søndag 17. oktober 2021

Klingende Alexanderteknikk

Alexanderteknikken har mye til felles med musikk. Jeg har tidligere skrevet om hvordan det å lære Alexanderteknikk kan ligne det å lære å spille et instrument.

Det er også andre likheter. En kollega i Nederland, som også er fiolinist og Alexander-lærer, sa det slik i et intervju: 
The Alexander Technisque is like music. If you don’t play it, it can’t be heard … and it as to be put into practice, integrated and remembered over and over again to really enjoy its full potential (Kleinman 2021, s.19).
Alexanderteknikken er noe vi bruker i praksis. Hvis vi ikke benytter oss av teknikken har vi heller ikke full nytte av den. 

Til å begynne med er det ikke alltid lett å huske at vi (alltid) har muligheten. Musikere øver hver dag, og som jeg var inne på i et tidligere blogginnlegg er det nyttig å øve Alexanderteknikk litt hver dag også. Noe som kan være spesielt nyttig er å øve på å tenke retning. Jeg leste nylig ei introduksjonsbok hvor det stod følgende historie om en Alexanderteknikk-elev:
She decided that when she got up in the mornings, she would continue with her usual activities, but for just five minutes every day she would project her directions without attempting to ‘‘do’’ them. Sometimes she would simply lie in bed and project her directions. Sometimes she would exercise. Sometimes she would put in a load of laundry. The nature of her activity wasn’t important. What was important was that she made a deal with herself that, whatever she did, for at least a short period of time, every day, she would give herself directions ... She figured that ... if she did it in the mornings, her obligation would be satisfied early and she wouldn’t have to feel guilty if she didn’t ‘‘think’’ for the rest of the day.
When she started this experiment, she did have trouble projecting her orders for five whole minutes at a time. She would become distracted or bored or just plain tired of ‘‘thinking’’ in this way. As the days and weeks passed while she continued her practice every morning, however, she noticed that she had developed another problem: she couldn’t stop thinking this way after just five minutes.
As time passed, she noticed she was getting more and more done when she first got up. The quality of her work was improving. And, every time she looked at the clock to see how much of the required five minutes was left, she found that she had already exceeded them – often by large amounts of time. More to the point, she found it harder and harder not to ‘‘think’’ in this way at other times as well. (Weed 2004, s.119).
Du kommer langt med litt øvelse.

En annen parallell mellom AT og musikk er at det er mye enklere å lære å spille når du får hjelp av en lærer. Alle kan lære seg selv å spille litt på egen hånd. Men du kommer mye lengre med profesjonell instruksjon. En lærer kan la deg høre hvordan det kan låte og veilede deg til å oppnå klangen du ønsker. 

En lærer er enda viktigere i Alexanderteknikken. Teknikken endrer helt grunnleggende vaner og du kan ikke på forhånd vite hvordan det vil «låte». Vi er så blind for disse vanene at vi ikke er klar over dem. Du kan kjenne effekten gjennom anspenthet og smerter i nakke, skuldre, rygg eller andre steder. En Alexanderteknikk-lærer vil kunne gi deg opplevelse og erfaring med hvordan livet kan være uten disse vanene. Og enda viktigere - veilede deg i hvordan du mestrer dem på egen hånd. 
Det er først når du tar Alexanderteknikken i bruk at du får virkelig nytte av den. Med Alexanderteknikken fjerner du det som skurrer slik at du oppnår mer harmoni i dagliglivet. 

Relaterte blogginnlegg

Kleinman, Judith. 2021. «The Developing Self Interview», Statnews September 2021, Vol II issue 3, s.16-19.
Weed, Donald L. 2004 (1990). What You Think is What You Get. ITM Publications.

onsdag 29. september 2021

Online teaching

This article is written for Alexander Technique teachers. 

Teaching Alexander Technique in groups was not an accepted method of teaching some years back. It was said that it was 'not possible' to learn the Alexander Technique in a group setting. Things have moved on from that time. Today there is more openness to the use of different methods of teaching.*

Now we have even gone a step further. Due to the restriction during the Covid-19 pandemic many Alexander Technique teachers have tried out online teaching. This is met with a lot of skepticism from teachers who are inclined to a more traditional approach.

The misconception
The critique against group teaching used to come from the teachers not very well acquainted with this way of teaching. This is as expected, of course. Ironically, this tended to be the same people who would argue that you have to experience an Alexander Technique lesson to understand what the technique is about. This is a misconception. It is perfectly possible to explain in words what the Alexander Technique is. All you need is common sense. What you can't explain is what the consequences of learning the Alexander Technique will be for you personally, and in particular the effect you will experience in a hands-on Alexander lesson.

One reason for the misconception is that the Alexander Technique is equated with using the hands as a teaching method. There is good reason, and tradition, for this as Alexander himself did not make any distinction between the technique and the method of teaching it. It was all his 'work'. I think, however, that we as a profession should make a distinction between the Technique and the methods of teaching it.

The Alexander Technique is what the teacher is thinking, and the way the pupil ultimately is learning to think, not what the teacher is doing with his/her hands, and it is not the feeling experienced by the pupil. The experience from hands-on teaching, despite being valuable, and even invaluable to some degree, does not guarantee the ability to apply the Alexander Technique on your own.

It is somewhat of a paradox that the Alexander Technique, which basically is a mental process, came to be dependent upon a method of teaching based on feeling.

The Technique and the methods of teaching it
If we take as our reference Alexander's story in the chapter 'The evolution of a technique' in The Use of the Self it is clear that the Alexander Technique is about inhibition, direction and making choices. That is what the stutterer and the golfer are to learn in later chapters of the book. Alexander also gives a general description of his method of teaching.
However, as long as the pupil learn to inhibit and direct, it should be irrelevant what method is used to achieve this. You do what is needed according to the person(s) in front of you and their situation, their interests and problems. You use whatever means you deem appropriate, or whichever means that are available to you, and make the best out of it.

Pros and cons
Every method of teaching has its advantages and its limitations. Alexander Technique teaching is no exception. Many Alexander teachers have commented on online teaching during the last year and a half. I'm not going to go into details here, but my general impression is that many of the teachers who have tried online teaching have found it more useful than maybe expected. Many have also of course written about the limitations of the online approach.
What is missing in my opinion in the professional debate about the pros and cons of online teaching is a balanced appraisal from its proponents. After all they are the ones with the most experience and knowledge about teaching online. But they seem to belong to a church were the belief the in the method is without reservations. I don't know if they actually don't reflect on their teaching, or if they are just naive. I don't think it is dishonesty.

Online teaching is here to stay, whether we like it or not, and to ensure the development of the best possible use of this teaching possibility, we, as a profession need to build on facts, not beliefs. Then we need informed input from the teachers with most experience.

Ultimately research is needed on the teaching method, but as not much research exist on traditional teaching either it will take time to build up research based knowledge.

