onsdag 30. november 2016

En teknikk for damer?

I forrige blogginnlegg skrev jeg om en stor spørreundersøkelse blant Alexanderteknikk-lærer og deres elever i England. Resultatet fra undersøkelsen viste at de aller fleste som tok timer i Alexanderteknikk var over 40 år. Et annet resultat fra undersøkelsen var at 71% av elevene var kvinner. Kvinneandelen blant lærerne var på 74%. 
Hvorfor er det slik?

Terapeutiske aspekter
Jeg tror skjev kjønnsfordeling har noe av samme årsak som skjev aldersfordeling – de terapeutiske sidene ved Alexanderteknikken har blitt sterkest vektlagt opp gjennom årene.

Selv om Alexander selv var skuespiller og jobbet mye med skuespillere og stemmebruk i begynnelsen av sin karriere, dreide hans praksis ganske snart over mot et klientell bestående av mennesker med ulike grader av fysiske plager. Og slik har det fortsatt.

Forskning som viser at Alexanderteknikken kan ha helsemessig effekt, for eksempel for ryggsmerter bidrar til å forsterke imaget av Alexanderteknikken som en type behandlingsform og ikke en teknikk for selvutvikling.


I tillegg kommer Alexanderteknikkens indirekte og forsiktige tilnærming. Vi menn overser ofte kroppens små hint om gryende krisetilstand og forsøker heller å løse krisen, når den inntreffer, med rå kraft, (f.eks helsestudio).

Alexanderteknikkens prosess med selvobservasjon, for å oppdage eventuelle uvaner som kan være årsak til problemene, for så å slutte med dem, kan virke lite tiltalende for dem som ønsker kjappe løsninger.

Macho-tendenser
Anvendelsesområdet til Alexanderteknikken er stort. Om en terapeutisk tilnærming appellerer til det feminine kan teknikken anvendes på andre områder som definitivt har preg av det maskuline. I fjor sommer var jeg på alexanderlærerkurs med en lærer fra Israel. Han hadde avtjent sin verneplikt i det israelske flyvåpenet som lærer i Alexanderteknikk for blant annet jagerflypiloter. Mer macho enn det får du det ikke.

En annen sammenheng Alexanderteknikken brukes i er kampsport. Noen av Alexanderteknikkens prinsipper har paralleller i taiji, som egentlig er en form for kampsporttrening. Men i likhet med Alexanderteknikken virker det som det er flertall av kvinner som driver med taiji.

Jeg har også hatt flest kvinnelige elever gjennom min karriere, men periodevis har jeg hatt flertall av menn. For noen år siden kom det ut ei bok med tittelen The Game. Boka handler om hvordan å forføre kvinner og ble en bestselger. Alexanderteknikken nevnes som et hjelpemiddel til å få bedre kroppsholdning. I etterkant hadde jeg flere mannlige elever som hadde bedre kroppsholdning som mål. Jeg aner ikke om teknikken hjalp dem på damefronten.

Det jeg tror vil kunne føre til endring i kjønnsfordelingen blant Alexanderteknikk-elever er om teknikken blir mer utbredt innen idrett. Med så stort fokus det er innen toppidrett på alle mulige slags detaljer er det nesten rart ikke Alexanderteknikken blir mer brukt. Noe av grunnen kan være at undervisningsmetodene brukt i Alexanderteknikken har vært preget av tilpasningen til mennesker med fysiske lidelser. Men dette er i ferd med å endre seg. Noen lærere har spesialisert seg på å undervise teknikken i forbindelse med aktiviteter som løping, svømming og golf. Foreløpig dreier det seg om relativt få, men her er det et stort potensiale.

Kvinneyrke
Kvinneandelen blant lærerne er enda større enn blant elevene, hele 74%. Igjen tror jeg dette har å gjøre med at Alexanderteknikken blir oppfattet som en form for alternativ terapi.
Vi er lærere og ikke terapeuter. Men siden en så stor andel av elevene kommer med en eller annen form for fysisk plage, vanligvis muskelskjelett-lidelse, inkluderer undervisningen ofte et snev av omsorgsarbeid. Menn kan være like omsorgsfulle som kvinner, men kvinner er kanskje mer villige til å gå inn i rollen.

