Forklaringsmodeller

Hvorfor går ting galt? Hvorfor blir vi stressa og anspent, blir stiv i skuldre og nakke og får vondt ryggen?

Vi mennesker søker forklaring på alle fenomener enten vi gjør det bevisst eller ubevisst. Vi ønsker en forklaring som kan gi mening til det hele.

End-gaining og stress 

Alexanders forklaring på tingenes tilstand, eller tingenes iboende elendighet som det også er blitt kalt, var «misbruk», feil måte å «bruke» oss selv på. Denne bruken kom av «end-gaining», at vi handler kun med tanke på målet og uten å ta hensyn til hvordan best å gå fram for å nå det.

End-gaining var i sin tur forårsaket av at våre handlinger fremdeles er basert på primitive instinkter mens vi i et moderne samfunn i kontinuerlig endring er avhengige av å handle bevisst og rasjonelt.

En av Alexanders elever, Frank Pierce Jones, var professor ved et universitet i USA. Han utførte mange eksperimenter relatert til Alexanderteknikken. Blant annet forsket han på «the startle response» (Jones 1996, Jones 1998).

Jones mente denne responsen var en slags prototype på stress og ukoordinert bruk av kroppen, det som lå til grunn for det Alexanderkalte «misbruk».

Senere har det blitt mer vanlig blant Alexanderteknikk-lærere å snakke om «fight/flight-respons», og om balansen i det autonome nervesystemet. Alexanderteknikkens «retninger», nakken fri - hodet fram og opp - ryggen lang og bred, kan ses på som direkte motsats og motmiddel mot stressreaksjoner.

Alexander selv skrev om «fear reflexes» allerede i sin første bok (Alexander 1996) og om «unduly excited fear reflexes» i sin andre (Alexander 2004). Men han beskriver stimuleringen av refleksene mer som resultat eller biprodukt av feil bruk, eller som resultat av dårlig undervisning. Disse refleksene var noe en måtte ta hensyn til, og kanskje medvirkende til at Alexander utviklet sin «hands-on» undervisningsteknikk, men de var ikke den egentlige årsak til feil bruk. Sterkt forenklet kan vi si at Alexander mente vi er stresset fordi vi oppfører oss stresset. 

De siste årene har vi fått en mer sofistikert forståelse av det autonome nervesystemets funksjon gjennom polyvagal-teorien.Teorien er relevant for Alexanderteknikken, men mer for gjennomføring av undervisningen enn som forklaring på hvorfor ting har gått galt.

«Stress» har vært den vanligste forklaringen alexanderlærere og andre har hatt som forklaring på årsaken til mange problemer, selv om det altså ikke er helt i tråd med hva Alexander selv mente. Nå har jeg inntrykk av at vi ikke bare snakker om stress lengre. Mitt inntrykk er at det er blitt mer og mer vanlig å snakke om «traumer». «Somatic Experiencing» og ideene til Peter A. Levine ser ut til å ha hatt stor innvirkning på mange, også mange Alexanderteknikk-lærere.

Traumatisering på ett eller annet plan kan være en plausibel forklaring eller medvirkende årsak til både det ene og det andre. Problemet er at begrepet nå brukes så mye at det etter hvert mister betydning, noe som forsåvidt allerede har skjedd med begrepet «stress».

Traumer og stress i undervisningen

I Alexanderteknikk-undervisningen må vi hele tiden ta hensyn til elevens reaksjoner, det inkluderer alt som kan være assosiert med stress eller traumer. Alexanderteknikk-lærere har vanligvis ikke kompetanse til å gå inn på traumeproblematikk. Det har vi ikke utdannelse til. Det vi kan gjøre er å gi eleven trygghet. Det vi i hvert fall ikke skal gjøre er å forsøke å diagnostisere eller gi forklaring på elevens problemer. Ofte har eleven mer enn nok av teorier på dette området selv. Her kan det ligge noen utfordringer for læringsprosessen.

Alexanderteknikken er en praktisk teknikk. Gjennom undervisningen har Alexanderteknikk-lærere som hensikt å hjelpe eleven til å fungere bedre. Så lenge vi er i stand til å gi eleven trygghet i læringssituasjonen har vi egentlig ikke behov for å vite alt om årsakssammenhenger. Vi må forstå det som skjer her og nå, uten at vi har behov for å vite hva som har skjedd tidligere.

For eleven er det annerledes. Eleven er ute etter mening. Å vite årsak gir mening. Å ha en forklaringmodell er meningsfullt. Traumer kan gjøre at bagatellmessige inntrykk gir sterke reaksjoner, reaksjoner som kan virke irrasjonelle, men som gir mening i et traumeperspektiv. Om et slikt perspektiv gjør at eleven kan akseptere situasjonen er det positivt. Men hvor går veien videre?

Læringsperspektiv

Når noen spør meg om hvorfor vi så lett får uvaner og uhensiktsmessige måter å «bruke» oss selv på pleier jeg å svare at det er fordi vi mennesker er så gode til å lære. Istedet for å se problemene som noe negativt, nærmest som selveste arvesynden, bør vi se dem som bieffekt av noe som er positivt – våre evne til å lære. Når det er noe vi har lært betyr det også at det er noe vi kan avlære, selv om den prosessen kan ta tid.

Traumer kan ses på som noe som læres. Traumer er ekstreme tilfeller. Ekstrem tilpasning til en ekstrem situasjon. Tilpasningen kan ha vært hensiktsmessig der og da. Det kan ha vært et spørsmål om liv eller død. Etterpå kan vi ha behov for å lære at faren er over.

Som nevnt er Alexanderteknikken en praktisk teknikk. Vi tar for oss helt enkle og vanlige aktiviteter i trygge omgivelser. Vi gjør i prinsippet det samme med elevene enten de er traumatiserte eller ikke. Vi behandler ikke, vi underviser, likevel kan Alexanderteknikken være til hjelp for noen. Et eksempel finner du i denne bloggartikkelen skrevet i forbindelse med at det neste uke er «International Alexander Awareness Week».

Dessverre har jeg inntrykk av at mange som snakker om traumer bruker det som en merkelapp de setter på seg selv eller andre. En konklusjon med punktum etter, som om ingenting kan endres, når det skulle vært kolon: endring er mulig.

