Hold avstand

Alexanderteknikken er en ferdighet som alle kan lære. I blogginnlegget «Alle kan tenke» skrev jeg om hvordan du kan øve på det vi kaller å "tenke retning". Du kan gjøre det når som helst. Jeg skrev også at å tenke retning for hodet ikke er det enkleste.

Hva du gjør med hodet påvirker resten av kroppen. Derfor er det viktig å inkludere hodet i oppmerksomheten.  

I Alexanderteknikken sier vi at hodet skal «fram og opp». Fram og opp gir ikke alltid mening selv etter at du har hatt flere timer i teknikken. Selv det å tenke at hodet bare skal «opp» kan føre til problemer i begynnelsen. Det kan lønne seg å prøve noe enda enklere.

Alexanderteknikken er først og fremst preventiv. Noe du kan prøve å unngå er å dra hodet mot det du holder på med. Den generelle tendensen vi har er å la hodet gå mot det vi ser på, enten vi ser på en skjerm eller gjør noe med hendene, eller kanskje begge deler. Tendensen kan føre både til at vi kollapser og til unødvendige spenninger.

Å være oppmerksom på avstanden mellom hodet og skjermen kan være en enkel og  effektiv måte å unngå denne tendensen på. Tanken på rommet mellom hodet ditt og for eksempel en skjerm kan gjøre at du ikke drar hodet forover. Du må selvfølgelig ikke begynne  gjøre det motsatte og dra hodet bakover.  Du skal bare nyte avstanden slik den er. Du behøver ikke å gjøre noe. 

Jeg ser ofte eksempler på hvor effektiv denne tenkemåten er når jeg underviser fiolin. Om en elev spiller et stykke han eller hun synes er vanskelig vil eleven lene seg mot notene for liksom å se bedre. Du gjør helt sikkert det samme foran dataskjermen. Vi assosierer det å se bedre med å forstå bedre, men kan hende ser vi mer enn bra nok. Du drar deg bare ut av balanse og anstrenger deg unødvendig. Når fiolineleven lener seg forover fører det til spenninger som gjør at armene fungerer dårligere. Lar hun eller han avstanden til notene være som den er fungerer alt mye bedre. 

Når vi i Alexanderteknikken sier at hodet skal opp» er det opp i forhold til kroppen.  På samme måte som du tenker på avstanden mellom hodet og noe du ser på kan du tenke avstand eller rom mellom hodet og en annen del av kroppen. Avstanden mellom hodet og bekkenet er mest naturlig om du sitter,  avstanden mellom hodet og føttene om du står. 

Avstanden hode-bekken er omtrent lengden av ryggsøyla.  Den avstanden avgjør om du kollapser eller ikke. Du ønsker å kunne «slappe av» uten å kollapse. 

Fordelen med å tenke avstand, lengde eller rom i kroppen på denne måten er at det ikke koster noe. Du behøver ikke anstrenge deg. Du vet hvor hodet ditt er og omtrent hvor bekkenet er, og det er alt som skal til. Hvis du føler at du må kjenne etter eller konsentrere deg så tenker du feil. Det er enklere enn du tror. 

Relaterte blogginnlegg 

Alle kan tenke

Hvor er du?

Hode og hale 

Fram og opp

Hodebalansens hemmelighet

 

La nakken være myk for å …

Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å bevege seg bedre. Å anvende teknikken i aktivitet krever en viss grad av oppmerksomhet. I et tidligere blogginnlegg foreslo jeg en enkel øvelse for å være mer oppmerksom: Oppmerksomhet i hverdagen

Øvelsen gikk ut på beskrive for deg selv med ord hva du er i ferd med å gjøre. Du kan for eksempel fortelle deg selv «tar opp mobil» når du tar opp mobilen, eller «bøyer meg ned» når du skal ta på skoene.

Denne øvelsen er i seg selv ikke Alexanderteknikk. Men du kan lett legge til Alexanderteknikk-ideer. Alexanderteknikken går ut på å tenke konkret og konstruktivt på en måte som vil ha en positiv innvirkning på det du gjør. Det er mange måter å tenke på. Det mest karakteristiske er at ideene fungerer indirekte og preventivt.

Sentralt i Alexanderteknikken er forholdet mellom hodet, nakken og resten av kroppen. Strammer du i nakken er det som å sette på bremsene. Unngår du å stramme nakken blir bevegelsene friere.

Et ønske om å la nakken være myk kan ofte fungere selv for nybegynnere. Du kan tenke: «la nakken være myk for å sette meg ned», eller «la nakken være myk for å begynne å gå», osv.