Kanskje den viktigste grunnen til at få menn er alexanderlærere er nok at jobben er dårlig betalt. Du blir verken rik eller berømt av å være alexanderlærer. Det er lite trolig at det endrer seg med det første. Men bortsett fra at den er dårlig betalt er det en veldig givende jobb. 



Relaterte blogginnlegg:


Lenker


lørdag 26. november 2016

En teknikk for de eldre?

I fjor ble det publisert resultater fra en spørreundersøkelse gjennomført for å finne demografiske data om alexanderlærere og deres elever. Undersøkelsen viste at nærmere 88 prosent av eleven var over 40. Nærmere 30 prosent var over seksti. Kun knappe 12 prosent var under 40! En lignende undersøkelse gjennomført tidligere blant medlemmer av STAT, Society of Teachers of the Alexander Technique, viste lignende resultat. Undersøkelsene omfatter alexanderlærere i England, men etter egen erfaring har jeg grunn til å tro at det samme gjelder også i Norge.

Hvorfor er det slik?

Smertefull sannhet 
Spørreundersøkelsen undersøkte også årsaken til at personene tok timer. To tredjedeler av de som svarte oppgave muskelskjelett-lidelser som grunnen til å prøve Alexanderteknikk.

Når du begynner å dra på årene kan du få vondt både her og der, og eldre er mer utsatt for muskelskjelettlidelser enn yngre mennesker. Kanskje er dette et av livets uunngåelige faktum, men det kan også være at måten du bruker kroppen på spiller inn og at uhensiktsmessig bruk får konsekvenser ettersom årene går. Det er følgelig helt naturlig at eldre mennesker er mer interessert i Alexanderteknikken. 

Markedsføring og metodikk 
Måten AT markedsføres kan også ha noe av skylda for den skjeve aldersfordelingen blant alexanderelever. Alexanderteknikken assosieres i stor grad med alternativ behandling og misoppfattes som å være en terapiform.

Selv blant musikere og andre utøvende kunstnere virker det som teknikken blir sett på som noe man tyr til når ting har gått galt og man har vondt et sted. Nytten teknikken har som redskap for læring, øving og utvikling blir ikke forstått.

Undervisningsmetodikk kan også spille inn her. Tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning har i stor grad vært rettet mot personer med fysiske begrensninger med lite vekt på variasjon av bevegelser og aktiviteter.

Det kan også være grunnen til at Alexanderteknikken er relativt lite kjent innen idrett, et område hvor teknikken har et stort ubenyttet potensiale. Hadde Alexanderteknikken vært mer utbredt innen idrett og sport ville naturlig nok alderssammensetningen av elevene vært annerledes.

En teknikk for forebygging
FMA mente selv at Alexanderteknikken først og fremst virket forebyggende og at det viktigste var å undervise teknikken til barn. På den måten ville utbredelsen av teknikken gi størst mulig samfunnsmessig effekt.

Det ble i Alexanders tid opprettet en liten skole hvor teknikken var integrert i pensum. I dag finnes det noen få skoler i England hvor teknikken blir brukt i skolehverdagen. Men teknikken har aldri fått den posisjonen i utdanningssystemet som Alexander så for seg.

Eldrebølgen
At Alexanderteknikken er blitt en teknikk for de voksne og de godt voksne er ellers ikke så merkelig. Det finnes en del forskning som viser at teknikken muligens kan bedre balansen hos eldre, hjelpe ved kneartrose, og være til hjelp for personer med Parkinsons.

Min erfaring er at eldre mennesker er gode alexanderelever. Jeg har hatt elever på bortimot 90 år og de setter ofte stor pris på timene. Det gjør en stor forskjell for dem å redusere bruken av unødvendig spenning og gjøre ting på en lettere måte. Alder er ingen hindring, kanskje er det tvert i mot. Eldre mennesker er flinkere til å ta tid og tenke seg om før de handler.

Folk lever stadig lengre og har mange år som pensjonister. Å ta vare på egen helse og «bruke» seg selv på best mulig måte blir viktig. Ettersom man blir eldre endres kroppens fysiologi og bevegelsesevnen kan bli redusert. Å bruke muskelkraften på en hensiktsmessig måte kan utgjøre forskjellen på om man er i stand til å utføre en oppgave eller ikke.



Kanskje hadde Alexander rett når han mente de unge var viktigst. Men nå som eldrebølgen er over oss kan Alexanderteknikken i alle fall gjøre stor nytte for seg blant de eldre.


