Aldri utlært

Jeg har tidligere skrevet om parallellene mellom Alexanderteknikken og det å lære å spille et musikkinstrument. Alexanderteknikken er også noe du lærer litt etter litt, og som du blir bedre på jo mer tid du investerer. Akkurat som når du spiller et instrument blir du aldri utlært. Du kan alltid lære noe nytt. 

Nye låter

Nybegynnere på et instrument spiller enkle ting. Å finne og trykke ned riktig tangent kan være mer enn nok i første omgang. I Alexanderteknikken begynner vi også med enkle ting, som å stå, sitte og gå. Etter hvert lærer du deg å bruke Alexanderteknikken i mer komplekse aktiviteter. Teknikken kan brukes i alle sammenhenger, så det finnes alltid noe nytt å prøve ut. Det blir som å lære seg å spille et nytt stykke. Det er kanskje det mest spennende ved å spille et instrument, og det mest utfordrende ved å bruke Alexanderteknikken. Livet har mange utfordringer og Alexanderteknikken kan komme til nytte selv i situasjoner du ikke forventer det.

Nyanser

Nybegynnere på et musikkinstrument kan ha nok med å spille notene og lite ferdighet til å skape nyanser. Å gjøre forskjell på sterkt og svakt er ofte det enkleste og første man lærer. I Alexanderteknikken er det veldig ulikt hva elever oppfatter av nyanser til å begynne med. Det handler gjerne om «veldig anspent» og «litt mindre anspent». Med erfaring blir du oppmerksom på stadig mindre nyanser. Det handler like mye om kvalitet på muskelspenning som på graden av spenning. Det blir som når en musiker kan variere klangen og gi liv til hver enkelt tone. En erfaren musiker kan gi nytt liv til selv helt enkle og kjente melodier. På samme måte kan en som er erfaren i Alexanderteknikken oppdage nye dynamiske forhold i de mest enkle og dagligdagse bevegelser. Det er utforskning som aldri trenger å ta slutt. 

Gamle og nye vaner

Alexanderteknikken handler om å avlære unødvendige vaner. Vaner må vi ha, og vi lærer oss nye hele tiden, uten at vi kanskje merker det. Vi kan alltid jobbe med å forfine hvordan vi gjør ting på, akkurat som erfarne musikere alltid jobber med grunnleggende teknikk. Selv den beste fiolinist kan ha nytte av å øve på bare å stryke på løse strenger. Når vi blir eldre endrer kroppen seg. Det gir også behov for forbedring.

Alexanderteknikken kan også brukes når du lærer helt nye ting. Teknikken gjør at vaner kan være mer fleksible og det blir lettere å lære seg noe nytt. Også på den måten kan det sies at Alexanderteknikken bidrar til at det alltid er mer å lære. 

Relaterte blogginnlegg

Klingende Alexanderteknikk

Samklang

Pauser 

Litt hver dag 

Klingende Alexanderteknikk

Alexanderteknikken har mye til felles med musikk. Jeg har tidligere skrevet om hvordan det å lære Alexanderteknikk kan ligne det å lære å spille et instrument.

Det er også andre likheter. En kollega i Nederland, som også er fiolinist og Alexander-lærer, sa det slik i et intervju: 

The Alexander Technisque is like music. If you don’t play it, it can’t be heard … and it as to be put into practice, integrated and remembered over and over again to really enjoy its full potential (Kleinman 2021, s.19).

Alexanderteknikken er noe vi bruker i praksis. Hvis vi ikke benytter oss av teknikken har vi heller ikke full nytte av den. 

Til å begynne med er det ikke alltid lett å huske at vi (alltid) har muligheten. Musikere øver hver dag, og som jeg var inne på i et tidligere blogginnlegg er det nyttig å øve Alexanderteknikk litt hver dag også. Noe som kan være spesielt nyttig er å øve på å tenke retning. Jeg leste nylig ei introduksjonsbok hvor det stod følgende historie om en Alexanderteknikk-elev:

She decided that when she got up in the mornings, she would continue with her usual activities, but for just five minutes every day she would project her directions without attempting to ‘‘do’’ them. Sometimes she would simply lie in bed and project her directions. Sometimes she would exercise. Sometimes she would put in a load of laundry. The nature of her activity wasn’t important. What was important was that she made a deal with herself that, whatever she did, for at least a short period of time, every day, she would give herself directions ... She figured that ... if she did it in the mornings, her obligation would be satisfied early and she wouldn’t have to feel guilty if she didn’t ‘‘think’’ for the rest of the day.

When she started this experiment, she did have trouble projecting her orders for five whole minutes at a time. She would become distracted or bored or just plain tired of ‘‘thinking’’ in this way. As the days and weeks passed while she continued her practice every morning, however, she noticed that she had developed another problem: she couldn’t stop thinking this way after just five minutes.

As time passed, she noticed she was getting more and more done when she first got up. The quality of her work was improving. And, every time she looked at the clock to see how much of the required five minutes was left, she found that she had already exceeded them – often by large amounts of time. More to the point, she found it harder and harder not to ‘‘think’’ in this way at other times as well. (Weed 2004, s.119).

Du kommer langt med litt øvelse.

En annen parallell mellom AT og musikk er at det er mye enklere å lære å spille når du får hjelp av en lærer. Alle kan lære seg selv å spille litt på egen hånd. Men du kommer mye lengre med profesjonell instruksjon. En lærer kan la deg høre hvordan det kan låte og veilede deg til å oppnå klangen du ønsker. 

En lærer er enda viktigere i Alexanderteknikken. Teknikken endrer helt grunnleggende vaner og du kan ikke på forhånd vite hvordan det vil «låte». Vi er så blind for disse vanene at vi ikke er klar over dem. Du kan kjenne effekten gjennom anspenthet og smerter i nakke, skuldre, rygg eller andre steder. En Alexanderteknikk-lærer vil kunne gi deg opplevelse og erfaring med hvordan livet kan være uten disse vanene. Og enda viktigere - veilede deg i hvordan du mestrer dem på egen hånd. 

Det er først når du tar Alexanderteknikken i bruk at du får virkelig nytte av den. Med Alexanderteknikken fjerner du det som skurrer slik at du oppnår mer harmoni i dagliglivet. 

Relaterte blogginnlegg

Samklang

Pauser 

Litt hver dag 

Litteratur

Kleinman, Judith. 2021. «The Developing Self Interview», Statnews September 2021, Vol II issue 3, s.16-19.

Weed, Donald L. 2004 (1990). What You Think is What You Get. ITM Publications.

Prestasjonsforberedelse

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om hvordan det å lære Alexanderteknikken ligner det å lære å spille et instrument. Instrumentet er deg selv og din egen kropp.

Under press

Musikere må ofte utøve musikken under press. For å være stand til det må de forberede seg. Først og fremst må de øve hver dag for å oppnå nødvendige ferdigheter. De må også forberede seg på selve framføringssituajonen. Prestasjonsforberedelse er et eget fag på alle utdanninger for musikere.