Teacher training
The different teaching methods should be addressed in the training of Alexander Technique teachers. The most important element will always be the use of hands, because that is a skill that you can't learn anywhere else, and not something you really can learn on your own.
Any trained teacher can dabble in online teaching, or in the teaching of groups, without specific training. But why leave it to chance? Why not build on the expertise that has already been built up in the profession?

I had myself a very traditional teacher training. I'm satisfied with the training I had. It was high quality and gave me a good foundation to build on. But during the twenty years or so after finishing, I have several times met with situations where I felt the traditional Alexander Technique training had not given me adequate preparation. I'm thinking in particular about situations where the appropriateness or possibility to use touch is limited, as for instance when teaching children or teaching performers in activity. We did get some relevant experience, so I shouldn't blame my ineptitude solely on my training, but I wish we had more.

I can see several arguments in favour of covering online teaching in the training of teachers. First, it gives experience in applying the technique in relation to being online. An important aspect of training is to apply the technique in our own lives, being online should not be exempt. This also give us the necessary experience to better help our pupils.
Second, it includes training in taking care of oneself in the teaching situation. I don't have much experience from teaching online. But it was really striking to what degree I was forced to attend to my own use. In hands-on teaching, inhibiting and directing is to some degree an automatic process after years of training and teaching. Not so with online teaching where I felt I had to be even more conscious of myself.
Third, it will hone skills that come in useful needed when touch is not possible or not appropriate -  observing the pupil visually, and communicating verbally. This will probably also improve normal hands-on lessons.
Fourth, it gives added opportunity for contact and interaction with our pupils when a normal lesson is not possible. You never know, there could be another pandemic.

Professional debate
I trained to be an Alexander Technique teacher primarily to be able to communicate with my hands, very much as I once trained to be a violinist to be able to communicate through music. Teaching without touching is for me like teaching music without playing. Something is missing.
I would probably never had many lessons, let alone decided to train, if the lessons had been online, or in a group for that matter. Still, I think online lessons have their place.

I'm lucky to be an Alexander Technique teacher living in Norway. Except from a month's time in March-April 2020 we have been able to teach more or less as normal. Of course, there has been less activity, and far between new pupils. I did give some lessons online during lockdown. I had some experience already from teaching one person who lived far away, but this was only a few lessons. I felt it did work OK, and I'm willing to teach online if the situation requires it, but it is not something I'm going to do a lot. I think I'm a much better teacher 'hands-on.'

That I'm not particularly good at it, or that I'm not particularly keen on it, does not, I hope, influence my ability to see both the pros and cons of online teaching. I expect the same from colleagues who do it better than me. That's what is needed if we are going to have a useful professional debate on the issue of online Alexander Technique teaching.

*The May issue of STATnews in 2017 was to a large extent dedicated to material on working with groups.

Related blog articles

Alexander, Frederick Matthias. 1985. The Use of the Self. Victor Gollancz.

søndag 19. september 2021


Jeg har skrevet flere blogginnlegg om hvordan det å lære Alexanderteknikken ligner det å lære å spille et instrument. Instrumentet er deg selv og din egen kropp.

Under press
Musikere må ofte utøve musikken under press. For å være stand til det må de forberede seg. Først og fremst må de øve hver dag for å oppnå nødvendige ferdigheter. De må også forberede seg på selve framføringssituajonen. Prestasjonsforberedelse er et eget fag på alle utdanninger for musikere.

På en måte er vi alle utøvere («All the world’s a stage», som Shakespeare skrev). Vi møter alle situasjoner hvor vi må prestere under press. Det er i slike situasjoner Alexanderteknikken kan være spesielt nyttig. Dessverre er det i slike situasjoner også mest krevende å anvende den.

For å kunne bruke Alexanderteknikken i vanskelige situasjoner må vi gjøre som musikere. Vi må være forberedt. Hvis du aldri har tatt Alexanderteknikken i bruk i en krevende situasjon prøver du å gjøre noe du aldri har gjort før. Kanskje går det bra, men du kan ikke forvente å få det til uten øvelse.

Kan du reise deg fra en stol uten å stresse? Det er det ikke alle som kan. Det viser seg fort i en Alexanderteknikk-time. Hvis du beveger deg ukoordinert og med for mye spenning til daglig vil du gjøre det enda mer i en stresset situasjon. Første skritt er derfor å lære hvordan du kan oppnå og bevare god grunnleggende koordinasjon til daglig.

Å anvende Alexanderteknikken under stress oppleves annerledes enn å gjøre det til daglig. Kroppen er annerledes fordi vi ikke kan unngå at det autonome nervesystemet slår inn. Du har sikkert hørt om «fight, flight, freeze» responsen. Det autonome nervesystemet forbereder kroppen til innsats. Det er bra så lenge det ikke blir for mye.

Den autonome responsen er noe som bare må aksepteres. Du kan ikke unngå å føle det du føler. Noen kan bli enda mer nervøse av å kjenne at de blir nervøse. Du kan unngå det ved å akseptere følelsen og ønske den ekstra energien velkommen.

På sikt vil Alexanderteknikken hjelpe deg til å dempe den autonome responsen. På grunn av de fysiologiske forutsetningene, hvordan kroppen er satt sammen, vil ukoordinert kroppsbruk ofte ligne på og forsterke spenningsmønsteret som oppstår under stress. Du kan nesten si at ukoordinerte mennesker uttrykker noe som ligner panikk når de beveger seg (Jones 1998). Færre uvaner, mindre unødvendig spenning og et mer dynamisk muskelsystem er kroppslige forutsetninger som vil gjøre at du er mindre tilbøyelig til å reagere på en stresset måte.

Samtidig er det slik at mindre unødvendig spenning og mer dynamisk muskelbruk også gjør deg mer følsom. Du vil merke lettere og raskere at spenningene i kroppen øker. Det er derfor ikke mulig å føle seg avspent i en stresset situasjon. Det du kan er å koordinere bruken av krefter og bevege deg på en mest mulig hensiktsmessig måte.

Mental gjennomgang
Å ligge i aktiv eller konstruktiv hvile som vi gjør i Alexanderteknikken er en god anledning til å forberede seg på en kommende potensielt stressende situasjon. Mens du forestiller deg å være i situasjonen blir du vant til samtidig å være «lang og bred». På den måten trener du på grunnlaget for å beholde god koordinasjon. Det kan også være nyttig å tenke seg at lengden, bredden og volum i kroppen gjør deg i stand til å romme følelsene situasjonen skaper.

Reaksjon og definisjon
Når du ligger i aktiv hvileposisjon kan du lett følge med på hvordan du reagerer på tanken om å være i situasjonen. Hva som oppleves som stressende er ulikt fra person til person. Dette har mange årsaker. Men én faktor kan være hvordan vi vanemessig definerer det vi opplever.
Konseptet «inhibition» i Alexanderteknikken går ut på å velge å la være å reagere. Vi kan ikke la være å reagere følelsesmessig på en situasjon, men vi kan la være å tillegge situasjonen bestemte egenskaper i vår forestilling om den. Vi kan forholde oss til det konkrete i situasjon uten å nødvendigvis tillegge den egenskaper (Thompson 2019). Du kan bruke aktiv hvileposisjon som en anledning til å forholde deg til en tenkt krevende situasjon på en mest mulig nøytral måte. Etter hvert kan situasjonen oppleves som mindre truende eller vanskelig.

