søndag 11. april 2021

Skalaøvelser

De to viktigste prinsippene i Alexanderteknikken er å stoppe og å tenke retning. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg om å tenke retning. Jeg foreslo å forestille seg at retningene hadde lyd. Du kan godt gjøre det bare for moro skyld, men det kan også være praktisk nyttig. Det gjør tankene mer konkrete og viser likheten mellom det å lære Alexanderteknikk og det å lære å spille et instrument. Instrumentet i denne sammenhengen er kroppen din.

Å spille et instrument og å bruke Alexanderteknikk er begge deler ferdigheter, ferdigheter som kan øves og som du mestrer bedre jo mer du øver.

Skalaøvelser
De aller fleste musikere gjør skalaøvelser av ett eller annet slag. Skalaøvelser blir vanligvis assosiert med klassisk musikk, men jazzmusikere er blant dem som er mest avhengig av å kunne skalaer. Tradisjonell jazzimprovisasjon bygger på godt kjennskap til skalaer, tonearter og akkorder. Her er det en parallell til Alexanderteknikken. Å tenke retning mens du er i aktivitet er en form for improvisasjon. Det lønner seg å ha god grunntrening i å tenke retning.

Øveposisjon
Å øve på å tenke retning kan du gjøre når som helst, men å ligge i aktiv hvilestilling er en spesielt god anledning. Noe av effekten av å tenke retning skjer av seg selv, og du har god anledning til bare ligge og tenke. Akkurat som skalaøvelser er det å ligge i aktiv hvile noe vi har godt av å gjøre hver dag.

En annen mye brukt posisjon i Alexanderteknikken er «monkey», en «position of mechanical advantage». Akkurat som med aktiv hvile (ofte beskrevet som semi-supine), er dette en posisjon som stimulerer til effekt av retningene. Retningene kan godt øves på i sittende og stående også. Å tenke retning bør ses på som forberedelse til bevegelse. Å sitte og stå er utgangspunkt for mange av bevegelsene vi gjør.

Treklanger og akkorder
Retningene i Alexanderteknikken danner en organisk enhet, de skal henge sammen. Alexander beskriver det som «all together, one after the other» (Alexander 1985). Du tenker den første retning og fortsetter å tenke den mens du legger til neste retning. I denne forbindelse er det en ekstra fordel å tenke seg at retningene har lyd. Du kan tenke treklanger som danner akkorder, (eller fir- eller femklang om du har forkjærlighet for jazz).

Akkurat som det finnes mange forskjellig tonearter og akkorder som det er nyttig for musikere og kunne, finnes det mange forskjellig måter å tenke retning på som kan ha sin nytte i ulike sammenhenger. Den vanligste måten å formulere retningene på er: la nakken være fri, slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lang og bred. En kortversjon som jeg ofte bruker selv er å tenke hodet - bekken - knær, at hver av delene går fra hverandre. Du kan sammenligne det med å spille C-dur treklang, bare hvite tangenter på pianoet.

Forestiller du deg at retningene har lyd er det antagelig mest naturlig å tenke seg at hver kroppsdel har sin egen tone. Men Jeg tror ikke den ene måten er bedre enn den andre. Her er det fritt fram for fantasien.

Kromatikk
Når vi er i en øvesituasjon, som når vi ligger i semi-supine/aktiv hvile, har vi tid til å tenke mer på detaljene, kanskje ha oppmerksomhet på deler av kroppen vi ellers ikke gir så mye oppmerksomhet. Vi kan blir bedre kjent med kroppen og få mer kontakt, noe som vil gjøre det letter å inkludere disse delene når vi tenker retning ellers. Det blir som når en musiker tar ut en frase av musikken og øver på den separat.

I denne forbindelse er det veldig nyttig å kunne noe om anatomi. Jo bedre du kjenner kroppen din, jo bedre kan du tenke retning. Jeg har skrevet en serie blogginnlegg om «body mapping», som går ut på å bli bedre kjent med anatomien. Bruk denne lenken til innlegg om  body mapping, eller klikk på «Anatomi (body mapping)» i listen over nøkkelord.

Nybegynnere på piano spiller veldig ofte mest på de hvite tangentene. Det blir regnet for det enkleste. Nybegynnere i Alexanderteknikk begrenser seg gjerne i første omgang til å tenke «la nakken være fri» eller «ryggen lang og bred». Det finnes mange andre tanker å prøve ut, og deler av kroppen å inkludere, akkurat som det kan gi spennende nye klanger å ta med noen toner som normalt ikke hører til skalaen.

Å spille på alle tangentene på pianoet gir det vi kaller en kromatisk skala. Krom kommer av det greske «chroma» som betyr farge, en skala som har alle fargene. Retningene vi tenker i kroppen kan være tilsvarende rik på klangfarger.

Øv hjem
Jeg gikk en gang i tiden i et skolekorps. Dirigentens standarduttrykk var «øv hjem!», (han var trønder). Er det noe vi ønsker å bli bedre på bør vi helst øve på det hver dag. Ingen forventer å lære seg for eksempel å spille piano uten at de øver. Det samme gjelder Alexanderteknikken. Det skal ikke så mye til, bare det er hver dag. Da kan du få til det utroligste.


Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.

søndag 28. mars 2021

Nye elever

Under koronapandemien har det vært mindre enn vanlig for meg å gjøre som Alexanderteknikk-lærer. Jeg har noen få elever som har kommet regelmessig hver uke. Etter jul begynte interessen å ta seg opp litt etter litt. Både gamle og nye elever tok kontakt. Jeg hadde ikke gitt time til nye elever siden tidlig på høsten. Det ble en stor kontrast til de erfarne elevene jeg hadde undervist i mellomtiden. Det fikk meg til å reflektere over hva det er som er spesielt med å gi time til helt nye elever. 

Individuell tenkemåte
Det aller mest interessante med å ha nye elever er at ingen tenker på helt samme måte. Vi har ulike kropper og ulike erfaringer, ulik kunnskap og ulike interesser, dermed opplever og tolker vi inntrykk ulikt. Framgangsmåten som gir god læring for noen elever fungerer kanskje overhodet ikke for andre. 
Å finne ut hvordan en person tenker og opplever seg selv og verden, og tilpasse undervisningen til det, er noe av det mest utfordrende og spennende ved å være Alexanderteknikk-lærer. 

Denne utfordringen blir ikke helt borte selv om en elev har hatt mange mange timer, men det er aller mest påtagelig i de første timene. 

Stål og betong
Da jeg hadde nye elever i februar hadde det som gått flere måneder siden forrige gang jeg hadde lagt hånden på en ny elev. I flere måneder hadde jeg kun jobbet med ganske erfarne elever som er i stand til å bruke teknikken på egen hånd. 

Det var slående hvor annerledes kroppene til de nye elevene var. De var veldig anspente. Det var som å jobbe med stål og betong sammenlignet med myk leire. Men dette var bare helt til å begynne med. I løpet av et par uker endret det seg. Det ytterste skallet av spenninger smelter raskt bort. En så enkel ting som at eleven legger seg regelmessig ned i aktiv hvile-stilling noen minutter hver dag kan gjøre en stor forskjell. Etter enda noen uker begynner de nye elevens kropper å bli mer dynamiske, de livner til.
Å ha nye elever kan vise tydelig hvor nyttig Alexanderteknikken kan være, og hvor stor forskjell teknikken gjør.  Det er også tankevekkende at folk kan gå rundt med så mye spenninger uten å være klar over det.

Alltid hyggelig
Den tredje tingen som slo meg når jeg begynte med nye elever igjen var hvor hyggelig mennesker er. Unntakene finnes jo, men de er uhyre sjeldne. Det er alltid koselig å komme i kontakt med nye elever. De er alltid, nesten uten unntak, hyggelige mennesker. 

