Slå av og på

Å slå av og på kan løse mange problemer, også i Alexanderteknikken.

I Alexanderteknikken har vi et konsept vi kaller "inhibition". Det kan defineres på flere måter. En definisjon er å stoppe eller vente. I praksis er det å vente lenge nok til at du kan tenke deg om før du handler. Det behøver ikke å være lenge, bare brøkdeler av et sekund.

Noen ganger kan det være bra stoppe helt. "Come to quiet" var et uttrykk brukt av en kjent Alexanderteknikk-lærer. Du kan ha (u)vaner som surrer og går under overflaten selv om du tror du ikke gjør noe. Da er det nyttig å kunne stoppe helt, slå helt av for å begynne på noe nytt.

Klare du å stoppe helt?

Hvis du har prøvd å mediterer har du en viss erfaring. Å stoppe i Alexanderteknikken er likevel litt annerledes. Vi stopper ikke i tyve minutter av gangen, men bare et kort øyeblikk. Det handler mer om kvalitet.

I Alexanderteknikken brukes uttrykket "non-doing" som kanskje kan beskrive tilstanden. "Non-doing" er beslektet med taoismens "wu wei". Alexander var venn med filosofen John Dewey som besøkte Japan og Kina rundt 1920. Alexander hørte antagelig uttrykket non-doing fra Dewey og brukte det i sin siste bok. Alexander brukte begrepet mer eller mindre synonymt med "inhibition". Alexander var ikke presis med sine definisjoner. Non-doing betyr ikke å ikke gjøre noe, men heller at det som skjer, skjer mest mulig av seg selv.

En annen form for stopp finnes blant Gurdjeff-utøvere. Gurdjeffs stopp-øvelse går ut på å stoppe på signal og fryse helt i den posisjonen du tilfeldigvis er i. Du skal ikke engang blunke. Hensikten med øvelsen er å bli mer bevisst. Det er paralleller til Alexanderteknikken, men også en viktige forskjell. Alexanderteknikkens stopp er ikke å fryse. For å fryse i en posisjon må du aktivt gjøre noe og det må unngås. Du fortsetter å puste (selvfølgelig), og å se (øynene beveger seg og du er ikke stiv i blikket), og fortsetter å balansere (du holder ikke unødvendig på kroppen).

Det er lett å stivne når du prøver ikke å gjøre noe. Det er som å stå stille på sykkel. Det er enklere å balansere hvis du er i bevegelse.

En ting til du bør unngå er å prøve å slappe av. Å "slappe av" innebærer for de flestes vedkommende en mental handling som påvirker kroppen på en negativ måte. Det fører til kollaps. Det er som å slakke alle strengene på en gitar. Gitaren, eller kroppen, er ikke lenger stemt, ikke klar for spill eller bevegelse.

Å ikke gjøre noe er noe annet. Det er å komme til nøytral og ha alle muligheter åpne. Du er klar til å gjøre en hvilken som helst bevegelse, eller tenke en hvilken som helst tanke. Det gir muligheter.

Vi slår av, gjør ingenting, for å kunne slå på igjen og begynne på nytt.

Relaterte blogginnlegg

Et øyeblikks stillhet

Former for inhibisjon

I de siste blogginnleggene har jeg skrevet om inhibisjon. Inhibisjon er et grunnleggende prinsipp i Alexanderteknikken. Men det er faktisk ikke et entydig begrep. Når Alexanderteknikk-lærere snakker om inhibisjon kan de mene litt forskjellige ting.

I de foregående blogginnleggene har jeg definert inhibisjon som det å velge å la være å gjøre noe, å avstå fra å reagere. Det er slik jeg vanligvis definerer inhibisjon.

Tidligere har jeg også skrevet om å la være å gjøre noe i den hensikt å komme tilbake til en slags nøytral tilstand der du ikke gjør noe unødvendig. Dette kan kanskje bedre defineres som «non-doing» enn som inhibisjon. Mange Alexanderteknikk-lærere og Alexander selv, brukte begrepet «non-doing» synonymt med inhibisjon.

Jeg har også skrevet om inhibisjon i form av å vente, ta tid. At du tar tid kan både være en følge av at du tenker inhibisjon, eller gjøre det mulig å bruke inhibisjon. Men jeg synes ikke «å vente» er en god definisjon. Du kan vente av gammel vane og ikke på grunn av et bevisst valg, og du kan ta tid fordi du er anspent og nøler. Ingen av delene har noe å gjøre med inhibisjon.

Hvis du ser på listen over nøkkelord til denne bloggen ser du nederst nøkkelordet «å stoppe». (Til høyre for teksten, nedenfor listen over tidligere innlegg. Er du på mobil må du kanskje rulle helt ned og velge «nettversjon»). «Å stoppe» er nøkkelordet jeg har brukt i innlegg om inhibisjon. Jeg har også skrevet blogginnlegg der jeg beskriver inhibisjon som det å stoppe. Men egentlig er ikke det heller noen fullgod definisjon. Det er i mange sammenhenger fullt mulig å tenke inhibisjon uten at du nødvendigvis stopper opp. Mer presist er å si at inhibisjon er å ha muligheten til å stoppe, om nødvendig. 

Sist, men ikke minst, har jeg skrevet om inhibisjon som implisitt i «direction», å tenke retning. Hvis du tenker at du vil la ryggen være lang og bred vil det motvirke at du gjør den kortere og smalere. 

En av lederne på skolen jeg utdannet meg som Alexanderteknikk-lærer var John Nicholls. Han har en fin artikkel på sin blogg om ulike måter Alexanderteknikk-lærere bruker begrepet «inhibisjon» på. Teksten er fra et intervju i boken Ageing with Poise: Three Types of Inhibition.

Patrick Johnson, Alexanderteknikk-lærer og forsker, har skrevet en liten avhandling med utgangspunkt i beskrivelser Alexanderteknikk-lærere har gitt av inhibisjon. Han knytter Alexanderteknikkens inhibisjon til noe som kalles «proaktiv inhibition»: The Science of Inhibition and End-gaining.