En forklaringsmodell som ikke er dynamisk, som ikke gir rom for endring, er meningsløs og ubrukelig. Sannheten er jo at vi forandrer oss hele tiden. Vi lærer hele tiden. Vi må bare bestemme oss for hva vi vil lære.

Relaterte blogginnlegg 

Frykt

Vart du skræmt no?

Lenker

Alexander Technique Week 2019 14th-20th October 2019: ‘Where’s your head at?’

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1996. Man's Supreme Inheritance: Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. 2004. Consctructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Jones, Frank P. 1996. Freedom to Change:The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz. 

Jones, Frank Pierce. 1998. Collected writings on the Alexander technique. Alexander Technique Archives, Inc. 

Fullstendig kollaps

Forrige søndag så jeg titusenmeteren fra EM på skøyter. Det er noe underlig beroligende og meditativt ved å se noen gå runde etter runde, og derfor en passende aktivitet på en søndag ettermiddag. Skøyeløperne derimot tok det ikke med ro. Sverre Lunde Pedersen sprengte seg fullstendig. Jeg har yrkesfaglige grunner til å se sport på TV og Lunde Pedersen var et virkelig interessant tilfelle.

10 000

Lunde Pedersen hadde gått en litt svak 1500-meter tidligere på dagen, men lå an til å ta tredjeplassen sammenlagt om han slo parkameraten på titusen, russeren Denis Yuskov, med tre sekunder. Det gikk veldig lett. Etter halvgått løp ledet han med en halv runde på russeren.

Men samtidig måtte han ikke la seg slå med mer enn cirka fjorten sekunder av Belgieren Bart Swings. Swings hadde gått en sterk titusen på 13.15.54 Lunde Pedersen måtte under 13.30.

Lenge så det ut til å gå riktig vei. Lunde Pedersen gikk jevnt med rundetider akkurat i overkant av 32 sekunder. Selv om han tapte litt til Swings hele veien lå han an til å kapre tredjeplassen sammenlagt. Da det var seks runder igjen gikk rundetiden opp til 32.4. Fremdeles var det bare snakk om å holde samme tempo til mål. Men treneren virket urolig og ville sette ekstra fart. På vekslingssiden holdt han fram en lapp der han hadde skrevet «lap han», dvs. ta parkameraten igjen med en runde. På det tidspunktet lå Sverre Lunde Pedersen bare 70-80 meter bak Yuskov.

Lunde Pedersen prøvde å gå rundetidene ned, men det motsatte skjedde. Først kom 32.5, så 32.7 og 33.6. Han kollapset fullstendig, «møtte veggen» som det heter, og var så sliten at han holdt på å falle i svingen. Den siste runden måtte han støtte hendene på lårene for å holde seg i gang. I mål var han nesten halvminuttet bak Swings og langt bak bronsemedaljen.

Det kan hende Sverre Lunde Pedersen uansett ikke var i form til å gå milløpet under 13.30. Det ble sagt at han var syk. Men 5000-meteren dagen i forveien kan tyde på at problemet også ligger på et annet plan.

5000

Lunde Pedersen gikk en solid 5000-meter på mesterskapets første dag. Han gikk jevne runder på 30 blank. Men sisterunden gikk han på 31.3 og tapte et helt sekund. Ekspertkommentatoren på TV sa dette var «gamle synder» og typisk av Lunde Pedersen. Det kan tyde på at når han skal gå sisterunde og skal gi på litt ekstra så kollapser teknikken. Ofte når du skal gi alt du har og prøve det du kan, så ender du opp med å motarbeide deg selv.

Ekstra innsats må «oversettes» til teknisk god utførelse, ellers går innsatsen til spille. Hvis det er typisk for Pedersen at teknikken bryter sammen på spurtrunden var det et særdeles dårlig valg av treneren å be ham prøve å ta igjen russeren med en runde. Og det er det ikke bare jeg som sier.

Means-whereby og end-gaining

Tidligere OL-mester Bjørg Eva Jensen sa i et intervju med NRK at: «– Man må jobbe med de arbeidsoppgavene man hadde bestemt seg for på forhånd».

Å fokusere på arbeidsoppgavene er det vi i Alexanderteknikken å fokusere på «the means-whereby». Det motsatte er «end-gaining». End-gaining er når du jobber mot målet uten å sørge for å bruke de riktige virkemidlene. Å forsøke å ta igjen parkameraten var «end-gaining». Det riktige «means-whereby» ville vært å tenke riktig for å holde en stabil teknikk. Teknikken sitter mellom ørene.
Som sagt kan det være at Lunde Pedersen hadde gått på en smell uansett. Like før rundetidene gikk opp hadde han gått rundetiden litt ned i et par runder. Det kan hende at det kostet for mye. I en slik situasjon er det desto viktigere å fokusere på de riktige tingene. Da Lunde Pedersen forsøkte å ta igjen russeren begynte kreftene å gå i feil retning og teknikken falt sammen. Hadde han fått mer konstruktive beskjeder hadde han kanskje klart seg litt bedre.

Relaterte blogginnlegg: 

Såpeopera on ice

Hoppfenomenet ingen kan forklare

Lenker

Skøyter – EM 8. jan. · 10 000 m allround, menn

Siste del av Pedersens løp fra ca. 10 min. Treneren viser lappen med «lap han» ved 11.30 da det er seks og en halv runde igjen.

Laptimes on startingorder 10000m. Men

Pedersen kollapset på 10.000 meter

Lunde Pedersen kollapset og mistet EM-medaljen: – Trolig syk

OL-mester reagerer etter Pedersen-kollaps

Ortomani

Nytt år og nye forsetter. I disse dager kan du ikke unngå å høre om alle mulige slags dietter og treningsopplegg som skal bringe lykke og et langt liv. Alt skal bli så bra om du bare gjør akkurat som reklamen (eller naboen) sier.

Å innta de nødvendige vitaminer tettpakket i et eksotisk bær skal visstnok være sunnere enn å få dem gjennom vanlig mat. Forstå det den som kan. For kroppen er det jo ett fett. Trening for noen helt bestemte muskler hevdes å hjelpe mot både den ene og den andre plagen, enda alle musklene alltid fungerer sammen og forskning viser at variert fysisk aktivitet er det som skal til for å holde seg frisk.

Alt er temmelig hysterisk. Det holder ikke å leve normalt. Dessverre kan Alexanderteknikken bidra til hysteriet.