Ved å bruke formuleringen «for å» knytter du tanken til det du holder på med å gjøre, slik at det blir umiddelbart praktisk nyttig og integrert i det du gjør.

Tanken om «myk nakke» er først og fremst preventiv. Det er ikke ment som avspenning, (selv om det noen ganger kan fungere slik), og du vil neppe føle avspenning i nakken. Vi må alltid ha noe nakkespenning, og den kan vi normalt ikke føle. Effekten av mindre spenning i nakken kan du kanskje oppleve andre steder i kroppen, på bevegelsene og/eller pusten. Forskjellen kan være veldig liten. Kanskje kjenner du ingen forskjell. Det er likevel fint å eksperimentere med måten å tenke på. Det er noe du kan gjøre helt på egenhånd. 

Det finnes andre måter å tenke på også, som kan være enda mer effektive. Det skal jeg skrive om en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg

Oppmerksomhet i hverdagen

Oppmerksomhet i hverdagen

Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å gjøre det du gjør på en bedre måte. Du får best utbytte av teknikken om du kan integrere den i bevegelsene du gjør til daglig. Det krever en viss oppmerksomhet, og det kan være en utfordring. Det er en utfordring det er verd å ta. Alle de små og store bevegelsene du gjør hver dag har innvirkning på helsa, på godt og vondt.

Alminnelige bevegelser kan vi gjøre automatisk og uten å behøve å tenke på hvordan vi gjør dem. Godt er det. Noe annet ville vært fryktelig ineffektivt og slitsomt. Dagligdagse bevegelser gjør vi kjapt og greit. De går av seg selv.

Fordi vi styrer bevegelsene mer eller mindre ubevisst er det fort gjort å glemme å bruke Alexanderteknikken. Du har allerede gjort bevegelsen før du kommer på at du hadde muligheten.

For å bli vant til å være oppmerksom kan du prøve en enkel øvelse. Øvelsen går ut på å beskrive med ord for deg selv hva du er i ferd med å gjøre. Hvis du for eksempel åpner ei dør sier du inni deg: «åpner dør». Setter du deg ned sier du: «setter meg ned», tar du opp mobilen: «tar opp mobil».

Dette er nok til at du er litt mer oppmerksom og tilstede i det du gjør. Du skal ikke bry deg om kvaliteten på bevegelsene. Den er som den er. Dette skal være en enkel øvelse. Blir du for fokusert blir bevegelsene stive og langsomme. Da tenker du feil. Du skal fortsette å bevege deg akkurat som du pleier.

Denne øvelsen er ikke Alexanderteknikk, men å anvende teknikken krever like mye, eller lite, oppmerksomhet.

Du behøver ikke forhaste deg med å tenke Alexanderteknikk. Bli heller helt trygg og komfortabel med bare å være mer oppmerksom. Oppmerksomhet i seg selv kan gjøre at du lar være å bruke unødvendig med krefter. Ved hjelp av Alexanderteknikken blir bevegelsene enda mer dynamiske. Men er du oppmerksom er du allerede halvveis.

Relaterte blogginnlegg

Hvor er du?

Organisert oppmerksomhet

Fleksibelt fokus

Oppmerksomt blikk

De siste gangene har jeg skrevet om oppmerksomhet. I Alexanderteknikken har vi behov for utvidet oppmerksomhet. Vi må inkludere oss selv i oppmerksomhetsfeltet. En faktor som må nevnes når vi snakker om oppmerksomhet er blikket. Blikket er en god indikator på hvor vi har oppmerksomheten. 

Alexanderteknikk-timene

Alexanderteknikk-lærere har vanligvis et speil i undervisningsrommet. Et speil kan være nyttig på mange måter. Men én av grunnene til å ha et speil er at læreren lettere kan observere elevens blikk. Fordi læreren ofte har ei hånd på elevens rygg/nakke står læreren litt bak eleven, og kan ikke alltid se hva eleven gjør med øynene. 

Alexanderteknikken krever at du blir mer oppmerksom på deg selv enn det som er normalt for de fleste. Da kan faren være at du begynner å kjenne for mye etter, at du forsvinner inn i deg selv. Du blir fjern i blikket. Andre ganger kan du kanskje prøve å konsentrere deg for mye og du blir du stiv i blikket. Blir du stiv i blikket blir du også stiv i nakken og resten av kroppen. 