På en måte er vi alle utøvere («All the world’s a stage», som Shakespeare skrev). Vi møter alle situasjoner hvor vi må prestere under press. Det er i slike situasjoner Alexanderteknikken kan være spesielt nyttig. Dessverre er det i slike situasjoner også mest krevende å anvende den.

Forberedelse

For å kunne bruke Alexanderteknikken i vanskelige situasjoner må vi gjøre som musikere. Vi må være forberedt. Hvis du aldri har tatt Alexanderteknikken i bruk i en krevende situasjon prøver du å gjøre noe du aldri har gjort før. Kanskje går det bra, men du kan ikke forvente å få det til uten øvelse.

Grunnlaget

Kan du reise deg fra en stol uten å stresse? Det er det ikke alle som kan. Det viser seg fort i en Alexanderteknikk-time. Hvis du beveger deg ukoordinert og med for mye spenning til daglig vil du gjøre det enda mer i en stresset situasjon. Første skritt er derfor å lære hvordan du kan oppnå og bevare god grunnleggende koordinasjon til daglig.

Akseptere

Å anvende Alexanderteknikken under stress oppleves annerledes enn å gjøre det til daglig. Kroppen er annerledes fordi vi ikke kan unngå at det autonome nervesystemet slår inn. Du har sikkert hørt om «fight, flight, freeze» responsen. Det autonome nervesystemet forbereder kroppen til innsats. Det er bra så lenge det ikke blir for mye.

Den autonome responsen er noe som bare må aksepteres. Du kan ikke unngå å føle det du føler. Noen kan bli enda mer nervøse av å kjenne at de blir nervøse. Du kan unngå det ved å akseptere følelsen og ønske den ekstra energien velkommen.

Dempe

På sikt vil Alexanderteknikken hjelpe deg til å dempe den autonome responsen. På grunn av de fysiologiske forutsetningene, hvordan kroppen er satt sammen, vil ukoordinert kroppsbruk ofte ligne på og forsterke spenningsmønsteret som oppstår under stress. Du kan nesten si at ukoordinerte mennesker uttrykker noe som ligner panikk når de beveger seg (Jones 1998). Færre uvaner, mindre unødvendig spenning og et mer dynamisk muskelsystem er kroppslige forutsetninger som vil gjøre at du er mindre tilbøyelig til å reagere på en stresset måte.

Samtidig er det slik at mindre unødvendig spenning og mer dynamisk muskelbruk også gjør deg mer følsom. Du vil merke lettere og raskere at spenningene i kroppen øker. Det er derfor ikke mulig å føle seg avspent i en stresset situasjon. Det du kan er å koordinere bruken av krefter og bevege deg på en mest mulig hensiktsmessig måte.

Mental gjennomgang

Å ligge i aktiv eller konstruktiv hvile som vi gjør i Alexanderteknikken er en god anledning til å forberede seg på en kommende potensielt stressende situasjon. Mens du forestiller deg å være i situasjonen blir du vant til samtidig å være «lang og bred». På den måten trener du på grunnlaget for å beholde god koordinasjon. Det kan også være nyttig å tenke seg at lengden, bredden og volum i kroppen gjør deg i stand til å romme følelsene situasjonen skaper.

Reaksjon og definisjon

Når du ligger i aktiv hvileposisjon kan du lett følge med på hvordan du reagerer på tanken om å være i situasjonen. Hva som oppleves som stressende er ulikt fra person til person. Dette har mange årsaker. Men én faktor kan være hvordan vi vanemessig definerer det vi opplever.

Konseptet «inhibition» i Alexanderteknikken går ut på å velge å la være å reagere. Vi kan ikke la være å reagere følelsesmessig på en situasjon, men vi kan la være å tillegge situasjonen bestemte egenskaper i vår forestilling om den. Vi kan forholde oss til det konkrete i situasjon uten å nødvendigvis tillegge den egenskaper (Thompson 2019). Du kan bruke aktiv hvileposisjon som en anledning til å forholde deg til en tenkt krevende situasjon på en mest mulig nøytral måte. Etter hvert kan situasjonen oppleves som mindre truende eller vanskelig.

Retning og utprøving

Retningene i Alexanderteknikken (nakken fri, hodet fram og opp osv.) er motsatsen til det som skjer fysiologisk når du opplever stress. Når vi blir stresset trekker vi oss sammen. Retningene er først og fremst preventive. Du kan si at hver eneste gang vi bruker Alexanderteknikken trener vi på å la være å stresse.

I en stresset situasjon må retningene være integrert i bevegelsene du gjør. Du har ofte ikke tid eller anledning til å tenke retninger i detalj slik du gjør når du for eksempel ligger i aktiv hvilestilling. På grunn av høynet spenningsnivå vil det å tenke retning også føles annerledes. I slike situasjoner kan vi ofte bruke mer generelle ideer for å beholde lengde og bredde og ro. Akkurat hvordan og hva som vil fungere for den enkelte er ulikt og noe du må prøve ut.

Musikere og andre utøvere forbereder seg ved å gå gjennom situasjoner som ligner mest mulig. Det hender for eksempel at en musiker kler på seg konsertantrekket når han eller hun spiller gjennom stykkene. En musiker eller sanger kan også gjøre seg kjent med konsertlokalet, ikke bare for å bli kjent med akustikken, men også for å kunne ha mest mulig konkret forestilling når det skal øves mentalt.

Noe lignende kan du også gjøre selv om du ikke er musiker. Skaff deg mest mulig konkret informasjon om det som skal skje. Bruk så dette når du forbereder deg mentalt, eller skaper en situasjon som ligner.

Til syvende og siste er eneste måten å lære seg å bruke Alexanderteknikken også når under press er å gjøre det. Som alltid er det best å begynne i det små, i situasjoner som du opplever som bare litt stressende.

Ikke avspent

Mange forbinder Alexanderteknikken bare med avspenning. Det er et hinder for å utnytte teknikken under press. I slike situasjoner vil du neppe kunne føle deg avspent. Når du prøver ut Alexanderteknikken i slike sammenhenger vil du kanskje oppdage at du må lære deg nye måter å tenke på, og at du må forstå Alexanderteknikken på en annen måte.

Den beste strategien er om du som utgangspunkt bruker Alexanderteknikken som et hjelpemiddel til å være tilstede i situasjonen. Det gir grunnlaget du kan bygge videre på.

Ikke-forberedelse

Ikke alt kan forberedes. Noen ganger skal vi være forsiktig med å legge for faste planer. Dette gjelder særlig når vi har å gjøre med andre mennesker. Hvis du skal framføre noe, holde en tale for eksempel, da kan du legge en fast plan. Men er utfordringen du møter det å snakke med en eller flere personer er det ikke sikkert du kan planlegge så konkret. Du kan aldri vite hvordan andre mennesker reagerer. Hvis du tror det blir det lett «god dag mann, økseskaft» https://alexanderteknikk.blogspot.com/2014/06/kseskaft.html Forberedelsene i slike tilfeller går ut på at du tar best mulig vare på deg selv, og er helt åpen for hva som kommer fra den andre side. Å kunne avstå fra å ha forventninger er også en måte å bruke Alexanderteknikkens prinsipp om «inhibition» på.

