale forestillingen om utførelse av bevegelsen. (Se innlegget Meta-teknikk). Men først og fremst brukes «the means-whereby» om det å organisere og forberede kroppen for bevegelse ved å tenke retning. Vi tenker: la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lang og bred, osv.

Retningene er først og fremst preventive, men vil også påvirke organiseringen av muskeltonus i kroppen. Muskelskjelett-systemet vil bli bedre organisert, fordelingen av tonus blir mer effektivt. Lengde i musklene samtidig som de har optimal hviletonus vil gjøre dem aktive men relativt avspente - noe som betyr at de også er mer følsomme. Du blir mer oppmerksom på det du gjør av unødvendige ting for å forberede bevegelse, og enda mer oppmerksom på intensjonen til bevegelse.

I Alexanderteknikken stopper vi for å tenke retning, og tenke retning gjør oss mer i stand til å stoppe.


Relaterte blogginnlegg


Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.