I listen over relaterte blogginnlegg nedenfor har jeg forsøkt å kategorisere en del av mine innlegg om inhibisjon etter hvilken forklaring jeg bruker på konseptet. Dette var ikke helt enkelt siden jeg av og til bruker flere ulike beskrivelser i samme innlegg. 

Hvordan vil du definere inhibisjon? Tror du det finnes flere typer for inhibisjon, eller er det bare snakk om samme fenomen i ulike former?

Relaterte bloggginnlegg

LA VÆRE Å REAGERE

Valgmuligheter 

Valg 

Bevisst inhibisjon 

Lyst til å klikke 

Surf, ikke surf 

Stimuli 

På toget 

Nei 

Stopp, ikke stopp 

Forsakelse og bønn 

Alexanders plan 

Passiv bevegelse 

Å STOPPE

En ting om gangen 

Begynnelser 

Alltid beredt

Våpenhvile 

Kontrol

Alexanderteknikk i dagliglivet 

Trafikklys

Treiginger 

Har du noe valg 

VENTE/TA TID

Pauser 

Ta tiden du trenger 

Den fjerde dimensjon

Mellomrom 

Advent 

Nøkkelen 

Den som venter 

Et øyeblikks stillhet 

Clutch og brems 

NON-DOING

Bare så vidt 

Kom til ro 

Vente og se 

Stillheten 

Tilbake til nøytral 

Av-knappen 

Forenkling

Alexanderteknikken er ofte siste utvei for de som kommer for å ta timer. De har prøvd «alt» for å bli kvitt rygg- eller nakkesmerter eller andre problemer. De kommer med en forventning om at Alexanderteknikken er enda en ting de må «gjøre» for å bli bra. 

Når de begynner å ta timer må de omstille tankegangen. Alexanderteknikken går først og fremst ut på å ta bort noe, finne ut hva vi gjør som vi ikke behøver å gjøre, og så klare å la være å gjøre det. 

Når vi har et problem kan årsaken være sykdom eller skade, eller årsaken er måten vi gjør ting på. Når årsaken er noe vi gjør, kan vi gjøre noe med det. Da kan det hjelpe å gjøre ting på en annen måte. Slutter du å stange hodet i veggen slutter det å gjøre vondt. 

Musikere og andre utøvende kunstnere bruker også Alexanderteknikken. De bruker den for å bevege seg bedre, være bedre koordinert og mestre scene-situasjonen. Musikere som kommer til Alexanderteknikken kan også tro at teknikken er enda en ting som de må «gjøre». Musikere har allerede så mye de må øve på. Å skulle holde styr på enda en ting er ikke særlig fristende. 

Men Alexanderteknikken er ikke en noe du gjør. Alexanderteknikken er en teknikk du bruker når du gjør det du allerede gjør. Teknikken er ikke noe ekstra. 

Det Alexanderteknikken krever er at du er litt mer oppmerksom på det du gjør. Men du får betalt for det. Alt blir lettere når du slutter å skvise og presse kroppen, slutter å slå knute på deg for å få til noe. Alt blir enklere når du slutter å gjøre ting vanskelig. 

---

Denne jula blir ikke som den pleier. Denne jula er det mye vi ikke kan gjøre. Du synes kanskje det er vanskelig? Kanskje vi heller skal prøve å nyte det. Med færre ting å gjøre har vi tid til å prioritere det som er viktig for oss. Jeg ønsker deg ei enkel og god jul!

Relaterte blogginnlegg

Mellomrom

Juletre

Advent

Et enklere liv

Bare så vidt

Forrige uke tok jeg fri fra Alexanderteknikk-elevene og reiste til Molde for å besøke mine gamle foreldre.

(Jeg har aldri pleid å kalle dem «gamle». Min far sa lenge at grensen for å kalles gammel var 80 år. Når 80 nærmet seg gikk han over til å si 85. Ved fylte 85 insisterer han på å si at han er i sitt seksogåttiende, så nå tillater jeg meg å bruke betegnelsen gammel).

En formiddag jeg satt og pratet med min mor sa hun: Hva skal vi gjøre nå? Jeg har ferie, sa jeg. Jeg skal ikke gjøre noen ting. Du klarer vel å ikke gjøre noe ting du også? Å, det er bare så vidt det, sa min mor. Det synes jeg var så treffene sagt om det å ikke gjøre noe. Det er lettere sagt enn gjort. 

Vi kan tro vi ikke gjør noe, men så gjør vi noe likevel. I en Alexanderteknikk-time kan for eksempel læreren løfte elevens arm og be eleven om ikke å hjelpe til. Til å begynne med vil eleven alltid hjelpe til i noen grad. Ved gjentatte bevegelser vil eleven gradvis forstyrre mindre. For noen er dette vanskelig, noen ganger nærmest umulig, og det har alltid sammenheng med hvor reaktiv og anspent vedkommende er.

At noen andre løfter armen din er en kunstig situasjon. Du kan lure på hva som er vitsen med å gjøre noe sånt. Noen vil kanskje tro at det er for at eleven skal gi slipp på spenninger, men det er bare delvis riktig. At eleven slipper spenning der og da er fint, men viktigere er at eleven finner ut hvordan han eller hun skal tenke for å unngå å hjelpe til.

Det er ikke mulig, eller hensiktsmessig, å beskrive hvordan du skal tenke. Måten å tenke på som fungerer vil oppleves ulikt fra person til person. Prøv å legge merke til hva du selv må tenke for å finne «av-knappen» når du har en Alexanderteknikk-time.

Tilstanden av å ikke gjøre noe som jeg søkte i ferien var av en mer generell karakter. Noen ganger er det bra å bare være helt i ro og se om det er mulig å gjør minst mulig. Noe aktivitet vil alltid finne sted. Vi gjør noe for å holde oss oppreist og vi puster. Mentalt er det også alltid aktivitet. Å ikke skulle gjøre noe mentalt blir som å ikke tenke på en rosa elefant. Derfor må vi gi oppmerksomheten en konkret oppgave. Vi observerer om det er mer vi kan la være å gjøre.