Retning og utprøving
Retningene i Alexanderteknikken (nakken fri, hodet fram og opp osv.) er motsatsen til det som skjer fysiologisk når du opplever stress. Når vi blir stresset trekker vi oss sammen. Retningene er først og fremst preventive. Du kan si at hver eneste gang vi bruker Alexanderteknikken trener vi på å la være å stresse.

I en stresset situasjon må retningene være integrert i bevegelsene du gjør. Du har ofte ikke tid eller anledning til å tenke retninger i detalj slik du gjør når du for eksempel ligger i aktiv hvilestilling. På grunn av høynet spenningsnivå vil det å tenke retning også føles annerledes. I slike situasjoner kan vi ofte bruke mer generelle ideer for å beholde lengde og bredde og ro. Akkurat hvordan og hva som vil fungere for den enkelte er ulikt og noe du må prøve ut.

Musikere og andre utøvere forbereder seg ved å gå gjennom situasjoner som ligner mest mulig. Det hender for eksempel at en musiker kler på seg konsertantrekket når han eller hun spiller gjennom stykkene. En musiker eller sanger kan også gjøre seg kjent med konsertlokalet, ikke bare for å bli kjent med akustikken, men også for å kunne ha mest mulig konkret forestilling når det skal øves mentalt.
Noe lignende kan du også gjøre selv om du ikke er musiker. Skaff deg mest mulig konkret informasjon om det som skal skje. Bruk så dette når du forbereder deg mentalt, eller skaper en situasjon som ligner.

Til syvende og siste er eneste måten å lære seg å bruke Alexanderteknikken også når under press er å gjøre det. Som alltid er det best å begynne i det små, i situasjoner som du opplever som bare litt stressende.

Ikke avspent
Mange forbinder Alexanderteknikken bare med avspenning. Det er et hinder for å utnytte teknikken under press. I slike situasjoner vil du neppe kunne føle deg avspent. Når du prøver ut Alexanderteknikken i slike sammenhenger vil du kanskje oppdage at du må lære deg nye måter å tenke på, og at du må forstå Alexanderteknikken på en annen måte.

Den beste strategien er om du som utgangspunkt bruker Alexanderteknikken som et hjelpemiddel til å være tilstede i situasjonen. Det gir grunnlaget du kan bygge videre på.

Ikke alt kan forberedes. Noen ganger skal vi være forsiktig med å legge for faste planer. Dette gjelder særlig når vi har å gjøre med andre mennesker. Hvis du skal framføre noe, holde en tale for eksempel, da kan du legge en fast plan. Men er utfordringen du møter det å snakke med en eller flere personer er det ikke sikkert du kan planlegge så konkret. Du kan aldri vite hvordan andre mennesker reagerer. Hvis du tror det blir det lett «god dag mann, økseskaft» https://alexanderteknikk.blogspot.com/2014/06/kseskaft.html Forberedelsene i slike tilfeller går ut på at du tar best mulig vare på deg selv, og er helt åpen for hva som kommer fra den andre side. Å kunne avstå fra å ha forventninger er også en måte å bruke Alexanderteknikkens prinsipp om «inhibition» på.

Nye muligheter
Alexanderteknikken gir ingen garanti for at alt går bra hver gang du er under press. Hvis det skulle skje at ting går galt og du ender opp med å bli stressa og knyte deg selv i en knute, kan Alexanderteknikken fortsatt være til stor nytte. Alexanderteknikken gir den beste muligheten for deg til å gi slipp på spenningene og komme tilbake til nøytral. Da er det fint å tenke på at du helt sikkert får en ny mulighet til å prøve ut teknikken. Livet er fullt av utfordringer.

«You are not here to do exercises, or to learn to do something right, but to get able to meet a stimulus that always puts you wrong and to learn to deal with it» (Alexander 2000).

Relaterte blogginnlegg

Alexander, Frederick Matthias. (2000). Aphorisms. Mouritz.
Jones, Frank Pierce. (1998). Collected writings on the Alexander technique. Alexander Technique Archives, Inc.
Thompson, Tommy. (2019). Touching Presence. Easeofbeing Publications.

søndag 29. august 2021

Chained to the Chair

- the dangers of chair work

This is an article written for Alexander Technique teachers. It was written in 2010 but never published on this blog. I publish it now because it is touches upon some of the issues discussed in the blog post Habitual Procedures. The article is slightly rewritten and updated.

What we call 'chair work' is the most important element in a traditional Alexander Technique lesson. Because of its prominent position in Alexander Technique pedagogy people sometimes equate chair work with Alexander Technique, thereby mistaking the means of teaching the technique for the technique itself.

Some teachers use chair work almost exclusively. Other teachers, with a more of an experimental or 'application approach', spend more time on other activities and less time at the chair, and some even claim to not use chair work at all.* From time to time I see discussions between teachers representing different approaches, the traditionalist praising chair work for its high value, the 'experimentalist' describing it disparagingly. They are both right of course. But I hardly get the impression that any of them really know in what way they are right. As a teacher coming from the traditional camp I feel I'm entitled to take a sideways look at chair work.

Challenges and possibilities
So why do we use the chair? Chair work is claimed to be the best way to teach someone the Alexander Technique. I don't think it necessarily is. Chair work is on the other hand one of the most practical and effective way for the teacher to help reorganise the pupil's musculoskeletal system.

The large movement in and out of the chair requires lots of adjustments in the pupil. Moving with a free neck and lengthening and widening back ensures that these adjustments can take place. The moving pupil is within easy reach of the teacher's hands which makes it convenient for the teacher to aid the process of inhibition and direction and also to guide the initiation of movement. The movement has an easily defined beginning, making it well suited for the study of reactions to the stimulus to move.

Then, very often, the question comes from the pupil: Am I going to practice this at home? Most times the answer is: no. The question we have to ask then is: why do we spend so much of the lesson on doing something that the pupil is not going to work on at home? It is as if I had a violin pupil playing scales most of the lesson and then giving him or her something completely different for homework. (I'm also a trained violin teacher). It is normally more useful to spend the time on what the pupil is going to work on at home.

Many will argue that the pupil is moving in an out of chairs all day anyway, and that the point is to increase the awareness in daily activities. The problem is that when moving down to or up from the chair in daily life the pupil will be about to do something else, and the chance for the pupil actually being aware during the movement is very slim. The movement in and out of a chair is rather quick. It comes and goes in a short moment. If the movement is not repeated immediately the pupil is not very likely to remember being present next time either.

One argument against having the pupil practising specific activities is that the pupil is going to try to 'get it right'. In most cases that will be true, if the pupil hasn't learnt how to go about working on him/herself. And the same goes for any activity. The challenge is how we go about teaching pupils to work on themselves

If we are able to teach them how to make use of the Alexander Technique principles when moving in and out of the chair, that is great. If 'chair work' is a useful tool for the teacher to re-balance the pupil's musculoskeletal system, then it would be equally useful for the pupil re-balancing him or herself.

But then the pupil's skills could be just as well spent in another activity, because who is interested in moving in an out of a chair? No one is doing that for a living, or a hobby, so maybe other activities are going to spur the pupil's interest to a greater extent. Maybe it is useful to spend at least some of the time of the lesson on something else than chair work. Otherwise it is like using only 'Twinkle, Twinkle Little Star' when teaching violin. It is possible, you can get quite far (as proven by the Suzuki Method), but what about other melodies? What about other activities, something that is of particular interest to that pupil?

What is of interest to the pupil? Maybe it is a good idea to ask.

Side effects
Even more important than to be aware of the pedagogical challenges of chair work is to be aware of the dangerous side effects of relying too much on one format of teaching. I want to address three issues.

First of all the movement we use in and out of the chair when teaching is one hardly met in real life, it is artificial. Most of the time when we sit down we are not going to have our feet parallel, and probably there is a table in front of the chair, which makes going into the chair more of a sideways affair. The movement in the lesson is simplified for good reasons. Do it the easy way first. But if this goes on and on, lesson after lesson in the same way, the pupil will subconsciously learn that this is the way to do it, and the movement becomes stereotyped. It is like 'Twinkle Twinkle' again, only always played in the same fashion.

To be precise the problem is the lack of rotation, the movement is two-dimensional. Rotation is the hallmark of free movement. You can convince yourself of this by trying to move without any degree of rotation in your movements. The effect is often described as 'alexandroid.'

Of course we say we only use this simplified movement in and out of the chair for convenience, we could be using any movement. But what is the pupil going to learn the most from, what we tell him or what we make him do?

The second problem with the chair has to do with the role of the arms. The problem is that the arms have no role. It is, on the contrary, a sign of bad habits if the pupil is trying to help by using the arms, trying to do with the arms what should be done with back and legs. Traditional chair work can be like practising not using the arms, and the pupil can become quite good at it. And if that's the only activity in the lessons the pupil will have a tendency to act like a rag doll in other activities as well.

Our interface with the world is the use of our hands and of the voice. Chair work forms a basis by co-ordinating the head, neck, back and legs, but only a basis. Chair work doesn't address the artistic and intelligent parts of our system, the cutting edge of human development. The pupil uses the hands in all sorts of skills outside of lessons, a bit like a violinist plays all sorts of melodies. Are we taking advantage of this in the lessons or is it only going to be Twinkle Twinkle?

The control of the hands and voice occupies large resources in the sensory and motor areas of the brain. The quality of use of these parts will influence the rest of the system, in effect putting a spanner in the working of the primary control if not good. The pupil could be all-right in the lesson when not using the arms, but will be messing him/herself up outside of lessons when using the arms. The pupil might end up being tempted to seek salvation in rag-dolling in the two dimensional world of the alexandroids.

The sensitivity of the hand represents a road, or rather a dual carriage way, into the pupil's thinking brain. Directing the hands, and using the hands in various ways, can be an aid to the learning process, as well as being vital for the pupil's ability in applying the Alexander Technique in daily life. The use of the hands should not be left out of the lessons.

The third problem with chair work has to do with the role of the teacher. It should be a supporting role, not the main character. In traditional chair work the teacher is the one giving the stimulus to move, either by asking the pupil to move or by using touch. There is nothing wrong in this. Guiding the pupil into movement can be an easy and elegant way of making the pupil aware of possibilities of moving with less tension, and in daily life we frequently act as a response to external stimuli.

But most of the time the stimulus to move comes from within ourselves. This can be more or less absent in traditional chair work, again adding to artificiality. Letting the pupil decide himself when to move completely changes the focus of the pupil. He has to take responsibility. The contrast to the teacher guided movement is useful, so both modes of initiating should be used. But we should bear in mind that the pupil deciding is the natural way, and the only way in which the pupil can take complete responsibility for his own actions.

An added problem arises when the teacher uses force, or to be more precise supports the weight of the pupil. The extreme variation of this I heard about from a fellow student. She visited a training course in Germany where they consistently used the procedure described by Frank Pierce Jones as 'reflex standing' (Jones 1997, p.129). The sitting pupil leans back on the teacher's hands and the movement is a co-operation by pupil and teacher. This is fun to do, and it requires lots of inhibition and direction from both teacher and pupil, so there is much to be learnt from it. But what the pupil also can learn from it is that 'I can't do this by myself'. When taking any of the pupil's weight we should ask ourselves if we are doing it in a way that integrates it into the pupil's independent use of him/herself, or if we are doing it in a way that promotes passivity.

I hope that you by now have been sufficiently provoked to do some constructive thinking. That is what I have been trying to do myself. I have to admit that I'm the sort of Alexander teacher who would rather prefer to just shut up and put my hands on. I trained to be an Alexander Technique teacher to be able to communicate with my hands; and I prefer to use the chair of course. *Today, more than ten years after writing this article an increasing number of teachers also do online teaching (not the least thanks to the covid 19 pandemic). In a digital teaching situation some of the aspects discussed in this article are of course irrelevant. Online teaching does however present other challenges and pitfalls which will be the subject of another article.

Related blog posts

Jones, Frank P. 1997. Freedom to Change, Mouritz.

torsdag 19. august 2021

Litt hver dag

Jeg har skrevet flere blogginnlegg der jeg trekker sammenligningen mellom Alexanderteknikk og det å spille et instrument.  Begge deler er ferdigheter som du kan bli bedre på. Jo mer du legger i det, jo mer får du igjen. Aller best er det å øve hver dag.

Det du gjør hver dag blir du god på. Det gjelder alle, enten du er idrettsutøver eller er musiker eller annen type utøver, eller er en helt vanlig person.

Da jeg gikk på videregående øvde jeg hver dag før jeg gikk på skolen. (Jeg hadde dessverre ikke mulighet til å gå på musikklinje). Det var ikke så mye øving jeg fikk tid til, men ti minutter var nok til å gjøre en forskjell. Jeg fikk varmet opp slik at det var lettere å fortsette øvingen når jeg kom hjem. På samme måte kan ti minutter med fokus på Alexanderteknikken, enten det er gjennom «aktiv hvilestilling» eller annen aktivitet, forberede deg for dagen.

Ti minutter øving med høy kvalitet gir framgang når det skjer hver dag. Det er som å legge noen kroner på sparegrisen. Du kan eksperimenterer og forske kontinuerlig over lengre tid. Du bygger litt videre for hver gang.

Hva kan være ditt eget forskningsprosjekt? Du har sikkert noe ideer selv . Hvis ikke kan du spørre din Alexandertekmikk-lærer om tips eller råd.