Nå før påske stengte Oslo ned igjen. På en måte er vi tilbake til samme situasjon som for et år side. En forskjell er at i denne omgang ble ikke en-til-en tjenester som frisører og fysioterapeuter stengt. Det betyr at vi Alexanderteknikk-lærere holder åpent.

Men med tanke på smittesituasjonen utsatte jeg å ta inn nye elever.  Jeg håper å kunne gi timer til nye elever etter påske og utover våren.  

Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt!

God påske!


Relaterte blogginnlegg


søndag 14. mars 2021

Samklang

Alexanderteknikken går ut på å kunne stoppe eller vente (inhibition) og å tenke retning (direction). Retningene er intensjoner om bevegelse, men det er bevegelse som ikke er mulig å gjøre fysisk.* Retningene blir oftest formulert som: la nakken være fri, slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lengre og bredere, (osv). 

Alexander omtalte gjerne retningene som «ordrer». Han skriver dette om å tenke retning i sin andre bok:
They speak sometimes as if it were a strange and new thing to ask them to give themselves orders, forgetting that they have been doing this subconsciously from their earliest days, else they would not be able to stand up without help, much less move about. The point that is new in the scheme we are considering is that the pupil is asked consciously to give himself orders, [...] (Alexander 2004).

Å tenke retning er altså noe du allerede gjør selv uten å ha lært Alexanderteknikk, forskjellen er at i Alexanderteknikken gjør vi det bevisst.

Retningene forbereder kroppen for bevegelse, men retningene er først og fremst preventive. På en måte er «direction» også en form for «inhibition».

Tonesetting
Ordene som beskriver retningene er ikke selve retningene. Du kan ønske bevegelse uten å tenke det med ord. Intensjonen kan være ordløs. I noen situasjoner kan du ikke bruke ordene. Hvis du må tenke ordene for å tenke retning vil du for eksempel få problemer med å tenke retning under en samtale. 

Ordene kan være til hjelp for å lede tankene. Du kan bruke andre hjelpemidler også. Selv er jeg utdannet musiker og tenker gjerne auditivt. Jeg forestiller meg at retningene har sin egen klang. 

Fem fordeler
Fordelen med å forestille seg at retningene lyd er at de blir mer konkret og enklere å variere og tilpasse situasjonen. 
Den vanligste feilen når noen skal forsøke å «tenke retning» er at de prøver for hardt. Ved å forestille seg retningene som en svak klang i bakgrunnen er det lettere å tenke lett. 
En annen feil er å forsøke å «slappe av». Fordi en av effektene av Alexanderteknikken er avspenning kan du bli fristet til å tenke for mye på avspenning og bli for passiv. Akkurat som både musikk og bevegelser noen ganger kan være rolig og andre ganger heftig må tenkemåten være tilsvarende dynamisk og variert. Retningene må være like dynamiske som bevegelsene. 

En annen fordel med å forestille seg retningene som lyd er at de kan ha sin egen rytme. Det er lettere å holde tankene i gang når de skjer rytmisk eller taktfast. Rytme hjelper også til at tankeprosessen har et visst tempo.
Søker du for mye etter følelsen av avspenning vil du «kjenne etter» og dermed holde igjen og tenke for omstendelig. Retningene må ha en viss hastighet for at hele kroppen hele tiden får litt oppmerksomhet. En erfaren Alexanderteknikk-lærer beskrev det som å holde i gang et hjul med stadige små dytt (Carrington 2017). Akkurat som et fly trenger en viss hastighet for å lette må retningene ha et visst tempo for at vi skal få «lift off». I Alexanderteknikken sier vi at vi «går opp».