Nye muligheter

Alexanderteknikken gir ingen garanti for at alt går bra hver gang du er under press. Hvis det skulle skje at ting går galt og du ender opp med å bli stressa og knyte deg selv i en knute, kan Alexanderteknikken fortsatt være til stor nytte. Alexanderteknikken gir den beste muligheten for deg til å gi slipp på spenningene og komme tilbake til nøytral. Da er det fint å tenke på at du helt sikkert får en ny mulighet til å prøve ut teknikken. Livet er fullt av utfordringer.

«You are not here to do exercises, or to learn to do something right, but to get able to meet a stimulus that always puts you wrong and to learn to deal with it» (Alexander 2000).

Relaterte blogginnlegg

Etyder

Litt hver dag

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. (2000). Aphorisms. Mouritz.

Jones, Frank Pierce. (1998). Collected writings on the Alexander technique. Alexander Technique Archives, Inc.

Thompson, Tommy. (2019). Touching Presence. Easeofbeing Publications.

Din egen melodi

Da jeg skrev forrige blogginnlegg kom jeg til å tenke på en gang jeg hørte Bruchs fiolinkonsert i g-moll. Det var i Brighton mens jeg studerte til å bli alexanderlærer. Fiolinisten Midori skulle spille med det lokale symfoniorkesteret. Jeg hadde gått glipp av en konsert hun hadde i Oslo mange år tidligere og ville gjerne høre henne live. 

Bruchs fiolinkonsert kjente jeg godt fra før. Min far hadde en LP med Nathan Milstein som jeg likte å lytte til, og senere under musikkstudiene spilte jeg de to første satsene. Jeg trodde jeg visste hva jeg kom til å høre. Men Midoris tolkning var helt annerledes enn den jeg hadde i hodet. Hun klarte å skape uventede nyanser i hver eneste lille frase. Det var samme bilde, men i nye farger. Samme historie, men med andre ord.

Alexanderteknikken kan ha noe av den samme effekten. Det er de samme gamle bevegelsene du gjør, men på en ny måte. Du kan oppleve detaljer og nyanser du ikke forventet og følelser du ikke visste var mulig.

Hvem spilte riktig, Milstein eller Midori? 

Selvfølgelig begge. Hver på sin måte. Problemet med å gjøre noe på «riktig» måte er at det lett overstyrer nødvendige individuelle forskjeller. Forsøker du å gjøre bevegelser «riktig» ved å etterligne andre kan det hende du gjør feil.

Det er ikke engang sikkert at hva som er riktig måte for deg i dag er riktig måte i morgen. Patrick Macdonald skriver i «The Alexander Technique As I See It»: 

Do not forget that right and wrong change, and should change as your body co-ordination change. What is right for you today should be wrong for you tomorrow (Macdonald 2015, s. 4).

Alexanderteknikken handler ikke om å gjøre ting riktig. I stedet følger vi prinsippet med å finne ut hva vi gjør feil for så å slutte med det. Det som da trer fram er din individuelle måte å gjøre bevegelsene på, måten som er «riktig» i forhold til dine forutsetninger. En måte som samsvarer med de faktiske forhold. I morgen kan forholdene være annerledes. 

I morgen spiller du din egen melodi på en ny måte.

Relaterte blogginnlegg: 

Den riktige tonen 

Litteratur:

Macdonald, Patrick. 2015. The Alexander Technique as I See It (2. utgave). Mouritz ISBN 978-0954352295 Hb

Lenker:

Milstein spiller Bruch

Bruch - Violin concerto n°1 - Milstein / Pittsburgh / Steinberg

Midori spiller Bruch 3. sats:

Bruch: Concerto No. 1 in G Minor for Violin and Orchestra, Op. 26/III.Finale. Allegro energico

Den riktige tonen

En viktig del av jobben som alexanderlærer er å svare på spørsmål. Alle mulige spørsmål. Ingen er for små, ingen for store og ingen for dumme.

Ett spørsmål som av og til kommer fra nybegynnere er: Sitter jeg riktig nå? Det enkle svaret på det er at det finnes ingen "riktig" måte å sitte på. For å illustrere det kan du se for deg et piano. Et piano har 88 svarte og hvite tangenter. Hvilken av tangentene er den riktige? Du ville ikke vært særlig til pianist om du bare hadde én tone på repertoaret. Du vil på samme måte være ganske begrenset om du bare hadde én måte å sitte på.

Det finnes mange ulike toner å velge å spille og mange måter å spille dem på. Måten vi bruker kroppen på er minst like kompleks som musikken en mesterpianist kan trylle fram på klaveret.

Noen kombinasjoner av toner oppleves som mer harmoniske enn andre. De danner akkorder som danner grunnlaget for mye av musikken vi hører. Noen måter å bevege seg på, og noen måter å sitte på, er mer i samsvar med hvordan kroppen er utformet og kan også beskrives som «harmonisk». Det å kunne balansere på sitteknutene er en slik form for «harmonisk» kroppsbruk og gir et godt grunnlag for aktiviteter vi gjør sittende. Men det betyr ikke at dette er den eneste «riktige» måten å sitte på, like lite som det å spille durtreklanger er den «riktige» måten å spille piano på.

En god pianist vet hvordan å behandle et piano så det klinger optimalt. Men et piano kan også mishandles. Mange steder her i landet står det piano som jevnlig utsettes for mishandling av ivrige spilleglade og uerfarne barn og unge. Etterhvert begynner instrumentene å gå i stykker. Det er grenser for hvor mye de tåler.

Kroppen vår tåler mer fordi den er selvreparerende og fordi den er dynamisk og kan kompensere for feil bruk. Men det finnes grenser. Når vi får vondt et sted kan det komme av lengre tids feil belastning. Akkurat som når de midterste tangentene ofte svikter først har vi noen områder av kroppen som er mest utsatt, som rygg, nakke og skuldre. Det har antagelig å gjøre med at disse delene brukes mest, ikke bare at de misbrukes mest.

Å ha et begrenset bevegelsesrepertoar er et problem i seg selv fordi det gir ensidig belastning. Å gjøre de «riktige» bevegelsene hjelper dermed lite. Vi må kunne gjøre alle mulige slags bevegelser. Utfordringen er at bevegelsene våre er vanestyrte og selv «nye» bevegelser kan være sterkt preget av vaner. Derfor kan kvaliteten på bevegelsene være like viktige som variasjon.

Kort og enkelt forklart har bevegelser dårlig kvalitet om du gjør deg selv kortere. Du kan gjøre deg kortere enten ved å bruke for mye muskelspenning og presse deg sammen, eller ved å kollapse. Det er også ganske vanlig å gjøre en kombinasjon av begge deler. Hvis det er dette du er vant til å gjøre er det ikke sikkert du legger merke til det. Hvis du tar timer i Alexanderteknikk vil du etterhvert kunne legge merke til hva du gjør og begynne å sitte på en ny og mer dynamisk måte. Du lærer ikke å sitte på den «riktige» måten, men å sitte «riktigere» på alle måter.