Relaterte blogginlegg:



Lenker: 

onsdag 16. november 2016

Gi tillatelse

Å bevege seg er lett. Å sitte stille er vanskelig. Du er skapt for å bevege deg og du beveger deg hele tiden. Du får et ønske om å gjøre noe og så skjer bevegelsen nesten som av seg selv. 

Skal du gjøre bevegelser på en ny og bedre måte, eller skal du lære nye ferdigheter, gir det en avgjørende fordel å kunne vente lenge nok til at du kan tenke deg om før du velger å gjøre bevegelsen.

Den iboende trangen og behovet du har for å bevege deg blir da en utfordring. Men det er også en ressurs, for det betyr at i prosessen med å gjøre bevegelser på en ny måte kan du rette all oppmerksomhet mot betingelsene for bevegelse. Du kan konsentrere deg om hva du vil IKKE skal skje. Selve bevegelsen vil mer eller mindre skje av seg selv. 

Å tenke retning 
Du endrer betingelsene for bevegelsene ved å «tenke retning». Retningene er mentale beskjeder som først og fremst fungerer preventivt. Noen ganger er de formulert negativt, f.eks. «ikke dra haka ned»; andre ganger positivt, f.eks. «la ryggen være bred». 

Når vi skal endre vanemessig bevegelse eller lære noe nytt lønner det seg også å ha en klar forestilling om hvordan bevegelsen kan gjennomføres. Det er for eksempel godt å vite hvor hofteleddet er slik at du bruker hofteleddet isteden for å skvise ryggen når du skal sette deg ned i en stol.

Mange muligheter 
Det særegne ved «retningene» i Alexanderteknikken er at de er grunnleggende sett de samme uansett hvilken bevegelse du planlegger å gjøre. Du kan tenke retning og så kan du velge å gjøre hva som helst. Og selv om du ikke gjør den bevegelsen du egentlig planla med, så har du trent på noe nyttig likevel: bruke Alexanderteknikken i praksis.

Knepet med å ha flere alternativer kan du bruke bevisst i forbindelse med aktiviteter eller bevegelser som er sterkt preget av vaner. Ved å hele tiden ha flere bevegelser å velge mellom blir det lettere å holde retningene gående de gangene du velger å gjøre en bevegelse som ellers er vanestyrt.

Avstand og kontroll 
At bevegelse skjer nærmest av seg selv betyr at alt du har å gjøre er å enten si nei eller ja til bevegelse. Det innebærer også at det er mulig å holde en viss mental avstand til aktiviteten du gjør og samtidig tenke retning. Det er en måte å tenke på som kan kreve en del trening, og det er det vi øver på i en Alexanderteknikk-time.

I en time kan læreren noen ganger sette i gang bevegelsen for deg slik at det skjer uten at de vanemessige spenningene så lett setter inn. Igangsettelsen kan bare skje om du gir tillatelse til det. Lærerens hender hjelper deg også med å ha riktig «retning».

Retningen er viktigere enn bevegelsen. Er retningen feil lar du være å gjøre noe, er retningen riktig gir du tillatelse og bevegelsen vil finne sted.


Relaterte blogginnlegg:



søndag 6. november 2016

Nye spor

Alt går lettest når ting går i sitt vante spor. Derfor er vaner vonde å vende. Vi velger minste motstands vei og liker at ting går på skinner. Men skal vi gjøre noe på en uvant måte går det ikke skinnegang i ønsket retning.
Det er ingen sak å ta toget til Drammen (nå som lokførerne har avblåst streiken), men til Drøbak kommer du ikke. (Se forrige blogginnlegg).

Alexanderteknikken handler om å endre vaner. Et viktig ledd i prosessen er å "tenke retning". Å tenke retning kan sammenlignes med å legge ny skinnegang den veien den nye bevegelsen skal gå.*

Rydde vekk hindringer
Vi begynner med å rydde terrenget. Vi rydder unna alt som ligger i veien ved å si «nei» til alle tendenser som vil være til hinder for den nye bevegelsen. Ting vi ikke ønsker skal være der. Vi ønsker ikke å dra hodet bakover, eller å dra haka ned, eller holde pusten, og så videre. Å lage en utfyllende liste er umulig. Vi har alle våre særegenheter og hver av oss må feie for egen dør. Felles for alle slike uvaner er at de gjør kroppen mindre dynamisk, komprimerer den eller «deler den opp» på en uhensiktsmessig måte.