En tredje fordel med å tenke seg at retningene har klang er at det hjelper oss til å binde retningene sammen, at de kan fortsette inn i hverandre. Alexander skrev at retningen skal gis «all together, one after the other» (Alexander 1985).**
Nakken må fortsatt få beskjed om å at den skal forbli «fri», mens hodet får tillatelse til å gå fram og opp, og hodet må tillates å gå fram og opp fortsatt, mens ryggen får tillatelse til å bli lang og bred osv. (Soar 1999).
Hvis du tenker retningene som klang kan du forestille deg at det er som å spille en tone som fortsetter å klinge mens du spiller neste tone som også fortsetter å klinge. Til slutt danner alle retningene en akkord hvor hele kroppen er med.

En fjerde fordel med å tenke retningene som klang er at det viser likheten mellom det å tenke retning og det å spille et instrument. Begge deler er ferdigheter, og ferdigheter kan øves. Skal du lære å spille et instrument må du øve hver dag. Jo mer du øver, jo bedre mestrer du ferdigheten, og mer får du igjen for innsatsen. Slik er det med Alexanderteknikken også. Jobber du med den hver dag blir det lettere å tenke retning i alle mulige situasjoner og sammenhenger. Jo mer du tar i bruk teknikken, jo mer får du igjen. 

En femte fordel med å tenke retningene som lyd er at det er gøy. Du kan bruke fantasien og forestille deg alle mulige slags lydeffekter. Bare prøv!

*(Begrepet «directions» i Alexanderteknikken kan ha en videre betydning og omfatte mange former for konstruktiv tenkning og planlegging. Dette blogginnlegget handler om det som vanligvis menes med «å tenke retning».

**Alexander gav et eksempel: «This process is analogous to the firing of a machine-gun from an aeroplane, where the machinery is so co-ordinated that each individual shot of the series is timed to pass between the blades of a propeller making 1,500 or more revolutions to the minute» (Alexander 1985).

Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, Frederick Matthias. (2004). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Carrington, Walter & Dilys . 2017. An Evolution of the Alexander Technique: Selected Writings. The Sheildrake Press
Soar, Tim. 1999. Defining the Alexander Technique. Publisert privat.

tirsdag 23. februar 2021

Ja, og

Alexanderteknikk går ut på å stoppe og tenke seg om. Vi stopper for å tenke retning. Men hva så?

En av de første bøkene som ble utgitt om Alexanderteknikken (som ikke var skrevet av Alexander selv) var en samling artikler med tittelen «Knowing How to Stop». En kritiker kommenterte syrlig: når kommer neste bok, når vil vi få vite «How to Proceed»?

Å ha evnen til å stoppe er helt er avgjørende for å få kontroll på vaner. Du har kommet veldig langt når det vet «how to stop». Hvis du i tillegg har lært å tenke retning kan du begynne å endre forutsetningene for bevegelse.

Men du er ikke helt i mål ennå. Du må kunne fortsette å tenke retning mens du setter i gang bevegelse. Det kritiske øyeblikket er igangsetting.

En kjent Alexanderteknikk-lærer, en av Alexanders assistenter, pleide å si at teknikken har tre praktiske prinsipper, ikke bare de mye omtalte «stoppe» og «tenke retning». I tillegg til «inhibisjon» og «direction» mente han vi kunne regne «giving consent»:
So, three things: inhibition, direction, giving consent. That's what it all boils down to (Carrington i Langford 2006, s.171).*
Vi får hele tiden impulser til å gjøre bevegelser. For å gjøre en bevegelse trenger vi bare å slenge oss på bølgen, bare gi tillatelse, give consent.

Problemet er at vi helst gir tillatelse til det vi er vant til og ikke noe nytt. Alexander løste problemet ved å gi seg selv flere valg. Da han jobbet med å endre vaner i forhold til å deklamere tekst ga han seg selv valgene mellom å ikke si noe, eller å si noe, eller å gjøre noe annet, for eksempel å løfte armen i stedet (Alexander 1985). På denne måten svekket han forbindelsen mellom intensjonen til å si noe og de unødvendige spenningene. Men uansett hvilket valg han tok fortsatte han hver gang å tenke retning.