Relaterte blogginnlegg:

Rompa di

Hodebevegelse

Alexanderteknikk er ikke øvelser, men du kan øve på Alexanderteknikken. Hva som helst kan brukes som øvelser. Å "øve" på Alexanderteknikk betyr å forske på hvordan du pleier å gjøre ting, og å eksperimentere med hva som skjer når du anvender teknikken i praksis.

Kroppsbevissthet 

Å lære Alexanderteknikk inkludere å bli mer bevisst på kroppen. Det som er uvant for de fleste er at det inkluderer å bli mer bevisst på forholdet mellom hodet og resten av kroppen. Dette forholdet har stor innflytelse på organiseringen av kroppen generelt. 

I en introduksjonstime vil vi ofte bruke tid på at eleven(e) utforsker forholdet mellom hodet og nakken og blir kjent med sin egen anatomi. Bare det å vite at leddet mellom hodet og nakken sitter nesten opp mellom ørene kan gjøre en stor forskjell for mange. 

Det kan ta litt tid å finne den riktige måten å være oppmerksom på. Det er lett å overfokusere, men det må være mulig å ha litt oppmerksomhet på hode-nakke-forholdet og samtidig være tilstede i aktivitene man gjør. Jeg har skrevet noe om dette i blogginnlegget En første øvelse. 

Fri nakke

Vi er ute etter å ha en «fri» nakke. Det betyr først og fremst at vi ikke skal forstyrre det dynamiske forholdet mellom hodet og resten av kroppen. Det aller enkleste er å tenke på å la nakken være myk (eller noe lignende) når du beveger deg. Dette er ett av flere hjelpemiddel som først og fremst er ment å fungere preventivt og indirekte. Det betyr ikke at nakken nødvendigvis føles avslappet. Hensikten er å unngå unødvendig spenning i hode-nakkeforeholdet, som i sin tur vil kunne ha positiv effekt på kvaliteten av bevegelser.

Et problem som kan forekomme underveis i læringsprosessen er at eleven blir redd for å bruke nakkemusklene og for å bevege på hodet. Men om du ikke lar hodet bevege seg blir nakken i alle fall stiv. Jeg har derfor funnet det hensiktsmessig å eksperimentere med noen helt vanlige hodebevegelser i undervisningen. Her kommer et eksempel.

Eksperiment

Du kan selv velge om du vil sitte eller stå. Begynn med å se på noe som er rett foran deg. Når du ser rett fram er hodet og nakken mer eller mindre i nøytral stilling. Dette er utgangsposisjonen du lett kan komme tilbake til. (Tar du Alexandeteknikk-timer over en lenge periode vil det som er «nøytral» posision kunne endre seg noe. Men her skal du ikke bekymre deg for om hodet er i «riktig» eller «gal» posisjon).

Finn ett eller annet å se på til venstre eller høyre for deg, så langt til siden at det er naturlig å snu hodet for å se den veien. La deretter hodet komme tilbake til utgangsstillingen. Dette blir bevegelsen du skal eksperimentere med. 

Du ser på et punkt foran deg, deretter på et punkt til en av sidenw, så på punktet foran deg igjen.

Gjenta et par ganger så du blir vant med den måten du gjør bevegelsen på til vanlig. Gjør bevegelsen rolig, la øynene lede, og la hodebevegelsen skje av seg selv. 

Se rett fram igjen og tenk over at nakken din fortsetter helt opp til ørene. (Det kan lønne seg å kartlegge posisjonen nøyere, men i denne omgang er det godt nok å tenke seg at leddet sitter mellom ørene). Nakken din er bevegelig så langt opp. Ha dette i tanken når du ser til siden igjen. Gjør bevegelsen et par ganger. Ta pause imellom og tenk over om bevegelsen ble annerledes.

Om du ikke merker noen forskjell er det helt greit. Det er ikke alltid enkelt å merke forskjellene. De kan gjerne merkes et helt annet sted enn i nakken, for eksempel i beina.

Nakken er den øverste delen av ryggsøyla. Resten av ryggsøyla består av mange bevegelige deler, akkurat som nakken. Forsøk bevegelsen igjen. Denne gangen med idéen om at ryggsøyla er bevegelig hele veien, fra halebeinet og til leddet mellom hodet og nakken. Gjør det noen forskjell fra å bare tenke på hode-nakkeleddet?

Ikke gjør for mange repetisjoner etter hverandre. Om du merker du blir uoppmerksom eller stiv, reis deg opp (om du ikke allerede står) og gå litt rundt.

Ned og opp

Neste steg i eksperimentet er å tenke over en situasjon der spenningen i nakken øker naturlig. Det kan for eksempel være om noen heller kaldt nedover ryggen din, eller om du hører en plutselig høy lyd. Gjør bevegelsen du ville gjort og bli kjent med hvordan du trekker deg sammen. Du kan godt overdrive for å gjøre det tydelig, men ikke gjør for mye om du får vondt.

En mer subtil bevegelse/spenning kommer om du forestiller deg en ubehagelig eller krevende situasjon. Er du musiker kan du for eksempel forestille deg at du skal prøvespille.* Men tydeligere spenninger er lettere å jobbe med i utgangspunktet.

Stå/sitt i nøytral posisjon. Innta en overdrevet sammenpresset holdning, og se til siden igjen som du gjorde tidligere. Hva blir annerledes?

Fordi du spente deg med vilje er det ganske lett å slutte å gjøre det. Hva skjer når du slutter å trekke deg sammen?

Se rett fram igjen, i nøytral posisjon. Trekk deg sammen, (som om du blir skremt, hører en høy lyd eller lignende). Med denne holdningen, se til siden igjen som før. Men denne gangen – slutt å trekke deg sammen en eller annen gang underveis i bevegelsen. Hva skjer?

Gjør det samme en gang til, men slutt å trekke hodet ned på et tidligere tidspunkt. Prøv også ut å slutte å trekke hodet ned som en forberedelse til å se til siden. Hvordan blir bevegelsen?

Når vi spenner oss, trekker vi oss sammen. Når vi trekker oss sammen drar vi som regel hodet ned. Det har å gjøre med hvordan muskelskjelett-systemet henger sammen. Når vi slutter å dra hodet ned vil hodet gå opp igjen. Om vi overdriver, slik du nettopp gjorde, blir det en synlig bevegelse. Mer vanlig er at dette bare er en tendens.

Tenk deg at du kan la hodet gå opp selv om du ikke har trukket det ned i forveien. Dette blir bare en idé, et ønske, en mental beskjed, eller «retning» som vi sier i Alexanderteknikken.

Stå/sitt i nøytral utgangsposisjon igjen. Tenk deg at hodet går oppover, uten at du gjør noe, som en forberedelse til å se til siden. Ha denne tanken mens du ser til siden som før. Blir noe annerledes enn de forrige gangene?

Vær veldig obs på at du ikke gjør noe, at du ikke begynner aktivt å strekke deg opp. Da blir du bare stiv. Tanken om «opp» må være som å gi slipp på noe. Du har nå begynt å «tenke i aktivitet» som vi sier i Alexanderteknikken.

