En livstid å mestre

Forrige gang skrev jeg at Alexanderteknikken tar «et minutt å lære, en livstid og mestre».

Prinsippene i Alexanderteknikken er enkle. Du lærer dem fort. Men lære å bruke teknikken i dagliglivet tar litt lengre tid. Hvor lang tid tar det før du mestrer teknikken, og hva vil det egentlig si?

At du mestrer teknikken betyr først og fremst at du kan bruke den på egen hånd. I en time der du får «hands-on» veiledning behøver du egentlig ikke gjøre noe. Du kan ha mange timer hos en lærer uten at du nødvendigvis får et bevisst forhold til teknikken, og ferdigheter nok til å mestre på egen hånd. Du kan ha stort utbytte av timene likevel. Du lærer noe gjennom kroppen som kan påvirke hvordan du beveger deg til daglig. For enkelte kan en slik passiv tilnærming være den rette, i alle fall for en periode.

Normalt vil en Alexanderteknikk-lærer be deg ta aktivt del i timen og be deg observere og tenke i forhold til det du gjør. Jo mer du bruker teknikken på en aktiv måte, jo mer nytte vil du ha av den.

Begynnerstadiet

I ro. 

For en nybegynner er det enkleste å bruke Alexanderteknikken når du er i ro. Det første du lærer er gjerne å tenke Alexanderteknikk når du ligger i aktiv hvilestilling. Aktiv hvilestilling kan du ha nytte av selv uten Alexanderteknikk. Det er en hvilestilling med mange fordeler. Men med Alexanderteknikken får du mer ut av den.

I bevegelse

Alexanderteknikken blir beskrevet som å kunne «tenke i aktivitet». Jevne og gjentagende bevegelser, som når du går, er ofte det letteste å begynne med. Enkle dagligdagse aktiviteter som å pusse tenner, ta opp mobilen eller plukke opp noe fra gulvet, kan også være passende utfordringer. Det meste av livet består av slike helt enkle bevegelser. Å endre kvaliteten på disse kan ha stor innvirkning på psykofysisk helse, og skal ikke undervurderes som middel til å lære, og etter hvert å mestre, Alexanderteknikken.

Stopp/vent

Nøkkelen til endring av vaner er å kunne la være å reagere automatisk. Å bli bevisst når du får intensjon om å gjøre noe, og å kunne velge å gjøre det eller ikke gjøre det, er en helt grunnleggende ferdighet. Dette er noe som mange allerede kan, men å bruke det bevisst kan også sies å være et første steg i å mestre Alexanderteknikken. 

Viderekommen 

Noen aktiviteter kan beskrives som komplekse. Dette er aktiviteter som krever spesielle ferdigheter, som bygger på vaner tilegnet gjennom trening. Ett eksempel er det å skrive for hånd eller på maskin/pc/laptop, et annet det å spille et instrument. Å mestre teknikken i forhold til slike ferdigheter kan gjøres på flere nivåer. En nybegynner kan få mye ut av å jobbe med å pakke ut og ta opp instrumentet. Men å mestre teknikken fullt ut i komplekse ferdigheter krever ofte en bevisstgjøring og omlegging av vanene ferdigheten bygger på. Dette kan kreve arbeid over tid, men er alltid verdt innsatsen. Små endringer kan gi stor gevinst. Alexanderteknikken integreres i selve aktiviteten og gjør at du mestrer teknikken på et avanserte nivå. 

Livets harde skole

Aller mest krevende er på mestre Alexanderteknikken når du er i en vanskelig situasjon. Dette kan være et jobbintervju, et prøvespill for en musiker, en vanskelig samtale, eller det å holde en tale for den som ikke er vant til slikt. Før eller senere møter vi situasjoner der vi må prestere under press. I slike situasjoner kan Alexanderteknikken være til uvurderlig hjelp, men det er også i disse situasjonene anvendelsen av teknikken krever et høyt mestringsnivå. Dette er ikke alltid noe som kommer av seg selv. Om du aktivt prøver ut teknikken i krevende situasjoner, vil du etter hvert opparbeide deg erfaring og ferdigheter som gjør at du mer og mer mestrer bruken av teknikken også i slike situasjoner. 

Livslang læring

Det som kjennetegner oss mennesker er at vi lærer så lett. Vi kommer til verden ganske hjelpeløse og er avhengige av å lære nesten alt for i det hele tatt å overleve. Denne egenskapen har også en bakside. Vi er også utrolige gode på å tilegne oss uvaner. Mange av disse (u)vanene kan du ha hele livet igjennom. Å lære Alexanderteknikken er derfor aldri noen avsluttet prosess. (Du kan til og med lære uvaner i forsøket på å lære Alexanderteknikk!). Å jobbe med Alexanderteknikken er en prosess som aldri tar slutt, som du alltid kan få mer utbytte av. Du mestrer Alexanderteknikken litt etter litt, og du mestrer teknikken i den grad du mestrer deg selv. 

Relaterte blogginnlegg

Et minutt å lære

Aktiv hvilestilling

Et minutt å lære

Hjemme hos oss når jeg var liten hadde vi brettspillet Othello. Slagordet for spillet var «et minutt å lære, en livstid å mestre». Slagordet kan passe til mange ting, Alexanderteknikken også.

Alexanderteknikken er i prinsippet veldig enkel: la være å reagere umiddelbart, og tenk før du handler. Egentlig kan du det fra før. Så hvorfor skulle Alexanderteknikken kreve en livstid å mestre?

Selv om teknikken er enkel er vi mennesker komplekse og det finnes mye som kan gjøre bruken av den komplisert.

Reaksjonene vi ønsker å unngå kan være ting du ikke aner noe om. Typisk kan det være ting du gjør for å holde deg oppreist og holde balansen, ting du gjør i forhold til tyngdekrafta. Tyngdekrafta er konstant og du blir lett blind for vanene du har. Dette er en av grunnene til at Alexanderteknikken er så mye lettere å lære med «hands-on» timer.

Tenkemåten vi bruker i Alexanderteknikken er egentlig den samme som vi bruker ellers. Det må en tanke til for at du skal gjøre en bevegelse. Men i Alexanderteknikken har vi også intensjoner som ikke skal utføres, bare ønskes. Intensjonene, eller «retningene» påvirker forutsetningene for bevegelse.

Vi vil helst føle resultater av det vi gjør, derfor er det fristende å gjøre mer enn bare å tenke. Det skaper en hindring og gjør ting vanskeligere enn de er.

I Alexanderteknikken er vi opptatt av hele kroppen, ikke bare delene direkte involvert i det du gjør. Det krever at du er oppmerksom på en litt annen måte enn det du kanskje pleier å være til vanlig. Når vi gjør noe er vi mest opptatt av oppgaven, ikke hva vi gjør med oss selv underveis. Alexanderteknikken krever at du er opptatt av prosessen, ikke bare målet.

Det enkleste er å gjøre som man pleier. Men om du kan tenke litt nytt er det lett å lære Alexanderteknikken. Det tar bare et minutt. Du kan bruke en livstid på mestring. Det er alltid noe nytt å oppdage. Men å mestre godt nok for praktisk nytte tar bare noen måneder.

Relaterte blogginnlegg

Aldri utlært

Utvidet oppmerksomhet

Forrige gang skrev jeg om konsentrasjon. Vi er konsentrerte når vi må bruke all oppmerksomhet på en krevende oppgave. Da fokuserer vi all oppmerksomhet på oppgaven og stenger andre inntrykk ute. Oppmerksomhet er en begrenset resurs.

Konsentrasjon er en måte å organisere oppmerksomheten på som vi ofte trenger når vi skal lære noe nytt. Er du god til å konsentrere deg gjør du det bra på skolen. Men det finnes andre måter å organisere oppmerksomheten på. I Alexanderteknikken har vi bruk for utvidet oppmerksomhet. Mange av oss er preget av årevis med skolegang og kan ha godt av å venne oss til å ha et videre oppmerksomhetsfelt.