Den nødvendige mentale innstillingen minner meg om den i teatersport. En venn av meg var interessert i improvisasjonsteater og for en del år siden var jeg på flere forestillinger. Det var veldig fascinerende og gøy. Et av rådene som blir gitt i teaterimprovisasjon er å aldri motsi forrige replikk. Du sier «ja, og …» . En nektelse kan stoppe flyten i dialogen. Du bygger hele tiden videre på det som er sagt.

Slik er det med retningene i Alexanderteknikken også, når vi setter i gang bevegelse. Du må si ja til impulsen til bevegelse, men du må fortsette å tenke retning uansett hva som skjer.

*I was saying the other day that there are three essential elements, three essential things to think about in connection with our Technique. The first, you and I call inhibition, which is a rather frightening word for a lot of people - nevver mind, ourselves, we know what that means. And then, of of course there's direction and that's what Im going to speak about a great deal more this morning. And then, of course, the third one is the very important one of what we mean by giving consent. So, three things: inhibition, direction, giving consent. That's what it all boils down to (Fra foredraget Inhibition and direction under den internasjonale Alexanderteknikk-kongressen i Oxford 2004, Carrington i Langford (red) 2006, s.171).


Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Langford Elizabeth (red). 2006. Remembering Walter Carrington: Keystone of the Alexander Technique. Alexandertechniek Centrum vzw, Leuven.


fredag 12. februar 2021

Nei, men ...

Vi utfører bevegelse basert på erfaringer og forventninger. Bevegelsene vi gjør er i stor grad vanestyrte. Skal vi endre noe må vi for det første begynne å bli oppmerksom på intensjonen til bevegelse.

Du kan bli mer oppmerksom på intensjonen til bevegelse om du holder åpen muligheten for å ikke gjøre bevegelsen. (Se blogginnlegget To prosesser). Å velge å la være å gjøre noe kalte Alexander for «inhibition». Begrepet inhibisjon er mest kjent fra psykologi der det brukes for å beskrive fortrengning eller undertrykkelse av følelser. I Alexanderteknikken brukes ordet i en betydning som ligger nærmere den brukt innen nevrobiologi. Inhibisjon i Alexanderteknikken betyr først og fremst det å velge å la være å reagere. I en av sine bøker forsvarer Alexander bruken av begrepet «inhibisjon» og forklarer hvorfor det er forskjellig fra psykologiens «fortrengning»:

.. in the application of my technique the process of inhibition—that is, the act of refusing to respond to the primary desire to gain an "end"—becomes the act of responding (volitionary act) to the conscious reasoned desire to employ the means whereby that "end" may be gained. The stimulus to inhibit, therefore, in this case comes from within, and the process of inhibition is not forced upon the pupil. This means that the pupil's desire or desires will be satisfied, not thwarted, and that there will be present desirable emotional and other psycho-physical conditions which do not make for what is known as suppression in any form (Alexander 2004).

F.M. Alexander var ikke kjent for å skrive ting greit og enkelt. Det han prøver å si her er at i Alexanderteknikken er ikke inhibisjon fortrenging fordi vi velger å la være å gjøre noe for å gjøre noe annet i stedet. Dette "noe annet" er «the means-whereby».

Hva er så «the means-whereby»? Means-whereby er stegene vi må ta for å nå målet.

Means-whereby kan brukes om et overordnet nivå - planen for gjennomføringen av en aktivitet, eller den mentale forestillingen om utførelse av bevegelsen. (Se innlegget Meta-teknikk). Men først og fremst brukes «the means-whereby» om det å organisere og forberede kroppen for bevegelse ved å tenke retning. Vi tenker: la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lang og bred, osv.