Andre varianter

Hvis du synes det fungerte å tenke på å la hodet gå opp kan du forsøke det samme i andre bevegelser. Det kan være enklest om du gjør det på den «dårlige» og anspente måten først. Det er ikke særlig sofistikert, men det viktigste i første omgang er å være sikker på hva som er «god» og «dårlig» måte.

Om du ikke merket noen forskjeller på de ulike måtene å gjøre bevegelsen på kan du gjenta eksperimentet og gjør bevegelsene til den andre siden. Om du fortsatt ikke får noe ut av eksperimentet bør du tenke på å komme og ta en time. Å observere seg selv i aktivitet er ikke helt enkelt. Det går i alle fall mye lettere med veiledning underveis.

*Noen av idéene i dette eksperimentet kommer fra en workshop med Lori Schiff under 9th International Conference for Alexander Technique in Music Education i London denne sommeren.

Relaterte blogginnlegg

En første øvelse

Bevisst inhibisjon

Et av prinsippene i Alexanderteknikken er «inhibisjon» - det å kunne la være å reagere på en impuls. Jeg leste nylig en artikkel av en erfaren Alexanderteknikk-lærer. Han skrev at bevisst inhibisjon ikke var mulig. Han skrev: 

In our Alexander world, a lot ot time and space is devoted to the idea that we need to inhibit our reactions and choose a better alternative. I suggest that it is impossible to choose to inhibit. By this I mean that we are in fact not capable of actively inhibiting our reactions to anything. Inhibition is not under our conscious volition. What actually happens in reality is that when a stimulus impacts on our organism, we either react to the stimulus, or not. There is simply no time to choose. Our neurological make-up does not offer this kind of option. Neural reactions take milliseconds, and the conscious brain can in no way intercede (Kingsley 2016 s. 79).

Har han et poeng? Ja og nei.

Følelsesreaksjoner

Det Kingsley beskriver gjelder alle former for umiddelbare sanse- og følelsesreaksjoner. Men i Alexanderteknikken er det aldri snakk om å unngå sansning eller følelser. Alexanderteknikken handler om å avlære unødvendige reaksjoner. Sansning og følelser er nødvendige.

Alexander sier i en av sine «aforismer»:

You come to learn to inhibit and to direct your activity. You learn, first, to inhibit the habitual reaction to certain classes of stimuli, and second, to direct yourself consciously in such a way as to affect certain muscular pulls, which processes bring about a new reaction to these stimuli (Alexander 2000 s. 72).

Alexander snakker om «certain classes of stimuli», ikke hva som helst av stimuli. Det meste av det som foregår av reaksjoner er utenfor vår direkte kontroll, og slik må det være. Forsøker vi for eksempel å kontrollere våre følelsesmessige reaksjoner direkte skaper vi bare problemer for oss selv. En musiker som skal på scenen og føler nervøsiteten stige vil gjøre vondt verre om han eller hun forsøker å ikke reagere følelsesmessig, forsøker å «ikke være nervøs».

Vi kan derimot påvirke sansning og følelser indirekte.

Indirekte kontroll

Alexander skriver at prosessen med «inhibition» og «direction» skaper «a new reaction to these stimuli». Vår «bruk» av oss selv påvirker den kroppslige og mentale tilstanden som i sin tur gir forutsetningene for hvordan vi reagerer, også følelsesmessig. 

Kingsley er inne på noe lignende i sin artikkel: «Essentially, our response to a stimulus is conditioned by our psychophysical state at the receipt of the sitmulus, ...» (Kingsley s. 79). Han foreslår å se evnen til inhibisjon som en tilstand eller resurs: «It is a capacity for non-reaction in the face of life – the ability to keep engaged rather than becoming overwhelmed by 'emotional gusts'. And this resourse, rather like a muscle in the brain, can become stronger and more easily available as a result of practice and discipline» (ibid). Og senere skriver han: «In other words, improving our use is essentially our growing ability not to react to stimuli both from without and from within the organism» (ibid s. 82).

Kingsley beskriver inhibisjon som en egenskap som kan utvikles men som bare fungerer ubevisst. Hva med bevisst kontroll som Alexander skrev om?

Bevisst kontroll

En av Alexanders bøker har tittelen: «Constructive Conscious Control of the Individual». Kingsley skriver om bevisst kontroll:

Alexander did indicate that conscious control of the physical machinery and the parts involved was indeed a method for attaining physical perfection. When we follow this idea, we engage in self-reflection and try to become conscious of how we perform our actions. But this can only lead to self-consciousness and over-control – the dreaded [Alexan]droid! (Kingsley s. 83).

Faren for å overkontrollere er høyst reell. Men Kingsley bruker mislykket og feilanvendt Alexanderteknikk som eksempel. Argumentet blir dermed et stråmannsargument.

(Kingsley har rett i at Alexander på ett tidspunkt hevdet at fysisk perfeksjon var mulig. De fleste Alexandeteknikklærere av i dag vil ikke dele dette synet. Vi er ute etter forbedringer i bruken av oss selv, ikke kroppslig perfeksjon. Selv for Alexander var fysiske forbedringer noe som kun ble oppnådd indirekte, ikke et direkte mål).

Økt bevisshet om egne handlinger er mulig, og vi kan ta bevisste valg, selv om handlingsrommet er mindre enn vi ofte liker å tro.

Hvis telefonen ringer kan du ikke velge å ikke høre den. Du kan ikke unngå de nevrologiske og fysiologiske reaksjonene som er en direkte følge av lyden. Du kan heller ikke unngå eventuelle følelsesmessige reaksjoner på at telefonen ringer, særlig om du venter en ubehagelig oppringning. Men det er fullt mulig å velge å ta telefonen eller ikke.

Noen mennesker har det kanskje slik at hver gang telefonen ringer sitter de umiddelbart med telefonen mot øret uten at de har vært bevisst på som foregikk. I slike tilfeller vil det være nødvendig å endre forutsetningene for reaksjonene for gjøre det mulig å endre den vanemessige responsen.

I alle tilfeller vil det være lettere å velge å la være å reagere om du allerede på forhånd har sett for deg dette som en mulighet. Kingsley hevder dette er eneste mulighet: «It is more accurate to suggest that when things work well, inhibition needs to be present before the receipt of a stimulus» (Kingsley s. 79). 

Med andre ord, om telefonen ringer og du ikke tar den umiddelbart har kanskje «inhibisjon» allerede funnet sted. Men en annen forklaring kan være at stimuluset ikke var tilstrekkelig til å avstedkomme en handling.

Ideomotorisk prosess 

Prosessen fra tanke til handling er for det meste ubevisst. Kun visse aspekter ved våre valg kan sies å være bevisste. I løpet av prosessen får vi bare en liten flik av vetorett. Og selv om vi lykkes å avstå fra å reagere vil deler av prosessen allerede være i gang. Hundre prosent inhibisjon vil ikke være mulig. 

Muligheten til å avstå fra handling forutsetter at vi er oppmerksomme i gjerningsøyeblikket. Kanskje denne oppmerksomheten i seg selv innebærer en form for inhibisjon, men det blir et definisjonsspørsmål. Jeg tror bevisst inhibisjon er en reell mulighet. Den er begrenset, men nettopp derfor er den så avgjørende.

Relaterte blogginnlegg:

Stimuli

Nei

Litteratur:

Alexander, F M (2000): Aphorisms. Mouritz.

Kingsley, Anthony (2016): «Beoynd Posture» i The Congress Papers - 10th International Congress of the F.M Alexander Technique. STAT Books.

Den som venter

Ah, all things come to those who wait – Violet Fane

Endelig klarte Magnus Carlsen å vinne Norway Chess. Jeg har ikke spesielt god greie på sjakk men synes det er spennende å følge med. Det er utrolig hvordan spillerne på toppnivå klarer å regne mange trekk framover. En viktig forutsetning for å klare noe slikt er å kunne la være å gjøre et trekk med en gang. Det høres ut som en selvfølge og det er det. Men det er ikke så lett som du kan tro.

Selv har jeg en sjakk-app på mobilen, og et sjakkprogram på pc. Det er veldig fristende å bare gjøre et trekk, bare for å prøve og se hvordan det går. Det går alltid dårlig. Jeg får bank av dataprogrammet på laveste nivå. Å spille mot et annet menneske er litt enklere. Et snev av prestisje gjør det lettere å ta seg tid nok til å tenke på forhånd.

Jeg har hørt at de som underviser barn i sjakk ofte gir råd om at barna rett og slett sitter på hendene sine for at de ikke skal bli fristet til å gjøre det første og beste trekket de får øye på. Det første gode trekket du finner behøver ikke være det beste.

When you see a good move, look for a better one - Emanuel Lasker

Evnen til å tenke før man handler er nyttig også om du for eksempel lærer å spille et instrument. I tillegg til å undervise i Alexanderteknikk underviser jeg også i fiolin, og jeg ser igjen og igjen at de barna som intuitivt tenker øyeblikket før de handler har en bedre progresjon. Prøve- og feilemetoden er grei nok innimellom, men blir ineffektiv i det lange løp. For mye tid må brukes til å luke ut helt unødvendige feil. Forebygging er bedre enn kur.

Nettopp evnen til å vente og tenke seg om før man handler er det grunnleggende elementet i Alexanderteknikken. En stor del av Alexanderteknikk-timene består i å gjøre ulike aktiviteter, og hele tiden ikke handle umiddelbart men ta seg tid til å tenke et øyeblikk. Berøringen fra lærerens hender er til hjelp i denne prosessen, både som hjelp til å stoppe og som hjelp til å ha «retning» i kroppen.

Å vente betyr ikke å ta tid veldig lenge, heller ikke å gjøre ting veldig langsomt. Det kan godt hende det er nødvendig å sette ned tempoet. Det er alle fall tilfelle når man lærer å spille et instrument. Men det er en grense for hvor langsomt det kan gå. Er tempoet for langsomt når man spiller musikk vil melodien miste sin mening. Da kan det heller være lurt å legge inn pauser, beholde tempoet og heller ta tid på den måten. (Alexanderlærer og musiker Pedro de Alcantara kaller denne øvemåten «delayed continuity»).

Noen ganger er det å vente et øyeblikk tilstrekkelig til at ting går av seg selv etterpå. Men ellers må pausen brukes til noe konstruktivt. I Alexanderteknikken vil det si å tenke retning for kroppen og retning for bevegelsene. Det innebærer å ha en klar forestilling om hvordan en handling/aktivitet skal utføres. I musikken er det slik at hurtige passasjer kan være vanskelige. Når hurtige passasjer ikke fungerer for en musiker er det ikke nødvendigvis det motoriske som svikter. Det kan like gjerne være at musikeren ikke har en klar nok forestilling om hvordan passasjen skal utføres, enten auditivt eller motorisk eller begge deler.

Hvis du lærer å spille et instrument, eller spiller sjakk, har du aktiviteter der det å vente og å tenke seg om er nødvendige elementer i prosessen. I bevegelsene vi gjør i dagliglivet gjelder det samme om vi ønsker å forandre og forbedre noe. Du kan kanskje selv tenke deg bevegelser, aktiviteter eller situasjoner hvor det vil lønne seg for deg å vente og tenke seg om før du tar neste trekk?

Relaterte blogginnlegg:

Et øyeblikks stillhet

Nei

Et øyeblikks stillhet

Kroppen din er som et symfoniorkester. 100 musikere i vakkert samspill.

Når symfoniorkesteret sitter på scenen før en konsert er alt bare leven. Alle øver på sin lille greie for å holde fingre og lepper i beredskap. Det øves på krevende passasjer, store sprang og høye toner. Noen spiller nervøst, noen utålmodig, noen for å imponere sidemannen. Det gnikkes og blåses, files og tutes.

Så reiser kapellmesteren seg og gir tegn til oboisten som spiller en A. Først for blåserne, så for strykerne. En stakket stund er det orden i rekkene før alt ender i kakofoni i samme sekund stemmingen er unnagjort. Siste mulighet for finpuss på en vrien fingersetning, siste terping på en utfordrende solo.

Dirigenten entrer podiet. Applaus. Et bukk til publikum. Dirigenten vender seg mot orkesteret og hever taktstokken. (Eventuelt bare hendene, ikke alle bruker taktstokk).

Et øyeblikk er alle i salen stille, musikere og publikum. Et lite øyeblikks stillhet før musikken bryter løs.

Men hva om det ikke blir stille? Hva om en fandenivoldsk fiolinist fortsatt buer som besatt, en spillegal slagverker slår seg løs eller en egosentrisk oboist insisterer på en solo?

Det ville vært uhørt. Et eklatant brudd på spillereglene. Det ville ikke vært rom for opptakten. Dirigenten ville fått slag.

Å være helt i ro kan være vanskelig. Vi er skapt for bevegelse. Men akkurat som symfoniorkesteret er vi avhengige av øyeblikk av ro for å bevege oss koordinert og harmonisk.

Mange er ikke klar over at de ikke nødvendigvis er i ro selv om de sitter stille. Selv om du tror du sitter helt i ro kan det være noe du gjør som du ikke legger merke til. Du kan ha spenninger du ikke vet om. Unødvendige spenninger er som forstyrrende støy. 

Når jeg underviser Alexanderteknikk kan føle jeg denne «støyen» med hendene. Ofte kommer den av forsøk på å holde seg oppreist med mer spenning enn nødvendig. Med hendene kan jeg forsøke å dempe støyen.

I det øyeblikket ting roer seg og du slipper taket, er tiden inne for bevegelse. Bevegelsen skjer fra et nytt utgangspunkt. Muskelskjelett-systemet er friere til å organisere seg harmonisk og koordinert. Bevegelsen blir ny musikk.

Det har ikke nødvendigvis noen hensikt å prøve å slappe av lengst mulig og bli mest mulig avspent. Uansett hvor lenge du slapper av hjelper det ikke om du strammer i det du vil bevege deg igjen. Uten et øyeblikks stillhet i rette øyeblikk er all forberedelse bortkastet.

Egentlig er stillhet en illusjon. Er det stille nok og vi har god nok hørsel, kan vi høre våre egne hjerteslag, vårt eget åndedrett. Lyden av livet selv. Et symfoniorkester er aldri helt stille. Musikerne puster, de beveger seg. Og de spiller. Harmonisk samspill avhenger av at de er stille nok, et lite øyeblikk.

Et lite øyeblikk er alt som skal til. Et øyeblikks stillhet før du kjører på for full musikk.

Relaterte blogginnlegg:

Nei

Lyden av Alexanderteknikk

Sceneskrekk

Jeg skrev negativt om homeopati for noen uker siden og fikk beskjed i en kommentar om å holde meg til mitt fag. Jeg er utdannet både som lærer i Alexanderteknikk og musiker og skal holde meg til begge fag denne gangen. Sceneskrekk er noe som kan være en plage for både musikere og normale mennesker.


Akseptere
Det finnes ingen enkel løsning for å bli kvitt sceneskrekk, men én ting er absolutt nødvendig: å akseptere at du blir nervøs. Forsøker du å unngå følelsen har du feil fokus og du vil bare forsterke problemet. Å kjempe mot følelsen av nervøsitet er som å forsøke å svømme uten å bli våt.

Nervøsitet er en naturlig og automatisk respons på en situasjon som oppleves som truende. Kroppen settes i beredskap til å prestere. Opprinnelig var det for å kunne flykte eller slåss, men verken å stikke av eller å slå til noen vil normalt være konstruktive valg i vårt samfunn. Du må heller innstille deg på å surfe på bølgen av ekstra energi.


Forberede
For å styre den ekstra energien nervøsiteten gir deg, må du ha en klar forestilling om hva du skal gjøre. Du må forberede deg. En klar forestilling om hva du skal gjøre betyr at du kan ha et konstruktivt fokus for oppmerksomheten, enten du skal synge, spille, danse, eller tale for en forsamling. I Alexanderteknikk beskriver vi dette som å fokusere på «the means whereby».
Alle aspekter ved fremføringen, både innhold og gjennomføring, bør forberedes. Det kan inkludere å bli kjent med lokalene der det skal foregå, om du skal sitte/stå, hvor du skal stå, osv.

Noen ganger kan manglende forberedelse være årsaken til sceneskrekk. Det å grue seg til det som skal komme kan gjøre at du utsetter arbeidet. Følelsen av ulyst må aksepteres, og tilstrekkelige forberedelser gjøres. Problemer med nervøsitet og sceneskrekk kan ikke løses ved å satse på flaks.

Alexanderteknikken hjelper deg med å bruke minst mulig unødvendig muskelspenning når du øver på det du skal gjøre. Unødvendig muskelspenning vil føre til at du drar hodet bakover og ned, trekker skuldrene opp og trykker kroppen sammen. Dette ligner på det som skjer hos dyr når de blir skremt, og som også skjer hos mennesker. Sagt på en annen måte øver du på å bli anspent og nervøs om disse spenningene er der når du øver.

Alexanderteknikkens «directions» - nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred – motvirker tendensen til dette spenningsmønsteret. Alexanderteknikken har dermed innebygget i seg en slags anti-nervøsitets-funksjon som gjør at den muskulære reaksjonen på nervøsitet ikke trigges så lett.

Det er en forutsetning å bruke ideene fra Alexanderteknikken når du øver. Om Alexanderteknikken ikke er en naturlig del av bevegelsene dine er det minimalt med sjanser for at du skal kunne bruke teknikken i fremføringssituasjonen.

En god måte å forberede fremførelse på er mental gjennomgang mens du ligger i aktiv hvilestilling (semi-supine). Da er du samtidig både avspent og våken, og velorganisert spenningsmessig - det samme som du ønsker å være under fremførelsen. Du vil også kunne merke om uønskede spenninger dukker opp underveis.

Står du foran en viktig forestilling eller presentasjon vil jeg anbefale å ha en gjennomgang med publikum til stede, om det så bare er én person. Prøv ut i praksis om du kan bruke det du har lært av Alexanderteknikk. Det du overlater til tilfeldighetene forblir tilfeldig.


Romme
Et viktig konsept i alexanderteknikken er «lengde og bredde». Fysiologisk er dette en preventiv mental beskjed som gjør at du unngår å trekke deg sammen, og unngår unødvendig muskelspenning. Men ideen om lengde og bredde kan ha en videre psykologisk betydning. Det kan også innebære å romme følelsene, og særlig følelsen av nervøsitet. Det gjør at du mestrer og er i kontroll av følelsene.

Dette fungerer også andre veien. Du kan la den økte emosjonelle energien du opplever inspirere til mer lengde og bredde. Nervøsitet er bensin på tanken og ryggen din må være lang og bred for å romme alt. På denne måten utnytter du nervøsiteten til å tenke konstruktivt.

I en fremføringssituasjon er det nyttig å tenke at lengden og bredden fortsetter utenfor deg selv, ut i rommet rundt deg. Nervøsitet kan føre til både fysisk og mental sammentrekning. Inkluderende oppmerksomhet kan være en god hjelp til å bevare ro og kontroll, og gjøre at du har god kontakt med publikum.

Hva du konkret tenker blir en individuell tilpasning. «Utenfor»-retningene kan ta oppmerksomheten vekk fra deg selv. Du må finne en måte å tenke på som gjør at oppmerksomheten om rommet rundt deg er en fortsettelse av den indre ideen om lengde og bredde. Når denne utvidede oppmerksomheten fungerer vil den til gjengjeld gjøre det lettere å bevare tanken om indre rom.


Velge
Alexanderteknikken handler om hvordan vi reagerer på stimuli. Å akseptere nervøsiteten innebærer å velge å la være å reagere. Å velge å ikke reagere kalles «inhibisjon» og er et grunnleggende prinsipp i Alexanderteknikken. I psykologien betyr «inhibisjon» å fortrenge, for eksempel fortrenge følelser. Alexanderteknikkens inhibisjon har altså motsatt effekt.
Tanken på å skulle opptre for noen kan være et sterkt stimuli som gir alle mulige slags negative reaksjoner. Den automatisk fysiologiske respons kan du ikke stoppe, men forstyrrende tanker kan være like hemmende. Hvis du sier til deg selv at «dette kommer aldri til å gå» eller «dette klarer jeg ikke», virker det ganske destruktivt. Inhibisjon innebærer å la negative tanker passere. Hvis du først kan la være å reagere vil du ha større sjanse til å avdekke vanemessige tankemønstre som du helt sikkert bruker i andre situasjoner også.

En vanlig tanke før en forestilling er ønsket om å tilfredsstille publikum. Ønsket om å tilfredsstille publikum kan føre til det som i Alexanderteknikken kalles «end-gaining». End-gaining er det motsatte av «means whereby» og betegner forsøk på å nå et mål uten tilstrekkelig fokus på hvordan du skal nå det.
Faktum er at du aldri har noe som helst sjanse til å kontrollere hvordan andre bedømmer deg. Det eneste du kan gjøre er å sørge for å fremføre budskapet best mulig ut ifra dine forutsetninger. Det betyr ikke at du ikke skal ønske å kommunisere, eller ønske å formidle noe. Men du kan bare ikke ta på deg ansvaret for hvordan budskapet vil mottas. Du kan ikke styre publikums reaksjoner. Det ligger hinsides din kontroll, så ikke prøv.