Alexanderteknikk-læreren vil kanskje be deg om å se ut vinduet, eller se på noe i rommet, bruke øynene aktivt. Frederick Matthias Alexander, han som utviklet teknikken, sørget visstnok alltid for at eleven hadde noe pent å se på der han underviste. Kontoret mitt har ikke noen strålende utsikt, bare til murveggene i bakgården. Men til gjengjeld kan mønstrene i en murvegg gi fritt spillerom til assosiasjoner. 

Du behøver ikke en Alexanderteknikk-lærer til å fortelle deg hva du gjør med blikket. Det kan du oppdage selv. Du kan helt sikkert selv merke om du er stiv i blikket eller om du er våken for ting rundt deg.

Aktiv hvile

Mange assosierer Alexanderteknikken med avspenning. Det er ganske naturlig, for du blir mer avspent når du slutter å bruke for mye spenning. Når du ønsker å bli mer avspent vil du kanskje lukke øynene om du har sjansen. Vi får mange inntrykk gjennom øynene. Å lukke øynene gjør oss roligere på mange måter. 

Men Alexanderteknikken er noe som er ment å kunne brukes når du er aktiv og gjør ting. Da er det ikke alltid hensiktsmessig å ha øynene lukket. En mye brukt måte å øve Alexanderteknikken på er å ligge i det vi kaller aktiv hvile eller «semisupine» på engelsk. Mange lukker øynene når de ligger i aktiv hvile. Det er helt greit, om du trenger en pause. Men om du føler at du er nødt til å lukke øynene for å «slappe av» kan det tyde på at du har et problem. Forsøk å veksle mellom å ha øynene åpne og lukke dem. Du skal kunne gi slipp på spenning og la kroppen ekspandere selv om du har øynene åpne. Du vil ganske sikkert ikke føle deg like avspent med øynene åpne. Men det er slik det skal være. Er øynene åpne er balansesystemet påskrudd. 

Primary Control 

Alexander kalte forholdet mellom hodet, nakken og ryggen for «the primary control». Sagt på en enkel måte vil kroppen ha en tendens til å gå dit hodet går. Men hodet vil ha en tendens til å gå den veien blikket vendes, så en måte kan vi si at blikket er enda mer primært enn «primary control». Det er en veldig god grunn til å være oppmerksom på hvordan du bruker blikket. 

Hvor viktig blikket er for balansen din kan du lett finne ut ved å balansere på ett bein. Gjør det først mens du har øynene åpne, deretter kan du prøve å lukke dem. Å balansere på ett bein med lukkede øynene er ikke lett. (Ifølge forskning kan evnen til å balansere med lukkede øyne si noe om din biologiske alder). 

Sitter du og stirrer inn i en dataskjerm hele dagen er det ikke rart om du blir stiv i kroppen. Et enkelt og fornuftig råd, som for så vidt ikke har noe direkte med Alexanderteknikken å gjøre, er å se opp fra skjermen med jevne mellomrom. Ta en kikk omkring deg. Har du lært Alexanderteknikk vil du kunne få enda mer ut av en slik mikropause. 

Alexanderteknikk-lærere ved Royal College of Music i London har utgitt en liten bok om Alexanderteknikk for unge musikere. I boken foreslår de tre enkle spørsmål som selvinstruksjon for å bringe oppmerksomheten til det som skjer her og nå, i og utenfor kroppen: «Am I seeing? Am I breathing? Am I balancing?» Kanskje dette kan være nyttig for deg også? Prøv det ut. 

Utvidet synsfelt

Nå for tiden snakker og skriver mange Alexanderteknikk-lærere om periferisynet. Det har nærmest blitt en motesak. Når vi blir stressa har vi en tendens til å få tunnelsyn. Å bli oppmerksom på periferien av synsfeltet kan kanskje motvirke stresset. Å stirre på en skjerm og oppmerksomhetsfeltet så vel som synsfeltet. Å vende oppmerksomheten mot alt det du faktisk kan se, både til sidene og opp og ned, kan være et effektivt knep som hjelper deg til å gi slipp på fiksering både i tanke og kropp.  

Å inkludere det du kan se i periferien kan gi deg en sterkere opplevelse av rom, og dermed også rommet innvendig i kroppen som vi har til hensikt å bevare når vi tenker retning, lengde og bredde.

I sin bok for skuespillerstudenter har Alexanderteknikk-lærer Penny O'Connor (O'Connor 2021)  mange fine tips om bruk av blikket i forbindelse med oppmerksomhet, balanse og kroppsbruk. Ett av forslagene hun gir er noe du kan prøve ut når du er ute og går. Du kan forestille deg at omgivelsene kommer mot deg, ikke at du nærmer deg dem. Dette lille tanketrikset kan både gjøre deg mer oppmerksom på periferien av synsfeltet, og kanskje være til hjelp mot at du trekker deg sammen og stresser av gårde. 

Relaterte blogginnlegg

Utvidet oppmerksomhet

Konsentrasjon

Blikket 

Synssansen 

Litteratur

O'Connor, Penny. 2021. Alexander Technique for Actors: A Practical Course. Nick Hern Books.

Zambrana F, Kleinman Judith, Buckoke P. 2019. The Alexander Technique For Young Musicians: A reference for students and teachers. Independently published. 

Organisert oppmerksomhet

Alexanderteknikken går ut på å finne ut hva du gjør som du ikke behøver å gjøre og så slutte med det. I prinsippet enkelt, men som jeg nevnte i en tidligere artikkel kan vi møte noen utfordringer på veien.

En av utfordringene er at vi er så vante med vanene vi har at vi ikke legger merke til dem. De er usynlige for oss. Så hvordan kan vi begynne å legge merke til dem?

«Vi må begynne å kjenne bedre etter», tenker du kanskje. En veldig naturlig tanke. Men i Alexanderteknikken løser vi dette på en mer indirekte og mer elegant, og til syvende og sist mer funksjonell måte.

Vi bedrer følsomheten og evnen til å registrere hva som foregår ved å forbedre koordinasjonen av muskelskjelettsystemet. Det kan vi gjøre uten at vi behøver å «føle» detaljene. Bedre koordinasjon betyr at musklene har dynamisk spenning, er relativt avspente og dermed mer følsomme.

Koordinasjon av muskelskjelettsystemet er avhengig av hvordan vi organiserer oss i forhold til tyngdekrafta. Denne organiseringen skjer automatisk, men vi kan påvirke den, og for å påvirke den trenger vi oppmerksomhet.

Men det vi trenger er utvidet oppmerksomhet, ikke fokus på detaljer. Vi trenger ikke «konsentrasjon». For snevert fokus vil ofte gjøre at vi holder igjen og hemmer bevegelsene. 

En generell oppmerksomhet er tilstrekkelig til å observere forholdet mellom delene av kroppen og forholdet mellom oss selv og omgivelsene.

Oppmerksomheten er en begrenset resurs, den må utnyttes med omtanke. Heldigvis kan oppmerksomheten også trenes. Å kunne velge hvordan å bruke oppmerksomheten er en form for ferdighet.

Å koordinere muskelskjelettsystemet handler i stor grad om å organisere oppmerksomheten. Du kan trene på det med en veldig enkel øvelse. Du kan spørre deg selv: «Hvor er hodet mitt?». Du behøver ikke å «kjenne etter» for å vite hvor hodet ditt er. Det er nok bare å registrere det. Deretter kan du tenke på hvor hodet ditt er i forhold til for eksempel kontakten du har med bakken, det du berører med hendene, skjermen du ser på og/eller rommet du er i.

Når du er blitt vant til denne formen for organisert oppmerksomhet er neste steg å kunne ha litt oppmerksomhet om deg selv også mens du er i bevegelse. Når du kommer så langt har du et godt grunnlag for å mestre Alexanderteknikken.

Relaterte blogginnlegg

Hvor er du?
To utfordringer

Beredskap

Bruce Fertman forteller i boken Teaching by Hand, Learning by Heart: 

Legend has it a man once asked Alexander if he could tell him, in one word, what his work was about. ... He said, readiness: ''The readiness is all.'' (Fertman 2018, s. 67).

Det er noe tvilsomt om historien er sann, men ikke umulig. Sitatet «readiness is all» er av Shakespeare som Alexander beundret. Sitatet er fra en replikk Hamlet kommer med før han skal i en duell. Hamlet grubler ustanselig over eksistensielle spørsmål. Døden kan komme når som helst, sier Hamlet, derfor må vi alltid være beredt.

Alexanderteknikken er mer praktisk og jordnær. Den handler ikke om å være eller ikke være, men heller om hvordan å være. Så hvordan er «readiness» relevant for Alexanderteknikken? 

Alexander brukte aldri «readiness» som forklaring eller beskrivelse av teknikken i sine bøker. Han skriver et sted at: «THE CONSCIOUS MIND MUST BE QUICKENED» (Alexander 1996, s 33), og han skriver det med store bokstaver, så det må være ganske viktig. 