Retningene er først og fremst preventive, men vil også påvirke organiseringen av muskeltonus i kroppen. Muskelskjelett-systemet vil bli bedre organisert, fordelingen av tonus blir mer effektivt. Lengde i musklene samtidig som de har optimal hviletonus vil gjøre dem aktive men relativt avspente - noe som betyr at de også er mer følsomme. Du blir mer oppmerksom på det du gjør av unødvendige ting for å forberede bevegelse, og enda mer oppmerksom på intensjonen til bevegelse.

I Alexanderteknikken stopper vi for å tenke retning, og tenke retning gjør oss mer i stand til å stoppe.


Relaterte blogginnlegg


Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.


søndag 31. januar 2021

Overtro

Er du forutinntatt?

Forrige gang fortalte jeg om hvordan Alexander beskrev bevegelsesprosessen som egentlig bestående av to prosesser - første skapes en forestilling om bevegelsen, deretter velger vi å gjøre den. Dette var lenge før hjerneforskningen var kommet langt nok til å si noe sikkert om hva som egentlig foregår. Men kanskje tok ikke Alexander helt feil.

I blogginnlegget «Derfor har du en hjerne» finner du en lenke til et foredrag med hjerneforskeren Daniel Wolpert. Han forklarer hvordan vi planlegger og utfører bevegelse. Vi foretar en praktisk form for sannsynlighetsberegning der vi utfører nye bevegelser på grunnlag av tilgjengelig sanseinformasjon og tidligere erfaringer. Planen blir kontinuerlig oppdatert. 
Ifølge Alexander blir tolkning av ny sanseinformasjon også  påvirket av våre tidligere erfaringer (Alexander 2004). Satt på spissen kan vi si at vi beveger oss slik vi tror vi skal bevege oss. Wolpert bruker faktisk uttrykket «belief». Denne 
«troen» kan være mer eller mindre korrekt.

Forrige gang skrev jeg om hvor nyttig det kan være å bli bevisst intensjonen om bevegelse, og spesielt om du holder muligheten åpen for å ikke utføre bevegelsen. Hvis du holder åpen muligheten for å ikke gjøre bevegelsen vil du ha opplevelsen av å ha mer tid og større kontroll.

Det du i tillegg kan tenke over er at planen du har for bevegelse ikke er en perfekt plan. Den er alltid bare sånn omtrentlig og kan inneholde feil informasjon. Etter hvert vil du kanskje legge merke til om du forbereder bevegelsene på en feil måte. 

Ofte tror vi at vi må gjøre mye mer enn vi trenger for å utføre en bevegelse. Vi kan godt kalle det en form for overtro. Vi kan tro at vi ikke vil være i stand til å gjøre bevegelsen uten den ekstra muskelspenningen. Dette kan vi begynne å legge merke til om vi holder åpen muligheten for ikke å utføre bevegelsen. 

For å unngå denne formen for unødvendig spenning holder det ikke å  «slappe av».  Spenningen er assosiert med intensjonen om bevegelse og det er tenkingen i forhold til bevegelse som må endres. 

Noen ganger er det slik at om vi ikke gjøre de vante forberedelsene til en bevegelse, så føles det som om vi ikke er i stand til å utføre den. Vi kan ikke tro det er mulig. Kanskje vi kan kalle det for «undertro»?

I Alexanderteknikk-timer kan dette bli veldig tydelig. Noen ganger kan du bli bedt om å gjøre bevegelser som du opplever som umulig å gjennomføre. Med fysisk veiledning fra en Alexanderteknikk-lærer vil du få oppleve at det likevel er mulig. Noe av hensikten med «hands-on» alexanderteknikk-timer er å vise deg muligheten av det umulige.


Relaterte blogginnlegg


Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 2004. Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz. 


søndag 24. januar 2021

To prosesser

I det siste har jeg lest The Gold Dust Project som er et sammendrag av Alexanders fire bøker. En erfaren Alexanderteknikk-lærer har forsøkt å samle gullkornene i bøkene til Frederick Matthias Alexander. Langt fra alt som står i bøkene kan sies å være gullkorn.