For noen kan negativ indre dialog, eller skravling, være overveldende. Her er det på sin plass å vurdere om du behøver mer hjelp enn den Alexanderteknikk-læreren kan gi deg.
Idrettspsykologer har spesiell kompetanse på tenkning i forhold til prestasjon. Å samarbeide med en psykolog gir mulighet til å bearbeide tanker og følelser det kanskje ikke passer å ta opp i en Alexanderteknikk-time


Fremføre
Under fremførelsen må fokus være på det du skal gjøre. Alexanderteknikk-tanker har du i beredskap, i bakhodet så og si. Om du har brukt Alexanderteknikken aktivt og bevisst under forberedelsene vil tenkemåten være en del av bevegelsene dine.

I en presset situasjon har du begrenset kapasitet, så tankene/ideene du bruker må være enkle og noe som fungerer godt for deg. Individuell utprøving og tilpasning er nødvendig. Det er umulig å gi råd som skal fungere for alle.

Det er viktig å være klar over at det å tenke Alexanderteknikk «directions» kan være ganske annerledes når du er nervøs, fordi kroppen din er annerledes. Om du er vant til å oppnå en følelse av avspenning ved å tenke «directions» er det likevel lite sannsynlig at du oppnår en slik følelse i en stress-situasjon. Husk at «directions» fungerer preventivt, du unngår spenninger selv om du ikke opplever avspenning. Det er den preventive funksjonen som gir deg kontroll.

En annen ting å være klar over er at å jobbe med Alexanderteknikken gjør deg mer følsom. Du blir blant annet mer følsom for spenninger i nakken. Det kan gjøre deg mer bevisst på at du er nervøs. Du kan få følelsen av å være mer sårbar, men samtidig blir du istand til å ta affære tidligere i prosessen. Husk at følelsen av nervøsitet ikke er noe negativt i seg selv, men noe du må akseptere og utnytte. Det er i denne forbindelsen det er nyttig å tenke på å gi rom til følelsen.

Under en fremførelse vil det så og si alltid være øyeblikk der du kan komme tilbake til deg selv, være tilstede i hode-nakke-ryggsøyle, ha bakkekontakt. Dette er mulig om du har øvd på det under forberedelsene.


Erfare
Som nevnt finnes ingen enkel løsning på scene-skrekk/nervøsitet. Erfaring må til for å finne strategier som virker for den enkelte. Ekte erfaring kan du bare få gjennom å utsette deg for situasjoner som innebærer å bli nervøs. Bare på den måten kan du ha sjanse til å prøve ut strategier som virker og utvikle nødvendige ferdigheter.

Folk flest er mest nervøse for er å skulle tale for en forsamling. En årsak kan være at dette er noe man gjør relativt sjeldent. Hvem som helst kan bli ekstra nervøs om de må prestere noe i en uvant situasjon. Min bakgrunn fra klassisk musikk har jeg rikelig erfaring i det å opptre. Det gjør at jeg normalt ikke er særlig nervøs når jeg skal si noe i en forsamling. Er du plaget av nervøsitet og vil overkomme problemet holder det ikke å opptre av og til. Du må gjøre det ofte nok.



Relaterte blogginnlegg
Møte med sjefen 

Tankens makt 

Sirkel 1

Et lite under

Undrenes tid er ikke forbi, og nå skjer et lite mirakel på Norges musikkhøyskole. På tross av at NMH er inne i en omstillingsprosess og må gjøre innsparinger, skal de til høsten gi tilbud om Alexanderteknikk til sine studenter.

Studentene ved NMH er noen ordentlige heldiggriser. De får et opplegg som går over et helt år med 2x90 minutters klasser annenhver uke. Gruppeundervisning i Alexanderteknikk kan passe bra for musikkstudenter. De er vant til «masterclass», som går ut på at læreren underviser én student mens de andre observerer. Å få feedback fra og utveksle erfaringer med medstudenter vil være veldig nyttig.

Det forventes at studentene bruker tid på egenøving ved å bruke teknikken i aktiviteter 10-20 minutter daglig. I tillegg må de levere to skriftlige oppgaver og gjøre en muntlig presentasjon.
Lærer er Stephan Parker, en dyktig og dynamisk lærer fra Bergen. Han har erfaring fra å undervise ved Griegakademiet og Carte Blance Dansekompani.
Å lære Alexanderteknikk ligner det å lære å spille et instrument. Dette kurset er derfor bare en introduksjon, men det vil gi et veldig godt grunnlag for å lære mer.

Foreløbig gjelder tilbudet bare for studenter på 2. avdeling, dvs de som går tredje og fjerde år, og studenter på videreutdanning. Det er litt synd, fordi ofte er det førsteårs-studentene som får belastningsproblemer i det tøffe møtet med musikkstudiene. Men mer erfarne studenter har et modenhetsnivå som gjør at de helt sikkert vil få enda mer ut av faget. Det å anvende Alexanderteknikken i musikkutøving krever stor disiplin. Motivasjon er avgjørende. Derfor synes jeg også det er riktig at dette er valgfag og ikke obligatorisk, selv om alle musikere har nytte av timer i Alexanderteknikk.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt et slikt tilbud den gangen jeg var musikkstudent. Jeg har følt behovet på kroppen rett og slett. I dag har studentene tilbud om «arbeidsfysiologi», noe som i alle fall er bedre enn ingenting. Men som alexanderlærer har jeg undervist musikkstudenter i mange år og ser at arbeidsfysiologi-faget har alvorlige mangler. Det heter seg at studentene gjennom faget skal «bli kjent med egen kropp, og lære å bruke den på en funksjonelt riktig måte». Når musikkstudentene kommer til meg vet de knapt hvor de har hofteledd. Selv om de sikkert har lært noe i teorien har det tydeligvis liten praktisk konsekvens.

Det fine med Alexanderteknikken er at den handler om mye mer enn ergonomi og fysiologi. Alexanderteknikken handler om tenkning i forhold til bevegelse. Alexanderteknikken foregår i området mellom musikalsk idé klingende musikk, og kan frigjøre kreative impulser. Derfor er det passende at Alexanderteknikk er ett blant flere fag oppført under «Musikk og bevegelse».

Kurset på Norges musikkhøyskole har som mål at studentene skal:

• develop the ability to avoid any damaging or unproductive tendencies
• develop critical observational capacities and the ability to give constructive advice
• acquiring the capacity to recognize the personal habits that impede coordination of mind and body and the means to work on these, thereby developing insights into how to apply the Alexander Technique to personal practice and performance

Les mer på NMHs hjemmesider:
http://www.nmh.no/for_studenter/timeplan/valgemner/59635/59792/alex20_alexander_technique_5