Kroppen din går den veien hodet ditt går, og hodet ditt går den veien du ønsker det skal gå. Det kan være Alexanderteknikken i et nøtteskall. Hodet er den viktigste delen av kroppen. Her har du sanser som syn, hørsel, lukt og smak, og du kommuniserer med stemmen.
Fri nakke
Synssansen er en dominerende sans hos oss mennesker. Synssansen kan derfor påvirke kroppsbruken. Ofte går hodet dit øyene går. Du kan utnytte dette for å få en «friere» nakke om du tenker at nakken må være fri slik at hodet kan følge øyene. Da gir du slipp på nakkemusklene på en indirekte, automatisk og naturlig måte.
Hodebalanse
Synssansen kan også være forbundet med dårlig kroppsbruk. Hvis du ser mye ned på bakken når du går, vil hodet tippe forover og ned. Et hode veier ca 4 kilo, og det skal veldig lite foroverbevegelse til før nakken og øvre del av rygg får en unødvendig stor jobb. Å se mer rett fram vil være en enkel måte å komme opp i mer oppreist nøytral stilling. Mindre stress for nakke og rygg og bedre «kroppsholdning». I begynnelsen kan dette være uvant fordi du kan ha blitt vant til å kontrollere hvor føttene skal plasseres. Det tar tid å bli vant til å stole på at periferi-synet er tilstrekkelig.
Bruk av briller som ikke passer og som derfor glir ned på nesen kan føre til uvane med å legge hodet bakover og gi økt tendens til nakkespenning. Noe lignende kan skje med bifokale briller. Bruker du briller og har problemer med spenning i nakken bør du vurdere om brillene spiller en rolle.
Synet kan påvirke kroppsbruken sterkt når du sitter foran en dataskjerm. Du kan bli fristet til å lene deg forover for å «se» bedre. Det behøver ikke å bety at du ser dårlig. Noe som er vanskelig å forstå kan oppleves lettere å tyde om vi har det nærmere oss. Om du opplever dette ofte kan det likevel være en idé å få sjekket synet.
Tilstedeværelse
Hvor du har oppmerksomheten din har stor sammenheng med kvaliteten på bruken av øyene, og dermed innflytelse på muskelspenninger. Drømmer du deg bort, blir du fjern i blikket og muskeltonus blir mer statisk. Det samme skjer i enda større grad om du tenker hardt på et problem og blir stiv i blikket. Dette kan kanskje ha sammenheng med det intime samarbeidet mellom øyemusklene og musklene i nakken som balanserer hodet.
Fikserer du blikket lenge på en dataskjerm, vil nakkemusklenes arbeide bli mer statisk. Å se bort fra skjermen, selv bare noen sekunder, kan derfor gi en frigjørende effekt og være en nyttig måte å ta pause på i arbeidet på.
I en time holder Alexanderteknikk-lærere øye med elevens blikk. Det er en av grunnene til at det er nyttig for læreren, som vanligvis står litt bak eleven, å ha et speil på motsatt side. Alexander-lærere kan komme med instruksjoner som å «ha et mykt blikk». Et annet knep er å være oppmerksom på ytterkantene av synsfeltet, å «utvide» blikket. Å legge merke til hvor stort synsfeltet er kan gi en merkbar effekt på opplevelsen av tilstedeværelse.
Hvis eleven blir stiv i blikket når han eller hun forsøker å tenke «directions»* er det et tydelig tegn på at eleven prøver for hardt og ikke har funnet rette modus å tenke i. Det er en god idé å være oppmerksom på egne øyne for å sjekke at du ikke gjør det samme.
Forbedringer
I en Alexandertime kan du oppleve endringer som påvirker synet. Det vanligste er endret synsvinkel. Muskelspenninger kan gjøre at hodet dras bakover og ned, samtidig som hode og nakke trekkes forover. Når disse spenningene løsner vil hodet tillates å rotere forover samtidig som hodet og nakken kommer bakover og opp. Eleven kunne oppleve at å se «rett fram» ikke lenger er det samme som før. Øynene har et annet utsiktspunkt. Slike justeringer må få lov til å skje av seg selv. Du har ingen mulighet til å vite hva som er «riktig» vinkel for hodet og øynene.
Noen hevder at timer i Alexanderteknikk kan gi bedre syn. Jeg tror ikke det er riktig. Vi kan bruke ekstra anstrengelse for å gjøre alt mulig, inkludert å se. Når Alexanderteknikken fører til redusert muskelspenning og redusert anstrengelse kan det å se oppleves som «lettere». Det behøver ikke bety at synet er blitt bedre.