Alexanderteknikken kan brukes til å gjøre bevegelser og aktiviteter på en bedre måte. «Bedre» betyr bedre kvalitet, og bedre kvalitet i Alexanderteknikken kan bety å utøve kraft i riktig retning slik at du unngår unødvendig muskelspenning. Unødvendige muskelspenninger er ofte en del av problematikken, og man kan kanskje få inntrykk av at vi er ute etter å oppnå et slags spenningsfritt nirvana. Det er en misforståelse. Avspenning er fint det, men mer interessant er hvordan vi velger å bruk kreftene våre. Vi kan ikke bruke kraft uten å stramme musklene.

Om vi blir for opptatt av å ikke bruke unødvendig spenninger, er det lett å bli for forsiktig og passiv. Fører Alexanderteknikk til passivitet er det et misbruk av teknikken.

Passivitet kan henge sammen med frykten for å gjøre noe «feil». Og her er den andre måten Alexanderteknikken kan bidra til «ortomani» på (orto=riktig). Hvis du bare har hatt noen få timer i Alexanderteknikk, eller har lest noen mindre gode bøker om teknikken (som det finnes mange av), kan du få inntrykk av at det finnes «riktige» og «gale» bevegelser. Sannheten er at det finnes ingen gale bevegelser. Men alle bevegelser eller aktiviteter kan gjøres med varierende kvalitet.

Noen Alexanderteknikk-lærere bidrar til myten om «riktig» eller «feil». I høst var jeg for eksempel i en lang diskusjon per epost med en amerikansk Alexanderteknikk-lærer som i fullt alvor mente i at det å lene seg bakover i en stol er å «misbruke» kroppen. Andre lærere kan hevde at det er «feil» å sitte i en sofa fordi den er for myk, eller at det er «feil» å ha blikket festet rett fram når du setter deg ned fordi det da er lettere å stramme nakkemusklene. Det finnes dessverre mange slike ortomaniske dogmer i Alexander-verdenen.

Alexanderteknikken handler ikke om «riktig» eller «galt». Det er ikke slik verden fungerer. Det er ikke slik livet er. Livet er hardt og kaotisk. Teknikken er et hjelpemiddel til å stoppe opp et øyeblikk slik at du kan bringe litt sunn fornuft inn i kaoset, være litt mer tilstede i det du gjør slik at du har et valg om hvordan du vil gjøre det. Perfekt finnes ikke.

Relaterte blogginnlegg:
Et enklere liv

Roten til alt ondt

Hvorfor får vi vondt i ryggen og i nakken, spenningshodepine og stive skuldre? Hvorfor kan ikke alt bare fungere? Hvorfor går ting galt?

I Alexanderteknikken legger vi stor vekt på forholdet mellom hodet og resten av kroppen. «Primary Control» kalte Alexander det. Siden hodebalanse er så viktig i Alexanderteknikken er det fristende å trekke den slutningen at spenninger i nakken er roten til alt ondt. Så enkelt er det ikke.

La oss som eksempel ta for oss en gjennomsnittlig kontorarbeider. La oss anta at hun (eller han) sitter foran en datamaskin det meste av dagen, og at hun har vondt i nakken. Muskelspenninger er sannsynligvis årsak til smertene, men hva er årsaken til muskelspenningene?

Observerer vi damen når hun arbeider vil vi se at hun trekker beina inn under stolen, kollapser i overkroppen, stikker hodet forover når hun leser på skjermen og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.
Hvis hun klarte å stramme mindre i nakkemusklene hadde det vært en stor fordel, situasjonen hadde blitt litt bedre. Men det er begrenset hvor mye som kan skje av bedring i nakken om hun fortsetter å dra beina inn under stolen, kollapse i overkroppen, stikke hodet forover og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.

Nakkespenningene kan ikke være årsaken til alt som går galt. Dessverre kan løsningen heller ikke bare være å stramme mindre i nakken. Hun må forandre måten hun gjør ting på.

Men hvor skal vi begynne? Vanene hun har henger nøye sammen. Så lenge hun sitter som hun gjør er det for eksempel begrenset hvor fritt armene kan brukes, og spenningene i armene bidrar på sin side til at hun kollapser forover. Vi må ta et skritt tilbake og begynne før hun går i gang med aktiviteten, siden det er hennes måte å utføre aktiviteten på som ser ut til å være problemet.

Vi må begynne med grunnleggende koordinasjon av muskel-skjelettsystemet, dvs. hvordan hun organiserer seg i forhold til tyngdekraften. I den forbindelsen er forholdet mellom hodet og resten av kroppen, «Primary Control», av avgjørende betydning. Hun må la nakken være «fri» som et utgangspunkt for bevegelse, akkurat som når vi bruker clutch før vi skifter gir. Vi kan si at nakken ikke er årsaken til problemene, men alltid må være en del av løsningen.

Med bedre generell organisering av muskel-skjelettsystemet vil unødvendige spenninger tre tydeligere fram. Arbeideren i vårt eksempel vil få «blanke ark». Symptomene på spenninger som hun har vil indirekte bli mindre, inkludert smertene i nakken, og vi kan begynne å jobbe med bedre måter å gjøre ting på.

Det er ikke gjort i en fei selvsagt. Gammel vane er vond å vende, (eller «gammel dame vonde å vende», som min bestemor alltid pleide å si), og damen i vårt eksempel (som slett ikke behøver å være gammel, og godt kunne vært en mann) har en vane som er årsaken til alle de andre vanene.
Hun er mest opptatt av å få jobben gjort, uten en tanke på hvordan hun går fram. Hun trykker i vei på tastatur og mus, blottet for bevissthet om hvordan hun bruker kreftene, og er fornøyd så lenge hun hører det klikke og det skjer noe på skjermen. Hun er bare opptatt av målet, og ikke av midlene. Hun er en «end-gainer». End-gaining er roten til alt ondt og alle uvaners mor.

At hun er «end-gainer» gjør at hun kjører på uten å ta tilstrekkelig pauser, hun blir uopplagt og mindre i stand til å gjøre ting på en god måte. Og når hun først tar pause inntar hun sin lunch og sin latte like anspent som hun bruker datamaskinen.
End-gaining er ikke en vane man legger fra seg på jobben. Til og fra jobb er hun like anspent bak rattet som foran pc-en, og når hun er hjemme er hun like bevisstløs om hvordan hun parkerer i sofaen foran TV-en, eller gjør andre ting. Nakken får aldri fri.