Begynne med hodet

Jeg har tidligere sammenlignet oppmerksomheten vi trenger i Alexanderteknikken med den du behøver når du er ute i trafikken, eller oppmerksomheten til en musiker som spiller i et orkester. Du kan også sammenligne det med oppmerksomheten til idrettsutøvere på et lag. En håndball- eller fotballspiller må være oppmerksom på både med- og motspillere og ballen.

Oppmerksomheten i Alexanderteknikken er likevel annerledes. I Alexanderteknikken trenger vi en viss oppmerksomhet om hva som skjer i oss selv. Det er uvant for de fleste. Du er kanskje vant til er å «kjenne etter», men det er noe annet. Når noen begynner å lære Alexanderteknikken vil de begynne å kjenne etter hva som skjer her og der i kroppen. Dette kan ha en viss nytte, men er ikke helt hva vi er ute etter. Det som er avgjørende i Alexanderteknikken er forholdet mellom ting, ikke hva som skjer på ett bestemt sted. Vi er ute etter å ha oppmerksomhet om hvor ting er og hvor de er på vei. Men vi må begynne et sted, og et bra sted å begynne er hodet. 

Det er egentlig ikke mulig å være oppmerksom på flere ting samtidig. Vi har bare ett oppmerksomhetsfelt. Vi må derfor ha oss selv i sentrum, og så inkludere andre elementer alt ettersom. For å være oppmerksomme må vi ha noe å være oppmerksomme på. (Dette er en av grunnene til at det er fåfengt å be noen om å «konsentrere» seg. Det er helt bortkastet om ikke instruksjonen er mer spesifikk). Å oppleve at «her er hodet mitt» er en god begynnelse både fordi det er mer spesifikt enn å være oppmerksom på kroppen eller «meg selv»; og faren er mindre for at du begynner å kjenne etter og fokusere for snevert. Hodet er senter for mange av sansene våre, ikke minst syn og hørsel; (og vi puster gjennom nesa, så oppmerksomhet om pusten kan også inkluderes om nødvendig). Hodet er på en måte «deg», det stedet du observerer verden fra, og dermed naturlig midtpunkt i oppmerksomhetsfeltet.   

Forslag til en plan

Å velge hvordan å bruke oppmerksomheten er en ferdighet. Som alle ferdigheter kan dette øves, og da er det kjekt å ha en plan. (Jeg liker planlegging og systematikk, kanskje fordi jeg har hatt så stor nytte av det som klassisk utdannet musiker). Oppmerksomhet om hodet er en begynnelse, så behøver vi ytterligere to elementer. For å ha et oppmerksomhetsfelt må vi oppleve forholdet mellom hodet og noe annet, (hva dette «noe annet» kan være skal jeg komme tilbake til); og for at alt dette skal ha noen praktisk nytte må vi kunne ha denne oppmerksomheten mens vi er i aktivitet.

Hvis du skulle følge en plan for å utforske og øve på det å ha et utvidet oppmerksomhetsfelt kan den kanskje se slik ut:

1) Være oppmerksom på hodet. Kan du ha noe av denne oppmerksomheten når du gjør noe enkelt, som å lese denne teksten, går rundt i rommet, eller sjekker mobilen din? Er dette annerledes enn oppmerksomheten du pleier å ha til vanlig? Oppmerksomhet er dynamisk, den kan komme og gå. Kan du legge merke til hvordan oppmerksomheten skifter? La den gjøre det, og finn tilbake til det å inkludere litt oppmerksomhet om hodet. 

2) Være oppmerksom på avstanden mellom hodet og noe annet. Dette kan for eksempel være avstanden mellom hodet ditt og skjermen/mobilen. Hvis du går rundt i rommet kan du oppleve avstanden mellom hodet og vegger og/eller tak. Hva slags effekt har dette? Prøv denne formen for oppmerksomhet i andre enkle aktiviteter enn å gå, gjerne noe du gjør ofte, som for eksempel å pusse tennene. I Alexanderteknikken er det viktig å kunne tenke tredimensjonalt. Å ha opplevelse av hvor du er i rommet kan hjelpe på dette. 

3) Være oppmerksom på avstanden mellom hodet og bekken/sitteknuter/kontakten med stolen (om du sitter), eller mellom hodet og føtter (først og fremst når du står eller går). Kan du ha noe av denne oppmerksomheten når du leser på skjerm/mobil, eller gjør andre ting? Oppmerksomhet om hodet + bekken/føtter gir bevissthet om lengden av kroppen. Det er denne lengden som komprimeres om du bruker kroppen feil og kollapser eller trekker deg sammen. Prøv ut det å ha noe oppmerksomhet om avstanden mellom hode og bekken når du bøyer deg ned for å plukke opp noe fra gulvet. Bøye oss ned gjør vi flere ganger om dagen. Selv om det ikke er helt ned til gulvet vil de fleste ha lett for å kollapse. Det vil gjøre en stor forskjell om du kan unngå kollaps. 

4) Oppmerksomhet om tre punkter. Vi kan selvfølgelig ikke tenke på tre ting om gangen. Det er minst to ting for mye. Men det går om de tre tingene henger sammen, som i en trekant. Kan du ha oppmerksomhet om hodet ditt, kontakten med stolen (eller føttene) og skjermen/mobilen? Tenk deg at at de tre punktene definerer et rom. Du vil ta vare på dette rommet når du er i aktivitet. Da unngår du å kollapse eller trekke deg sammen. Du kan finne tre punkter når som helst og hvor som helst. I utgangspunktet er det to punker i kroppen (f.eks. hode + føtter) for å bevare lengden og rommet i kroppen; og et punkt i omgivelsene for å sørge for utvidet oppmerksomhet. 

5) Inkludere hendene. Det tredje punktet i oppmerksomheten kan være noe du har i hånden/hendene. Hendene er det du gjør ting med, og de er svært følsomme. De egner seg derfor godt som referansepunkter. Når du holder på med noe, f.eks. sjekker mobilen, åpner ei dør, tar en kopp kaffe osv., kan du inkludere i oppmerksomhetsfeltet avstanden mellom hånden og hodet. Vi har lett for å kollapse eller trekke oss ned mot det vi holder på med.  Om du observerer noen som holder på med mobilen sin kan du se eksempel på det. Du kan eksperimentere med å ha oppmerksomhet på avstanden mellom hånd og hode, eller hånd og bekken. Begge deler kan fungere. 

Disse punktene er bare forslag og ikke noe du må gjøre eller beherske for å ha nytte av Alexanderteknikken. Om du prøver noe av dette og opplever det som slitsomt, ubehagelig eller hemmende på noen måte kan det hende at du har feil fokus; eller så er kanskje disse ideene ikke noe for deg. Uansett håper jeg du finner det interessant å eksperimentere organiseringen av oppmerksomhetsfeltet. 

Det er mye mer å si om oppmerksomheten og hvordan vi bruker den for å fungere best mulig. Fortsettelse følger. 

Relaterte blogginnlegg

Konsentrasjon 

Hvor er du? 

Hode og hale 

Konsentrasjon

I tillegg til å være Alexanderteknikk-lærer er jeg også utdannet fiolinpedagog. Jeg har hatt elever i alle aldre. De aller yngste har gjerne en av foreldrene med på timen. Det kan være til stor hjelp, men ikke alltid. Jeg husker en gang for mange år siden, en liten gutt hadde spilletime og var ikke helt med på notene. «Konsentrer deg, Oskar!», ropte faren fra hjørnet der han satt. Ikke særlig hjelpsomt. 

(Oskar var ikke hans egentlige navn).

Tror du lille Oskar visste hvordan han skulle «konsentrere seg»?

Vet du? 