Retning
Når vi har en klar forestilling om hva vi ikke skal skje, må vi tenke ut hvilken retning vi vil bevegelsen skal gå i og hva vi ønsker skal skje.

Det vi ønsker er ekspansjon. Kraft som går i feil retning vil direkte eller indirekte presse kroppen sammen. Beholder vi lengde, bredde og volum i kroppen vil musklene til gjengjeld være lange og fungere mer effektivt i samarbeid med skjelettet.

Det vi ønsker skal skje er det motsatte av uvanene som komprimerer kroppen. Retningene vi tenker er derfor først og fremst preventive.

Retningen blir vanligvis formulert:
la nakken være fri slik at 
hodet kan gå fram og opp slik at 
ryggen kan bli lengre og bredere slik at 
knærne kan gå fram og fra hverandre (osv.)

Dette er bare en av mange måter å beskrive «retningene» på og de er bare like fra person til person i den grad vi deler anatomiske fellestrekk. Variasjoner forekommer og måten å tenke på kan også avhenge av situasjonen du er i.

Mengdetrening
Når vi tenker retning gjør vi ingenting, vi «bare» tenker. Tankene vil, enten vi vil eller ikke, påvirke organiseringen av muskelspenninger i kroppen og legge forholdene til rette for bevegelse.

Den gamle måten å gjøre bevegelsen på har laget en sti det er lett å følge. For å lede bevegelsen i en ny retning må det lages en ny sti. Det tar tid. Det tar tid å legge nye spor. Det vi kan gjøre er å øve på å tenke retning uavhengig av bevegelser, gjerne mens vi ligger i aktiv hvilestilling. Jo mer vi øver, jo letter vil det bli å tenke retning når vi er i aktivitet.

Feil spor
Hva er egentlig retningene i Alexanderteknikken?
Før jeg hadde min første time leste jeg en bok om teknikken. Uten praktisk erfaring fra alexandertimer måtte jeg «oversette» det jeg leste gjennom min egen kroppsforståelse, som var ganske begrenset, for å si det mildt. Jeg feiltolket retningene og etterpå måtte jeg prøve å glemme det jeg hadde lest.

Når «retningene» misforstås betyr det at de nye sporene også går i feil retning og arbeidet er bortkastet. De nye sporene kan til og med gå i enda mer feil retning enn de gamle.
Den mest opplagte feilen folk gjør når de prøver å «tenke retning» er at de gjør noe istedenfor å bare tenke. Det er så fristende å gjøre bare litt for å kjenne at det faktisk skjer noe. Men retningene er først og fremst preventive og du skal ikke kjenne det som ikke skjer!

Retningene er logiske ut ifra hvordan kroppen henger sammen. Det er ikke noe mystisk ved dem. De kan forklares og forstås på en rasjonell og logisk måte. Men for å anvendes i praksis må de forstås kroppslig. Du må forstå hva retningene innebærer for deg. Det kan ikke så lett forklares med ord.

Veiledning
Å forstå hva «retningene» betyr blir mye lettere når du har muligheten til å ta timer hos en Alexanderteknikk-lærer. Ved bruk av berøring får du en direkte og intuitiv opplevelse av hva «retningene» betyr. I timene får du også muligheten til å prøve ut å «tenke retning» i praktiske aktiviteter. 

Da kan du være sikker på å komme på rett spor.

*Goddard Binkley skriver i The Expanding Self:
Alexander then stepped back a few paces, held out his left hand and extended the index and middle fingers, and said: "For the sake of argument, say these two fingers represent the old habitual track. You receive a stimulus from within or without the self to do someting, for example, sitting back in the chair. And you give consent to this idea - the message goes down this old track. But now, if you do not give consent to the stimulus to 'sit back in the chair,' the message stops here [pointing to this knuckles]. Then after withholding this consent, you prepare a new track [Alexander now extended his fourth and little fingers] which represents the new means whereby of allowing the neck to be free, the head to go forward and up, and the back to lengthen and widen [primary control]. This is the main idea, you see." (Binkley 1993 side 59-60)


Relaterte blogginnlegg: