Farene ved yogapust

Jeg har jobbet som lærer i Alexanderteknikk i over 20 år. Mange av de jeg har undervist i disse årene har praktisert yoga. Yoga er jo noe som «alle» har prøvd.
Yoga er en veldig fin aktivitet å bruke i Alexanderteknikk-timene. Å få et hjelpemiddel til å forbedre utførelsen av yogaøvelsene motiverer elevene. Siden yoga er noe du gjør regelmessig betyr det også at Alexanderteknikken praktiserer jevnlig. 

Pusteøvelser og bestemte måter å puste på i yogastillinger, kalt pranayama, er en viktig del av yoga. De positive effektene av yogapust er godt dokumentert. Mindre kjent er de uheldige bivirkningene. Det er spesielt to tendenser jeg har lagt merke til hos personer som gjør mye yoga. De synes å ha lettere for å holde pusten unødvendig, og de kan ha lett for ufrivillig å lage lyd når de puster. 

Holde pusten

Å holde pusten er et vanlig tegn hos mennesker som er dårlig trent og/eller dårlig koordinert.  De holder pusten bare de skal plukke noe opp fra gulvet. De kan også holde pusten om de skal gjøre noe de synes er vanskelig og de må «konsentrere» seg. Å holde pusten behøver du bare når du skal løfte noe ekstra tungt eller når du har hodet under vann. 

Pusten føyer seg etter aktivitetene du gjør. Noen ganger puster vi i takt med bevegelsene. Det skjer naturlig om du løper. Men stort sett følger pusten sin egen rytme.

I yoga hender det at pusten holdes i enkelte posisjoner. Andre ganger ledes pusten til å følge bevegelsene. Dette er ikke en naturlig måte å bruke pusten på. At det ikke er naturlig behøver ikke å være negativt. Organiseringen av muskelspenninger utfordres. Dette kan stimulere til positive endringer. Men akkurat som ved medisinbruk kan praksisen ha bieffekter. 

Å puste i et bestemt mønster når du gjør yogaøvelser krever at du tar et bevisst valg om ikke å la pusten gå fritt og naturlig. Du må manipulere pusten. Hvis du er ekspert på yoga og vet hva du gjør, kan alt gå bra. Dessverre er de færreste som praktiserer dette eksperter.

Problemet er at alt du øver på blir du flinkere til. Øver du mye på yogapust kan du bli dyktig til å manipulere pusten. Etter hvert kan du komme til å gjøre det automatisk, hele tiden, uten at du er klar over det. Resultatet blir at du mer eller mindre holder pusten. Da har du en uvane det er fryktelig vanskelig å bli kvitt. 

Yogapust med lyd

Ujjayi, ofte beskrevet som «ocean breathing» eller «bølgepust» utføres ved å snevre halsen inn slik at pusten høres ut som bølger som slår mot stranden. En klar fordel med å lage lyd er at det automatisk senker pustefrekvensen og gir en roligere pust. Roligere pust senker stressnivået. Ujjayi kan sies å ha noen paralleller til det vi i Alexanderteknikken kaller «hviske-a».

Personer som har gjort mye yoga kan bli veldig glad i å gjøre ujjayi. Jeg har opplevd mange ganger at de setter i gang med denne formen for yoga-pust uten at de vet det selv. Ujjayi-pusten kommer med en gang yoga-utøveren får en intensjon om å «slappe av». Problemet blir spesielt synlig når de ligger i «aktiv hvilestilling» i en Alexanderteknikk-time. Aktiv hvilestilling kan beskrives som en øvelse i å gjøre ingenting. Om du gjør ujjayi-pust gjør du noe aktivt, du gjør ikke lenger ingenting. Pusten er ikke lenger fri og uhemmet. Det har hendt jeg må be yogaentusiaster om å observere pusten sin mens de ligger der, så de ikke uforvarende setter i gang med ujjayi-pust. 

Det er ikke meningen vi skal lage lyd når vi puster. Det er best om pusten i utgangspunktet er lydløs. Alt du gjør mye av kan bli en vane, eller uvane. Om du gjør ujjayi når som helst og uten å selv være klar over at du gjør det, har du et problem.

Yogainstruktører

Pust er livsviktig, og pusteøvelser kan ha stor effekt, både på godt og ondt. Jeg mener derfor det hviler et stort ansvar på yogainstruktører som underviser i pust. 

Yogainstruktører kommer i alle former og fasonger. Noen har bokstavelig talt livslang erfaring, andre langt mindre. Noen er gode pedagoger, andre er ikke pedagogiske i det hele tatt. Fra egen erfaring vet jeg at selv om det pedagogiske opplegget er nøye gjennomtenkt og utført med de beste intensjoner, hender det at misforståelser oppstår. Pusteøvelser bør derfor vies spesiell varsomhet. 

Jeg har ikke kompetanse til å undervise i yoga, men basert på egen erfaring som Alexanderteknikk-lærer vil jeg komme med noen forslag, eller kanskje jeg skal kalle det ønsker: 

• Yogaelever bør lære at pusteøvelser er pusteøvelser og ikke naturlig måte å puste på. Du kan ikke lære naturlig pust ved å gjøre øvelser. 
• Yogaelever bør ikke bruke noe bestemt pustemønster når de gjør yogaøvelser før de klarer å gjøre øvelsene uten å forstyrre pusten. Helst bør dette aspektet av yogaøvelser bare benyttes av erfarne utøvere.  
• Det er mest naturlig å kontrollere utpust. Vi snakker og synger på utpust. Pusteøvelser som innebærer kontrollert innpust er derfor mindre naturlige og krever ekstra påpasselighet. 
• Pusteøvelser bør ikke overdrives. Mer er ikke alltid bedre. Tiden som brukes på pusteøvelser bør derfor begrenses (om du ikke er ekspert på yoga). 
• Yogalærere bør ikke undervise i yogapust uten at de også kan forklare den fysiologiske hensikten med øvelsene. 

Til slutt vil jeg legge til at du kan ha stort utbytte av yoga uten å gjøre pusteøvelsene eller puste på noen bestemt måte. Opplever du yogapust som problematisk kan du med god samvittighet droppe den delen av praksisen. 

Relaterte blogginnlegg

Yogapust 

Taiji og qigong 

Lenker

Adverse Events Associated with Yoga: A Systematic Review of Published Case Reports and Case Series

En ny begynnelse

Forrige innlegg handlet om aktiviteter som krever at du må bruke ekstra krefter. For å være oppmerksom på hvordan du gjør ting er det lurt å begynne fra nøytral. Innleggene før det igjen handlet om å bøye seg ned. Du kan best bli oppmerksom på hvordan du bøyer deg ned om du begynner i full oppreist, nøytral, stilling. Men hva er egentlig nøytral?

Det er sjelden vi er i nøytral, fullt oppreist stilling, at vi står rett opp og ned uten å gjøre noen ting. Om du bare står og venter på bussen gjør du kanskje noe med hendene, flytter vekten fra det ene beinet til det andre, snur på hodet for å se på noe, osv. Å bare stå rett opp og ned, i nøytral posisjon, er nærmest å regne som unaturlig. Men derfor er det også nyttig å komme til den posisjonen av og til, og særlig som et utgangspunkt for å analysere hva vi faktisk gjør når vi gjør noe.

Det er bare et lite problem, eller egentlig et stort et – du kan ikke vite om du faktisk er i nøytral.

Det vante

I Alexanderteknikk-timer hender det rett som det er at eleven opplever å stå lent bakover enda han eller hun står rett opp og ned. Læreren har med sine hender hjulpet eleven til en mer nøytral stilling. Eleven er så vant til å være lent forover at den nøytrale posisjonen oppleves som «feil». Et blikk i speilet kan gi en åpenbaring.

Når jeg selv utveksler arbeid med andre alexanderlærere i vår pågående faglige utvikling, og en kollega legger sin hånd på min nakke, kan jeg alltid oppleve mer av hva jeg faktisk gjør der jeg står. Jeg er heller ikke i «nøytral». Det er alltid mer jeg kan la være å gjøre.

«Nøytral» finnes altså i praksis ikke. Vi har vaner, eller uvaner, i forhold til det å være oppreist i forhold til tyngdekrafta. Siden tyngdekrafta er konstant er vanene også mer eller mindre konstante, noe vi bruker hele tiden. Ser vi nøye og detaljert på det å f.eks bøye seg ned gjør vi altså «feil» allerede før vi har begynt. 

Det blir som å skulle legge ut på tur med et kompass som viser feil, og som Alexander sa: «You can't know a thing from an instrument that is wrong» (Alexander 1995, s.198).

Så hva gjør vi med det?

Begynne fra begynnelsen

Mange vil argumentere for at siden vi gjør «feil» med en gang vi reiser oss, så må vi begynne med å legge oss ned og ta det derfra. Det er mye som taler for en slik strategi, ikke minst er den logisk. Den brukes da også mye i Alexanderteknikken ved at vi legger oss ned i det vi kaller «aktiv hvilestilling» eller «semi-supine». Hver gang du reiser deg fra semisupine er det en anledning til å observere ditt forhold til tyngdekrafta. 

Noen Alexanderteknikk-lærere tar det et skritt lengre og jobber med det som kalles «the Dart procedures». Raymond_Dart var en kjent anatom, mest kjent for å være den som oppdaget førtidsmennesket «australopithecus». Han var en stor tilhenger av Alexanderteknikken. På basis av at han var anatom og antropolog foreslo han å bruke posisjoner basert på menneskets utvikling fra fisk til amfibie til reptil osv., for å studere hvordan vi organiserer oss i forhold til tyngdekrafta. Noen Alexanderteknikk-lærere satte senere disse i system og begynte å anvende dem praksis (Dart 1996, Simmons 2015).

Selv når du legger deg ned i semisupine kan du merke at du ikke er i nøytral. Du vil fortsatt holde på deler av kroppen, du gjør fortsatt noe unødvendig. Etter hvert som du ligger der gir du slipp på spenninger og kommer nærmere nøytral. Du får en mulighet til å begynne på nytt. 

Hva om spenningene du gir slipp på når du ligger i «aktiv hvilestilling» i stor grad kommer fra f.eks at du sitter og jobber foran en datamaskin? Selv om du skulle klare å oppnå «nøytral» tilstand, og klare å komme deg opp fra gulvet fortsatt i nøytral, gjenstår utfordringen med å forholde seg til å jobbe med datamaskinen. Vanene du har i forhold til den jobben forsvinner ikke uansett hvor lenge du blir liggende og hvor uansett hvor nærme du er å være i «nøytral».

Du trenger en annen strategi.

En ny begynnelse

Hjernens kart over hvordan kroppen er organisert er ikke fast og uforanderlig. Som du så i eksemplet med eleven som trodde at han/hun lente seg bakover blir hjernens kart påvirket av hvilke vaner vi har. Faktisk er det slik at hjernens kart over kroppen blir oppdatert når du beveger deg. Det betyr du kan påvirke kartet gjennom kvaliteten på bevegelsene du gjør. Du kan rekalibrere kartet gjennom bevisst planlegging og utførelse av bevegelser.

Sagt på en annen måte kan vi se ethvert ønske om å utføre en bevegelse som en ny mulighet, en ny begynnelse til å gjøre ting annerledes. Alexanderteknikken går ut på å utnytte denne muligheten.

I Alexanderteknikken tenker vi «retninger» (nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred osv). Disse er først og fremst preventive og skal hindre kollaps og/eller sammentrekning. Samtidig påvirker de bakgrunnstonus og forutsetningene for bevegelse. Retningene kan faktisk ses på som bevegelse i seg selv, men en tenkt bevegelse du ikke kan utføre muskulært. Tenkt som ønsket bevegelse kan det hende at retningene i seg selv bidrar til å oppdatere hjernens kart over kroppen.

Å tenke retning forbereder deg til bevegelse. De vanligvis umerkelige endringene som skjer i organiseringen av muskelspenning gjør deg mer følsom på om du er ferd med å utføre bevegelsen på en måte du ikke ønsker. Du blir dermed i stand til å stoppe eller endre uønskede tendenser.

Når kvaliteten på bevegelsene blir bedre vil også organiseringen av kroppen gradvis bli bedre. Du gjør mindre av det som er unødvendig og du kommer gradvis nærmere «nøytral». Denne prosessen tar tid, men det finnes en snarvei.

En hjelpende hånd

I en Alexanderteknikk-time vil læreren bruke hendene sine på deg mens du sitter, står og er i bevegelse, for å stimulere til de endringene som skjer når du tenker retning. Du kan si at lærerens hender tenker for deg. Ved hjelp av lette berøringer kan store endringer skje i løpet av en time. I løpet av 30 timer skjer det endringer som ville krevd jevn innsats over mange år om du jobbet på egen hånd. Alexanderteknikk-timer må derfor ses på som en investering.

Å ta timer ligner litt på det å ta timer for å lære å spille et instrument. Du lærer litt etter litt, og blir gradvis mer selvstendig, og jo større innsats, desto større framgang. Forskjellen er at i Alexanderteknikken jobber vi med å endre grunnleggende vaner, blant annet vanene vi har i forhold til tyngdekrafta, vaner du antagelig ikke vet at du har. Men muligheten for endring ligger der. Hver bevegelse du gjør kan være en ny begynnelse. 

Relaterte bogginnlegg

Ta i

Bøye seg ned

Tilbake til nøytral

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures Articles. Mouritz.

Dart, Raymond. 1996. Skill and Poise. STATBooks

Simmons, Robin J. 2015. The Evolution of Movement: A guide to the procedures originated by Prof. Raymond Dart. Simmons (egenpublisert).

VAR

Vi lever i en tid da det skjer store og alvorlige ting. Hendelser som tvinger oss til å ta stilling til viktige spørsmål. Viktigst av alt er spørsmålet: Var det straffe? 

Eller var det filming? 

Det er ikke alltid lett å si. Dommerne i fotball-VM får hjelp av VAR-teknologi, Video Assistant Referee, slik at de om nødvendig kan studere episoden i sakte film. I sakte film kan du oppdage bevegelser som avslører spillerens intensjon. Intensjonen kan ha mye å si for dommerens avgjørelse.

I Alexanderteknikken er også intensjon avgjørende. Uten intensjon, ingen bevegelse. Det er intensjonen som må endres om vi vil bevege oss på en annen måte. Eventuelle uvaner vi har er sterkt knyttet til intensjon om handling.

Framgangsmåten FM Alexander beskriver i første kapittel av The Use of the Self hadde til hensikt å svekke forbindelsen mellom vanemessig intensjon og handling (Alexander 1985). Han brukte det vi kaller for «inhibition» og «direction», som kan beskrives som intensjon om hva vi vil ikke skal skje og intensjon om hva vi vil skal skje.

Uvanene det er snakk om kan være vanskelig å oppdage. De er så godt integrert i bevegelsen, og er og føles som en naturlig del av bevegelsen. Det ser naturlig ut også, og du ser kanskje ikke uvanene om du ikke har trening i å observere slik Alexanderteknikk-lærere har.

Filmingen hos fotballspillerne i VM ser ikke naturlig ut. Du kan se det er noe de legger til med vilje. Du ser hva intensjonen er, og intensjonen er å jukse. Verdens største fotballstjerner er verdens dårligste skuespillere.

Men jeg tror neppe de tenker over hva de gjør. De handler spontant og automatisk. Å filme seg til frispark og straffer er blitt en vane. Så og si alle gjør det mer eller mindre hele tiden. 

Man skulle kanskje tro at tv-kamera på hver enkelt spiller ville fått dem til å la være. Det ser jo helt latterlig ut. Jeg kan ikke forstå at de frivillig dummer seg ut for millioner av TV-seere. Man skulle også tro at det ble slutt på filmingen med VAR-teknologien. Nå kan også dommerne se hvor latterlig barnslige fotballspillere er, og spillerne kan bli tatt for å jukse.

Jeg kunne ønske dommerne delte ut flere gule kort for filming, gjerne også i situasjoner hvor spilleren ender opp med å få rettmessig frispark. Men det vil neppe hjelpe. Kombinasjonen av viljen til å gjøre hva som helst for å vinne og en inngrodd tradisjon og aksept for juks endres ikke ved sporadiske straffereaksjoner.

Vaner må endres, og vaner kan være vonde å vende. Det vet vi Alexanderteknikk-lærere alt om. Det er tross alt jobben vår.

Relaterte blogginnlegg

Hel volley

Samspill

Ballfølelse

Begynnelser

Alexanders plan

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Å skrive

Å lese tenker vi gjerne på som hovedsakelig «mental» aktivitet, å skrive mer «fysisk» i og med at vi manipulerer et ytre objekt. Dette blogginnlegget skal handle om å skrive for hånd. 

Å skrive for hånd er en aktivitet assosiert med veldig sterke vaner, ikke sjelden ganske dårlige vaner. Vi lærer å skrive når vi er ganske små. Bevegelsene krever finmotorikk som kanskje ikke er fullt utviklet. Å bruke grove bevegelser og mer kraft enn strengt tatt nødvendig er naturlig. Etter hvert som motorikken blir mer utviklet blir vi bedre i stand til å differensiere bruken av krefter, men underveis har uvaner lett for å oppstå.

I undervisningssystemet og på skolene har de selvfølgelig kunnskap om barns utvikling. Men mitt inntrykk er at det er lite bevissthet i skriveopplæringen om koordinasjon av delene av kroppen som ikke er direkte involvert i aktiviteten. Om bevissthet likevel finnes er det neppe tid til å gjøre noe med det. 

Å skrive for hånd gjør vi stadig mindre av. Alt fra brev og julekort til småting som handlelister og lignende kan vi gjøre på en smarttelefon. I utdanningssystemet bruke laptoper og nettbrett. Men de samme problemene oppstår der som med blyant og penn. Problemet er ganske likt. Nå er forøvrig ny teknologi på trappene. Noen har funnet opp elektronisk papir, så notere for hånd er fortsatt aktuelt.

De færreste har en skriveteknikk som er optimal når de er ferdig på ungdomsskolen. På videregående og universiteter er det behov for å notere mer og skrive hurtigere og uvanene blir forsterket. En venn av meg endte opp med av og til gripe blyanten med knyttet neve og rable ned det nødvendige på den måten.

Fordi det å skrive for hånd er en så kompleks aktivitet og så sterkt basert på vaner er den interessant å bruke i undervisningen av Alexanderteknikken.

I undervisningen

Det er i prinsippet to måter gå fram på når du jobber med en aktivitet - generelt eller detaljert. Den generelle fremgangsmåten er å gjøre aktiviteten som vanlig og prøve ut om du kan tenke Alexanderteknikkens «retninger» underveis, (f.eks. la nakken være fri, ryggen lang og bred osv.). Å ha tanken om retninger i bakhodet vil endre karakteren på spenninger i kroppen og påvirke måten bevegelsene utføres. Du kan alltid gjøre forbedringer på denne måten, ikke minst vil du kunne bli bevisst tendenser til unødvendig spenning. 

Men for å ta uvaner ved roten må du gå detaljert til verks og jobbe med ett element om gangen, og jobbe med de ulike aspektene ved å skrive hver for seg og på ulike måter.

Å jobbe detaljert, strukturert og systematisk med å skrive vil gå ut på å først jobbe med å sitte. Hvis vi ikke kan være dynamisk i kroppen når vi sitter vil armene være tunge og stive og det er begrenset hvor fritt og ledig skrivingen kan utføres. Neste element er å holde blyant eller penn. Dette kan høres ut som en bagatell, men jeg har ennå til gode å møte noen som ikke blir stiv og anspent på en eller annen måte når jeg gir dem en blyant å holde i. Dette har antagelig både å gjøre med spesifikke uvaner knyttet til skriving, og generelle uvaner når det gjelder å gripe objekter. Som regel aktiveres unødvendig fleksor- eller bøyemuskulatur i for stor grad.

Å holde penn eller blyant har på denne måten sammenheng med all bruk av hendene hvor vi holdet på ting. (Å eksperimentere med øvelsen «hender på stolrygg» er fint for lære seg å gripe med fingrene uten å «gripe» i armhulen). Når du har oppnådd å kunne holde blyant/penn, dvs. er i stand til å integrere skriveredskapet som en del av kroppen (noe som er mye lettere med objekter som veier litt mer), er neste trinn å jobbe med bevegelsene.

Har du for vane å bruke for mye muskelspenning i skrivingen vil spenninger lett oppstå med det samme du tenker å forme bokstavene. Å begynne med andre bevegelser kan være en nyttig omvei. Det kan for eksempel være å begynne med store sirkler eller bare rette streker. Å gjøre bevegelsene i lufta før du prøver dem på et ark har ofte vist seg å være effektivt.

Selv en så enkel ting som å sette blyant- eller pennespissen på papiret kan være noe som utløser vanemessig spenning, og kan være verdt å se nærmere på. Kontakten mellom spissen og papiret er selvfølgelig viktig fordi det er der selve skrivingen skjer. Alt det andre må organiseres rundt dette punktet. 

Etter hvert kan eleven gjøre mindre bevegelser med skrivehånden hvilende mot underlaget. En bevegelse som ofte blir oversett er når armen må flyttes videre sideveis. Denne bevegelsen fører ofte til spenninger i arm og skulder. Noe av vekten må løftes fra underlaget og dette påvirker balansen i hele kroppen.

Når eleven skal begynne å forme vanlige bokstaver og ord er den største utfordringen å la være å reagere på trangen til å gjøre bevegelsene for fort. Hvis grepet om blyanten er endret betyr det at holdepunktet for å forme bevegelsene er endret. De bli nye og uvante. Bare det å ikke skulle holde så hardt i blyant eller penn gjør at du til en viss grad blir nybegynner og må ta hensyn til det.

Det er viktig å være oppmerksom på hva som skjer i resten av kroppen under skrivingen, inkludert beina og den andre hånda, og å ha en inkluderende oppmerksomhet, observere som fra distanse. Med trening går det an å bli vant til å tenke ut hva du skal skrive, skrive det, og samtidig utnytte at det er mer enn nok tid og anledning til å sørge for å ikke ende opp i en knute.

Å endre vanene og legge om skriveteknikken krever en viss innsats. Siden vi skriver så lite for hånd kan du spørre om det er verdt bryet. Det kommer helt an på. Å lære å bruke Alexanderteknikken i en så kompleks aktivitet kan gjøre at du mestrer teknikken bedre. Det har overføringsverdi til andre ting du gjør. Det kan også være lettere å bryte vaner i en aktivitet du ikke gjør i timesvis av gangen. I tillegg vil du kanskje kunne skrive penere?

Da jeg gikk på alexanderskolen i England forandret håndskriften min uten at jeg jobbet noe med det. Jeg fikk problemer i banken som ikke godtok den nye fine underskriften min. Heldigvis hadde ikke evnen til å rable forsvunnet, så det gikk bra til slutt.

(Skrevet med én finger på min Windows telefon).

Relaterte blogginnlegg:

Å lese

Rompa di

Å finne veien

De to siste blogginnleggene har handlet om det å stoppe og ta seg tid. Hvis vi skal gjøre ting på en ny måte, for eksempel forsøke bevege oss med mindre bruk av unødvendige muskelspenninger, er det avgjørende å ikke kaste seg på første og beste impuls for handling. Du må stoppe og tenke deg om for ikke å bruke vanemessig spenning og havne i samme grøfta som før. Det er som å unngå å havne i Drammen hver gang du skal til kjøre til Drøbak. Du må stoppe og tenke deg om og gi deg selv muligheten til å velge en ny vei.

Men vet du veien?

Hvis du skal kjøre, sykle eller gå til jobb eller skole vet du veien veldig godt. Du har vært den veien mange ganger før og du behøver ikke tenke over hvilken vei du skal velge. Underveis kan du godt tenke på helt andre ting enn hvor du er og hvor du skal. Det går av seg selv. Slik er det også med de fleste bevegelsene vi gjør i løpet av dagen. De er vaner.

Men om du skal gjøre en bevegelse på en ny måte blir det annerledes. Det blir som å dra til et nytt sted. Et sted du ikke har vært, og kanskje har du ikke anelse om hvilken vei du skal ta for å komme dit. Så før du legger avgårde bør du finne ut hvilken vei du skal ta. Det vil lønne seg om du har en så klar forestilling som mulig om de veivalgene du må gjøre underveis. Du må ha en klar plan.

Veien til stolen

La oss ta som eksempel bevegelsen fra stående til sittende. Det er en bevegelse de aller fleste mennesker i vårt samfunn gjør mange ganger om dagen. På bakgrunn av mange års erfaring som lærer i Alexanderteknikk kan jeg trygt påstå at de aller fleste voksne mennesker i vårt samfunn vil sette seg ned på en slik måte at de enten bruker for mye muskelspenning når de setter seg ned, eller at de kollapser og ender opp i en sammensunket tilstand. Mange gjør faktisk begge deler på en gang. Diskusjonen om hvorfor det er slik må vi ta en annen gang, men slik er altså tingenes sørgelige tilstand.

Hvordan skal vi gå fram for å sette oss ned på en bedre måte?

Måten vi er vant med funker ikke. Det betyr at vi ikke kan stole helt på følelsen vi har av hvor «riktig» vi gjør det og hvor vi er på vei. Vi setter oss ned slik vi gjør nettopp fordi det føles som den riktige måten å gjøre det på. Vi tror vi er på vei til Drøbak, men vi havner i Drammen.

Hvis du vil til Drøbak finnes det veiskilt som forteller deg hvilken vei du skal gå. Vi har noen slike veiskilt for kroppen også. Ett slikt veiskilt er de anatomiske fakta. Kroppen beveger seg der det er ledd, og det å ha en klar forestilling om hvor leddene er kan være en god retningsgiver.

Når folk flest setter seg ned på en ukoordinert måte er det blant annet fordi de bruker leddene feil. De presser hodet og overkroppen ned uten å løsne i hofte-, kne- og ankelledd. Særlig hofteleddet blir for lite brukt. Resultatet blir at overkroppen presses sammen i begynnelsen av bevegelsen.

Et annet retningsgivende element er kroppens tyngdepunkt og tyngdekrafta. Mange, når de setter seg ned, flytter tyngdepunktet bakover før baken berører stolen. De ender med å falle som en sekk det siste stykket. Tyngdepunktet må være over føttene helt til det er kontakt med stolen. Mange bruker også muskelkraft på å bøye knærne når de skal sette seg. Det er helt unødvendig. Vi kan la tyngdekrafta gjøre den jobben.

I tillegg har vi Alexanderteknikk-retningene som i sum sier at vi må la kroppen ha en tendens til å ekspandere (la hodet fram og opp, la ryggen være lang og vid osv.). Alexanderteknikk-retningene er først og fremst preventive, og som jeg var inne på i forrige blogginnlegg kan de være individuelle.

Du må altså ha en klar plan for både hva du vil gjøre og hva du ikke vil gjøre. Du må ha en klar plan for hvordan du skal komme deg til Drøbak, samtidig som du har klart for deg hvor du ikke skal ta til høyre som du pleier for ikke å ende i Drammen.

Means-whereby og mål

I Alexanderteknikken kalles elementene i en slik plan for «the means-whereby», midlene du må ta i bruk for å nå målet. Skal du nå et mål må du tenke ut hva som skal til for å nå dit, og så gjennomføre planen, «fokusere på arbeidsoppgavene» som det heter i idretten.

Her var eksempelet det å sette seg ned i en stol. Prinsippet gjelder også om du skal lære noe helt nytt. Skal du lære å sjonglere vil det lønne seg å ta det stegvis, eller om du lærer å spille et instrument. En musiker må gjøre seg kjent med hva et nytt stykke inneholder, en skuespiller må sette seg inn i tekst og karakter.

Noen ganger er det å definere målet også en del av prosessen. En musiker vil for eksempel ha nytte av å ha en så klar forestilling som mulig om stykket som skal læres. Men skal du sette deg ned på en ny måte er det et poeng at du ikke kjenner målet. Du skal til et nytt sted. Du har aldri vært i Drøbak og vet ikke hvordan det er der, bortsett fra at det vil føles helt annerledes enn å være i Drammen. Du er så vant til å dra til Drammen at du bare klarer bare å forestille deg noe som ligner på Drammen. Følelser er ikke helt til å stole på når det gjelder å endre vaner. 

Alt du har å forholde deg til er retningene og planen du har for å komme dit. Den må du holde deg til. Hvis du på noen tidspunkt heller får lyst til å gjøre det du er vant til og velger andre retninger vil du ende opp et helt annet sted enn Drøbak. Mest sannsynlig i Drammen.

Veiviser

Den letteste måten å komme seg til Drøbak på vil være å ha noen med seg i bilen som har vært der før og vet veien godt. Kanskje til og med en som har vært både i Drøbak og i Drammen. En Alexanderteknikk-lærer er en slik veiviser. Det er mye enklere å finne bedre måter å bruke kroppen på, for eksempel når du setter deg ned, hvis du blir veiledet av en Alexanderteknikk-lærers hender. Det fine er at når du er blitt veiledet til Drøbak noen ganger, så finner du mye lettere veien selv. Men ikke bare det – det du lærer gjennom å finne veien ned i stolen kan overføres til alle andre aktiviteter, for en Alexanderteknikk-lærer lærer deg å lese skiltene også.

Relaterte blogginnlegg:

Vente og se

Surf, ikke surf

Alexanders plan

Smarte trekk

Hva gjør du på?

En liten gutt spurte faren sin om han var flink til å huske ansikter. Jo, faren mente han var rimelig god til det. «Det var bra pappa, for speilet du bruker når du barberer deg knuste i tusen biter».

Selv om vi kjenner ansiktet og kroppen vår som vår egen bukselomme har vi behov for å sjekke i speilet for hvordan det egentlig ser ut. Det er en naturlig grense for hva vi kan kjenne. Du kan prøve et eksperiment: Stå foran et speil, lukk øynene og løft begge armene strake rett fram med fingrene pekende mot speilet. Åpne øynene og se om fingrene på de to hendene er i samme høyde. Sjansen er stor for at det er en liten forskjell.

Det er ikke greit å vite helt hva vi gjør når vi beveger oss. Det er begrenset hva vi kjenner. Med trening kan vi kjenne mer. Men en ting som gjør at vi kan gjøre noe annet enn det vi tror, er vanene våre.

Vaner er ikke så lett å få øye på, selv ikke i speil. De kan være så små at de knapt er synlige. Selv om de knapt er synlige kan det være vaner som har store negative konsekvenser. Da kaller vi dem uvaner.

Alexanderteknikken går ut på å avlære uvaner. Men for å avlære uvaner må du bli klar over hva du gjør først. En Alexanderteknikk-lærers hender fungerer som en slags speil som gjør at du lettere kan observere hva du gjør.

Hver gang en annen Alexander-lærer legger hender på meg oppdager jeg noe mer enn det jeg kan observere på egen hånd. Det er er alltid ett eller annet som foregår som jeg ikke behøver å gjøre. 

Man kan lure på hvorfor det er slik. Hva er det vi gjør av unødvendige ting, og hvorfor gjør vi dem

For mye

Den enkleste formen for uvaner er rett og slett å bruke for mye kraft for å gjennomføre noe. Når vi lærer noe nytt er det helt normalt å bruke mer kraft enn nødvendig før man lærer seg å bruke akkurat passe. Men fordi vi er fornøyd med å klare å gjennomføre oppgaven er det ikke alltid at vi tar skrittet videre og reduserer kraften som trengs. Det kan være å trykke på en skjerm, åpne ei dør, trykke ned et dørhåndtak.

Jeg ser hele tiden mennesker som bruker ekstra kraft på ting. Dette er normalt og behøver ikke ha så mye å si. Men vi kan ikke se bort ifra at det i noen sammenhenger har helsemessige konsekvenser, i tillegg til at vi kaster bort mye energi.

Feil sted

En grunn til at vi bruker for mye kraft kan være at vi ikke bruker kraften på en effektiv måte. Vi bruker kreftene der det ikke behøves. Da er vi over på en litt mer kompleks form for «misbruk». Vi kan ende opp med å gjøre ting med en del av kroppen som egentlig skulle vært gjort av en annen del. Skal jeg for eksempel åpne et gjenstridig lokk på et syltetøyglass har jeg lett for å stramme i halsen og dra haka ned. Å stramme i halsen får selvfølgelig ikke opp lokket. Det går alltid lettere om jeg lar være.

Noe lignende skjer når noen skal reise seg fra en stol og heiser skuldrene og strammer nakken. Det hjelper veldig lite å heise skuldrene. Det er beina som må gjøre jobben med å løfte kroppen. Alexander skrev om et lignende tilfelle i en av sine bøker, en mann som gjorde med nakken det som egentlig skulle gjøres med ryggen: 

«Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting or other ordinary acts of life. This is a sign that he is endeavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notably those of the back» (Alexander 1996, s. 59).

Dette er snakk om ubevisst tillærte uvaner som kommer av manglende differensiering av bruken av krefter. Andre ganger kan det være snakk om bevisst tillærte uvaner.

Tillært uvane

Jeg ser mange eksempler på bevisst tillærte uvaner i mitt arbeid som Alexanderteknikk-lærer. Jeg ser folk som har lært «riktig» måte å gå på, eller som prøver å ha en «korrekt» kroppsholdning. Jeg ser folk som har lært øvelser i tai chi og yoga og som tror de har lært «riktig» måte å bevege seg på til daglig. Og jeg ser musikere som har fått velmente instruksjoner som har ført til at de gjør helt unødvendige ting når de spiller.

Vi har alle slike oppfatninger om «riktig» måte å gjøre ting på. (Alexanderteknikk-lærere er intet unntak, kanskje heller tvert imot). Det er vanskelig å gjøre endringer når vi tror vi har rett. Som et utgangspunkt for endring må vi derfor tenke oss muligheten av at vi tar feil. Det er ikke særlig fristende, for vi vil jo så gjerne ha rett. Jo mer rett vi vil ha jo vanskeligere blir det. Her er det følelser med i bildet.

Følelser

Følelsesmessige reaksjoner kan føre at koordinasjonen i muskelskjelett-systemet svikter. For eksempel hvis du skal utføre noe krevende, for eksempel når du spiller et instrument, kan du forstyrre prosessen ved å prøve for hardt, det selv om teknikken som ligger til grunne er god nok. Det samme kan skje om du blir for opptatt av ikke å gjøre feil. Eller du prøver å gjøre noe «bra» eller du prøver å være «flink». Slike intensjoner kan gjøre at fokuset blir tatt vekk fra det som egentlig er arbeidsoppgavene. I Alexanderteknikken kaller vi det «end-gaining».

Noen ganger opplever vi situasjoner som kan gi følelsesmessige reaksjoner som bokstavelig talt får oss ut av balanse. Følelser må vi bare akseptere som noe som skjer. Forsøker vi å «gjøre» noe med dem gjør vi bare ting vanskeligere – som for eksempel om en musiker som skal til å gå på scenen forsøker å «ikke være nervøs». Andre ganger kan en situasjon oppleveles som truende fordi vi tolker den til å være det. Igjen kan dette være noe vi «gjør» vanemessig. Det er ikke alltid enkelt å dra et skille mellom hva vi gjør som er unødvendig og ting som skjer automatisk og som må få lov til å skje. Et godt eksempel er pusten.

Pust og kroppsholdning

Å puste er en automatisk prosess som fungerer helt fint helt av seg selv. Samtidig er det fullt mulig for oss å kontrollere pusten bevisst. Det har både fordeler og ulemper. Den største ulempen er at det er fryktelig lett å legge seg til uvaner i forhold til pusten. Kort sagt går det ut på at vi gjør noe vi ikke behøver å gjøre.

Når vi gjør noe som forstyrrer pusteprosessen kan det også være et symptom på andre unødvendige ting vi gjør. Pusten er et barometer. Det kan for eksempel være det vi kaller «kroppsholdning» som ikke fungerer. Det er om mulig enda vanskeligere å oppdage om du gjør noe unødvendig for å holde kroppen oppe enn om du gjør noe unødvendig med pusten. Tyngdekrafta er jo der hele tiden, derfor er det ikke så enkelt å oppdage hvordan vi responderer på den, men det er mulig.

Slutt å holde

Vel hjelp av Alexanderteknikken kan du begynne å organisere deg annerledes i forhold til tyngdekrafta. Det vil ha innvirkning på hvordan du beveger deg, hvordan du puster og på hvordan du opplever og påvirkes av følelser. Det vil også gjøre at du letter oppdager når du gjør noe som er unødvendig i forhold til automatiske prosesser, enten det er kroppsholdning, pust eller følelser.

Det unødvendige vi gjør går som regel ut på at vi holder fast eller fikserer. Når vi oppdager det og kan slutte med det, kan vi spørre oss selv hvorfor vi holder på slik. Men det er en annen historie.

Relaterte blogginnlegg:

Bjelken i øyet

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. (1910) 1996. Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Vend i tide

I vinter ble de gode gamle fjellvettreglene oppdatert og fornyet av Turistforeningen og Norges Røde Kors. En regel som ikke ble forandre var nr 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu. Denne regelen har almen og evig gyldighet.

Det står respekt av dem som klarer å snu når forholdene tilsier det. Fjellklatreren som i årevis har drømt om å bestige Mount Everest som tar avgjørelsen om å snu noen hundre meter fra toppen. Politikeren som endrer standpunkt i en sak basert på nye fakta. Legene som forandrer praksis på bakgrunn av ny forskning.

Noen ganger er det lettere å fortsette som før i det samme sporet. Bare gjøre det samme av god gammel vane. Eller dårlig. (Bare spør noen som har prøvd å slutte å røyke). Trangen til å oppnå tilfredsstillelsen ved å nå målet er så sterk at den overskygger alle forsøk på rasjonell tenking. 

Slik er vi mennesker skrudd sammen. Vi har anlegg for å bli avhengige, og vi er avhengige av vanene våre, på godt og ondt. Det blir veldig tydelig i Alexanderteknikken

Målet

Trangen til å nå målet gjelder selv for helt vanlige bevegelser. Når du bøyer deg ned for å plukke opp noe er tingen du skal plukke opp det altoverskyggende målet. Noen vil si det så sterkt at det er tingen som setter igang bevegelsen og ikke du selv. Hvordan du klarer å plukke opp tingen er uvesentlig så lenge du klarer det. I de aller fleste tilfelle går det jo greit. Du behøver ikke å tenke på hver detalj når bevegelsene går av seg selv.

Men hvis du har som mål å forandre noe, må du tenke annerledes. Kanskje har du vondt i ryggen av måten du bruker kroppen på til daglige. Kanskje har du stive skuldre og nakke av måten du bruker mobil og datamaskin på. Det første du må gjøre for å kunne ha mulighet til å vurdere hvor det bærer, er å stoppe.

Stoppe

Vanene våre er som store godstog på flere tusen tonn. Er de først i gang kan de være vanskelige å stoppe. Derfor kan det være nødvendig å ta seg godt tid, særlig i begynnelsen. Når du er blitt mer vant med stoppe opp tar det ikke mer enn brøkdelen av et sekund. Utfordringen er å oppdage at du har muligheten til å stoppe.

En måte å øve på er å stoppe før du i det hele tatt begynner. Før du for eksempel begynner å skrive en epost, stopp og ta en sjekk over hvordan tilstanden er. Eller stopp opp et øyeblikk før du begynner å pusse tennene. Når det å stoppe er blitt noe du assosierer med aktiviteten er det lettere også å stoppe opp underveis.

Men å stoppe er ikke nok i seg selv, selv om det er en nødvendighet. Hvis du fortsetter igjen på samme måte ender du jo opp på samme sted som før. Du må tenke på hvordan du når målet. Målet i seg selv er kanskje ikke feil. Måten du kommer til målet må endres.

Midlene

«Midlene» i Alexanderteknikken kan deles i to kategorier. Å tenke «retning» er en form for middel til å nå målet. En annen er det å ha en klar forestilling om hvordan du skal utføre aktiviteten.

Å tenke retning gjør kroppen klar for aktivitet, utnytter synergien mellom muskler, bindevev og knokler og bringer deg i balanse, klar til å gjøre en hvilken som helst bevegelse. Ved å gi musklene økt hvilelengde vil kroppen også være mer følsom. Du kan letter oppdage om du er i ferd med å gjøre noe uhensiktsmessig. Å tenke retning er først og fremst preventivt. Du tenker lengde og bredde for å unngå kollaps eller sammenpressing.

Å ha en klar idé om selve bevegelsene du skal utføre er til stor hjelp særlig ved komplekse aktiviteter som å spille et musikkinstrument eller skrive på pc. Men selv ved noe så enkelt og dagligdags som å sette seg ned på en stol kan det å tenke gjennom hva som faktisk skal til for å utføre bevegelsen bidra til en bedre og mer effektiv utførelse. Tankene blir ryddigere. Det er viktig at planen er enkel nok. Blir den for komplisert gjør den bare vondt verre.

Å ha en klar plan gjør ikke minst at du forstår enda bedre hva som ikke er nødvendig å gjøre, hva du vil unngå, og den vil gjøre det letter å ta en ting om gangen, steg for steg på veien mot målet.

Gi aldri opp 

Det står respekt av dem av holder ut og aldri gir opp for å nå målet. Gir du opp kommer du ingen vei. Det utroligste er oppnåelig hvis du arbeider iherdig over lang tid. Det avgjørende er at du velger den riktige veien mot målet. Ofte er det nødvendig å snu, tenke på nytt. revurdere.

Alexanders egen historie om hvordan han mistet stemmen og gjenvant den er et godt eksempel. Underveis i prosessen måtte han stoppe mange ganger og revurdere. Hadde han bare gjentatt første steg i prosessen om og om igjen hadde han ikke nådd særlig langt.

Å stoppe, revurdere, endre retning, er den kloke framgangsmåten. Da kommer du langt. Fortsetter du på samme måte hele tiden kan du havne i vanskeligheter. Å ikke endre retning kan rett og slett være dumt. Kanskje fjellvettregel nr 8 også burde vært endret: Vend i tide, det er teit å fortsette!

God påske!

Relaterte blogginnlegg:

Nei

Ja

Bivirkninger

Alt som virker har også bivirkninger, så også Alexanderteknikken. Da tenker jeg ikke på det mest opplagte – effekten av timen. Noen ganger kan du bli stiv og støl av å gjøre bevegelser på en ny måte. Det selv om aktiviteten bare er å reise seg og sette seg noen ganger i løpet av timen. For enkelte kan det være nok til at de er mørbanket dagen etter. Men det er bare forbigående. Alexanderteknikken kan ha langt mer alvorlige bivirkninger. Blir du litt skremt nå? Det håper jeg virkelig. Hva slags bivirkninger er det snakk om?

Å lære Alexanderteknikk er en læringsprosess lik alle andre læringsprosesser. Den kan aldri bli perfekt. Kanskje du ikke forstod riktig det læreren sa. Kanskje var læreren ikke heldig med sin forklaring. Kanskje gjør du noe annet enn det du tror du gjør. Vi jobber tross alt med vaner helt på grensen til det som det er mulig å være bevisst.

Et eksempel. Jeg var ute og gikk her en dag og skulle over et isete parti på fortauet. Jeg la tilfreds merke til at jeg helt automatisk tenkte på å la nakken være fri som en respons på utfordringen. Men et brøkdel av et sekund etterpå, idet jeg kunne kjenne at jeg hadde gitt slipp på spenninger i nakken, ble jeg vàr at jeg også hadde dradd haka ned ørlite grann. Dette er en veldig vanlig feil hos nybegynnere, men også erfarne Alexanderteknikk-lærere kan altså havne i samme grøfta.

Her er det snakk om vaner. Å lære Alexanderteknikk innebærer å endre vaner, men det innebærer også å tilegne seg vaner, for Alexanderteknikken er en ferdighet. Når du lærer en ferdighet, kan det lett hende at du ikke lærer alt helt korrekt, at du også lærer feil.

Alexanderteknikken går i seg selv ut på å kvitte seg med uvaner, så sjansene for å tilegne seg nye er mindre enn om du for eksempel lærer å spille fiolin. En berømt fiolinist, Jascha Heifetz, av mange fiolinister regnet for å være den største noensinne, lærte å spille fiolin av sin far som var fiolinlærer. Faren var veldig streng, og veldig nøye. Når spilletimen med lille Jascha var over, (han begynte visstnok når han bare var tre år gammel), låste faren fiolinen inn i et skap. Sønnen skulle ikke få muligheten til å spille på egen hånd og dermed risikere å lære seg unoter.

Alexanderteknikk-lærere kan ikke fotfølge eleven hele uka for å passe på hva han/hun driver med. Og ikke er det mulig å låse ned instrumentet siden instrumentet er eleven selv. Muligheten til å lære seg noe feil er derfor absolutt tilstede.

Blant de vanligste uvanene er å misforstå «retningene». Hva betyr «la nakken være fri»? Mange nybegynnere vil forsøke å gjøre noe aktivt for å frigjøre nakken. De vil begynne å vri på hodet og sette hodet i «riktig» posisjon. Du kan se dette selv hos ganske erfarne elever. Andre varianter er å bli stiv i blikket når du forsøker å tenke retningen, eller å holde pusten. Andre igjen lar nakken kollapse fordi de tror at «fri nakke» betyr å slappe av. Andre feil kan være å bli stiv når du tenker på ikke å gjøre noe, eller at du beveger deg veldig sakte for å gjøre ting «riktig».

Hvorfor kaller jeg dette alvorlige bivirkninger? Fordi disse uvanene er så vanskelige å bli kvitt! Paradoksalt nok er uvanene du risikerer å pådra deg i prosessen med å lære Alexanderteknikken, som går ut på å kvitte seg med uvaner, noe av det verste å ha med å gjøre.

Hvorfor er det slik? Fordi du tror at du gjør ting riktig. Du bruker jo Alexanderteknikken, så da må det jo være riktig!

Så feil går det an å ta.

Jeg har sett slike uvaner selv hos svært erfarne Alexanderteknikk-lærere, mye mer erfarne enn meg selv. Men stort sett har vi lærere, med noen tiår Alexanderteknikk-erfaring på baken, møtt oss selv i døra så mange ganger at vi er smertelig klar over hvor mye grums som kan skjule seg i være egne vaner. Som jeg pleier å si noe ironisk – vi Alexanderlærere er opptatt av å observere både flisen i eget øye og bjelken i vår nestes. (Kanskje jeg heller skulle si bjelken i eget og bjelken i vår nestes).

Tar du timer i Alexanderteknikk, eller har tatt timer, kan det lønne seg å være oppmerksom på problemstillingen. Du har kanskje lært mye, og kanskje opplevd store positive forandringer, likevel kan det ha sneket seg inn noen små uvaner sammen med de gode vanene. Vær på utkikk etter dem, for veien videre til å få enda mer positivt utbytte av Alexanderteknikken går gjennom å bli bevisst slike ting.

Om du oppdager at du har tilegnet deg uvaner gjennom timene med Alexanderteknikk skal du for det første gratulere deg selv med å ha oppdaget dem. For det andre kan du trøste deg med at om du ikke hadde hatt Alexanderteknikk-timer hadde du vært helt hjelpeløs og alt hadde vært mye verre.

Relaterte blogginnlegg:

Bjelken i øyet

Hullete sokker

Før eller siden får sokkene hull. Litt etter litt blir de slitt og en dag er det hull på dem. Det er ikke til å unngå.

Heldigvis er det ikke slik med føttene. Med føttene er det omvendt. Huden blir hardere der føttene utsettes for slitasje. Hadde vi ikke gått med sko hele tiden hadde huden under føttene blitt tykkere. Ikke bare det, tærne hadde også blitt kraftigere. Knoklene våre blir sterkere ved bruk.

Selv har jeg en venstre lillefinger som er større enn den høyre fordi jeg i årevis har brukt den for å trykke ned strengene på fiolinen. Kroppen formes etter bruk og blir sterkere der vi trenger det. En fantastisk egenskap vi må utnytte til det beste.

Denne egenskapen har også ulemper. En av mine lærere på Alexanderteknikk-utdanningen i England fortalte at han hadde gitt timer til en profesjonell cricket-spiller. År etter år med å kaste en ball på en veldig unaturlig måte hadde gitt asymmetri i kroppen som førte til problemer. Musikere på instrumenter som fiolin og tverrfløyte kan utsettes for noe lignende. En medstudent av meg som spilte bratsj hadde en Alexanderteknikk-time og fikk høre at hun var «en av disse skrudde menneskene». (Sagt på spøk vel og merke).

Bruker vi kroppen på en god måte i de daglige aktivietene vil også tilpasningene som skjer i kroppen over tid være de beste. Kroppen blir sterkere uten å at funksjonsevnen kompromiteres. Da kan kroppen tåle det utroligste, selv det som kan kalles «unaturlig».

Ikke bare kroppen blir sterkere. Enda viktigere er det at mønsteret av hjerneaktivitet blir sterkere, den usynlige plan for hvordan vi bruker kroppen. Vanene forsterkes. Dette har avgjørende betydning når noe går galt. Da kan det være nødvendig å endre vaner. Ryggsmerter er et godt eksempel.

Har du vondt i ryggen beveger du deg annerledes for å unngå smerter. Ganske snart blir du så vant til den kompenserende måten å bevege deg på at du ikke tenker over det. Det er som å ta på seg sokkene om morgenen og etter en stund kjenner du ikke at du har dem på en gang.

Men hvis du beveger deg som om du har ryggsmerter vil du bare fortsette å ha ryggsmerter. Norske leger har hatt gode resultater ved å oppfordre ryggpasienter til å bevege seg «normalt» og ikke unngå vanlige bevegelser. I utgangspunktet er dette det enkleste og beste rådet om du får vondt i ryggen: Å komme seg i normal aktivitet.

Men hva om det ikke virker?

Ryggsmerter kan tilsynelatende komme plutselig. Du skulle bare plukke noe opp fra gulvet, og så står du der. Men mønsteret for hvordan ryggmusklene aktiveres er noe som formes gjennom vanemessig bruk opp gjennom årene. Det kan godt tenkes at mønsteret som disponerer for ryggsmerter har vært der lenge før smertene kommer. Å gå tilbake det som var «normalt» er i så tilfelle ikke godt nok.

Å endre bruken av ryggmusklene betyr å endre måten du holder deg oppreist på. Det er lettere sagt enn gjort. Med en gang du reiser deg opp om morgenen bruker du kroppen på din vante måte i forhold til tyngdekraften. Det er vanskelig, kanskje umulig, å forestille seg hvordan ting kunne vært annerledes.

I Alexanderteknikken løser vi problemet ved at læreren bruker hendene når han eller hun veileder eleven gjennom dagligdagse bevegelser. Eleven får oppleve en ny måte å bevege seg på. Det er som om eleven får prøve på seg et nytt og uvant plagg. De aller fleste opplever det som svært behagelig fordi vanligvis vil eleven kunne bevege seg med mye mindre muskelspenning enn vanlig. Eleven føler seg lett.

Studier har vist at Alexanderteknikken kan endre reguleringen av kroppsholdningsmuskulaturen, og at dette kan være en årsak til at Alexanderteknikken har effekt på ryggsmerter.

Alexanderteknikken kan endre kroppsholdningen, redusere ryggsmerter og gjøre at du beveger deg lettere. Beveger du deg bedre sliter du kanskje mindre på sokkene også.

Relaterte blogginnlegg:

Alexanderteknikk, trening og massasje mot ryggsmerter

Når ryggen krangler

Lenker:

Increased dynamic regulation of postural tone through Alexander Technique training

Improvement in Automatic Postural Coordination Following Alexander Technique Lessons in a Person With Low Back Pain

Bjelken i øyet

En kollega av meg sa en gang at Alexanderteknikk-lærere var preget av å være ydmyke. Umiddelbart stusset jeg litt over det. Jeg kan komme på flere eksempler på Alexanderteknikk-lærere som slettes ikke kan beskrives som ydmyke. Men kanskje har min kollega rett? Å anvende Alexanderteknikken, slik enhver Alexanderteknikk-lærer gjør som del av arbeidsprosessen, innebærer å være intenst oppmerksom på sine uvaner. Vi er stadig ute etter å oppdage bjelken i eget øye. Å se sine uvaner i hvitøyet kan være et godt motmiddel mot innbilskhet. 

Likevel tror jeg vi Alexanderteknikk-lærere også er desto flinkere til å finne feil hos andre. («Bjelken i sin nestes øyet», som jeg pleier å si.) Vi Alexanderteknikk-lærere vet tross alt noe som de fleste andre ikke vet, og ser kanskje ting som andre ikke ser. Det er lett å være besserwisser når du ser noe som helst burde vært annerledes.

Å aktivt drive med Alexanderteknikk betyr å være i en utviklingsprosess. Å være i en utviklingsprosess betyr at ting kan forandre seg til det bedre. Dermed er det et ideal der framme som kanskje kan nås, i alle fall i teorien. Men hele tiden jobber vi med egne vaner og uvaner, og med vår egen begrensede kapasitet for oppmerksomhet. Man blir dermed også smertelig klar over sine begrensninger.

Så det naturlige er kanskje som min kollega mente at man blir ydmyk og at man får respekt for de utfordringene mennesker står over for og de problemene de kommer med på timen, og man får medfølelse med dem.

Alexander beskrev i sine bøker hvordan han møtte nye elever og gav dem sin diagnose av dem, dvs. fortalte dem hva slags feil de hadde. Jeg håper og tror det er en tilbakelagt fremgangsmåte. Selv om jeg i praksis kunne sagt både det ene og det andre til elevene om hva slags vaner og uvaner jeg kan se at de har, har det absolutt ingen hensikt å liste dem opp for eleven. For hva skal eleven gjør med den informasjonen? Før eleven har lært noe som helst av Alexanderteknikk, er det som oftest slettes ikke mye. Alt som oppnås er at eleven går rundt og tenker på alle sine feil og dermed forsterker dem.

Når eleven blir klar over en eller annen feil derimot, da er det stjerne i boka og gratulasjoner. Å bli bevisst en uvane er virkelig femskritt. Vi Alexanderteknikk-lærere gratulerer gjerne oss selv når vi oppdager (eller gjenoppdager) en uvane. Det skjer jevnlig. Bevisstgjøring av uvaner holder utviklingsprosessen i gang, og holder oss passe ydmyke håper jeg.

Relaterte blogginnlegg.

Å se

Not natural

On December 10th I was watching the excellent Nobel speech by Malala Yousafzai and came to think about one of my Alexander Technique pupils. In a recent lesson he had been experimenting with arm movements. As he reached to touch the top of his head, he moved his head down. When we discussed it he said that moving the head down was natural. I had to agree.

Moving the head down is probably part of the endless variety of movements that can be said to be 'natural'. It does not mean that it is the most efficient way to do it. It doesn't have to be. Contrary to what many believe, it is not that there are some movements that are efficient and thereby 'natural' and some that are inefficient and 'unnatural'. There are a whole range of movements that are all 'natural' but they are not necessarily all equally efficient. This is a bit like mutations in the process of evolution. The traits that survive are not the ones that are perfect, but the ones that are good enough.

What we are aiming at in the Alexander Technique is not to find the perfect movement, because that does not exist, but to ensure the best possible coordination whichever movement we choose to make. The movement could be lowering the head to reach the crown with the hand.

Of course, normally, the reason for lowering the head is that stiffness in the shoulder makes it appear easier than keeping the length of the spine. Lowering the head could be a bad habit. But even this could be said to be natural. One of the most characteristic and 'natural' traits of us humans is the ability to learn. This includes learning bad habits.

Later on in the same lesson my pupil made the comment that the degree of consciousness required by the Alexander Technique is not natural. (You may think that this is a difficult pupil, but he is quite the opposite). Again, I had to agree. It is natural that most movements are performed without much thought or awareness. This works just fine. At least we humans have survived as a species until now without being that much conscious of our actions. The question is whether it is good enough for the future. It certainly isn't good enough if we want change.

Malala in her acceptance speech stressed, as she always does, the need for education, the necessity of learning to read and write. "Read and write? That's not natural", I thought to myself, having the discussion with my pupil in mind. We are not born with the ability to read or write. Reading and writing are human inventions. It is something we all have to learn. It is not natural.

Despite of this, everyone agrees with Malala. (Everyone except a minority of religious fanatics who hopefully are a dying breed). The advantages of learning to read and write are obvious to any thinking human being. The benefits are great, for the individual, the society, and for humanity. The ability to read and write is seen as so important that the right to education is part of the Universal Declaration of Human Rights. Learning to read and write opens up new possibilities for learning and development.

Like reading and writing, the Alexander Technique is not natural either. It is a skill you have to learn. Unlike reading and writing, the benefits of learning the Alexander Technique is not that obvious to most people. But like learning to read and write, the Alexander Technique opens up new possibilities for learning and development.

The Alexander Technique is not about narrowing down the options to a limited set of 'correct' movements (which do not exist anyway). The Alexander Technique takes away the limits set by habitual reactions and opens up the possibility to perform any movement or activity to the best of your ability. The number of possibilities are not reduced, they increase.

That's something to think about at the beginning of the new year!

Related articles:

Riktig retning (in Norwegian)