Problemet med konsentrasjon

«Konsentrasjon» er et fy-ord i Alexanderteknikken på lik linje med «slappe av», som er et uttrykk vi helst unngår.

Vi har mange gode grunner til å unngå å snakke om konsentrasjon. Lille Oscar visste ikke hvordan han skulle «konsentrere seg». Det er det de færreste som vet. Hvis du ber noen om å konsentrere seg vil de foreta seg noe lite konstruktivt som å bite tennene sammen, rynke panna og holde pusten. Mange andre ting kan de finne på å gjøre også, alle like uhensiktsmessige.

Men det finnes en annen og viktigere grunn til at begrepet konsentrasjon ikke er forenlig med Alexanderteknikken. Konsentrasjon er en beskrivelse av en måte å organisere oppmerksomheten på. Denne formen for organisering av oppmerksomheten er ikke den først og fremst trenger i Alexanderteknikken.

Former for fokus

Det finnes grader av oppmerksomhet, og det finnes ulike måter å være oppmerksom på. Noen ganger trenger vi å ha fokusert oppmerksomhet. Hvis vi for eksempel skal løse en mentalt krevende oppgave eller prøver å lese vanskelig tekst, krever det mye oppmerksomhet. Siden oppmerksomhet er en begrenset resurs stenger vi ute uvedkommende informasjon, vi «konsentrer» oss.

Denne formen for oppmerksomhet har vi ofte bruk for. For å gjøre det bra på skolen trenger vi mye av den. Kanskje er dette den eneste formen for oppmerksomhet vi lærer på skolen, og hver gang vi møter en vanskelighet tror vi at vi løser den best ved å konsentrere oss. Det er ikke sikkert.

Vi kan sies å ha konsentrert oppmerksomhet også når vi ser en engasjerende film eller er på sosiale medier. Da stenger vi andre inntrykk  ute. Du kan se gode eksempler hvor som helst. Over alt står folk og stirrer på mobilen. Kroppen har de parkert i en eller annen mer eller mindre hensiktsmessig posisjon.

Barn blir lett engasjert av det de holder på med, og kan være veldig konsentrerte så lenge interessen er der. Når lille Oscar som nevnt tidligere ikke klarte å være «konsentrert» var det fordi jeg som lærer ikke klarte å engasjere hans oppmerksomhet. Det kunne også være at det var sent på dagen og at det ikke var særlig håp om å få ham mer engasjert  uansett.

Vi voksne blir også lettest konsentrert når vi holder på med noe som interesserer oss, enten det er facebook eller twitter. Men vi voksne har også en bedre evne til å velge fokus. Det er hva vi trenger å gjøre i Alexanderteknikken. Men vi trenger det motsatte av «konsentrasjon».

Formen for oppmerksomhet vi trenger i Alexanderteknikken har jeg i tidligere blogginnlegg sammenlignet med formen for oppmerksomhet vi må ha når vi kjører bil. Vi må ha bevissthet om bilen, egen kjøring, og i tillegg trafikken rundt oss. En annen sammenligning er det å spille i orkester. En orkestermusiker leser og spiller notene og er samtidig oppmerksom på medmusikanter og dirigenten.

Overført til Alexanderteknikken betyr dette å ha oppmerksomhet om forholdet mellom hode, nakke og ryggsøyle samtidig som du er oppmerksom på hva du gjør. Dette er ikke vanskelig å lære. Det kan sammenlignes med å lære å sykle. Når du først har skjønt hvordan det fungerer er det ganske lett.

Overkonsentrasjon

Noe som er nytt og ukjent krever mer oppmerksomhet enn det vi er vante med. Siden oppmerksomheten som tidligere nevnt er en begrenset resurs, vil en nybegynner ofte ha et snevert fokus, stenge inntrykk ute og «konsentrere» seg. Av og til må det være slik. Men når du lærer Alexanderteknikk er det best å unngå det i den grad det er mulig.

Underveis i prosessen med å lære Alexanderteknikk kan det være fint å bli bedre kjent med egen anatomi. Helt enkle ting som å vite hvor leddene er i kroppen kan være nyttig. Men når du begynner å bli mer oppmerksom på anatomiske detaljer er det lett å miste helheten. Det er typisk for nybegynnere å prøve å kjenne etter for mye hva som skjer i nakken for eksempel.

Dette kan skje for de mer viderekomne også. Sentralt i Alexanderteknikken er å kunne ha noe oppmerksomhet om forholdet mellom hode, nakke og ryggsøyle. Når du begynner å få taket på  den biten kan neste skritt være å ta inkludere knærne også. Når du begynner å tenke på knærne er det lett å fokusere for mye og glemme hva som skjer med hode og nakke.

For å unngå overfokusering er det to ting som er viktig. For  det første, og dette kan jeg ikke understreke nok: DU BEHØVER MYE MINDRE OPPMERKSOMHET ENN DU TROR! 

Et lite glimt er nok. Du kan sammenligne det med forskjellen mellom å være i et rom som er fullstendig mørkt (ingen oppmerksomhet), og et mørkt rom hvor du har akkurat nok lys til å skimte hvor døra er. Det er nok til å vite hvor du skal. Overført til Alexanderteknikken betyr det at det for eksempel kan være nok å være oppmerksom på hvor hodet ditt er i forhold til resten.

Den andre tingen som er viktig, og nyttig, er å kunne være oppmerksom mens du er i aktivitet. Hvis du fokuserer for mye vil du ha vanskeligheter med å bevege deg fritt. For nybegynnere kan det være veldig nyttig å begynne å inkludere oppmerksomhet om hode, nakke og ryggsøyle når de er ute å går. Dette er noe vi pleier å prøve ut på timene. Fokuserer eleven for mye vil han/hun begynne å gå veldig langsomt. At du kan gå i normalt tempo minsker risikoen for overkonsentrasjon. Etter hvert bør du kunne ha noe oppmerksomhet om hode og nakke mens du har en vanlig samtale. Klarer du dette har funnet rette form og grad av oppmerksomhet. Det kan virke vanskelig til å begynne med, men går fint med litt øvelse. En Alexanderteknikk-lærer kan gi gode tips om hvordan. Det skal jeg skrive om en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg

Tenke i aktivitet 

Fleksibelt fokus 

Organisert oppmerksomhet

Aldri utlært

Jeg har tidligere skrevet om parallellene mellom Alexanderteknikken og det å lære å spille et musikkinstrument. Alexanderteknikken er også noe du lærer litt etter litt, og som du blir bedre på jo mer tid du investerer. Akkurat som når du spiller et instrument blir du aldri utlært. Du kan alltid lære noe nytt. 

Nye låter

Nybegynnere på et instrument spiller enkle ting. Å finne og trykke ned riktig tangent kan være mer enn nok i første omgang. I Alexanderteknikken begynner vi også med enkle ting, som å stå, sitte og gå. Etter hvert lærer du deg å bruke Alexanderteknikken i mer komplekse aktiviteter. Teknikken kan brukes i alle sammenhenger, så det finnes alltid noe nytt å prøve ut. Det blir som å lære seg å spille et nytt stykke. Det er kanskje det mest spennende ved å spille et instrument, og det mest utfordrende ved å bruke Alexanderteknikken. Livet har mange utfordringer og Alexanderteknikken kan komme til nytte selv i situasjoner du ikke forventer det.

Nyanser

Nybegynnere på et musikkinstrument kan ha nok med å spille notene og lite ferdighet til å skape nyanser. Å gjøre forskjell på sterkt og svakt er ofte det enkleste og første man lærer. I Alexanderteknikken er det veldig ulikt hva elever oppfatter av nyanser til å begynne med. Det handler gjerne om «veldig anspent» og «litt mindre anspent». Med erfaring blir du oppmerksom på stadig mindre nyanser. Det handler like mye om kvalitet på muskelspenning som på graden av spenning. Det blir som når en musiker kan variere klangen og gi liv til hver enkelt tone. En erfaren musiker kan gi nytt liv til selv helt enkle og kjente melodier. På samme måte kan en som er erfaren i Alexanderteknikken oppdage nye dynamiske forhold i de mest enkle og dagligdagse bevegelser. Det er utforskning som aldri trenger å ta slutt. 

Gamle og nye vaner

Alexanderteknikken handler om å avlære unødvendige vaner. Vaner må vi ha, og vi lærer oss nye hele tiden, uten at vi kanskje merker det. Vi kan alltid jobbe med å forfine hvordan vi gjør ting på, akkurat som erfarne musikere alltid jobber med grunnleggende teknikk. Selv den beste fiolinist kan ha nytte av å øve på bare å stryke på løse strenger. Når vi blir eldre endrer kroppen seg. Det gir også behov for forbedring.

Alexanderteknikken kan også brukes når du lærer helt nye ting. Teknikken gjør at vaner kan være mer fleksible og det blir lettere å lære seg noe nytt. Også på den måten kan det sies at Alexanderteknikken bidrar til at det alltid er mer å lære. 

Relaterte blogginnlegg

Klingende Alexanderteknikk

Samklang

Pauser 

Litt hver dag 

Hvor er du på vei?

Alexanderteknikken handler ikke om hva du gjør, men hvordan du gjør det. Alexanderteknikken handler heller ikke om å gjøre ting riktig. Det finnes endeløst antall «riktige» måter å gjøre noe på. Teknikken går ut på å unngå det som er unødvendig. Du vil da ende opp med den beste måten å gjøre noe på under de rådende omstendigheter. 

Eksperiment
I timene, og ellers også, lønner det seg å forholde seg til hver bevegelse eller aktivitet som om det er et eksperiment. Et eksperiment vet du aldri helt hvordan kommer til å gå, du er nysgjerrig på resultatet og åpen for hva som kan skje. Et negativt resultat kan være minst like lærerikt som et positivt.

To feil
Det er to feil du kan komme til å gjøre når du har timer i Alexanderteknikken. Noen Alexanderteknikk-elever blir veldig opptatt av om en bevegelse gikk «bra» eller «dårlig». Det er jo naturlig å ønske et positivt resultat, men vi må forsøke å ha en vitenskapelig innstilling. Resultatet har verdi enten det er positivt eller negativt så lenge det betyr at du oppdaget noe nytt. (Folk som ikke har peiling på forskning og vitenskap tror et negativ resultat betyr at eksperimentet er mislykket). 

Den andre feilen det er lett å gjøre er å bli for opptatt av hva du nettopp gjorde. Hvis det du gjorde var «bra» er det fristende å forsøke å holde på den gode følelsen (noe som er fullstendig bortkastet); og hvis det du gjorde var «dårlig» har noen mennesker lett for å bruke tid og krefter på enten å unnskylde seg selv, eller dømme seg selv, (igjen fullstendig bortkastet). Du behøver bare å slå fast hva du oppdaget, om du oppdaget noe, og så gå videre. 

Alexanderteknikk-lærer Tommy Thompson definerer Alexanderteknikkens prinsipp om «inhibition» som «witholding definition», å la være å definere. Det passer veldig fint i denne sammenhengen. 

Hvor skal du nå?
Tenk deg at du er ute og kjører bil, eller går eller sykler. Forestill det at du hele tiden tenker over veien du nettopp har tilbakelagt. Du vurderer din egen innsats og valgene du gjorde. En slik bruk av tanke og oppmerksomhet er uhensiktsmessig og ganske slitsomt i lengden. Jeg antar at det er ikke slik du pleier å gjøre når du er ute og kjører, eller sykler eller går. Men det er i praksis det noen gjør i Alexanderteknikk-timene. 

I en Alexanderteknikk-time bør du ha samme innstilling som når du er ute i trafikken. Du er mest opptatt av det du møter her og nå. Du er klar over veien du har tilbakelagt. Kanskje du vet at du skulle valgt en annen fil før ei rundkjøring, men du bruker ikke tid på å gruble på det. Det som betyr noe er: hvor er du på vei nå? 

Neste skritt
Hvis du for eksempel i en time nettopp har reist deg opp fra en stol, er det neste du skal gjøre det du bør være mest opptatt av. Skal du sette deg ned igjen? Skal du ta noen skritt, eller gjøre noe annet, eller bare stå der? Det er intensjonen om handling du må forholde deg til, og som har betydning for hvordan du organiserer deg selv. Det at du nettopp reiste deg fra stolen lærte du kanskje noe av, men det er en avsluttet handling. Er du for opptatt av det du nettopp gjorde, lever du i fortiden og ikke her og nå. Nå skal du gjøre en ny bevegelse. Om du reiste deg opp aldri så harmonisk og elegant og balansert vil det ikke hjelpe stort, for nå må du ta nye valg. Det er det du gjør nå som betyr noe. 

Relaterte blogginnlegg

Kjenne veldig godt etter

Tenke, ikke føle

Litt hver dag

Jeg har skrevet flere blogginnlegg der jeg trekker sammenligningen mellom Alexanderteknikk og det å spille et instrument.  Begge deler er ferdigheter som du kan bli bedre på. Jo mer du legger i det, jo mer får du igjen. Aller best er det å øve hver dag.

Det du gjør hver dag blir du god på. Det gjelder alle, enten du er idrettsutøver eller er musiker eller annen type utøver, eller er en helt vanlig person.

Da jeg gikk på videregående øvde jeg hver dag før jeg gikk på skolen. (Jeg hadde dessverre ikke mulighet til å gå på musikklinje). Det var ikke så mye øving jeg fikk tid til, men ti minutter var nok til å gjøre en forskjell. Jeg fikk varmet opp slik at det var lettere å fortsette øvingen når jeg kom hjem. På samme måte kan ti minutter med fokus på Alexanderteknikken, enten det er gjennom «aktiv hvilestilling» eller annen aktivitet, forberede deg for dagen.

Ti minutter øving med høy kvalitet gir framgang når det skjer hver dag. Det er som å legge noen kroner på sparegrisen. Du kan eksperimenterer og forske kontinuerlig over lengre tid. Du bygger litt videre for hver gang.

Hva kan være ditt eget forskningsprosjekt? Du har sikkert noe ideer selv . Hvis ikke kan du spørre din Alexandertekmikk-lærer om tips eller råd.

Mange føler de har nytte av en app. Det finnes en app for alt, også apper med veiledning om Alexanderteknikk. En kollega i Nederland har lansert en app med over 90 lydfiler med instruksjoner og veiledninger. www.thinkup.nl

Jeg synes appen fungerer ganske bra. Det eneste jeg vil sette fingeren på er de anatomiske beskrivelsene. Det er ikke alltid klart når disse er faktiske beskrivelser eller imaginære forestillinger brukt for å påvirke spenningsforhold i kroppen. Men dette behøver ikke være noe stort problem for den som tar timer og har lært litt om hvordan kroppen henger sammen.

Det viktigste med en slik app er at den kan hjelpe deg til å arbeide regelmessig og kontinuerlig.

Det du gjør hver dag blir du god på, som sagt. Rutiner og regelmessighet er avgjørende. Problemet for mange er å komme i gang, og å holde seg i gang. Men det egentlige problemet er at de gjør ting vanskeligere enn de er. Du pusser tennene hver dag (håper jeg). Å øve på noe er det samme. Bruk noen minutter hver dag. Det har du tid til. En bitteliten investering du får mye igjen for.

Relaterte blogginnlegg

Etyder

Pauser

Alexanderteknikk i dagliglivet

Å spise en elefant

Intensjon, ikke posisjon

Alexanderteknikken er enkel og forklare, men kan lett misforstås. Det har å gjøre med at Alexanderteknikken handler om hvordan du «bruker» deg selv, hvordan du gjør helt grunnleggende ting som å holde deg oppreist og bevege deg. Det er så nært at det er vanskelig å ha en objektiv oppfatning av hva du selv gjør.

Alexanderteknikken kan misforstås selv når du har hatt din første time. En første time kan foregå på mange ulike måter. En introduksjonstime jeg gav nylig ble veldig rolig. Eleven satt og stod eller lå på en benk. Fokus var på å tillate bredde i kroppen, slippe pusten til og holde mindre på spenninger.

Etter timen spurte eleven om hva som skulle læres i timene, om det var å finne «riktig posisjoner». Jeg svarte at det du lærer er å ha riktige intensjoner, ikke riktige posisjoner. Jeg kom så med en mer utfyllende forklaring.

Lærerens hender

Det er lett å se hvordan eleven fikk oppfatningen om «riktig posisjon» etter en slik rolig time. Med hendene gjør jeg små endringer som har stor effekt. Tilsynelatende er det de små endringene i posisjon som gjør forskjellen. Men posisjon er egentlig underordnet.

Viktigst er kvaliteten av kontakt. Er kontakten med hendene god vil jeg som lærer kunne invitere eleven til å være «lang og bred». Eleven må tillate at det skjer, men behøver ikke nødvendigvis ha en bevisst intensjon.

I tillegg til å ha kontakt kan jeg bruke en eller annen bevegelse, stor eller liten, til å stimulere mer endring til å skje. Den nye posisjonen vil kunne oppleves som mer avspent, selv om den ofte er mer dynamisk, og den oppleves da som mer «riktig».

Men bevegelsen kunne like gjerne vært en annen, og resultatet av bevegelsen kunne like gjerne vært en annen posisjon. Det er kvaliteten på bevegelsen som avgjør, ikke hvilken bevegelse det var.

Nå er det selvfølgelig slik at noen posisjoner er enklere å ha å gjøre med enn andre. Og noen posisjoner har egenskaper som gjør dem godt egnet som hjelpemiddel i Alexanderteknikk-timer. Jeg vil understreke middel. De er ikke et mål. Alexander kalte disse posisjonene for «positions of mechanical advantage». En av disse posisjonene var å lene eleven litt bakover i stolen. Hjulpet av lærerens hender bevarer eleven lengde og bredde i kroppen. Samtidig settes eleven i en situasjon som utfordrer holdningsmuskulaturen. Dette stimulerer til reorganisering av muskelskjelettsystemet.

Elevens deltakelse

Som nevnt over må eleven tillate at endringer skjer. Om eleven har en intensjon om at ingenting endres, at alt skal være statisk, vil ingenting skje. Eleven må samarbeide, men ikke nødvendigvis aktivt.

Noen ganger er det best om eleven først og fremst prøver å ikke være i veien. Elever kan ha et sterkt ønske om å ville hjelpe til. Det kan føre til en masse unødvendig spenning.

Eleven lærer gjennom å samarbeide, selv når det bare er mentalt, og selv når det tilsynelatende er passivt. Å kunne la være å gjøre noe, velge å la være å reagere, er nødvendig grunnlag for at endringer kan finne sted.

Eleven jeg fortalte om til å begynne med hadde en mer aktiv rolle. Hun ble invitert til å ønske bredde i kroppen. Dette var ment som en første begynnelse i å bruke bevisst intensjon. Etter hvert prøver vi ut denne måten å tenke på i alle mulige slags posisjoner, og i bevegelse. Målet at eleven bruker dette som hjelpemiddel når hun (eller han) er på egen hånd.

Utfordringen er å huske å tenke, ta seg tid til å tenke, og å være klar på hva intensjonen er. En intensjon om å oppnå en bestemt posisjon vil bare føre til en statisk tilstand. Jeg håper det er klart at det er en dårlig idé. Vi ønsker noe helt annet. 

Relaterte blogginnlegg

Tenke, ikke gjøre 

Tenke, ikke føle

Nettbasert Alexanderteknikk-undervisning

Forrige søndag vedtok Helsedirektoratet stenging av flere virksomheter, blant annet «fysioterapeuter, kiropraktorer ... og virksomheter som utfører alternativ behandling». Uken i forveien hadde de allerede vedtatt stenging av «frisørtjenester, hudpleie, massasje ... og liknende», og vi Alexanderteknikk-lærere hadde allerede bestemt oss for å slutte å gi «hands-on» undervisning. 

Jeg kategoriserer ikke Alexanderteknikk som «alternativ behandling», men alle andre og myndighetene gjør det, så da har jeg ikke noe jeg skal ha sagt. Selve vedtaket har jeg ingen problemer med. Å innstille «hands on»-undervisning er det eneste fornuftige i dagens situasjon, og som sagt hadde vi allerede gjort det.

I vedtaket som gjelder for blant annet alternativ behandling heter det at stenging skjer «med mindre virksomheten kan ivareta helsemyndighetenes pålegg om smittevern». Pålegg om smittevern innebærer at tjeneste må «kunne ytes på minimum to meters avstand, eller ha kortere varighet enn 15 minutter. Det må ikke foreligge symptomer på luftveisinfeksjon, og det må ikke være risiko for dråpesmitte».

Man kunne i teorien tenke seg at jeg kunne undervise sittende i et hjørne på kontoret mens jeg instruerte eleven på minst to meters avstand. Men da måtte elevene møte på kontoret og all reise øker antall potensielle smittepunkter. Det er ikke verd det. Da er det like greit å ha timene på nettet.

På nett

Bruk av berøring og veiledning med hendene har vært det sentrale element Alexanderteknikk-undervisning i over hundre år. Direkte fysisk kontakt og muligheten til kommunisere kinestetisk har store fordeler i arbeidet med å endre balanse- og bevegelsesvaner. Hvordan undervise uten berøring?

I Alexanderteknikk-timer på nett gjør vi mye av det samme som i vanlig timer. Det finnes uendelig mye som kan gjøres av eksperimentering og utforskning. I en vanlig time er det enklere for meg som lærer å observere prosessen siden jeg kan bruke både øyne, ører og berøring. Å undervise på nettet setter visse begrensinger og kan være mer utfordrende. Men det viser seg at begrensningen også kan gi fordeler.

Fordeler

En av fordelene ved nettbasert undervisning er at eleven blir mer selvstendig. Alt som skjer av endring er en følge av elevens egen tankeprosess og uavhengig av lærerens fysiske inngripen. Eleven vil mye tydeligere se og forstå hva han eller hun kan gjøre på egen hånd. Alexanderteknikken blir elevens teknikk.

I tillegg kommer fordelen av at eleven er hjemme hos seg selv. Alexanderteknikken blir ikke bare noe som skjer på mitt kontor, og kanskje på veien hjem, men noe som eleven lettere assosierer med sine egne daglige omgivelse. Veien fra læringssituasjon til anvendelse blir kortere.

Ulemper

Nettbasert undervisning har også ulemper. Den mest opplagte er at for noen er hjelpen som gis gjennom kontaktbasert undervisning av uvurderlig nytte. «Hands-on» Alexanderteknikk-undervisning gir større fysiske endringer på kortere tid, fysiske endringer som øker forutsetningene for å lære Alexanderteknikken. Dette kan særlig gjelde de som sliter med kroniske smerter av ett eller annet slag. 

Men også denne gruppen vil kunne ha nytte av undervisning uten berøring på ett eller annet tidspunkt i læringsprosessen. Opplevelsen de fysiske endringene gir kan og til overskygge det faktum at endringene avhenger av endring i tenkning. Å gjøre seg mer uavhengig av berøring setter fokus på tankeprosessen og kan gi eleven større evne til å takle egen situasjon.

Den viktigste grunnen til å bruke berøring i undervisningen er at det gjør det så mye lettere for eleven å bli bevisst egne uvaner. Det er så mye enklere å oppdage sine egne uvaner når lærerens hender fungerer som speil. Uten hjelp fra lærerens hender vil dette kunne ta lengre tid. Eleven tar kortere steg framover, det tar lengre tid, men eleven kan lettere finne veien selv.

Hvis du vil prøve en Alexanderteknikk-time på nettet er et bare å ta kontakt. Du finner kontaktinformasjon på min hjemmeside: www.alexanderinfo.no

Relaterte blogginnlegg

Fingrene av fatet

Skype 

 

Organisert oppmerksomhet

Alexanderteknikken går ut på å finne ut hva du gjør som du ikke behøver å gjøre og så slutte med det. I prinsippet enkelt, men som jeg nevnte i en tidligere artikkel kan vi møte noen utfordringer på veien.

En av utfordringene er at vi er så vante med vanene vi har at vi ikke legger merke til dem. De er usynlige for oss. Så hvordan kan vi begynne å legge merke til dem?

«Vi må begynne å kjenne bedre etter», tenker du kanskje. En veldig naturlig tanke. Men i Alexanderteknikken løser vi dette på en mer indirekte og mer elegant, og til syvende og sist mer funksjonell måte.

Vi bedrer følsomheten og evnen til å registrere hva som foregår ved å forbedre koordinasjonen av muskelskjelettsystemet. Det kan vi gjøre uten at vi behøver å «føle» detaljene. Bedre koordinasjon betyr at musklene har dynamisk spenning, er relativt avspente og dermed mer følsomme.

Koordinasjon av muskelskjelettsystemet er avhengig av hvordan vi organiserer oss i forhold til tyngdekrafta. Denne organiseringen skjer automatisk, men vi kan påvirke den, og for å påvirke den trenger vi oppmerksomhet.

Men det vi trenger er utvidet oppmerksomhet, ikke fokus på detaljer. Vi trenger ikke «konsentrasjon». For snevert fokus vil ofte gjøre at vi holder igjen og hemmer bevegelsene. 

En generell oppmerksomhet er tilstrekkelig til å observere forholdet mellom delene av kroppen og forholdet mellom oss selv og omgivelsene.

Oppmerksomheten er en begrenset resurs, den må utnyttes med omtanke. Heldigvis kan oppmerksomheten også trenes. Å kunne velge hvordan å bruke oppmerksomheten er en form for ferdighet.

Å koordinere muskelskjelettsystemet handler i stor grad om å organisere oppmerksomheten. Du kan trene på det med en veldig enkel øvelse. Du kan spørre deg selv: «Hvor er hodet mitt?». Du behøver ikke å «kjenne etter» for å vite hvor hodet ditt er. Det er nok bare å registrere det. Deretter kan du tenke på hvor hodet ditt er i forhold til for eksempel kontakten du har med bakken, det du berører med hendene, skjermen du ser på og/eller rommet du er i.

Når du er blitt vant til denne formen for organisert oppmerksomhet er neste steg å kunne ha litt oppmerksomhet om deg selv også mens du er i bevegelse. Når du kommer så langt har du et godt grunnlag for å mestre Alexanderteknikken.

Relaterte blogginnlegg

Hvor er du?
To utfordringer

På egen hånd

Å lære Alexanderteknikk ligner på mange måter det å lære andre ferdigheter, som for eksempel å kjøre bil eller å spille et instrument. De færreste vil prøve å gjøre det helt på egen hånd. Å ha en lærer er til stor hjelp. Med en lærer vil du kunne mestre ferdigheten bedre og på mye kortere tid.

Målet med all undervisning er å gjøre eleven uavhengig. Lærerens mål er å gjøre seg selv overflødig. Som nybegynner er det vanskelig å være uavhengig. En nybegynner på for eksempel fiolin vil fort legge seg til uvaner om han eller hun skulle klare seg på egen hånd, og det vil være vanskelig å holde utviklingen i gang.

Alexanderteknikken er spesielt vanskelig å lære på egen hånd, nærmest umulig vil noen si. I Alexanderteknikken jobber vi ikke først og fremst med hvordan vi manipulerer ytre objekter som en bil eller en gitar, men med hvordan vi «bruker» oss selv i aktivitet. Vi har ingen absolutte kriterier vi kan bruke for å bedømme om vi har gjort noe «riktig». Hvis du synger skal du treffe en tone som du kan høre opptak av eller registrere på en stemmemaskin. Om du gjør yoga er hensikten (blant annet) å innta en viss posisjon som du kan observere i et speil. 

I Alexanderteknikken jobber vi med å endre grunnleggende koordinasjon som bare til en viss grad kan observeres visuelt. Sansen vi er avhengig av er kroppssansen, kalt proprioseptiv eller kinestetisk sans. (De to begrepene har litt ulik betydning, men i denne sammenhengen ser vi dem under ett). Å endre grunnleggende koordinasjon betyr i praksis å endre vaner. Problemet er at kroppssansen forteller oss at det vi er vant til er «riktig». Hvordan kan vi endre på det? Det er ikke lett uten en lærer. Noe kan du likevel gjøre på egen hånd helt fra begynnelsen av.

Body Mapping

«Body Mapping» er et slags støttefag til Alexanderteknikken. Body Mapping går ut på å skaffe seg en klarer forestilling om hvordan kroppen henger sammen. Hvis du beveger deg med for mye spenning og på en uhensiktsmessig måte, vil du sannsynligvis også ha en feil oppfatning om hvordan kroppen er ment å fungere. Å få en riktigere oppfatning av strukturen, særlig hvor leddene er, kan være en god hjelp til å endre vaner. Ny og riktig informasjon gjør at kroppssansen kan rekalibreres.

Her og nå skal jeg ikke gå inn på hvordan du skal gå fram. Jeg har skrevet mange blogginnlegg om kroppens struktur og hvordan den er ment å fungere. Du kan også finne mye informasjon på nettet i form av illustrasjoner og videoer. Alt du behøver å gjøre er å sette igang og finne ut hvor leddene dine er og hva som skjer når du beveger deg.

Om du mener at du allerede har en klar oppfatning av leddene og kroppens struktur, er det likevel god grunn til å jobbe med saken. Vi blir aldri utlært i body mapping. Vi får aldri perfekt kroppsoppfattelse. Anatomi er et så stort emne at det er alltid noe nytt å lære.

Hva du vet eller tror du vet om kroppen din vil påvirke hvordan du tenker. Jo riktigere og klarere oppfatning du har av kroppen din, jo mer presist vil du tenke, og desto lettere vil det være å lære Alexanderteknikken. 

Å stoppe

Et grunnleggende element i Alexanderteknikken er det vi kaller «inhibition». Inhibition er evnen til å la være å reagere på en impuls. Alle har denne evnen i større eller mindre grad. Om du skal endre vaner er den helt avgjørende. 

Å kunne velge å la være å reagere er en ferdighet som kan oppøves. I våre dager med internett, mobiltelefoner og sosiale medier er det kjempeenkelt å øve på «inhibition». Neste gang du får lyst til å sjekke facebook, instagram eller snapchat, eller lyst til å klikke på ei lenke som helt klart bare er «click bait», kan du velge å la være å gjøre det. Du må ikke gjøre det på en anstrengt eller anspent måte, bruke muskelspenning for å hindre deg selv i å handle, men mentalt velge å ikke gjøre noe.

«Inhibition» i Alexanderteknikken er et begrep som dekker både det helt generelle og det spesifikke. Det kan være ønsket om en handling vi avstår fra, eller vi unngår et spesifikt spenningsmønster knyttet til en bevegelse. Uansett vil det å øve på ikke å klikke også gjøre deg bedre i stand til å unngå det uønskede når du tar alexandertimer og begynner å oppdage hva du gjør som hemmer deg.

Tenk opp

Alexanderteknikken består av «inhibition» og «direction». Jeg oversetter «direction» med retning, og den viktigste retningen er opp. Et godt og veldig enkelt eksempel er denne studien på parkinsonpasienter:  Lighten Up

En gruppe på tjue pasienter fikk to ulike instruksjoner, tenke «lighten up» som i Alexanderteknikken eller «pull up» som når du prøver å få bedre kroppsholdning. Effekten av de ulike tenkemåten ble målt:

Twenty subjects with PD practiced 2 sets of instructions and then attempted to implement both approaches (as well as a relaxed control condition) during quiet standing and step initiation. The “Lighten Up” instructions relied on AT principles of reducing excess tension while encouraging length. The “Pull Up” instructions relied on popular concepts of effortful posture correction. We measured kinematics, resistance to axial rotation, and ground reaction forces.

Alexanderteknikk hadde best effekt: 

Both sets of experimental instructions led to increases in upright postural alignment relative to the control condition. Only the Lighten Up instructions led to reduced postural sway, reduced axial postural tone, greater modifiability of tone, and a smoother center of pressure trajectory during step initiation, possibly indicating greater movement efficiency.

Å tenke på disse to måtene er noe du kan prøve ut selv. Du kan prøve det ut både når du står stille og når du går. Når du forstår forskjellen i måten å tenke på, og begynner å mestre det å tenke «opp», har du allerede begynt å bruke Alexanderteknikken på egen hånd.

Som jeg nevnte i begynnelsen er Alexanderteknikken en ferdighet. En ferdighet er noe du blir bedre på ved å øve. Det beste er hver dag, litt hver gang, men ofte. Lykke til!

Relaterte blogginnlegg

En første øvelse

Lenker 

Lighten Up: Specific Postural Instructions Affect Axial Rigidity and Step Initiation in Patients With Parkinson’s Disease 

Artikkel på min hjemmeside: Hva du kan gjøre selv

Lese om Alexanderteknikken

Av og til spør elever om tips om bøker å lese om teknikken. Det er alltid et godt tegn. Det viser at de ønsker å lære mer. Rådene jeg gir avhenger helt av eleven, om han eller hun er nybegynner eller viderekommen, eller har spesielle utfordringer eller interesser. 

Å lese om teknikken kan være et fint tillegg til det å ta timer. Bøker kan gi utfyllende informasjon i tilfelle det er noe læreren din har oversett. Du kan få nye ideer eller nye forklaringer på ting du allerede har hørt slik at du forstår det bedre, eller du kan få frisket opp ting du allerede har lært. 

Å lese om teknikken kan gi deg bedre oversikt og forståelse for prinsippene i teknikken, men også være til praktisk nytte. I bøker kan du ofte finne tips til ting å prøve ut på egen hånd og råd om hvordan å anvende teknikken i dagliglivet. 

Begrensninger

Å lese om teknikken har også sine klare begrensninger. Å lære Alexanderteknikk er som å lære å spille et instrument eller lære å kjøre bil. De færreste av oss er i stand til å lære noen av delene særlig godt bare ved å lese ei bok. Forklaringer med ord har sine begrensninger i seg selv når det gjelder beskrivelse av koordinasjon og bevegelser. Bildene i bøkene kan gi deg noen ideer, men etter min erfaring like gjerne feil ideer som riktige. 

Den største begrensningen ligger derimot i oss selv: vi tolker alt vi leser, ser og hører ut ifra vår egen vanemessige koordinasjon. Vi har ingenting annet å forstå verden i forhold til. 

Jeg opplevde dette selv da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikken. En medstudent på musikkstudiet hadde begynt å ta timer. Jeg syntes det han fortalte var så interessant at jeg bestemte meg for å se nærmere på hva teknikken dreide seg om. Jeg gikk til Deichmanske bibliotek og lånte ei bok om teknikken, Body Learning av Michael Gelb. Det er ei fin introduksjonsbok. Men da jeg noe senere omsider begynte å ta timer stemte ikke det jeg trodde jeg hadde lest med det jeg opplevde i timene. Jeg måtte rett og slett prøve å glemme det jeg hadde lest for en stund. 

Jeg hadde tolket informasjonen i boka ut ifra min egen ganske elendige koordinasjon. Jeg hadde ikke grunnlag for å forstå hvordan teknikken ville arte seg i praksis for meg. I timene måtte jeg forholde meg til mine egne uvaner. Du kan slippe unna slikt når du leser ei bok. På en måte kan du si at vi bruker våre uvaner også når vi leser, dermed er de usynlige for oss. 

Nå og da og hele tiden 

Etter å ta hatt timer en periode begynte jeg å lese om Alexanderteknikken igjen. Jeg er en bokorm og elsker bøker. Alexanderteknikken hadde fanget min interesse og jeg ville vite alt jeg kunne om teknikken. Etter å ha lært mer om teknikken gjennom timene jeg hadde hatt var det annerledes å lese om den. Jeg hadde et nytt perspektiv. Det som var interessant var at jeg leste bøker et halvt års tid, men så nådde jeg et metningspunkt der jeg måtte ta en pause fra lesingen og bare ta timer en periode. Slik var det flere år. Det praktiske arbeidet var nødvendig for å gi mening til det jeg leste. 

Etter at jeg ble Alexanderteknikk-lærer leser jeg bøker hele tiden. Det må til for å holde tritt med alle bøkene som gis ut. Da jeg leste min første bok om Alexanderteknikken i 1990 fantes det kanskje noen titalls bøker om teknikken totalt. Nå er det hundrevis og nye bøker gis ut hele tiden. Det finnes Alexanderteknikk-bøker om det aller meste. På hjemmesiden min kan du finne en litteraturliste ordnet etter tema. Hver tittel har lenke til en kort omtale. Ved å skrive en omtale om hver bok husker jeg bedre hva jeg har lest. Til nå har jeg skrevet 138 bokomtaler. Jeg lærer noe fra hver eneste bok jeg leser, selv de dårlige, og dem er det en god del av. For øyeblikket har jeg nærmere 20 nye bøker liggende, flere bokomtaler kommer etter hvert.

På hjemmesiden har jeg noen generell tips om bøker jeg kan anbefale. Ønsker du mer informasjon kan du gjerne ta kontakt.

Til slutt vil jeg minne om at det selv om å lese bøker om teknikken er aldri så nyttig vil ikke det du lærer i timene stå i noen bok. Når du lærer Alexanderteknikk er det du selv om er pensum. 

Relaterte blogginnlegg

Å lese

Kunsten å møte seg selv i døra

Dette blogginnlegget er skrevet for deg som allerede har hatt timer i Alexanderteknikken.

Alexanderteknikken er en praktisk teknikk, noe du kan anvende i enhver aktivitet. Når du lærer teknikken er det om å gjøre å ta den i bruk i dagliglivet så fort som mulig. Jo mer du bruker den, jo lettere blir det, og jo fortere lærer du.

For ferske alexanderelever kan det lønne seg å sette av tid hver dag til å «øve» på Alexanderteknikken. Det enkleste er vanligvis å legge seg ned i «aktiv hvilestilling», men enda bedre er det om du i tillegg bruker teknikken i en praktisk aktivitet.

Å prøve å være oppmerksom i alle aktiviteter hele tiden blir et diffust mål og fungerer dårlig. Det er bedre å velge en eller to aktiviteter du er interessert i å forbedre. For musikere kan det være noe relatert til sang- eller instrumentalteknikken, for deg som jobber på kontor kan det være bruk av pc.

Men noe helt enkelt og dagligdags kan være lettere å jobbe med i begynnelsen. Å pusse tennene blir ofte foreslått av alexanderlærere. I dette blogginnlegget foreslår jeg en annen, ofte oversett bevegelse: Å åpne ei dør.

Du har sikkert minst ei dør hjemme hos deg som du kan velge å bruke som «treningsapparat». Ved å knytte eksperimenteringen til et konkret objekt du bokstavelig talt ikke kan unngå kan du heller ikke unngå å dra praktisk nytte av eventuelle oppdagelser du gjør underveis.

Den vanlige måten

Du kan begynne med å gjøre deg kjent med hvordan du gjør bevegelsene når du åpner døra på din vanlige måte. Begynn med å stå noen meter fra døra slik at må ta noen skritt. Forberedelsene du gjør, nødvendig eller unødvendig, vil finne sted allerede før du når fram til døra.

Tenk deg at du åpner døra av en grunn. Kanskje noen banker på og så går du og åpner. Å ha en intensjon er viktig fordi vi har alltid en grunn til å åpne ei dør i dagliglivet. Det er neppe noe du gjør bare fordi du syntes det ville være en interessant ting å gjøre.

Så, forestill deg en hensikt, gå bort til døra og åpne den. Lukk den igjen og gå tilbake til der du begynte. (Du kan eventuelt gå gjennom døra, lukke den bak deg og stille deg i tilsvarende avstand på den på andre siden.

Gjenta to-tre ganger for å få et inntrykk av bevegelsene. I og med at du nå er oppmerksom på en annen måte enn vanlig har du allerede gjort endringer fra det normale, så dette er ikke helt den vanlige måten, men noe omtrentlig tilsvarende.

Kanskje går det helt uproblematisk og flytende, kanskje legger du merke til noe som går lett og noe som går tyngre. Registrer det, men la være å trekke noen konklusjoner. På nåværende stadium samler du kun informasjon.

Kunsten å møte seg selv i døra

Når du går for å åpne ei dør har du en intensjon om å utføre en handling eller som er automatisk, innøvd og vanemessig. Det er handling vi utfører uten å behøve å ha oppmerksomhet om den. Når vi gjør noe uten oppmerksomhet har vi ingen kontroll på om vi bruker mer krefter enn nødvendig eller om vi bruker kraften på en hensiktsmessig måte.

For å bli bevisst hva vi faktisk gjør tar vi i bruk et knep. Knepet går ut på å stoppe.

Når du går og åpner døra vil du gjøre det i en sammenhengende serie av bevegelser. Du går, du nærmer deg døra og løfter armen, du tar tak i håndtaket og bruker kraft for å trykke det ned og du åpner døra ved å dra den til deg eller skyve den opp. Alt skjer i ett.

Det du nå kan prøve ut er å gi deg selv muligheten for valg. Når du går mot døra har du valget mellom å stoppe foran døra i passe avstand for å nå dørhåndtaket, eller å fortsette uten å stoppe og åpne døra som før.

De gangene du stopper vil du kunne legge merke til hva du har gjort som forberedelse til å åpne døra. Kanskje har du for eksempel allerede løftet hånda og underarmen? Prøv å vente til siste øyeblikk før du velger å stoppe eller ikke. Prøv å ta deg selv på fersken.

De gangene du stopper venter du et øyeblikk før du velger om du vil gå tilbake til start eller fortsette bevegelsessekvensen. Hvis du velger å fortsette har du muligheten til å observere om du tar i for mye når du begynner bevegelsen igjen.

Om du ikke legger merke til noe spesielt er det helt greit. Kanskje bruker du ikke for mye krefter i forberedelsen til åpne døra.

Neste stopp

Det neste du kan gjøre er å gi deg selv muligheten til å stoppe bevegelsen før neste del av bevegelsessekvensen, dvs i det du har lagt hånda på dørhåndtaket.

Gjør som sist, enten stoppe eller ikke, og når du stopper enten gå tilbake eller gå videre. 

De neste stoppestedene du kan deretter utforske kommer etter at du har trykket ned dørhåndtaket, etter at du har åpnet døra og etter at du har lukket den igjen. (Velger du å gå gjennom døra må du ta tak i og bruke dørhåndtaket på andre siden. Da får du enda flere potensielle stoppunkter. De kan du få gleden av å finne selv).

Bare gjør aktiviteten noen få ganger etter hverandre og gjør gjerne noen andre bevegelser innimellom. Det blir som vinsmakere som spiser et stykke brød for å rense smaksløkene mellom slurkene. Om du merker at oppmerksomheten ikke er på topp kan det være lurt å ta pause og kanskje gjøre mer en annen dag. 

Gjennom denne framgangsmåten har du blitt mer kjent med og bevisst på hvordan du utfører bevegelsene. Kanskje har du allerede vært i stand til å oppdage og unngå unødvendig eller feil bruk av kraft. Du har også fått en klar forestilling om elementene som utgjør aktiviteten. En slik forestilling er del av det Alexander kalte «the means-whereby». Stegene du må ta for å nå målet.

Med dette utgangspunktet er det på tide å legge til det å tenke konstruktivt for å organisere deg selv bedre i aktiviteten.

Tenke retning

Vi virveldyr fungerer best i bevegelse når hodet leder «fram og opp» og når vi har en generell tendens til ekspansjon i muskelskjelettsystemet. Vi fungerer best om vi unngår å gjøre oss mindre. 

Den første rekken av eksperimenter kan ha gjort deg bevisst på om du gjorde deg selv kortere på noe tidspunkt, og kanskje var du allerede i stand til å unngå det. For å sikre at vi ikke «skviser» oss selv men beholder optimal koordinasjon tenker vi «retning».

Utvidet fokus

Det er flere måter å tenke retning på. Minimum er å ha en intensjon om å være «lang» eller at hodet har retningen oppover. Den neste rekken av eksperimenter er en anledning til å prøve ut ulike måter å tenke retning på. Hva du velger å tenke er opp til deg og ditt erfaringsnivå.

Begynn med å gjøre aktiviteten på «vanlig» måte noen ganger. (Nå når du har bitt bevisst på elementene i aktiviteten er den riktignok ikke vanlig lengre). Gjør som før at du begynner fra nøytral posisjon noen skritt fra døra.

Deretter prøver du med retning.

Du har nå valget mellom 

• Å prøve alle mulige forskjellige retninger du tror kan være hensiktsmessige
• Å begynne å tenke retning før du begynner bevegelsen
• Å begynne å tenke retning underveis
• Begynne med retning men så slutte å tenke retning
• Tenke «feil» retning, for eksempel at hodet går ned.
• Tenke feil retning men så endre underveis til å tenke for eksempel at hodet går opp.

Når nybegynnere gjør slike eksperimenter kan det være lærerikt å aktivt stramme i nakken for å se hva slags effekt «dårlig bruk» har på bevegelsene. Kontrasten kan gjøre det enklere å forstå effekten av å tenke retning.

Om du oppdaget uheldige tendenser eller uvaner i din måte å åpne døren på i den første serien eksperimenter kan du forsøke å overdrive dem, gjøre en karikatur av deg selv. Dette er selvfølgelig ikke noe å øve på. Det er for bevisstgjøring. For de som erfarne i teknikken er ikke slikt strengt tatt nødvendig. Det å tenke retning, vil du oppdage, har den doble effekten av å redusere unødvendig spenning og samtidig øke følsomheten for spenninger.

Du vil også oppdage, når du nå tenker retning, at stoppestedene fra den første serien eksperimenter er kritiske øyeblikk, øyeblikk da det er lett å miste retningen. Eller klarer du å bevare retningen gjennom punktene?

Hvis vi ser på det å åpne døra som en ferdighet du ønsker å forbedre er stoppestedene punkter i aktiviteten der du kan stoppe og tenke retning på nytt. Du vil kanskje oppdage at de ulike elementene i aktiviteten krever litt ulik måte å tenke retning på siden du bruker kraft ulike retninger. Hvis du virkelig ønsker å forbedre aktiviteten lønner det seg å bruke god tid på stoppestedene og ikke forhaste seg med å gå videre. Denne strategien kan lønne seg for forbedring av alle typer komplekse ferdigheter, ikke bare når du møter deg selv i døra.

Relaterte blogginnlegg 

Øvelser 

Meta-teknikk 

Direkte eller indirekte