Vår kontorarbeidende kvinne i eksempelet er ikke tapt bak en vogn. Hun går aktivt inn for å bedre situasjonen. Hun får hjelp til god ergonomisk utforming av arbeidsplassen. Ting virker forbigående bedre, men ergonomien hindrer henne ikke i å dra beina inn under stolen, kollapse i overkroppen, stikke hodet forover og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.

Hun går til legen og får noen tabletter som lindrer. Men de løser ikke problemene for tabletter hindrer henne ikke i å dra beina inn under stolen, kollapse i overkroppen, stikke hodet forover og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.

Hun går til kiropraktor med nakken sin for å løse opp i «låsninger». Men det hindrer henne ikke i å fortsette med uvanene sine, og hun er snart tilbake igjen for ny «opplåsning». Hun går til fysioterapi og får øvelser å gjøre, men siden hun gjør øvelsene like dårlig som alt det andre blir hun bare enda flinkere til å stramme seg. Forsøkene på løsning mislykkes fordi ingen av fremgangsmåtene går de nødvendige steg for å endre vanene.

Gammel vane er vond å vende og uten hjelp kan det virke umulig. Grunnen er at vanene vi har ikke bare føles «riktige» for oss, de tilfredsstiller et behov. Når vi ønsker å utføre en handling setter vi i gang et forhåndsinnstilt program, og når vi får tilbakemelding fra sansene om utført oppdrag oppleves det som en behagelig belønning. Å gjøre noe som er uvant gir ikke den samme type tilfredsstillelse og vi kan klynge oss til uvaner like sterkt som stoffmisbrukere til heroin.

Vår kontorarbeidende kvinne er i dype vanskeligheter. Til slutt blir hun anbefalt av en venninne å prøve Alexanderteknikken. Med fra hjelp av Alexanderteknikk-lærerens hender lærer hun å gi slipp på uvanene. Hun oppdager at selv om oppgaven krever tålmodighet er prosessen både behagelig og interessant, til tider også morsom. Viktigst av alt er at hun lærer seg å fokusere på midlene i stedet for å råkjøre mot målet. Hun gir avkall på «end-gaining, musklene i kroppen får nye signaler, og nakkesmertene forsvinner nærmest av seg selv. Hun har tatt ondet ved roten.


Relaterte blogginnlegg:
Ting Tar Tid
Et enklere liv
Piano eller computer
PC-arbeid

Møte med sjefen

Folk flest er for anspente. De første alexandertimene går ofte med til å skrelle av det ytterste laget av spenning slik at eleven kan begynne å føle mer av det han eller hun faktisk gjør med seg selv. Når noen gir slipp på spenning vil de føle seg mer avspent. Men en dag vil den ferske alexanderelev møte en situasjon der spenningen øker. Det kan være en musiker som holder en konsert, eller en arbeidstaker som har et viktig møte med sjefen. De kommer på timen og sier «jeg klarte ikke å la være å spenne nakken!». Eleven trenger informasjon om hvordan ting egentlig fungerer.

Når du er i en utfordrende situasjon settes kroppen i beredskap. Det er en helt naturlig og nødvendig prosess for at du skal være beredt til å yte. I en slik situasjon er det svært usannsynlig at du vil kunne føle noe særlig «avspenning» fordi spenning går fra lavere til høyere og ikke omvendt.

Har du hatt timer i Alexanderteknikk og er mer avspent enn du var tidligere vil økningen i spenning kunne oppleves som mer dramatisk enn den er. Har du et lavere spenningsnivå blir du mer følsom for spenning. Dette kan virke som et problem men må ses på som en resurs. Du kan reagere mer hensiktsmessig.

Så hva gjør du da når du sitter der og svetter og kjenner spenningene krype innpå?

Å tenke at nakken skal være «fri» er faktisk en god idé. Husk at Alexanderteknikkens «retninger» først og fremt har en preventiv hensikt. Ved å la nakken være fri lar du den være åpen og fleksibel i den grad det er mulig. Du unngår spenning, men du vil ikke nødvendigvis føle deg mer avspent. Å la oppmerksomheten inkludere nakken (og hodet) vil gjøre at du er tilstede i situasjonen og at du tar kontroll. Det vil også innebære at du må erkjenne de faktiske forhold og det du måtte føle av spenninger og andre ubehagelige følelser. En nødvendig del av prosessen. Selv om du skulle oppleve at alt går fryktelig galt vil det at du er tilstede gjøre at du lettere kan gi slipp på spenningene i etterkant.

Det er aldri nok å bare tenke på nakken. I Alexanderteknikken bruker vi en hel sekvens – la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan være lang og bred, osv. Spesielt viktig i en vanskelig situasjon vil det være å inkludere kontakten med bakken. Det er i utgangspunktet en god ting i seg selv å utvide oppmerksomhetsfeltet. Stress eller angst fører til sammentrekning ikke bare rent fysisk.

En nybegynner i Alexanderteknikken har kanskje ikke tilstrekkelig fleksibilitet når det gjelder å velge oppmerksomhet til å inkludere nakken uten å «konsentrere seg». En midlertidig løsning kan være å ha oppmerksomhet om en del av kroppen der du i motsetning til nakken kanskje vil kunne oppnå avspenning selv under stress. Det kan for eksempel være tærne eller leggene. Helt konkret hva som vil fungere er individuelt. Det avgjørende er å forankre oppmerksomheten i kroppen slik at det blir utgangspunktet for å være i situasjonen.

Hvis du kan være tilstede og ha oppmerksomhet om hode/nakke/rygg, og kanskje oppnå å la være å spenne ett eller annet sted, har du konkrete arbeidsoppgaver å fokusere på der og da. Men det er fremdeles ikke tilstrekkelig til å takle en situasjon tilfredsstillende. Du må opp et nivå. All muskelspenning har en årsak og en hensikt. Du må bli bevisst intensjonen.

En musiker kan være opptatt av å bli likt av publikum. En arbeidstaker som skal i møte med sjefen kan være fokusert på fremstå som flink og/eller medgjørlig. Begge deler er eksempler på bakenforliggende ubevisste intensjoner som vil føre til ekstra stress. Rollen som inntas er ikke forenlig med å ha konkrete arbeidsoppgaver. Intensjonen blir en form for «end-gaining».
En musiker må være opptatt av å formidle. Hvordan publikum vil motta budskapet ligger utenfor det musikeren kan kontrollere. En arbeidstaker kan ikke gjøre mer enn å være høflig og saklig overfor sjefen. Om sjefen har en dårlig dag er helt utenfor hans/hennes kontroll, (særlig om det er en av disse sjefene med kronisk dårlig dag-syndrom).