Mange føler de har nytte av en app. Det finnes en app for alt, også apper med veiledning om Alexanderteknikk. En kollega i Nederland har lansert en app med over 90 lydfiler med instruksjoner og veiledninger. www.thinkup.nl

Jeg synes appen fungerer ganske bra. Det eneste jeg vil sette fingeren på er de anatomiske beskrivelsene. Det er ikke alltid klart når disse er faktiske beskrivelser eller imaginære forestillinger brukt for å påvirke spenningsforhold i kroppen. Men dette behøver ikke være noe stort problem for den som tar timer og har lært litt om hvordan kroppen henger sammen.

Det viktigste med en slik app er at den kan hjelpe deg til å arbeide regelmessig og kontinuerlig.

Det du gjør hver dag blir du god på, som sagt. Rutiner og regelmessighet er avgjørende. Problemet for mange er å komme i gang, og å holde seg i gang. Men det egentlige problemet er at de gjør ting vanskeligere enn de er. Du pusser tennene hver dag (håper jeg). Å øve på noe er det samme. Bruk noen minutter hver dag. Det har du tid til. En bitteliten investering du får mye igjen for.

Relaterte blogginnlegg

søndag 20. juni 2021


Å lære Alexanderteknikk er som å lære å spille et instrument. Instrumentet er deg selv. 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan Alexanderteknikk kan øves på samme måte musikere øver på å spille. (Se blogginnleggene Samklang, Skalaøvelser og Etyder). 

Et element i musikken som lett kan undervurderes er pausene. I all musikk gir små og store pauser form og mening til det du hører. Pausene i musikken er like nødvendige som tonene. Musikere må lære å mestre pausene. En vanlig feil nybegynnere gjør er å ikke ta pausene på alvor. 

I bevegelsene våre har vi også små og store pauser. I Alexanderteknikken utnytter vi pausene. Vi kan utvide pausene eller lage pauser, slik at vi har tid til å ta valg om hvordan vi gjør ting. Utnytter du ikke pausene har du ikke noe valg om hvordan du beveger deg.

Falle til ro
Vi mennesker er skapt for bevegelse, vi er sjelden helt i ro. Det er som om vi har musikken gående hele tiden. For å bevege oss på en ny måte, begynne på en ny melodi, må vi ta en pause og falle til ro. Det er som når musikerne i et orkester må være stille i det dirigentene hever taktstokken. 

For veldig mange mennesker er det vanskelig å falle til ro, og noe av det viktigste de lærer i timene er hvordan å få det til. Det er ikke uvanlig å bruke første del av timen på å gjøre eleven rolig nok til å kunne delta aktivt i undervisningenEtter hvert som han eller hun har flere timer blir det lettere og lettere. Til slutt skjer det på et øyeblikk.

Hensikten med å falle til ro er ikke å gjøre ingenting, (selv om det kan være viktig nok i seg selv). Hensikten er å være klar til bevegelse. Å falle til ro er forberedelse til aktivitet. 

Å falle til ro behøver bare å vare et øyeblikk før neste bevegelse. Vi stopper knapt opp, men det er tid nok til å velge å la være å anstrenge seg unødvendig i det som kommer. 

Kan du falle til ro? En fin øvelse kan være å telle hvor mange ganger i løpet av for eksempel en halvtime eller time du kan være et øyeblikk i ro. 

Du kan finne disse øyeblikkene selv i travle stunder. Du tror kanskje ikke du har tid? En musiker i et orkester har ikke noe valg om når å ta pause. Til sammenligning kan du ta deg et par sekunders pause nesten når som helst. Du har mer frihet enn du tror. 

Bjørnen sover
Det stille øyeblikket før bevegelsen begynner er det avgjørende øyeblikket. Det er da vi har muligheten til å ta nye valg og gjøre noe på en ny måte. Vi har pauser underveis i aktiviteter også, akkurat som det er pauser inni musikkstykkene. 

Tenk på Bjørnen sover. På slutten av første frase, etter «i sitt lune hi», er det en liten pause før neste frase. I alle sanger er det slike pauser fordi melodien følger teksten. Det er naturlig å ha tid til en pust mellom setningene. Ofte er pausen så liten at den ikke noteres i notene engang, vi bare stjeler litt tid fra siste tonen i frasen. Sangen «Alle fugler»  noteres gjerne uten pauser på slutten av frasene selv om vi i praksis tar små pauser. 

Vi har slike mikropauser mellom setningen når vi snakker. Vi har også små pauser naturlig i andre bevegelser der vi mer eller mindre stopper opp før vi fortsetter, eller for et øyeblikk reduserer bruken av kraft.
Når du går i ei trapp har du et lite øyeblikk der foten er på neste trinn før du får overført vekten fra bakerste fot og tar et nytt steg.  Når du har lagt brødkniven på brødet går det et øyeblikk før du begynner  skjære. Når du tar tak i kaffekoppen går det et brøkdel av et sekund før du begynner å løfte. Bevegelser har sin naturlige rytme og vi kan finne små pauser om vi leter. 

I Alexanderteknikken utnytter vi pausene. Hvordan utnytter vi dem?
Jeg har skrevet at vi velger å gjøre ting annerledes, på en ny måte, at vi velger å ikke anstrenge oss unødvendig. Det er riktig, men ikke helt presist. 

Hvordan vi beveger oss avhenger av hvordan vi tenker. Vi utnytter pausene til å velge hva slags intensjon vi har om hva som skal skje og ikke skje. Dette er en ferdighet i seg selv som jeg skal skrive mer om en annen gang. I første omgang må vi finne pausene for i det hele tatt å ha et valg. 

Relaterte  blogginnlegg

lørdag 29. mai 2021

Habitual Procedures

No learning process is perfect. When learning any skill, bad habits may creep in. The Alexander Technique is no exception. Recently I published an article about the bad habits one can risk acquiring when one is trying to give conscious directions as we do in the Alexander Technique. 

Another potential source of bad habits and unwanted side effects is the activities and movements that are often extensively used when teaching, learning and practicing the technique. In this article I present some examples of the bad habits one can risk inadvertently cultivating from Alexander Technique procedures.

Chair Work
What we call "chair work" is a staple in traditional hands-on Alexander Technique lessons. I'm not going to discuss the pros and cons of chair work here. That's for another article. I'll just point out that what we do a lot and in a particular way, will influence our habits, and if we are not careful, this will not necessarily be for good. 

The sitting down, standing up movements used in chair work are artificial. They create something of a laboratory condition. We don't normally stand in front of the chair with our feet placed parallel, both arms hanging by the side, before sitting down; and  we don't normally let both arms hang passive at our sides when standing up.

This non-use of the arms has a function, as one aspect of chair work is to engage the legs and back in an integrated way, reducing any unwanted and unnecessary activity in the arms, shoulders, and neck. We want to achieve uprightness with the least amount of effort. 

But if this is all there is to the lessons, the pupil (as I did) might subconsciously begin avoiding using the arms altogether. We need to use the arms for a lot of things, obviously. What is not that obvious is the use of arms in our communication. We use gestures. Subconsciously avoiding the use of the arms may unintentionally block a channel of communication and hamper our expressiveness .