Gjennom å lese en annens fremstilling av teksten gjorde jeg noen nye oppdagelser i bøker som jeg har lest flere ganger. En av bøkene er The Use of the Self. Dette er Alexanders tredje bok og den mest lettleste. I første kapittel forteller Alexander historien om hvordan han gjorde sine oppdagelser og utviklet teknikken. I andre kapittel går Alexander gjennom prinsippene for teknikken før han gir eksempler på teknikken anvendt i praksis i kapitlene The golfer who cannot keep the eyes on the ball og The stutterer. Dette er anbefalt lesning for alle som er interessert i Alexanderteknikken. 

Andre kapittel har tittelen Use and function in relation to reaction. Alexander skriver: 
... no act can be described as wholly "mental" or wholly "physical. "The most that can be said is that in some acts the " mental" side predominates and in others the " physical." For instance, let us take the act of lifting the arm, which would be described off-hand by many people as a "physical" act. ... The result of the receipt of a stimulus to lift the arm is, as we all know, a" mental" conception of the act of lifting the arm, this conception being followed by another so-called "mental" process, that of giving or withholding consent to react to the stimulus to lift the arm. If this consent is withheld, the reaction which would result in a lifting of the arm is inhibited, and the arm is not lifted. If consent is given, the direction of the mechanisms required for the act of lifting the arm becomes operative, and messages are sent out which bring about the contraction of certain groups of muscles and the relaxation of others, and the arm is lifted (Alexander 1985).

Det jeg ikke hadde tenkt over ved tidligere lesninger er at Alexander beskriver det som skjer som to påfølgende prosesser. Når vi får lyst til å gjøre en bevegelse dannes først en forestilling om bevegelsen, deretter velger vi å gjøre bevegelsen (eller ikke). 

Er Alexanders beskrivelse korrekt? Alexander skrev dette rundt 1930. Hjerneforskningen hadde ikke kommet langt. Men uansett om Alexander hadde hjerneforskningen på sin side eller ikke foreslår han en smart måte å tenke på.

Når vi gjør en bevegelse går alt i ett, en uavbrutt bølge fra vi får lyst til å gjøre bevegelsen og til vi har gjort den. I det store og hele er det slik vi vil ha det. Alt går av seg selv.

Men hva om ting ikke går helt som vi ønsker? Om planen for bevegelse ikke er optimal vil vi ønske å endre den. Da er det nyttig å tenke seg det som skjer som to prosesser. 

Om vi klarer å skille mellom intensjonen om bevegelse og avgjørelsen om å utføre, slik Alexander beskriver, betyr det at vi har et valg. Vi kan velge å ikke gjøre bevegelsen. Hvis vi hele tiden holder åpen muligheten til å ikke gjøre bevegelsen vil vi kunne oppleve å ha mer oversikt, mer avstand til det vi gjør, opplevelse av å ha mer tid og større kontroll. 

Dette forutsetter at vi er oppmerksom på intensjonen om bevegelse. Det høres kanskje vanskelig ut, men behøver ikke være det. I mange situasjoner er det ganske enkelt. Mange av bevegelsene vi gjør er fullstendig forutsigbare. Vi står opp om morgenen, kler på oss, åpner og lukker dører, åpner kjøleskapet, flytter på ting, pusser tennene, vasker hendene, tar opp mobilen, trykker på tastatur, får lyst til å klikke på ei lenke. Mulighetene er mange til å observere intensjonen vi har til å gjøre noe. Ved å holde muligheten åpen for ikke å gjøre bevegelsen vil intensjonen om bevegelse tre tydeligere fram. 

Og så kan vi tenke på at vi har et valg: Vi kan la være å gjøre bevegelsen, eller vi kan gjøre den på en annen måte. Det finnes alltid en annen måte. Men den andre måten er ikke mulig før vi innser at vi kan velge å ikke gjøre bevegelsen. 


Relaterte blogginnlegg


Litteratur
Alexander, F M (1932, 1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.