Hvordan blir du bevisst dine intensjoner?

Du blir bevisst dine intensjoner indirekte gjennom Alexanderteknikk-prosessen. Når du bruker «inhibisjon», velger å la være å reagere, kan intensjonen bak handlingen avdekkes. I timene jobber vi med dagligdagse aktiviteter som å reise seg opp, bøye seg ned eller løfte armene. Etterhvert vil du kunne oppdage at inhibisjon kan anvendes i forhold til alle slags aktiviteter, inkludert det fremtidige møtet med sjefen.
Uhensiktsmessige reaksjoner på tanken om møtet med sjefen, eller en forestående oppgave, kan erstattes med konkrete arbeidsoppgaver. I stedet for unyttige fantasier om publikums reaksjoner kan musikeren fokusere på de musikalske ideene. Arbeidstakeren kan tenke konstruktivt i forhold til saken møtet skal dreie seg om istedet for å spekulere på sjefens dagsform.
Å fokusere på konkrete arbeidsoppgaver er å følge prinsippet om «the means-whereby», det motsatte av «end-gaining». Noen ganger kan bevissthet om bakenforliggende ubevisste og uhensiktsmessige intensjoner i seg selv være nok til at du kan gi slipp på dem og slappe mere av.

Bevisstgjøring av reaksjoner i forhold til situasjoner som du vet vil være krevende er selvfølgelig noe som krever tid og som ikke kan tas på sparket. Som med alt som er vanskelig må du øve på det. Selv om Alexanderteknikken kan gjøre deg mer avspent og i stand til å la være å spenne deg, er det urealistisk å tro at Alexanderteknikken kan ta bort behovet for forberedelse. Alexanderteknikken er hjelpemiddelet du kan bruke i arbeidet.

«Aktiv hvilestilling» er ekstremt nyttig når du skal forberede deg til forestående utfordringer. Mens du ligger i aktiv hvilestilling kan du mentalt gå gjennom situasjonen samtidig som du har oppmerksomhet om hode/nakke/rygg (eller annet som du velger å ha fokus på). I aktiv hvilestilling kan du lettere la nakken være fri og ryggen lang og bred, dermed kan du bruke hvilestillingen til å øve på å la være spenne deg.
I en anstrengt situasjon er det lett å «glemme å tenke». Det å øve mentalt på forhånd, eller eventuelt bare det å ha definert konkrete arbeidsoppgaver for deg selv, gjør det mye lettere å være fokusert når situasjonen er der.

Situasjoner vil helt sikkert oppstå der du kan kjenne at spenningen i nakken øker. Sånn er livet. Alexanderteknikken tar ikke bort spenningen. Det Alexanderteknikken gjør er å gjøre deg bedre i stand til å takle den.

Relaterte blogginnlegg:

Samspill

Kritisk situasjonsfilosofi

En kollega gjorde meg oppmerksom på et lite kapittel i boken «Kritisk situasjonsfilosofi» av Dag Østerberg som handler om Alexanderteknikken. Jeg har ikke lest boken, men har fått tak i en kopi av nevnte kapittel. Det er alltid med stor interesse jeg leser hva fagpersoner fra andre felt skriver. Denne teksten har høy kvalitet samtidig som den har åpenbare svakheter i forsøket på å beskrive teknikken. Noen av svakhetene må vi Alexanderteknikk-lærere ta skylda for.

Kapittelet har tittelen «Alexanderteknikken og Merleau-Pontys fenomenologi»:

Det finnes minst to grunner til å sette F.M Alexanders (1869-1955) «teknikk» eller kroppspedagogikk i sammenheng med Merleau-Pontys fenomenologi:
Den første er at denne teknikken eller pedagogikken er anti-intellektualistisk. Læreren henvender seg hovedsakelig til kroppen, ikke til forstanden. Læreren gir elevens kropp beskjeder, som denne er i stand til å ta imot.

Dette er i og for seg riktig, så lenge Østerberg mener «forstand» er ensbetydende med «intellekt». Intellektuell tenkning kan innebære abstrahering, som bringer elevens oppmerksomhet bort fra det som skjer her og nå.
Lærerens berøring kan ikke unngå å påvirke elevens tenkning, på ett eller annet plan. Det kan aldri være snakk om bare kropp og ikke tanker. Den fysiske kontakten er en dialog som er begrenset om ikke eleven mentalt gir aksept. Østerberg overser Alexanders konsept om psyko-fysisk enhet. Kropp og tanke kan ikke skilles.

Kroppen har vennet seg til et bevegelsesmønster som innebærer et misbruk, og som vil fremskynde det forfall eller sammenbrudd som uvegerlig en gang må inntreffe. Dette misbruk er oppstått gradvis og umerkelig i årenes løp, for de flestes vedkommende trolig allerede i barndommen. Det er oppstått ubevisst eller underbevisst, uten tanken eller forstandens (intellektets) medvirkning.

Bevegelsesvaner er like mye «mentale som «fysiske». Uten denne erkjennelsen er uvaner umulige å overvinne. Igjen mangler konseptet om «psyko-fysisk enhet». Det er et konsept som er vanskelig å skrive om fordi skillet mellom kropp og tanke er innebygd i språket og dermed krever en egen språklig tilnærming. Vi Alexanderteknikk-lærere er selv ikke så nøye på dette til vanlig når vi snakker eller skriver om teknikken, men i konteksten Alexanderteknikk og fenomenologi burde det absolutt være med fordi «psyko-fysisk enhet» er essensielt for å forstå Alexanders ideer.

Den enkle slutning er da at det som er oppstått uten intellektets medvirkning, også skulle kunne fjernes, eller i det minste svekkes, uten intellektets medvirkning. Dermed er ikke sagt at misbruket av kroppen er lett å motvirke. Tvert om viser det seg å være et foretagende som for de aller fleste tar lang tid.