Å se er en uhyre komplisert prosess i hjernen som påvirkes av mange forhold. Hva du tror du ser kan avgjøre, ikke bare hvor godt du ser, men også hva du ser og noen ganger til og med om du ser i det hele tatt! Det er enkelt å lure folk til å tro at de ser bedre.
En god del Alexanderteknikk-lærere er opptatt av å «forbedre» synet. Peter Grunwald, en lærer i New Zealand, har utviklet sin egen metode han kaller «Eyebody» basert på Bates-metoden og Alexanderteknikken. I ytterkantene av Alexanderteknikken finner du mye humbug. Grunwalds «Eyebody»-metode tar virkelig kaka. Jeg skal skrive et eget innlegg om «Eyebody». Du kommer ikke til å tro hva du leser.
Som alle funksjoner påvirkes synet av hvordan du bruker det. I våre dager bruker vi synet på en ensformig måte. Vi glor i timesvis på diverse elektronisk skjermer, og vi ser sjeldent lengre enn til bilen foran eller enden på gata. Jeg tror det er en sunn avveksling å heve blikket og se videre. Når var sist gang du så horisonten?
Under arbeidet med dette blogginnlegget finner jeg dette nyhetsoppslaget på nrk.no: Har endret bruken av øynene. I artikkelen foreslås det at for mye bruk av tid foran skjerm gjør noe med synet. Derfor trenger flere barn briller. Dette kan være et eksempel på det Alexander kalte «use affects functioning». Men hvorfor begynne med briller? Hadde det ikke vært bedre å endre syns-vaner? Det blir litt som å gi rullestol til noen som fremdeles kan gå.
Å se eller ikke se
I boka «Balansekoden» hevder fysioterapeutene Fadnes og Leira at synssansen kan bli ei «krykke» som du er avhengig av for å holde balansen. En interessant teori. Jeg har ikke erfaring som skulle tilsi om den er riktig eller gal. Det jeg vet er at mange føler behov for å lukke øynene for å kunne registrere det som skjer i kroppen. Da blir det å lukke øynene ei «krykke» for oppmerksomheten.
Synssansen er så dominerende at vi kan ha mer oppmerksomhet om kroppen om vi lukker øynene. Men det er ikke funksjonelt. Vi kan ikke gå rundt med øynene lukket. Det er ikke galt å bruke det å lukke øynene som et slags «øvemodus». Men hvis du er avhengig av å lukke øynene for å være i stand til å tenke Alexanderteknikk «directions»* er det ganske sikkert at du tenker på feil måte. Det er overveiende sannsynlig at du forsøker å «føle» retningene i kroppen i stedet for å bare tenke dem. Hvis du holder på slik kommer du garantert ikke videre.
I Balansekoden foreslår Fadnes og Leira å lukke øynene for å utfordre balansen og gjøre seg mindre avhengig av synssansen. Å stå på ett bein og lukke øynene er en enkel måte å utfordre balansen på. Å utfordre balansen er alltid bra. Kanskje du kan bli mindre avhengig av synssansen, og kanskje øver du opp kroppssansen? Det er bare å prøve.
Hvis Fadnes og Leira har rett skulle det kanskje vært slik at de som er blinde har en mer utviklet kroppssans og dermed bruker muskelspenninger mer hensiktsmessig. Etter min erfaring er det ikke slik. Jeg har jobbet med sterkt svaksynte mennesker og de hadde like mye unødvendige spenninger som alle andre. Jeg har ikke undervist noen som er fullstendig blind. Kanskje det er verre å ha en synsrest fordi du da anstrenger deg for å utnytte det lille du ser. Om man har bedre kroppsans om man ikke ser er det i alle fall tydelig at økningen i kroppssansen ikke er en garanti for å bruke kroppen hensiktsmessig. Vaner kan gjøre at vi tolker sansesignaler fra kroppen feil. Da er det ikke sikkert at det er nok i seg selv at signalene blir sterkere.
Øynene først
Fordi synssansen hos oss mennesker er så dominerende kan bruken av øynene ha en avgjørende innvirkning på hvordan vi «bruker» oss selv. Vi mennesker går med hodet først, og synet er helt «forrest» i hodet. Oppmerksomheten om hvordan du bruker deg selv er ikke komplett om du ikke inkluderer bruken av øynene. For å endre hvordan du beveger deg må du kanskje endre måten du bruker synet på.
*Gi mentale beskjeder, vanligvis formulert som: la nakken være fri, slik at hodet går fram og opp osv.
Relaterte blogginnlegg
Å se
Fri nakke
Synssansen er en dominerende sans hos oss mennesker. Synssansen kan derfor påvirke kroppsbruken. Ofte går hodet dit øyene går. Du kan utnytte dette for å få en «friere» nakke om du tenker at nakken må være fri slik at hodet kan følge øyene. Da gir du slipp på nakkemusklene på en indirekte, automatisk og naturlig måte.
Hodebalanse
Synssansen kan også være forbundet med dårlig kroppsbruk. Hvis du ser mye ned på bakken når du går, vil hodet tippe forover og ned. Et hode veier ca 4 kilo, og det skal veldig lite foroverbevegelse til før nakken og øvre del av rygg får en unødvendig stor jobb. Å se mer rett fram vil være en enkel måte å komme opp i mer oppreist nøytral stilling. Mindre stress for nakke og rygg og bedre «kroppsholdning». I begynnelsen kan dette være uvant fordi du kan ha blitt vant til å kontrollere hvor føttene skal plasseres. Det tar tid å bli vant til å stole på at periferi-synet er tilstrekkelig.
Bruk av briller som ikke passer og som derfor glir ned på nesen kan føre til uvane med å legge hodet bakover og gi økt tendens til nakkespenning. Noe lignende kan skje med bifokale briller. Bruker du briller og har problemer med spenning i nakken bør du vurdere om brillene spiller en rolle.
Synet kan påvirke kroppsbruken sterkt når du sitter foran en dataskjerm. Du kan bli fristet til å lene deg forover for å «se» bedre. Det behøver ikke å bety at du ser dårlig. Noe som er vanskelig å forstå kan oppleves lettere å tyde om vi har det nærmere oss. Om du opplever dette ofte kan det likevel være en idé å få sjekket synet.
Tilstedeværelse
Hvor du har oppmerksomheten din har stor sammenheng med kvaliteten på bruken av øyene, og dermed innflytelse på muskelspenninger. Drømmer du deg bort, blir du fjern i blikket og muskeltonus blir mer statisk. Det samme skjer i enda større grad om du tenker hardt på et problem og blir stiv i blikket. Dette kan kanskje ha sammenheng med det intime samarbeidet mellom øyemusklene og musklene i nakken som balanserer hodet.
Fikserer du blikket lenge på en dataskjerm, vil nakkemusklenes arbeide bli mer statisk. Å se bort fra skjermen, selv bare noen sekunder, kan derfor gi en frigjørende effekt og være en nyttig måte å ta pause på i arbeidet på.
I en time holder Alexanderteknikk-lærere øye med elevens blikk. Det er en av grunnene til at det er nyttig for læreren, som vanligvis står litt bak eleven, å ha et speil på motsatt side. Alexander-lærere kan komme med instruksjoner som å «ha et mykt blikk». Et annet knep er å være oppmerksom på ytterkantene av synsfeltet, å «utvide» blikket. Å legge merke til hvor stort synsfeltet er kan gi en merkbar effekt på opplevelsen av tilstedeværelse.
Hvis eleven blir stiv i blikket når han eller hun forsøker å tenke «directions»* er det et tydelig tegn på at eleven prøver for hardt og ikke har funnet rette modus å tenke i. Det er en god idé å være oppmerksom på egne øyne for å sjekke at du ikke gjør det samme.
Forbedringer
I en Alexandertime kan du oppleve endringer som påvirker synet. Det vanligste er endret synsvinkel. Muskelspenninger kan gjøre at hodet dras bakover og ned, samtidig som hode og nakke trekkes forover. Når disse spenningene løsner vil hodet tillates å rotere forover samtidig som hodet og nakken kommer bakover og opp. Eleven kunne oppleve at å se «rett fram» ikke lenger er det samme som før. Øynene har et annet utsiktspunkt. Slike justeringer må få lov til å skje av seg selv. Du har ingen mulighet til å vite hva som er «riktig» vinkel for hodet og øynene.
Noen hevder at timer i Alexanderteknikk kan gi bedre syn. Jeg tror ikke det er riktig. Vi kan bruke ekstra anstrengelse for å gjøre alt mulig, inkludert å se. Når Alexanderteknikken fører til redusert muskelspenning og redusert anstrengelse kan det å se oppleves som «lettere». Det behøver ikke bety at synet er blitt bedre.