Vi kan lære mye om oss selv gjennom slik observasjon. Men vi kommer ingen vei om vi ikke tar neste skritt. Neste skritt er å gjøre noe, være i aktivitet, bevege seg og samtidig ha «av-knappen» tilgjengelig. Det krever planlagt bevisst intensjon. I Alexanderteknikken tenker vi «la nakken være fri» og lignende ideer. Når vi finner riktig måte å tenke på holder det å tenke tanken bare så vidt. Det kan være nok til å gjøre en forskjell.

Relaterte blogginnlegg 

Ikke-gjøre 

Å gjøre ingenting

Passivitet

Å være nybegynner kan være vanskelig. Du må være tålmodig, ta små skritt og det er lett å gjøre feil. Alt er nytt og uvant og misforståelser kan oppstå. Å være nybegynner i Alexanderteknikk er intet unntak. Jeg kunne listet opp en lang rekke med typiske nybegynnerfeil, men i denne omgang skal det handle om å bli passiv.

Et grunnleggende element i Alexanderteknikken er det vi kaller «inhibition» Med det menes evnen til å velge å la være å reagere. I praksis kan det bety å ta tid til å tenke før du handler. En brøkdel av et sekund er tilstrekkelig, men en nybegynner kan trenge mye lengre tid.

Det å la være å gjøre noe kan være en utfordring for mange. Å stoppe opp, ta en pause, kan føre til en form for statisk passitivitet eller fiksering. Det kan være like vanskelig som å stå stille på sykkel.

Noen mennesker har større vansker med dette enn andre. De er aldri i ro. I en alexandertime vil de få hjelp av lærerens hender til å gjøre mindre. De vil oppnå en tilstand som vi kan beskrive som "non-doing".

Non-doing er et uttrykk som blir ofte brukt i Alexanderteknikken men det kan diskuteres om det egentlig er et Alexanderteknikk-konsept. Alexander nevner non-doing i sin siste bok fordi han hadde hørt det av sin venn filosofen John Dewey. Non-doing betyr ikke at du ikke gjør noe. Non-doing betyr at du bare gjør det som er nødvendig. Du kan altså sykle eller løpe i en tilstand av non-doing.

I en «hands-on» alexandertime får eleven hjelp til å gjøre bare det som er nødvendig. At læreren har hendene på eleven medfører gjerne i praksis at eleven sitter, står eller ligger i ro lengre tid om gangen. Dette gir god anledning for eleven til å øve «inhibisjon», men samtidig er det en potensiell fare for at eleven blir passiv. Det er lærerens oppgave å påse at det ikke skjer, og at eleven får nok mulighet til å bevege seg. Det gjelder særlig nybegynnere. Et relatert problem et at den tilstand av balansert avspenning som «hands-on» alexanderundervisning skaper kan gi eleven lyst til å la være å bevege seg for å kunne bevare følelsen. Å bevare følelsen er selvfølgelig ikke mulig og fører også til passitivitet og fiksering.

Passitivitet er antagelig et mindre problem når undervisningen foregår med mindre bruk av berøring. Men selv ved instruksjon via Skype, helt uten berøring, kan passivitet være et problem. Du må uansett undervisningsmetode lære å stoppe. Uten evnen til å stoppe er det ikke Alexanderteknikk du driver med.

Hva er så løsningen?

Det handler som alltid å finne rette måten å tenke på. I undervisningen pleier jeg noen ganger å gjøre et eksperiment for å gi eleven praktisk opplevelse av forskjellen mellom å stoppe ved å fiksere og stoppe uten å fiksere. Eksperimentet går ganske enkelt ut på at eleven går rundt i rommet ganske raskt. Jeg gir så eleven beskjed om å stoppe på kommando. Siden farten er stor, og dermed momentet, vil eleven helt naturlig bruke muskelkraft for å stoppe bevegelsen. Eleven får deretter i oppgave igjen å gå i raskt tempo og stoppe på kommando, men denne gangen bare stoppe uten å «sette på bremsene». Det er denne formen for stopping uten å gjøre noe som vi er ute etter.

Vi kan så eksperimentere videre i timen med at eleven med vilje strammer nakken for å stoppe, og deretter utforsker forskjellen mellom å stoppe ved å stramme nakken og det å la nakken være «fri».

Det er den samme åpne og frie tilstanden vi ønsker enten det er snakk om å stoppe bevegelse eller begynne bevegelse.

Når vi eksperimenterer med ulike aktiviteter i en alexandertime (eller når du gjør det på egen hånd), er det alltid en god idé å begynne fra nøytral. Du er ikke i nøytral om du har satt på bremsene, dvs strammet musklene. Du er heller ikke i nøytral om du kollapser og synker sammen. Da er du på vei nedover. Å begynne fra nøytral betyr at du er fri til å bevege deg i hvilken som helst retning.

Her ligger løsningen til å unngå at «inhibisjon» leder til passitivitet. Du stopper for å være i nøytral som en forberedelse til bevegelse. Du er forberedt på hvilken som helst bevegelse eller aktivitet. Du gjør ingenting, for det ville bety at du allerede har startet, men du er i en våken og dynamisk tilstand. Du er i ro, men uten å være passiv.

Relaterte blogginnlegg:

Stopp, ikke stopp
Treiginger

Tilbake til nøytral

Non-doing

Ikke-gjøre

Gi tillatelse

Å bevege seg er lett. Å sitte stille er vanskelig. Du er skapt for å bevege deg og du beveger deg hele tiden. Du får et ønske om å gjøre noe og så skjer bevegelsen nesten som av seg selv. 

Skal du gjøre bevegelser på en ny og bedre måte, eller skal du lære nye ferdigheter, gir det en avgjørende fordel å kunne vente lenge nok til at du kan tenke deg om før du velger å gjøre bevegelsen.

Den iboende trangen og behovet du har for å bevege deg blir da en utfordring. Men det er også en ressurs, for det betyr at i prosessen med å gjøre bevegelser på en ny måte kan du rette all oppmerksomhet mot betingelsene for bevegelse. Du kan konsentrere deg om hva du vil IKKE skal skje. Selve bevegelsen vil mer eller mindre skje av seg selv. 

Å tenke retning 

Du endrer betingelsene for bevegelsene ved å «tenke retning». Retningene er mentale beskjeder som først og fremst fungerer preventivt. Noen ganger er de formulert negativt, f.eks. «ikke dra haka ned»; andre ganger positivt, f.eks. «la ryggen være bred». 

Når vi skal endre vanemessig bevegelse eller lære noe nytt lønner det seg også å ha en klar forestilling om hvordan bevegelsen kan gjennomføres. Det er for eksempel godt å vite hvor hofteleddet er slik at du bruker hofteleddet isteden for å skvise ryggen når du skal sette deg ned i en stol.

Mange muligheter 

Det særegne ved «retningene» i Alexanderteknikken er at de er grunnleggende sett de samme uansett hvilken bevegelse du planlegger å gjøre. Du kan tenke retning og så kan du velge å gjøre hva som helst. Og selv om du ikke gjør den bevegelsen du egentlig planla med, så har du trent på noe nyttig likevel: bruke Alexanderteknikken i praksis.

Knepet med å ha flere alternativer kan du bruke bevisst i forbindelse med aktiviteter eller bevegelser som er sterkt preget av vaner. Ved å hele tiden ha flere bevegelser å velge mellom blir det lettere å holde retningene gående de gangene du velger å gjøre en bevegelse som ellers er vanestyrt.

Avstand og kontroll 

At bevegelse skjer nærmest av seg selv betyr at alt du har å gjøre er å enten si nei eller ja til bevegelse. Det innebærer også at det er mulig å holde en viss mental avstand til aktiviteten du gjør og samtidig tenke retning. Det er en måte å tenke på som kan kreve en del trening, og det er det vi øver på i en Alexanderteknikk-time.

I en time kan læreren noen ganger sette i gang bevegelsen for deg slik at det skjer uten at de vanemessige spenningene så lett setter inn. Igangsettelsen kan bare skje om du gir tillatelse til det. Lærerens hender hjelper deg også med å ha riktig «retning».

Retningen er viktigere enn bevegelsen. Er retningen feil lar du være å gjøre noe, er retningen riktig gir du tillatelse og bevegelsen vil finne sted.

Relaterte blogginnlegg:

Alexanders plan 

Nye spor 

Å finne veien 

Vente og se

Kunsten å ta ferie

Da jeg studerte musikk tok jeg sjelden ferie fra fiolinen. Når du spiller et instrument er det om å gjøre å holde ferdighetene ved like. 

Men å ta ferie fra instrumentet kan også være en god ting. Når du begynner igjen etterpå er det en veldig fin anledning til å forbedre grunnleggende teknikk fordi på en måte kan du begynne på nytt.

Å ta ferie fra instrumentet er enkelt. Du bare pakker det ned og legger det vekk. Men selve musikken er det ikke så enkelt å ta ferie fra. Den har du jo i hodet.

Det er litt av det samme med undervisning, enten det er å undervise fiolin eller Alexanderteknikk. Det er godt å slippe unna elevene for ei stund. For å kunne begynne igjen på nytt. 

Men det er ikke alt vi kan ta ferie fra. Vi kan ikke ta ferie fra oss selv. Det går an å forsøke, for eksempel med øl og fotball-EM. Det bedøver hjernen. Det kan fungere fint det for noen timer. 

Det kan også være fint å reise bort i ferien. Leve i helt nye omgivelser der alt er nytt og friskt og spennende.

Men når alt kommer til alt består livet grunnleggende sett av det samme enten vi er på ferie eller ikke. Vi sitter og står, går, prater, spiser og puster.

I rolige omgivelser er vi mer avslappet. Det autonome nervesystemet som regulerer basale kroppsfunksjoner er mer innstilt på hvile enn på jakt eller flukt. Virkelig ro, derimot, får vi først når det er harmoni i alle de små bevegelsene som livet består av.

For å få en god ferie er derfor ikke alkohol eller å reise til syden, (eller en kombinasjon), det beste. Det beste er å kunne ta seg tid til å være tilstede i det du gjør, uansett hva du gjør. Derfor tar jeg ikke ferie fra Alexanderteknikken.

Relaterte blogginnlegg:

Ingenting skjer og alt fungerer

Non-doing

Translated and expanded version of the blogpost ‘Ikke-gjøre’. Intended for the advanced Alexander pupil, and for teachers.

‘Non-doing’ is one of the Alexander Technique principles. It's not a principle the average Alexander pupil needs to know about. But if you delve deeper into the technique, and if you read about the theory behind it, you can't avoid encountering the concept of ‘non-doing’. 

Alexander seems to have heard about ‘non-doing’ from John Dewey. In the 1925 lecture ‘An Unrecognised Principle’ Alexander is quoted as having said: ‘When Professor Dewey read the MS [manuscript] of my last book, he came in to me one morning and said, “Alexander, I am delighted that you hit upon that wonderful principle of non-dong in your technique.” [...] He had just come back from China [...]’ (Alexander 1995, p. 147).

‘Non-doing’ stems from Eastern philosophy but what is its meaning in the context of the Alexander Technique?

‘Non-doing’ is often equated with ‘inhibition’, the decision not to respond to a stimulus. Non-doing and inhibition are related concepts but they are not the same.

Alexander writes in The Universal Constant in Living:

In my work we are concerned primarily with non-doing in the fundamental sense of what we should not do in the use of ourselves in our daily activities; in other words, with preventing that habitual misuse of the psycho-physical mechanisms which renders these activities a constant source of harm to the organism (Alexander 2000a, p. 99).

It is clear from this that ‘non-doing’ does not mean sitting absolutely still and not doing anything. According to Alexander it is about what we should not do in the use of ourselves ‘in our daily activities’, i.e. while we are in activity.

Alexander writes further about ‘putting into practice the idea of non-doing’ (ibid, p. 100). Non-doing is an idea, an attitude or an overall intention to be process-oriented. To follow the principle of non-doing entails that you are attending to the means-whereby and that you are using your ability to choose not to respond to a stimulus (inhibition): ‘... the idea of non-doing leads to the employment of indirect “means-whereby” of preventing [...] misdirection’, (ibid, p. 101). 

But he can also be interpreted as saying that non-doing is the same as inhibition: 

... [non-doing] is an act of inhibition which comes into play when, for instance, in response to a given stimulus, we refuse to give consent to certain activity, and thus prevent ourselves from sending those messages which would ordinarily bring about the habitual reaction resulting in the “doing” within the self of what we no longer wish to “do”. (ibid, p 101).