Jeg vet ikke hvor Østerbergs «enkle slutning» kommer fra. Den er for enkel. Her mangler konseptet «faulty sensory appreciation» eller «feilsansning», som kan gi sammenhenger der den mangler i teksten. «Feilsansning» bygger på det faktum at sansene våre først og fremst registrerer forskjeller. Vaner kan ofte ikke merkes fordi vi er blitt så vante med dem. Det er grunnen til at Alexanderteknikk-læreren bruker hendene. Ved hjelp av lærerens hender kan vanemessige reaksjoner unngås. Bevegelse vil skje med mindre unødvendig spenning og en reorganisering av muskel-skjelettsystemet vil finne sted. Eleven får ny «frisk» opplevelse av sine bevegelser og kan bedre bedømme hva som er hensiktsmessig muskelspenning.

Gjennom slik «hands-on» undervisning kan eleven oppnå mange positive effekter uten å gjøre noe selv, men dette er bare en del av lærings-prosessen. For å bli kvitt (u)vanene må elevens bevisste tenkning engasjeres. Alexander skriver om utviklingen av sin teknikk i «The Use of the Self» at:
I must cease to rely upon the feeling associated with my instinctive direction, and in its place employ my reasoning process, ... (The Use of the Self s 39)

For Østerberg ser denne kombinasjonen av «kropppslig» instruksjon og bevisst tenkning ut til å være et paradoks. Han skriver:

Noe som strider mot denne fremstillingen av Alexanders teknikk og egne skrifter, er at han innfører begrepet om «primary control» som et hovedbegrep, og skriver om at tanken skal gi kroppens «directions».

«Kontroll» i «primary control» er ikke den form for kontroll som vanligvis forbindes med ordet. Mer om det siden. Østerberg maler seg inn i et språklig hjørne når han skriver at tanken skal gi kroppen «directions». «Directions» er tanker. Skal tanken gi tanker? Han ror seg i land når han kommer fram til at det er «ikke-intellektualistisk tenkning»:

Men Alexanders «directions» er at et særegent slag: De gir ikke kroppen beskjed om å gjøre noe, utføre en handling. De sier f.eks. ikke at eleven skal «rette seg opp», forsøk på slikt vil tvert om stride mot teknikkens grunntanke. Alexander directions henvender seg umiddelbart til kroppen selv, som altså skal prøve å følge dem uten tankens medvirkning. Hjernen gir beskjed til musklene; forsåvidt dreier det seg om tenkning som opptrer ikke-intellektualistisk.

Østerberg fremstiller problemet feil når han skriver at kroppen skal «prøve å følge dem (directions) uten tankens medvirkning». All tenkning påvirker kroppen. Har du oppmerksomhet for eksempel om nakken din kan du neppe ha det uten å påvirke tilstanden i nakkemuskulaturen. Spørsmålet blir derfor ikke om kroppen vil adlyde, det vil den gjøre uansett, men om den som tenker har klare nok ideer og intensjoner til å oppnå det han/hun ønsker.

Østerberg skriver godt om «end-gaining» og «non-doing»:

To viktige uttrykk i Alexander-pedagogikken er end-gaining og non-doing. Det første går på det å være for ivrig etter å nå handlingens eller virksomhetens mål, og likesom ikke «ta seg tid» til å utføre midlene som fører til målet. Siden midlene og målet danner en enhet, skal de gis samme oppmerksomhet som målet. Men den som av forskjellige grunner er for ivrig, misbruker kroppen (og, for den saks skyld, også sinnet.) End-gaining kan også være et utslag av misbruk av viljen: I stedet for å bruke kroppen riktig, gjøres en viljesanstrengelse. Alexanderteknikken vil venne eleven av med å sette viljen inn, med å være et såkalt «viljesmenneske». Den filosofiske betegnelsen på denne innstillingen er volontarisme; Alexander-teknikken er anti-volontaristisk.

Motsatsen til «end-gaining» er «means-whereby». Alexanders elev, filosofen John Dewey skriver i Human Nature and Conduct:
We must change what is to be done into a how, the means whereby. The end thus re-appears as a series of "what nexts," and the what next of chief importance is the one nearest the present state of the one acting. Only as the end is converted into means is it definitely conceived, or intellectually defined, to say nothing of being executable. . . . Aladdin with his lamp could dispense with translating ends into means, but no one else can so. (Human Nature and Conduct s 34)

Når Alexander var mot viljesanstrengelse, eller enhver form for anstrengelse, var det fordi den er fånyttes når ikke oppmerksomheten er rettet mot det neste nødvendige trinn. Og du kan ikke vite hva neste steg er om du ikke har tenkt gjennom prosessen. Tanken, eller «fornuften» som Alexander antagelig ville sagt det, må komme først.

Om «non-doing» skriver Østerberg:

Non-doing bringer tanken hen til sider ved Zen-buddhismen, slik den ble beskrevet i Herrigels kjente bok om bueskytingens kunst. Den som prøver å treffe blink «så hard han kan», vil ikke lykkes. Det vil derimot den som har lært å skyte blink uten å forsøke å gjøre det, å gjøre det uten å gjøre det. Ved Alexanders teknikk gjelder det for eleven ikke å gjøre noe, men å hemme (inhibit) mer og mer tilbøyeligheten eller vanen til å utføre en handling galt, dvs. å misbruke kroppen. Når eleven gir seg selv en beskjed, går den ikke ut på å gjøre noe annet enn før, men på likesom å si til seg selv: Jeg vil ikke gjøre dette på min vanlig måte. Lykkes denne non-doing, vil en bedre bruk av kropp og sinn komme av seg selv.

Alexander satte dette på spissen ved å si: If you stop doing the wrong thing the right thing will do itself. Dette har å gjøre med funksjonen av «primary control». Østerberg skriver videre:

Alexanderteknikken sikter mot å gjenvinne den primære kontroll som er medfødt hos oss alle, og som i oppveksten stort sett går tapt hos de fleste. Derfor virker øvelsene som å gjenvinne barndommens kroppsskjema, den letthet og enkelhet som kjennetegner småbarns måte å føre seg på.

«Primary control» kan sies å være de egenskapene og prosessene i oss som sørger for at vi til enhver tid er best mulig organisert i forhold til tyngdekraften. Å si at denne egenskapen går tapt er nok litt drøyt, men det er helt klart at den svekkes og forstyrres av uvaner. «Kontrollen» vi kan ha gjennom «primary control» er indirekte. Gjennom «inhibition» og «direction» søker vi å ta vekk det som hemmer funksjonen. Som Østerberg skriver tar det oss nærmere barndommens kroppsskjema, med de viktige forskjellene at voksne kropper er noe annerledes enn barns, og at som voksne mennesker må vi lære å ta bort hemninger gjennom bevisst tenkning. Dette skjer ikke gjennom «øvelsene» som Østerberg skriver, selv om øvelser er både nødvendig og nyttig, men først og fremst gjennom at bevisst oppmerksomhet brukes i dagliglivets bevegelser.

Østerberg avslutter med å si mer om forholdet mellom teknikken og Merleau-Pontys fenomenologi:

Alexanderteknikkens likhetstrekk med Merleau-Pontys kroppsfenomenologi er mange: Den primære kontroll som det gjelder å gjenvinne eller styrke, minner om Merleau-Pontys opptatthet av det primordiale, det opprinnelige og umiddelbare, og av barnepsykologien. Uttrykkene end-gaining, non-doing og hemming (inhibition) inngår i en pedagogikk som vil motvirke en almen intellektualisme og volontarisme, som hos Merleau-Ponty. Eleven som lærer å utføre velkjente handlinger på ny, som å sette seg på og reise seg fra en stol, beveger seg fra den objektive til den preobjektive modus. De gamle, dårlige vaner er stivnede tenke- og atferdsmåter, objektive i Merleau-Pontys betydning, dvs. avsluttede. Når disse vaner erstattes av riktigere bruk, erfares en overgang til det preobjektive. Denne preobjektive kroppsbevissthet må alltid selv holdes ved like så den ikke ender med å stivne til noe objektivt - på ny i samsvar med Merleau-Pontys fenomenologi, som også betegner det pre-objektive forhold til kropp og omgivelser som «eksistens».

Jeg har sansen for uttrykket «pre-objektivt», og den «preobjektive kroppsbevissthet» som må holdes ved like. Her er vi ved kjernen av Alexanderteknikken. Alexanderteknikken skjer her og nå, gjennom oppmerksomhet, «inhibition» og «direction».

For å oppsummere vil jeg si at Dag Østerberg i Kritisk situasjonsfilosofi gir en beskrivelse av Alexanderteknikken som på mange måter er usedvanlig god til å være skrevet av en som ikke selv er utdannet lærer. Den største feilen han gjør er å ikke vektlegge bevisst tenkning, fornuft (reason), og bevisst kontroll, som Alexander var så opptatt av. Kanskje det er fordi dette er noe som skiller Alexander og Merleau-Ponty. Ellers har vanskeligheten han har delvis å gjøre med kropp/tanke-skillet i språket. Jeg hadde kanskje forventet at en filosof hadde mer taket på akkurat det.

Et annet forhold som åpenbart gir Østerberg problemer er at de fleste Alexanderteknikk-lærere dessverre ikke skiller mellom selve teknikken og metodene for å undervise den. Dette vises allerede i begynnelsen når Østerberg skriver «Alexanders 'teknikk' eller kroppspedagogikk» og «denne teknikken eller pedagogikken». Alexander selv skilte aldri mellom teknikken og undervisningsmetodene, og det sliter vi med fremdeles.

Alexanderteknikken er en ferdighet i praktisk tenkning. På fagspråket beskriver vi måten å tenke på som «inhibition» og «direction». De andre prinsippene nevnt ovenfor er nødvendige for å forklare, anvende og forstå teknikken, men er ikke del av selve ferdigheten.

I sitt arbeide må læreren selv anvende prosessen med «inhibition» og «direction» for å bruke hendene på en god måte. Bortsett fra det varierer undervisningsmetodene fra lærer til lærer. Metodikken beskrevet i Alexanders bøker er tildels avleggs. I hvor stor grad vi følger Alexanders egne undervisningsmetoder kan diskuteres.

I dette blogginnlegget har jeg sett på kapittelet om «Alexanderteknikken og Merleau-Pontys fenomenologi» som Alexanderteknikklærer, ikke som filosof. Jeg har ikke tilstrekkelig kunnskap om verken filosofi generelt eller Merleau-Pontys filosofi spesielt til å gi noen god vurdering. Mitt utgangspunkt er Alexanderteknikken, og Alexanders bøker. Alexanders bøker kjenner jeg relativt godt. De er i høyeste grad preget av en filosofisk tenkemåte. Jeg vil tro Frederick Matthias Alexander fortjener en plass blant filosofene i sin samtid.

Relaterte blogginnlegg:

Mirakelmekanismen

To innfallsvinkler

Litteratur

Kritisk situasjonsfilosofi, Dag Østerberg 2011

The Use of the Self, F M Alexander 1932

Human Nature and Conduct, John Dewey 1922

Så gjør vi så

- når vi stryker vårt tøy

Jeg vokste opp i et møblert hjem hvor vi holdt både Misjonen og Vårt land. I tillegg hadde jeg to bestemødre med personlig erfaring fra tiden da frisk luft, sunn kost og god hygiene var eneste motmiddel mot tuberkulose. Faste ritualer for husarbeid er jeg derfor indoktrinert med fra tidlig alder. Arvelig og miljømessig belastet finner jeg tilfredsstillelse i en viss grad av orden og renslighet, og jeg har alltid trivdes med å gjøre husarbeid. Med ett unntak: å stryke klær.

Mitt vanskelige forhold til stryking kan skyldes en kledelig mangel på forfengelighet, men mest ærlig er å si at jeg stort sett har gitt blaffen. Så lenge klærne er behagelige å ha på, er rene og uten huller, betyr ikke skrukkene så mye. De retter seg jo ut etterhvert. Det meste i alle fall.

Da jeg ble Alexanderteknikk-lærer innså jeg nødvendigheten av å være noenlunde presentabel. Jeg begynte å stryke klær noe oftere. Enda oftere er det blitt i løpet av det siste året eller så. De kjære gamle tørkeskapene fra 50-tallet i gårdens vaskekjeller ble kondemnert. Nå bruker vi tørketromler og mere krøll er garantert.

Konfrontert med problemet har jeg måttet ta et oppgjør med mitt forhold til stryking av klær. En lærerik prosess og jeg vil gjerne dele noen betraktninger.


