Det aller verste

Forrige gang skrev jeg om det beste ved Alexanderteknikken. Teknikken kan være til hjelp på så mange måter. Jeg synes det beste er at den kan brukes når som helst. Alexanderteknikken er et verktøy du alltid har med deg. Men det finnes fordeler og ulemper ved alt. Det vil ikke gi et riktig bilde av Alexanderteknikken om jeg ikke skriver noe om ulempene også.

Så hva er ulempene ved Alexanderteknikken? Noen vil kanskje mene at den ikke er lett å lære. Å lære en hvilken som helst ferdighet krever innsats. På den måten skiller ikke Alexanderteknikken seg fra det å lære seg å kjøre bil for eksempel. I prinsippet er det enkelt. Men siden Alexanderteknikken handler om å endre vaner er det ikke alltid like rett fram. Selv vil jeg ikke kalle utfordringene med å lære teknikken for «ulempe». Jeg spiller fiolin og vet godt hva som kreves for å mestre en krevende ferdighet. Til sammenligning er Alexanderteknikken barnemat. At det krever en innsats å lære noe er bare naturlig.

En annen side ved Alexanderteknikken som kanskje også kan ses på som negativ er at den er enklest å bruke i enkle situasjoner, og tilsvarende krevende i krevende situasjoner, når vi trenger den som mest. Igjen er dette som ellers i livet og ikke spesielt for Alexanderteknikken. Man kunne ønske det var annerledes, men det blir ønsketenkning.

Hvis jeg skal trekke fram det «verste» ved Alexanderteknikken er det økt følsomhet. Teknikken gjør muskelsystemet mer dynamisk og fleksibelt. Det gir deg muligheten til å gi slipp på spenninger, og bruke bare det som er nødvendig. Men det gjør også at du blir mye mer følsom for spenningene som kommer. Det skal mye mindre til før du merker noe. Siden livet er som det er kan vi ikke unngå å møte situasjoner som gjør oss anspente. Heldigvis gir Alexanderteknikken det du trenger for å takle situasjonen på best mulig måte.

Relaterte blogginnlegg

Det aller beste

Bivirkninger

Lytte bedre

For mange år siden hadde jeg en fiolinelev som ble fulgt til timen av sin bestemor. Bestemoren spilte selv fiolin og kunne hjelpe barnebarnet med øvingen. På timen satt hun i et hjørne og hørte på. Det var bare det at hun ikke kunne la være å reagere hver gang gutten spilte en feil tone, og det kan skje rett som det er når du er nybegynner på fiolin. Da så det ut som om hun trakk seg sammen i vemmelse. Det var ingen stor bevegelse, men nok til at eleven ble berørt. Han reagerte med en lignende gest, og når du trekker deg sammen i kroppen blir det umulig å gjøre den egentlige påkrevde bevegelsen - å flytte fingeren slik at tonen blir ren.

Jeg bestemte meg for å omorganisere undervisningsrommet og plasserte notestativet slik at gutten ikke hadde bestemoren i synsfeltet. Det hjalp. Men ikke helt. Jeg oppdaget at jeg selv ble påvirket av bestemorens reaksjon, og om ikke jeg kunne forholde meg nøytral og la være å reagere kunne det i sin tur påvirke eleven.

Middelet til å forholde meg nøytral var Alexanderteknikken. Et grunnleggende prinsipp er «inhibition» som betyr nettopp det å kunne la være å reagere. Men like viktig er «direction», å tenke retning. Å tenke retning sørger for en tendens til ekspansjon i muskelskjelettsystemet. Det øker følsomheten for nettopp slike opplevelser som gjør at vi spenner oss og trekker oss sammen.

Etter hvert oppdaget jeg at jeg selv reagerte på samme måte som bestemoren til min elev når jeg hadde andre fiolinelever. Heldigvis var det ikke i samme grad. Men det var nok til at det påvirket undervisningen og gav en stemning av stress og anstrengelse.

Når vi hører noe vi ikke liker, for eksempel sure toner, er det naturlig å ville unngå det, trekke seg vekk. Når vi spiller et instrument er det ikke ulyd vi ønsker å produsere. Tvert imot har vi en forestilling om neste tone, og om resultatet er uønsket er det lett å reagere negativt. 

Jeg observerte også en annen måte jeg anspente meg på i undervisningen. Når en elev forsøkte å få til noe som var litt krevende spente jeg meg og holdt pusten for liksom å hjelpe eleven.

Denne anspentheten kan tolkes som tegn på engasjement, og man kunne tro det innebar engasjert lytting. Det er ikke tilfelle. Spenningen er tegn på at vi slettes ikke ønsker å høre, at vi helst vil høre noe annet. 

All erfaring jeg har gjort tilsier best lytting når jeg velger å avstå fra å reagere og i stedet sørger for å organisere meg best mulig ved å tenke retning. Å tenke retning innebærer å ha lengde og bredde og en «åpen» kropp. Åpen kropp gir åpne ører.

Dette er en parallell til en Alexanderteknikk-lærers åpne og lyttende hender som kun er mulig gjennom hvordan læreren organiserer hele muskelskjelettsystemet, ikke bare hendene.

Når jeg avstår fra å reagere har jeg også bedre tid til å lytte. Ikke minst er dette viktig i Alexanderteknikk-undervisningen. Alexanderteknikken er i prinsippet enkel og burde være enkel både å forklare og forstå, men slik er det ikke alltid. Vi kommer borti problemstillinger som kan være ganske kompliserte. Alle har sin egen oppfatning om saker og ting, også om hvordan kroppen er ment å fungere. Vi Alexanderteknikk-lærere har helt spesielle erfaringer som er ulik den de aller fleste elever har vært igjennom. Lærer og elev har derfor ulikt utgangspunkt og det er viktig for læreren å prøve å forstå det eleven forstår, på elevens måte.

Alle kan ha nytte av å kunne lytte med et åpent sinn, dvs. kunne vente med å reagere. Problemet i dag er jo nettopp det at det er så lett å gi en umiddelbar reaksjon. Det er bare å trykke og sende. Det er fort gjort å uttrykke noe man angrer på i ettertid. Og kanskje har vi ikke alltid forstått det vi leste eller hørte. Når noen påstår at jorda er flat eller at CO2-utslipp ikke påvirker klimaet så er det ikke umiddelbart lett å forstå hvordan de kan påstå noe slikt. At de tar feil er helt innlysende, men det går ikke an å gi en fullgod respons uten at vi har forstått tankegangen bak påstanden.

Vi må ta oss tid til å lytte. Det betyr først og fremst å avstå fra å reagere umiddelbart, og å være åpen for inntrykk. Alexanderteknikken er dermed en god hjelp til akkurat det. Enten det er sure toner, kompliserte spørsmål eller rare meninger kan det å lytte åpent og tålmodig oppleves som tildels ubehagelig. Jeg sier derfor ikke at det er enkelt, men det er helt nødvendig.

Relaterte blogginnlegg

Lytt til deg selv

Alexanderteknikk i praksis

Alexanderteknikken går i all enkelthet ut på å finne ut hva du gjør som du ikke behøver å gjøre og så slutte med det. Det du ønsker å slutte med er alt som hemmer deg: det å bli anspent og fiksert eller kollapset og uorganisert. 

Hva vil det si i praksis?

Hvis du tenker etter kan du sikkert komme på mange situasjoner hvor du fungerer mindre optimalt enn du kunne ønske. Alexanderteknikken kan anvendes i alle disse. Men la oss se på noe enkelt og konkret som gjelder absolutt alle.

Vi mennesker står oppreist på to bein. Det er noe som kjennetegner oss i forhold til de fleste andre dyr. Når vi går omkring i vår fulle høyde kan vi bevege oss svært effektivt og energiøkonomisk. Men mange ting kan vi ikke gjøre i oppreist stilling. Ofte har vi behov for å bøye oss ned, og det er en situasjon hvor vi lett kan bli anspent og fiksert eller kollapset og uorganisert.

Oppmerksomhet

Det første vi må gjøre er å bli oppmerksom på problemet, oppmerksomme på hva som skjer. I Alexanderteknikken organiserer vi oppmerksomheten på en måte som hjelper oss. Vi har oppmerksomhet om lengden og bredden av kroppen.

Om vi kollapser eller bli anspent blir vi kortere. Når vi bøyer oss ned kan dette bli spesielt tydelig. Avstanden mellom hode og bekken blir kortere, enten ved at ryggen kollapser, eller ved at vi spenner nakken og drar hodet bakover og ned, eller begge deler.

Alt som skal til for å begynne å gjøre noe med dette er å bli vant til å ha litt oppmerksomhet om lengden av kroppen, avstanden mellom hode og bekken. Andre og kanskje mer anatomisk presise måter å definere denne avstanden på kan være: hode – sitteknuter, hode-korsbein, eller hode/nakkeledd – hofteledd.

Lengde

Når du blir vant til å ha litt oppmerksomhet om forholdet mellom hode og bekken blir du raskt mer oppmerksom på når og hvordan du gjør deg selv kortere. Mulighetene for selvobservasjon er mange. Du bøyer det ned veldig mange ganger i løpet av en dag: hver gang du setter deg, hver gang du skal plukke opp noe, klærne dine f.eks; når du skal ta på deg sokkene eller skoene, når plukker opp veska di, når du skal gjøre noe ved kjøkkenbenken, når du bøyer deg over vasken når du pusser tennene, osv.

I Alexanderteknikk-timer er en mye brukt aktivitet det å sette seg ned og reise seg. En av grunnene er nettopp det at det inkluderer det å bøye seg ned. I Alexanderteknikk-timer har du fordelen av veiledning fra læreren, både muntlig og gjennom lærerens berøring. Du blir mye lettere oppmerksom på hva du gjør.

Ta tid

Når du er blitt vant til å la ryggsøyla bevare sin naturlige lengde vil det etter hvert føles ubehagelig å klemme seg sammen eller kollapse. Det blir som om kroppen begynner å si i fra om du er i ferd med å «skvise» ryggsøyla. Du vil begynne å oppdage hva du er i ferd med å gjøre før det skjer, og kan ta tid til å tenke lengde i stedet. 

Å ta tid til å tenke er selve nøkkelen, for bare når du begynner å tenke på forhånd kan du unngå noe, ikke bare registrere hva du har gjort i etterkant.

Når du er vant til å ha lengde og bredde i kroppen når du bøyer deg ned, kan du bruke den samme oppmerksomheten i andre situasjoner også, Du blir vant til å ta tid, bevare lengde og bredde i kroppen, og ha kontroll over det du gjør.

Relaterte blogginnlegg

Organisert oppmerksomhet

Tilstand eller prosess

Anti-kompresjon

Hvorfor Alexanderteknikk?

Innen pedagogikken er det et fagfelt kalt didaktikk. Didaktikken søker å besvare undervisningens hva, hvordan og hvorfor. I foregående blogginnlegg har jeg skrevet om hva Alexanderteknikken er, og hvordan den fungerer. Men hva er Alexanderteknikkens «hvorfor»? Hvorfor skulle noen være interessert i å prøve Alexanderteknikken?

Bevegelser 

Som definisjon på Alexanderteknikken skrev jeg at den er: 

«et hjelpemiddel til å forbedre måten du beveger deg på». 

Én grunn til å tilegne seg Alexanderteknikken vil være for å forbedre kvaliteten på bevegelser slik at de er frie og dynamiske, hensiktsmessige og effektive. 

Mange innen utøvende kunst lærer seg Alexanderteknikk og teknikken undervises ved musikkonservatorier, dramaskoler og danseutdanninger verden over. En del idrettsutøvere har også begynt å bruke teknikken. Er du utøvende kunstner av et eller annet slag kan Alexanderteknikken helt klart være noe for deg. Men hva med vanlige mennesker som ikke møter samme krav til kvalitet på bevegelser?

Bevegelser er det grunnleggende elementet i livet. Uten bevegelser kommer vi oss ikke ut av senga, får ikke i oss maten og får ikke gjort noe som helst. Når vi slutter å bevege oss dør vi, fordi pust er bevegelse. Vi er hele tiden i bevegelse, og selv om det å kunne utføre bevegelsene er viktigere enn kvaliteten, samme hvor ukoordinerte og ineffektive de er, så har likevel måten vi beveger oss på større innvirkning på helse og livskvalitet enn vi vanligvis tenker over.

Kroppsholdning

Når vi går inn for å forbedre kvaliteten på bevegelsene oppdager vi ganske raskt at kvaliteten avhenger av hvor effektivt vi organiserer oss i forhold til tyngdekrafta. Denne organiseringen kan sies å være et innebygd element i Alexanderteknikken. Teknikken forbedrer indirekte det vi betegner som «kroppsholdning» selv om teknikken handler om mye mer enn det.

Energinivå

Noe annet vi oppdager når bevegelsene blir bedre er hvor mye unødvendig muskelarbeid som følger av dårlig organisering av muskelskjelettsystemet. En typisk effekt av Alexanderteknikken er at bevegelse blir lettere. Mer effektive bevegelser fører til energibesparing, bokstavelig talt et lettere liv og dermed til økt livskvalitet.

Muskelskjelettlidelser

Det som hemmer bevegelse og kroppsholdning er vaner av ulike slag. Vaner kan innebære ensidig belastning og på sikt overbelastning av deler av muskelskjelettsystemet. Forskning viser at Alexanderteknikken kan ha effekt på ryggsmerter. Man mener at årsaken kan være at Alexanderteknikken endrer bevegelsestrategien. Det er grunn til å tro at Alexanderteknikken også  kan være til hjelp ved andre muskelskjelettlidelser.

Følsomhet

Unødvendig bruk av muskelkraft og vanemessige bevegelser vil som oftest innebære redusert følsomhet for hva som skjer i kroppen. Når unødvendig spenning reduseres vil økt følsomhet følge med i prosessen. Økt kroppsfølelse vil gjøre det lettere å ha gode og sunne bevegelser i trening og andre fysiske aktiviteter. Det vil også bety mye for utvikling og opptrening av nye ferdigheter, på samme måte som for utøvende kunstnere. Synger du i kor eller danser tango på fritiden vil du for eksempel ha veldig stor nytte av å lære Alexanderteknikk.

Følsomheten gjelder ikke bare propriosepsjon, opplevelsen av egen kropp, men også berøring. Berøring er kommunikasjon, og er du stiv vil du kommunisere stivhet. Alle som har små barn kommuniserer mye gjennom berøring og vil ha nytte av å bruke Alexanderteknikken.

Stress

Avgjørende for kvalitet på bevegelser er bevissthet om prosessen fra ønsket om bevegelse oppstår til bevegelsen utføres. Når vi går nærmere inn på denne prosessen oppdager vi i hvor stor grad bevegelse er automatisk og vanemessig. For å endre prosessen må vi kunne stoppe opp, velge å la være å reagere, og ta tid til å tenke annerledes. Dette er en egenskap eller ferdighet som kan trenes, og når denne ferdigheten styrkes har det konsekvenser på flere plan. For det første vil det føre til økt bevissthet om og sterkere opplevelse av følelsene som ligger bak bevegelsene vi gjør, og dermed til økt selvfølelse. For det andre vil vi ha økt evne til å la være å reagere uhensiktsmessig i stressende situasjoner. Ved å ta tid, om enn bare brøkdelen av et sekund, får vi muligheten til å gjøre valg, og vi opplever å ha større kontroll over stress.

En gang overhørte jeg en kollega som ble spurt av en elev om hvorfor han hadde dedikert sitt liv til Alexanderteknikken. Min kollega svarte at Alexanderteknikken ga ham ro i sjela.

Relaterte blogginnlegg

Hva er Alexanderteknikk?

Hvordan fungerer Alexanderteknikken?

Helseeffekt

Som barn igjen

Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18, 1-3)

Når vi alexanderlærere skal forklare hvordan teknikken fungerer sammenligner vi ofte med hvordan små barn beveger seg. Her er et eksempel: 

Young children have this natural poise. If you watch a toddler in action, you will see an erect spine, free joints and a large head balancing easily on a little neck. A healthy child walks and plays with regal posture. Barring birth defects, we all began that way. But over the years, we often lose that spontaneity and ease.  (www.alexandertechnique.com/at/) 

Og her et annet eksempel:

And of course you see it in kids, in very young children, that they have amazing posture and balance and with every movement the head leads and the body follows and all the things you learn in the Alexander Technique. It’s quite frustrating to see that the little toddler has all that and more, and can squat for ages, or sit comfortably in any position with the spine really straight and the head sitting lightly on top of the spine and so on. (Educating with the Hands)

Små barns kroppsholdning og måte å bevege seg på er et ideal. Vi kan la oss inspirere av den frie og spontane måten de beveger seg på. Men ønsket om å bli som barn igjen må vi ikke gjøre for bokstavelig. Det er visse avgjørende forskjeller som gjør at vi ikke kan, og heller ikke bør, bli helt som barn igjen.

Ukoordinert og uutviklet

Små barn beveger seg fritt, men ikke nødvendigvis effektivt. Mangel på koordinasjon eller styrke kan være grunnen til at de har sin typiske måter å bevege seg på. Jeg har for eksempel møtt alexanderlærere som synes det er en god idé å etterligne ettåringers stabbende gange. Ettåringer går på den måten blant annet fordi de ikke har styrke nok til å balansere kroppsvekten på ett bein om gangen. Begynner vi voksne mennesker å gå på samme måte skaper vi problemer for oss selv. Vi degraderer en av de viktigste motoriske ferdighetene et menneske kan ha – en effektiv gange. Eldre mennesker kan også gå med en slik stabbende gange, og vi ville da aldri drømme om å etterligne dem? Å gjøre noe på en bestemt måte bare fordi det er slik små barn gjør det er ikke fornuftig.

Følelser og fornuft

Barn har av naturlige grunner færre uvaner enn oss voksne. De har ikke rukket å få så mange. Det har både fordeler og ulemper. Vaner er grunnlag for motoriske ferdigheter. Uten vaner hadde du ikke fått gjort særlig mye. Evnen til å danne vaner er noe vi burde sette stor pris på.

Nettopp det at vi så lett danner oss vaner er også et potensielt problem. Ikke alle vaner er gode, og har vi først skaffet oss en vane kan den være vanskelig å endre. Vanskeligheten skyldes ofte at vaner føles «riktige», om vi føler dem i det hele tatt. Vanemessig muskelbruk i forbindelse med kroppsholdning er vi for eksempel oftest fullstendig blinde for.

For å endre en vane må vi være oppmerksomme og ta bevisste avgjørelser. Det er vi voksne mye bedre til enn små barn. Små barn gjør helst akkurat det de får lyst til å gjøre, på den måten de har lyst til. I mange sammenhenger gjelder det oss voksne også, i alle fall når det handler om grunnleggende bevegelser og kroppsholdning. Det vi har lyst til er å gjøre ting på den vante måten, fordi den måten føles riktig. Fortsetter vi på den vante måten, som barn ville gjort, kommer vi aldri til å kunne endre på vaner.

Lek og læring 

I Alexanderteknikken endrer vi vaner ved å slutte å gjøre ting på den «gale» måten heller enn å finne den «riktige» måten. Er vi på leting etter «riktig» måte å gjøre ting på vil det innebære at vi begrenser mulige handlingsmåter. Stereotypiske handlinger blir feil i lengden uansett hvor «riktige» de er. 

Det kan se ut som Alexander selv var talsmann for en begrensende metodikk. Han var sterkt kritisk til tradisjonell undervisning, undervisning hvor man enten bare imiterte eller ble fortalt hva man skulle gjøre, men ikke på god nok måte instruerte i hvordan man skulle utføre oppgaven. Enten kopierte man, og da kopierer man lettest særegenheter (uvaner) for de utgjør de mest utpregede trekkene, eller så ender man med å prøve og feile, og da feiler man oftere enn man lykkes. (Alexander 2004, side 165).

God undervisning, mente han, ville bety at man så og si bare gjorde ting på den rette måten. Den som vet noe om barns motoriske utvikling og læringsevne vet at det ikke er slik ting fungerer. Å gjøre ting på mange og varierte måter, hvor den mest hensiktsmessige etterhvert blir mest anvendt og innlært, er en mer organisk og naturlig prosess (Thelen & Smith 1996). Dette innebærer at lek er den beste måten å lære på. På dette punktet er barn og voksne ganske like.

Men Alexander var også kritisk til datidens moderne og «frie» metoder for oppdragelse og utdanning:

For I must confess that I have been shocked to witness the work that has been going on in these schools. I have seen children of various ages amusing themselves – somewhat inadequately in quite a number of cases – by drawing, dancing, carpentering, and so on, but in hardly a single instance have I seen an example of one of these children employing his physical mechanisms in a correct or natural way (Alexander 1996, s 81).

Ironisk nok var en av Alexanders nærmeste assistenter gjennom mange år Montesorri-lærer utdannet av Montesorri selv.

Alexander mente det burde legges vekt på bevisst kontrol. Om eleven sa Alexander at man burde: «appeal to his reasoning faculties, and to his latent powers of originality» (ibid, s 89):

Give a child conscious control and you give him poise, the essential startingpoint for education. Without that poise, which is a result aimed at by neither the old nor the new methods of education, he will presently be cramped and distorted by his environment (ibid, s 83).

Alexander har et poeng i at undervisning kan medføre innlæring også av uvaner: 

I insist upon the use of the word natural even though it be applied to such relatively artificial activities as drawing and carpentering. For there is a right, that is to say a most effective, way of holding and using a pencil or a carpenter's tool. But the children I saw commonly sat or stood in positions of the worst mechanical advantage, and the manner in which they held their pencils or their tools demonstrated very clearly that until their management of such instruments was corrected, they could never hope to produce anything but the most clumsy results. Worse still, these children were forming physical habits which would develop in a large majority of cases into positive physical ills. A child who tries to guide its pencil by futile movements of its head, tongue and shoulders may be preparing the way to ills so far-reaching that their origin is often lost sight of (Alexander 1996, s 81).

Og dermed har vi uvaner for resten av livet. Vi er ikke lengre så fleksible og spontane som vi var som barn. Uvaner har negativ innflytelse bevegelseskvalitet. Å redusere vaner som hemmer muskelskjelett-koordinasjon vil ha positive konsekvenser på lang sikt.

Som barn igjen

Under utdanningen til å bli alexanderlærer i England hadde jeg gleden av å være på et kurs for alexanderstudenter med Alexanders niese, Marjory Barlow. Hun var da 83 og hadde vært alexanderlærere i nærmere 60 av dem. Noen av deltagerne ble plukket ut ved loddtrekning til å være demonstrasjonsobjekter. Jeg var en av de heldige. Barlow skulle demonstrere på meg hvordan å veilede en elev til å stå på tå.

Dette var helt i starten av min utdanning og jeg var anspent og ukoordinert. Barlow hadde visse vanskeligheter med å få meg opp på tå. For at jeg bedre skulle forstå lot hun meg ha hendene på henne mens hun gjorde bevegelsen selv. Jeg kan ikke huske om det hjalp for min forståelse. Det jeg kan huske, og som gjorde et veldig stort inntrykk, var opplevelsen av kroppen hennes. Her var ei dame på over 80, men med ribbein og pust som et lite barn! Alt var så levende og bevegelig.

Alexanderteknikken kan gjøre deg mer som barn igjen, ved hjelp av barnlig nysgjerrighet og voksen selvkontroll.

Relaterte blogginnlegg:

Lyst til å leke

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias 1910 (1996): Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias 1923/24 (2004): Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Thelen, Esther og Smith, Linda B. 1996. A Dynamic Systems Approach to the Development of Cognition and Action. MIT Press. 

Tarr, Jennifer. 2011. Educating with the hands: working on the body⁄self in Alexander Technique. Sociology of Health & Illness.