The movements in chair work are artificial, as mentioned above. They are two-dimensional. This do make things easier, but this lack of rotational movements can be a problem in the long run. As with the tendency to not using the arms, the pupil might not want to turn his/her head. This might lead to "alexandroid" tendencies mentioned in the first article. The lack of rotational movements could potentially defy the purpose of the Alexander Technique lessons.  Rotational movements can be said to be the hallmark of free movements. The possibility for rotation is often what is suppressed by unnecessary muscular tensions. 

The two dimensional character of the movements in chair work influences peoples perception of the technique. Anyone able to read Norwegian can see an example of this in the blog article "Foran og bak."

Sitting is an activity that is relevant for any Alexander Technique lesson whether it can be described as traditional or not. Sitting is an activity most people nowadays do a lot. Many people are not able to balance freely on their sitting bones. That is something they need to learn. (Or rather, they need to unlearn the bad habits that impede their ability). Naturally, we tend to focus on a kind of neutral sitting, sitting on a flat surface with feet flat on the floor. 

It can be a problem if this way of sitting, which is ergonomically sound, consciously or subconsciously is seen as the 'correct' way of sitting. Then the pupil's repertoire of movements is reduced. It should be enriched. I remember after having had only six lessons insisting on trying to sit up straight on a soft sofa. It was an example of a rigid mind in a rigid body. 

The ability to balance freely on the sitting bones is only the starting point which makes the pupil take the best advantage of any chair. I have several chairs in my teaching room. A couple of them 'bad' ones. I find them very useful in my teaching. 

There are lots of ways to use walking as an activity when experimenting and practicing the Alexander Technique. The number of movement variations that can be derived from walking, or from aspects of walking, is endless. A lot of examples can be found in the book Directed Activities by Gerard Grennell (Grennell 2002). The book is a collection of activities used at The Constructive Teaching Centre, the training course of the late Walter Carrington. 

One basic problem with using walking as an activity is that it is innate and integral to our structure, much like breathing. Focusing on it may lead us to impede its natural functioning. 

When using walking as an Alexander Technique procedure the activity is often either slowed down or broken down into its constituent components.

When walking slowly, the arms don't move very much, or they sometimes end up swinging in parallel. (Varying the speed of walking and observing the moment the arms start swinging alternately to the legs can be very interesting). Too much emphasis on slow walking could exacerbate the overdoing of non-doing, and as with chair work, the tendency to not engage the arms.

I remember walking in the streets of Oslo together with an Alexander Technique teacher friend not that long after my graduation as a teacher. At one point my friend turned to me and said: 'Now I know what's wrong with your walking. You are not using your arms!' She was right. I wasn't. It is possible to walk without moving the arms. But it is not such a good idea. 

Walking very slowly can be more of a challenge than walking at normal speeds. One of the most tense persons I have ever worked with was someone who was an instructor of 'walking meditation'. When we slow down walking in Alexander Technique lessons we have to be a bit careful. Sometimes, the pupil slows down when he/she is trying to give directions. If they have to slow down to be able to think, their mode of thinking is wrong. 

As the Alexander Technique concerns how we react to stimuli, it is only natural that the initiation of walking is of special interest to us. One problem here is that beginning walking from a stationary position is a dynamically different situation from being in movement. 

As a general rule we can say that the better your coordination, the less you will tend to sway sideways when walking. This is sometimes emphasised by Alexander Technique teachers. I remember taking part in an online discussion some years ago. One of the participants told us about realising the stiffness he experienced in his hips coming from trying to avoid sideways movement of the pelvis when initiating walking. When taking a first step, you need a bigger sideways shift than when you have forward momentum. Not allowing the necessary adjustments may lead to problems. Of course, the tendency for the average pupil is to move over too much.

One activity I have found useful for highlighting the effect of inhibition and direction is to have the pupil balancing on one leg. I do it with most pupils. In addition to be a fun challenge this can be used as a preparation for walking. When using it as preparation for walking there are however a couple of things to be aware of.

When balancing on one leg, we will naturally want to keep our centre of balance approximately over the centre of your weight bearing leg. This is not what is happening when we walk. During normal walking our centre of balance (or centre of mass) goes from side to side, but never so much to the side that it is over the centre of the foot. If it is, you are probably not walking efficiently. Cultivating a habit of walking very slowly probably exacerbates this tendency. 

It has also occurred to me that seeking the feeling of having the weight on the whole foot, as when balancing on one leg, could cause the centre of balance to be too far back for walking. This could explain the tendency I discovered in myself of leaning slightly back which I described in the first article.

When using walking as an activity I think it is important to not only walk at slow speeds. Bringing the movements up to normal speeds, at least intermittently, might reduce the risk of the unwanted side effects mentioned.

reaking the walking down into it different constituents can be extremely interesting and useful, but also potentially lead to all kinds of tendencies of silly walks.

In the latest Alexander Journal Lawrence Jones has an article titled 'Walking with Mechanical Advantage.' In his article Jones mentions the difference between the kind of walking typically performed in an indoor teaching situation and normal outdoor walking. Jones also comments on an activity described in
Directed Activities by Grennell.

In the activity in question you are instructed to 'bend the knee, bringing the heel off the floor and the weight on to the ball of your foot,' (without transfering weight to the other foot), and then to 'flick your foot forward to where your toes were' 
(Grennell 2002, p.23).  

Jones suggests a couple of changes to the activity to make it more compatible with normal walking. But I don't think the suggestions are sufficient to make completely away with potential unwanted side effects. The point of the activity is to accentuate the push off action of the foot in walking.

I once had a pupil who was familiar with this procedure and overdid this action as a matter of course in his daily walking. His feet were immensely tense. His argument was that it is similar to the action performed by toddlers in their first attempts to walk. Toddlers do this because they haven't yet got the strength to have all of their weight on one leg. I wasn't able to change my pupil's view that everything children do is perfect and so was unfortunately not able to help him with his tense feet.

Whispered ah
One important point when practicing whispered ahs is to not take a preparatory breath but use the air at any time available to us. This is a good point, since it is what we do in preparation for speaking that coordinates or discoordinates us.

This insistence on not taking a breath could, however, be in conflict with natural functioning. Kristin Linklater in her
Freeing the Natural Voice spends the first part of the book on how to nurture the natural impulse to speak. She describes how the impulse to speak might end up being habitually suppressed in her 'Chocolate Chip Story' (Linklater 2006). 

In short it goes like this: A child comes running into the kitchen shouting for a chocolate chip cookie. The child is hushed upon and told to politely say 'please'. This repeats each time the child asks for a cookie and in the end of the story the child instead of shouting using a full voice asks very timidly and vocally restricted, 'can I have chocolate chip cookie, please?'

Linklater's point is that some of the musculature involved in making sound works subconsciously and needs the natural impulse to speak to be engaged and coordinated.  The way we practice whispered ah aims at doing away with overpreparation for using the voice. Maybe we should be careful not to overdo it and so end up habitually doing away also with the necessary preparatory process.

Another important feature of the whispered ah procedure is to always close the mouth and let the air in through the nose. Some people make this into a general rule. We know that Alexander held the view that breathing in through the nose was possible under all circumstances (Alexander 1995, p.28). I think this is highly questionable. It works very well if you are reading a text out loud, but in the instances I have observed someone trying it during normal speech it has not worked. It makes the person sound stressed and out of breath. 

Alexander seems to have been particularly found of the whispered ah. He could have had personal reasons for this. According to the literature, Alexander's problem was in part that his vocal cords were 'unduly relaxed' (Alexander 1985). When whispering, the vocal cords are more toned than in normal speech. This could have been helpful in Alexander's case. 

Sometimes part of a voice problem is that the vocal cords are not closing completely. Practicing whispering in those instances is probably not optimal. 

The whispered ah is a wonderful procedure in so many ways. As with any sharp tool we should be careful not using it in the wrong way. 

Hands on the Back of the Chair
I love Hands on the Back of the Chair. I find it fascinating and useful to explore and practice. Delving into the dynamics of this procedure continues to give new dimensions to my hands on work, (I have written a couple of articles on HOBC, more are on the planning stage). 

When doing Hands on the Back of the Chair, you hold the chair in a very particular and peculiar way. This is not the way you hold most things, and it should not be.

In addition to be an Alexander Technique teacher I'm a violinist and violin teacher. I once gave some lessons to an adult beginner. He had also had lots of experience with the Alexander Technique and was familiar with the Hands on the Back of the Chair procedure. This was an advantage, obviously, up to a certain point. He insisted on holding the bow as you do when taking hold of the chair. As a bow hold this just does not work. The violin bow is springy, and the bow hold needs lots of springiness to accommodate the dynamics of the bow as it travels over the strings. In the pincer grip or so called 'extensor grip' required for Hands on the Back of the Chair, the fingers are straight. This is perfect for that particular procedure, but is much too rigid for violin playing. In the case in question the advantages of knowing the HOBC procedure was unfortunately outdone by overdoing it. 

Your own habits
These are some of the unintended bad habits I have encountered in my myself and pupils. As I write I remember more and more. But I'll save them for another time. Maybe you could add your own? What are your bad Alexander Technique habits? I'm sure you are perfect now, but maybe you had some once?

Related articles
Fixed Knees and Fixed Ideas
Hands on the Back of the Chair
Habitual Reactions

Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, F.M., Fischer, J.M.O. ed. (1995). Articles and Lectures. Mouritz.
Grennell, Gerard.  2002.  Directed Activities. Mouritz.
Linklater, Kristin. 2006. Freeing the Natural Voice2006. Hern Books.

lørdag 15. mai 2021


Alexanderteknikken ligner på det å lære å spille et instrument. Instrumentet er kroppen din.
De to viktigste prinsippene i Alexanderteknikken er å stoppe og å tenke retning. Evnen til å stoppe og å tenke retning er ferdigheter som kan øves. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg om hvordan du kan øve på å tenke retning akkurat som musikere gjør skalaøvelser. Skalaer er musikkens byggesteiner og nyttig å kunne for alle som spiller et instrument. 

Musikere gjør ikke bare skalaøvelser, mange musikere og musikkstudenter øver også etyder. En etyde er et øvelsesstykke som legger vekt på et teknisk eller musikalsk element. Ved å spille en etyde øves elementet i konsentrert form. Aktivitetene i en Alexanderteknikk-time kan fungere som etyder. Elementer fra dagligdagse bevegelser er tema. 

Aktiv hvile
Alle Alexanderteknikk-øvelser begynner med å ikke gjøre noe. Å ligge i «aktiv hvile» er en anledning til å øve på det. Det er en hvileposisjon, men er også ment som en forberedelse til aktivitet. For å gjøre noe nytt må vi først stoppe det vi holder på med, akkurat som musikere i et orkester må falle til ro og være klare før dirigenten setter i gang. 

Selv om vi ligger stille vil vi ha vanemessige spenninger, eller få lyst til å bevege oss, noe som gjør at vi hele tiden får stimuli til å gjøre noe. Det viktigste elementet i Alexanderteknikken, «inhibition», er evnen til å la være å reagere. Når vi ligger i aktiv hvilestilling er vi våkne og forberedt uten å reagere. 

I alle følgende øvelser eller «etyder» er inhibisjon gjennomgående element uten at det er nevnt spesifikt. 

Reise seg og sette seg
Den mest brukte aktiviteten i en Alexanderteknikk-time er å sette seg og reise seg. I våre dagligliv er dette en selvstendig aktivitet. I Alexanderteknikken bruker vi en modifisert versjon som egentlig ikke er realistisk. Til daglig vil du sjelden stå rett opp og ned foran stolen med føttene parallelle før du setter deg ned. I Alexanderteknikk-timene brukes denne modifiserte øvelsesformen fordi det er enklere å oppdage unødvendige reaksjoner. 

Bevegelsen inn og ut av stolen består av elementer som inngår i mange aktiviteter vi gjør hver eneste dag. Det viktigste og mest grunnleggende er selvfølgelig innskytelsen til å bevege seg. Dernest består aktiviteten av elementer som: å bøye seg ned, å  overføre vekt mellom føtter og sitteknuter, å balansere på sitteknutene, lene seg forover i sittende stilling (som vi ofte gjør når vi arbeider sittende eller spiser ved et bord), å forholde seg til et objekt som stimuli - (vi reagerer vanemessig på ting rundt oss), å endre den totale organiseringen av kroppen i forhold til tyngdekrafta, å nå full oppreist stilling uten unødvendige spenninger - (noe som slettes ikke er en selvfølge).  
Det vi i Alexanderteknikken kaller «stol-arbeid» er en innholdsrik etyde for veldig mye av det vi gjør. Det er derfor ikke rart at timene ofte inneholder dette elementet. 

Bøye seg ned
Når vi ikke står eller sitter er vi i en mellomposisjon. Vi bøyer oss ned. Mange ganger i løpet av en dag har vi behov for å bøye oss. Noen ganger bare litt, andre ganger mer, og sikkert flere ganger enn du tror (du kan jo prøve å telle). Fordi det er en stadig gjentatt bevegelse har kvaliteten på bevegelsene innvirkning på funksjon og helsetilstand til muskler, skjelett og bindevev. 

I Alexanderteknikken er det å bøye seg ned betegnet som «a position of mechanical advantage», en mekanisk fordelaktig posisjon. Årsaken er at posisjon kan fremme sunn muskelorganisering om den utføres på en god måte. Alexanders studenter begynte å kalle posisjonen for «monkey», en betegnelse som fremdeles blir brukt. 