End-gaining
Det første jeg innså ved nærmere ettertanke var at mitt forhold til stryking var preget av det som i Alexanderteknikken kalles «end-gaining». Fordi jeg ikke likte aktiviteten noe særlig ville jeg bare bli ferdig så fort som mulig. Opmerksomheten var ikke på det som skulle til, og det ble bare mer krøll. Å trykke jernet på tøyet og håpe på det beste funker dårlig. Stryking ble ikke noe gøy når resultatet var tvilsomt.

Alt gikk så meget bedre når jeg bestemte meg for å ta den tida jeg trengte. Om jeg ikke hadde så mye tid bestemte jeg meg for å bare stryke litt om gangen. Bare det å ha bestemt meg for å være oppmerksom på hvordan jeg utførte bevegelsene var nok til at bevegelsene ble mer hensiktsmessige, og at jeg ble i stand til å behandle hvert plagg mer hensiktsmessig.

Å gjøre bevegelsene litt langsommere er også en stor hjelp i seg selv. Strykejernet får bedre tid til å virke om du ikke beveger det for fort. Det samme gjelder støvsuging, en aktivitet forbausende mange uttrykker aversjoner mot.


Hands-on
Det slo meg at å stryke klær minner om den jobben jeg gjør når jeg har hendene på en elev som ligger i «aktiv hvilestilling». På en måte så «glatter» jeg ut muskelsystemet til eleven som ligger på benken. På samme måte er det å bruke hånda til å glatte til og legge til rette tøyet er en ganske viktig del av det å stryke klær. Kontakten mellom hånda og eleven, eller hånda og tøyet, må være der. Forskjellen er at når jeg underviser Alexanderteknikk «hands-on» holdes kontakten konstant, jeg beveger ikke hånda i forhold til kontakten.
Når du stryker lønner det seg å følge med på hva som skjer med tøyet ikke bare der hånda eller strykejernet er. I Alexanderteknikken er det som skjer bortenfor kontakten, og i andre deler av kroppen, enda viktigere.


Monkey
Grunnlaget for det en Alexanderteknikk-lærer gjør med hendene er «monkey». En dynamisk posisjon med knærne litt bøyd og lang og bred rygg. Det er det beste utgangspunktet for å stryke klær også. Du kan være myk og bevegelig. Er beina stive vil ryggen måtte gjøre bevegelsene beina skulle ha gjort. Du får lett kollaps i overkroppen og spenninger i nakken, og du må gjøre mer av jobben med armene. Om du kan gjøre en god monkey blir jobben mye lettere.

Du er ikke i monkey hele tiden. Det er fint å komme opp i oppreist stilling innimellom. Det blir ganske naturlig når du må flytte på tøyet. Da kan du ta deg et øyeblikks tid til å tenke lengde og bredde når du går ned i monkey igjen.


Means-whereby
Når jeg hadde mer oppmerksomhet mot hvordan jeg stryker klær, «means-whereby», ble resultatene bedre. Ikke sånn superbra, min kjære bestemor Einara ville neppe vært særlig imponert, men godt nok til at jeg var mer fornøyd. Men viktigst er at med oppmerksomhet mot prosess ble aktiviteten mye mer interessant og mer verdt å bruke tid på. Skrukkene i skjorta er fremdeles underordnet.

Til slutt må det legges til at det finnes en annen løsning på strykeproblemet: strykefrie klær. Grunnen til ikke å gå med strykefritt er at skjorter av ren bomull er mye mer behagelige å ha på seg. Jeg har bare ei strykefri skjorte for øyeblikket. Den kommer jeg antagelig til å bruke på julaften. Ingen stryking på meg i juleferien altså.

God jul!

Ting Tar Tid

En amerikansk journalist lagde en liste over alt vi ifølge forskjellige eksperter burde gjøre og fant ut at for å fullføre planen måtte hvert døgn ha 42 timer. Vi kan ikke ha tid til alt, vi må velge .

Stress er et resultat av å forsøke å gjøre alt for mye på for kort tid. Merkelig nok gir det høy status å ha det travelt. Akkurat som det er smart å ha litt penger til overs på bankkontoen er det smart å ha litt tid til overs.

«TTT, ting tar tid», sa min lærer i musikkhistorie. Ofte mer tid enn planlagt, vil jeg legge til. Det er noe å tenke på i disse dager, da folk raser frenetisk rundt for å få gjort alt før fristen (les: jul). Kanskje de rett og slett har for mye på planen? Eller kanskje de hadde en dårlig plan? Vi visste jo at jula kom, det har vi visst ganske lenge. Det er ikke alltid vi kan velge selv hva vi har å gjøre, men veldig ofte er stress et selvpålagt problem.

Første gang jeg skulle pusse opp hjemme måtte jeg bruke mye tid på å planlegge gjennomføringen i detalj. Jeg måtte vite hva jeg skulle gjøre og i hvilken rekkefølge. Arbeidet ble like mye en mental prosess som fysisk utfoldelse. Hvis du bare går rett på oppgaven uten en klar oppfatning av hva som kreves underveis i prosessen ender det lett i kaos og stress. Eller med at du har malt deg inn i et hjørne.

Det å gjøre noe «fort og gæli» og bare med tanke på målet, kalte Alexander for «end-gaining». End-gaining er roten til alt ondt. Denne visdom er nedfelt i ordtaket: hastverk er lastverk.

Det motsatte av «end-gaining» er «means-whereby». «Means-whereby» innebærer bevissthet om alle trinn i prosessen for å nå et mål. Det viktigste trinnet er alltid det neste. Uansett hva vi gjør har vi en forestilling om hvordan det skal gå til, enten forestillingen er bevisst eller ubevisst. Fordelen med en bevisst forestilling er at en bevisst plan lett kan endres og forbedres. En uklar ubevisst forestilling fører ofte til av gjentagelse av samme strategi selv om den var mislykket.

Vanligvis når vi snakker om «end-gaining» og «means-whereby» i Alexanderteknikken handler det om en hvilken som helst bevegelse vi er i ferd med å skulle gjøre i øyeblikket. I praksis handler det om å være bevisst egne intensjoner og å være tilstede her og nå.

Når du vet hva du vil er det neste «means-whereby» å gjøre det du skal, uten å spenne nakken. Strammer du nakken er det som å forsøke å kjøre med håndbrekket på. Da kommer du ingen vei.

Så la nakken være fri, husk at Ting Tar Tid, og ha gjerne litt tid til overs!
Godt vintersolverv!