Å se er en uhyre komplisert prosess i hjernen som påvirkes av mange forhold. Hva du tror du ser kan avgjøre, ikke bare hvor godt du ser, men også hva du ser og noen ganger til og med om du ser i det hele tatt! Det er enkelt å lure folk til å tro at de ser bedre.
En god del Alexanderteknikk-lærere er opptatt av å «forbedre» synet. Peter Grunwald, en lærer i New Zealand, har utviklet sin egen metode han kaller «Eyebody» basert på Bates-metoden og Alexanderteknikken. I ytterkantene av Alexanderteknikken finner du mye humbug. Grunwalds «Eyebody»-metode tar virkelig kaka. Jeg skal skrive et eget innlegg om «Eyebody». Du kommer ikke til å tro hva du leser.
Som alle funksjoner påvirkes synet av hvordan du bruker det. I våre dager bruker vi synet på en ensformig måte. Vi glor i timesvis på diverse elektronisk skjermer, og vi ser sjeldent lengre enn til bilen foran eller enden på gata. Jeg tror det er en sunn avveksling å heve blikket og se videre. Når var sist gang du så horisonten?
Under arbeidet med dette blogginnlegget finner jeg dette nyhetsoppslaget på nrk.no: Har endret bruken av øynene. I artikkelen foreslås det at for mye bruk av tid foran skjerm gjør noe med synet. Derfor trenger flere barn briller. Dette kan være et eksempel på det Alexander kalte «use affects functioning». Men hvorfor begynne med briller? Hadde det ikke vært bedre å endre syns-vaner? Det blir litt som å gi rullestol til noen som fremdeles kan gå.
Å se eller ikke se
I boka «Balansekoden» hevder fysioterapeutene Fadnes og Leira at synssansen kan bli ei «krykke» som du er avhengig av for å holde balansen. En interessant teori. Jeg har ikke erfaring som skulle tilsi om den er riktig eller gal. Det jeg vet er at mange føler behov for å lukke øynene for å kunne registrere det som skjer i kroppen. Da blir det å lukke øynene ei «krykke» for oppmerksomheten.
Synssansen er så dominerende at vi kan ha mer oppmerksomhet om kroppen om vi lukker øynene. Men det er ikke funksjonelt. Vi kan ikke gå rundt med øynene lukket. Det er ikke galt å bruke det å lukke øynene som et slags «øvemodus». Men hvis du er avhengig av å lukke øynene for å være i stand til å tenke Alexanderteknikk «directions»* er det ganske sikkert at du tenker på feil måte. Det er overveiende sannsynlig at du forsøker å «føle» retningene i kroppen i stedet for å bare tenke dem. Hvis du holder på slik kommer du garantert ikke videre.
I Balansekoden foreslår Fadnes og Leira å lukke øynene for å utfordre balansen og gjøre seg mindre avhengig av synssansen. Å stå på ett bein og lukke øynene er en enkel måte å utfordre balansen på. Å utfordre balansen er alltid bra. Kanskje du kan bli mindre avhengig av synssansen, og kanskje øver du opp kroppssansen? Det er bare å prøve.
Hvis Fadnes og Leira har rett skulle det kanskje vært slik at de som er blinde har en mer utviklet kroppssans og dermed bruker muskelspenninger mer hensiktsmessig. Etter min erfaring er det ikke slik. Jeg har jobbet med sterkt svaksynte mennesker og de hadde like mye unødvendige spenninger som alle andre. Jeg har ikke undervist noen som er fullstendig blind. Kanskje det er verre å ha en synsrest fordi du da anstrenger deg for å utnytte det lille du ser. Om man har bedre kroppsans om man ikke ser er det i alle fall tydelig at økningen i kroppssansen ikke er en garanti for å bruke kroppen hensiktsmessig. Vaner kan gjøre at vi tolker sansesignaler fra kroppen feil. Da er det ikke sikkert at det er nok i seg selv at signalene blir sterkere.
Øynene først
Fordi synssansen hos oss mennesker er så dominerende kan bruken av øynene ha en avgjørende innvirkning på hvordan vi «bruker» oss selv. Vi mennesker går med hodet først, og synet er helt «forrest» i hodet. Oppmerksomheten om hvordan du bruker deg selv er ikke komplett om du ikke inkluderer bruken av øynene. For å endre hvordan du beveger deg må du kanskje endre måten du bruker synet på.
*Gi mentale beskjeder, vanligvis formulert som: la nakken være fri, slik at hodet går fram og opp osv.
Relaterte blogginnlegg
Å se
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar