fredag 21. februar 2020

Lytte bedre

For mange år siden hadde jeg en fiolinelev som ble fulgt til timen av sin bestemor. Bestemoren spilte selv fiolin og kunne hjelpe barnebarnet med øvingen. På timen satt hun i et hjørne og hørte på. Det var bare det at hun ikke kunne la være å reagere hver gang gutten spilte en feil tone, og det kan skje rett som det er når du er nybegynner på fiolin. Da så det ut som om hun trakk seg sammen i vemmelse. Det var ingen stor bevegelse, men nok til at eleven ble berørt. Han reagerte med en lignende gest, og når du trekker deg sammen i kroppen blir det umulig å gjøre den egentlige påkrevde bevegelsen - å flytte fingeren slik at tonen blir ren.

Jeg bestemte meg for å omorganisere undervisningsrommet og plasserte notestativet slik at gutten ikke hadde bestemoren i synsfeltet. Det hjalp. Men ikke helt. Jeg oppdaget at jeg selv ble påvirket av bestemorens reaksjon, og om ikke jeg kunne forholde meg nøytral og la være å reagere kunne det i sin tur påvirke eleven.

Middelet til å forholde meg nøytral var Alexanderteknikken. Et grunnleggende prinsipp er «inhibition» som betyr nettopp det å kunne la være å reagere. Men like viktig er «direction», å tenke retning. Å tenke retning sørger for en tendens til ekspansjon i muskelskjelettsystemet. Det øker følsomheten for nettopp slike opplevelser som gjør at vi spenner oss og trekker oss sammen.

Etter hvert oppdaget jeg at jeg selv reagerte på samme måte som bestemoren til min elev når jeg hadde andre fiolinelever. Heldigvis var det ikke i samme grad. Men det var nok til at det påvirket undervisningen og gav en stemning av stress og anstrengelse.

Når vi hører noe vi ikke liker, for eksempel sure toner, er det naturlig å ville unngå det, trekke seg vekk. Når vi spiller et instrument er det ikke ulyd vi ønsker å produsere. Tvert imot har vi en forestilling om neste tone, og om resultatet er uønsket er det lett å reagere negativt. 
Jeg observerte også en annen måte jeg anspente meg på i undervisningen. Når en elev forsøkte å få til noe som var litt krevende spente jeg meg og holdt pusten for liksom å hjelpe eleven.

Denne anspentheten kan tolkes som tegn på engasjement, og man kunne tro det innebar engasjert lytting. Det er ikke tilfelle. Spenningen er tegn på at vi slettes ikke ønsker å høre, at vi helst vil høre noe annet. 

All erfaring jeg har gjort tilsier best lytting når jeg velger å avstå fra å reagere og i stedet sørger for å organisere meg best mulig ved å tenke retning. Å tenke retning innebærer å ha lengde og bredde og en «åpen» kropp. Åpen kropp gir åpne ører.
Dette er en parallell til en Alexanderteknikk-lærers åpne og lyttende hender som kun er mulig gjennom hvordan læreren organiserer hele muskelskjelettsystemet, ikke bare hendene.

Når jeg avstår fra å reagere har jeg også bedre tid til å lytte. Ikke minst er dette viktig i Alexanderteknikk-undervisningen. Alexanderteknikken er i prinsippet enkel og burde være enkel både å forklare og forstå, men slik er det ikke alltid. Vi kommer borti problemstillinger som kan være ganske kompliserte. Alle har sin egen oppfatning om saker og ting, også om hvordan kroppen er ment å fungere. Vi Alexanderteknikk-lærere har helt spesielle erfaringer som er ulik den de aller fleste elever har vært igjennom. Lærer og elev har derfor ulikt utgangspunkt og det er viktig for læreren å prøve å forstå det eleven forstår, på elevens måte.

Alle kan ha nytte av å kunne lytte med et åpent sinn, dvs. kunne vente med å reagere. Problemet i dag er jo nettopp det at det er så lett å gi en umiddelbar reaksjon. Det er bare å trykke og sende. Det er fort gjort å uttrykke noe man angrer på i ettertid. Og kanskje har vi ikke alltid forstått det vi leste eller hørte. Når noen påstår at jorda er flat eller at CO2-utslipp ikke påvirker klimaet så er det ikke umiddelbart lett å forstå hvordan de kan påstå noe slikt. At de tar feil er helt innlysende, men det går ikke an å gi en fullgod respons uten at vi har forstått tankegangen bak påstanden.

Vi må ta oss tid til å lytte. Det betyr først og fremst å avstå fra å reagere umiddelbart, og å være åpen for inntrykk. Alexanderteknikken er dermed en god hjelp til akkurat det. Enten det er sure toner, kompliserte spørsmål eller rare meninger kan det å lytte åpent og tålmodig oppleves som tildels ubehagelig. Jeg sier derfor ikke at det er enkelt, men det er helt nødvendig.



Relaterte blogginnlegg



lørdag 15. februar 2020

En ny begynnelse

Forrige innlegg handlet om aktiviteter som krever at du må bruke ekstra krefter. For å være oppmerksom på hvordan du gjør ting er det lurt å begynne fra nøytral. Innleggene før det igjen handlet om å bøye seg ned. Du kan best bli oppmerksom på hvordan du bøyer deg ned om du begynner i full oppreist, nøytral, stilling. Men hva er egentlig nøytral?

Det er sjelden vi er i nøytral, fullt oppreist stilling, at vi står rett opp og ned uten å gjøre noen ting. Om du bare står og venter på bussen gjør du kanskje noe med hendene, flytter vekten fra det ene beinet til det andre, snur på hodet for å se på noe, osv. Å bare stå rett opp og ned, i nøytral posisjon, er nærmest å regne som unaturlig. Men derfor er det også nyttig å komme til den posisjonen av og til, og særlig som et utgangspunkt for å analysere hva vi faktisk gjør når vi gjør noe.

Det er bare et lite problem, eller egentlig et stort et – du kan ikke vite om du faktisk er i nøytral.

Det vante
I Alexanderteknikk-timer hender det rett som det er at eleven opplever å stå lent bakover enda han eller hun står rett opp og ned. Læreren har med sine hender hjulpet eleven til en mer nøytral stilling. Eleven er så vant til å være lent forover at den nøytrale posisjonen oppleves som «feil». Et blikk i speilet kan gi en åpenbaring.
Når jeg selv utveksler arbeid med andre alexanderlærere i vår pågående faglige utvikling, og en kollega legger sin hånd på min nakke, kan jeg alltid oppleve mer av hva jeg faktisk gjør der jeg står. Jeg er heller ikke i «nøytral». Det er alltid mer jeg kan la være å gjøre.

«Nøytral» finnes altså i praksis ikke. Vi har vaner, eller uvaner, i forhold til det å være oppreist i forhold til tyngdekrafta. Siden tyngdekrafta er konstant er vanene også mer eller mindre konstante, noe vi bruker hele tiden. Ser vi nøye og detaljert på det å f.eks bøye seg ned gjør vi altså «feil» allerede før vi har begynt. 
Det blir som å skulle legge ut på tur med et kompass som viser feil, og som Alexander sa: «You can't know a thing from an instrument that is wrong» (Alexander 1995, s.198).

Så hva gjør vi med det?

Begynne fra begynnelsen
Mange vil argumentere for at siden vi gjør «feil» med en gang vi reiser oss, så må vi begynne med å legge oss ned og ta det derfra. Det er mye som taler for en slik strategi, ikke minst er den logisk. Den brukes da også mye i Alexanderteknikken ved at vi legger oss ned i det vi kaller «aktiv hvilestilling» eller «semi-supine». Hver gang du reiser deg fra semisupine er det en anledning til å observere ditt forhold til tyngdekrafta. 

Noen Alexanderteknikk-lærere tar det et skritt lengre og jobber med det som kalles «the Dart procedures». Raymond_Dart var en kjent anatom, mest kjent for å være den som oppdaget førtidsmennesket «australopithecus». Han var en stor tilhenger av Alexanderteknikken. På basis av at han var anatom og antropolog foreslo han å bruke posisjoner basert på menneskets utvikling fra fisk til amfibie til reptil osv., for å studere hvordan vi organiserer oss i forhold til tyngdekrafta. Noen Alexanderteknikk-lærere satte senere disse i system og begynte å anvende dem praksis (Dart 1996, Simmons 2015).

Selv når du legger deg ned i semisupine kan du merke at du ikke er i nøytral. Du vil fortsatt holde på deler av kroppen, du gjør fortsatt noe unødvendig. Etter hvert som du ligger der gir du slipp på spenninger og kommer nærmere nøytral. Du får en mulighet til å begynne på nytt. 

Hva om spenningene du gir slipp på når du ligger i «aktiv hvilestilling» i stor grad kommer fra f.eks at du sitter og jobber foran en datamaskin? Selv om du skulle klare å oppnå «nøytral» tilstand, og klare å komme deg opp fra gulvet fortsatt i nøytral, gjenstår utfordringen med å forholde seg til å jobbe med datamaskinen. Vanene du har i forhold til den jobben forsvinner ikke uansett hvor lenge du blir liggende og hvor uansett hvor nærme du er å være i «nøytral».

Du trenger en annen strategi.

En ny begynnelse
Hjernens kart over hvordan kroppen er organisert er ikke fast og uforanderlig. Som du så i eksemplet med eleven som trodde at han/hun lente seg bakover blir hjernens kart påvirket av hvilke vaner vi har. Faktisk er det slik at hjernens kart over kroppen blir oppdatert når du beveger deg. Det betyr du kan påvirke kartet gjennom kvaliteten på bevegelsene du gjør. Du kan rekalibrere kartet gjennom bevisst planlegging og utførelse av bevegelser.

Sagt på en annen måte kan vi se ethvert ønske om å utføre en bevegelse som en ny mulighet, en ny begynnelse til å gjøre ting annerledes. Alexanderteknikken går ut på å utnytte denne muligheten.

I Alexanderteknikken tenker vi «retninger» (nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred osv). Disse er først og fremst preventive og skal hindre kollaps og/eller sammentrekning. Samtidig påvirker de bakgrunnstonus og forutsetningene for bevegelse. Retningene kan faktisk ses på som bevegelse i seg selv, men en tenkt bevegelse du ikke kan utføre muskulært. Tenkt som ønsket bevegelse kan det hende at retningene i seg selv bidrar til å oppdatere hjernens kart over kroppen.

Å tenke retning forbereder deg til bevegelse. De vanligvis umerkelige endringene som skjer i organiseringen av muskelspenning gjør deg mer følsom på om du er ferd med å utføre bevegelsen på en måte du ikke ønsker. Du blir dermed i stand til å stoppe eller endre uønskede tendenser.

Når kvaliteten på bevegelsene blir bedre vil også organiseringen av kroppen gradvis bli bedre. Du gjør mindre av det som er unødvendig og du kommer gradvis nærmere «nøytral». Denne prosessen tar tid, men det finnes en snarvei.

En hjelpende hånd
I en Alexanderteknikk-time vil læreren bruke hendene sine på deg mens du sitter, står og er i bevegelse, for å stimulere til de endringene som skjer når du tenker retning. Du kan si at lærerens hender tenker for deg. Ved hjelp av lette berøringer kan store endringer skje i løpet av en time. I løpet av 30 timer skjer det endringer som ville krevd jevn innsats over mange år om du jobbet på egen hånd. Alexanderteknikk-timer må derfor ses på som en investering.

Å ta timer ligner litt på det å ta timer for å lære å spille et instrument. Du lærer litt etter litt, og blir gradvis mer selvstendig, og jo større innsats, desto større framgang. Forskjellen er at i Alexanderteknikken jobber vi med å endre grunnleggende vaner, blant annet vanene vi har i forhold til tyngdekrafta, vaner du antagelig ikke vet at du har. Men muligheten for endring ligger der. Hver bevegelse du gjør kan være en ny begynnelse. 


Relaterte bogginnlegg

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures Articles. Mouritz.
Dart, Raymond. 1996. Skill and Poise. STATBooks
Simmons, Robin J. 2015. The Evolution of Movement: A guide to the procedures originated by Prof. Raymond Dart. Simmons (egenpublisert).






søndag 9. februar 2020

Ta i


Jeg har skrevet flere innlegg i det siste om det å bøye seg ned. Det er en bevegelse vi gjør ofte. Derfor kan kvaliteten vi utfører bevegelsen med ha mye å si for vår tilstand generelt, og muskelskjelettsystemet spesielt.
Når vi bøyer oss ned kan det ofte være mulig å observere om du kollapser eller spenner deg, og det er ofte mulig å observere hvilken effekt Alexanderteknikken har på bevegelsen.

En annen type aktivitet som kan egne seg godt for å oppleve og utforske Alexanderteknikkens prinsipper er bevegelser der vi må utøve ekstra kraft. Dette kan virke kontraintuitivt om du tror Alexanderteknikken handler om å «slappe av». Alexanderteknikken handler om å organisere og bruke kreftene våre på en effektiv måte, og det blir spesielt tydelig når vi må bruke kraft, når vi må ta i litt ekstra.

Kollaps og skvis
Når vi bruker kroppen på uhensiktsmessige måter gjør vi oss mindre og kortere. Vi kollapser eller trekker oss sammen, eller en kombinasjon av begge deler. I situasjoner hvor vi bruker ekstra kraft blir dette spesielt tydelig.
Når vi bruker ekstra kraft må deler av kroppen stives av og stabiliseres. Om vi er uorganisert og har spenning på feil steder, vil nødvendig støtte kunne mangle og vi kollapser lettere. Kraften vi bruker går i feil retning og vi ender opp med å klemme oss selv sammen i stedet for å utøve kraft mot ett eller annet eksternt objekt.

Situasjoner der du noen ganger må ta i litt ekstra er for eksempel når du
  • åpner et glass (syltetøy eller lignende)
  • vrir opp ei fille
  • åpner ei tung dør
  • løfter noe (en handlepose)

Hvilke situasjoner er det du må ta i litt ekstra? Hvordan gjør du disse tingene? Kan du oppdage om du utfører oppgaven på en uhensiktsmessig eller god måte? 
Jeg skal ikke gå nærmere inn på hva som er vanlige feil. Det kan du klare å finne ut selv ved å observere deg selv eller andre. Jeg skal heller forsøke å gi noen tips om hvordan å tenke for å få kraften til å gå i riktig retning.

3 prinsipper 
Det er tre ting du kan tenke på når du må ta i litt ekstra:
  1. Begynne fra nøytral
  2. La kraften gå gjennom kroppen
  3. Tenk ekspansjon og at arbeidet fordeles over størst mulig område

For å illustrere prinsippene skal jeg beskrive to situasjoner du kan prøve ut i praksis. Det første er å løfte og holde noe, det andre er å dytte.

Løfte
Finn en gjenstand å løfte, noe som veier litt, f.eks en stol. Begynn med å legge hendene på stolen eller tingen du vil løfte uten at du gjør noe. La hendene hvile mot kontaktflaten og la armene og resten av kroppen være mest mulig i «nøytral». (Ideelt sett vil du allerede ha tenkt på hvordan du kan organisere deg selv optimalt i forhold til oppgaven. For en gangs skyld dropper vi den delen av prosessen).
Når du begynner å løfte øker du trykket mot stolen. Da øker også naturlig nok trykket mot hendene dine. (Newtons tredje lov). La trykket mot hendene tillate hendene å utvide seg. Forestill deg at trykket går videre gjennom armene og inn i ryggen, videre gjennom beina og føttene og ned i bakken. 
Forestill deg at ryggen utvider seg på samme måte som hendene, at ryggen tar i mot vekten ved å bli lengre og bredere, at kroppen ekspanderer. I det du løfter stolen eller gjenstanden fra underlaget vil den ekstra vekten måtte tas imot av føttene dine. Er tingen tung nok vil du kunne merke at kontakten mellom føtter og gulv endres. Tenke at føttene får utvide seg akkurat som hender og rygg. 

Dytte
Stå ca en halv meter fra en vegg. Stå diagonalt slik at den ene foten er nærmere veggen enn den andre og med tærne pekende mot veggen. Legg ei hånd mot veggen. Stå mest mulig i «nøytral» og la hånda hvile mot underlaget.

Begynn å lene deg mot veggen slik at trykket mellom hånda og veggen øker. Som når du løftet, la det ekstra trykket tillate hånda å utvide seg. Tenk at du lar trykket gå videre gjennom armen, inn i ryggen, gjennom beina, ned i føttene og ned i bakken. Du vil merke at for å få størst mulig trykk mot veggen, mest mulig vekt, må du la trykket gå ned i «bakfoten». 
Tenk at armen blir lengre, skuldrene ryggen bredere og ryggen lengre. Tenk at du lar det ekstra trykket fordele seg over størst mulig område. 

Har du lært Alexanderteknikk vil du tenke på hodet og nakken også: la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen bli lengre og bredere osv. Tenk at trykket du tar imot med hånden hjelper ryggen din til å bli lengre og bredere, til at hode og bekken kan gå hver sin vei, og at hodet dermed kan gå mer «opp». Du ønsker å integrere bruken av kraften med tanken om retning i kroppen. Det er ingen motsetning mellom Alexanderteknikkens «retninger», som ofte oppfattes å handle kun om avspenning, og det å bruke ekstra kraft. Tvert imot kan vi utnytte bruken av kraft til å tenke bedre retninger. 

Når du har prøvd både å løfte og å dytte håper jeg du forstår at selv om krafta går i ulike retninger er prinsippene nøyaktig de samme. Prøv og se om du kan følge prinsippene og tenke på samme måte når du for eksempel vrir opp ei fille.

Alt alltid
Nå har jeg skrevet om det å ta i litt ekstra, bruke kraft. Men egentlig, siden fysikkens lover er konstante, kan vi tenke på akkurat samme måte om vi bare bruker et minimum av kraft. Selv om du bare holder mobilen din må vekta av mobilen ned i føttene. Den har ikke andre steder å gå. Kroppen din er mellom mobilen og bakken. 

Når vi innser dette forstår vi også at gode bevegelser og optimal bruk av kroppen aldri handler om bare armen, eller skuldra eller nakken. Det er alltid alt på en gang.

Relaterte blogginnlegg





søndag 2. februar 2020

Slapp, stiv eller akkurat passe

I de foregående blogginnleggene har jeg skrevet om en enkel dagligdags bevegelse – å bøye seg ned. Fordi vi bruker denne bevegelsen så mye vil måten du gjør den på ha stor innvirkning på helsen til muskelskjelett-systemet.

Forrige gang foreslo jeg måter du kan eksperimentere på for å bli bevisst hvordan du gjør bevegelsen. En normal person vil gjøre ting som å 
  • begynne bevegelsen i overkroppen før beina, slik at overkroppen presses sammen 
  • stramma nakken slik at nakken bli kortere, og la haka falla nærmere brystet
  • bruke muskler for å bøye knærne i stedet for å la tyngdekrafta gjøre jobben
  • holde pusten


Det siste glemte jeg å nevne forrige gang. At du holder pusten oppdager du lettest når du kommer opp igjen og begynner å puste friere igjen. Hvis du ikke kan puste fritt når du har bøyd deg ned er det et tegn på at organiseringen av muskelskjelett-systemet ikke er optimal.

Endring av vaner
Har du prøvd ut det jeg foreslo i forrige innlegg har du nå en viss ide om hva du gjør når du bøyer deg ned. Du har kanskje oppdaget noen uvaner. Når vi oppdager at vi gjør noe vi ikke ønsker å gjøre det fristende å endre på det direkte. Men når det gjelder bevegelser og organiseringen av muskelskjelett-systemet, og særlig det vi vanligvis beskriver som «kroppsholdning», fungerer det dårlig med direkte intervensjon. Du risikerer å legge til noe ekstra, en ny uvane, istedet for bare å slutte med det du ønsket å slutte med.

I eksperimentet jeg foreslår nedenfor skal vi forsøke endre forutsetningene for bevegelsen og dermed påvirke kvaliteten på bevegelsen indirekte. Enhver bevegelse begynner som en tanke, en intensjon, så vi skal forsøke å endre måten å tenke på.

Tenkning og bevegelse
Vi er ikke vant til å tenke i forhold til bevegelse. Vi ønsker å gjøre noe, og så gjør vi det uten å tenke noe særlig over hvordan vi gjør det. Eller, hvis vi blir oppmerksomme på hvordan vi gjør en bevegelse, så begynner vi å kjenne etter, å føle. Å tenke er ikke det samme som å føle. Sanseinformasjon er noe vi vurderer i etterkant, her handler det om intensjonen vi har før bevegelsen og underveis.

Forrige gang anbefalte jeg å tenke over hvordan bevegelsen utføres. Når du bøyer deg ned kan du for eksempel tillate tyngdekrafta gå gjøre jobben med å folde beina sammen, og du kan bli bevisst på at hofter, knær og ankler må tillate bevegelsen, at hoftene går bakover og knærne forover, (avhengig av hvordan og hvor dypt du bøyer deg ned). Å ha en klar forestilling om hvordan bevegelsen skjer rent anatomisk kan være en fordel. Nå går vi et skritt videre og ser på hvordan vi kan bruke tanken for å påvirke den generelle organiseringen av muskelskjelettsystemet.

Eksperimentet
I dette eksperimentet tester vi ut tre ulike måter å tenke på og forsøker finne ut hvilken effekt det har på bevegelse. Vi kan bruke hvilken som helst bevegelse, men jeg vil anbefale at du fortsetter med bevegelsen vi allerede har sett på – å bøye seg ned.

Første trinn i eksperimentet er å gjøre bevegelsen noen ganger for å etablere et fast utgangspunkt å vurdere ut ifra. Om du bøyer deg ned kan det gjøres på veldig mange måter når det gjelder dybde, vinkel og hastighet. Bestem deg for én måte å gjøre det på og hold deg til den.

Når du har bestemt deg for måten å utføre bevegelsen på kan du gjøre den noen ganger slik at du har et fast utgangspunkt og sammenligningsgrunnlag.
Deretter kan du gå over til å bli kjent med de ulike måtene å tenke på. De er: 
A. Så avslappet så mulig. Tenk at du skal bruke så lite spenning som mulig. 

B. Rett i ryggen. Tenk at uansett hvordan du gjør bevegelsen skal ryggen være rak. 
C. Retning. Tenk at hode og bekken går vær sin vei.

Begynn med å stå rett opp og ned i nøytral stilling. Tenk ideen en stund før du gjør bevegelsen, og tenk mens du gjør bevegelsen. Gjør A noen ganger og ta så pause før du går til B. Å holde mentalt fokus på noe bestemt krever våkenhet og disiplin, så ikke hold på for lenge om gangen, og ikke gjør for mange repetisjoner.

Når du har gjort deg kjent med de tre tenkemåtene har du kanskje allerede en oppfatning om hva effekten av de ulike er. Men Tredje og siste steg er å sammenligne tenkemåtene. Nå kan du gjøre dem etter hverandre, eller veksle mellom dem. Gjør hvilken rekkefølge du mener er best for å få fram kontrastene mellom måtene og tenke på. Igjen - ikke hold på for lenge og ikke gjør for mange repetisjoner. Ta heller pause.

Effekten av de ulke måtene og tenke på er kanskje ikke synlig for det blotte øye. Men det er mulig at den er det, så det kan være en god idé å prøve ut eksperimentet foran et speil. Eller helst minst to, satt opp slik at du kan se deg selv fra siden eller bakfra.

Resultater og drøfting
Hva fant du ut? Hvilken effekt har de ulike måtene å tenke på, om noen, og hva var de eventuelle forskjellene? Hva tror du er årsaken til forskjellene? Hadde noen av tenkemåtene positiv eller negativ effekt på dine (u)vaner i bevegelsen? Hvilken måte å tenke på foretrakk du, om noen?

Konklusjon
Hvis du kjenner til Alexandertekikken tenker du kanskje at C var den «riktige» måten å tenke på. Versjon C har visse fordeler framfor A og B, men det er ikke sikkert du kan trekke noen konklusjon om dette basert på ett enkelt eksperiment. Kanskje du kan trekke konklusjoner om andre ting. 
Kanskje fant du ut noe om forskjellen og likheten mellom bare å tenke en ting og å gjøre det? Eller hvor lett eller vanskelig det er å bare tenke noe mens du beveger deg? Kanskje fikk du bedre forståelse for hva det vil si å tenke «retning» som vi gjør i Alexanderteknikken? Kanskje forstår du bedre hva dine egne vaner er?

Kanskje fikk du noe nytt å lure på? Når forskere gjør eksperimenter finner de kanskje ikke svar på det de lurte på, men de finner alltid nye spørsmål. 


Relaterte blogginnlegg