It is my opinion that ‘non-doing’ is best defined as an overarching concept, and ‘inhibition’ as a specific action.

There is an indication of this in one of Alexander's aphorisms: ‘Specific prevention is permissible only under conditions of non-doing, not of doing.’ (Alexander 2000b)

Here we see that non-doing also can be seen as a condition. It is a condition in which everything that can happen by itself, happens by itself. A condition in which nothing superfluous is taking place.

Patrick Macdonald regarded non-doing to be related to the process of sending directions: ‘The question of doing and non-doing, again in our special sense, is one that is intimately bound up with that of giving directions, and is one that has caused a great deal of confusion’. 
But he continues by giving this simple definition: ‘The long and short of it is that we, as teachers, require that certain activities should, as we say “do themselves”. This we call non-doing.’ (Macdonald, p. 82) 

‘“Non-doing” and “direction sending” are the life-blood of the Alexander Technique, though they are not of course the whole of IT’ (ibid, p. 86).

Alexander again:

It follows that the putting into practice of the theory of non-doing where the manner of use of the self is concerned is a fundamental experience, and is the most valuable experience to be gained by those who wish to learn to prevent themselves from harmful 'doing' in carrying out activities outside themselves (Alexander 2000a, p. 101).

‘Non-doing’ is what you attain by following the process of ‘inhibition’ and ‘direction’, by focusing on ‘the means-whereby’. 

But perhaps there is a shortcut?

Negative directions

In her book ‘How You Stand, How You Move, How You Live’ (or ‘the book with the difficult title’ which I tend to call it), Missy Vineyard describes how she experimented with not reacting to a stimulus. For example, she would lie in semi-supine (active rest) and practice having an intention to lift the leg but at the same time decide not to do it; or she would sit in a chair, framing in her mind the intention to stand up, but refraining from reacting to the wish. Alexander made similar experiments when trying to get rid of bad habits related to the use of his voice. (Binkley, p. 104)

Vineyard then goes a step further and explores the possibility of thinking more generally. One day feeling stressed at the thought of having to teach a new pupil, she says to herself, ‘I'm not teaching today’. In this way she was able to change her condition and the stress subsided. One night she had difficulties sleeping by the thought of a busy schedule the following day, she was thinking: ‘I do not have anything to do tomorrow’ (Vineyard 2007, p. 122).

It is debatable whether this is a constructive response to a challenge, or if it is self-deception. Choosing to totally refrain from activity can however make one aware of any unnecessary or disproportionate reactions that are subconsciously elicited. The mere thought of an activity, especially if it is one we dislike, can cause a lot of ‘doing’ that is not at all helpful in fulfilling the task. If we decide to do absolutely nothing, we can then go on and choose to do something differently.

But Vineyard goes even one step further. In an interview with Robert Rickover she recounted a stressful car journey. While driving she said to herself, ‘I'm not driving’. (Robert Rickover publishes interviews on the Alexander Technique on bodylearningcast.com. The interview in question is unfortunately no longer to be found on the site). 

Vineyard is saying to herself that she is not performing the action she is actually performing. Again, it is debatable whether this amounts to self-deception, but there is no doubt that it could have an effect. The brain is easily fooled. Saying to yourself that you are not performing the action you are performing can allow you slightly more distance to the situation, and make room for reduction of unwanted reactions.

Rickover is using this way of ‘self-directing’ also in connection with the more traditional Alexander Technique directions. Instead of ‘let the neck be free’ he says, ‘I'm not tensing my neck’. This Rickover calls ‘negative directions’.

The term ‘negative directions’ is potentially misleading. The Alexander Technique ‘directions’ are already negative. The basic directions: ‘to let the neck be free, etc’ have a preventive purpose. Alexander himself used the expression ‘preventive orders’. One might just as well think of not tensing the neck. (See for instance Alexander 1996, p. 60, or Alexander 2004, p. 115).

A practical interpretation was given by senior Alexander Technique teacher Marjorie Barstow who is reported to have said: ‘If your head is moving forward and up, haven't you already inhibited it going back and down?’

The term ‘negative directions’ was already used by Patrick Macdonald in his influental book ‘The Alexander Technique As I See It’ as one of a number of interpretations of the term ‘direction’: ‘Negative Directions (i.e., do not stiffen your neck)’ (Macdonald 1989, p. 67). 

I have myself from time to time pupils who much prefer to phrase the basic directions in the negative. I think it is a good idea for teachers to try this out with every pupil as a matter of routine. Even if the pupil does not find this way of thinking appealing to them, it does at least clarify the preventive nature of Alexander Technique directions. Since direction must precede action it would be natural to formulate it as an intention: ‘I'm not going to ...’, which then of course will be continued during the action.

Non-doing directions

What may give Rickover's version of the basic directions a tint of something new is the use of the -ing form of the present tense in English, which may stress the fact that you are not doing something you are actually doing. This will not necessarily have the same hue in other languages, like Norwegian, which doesn't have this way of expressing present tense. In Norwegian ‘I'm not going to ...’ will, on the other hand, be phrased ‘I will not ...’, which covers both future intention and what you are doing at this very moment.

A more appropriate name than ‘negative directions’ would be ‘non-doing directions’.

In this connection it is important to realise that the words are not the directions. The words are only labels. This fact is mentioned by several of the senior teachers interviewed in the newly published book ‘Living the Alexander Technique’. With experience, they were no longer thinking in words. Using different words does not mean that you have found a new way of directing. Most probably you have only found a new way of describing the process. Which, of course, in a teaching situation can be very valuable.

New ways to formulate the Alexander Technique directions are always a welcome addition to the teaching methods. But to tell yourself that you are not to tensing your neck when you can feel that you are actually doing it, might not always be wise. A fundamental aspect of the Alexander technique, and often formulated as a step in the process, is to ‘analyse the conditions of use present’ (Alexander 1985, p 39), to be aware of your situation as it is. This includes accepting the reality of the situation.

Saying to yourself that you are not tensing your neck may in some cases amount to denying reality. The Alexander Technique is based on the opposite. For a musician on his way out on stage, feeling the level of tension in body and neck increasing, ‘I'm not tensing my neck’, is hardly the most constructive way of thinking.

It is vitally important to realise the difference between telling yourself you are not doing something you are doing that you don't want to do (like stiffening the neck), and not doing something you are doing that you wish to be doing (like walking, talking, running etc.).
Having a pupil think of not tensing the neck may be like asking them to not think of a pink elephant. Thinking about not performing a normal activity is a different animal. The former is problematic, especially if the pupil is actually tensing the neck. The latter, which I would describe as the ‘true’ non-doing direction, still has the potential of self-deception or of leading to passivity, but can have some very interesting effects and are well worth trying out.

For example, you may imagine that you are not walking when you are out walking, or that or you are not cycling when riding a bike. Try it out and see what happens. It is quite possible that you will discover new aspects of the way you do things.

What might be called a variation of non-doing directions was described by Alexander Technique teacher John Appleton in another interview with Robert Rickover: Using Posture Release Imagery for Better Health (Appleton has developed visualisation exercises called Posture Release Imagery. This is maybe not strictly Alexander Technique, but something worth trying out if you have a preference for thinking visually).

Put briefly, the exercise suggested by Appleton is to imagine your body, or parts of your body, being in another position than they actually are. For instance, imagine that you are standing when you are sitting, that the legs are straight and that your feet are not on the floor, but much further down. Likewise, you can imagine that you are sitting when you are standing.

You can try out the same procedure with your arms, hands or head and neck. For example, try out what happens when you imagine that you have your arms hanging straight down when you are actually lifting them out to the sides.

You might be able to fool your brain into stop making unnecessary effort. In this way, the use of these ‘non-doing directions’ may bring you closer to what could be described as a state of non-doing.

Not-having directions

I have myself occasionally used an extreme version of ‘non-doing direcitons’, perhaps inspired by Missy Vineyard. I've been thinking ‘I have no arms’. It has sometimes helped me to not tighten the shoulders. (Maybe I should market this as a new variant of the Alexander Technique-directions: ‘not-having directions’. Yes, maybe you'll even see it trademarked soon!)

Your imagination can help you. Use it! Just remember that most important and most difficult of all when learning the Alexander Technique, is to become aware of how things actually are and to accept it.

Although I have in certain circumstances found it helpful to imagine that I had no arms when my shoulders were tense, I nevertheless believe that in the long term it will benefit me more accepting my shoulders as they are. The important thing is, after all, to learn to use the arms in the best possible way. Non-doing is not doing nothing.

Related blog post:

Ikke-gjøre (in Norwegian)

Literature:

Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, Frederick Matthias. (1995). Articles and Lectures. Mouritz
Alexander, Frederick Matthias. (1996). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. (2000a). Universal Constant in Living. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. (2000b). Aphorisms. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias. (2004). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Binkley, Goddard. (1993). The Expanding Self. STAT Books.

Macdonald, Patrick. (1989). The Alexander Technique As I See It. Rahula Books. 

Rootberg, Ruth. (2015). Living the Alexander Technique. Off the Commons Books.

Vineyard, Missy. (2007). How You Stand, How You Move, How You Live. Marlowe and Company

Ikke-gjøre

Skrevet for viderekomne Alexanderteknikk-elever.

«Non-doing» er et av prinsippene i Alexanderteknikken. Det er et prinsipp den gjennomsnittlige alexanderelev strengt tatt ikke behøver å vite om. Men hvis du går dypere og hvis du leser om teorien bak Alexanderteknikken kan du ikke unngå å støte på konseptet. Hva betyr «non-doing»?

Ofte sidestilles «non-doing» med «inhibition», det å velge å la være å reagere på en stimulus. Non-doing og inhibition er relaterte begreper, men er ikke helt det samme.

Alexander skriver i The Universal Constant in Living:

In my work we are concerned primarily with non-doing in the fundamental sense of what we should not do in the use of ourselves in our daily activities; in other words, with preventing that habitual misuse of the psycho-physical mechanisms which renders these activities a constant source of harm to the organism (Alexander 2000, s. 99).

For det første er det opplagt at «non-doing» ikke betyr det å sitte helt i ro og ikke gjøre noenting. Alexander skriver jo om det vi ikke skal gjøre «i våre daglige aktiviteter», dvs. mens vi er i aktivitet.

Alexander skriver videre «putting into practice the idea of non-doing» (ibid, s. 100). Non-doing er en idé, en holdning eller innstilling, en overordnet intensjon om å være prosessorientert Å følge prinsippet om «non-doing» innebærer at du bruker evnen du har til å velge å la være å reagere på stimulus (inhibition): « ... the idea of non-doing leads to the employment of indirect "means-whereby" of preventing [such] misdirection» (ibid, s. 101).

Men Alexander er ikke helt klar i sin definisjon. Han ser også ut til å sidestille «non-doing» med «inhibition»:

... [non-doing] is an act of inhibition which comes into play when, for instance, in response to a given stimulus, we refuse to give consent to certain activity, and thus prevent ourselves from sending those messages which would ordinarily bring about the habitual reaction resulting in the "doing" within the self of what we no longer wish to "do." (ibid, s 101).

Jeg mener det er best å definere «non-doing» som et overordnet begrep, «inhibition» som en praktisk handling.

Jeg mener også, (kanskje uten å ha dekning for det i Alexanderteknikk-litteraturen), at «non-doing» kan brukes som betegnelse på en tilstand. En tilstand der alt som kan skje av seg selv skjer av seg selv. En tilstand der ingenting unødvendig gjøres i aktiviteten. 

It follows that the putting into practice of the theory of non-doing where the manner of use of the self is concerned is a fundamental experience, and is the most valuable experience to be gained by those who wish to learn to prevent themselves from harmful "doing" in carrying out activities outside themselves (ibid, s 101).

«Non-doing» er det du oppnår ved å følge Alexanderteknikkens prosess bestående av «inhibition» og «direction». Du oppnår «non-doing» gjennom å fokusere på det Alexander kalte «the means-whereby».

Men kanskje det går an å ta en snarvei?

Non-doing directions

I boken «How you stand, how you move, how you live» (eller «boka med den håpløse tittelen» som jeg pleier å kalle den) beskriver Missy Vineyard hvordan hun eksperimenterte med det å ikke reagere på stimulus. F.eks kunne hun ligge i semisupine (aktiv hvilestilling) og øve på å ha en intensjon om å løfte beinet men samtidig bestemme seg for at hun ikke skulle gjøre det; eller hun satt i en stol med et ønske om å reise, samtidig som hun var bevisst at hun ikke ville reagere på ønsket. Alexander eksperimenterte på lignende måte når han prøvde å bli kvitt uvanene sine relatert til stemmebruk.

Vineyard går et skritt videre og tenker mer generelt. En dag hun kjenner at hun blir stresset ved tanken på at hun skal undervise, sier hun til seg selv: «I'm not teaching today». På den måten klarte hun å sette seg selv i en annen situasjon og ble roligere. En kveld hun ikke fikk sove ved tanken på en travel morgendag, tenkte hun: «I don't have anything to do tomorrow» (Vineyard 2007, s. 122).

Det kan diskuteres om dette er en konstruktiv respons på en utfordring, eller om det er et forsøk på å lure seg selv. Men å gi totalt avkall på å skulle utføre en oppgave kan være med å øke oppmerksomheten for ubevisste og uforholdsmessige reaksjoner. Bare tanken på noe kan gjøre at vi stresser og «gjør» mye i oss selv som overhodet ikke er noen hjelp til å løse oppgaven. Hvis vi begynner med å ikke gjøre noe som helst kan vi velge å gjøre ting på en annen måte.

Men Vineyard går enda et skritt videre. I et intervju med Robert Rickover fortalte hun om en stressende biltur hvor hun sa til seg selv: «I'm not driving». (Robert Rickover publiserer intervjuer på nettstedet bodylearningcast.com. Det aktuelle intervjuet ser dessverre ut til å være fjernet fra siden). Vineyard sier altså til seg selv at hun ikke utfører handlingen hun faktisk er i ferd med å utføre. Igjen kan det diskuteres om dette er å lure seg selv, men det er ikke tvil om at det kan ha en effekt. Hjernen lar seg lure. Du får mer avstand til det du holder på med og slutter å stresse.

Rickover har begynt å bruke dette også ved de tradisjonelle Alexanderteknikk-retningene. Istedet for «la nakken være fri» sier han «I'm not tensing my neck». Han kaller det «negative directions».

Betegnelsen «negative directions» er misvisende. Alexanderteknikk «directions» er allerede negative. «Å la nakken være fri» har en preventiv hensikt. Man kan like gjerne tenke på å la være å stramme nakken. Et bedre navn enn «negative directions» ville vært «non-doing directions».

Det som til en viss grad er nytt ved Rickovers formulering av retingene er «ing»-formen av presens på engelsk som gjør det tydeligere at du ikke vil gjøre noe du allerede er i ferd med å gjøre. Nyansen kommer kanskje ikke så tydelig fram på norsk hvor vi ikke har den samme formen av verbet.

Nye måter å formulere Alexanderteknikk-retningene på er alltid velkomne og verdt å prøve ut. Men å si til seg selv at du ikke strammer nakken når du kan kjenne at du faktisk gjør det, er kanskje ikke alltid like lurt. Grunnleggende i Alexanderteknikken, og ofte formulert som et steg i prosessen, er «analyse the conditions of use present» (Alexander 1985, s 39) - å bli klar over sin nåværende situasjon. Å si til seg selv at du ikke strammer nakken kan i noen sammenhenger være å fornekte virkeligheten. Alexanderteknikken går ut på det motsatte.

For en musiker på vei ut på scenen, som kjenner spenningene i kropp og nakke øke, er «jeg strammer ikke nakken min», neppe den mest konstruktive måten å tenke på.

Men når det er sagt er «non-doing directions» absolutt noe å prøve ut. For eksempel kan du tenke at du ikke går når du er ute og går, at eller at du ikke sykler når du sykler. Prøv det ut og se hva som skjer. Det er godt mulig du vil se nye sider ved måten du gjør ting på.

En annen variant er blitt foreslått av Alexanderlærer John Appleton som går på posisjon av kroppen. Kort fortalt kan du forestille deg at du står når du sitter, at beina er rette og føttene ikke befinner seg på gulvet, men mye lengre ned. På samme måte kan du forestille deg at du sitter når du står.

Du kan gjøre det samme med armene, hendene eller hodet og nakke. Prøv for eksempel ut hva som skjer når du forestiller deg at du har armene hengende rett ned når du løfter dem ut til sidene. Øvelsen kan bidra til at du blir oppmerksom på om du har unødvendig aktivitet i muskulaturen.

Du kan høre John Appleton beskrive disse øvelsene i dette intervjuet med Robert Rickover: Using Posture Release Imagery for Better Health (Appleton har utviklet visualiserings-øvelser kalt Posture Release Imagery som strengt tatt ikke er Alexanderteknikk, men som er noe å prøve ut for de som liker å tenke visuelt).

Selv har jeg av og til brukt en ekstremversjon av dette noen ganger, kanskje inspirert av Missy Vineyard. Jeg har tenkt «jeg har ingen armer». Det har noen ganger hjulpet meg til ikke å stramme skuldrene. (Kanskje jeg skal markedsføre det som en ny variant av Alexanderteknikk-retninger: «not-having directions»?)

Fantasi kan hjelpe. Bruk den! Bare husk at det vanskeligste og viktigste når vi lærer Alexanderteknikk er å bli klar over hvordan ting faktisk er, og å akseptere at ting er som de er.

Selv om det i visse sammenhenger skulle være til hjelp at jeg forestilte meg at jeg ikke hadde armer når skuldrene er stive og anspente, tror jeg like fullt at jeg på lengre sikt vil ha mest igjen av å akseptere skuldrene som de er. Det viktigste er tross alt å lære å bruke armene på en best mulig måte. Hvordan skulle jeg ellers ha skrevet blogg?

Relaterte blogginnlegg:

Kritisk situasjonsfilosofi

Ingenting skjer og alt fungerer

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, Frederick Matthias. (2000). The Universal Constant in Living. Mouritz.

Vineyard, Missy. (2007). How You Stand, How You Move, How You Live. Marlowe and Company.

Tilbake til nøytral

En ganske fersk Alexanderteknikk-elev sitter på en stol. Foran henne på en annen stol har jeg lagt ei bok. Oppgaven er å lene seg forover og hente boka. Eleven er fokusert på oppgaven. Hun ser på boka og er allerede på vei mot den uten å vite det. Overkroppen har sunket sammen, hodet trukket fram og ned. Idet hun lener seg forover og strekker ut armen spenner hun i nakke og skuldre, holder pusten. Hun griper boka med stiv arm og tar den til seg, ser på den. 

Hvordan gikk det, spør jeg. 

Fint, tror jeg. 

Ok. Nå kan du gjøre det en gang til, men på en litt annen måte.

Jeg tar boka og legger den tilbake. Jeg ber eleven komme tilbake til nøytral, bare sitte rett opp og ned. Jeg ber henne tenke på å la nakken være myk og la ryggen være lang og bred. Så ber jeg henne se på boka, men samtidig bevare tanken om lang og bred rygg. Jeg stopper henne idet hun vil ta boka på nytt: Nei, ikke slik. Du behøver ikke å bruke noen muskler for å komme forover, bruk tyngdekrafta. Kom forover fra hoftene samtidig som du beholder lengden.

Eleven lener seg forover på nytt. Denne gangen lar hun det skje av seg selv. Nakke og skuldre er i myk ro. Med lengden i kroppen når hun lengre og bevegelsen virker kortere. Plutselig sitter hun med boka i hånda, nesten overrasket: Det var lett!

Stopp

I det daglige gjør vi bevegelser uten å behøve å tenke over hvordan vi utfører dem. Den ene bevegelsene følger den andre i en jevn uavbrutt strøm, i den vante tralten. Uten å være klar over det kan vi bære med oss unødvendig spenninger fra den ene aktiviteten til den andre. På slutten av dagen kan vi være stive, slitne og anspente.

Å stoppe helt opp og komme tilbake til en slags nøytral posisjon kan være veldig effektivt for å bli bevisst på om vi gjør noe vi ikke behøver og gjøre, og om vi holder på unødvendige muskelspenninger.

I en Alexanderteknikk-time er dette et element i alle aktiviteter. Vi stopper opp og kommer tilbake til nøytral, for så å begynne bevegelsen fra nøytral. I seg selv kan det være nok til å gjøre ting med mindre spenning. Det er spesielt nyttig om du skal lære noe nytt eller gjøre noe som du opplever som krevende. Da er det lett å overforberede, være på spranget til å gjøre noe før tiden er inne, og ende opp med å bruke for mye krefter.

Alexanderteknikk-timen er en kunstig situasjon. Du kan tilbringe så mye tid du vil i «nøytral» før du gjør noe. I dagliglivet har vi ikke alltid samme mulighet. Men muligheter til å stoppe opp er det alltid nok av. Tenk på alle gangene du må vente på noe, enten det er på bussen eller etter å ha trykket «enter» på datamaskinen. Det er muligheter som byr seg fram. I tillegg kan du velge dine egne øyeblikk når det måtte passe deg.

Noen få sekunder kan være tilstrekkelig. Nybegynnere vil ofte trenge mange sekunder for å sjekke at de er i nøytral. Med øvelse vil det til slutt ikke nødvendigvis være behov for å stoppe bevegelse. Det går an å nullstille underveis.

Nøytral

Hva er egentlig nøytral? Hvis du stivner i en posisjon er du ikke i nøytral. Hvis du holder pusten gjør du noe ekstra og er ikke i nøytral. En person som er anspent holder for mye fast på hode, bein og armer. Han gjør noe unødvendig og er ikke i nøytral.

Det er en grense for hvor «nøytral» vi kan være, og en av disse begrensningene er vanene vi har. Holder vi på vanemessig spenning er det ikke sikkert vi kan slutte med denne unødvendige aktiviteten på bare noen sekunder. Men vi kan komme et stykke på vei. I morgen kommer du kanskje enda litt lengre. Det betyr at det som er «nøytral» for deg i dag kanskje ikke er det samme som nøytral innebærer for deg i morgen.

Å ligge i aktiv hvilestilling er en øvelse i å komme tilbake til nøytral. I aktiv hvilestilling gjør du ingenting. Ved å gjøre minst mulig mens du ligger der vil du kunne gi slipp på unødvendige spenninger du går og holder på. Samtidig gjør posisjonen at muskelskjelett-systemet er velorganisert for aktivitet. Posisjonen er heller ikke helt «slapp» siden du har knærne bøyd og føttene i bakken. Beina må balansere og balanseprosessen er til en viss grad aktiv slik at situasjonen ligner på det å være oppreist. Ved å øve på aktiv hvilestilling jevnlig vil du kunne komme stadig nærmere en ideell nøytral situasjon også når du er i bevegelse.

Neste skritt

Å stopp og komme tilbake til nøytral er en måte å ta pause på. Men enda viktigere er at det å komme tilbake til nøytral er forberedelse til aktivitet. Å være i nøytral betyr at du er klar for hva som helst. Dette er et kjennetegn på at du faktisk har kommet til nøytral. Du er fri til å velge i hvilken retning du vil bevege deg i, og hva slags bevegelse du vil gjøre.

Da Alexander utforsket prinsippene for Alexanderteknikken eksperimenterte han for å bli kvitt sine uvaner. Å bestemme seg for å gjøre ingenting var første skritt han måtte ta. Han tenkte så «retning» (nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred ...). I det han skulle sette i gang bevegelse gav han seg selv valget mellom flere bevegelser for å sikre at han ikke forstyrret sitt nøytrale utgangspunkt. Dette er et knep du kan prøve ut selv. Kom tilbake til nøytral og holde alle muligheter åpne.

***

Enig? Uenig? Inspirert? Provosert?

Skriv hva du mener i kommentarfeltet.

Relaterte blogginnlegg:

Alexanderteknikk i dagliglivet

Stopp ikke stopp

Nei