«Monkey» er en egen aktivitet eller øvelse i timene. Det kan være alt fra å la knærne bøye seg bare litt eller å gå helt ned  på huk. Å utføre en god monkey kan sies å være Alexanderteknikken i et nøtteskall. En god monkey avhenger av at du kan organisere hode, nakke og rygg på en god måte samtidig som beina er dynamisk aktive. Å kunne gjøre en god monkey er basis for (nesten) all annen aktivitet. 

Balansere på ett bein
Å balansere på ett bein er ikke en tradisjonell Alexanderteknikk-øvelse.  Jeg har med årene brukt denne aktiviteten mer og mer. De fleste elever er borti den en eller annen gang. Å skulle balansere på ett bein kan synligjøre effekten av å tenke inhibisjon/retning. 

Å balansere på ett bein som Alexanderteknikk-øvelse består av flere elementer. For det første det å velge hvilken fot å legge vekten på, dernest å forflytte tyngdepunktet uten å stivne eller kollapse, å frigjøre og løfte beinet uten å stivne eller kollapse i resten av kroppen, å velge hvor å sette foten ned, å sette foten ned uten å synke sammen, å forflytte vekten tilbake midten eller til det andre beinet. Å klare å stoppe og tenke på nytt for hvert steg er kanskje den største utfordringen. 

Å ha vekt på ett bein er noe du har oftere enn du kanskje tenker over. Vi gjør det hele tiden når vi forflytter oss. Som det står skrevet: «den som har begge beina på jorda står stille».  

Å gå
I Alexanderteknikk-timer brukes det å gå på mange ulike måter. Å balansere på ett bein kan ses på som en slags forøvelse. I Alexanderteknikk-undervisning brukes det mange typer øvelsesaktiviteter som på en eller annen måte er relatert til det å gå.  

Å jobbe med aspekter ved det å gå kan lære deg mye om hva det vil si å være oppreist, og om hvordan vi initierer bevegelse. Det er viktig å få fram at et aldri handler om en «riktig» måte å gå på. Bevegelsene kan tvert i mot være ganske annerledes enn det som er naturlig måte å gå på.

Det litt spesielle ved Alexanderteknikk-undervisning er kanskje bruken av å gå baklengs som aktivitet. Dette har å gjøre med at å gå baklengs er noe vi ikke gjør til vanlig og dermed ikke er assosiert med vaner i like stor grad som andre varianter av å gå. 

Vi går stadig vekk. Ofte bare noen skritt av gangen. Vi tar det som en selvfølge og tenker ikke over det. I likhet med å bøye seg ned er det noe vi gjør oftere enn vi er klar over og som har innflytelse på generell funksjon og helsetilstand. 

Armer og hender
Til det meste vi gjør til daglig behøver vi å bruke hendene. I Alexanderteknikken kommer alltid organiseringen av vektbærende deler først - nakken, ryggen og beina, deretter hendene.

Et fellestrekk ved dårlig koordinerte armbevegelser er overdreven bruk av bøyemuskler. Å stå på alle fire eller krabbe kan derfor være aktuelle øvelsesaktiviteter i timene. Da bruker du strekkemusklene. Å engasjere den vektbærende funksjonen til armene gjør det letter å integrere armbruken i forhold til resten av kroppen. Vi kan si at idealet i Alexanderteknikken er å bruke hendene som føtter.

Alexander utviklet en helt spesiell øvelse eller etyde for blant annet å kunne øve opp det å gripe noe med minimalt bruk av bøyemuskulatur. Øvelsen kalles «hands on the back of  a chair» og er ikke for nybegynnere. Nybegynnere kan ha nytte av enklere, mer praktisk og personlige «etyder» ved å være oppmerksomme når de plukker opp egne ting som for eksempel sko, veska eller mobilen. 

Pusten har en sentral plass i Alexanderteknikken. Tenkningen bak Alexanderteknikkens tilnærming er at ved å fokusere på utpusten kan vi la innpusten skje mest mulig av seg selv. En enkel måte å gjøre dette på er å legge lyd til utpusten. Dette er noe som brukes av skuespillere og andre som driver med stemmebruk, og er ikke særegent for Alexanderteknikken. Spesielt for teknikken er bruken av hviske-lyd og aller helst en hvisket a-lyd. Fordelene med dette er du kan høre på lyden når halsen er åpen (dypere klang), og at hviskelyd er mindre brukt til vanlig og dermed mindre assosiert med vanemessige spenninger. 

Alexander selv var en ivrig tilhenger av «whispered ah» som øvelse. Som «hender på stolrygg» er heller ikke denne særlig godt egnet for nybegynnere. For nybegynnere finnes det andre og bedre alternativer. Det aller enkleste er kanskje å gi utpusten en liten  utfordringen ved å telle til ti og se hva som skjer med organiseringen av hode, nakke og rygg. 

Pusten er element i alle Alexanderteknikk-etyder ved å være indikator på god funksjon. Om du gjør ett eller annet feil vil det alltid hemme pusten. 

Som alle andre deler av kroppen kan også bruken av øynene være tema for øvelsesaktivitet for Alexanderteknikk. Vi beveger øynene særlig i forbindelse at vi beveger hodet, og når vi går. Det fine med å la bruken av øynene få en ledende roll i en aktivitet er at det naturlig leder til rotasjonsbevegelser. Disse bevegelsene blir lett hemmet om vi har unødvendige muskelspenninger. 

Som pusten er øynene alltid aktive og fungerer som indikator på god funksjon. Om blikket blir stivt eller fjernt konsentrer du deg enten for mye eller du drømmer deg bort.  

Din egen etyde
Hvordan øver du på det du lærer i Alexanderteknikk-timene? Du kan bruke Alexanderteknikken når som helst, og i hvilken som helst aktivitet. Ideelt sett vil vi ha teknikken med oss hele tiden. Men å velge seg én eller noen få daglige aktiviteter å bruke den i kan være bra for å sikre at du husker at du har muligheten. 

Du kan også sette av tid til å gjøre noe der Alexanderteknikken er det viktigste. Du kan øve etyder. Du kan ganske enkelt lage din egen etyde. 

Det mest grunnleggende er å kunne stoppe. Velg noe å gjøre som kan deles opp i flere bevegelser, eller velg tre bevegelser å gjøre etter hverandre. Utfør bevegelsene med et stopp mellom hver bevegelse, og du har en Alexanderteknikk-etyde. 

Det er mye du kan gjøre for å jobbe på egen hånd. Det beste er om du diskuterer det med din Alexanderteknikk-lærer. 
En  utbredt misforståelse er å tro at det handler om å gjenskape opplevelsen fra timene. Det er feil. Det handler om å ganske enkelt stoppe og tenke. Marjory Barlow, Alexanders niese og Alexanderteknikk-lærer gjennom 70 år sa det slik:
They mustn't try on their own to get what they get from the teacher. Their job when they're working on themseles is to give themselves a stimulus, inhibit the response and give orders. That's their job. That's all they've got to do (Barlow & Davies 2002, s.46).

Relaterte blogginnlegg

Barlow, Marjory og Allen Davies, Trevor. 2002. An Examined Life. Mornum Time Press.