Alexander skriver dette i forbindelse med at han kritiserer metoder som hypnose, healing og «positiv tenkning»: 

Briefly, all three methods seek to reach the subjective mind by deadening the objective or conscious mind, and the centre and backbone of my theory and practice, upon which I feel that I cannot insist too strongly, is that THE CONSCIOUS MIND MUST BE QUICKENED (ibid). 

«Readiness» er ikke et ord som blir mye brukt blant Alexanderteknikk-lærere i dag. Et ord som blir mye brukt er «awareness». 

De sentrale prinsippene i Alexanderteknikken er «inhibition» og «direction». Mange Alexanderteknikk-lærere vil si: awareness, inhibition, direction. (Prøv å google de tre ordene og du vil få mange treff på Alexanderteknikken).

«Awareness», oppmerksomhet, er ikke et eget prinsipp i Alexanderteknikken, men det er klart at å bruke Alexanderteknikken forutsetter oppmerksomhet. Dette er noe Alexanderteknikken har felles med mange andre metoder og teknikker. 

Min erfaring er at Alexanderteknikken styrker evnen til oppmerksomhet, våkenhet eller «readiness». Det kan ha sammenheng både med at du blir mer følsom og at det å være mer oppreist også innebærer å være mer våken og oppmerksom. 

Beredskap er ikke alltid positivt. Mennesker som er engstelige er i overdreven beredskap. De forventer at noe negativt kan skje, gjerne noe innbilt, og bruker unødvendig energi på det. Beredskapen vi trenger i Alexanderteknikken kan sies å være en nøytral våkenhet, oppmerksomhet på det som skjer her og nå.

Det handler ikke om liv og død som hos Hamlet, men det kan ha mye å si for hvordan vi lever. Filosofen John Dewey sier i forordet til Alexanders andre bok: 

When once a reasonably adequate part of a new generation has become properly coordinated, we shall have assurance for the first time that men and women in the future will be able to stand on their own feet, equipped with satisfactory psycho-physical equilibrium, to meet with readiness, confidence, and happiness instead of with fear, confusion, and discontent, the buffetings and contingencies of their surroundings (Dewey i Alexander 2004).

Relaterte blogginnlegg 

Alltid beredt

Litteratur

Alexander, F.M. 1996. Man's Supreme Inheritance Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution. Mouritz. 

Alexander, F.M. 2004 . Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz

Fertman, Bruce. 2018. Teaching by Hand Learning by Heart: Delving into the Work of F.M. Alexander. Mouritz. 

Tenke i aktivitet

Ved hjelp av Alexanderteknikken forbedrer du kvaliteten på bevegelsene dine. De praktiske elementene i teknikken er «å stoppe» og å «tenke retning». En alexanderlærer har beskrevet dette som tenkning anvendt på bevegelse. Den kjente filosofen John Dewey kalte det «thinking in activity». 

Hvordan tenker man i aktivitet? 

Vi utfører det meste av bevegelser uten å tenke over hvordan vi utfører dem, ofte til og med uten å tenke over at vi utfører dem. Er noe nytt eller krevende er vi oppmerksomme på hva vi gjør, men ikke nødvendigvis på hvordan vi gjør det. Å tenke i aktivitet innebærer å være oppmerksom på hva du gjør med deg selv, hvordan du «bruker» deg selv i aktiviteten. Det er nytt for de fleste. 

Intellektuell eller abstrakt

Ordet «tenke» assosierer du kanskje med å tenke på noe som har hendt eller noe som kommer til å skje, eller å tenke på et problem som må løses, eller kanskje dagdrømme eller fantasere. 

Denne formen for tenkning har sin plass i Alexanderteknikken i form av planlegging av bevegelser eller handling, men Alexanderteknikkens praktiske elementer, å stoppe og å tenke retning er i en annen kategori. Dette er tenkning anvendt på det som skjer akkurat her og nå, anvendt oppmerksomhet.

Oppmerksomhet eller konsentrasjon

Oppmerksomhet er i seg selv en form for tenkning. En mental aktivitet som kan ha ulik grad av bevissthet. Oppmerksomhet er en begrenset ressurs, derfor må vi velge å bruke oppmerksomheten på en effektiv og konstruktiv måte.

Frank Pierce Jones var en Alexanderteknikk-lærer som var aktivt med og forsket på teknikken. Han skrev en artikkel om teknikken med tittelen «The Organizarion of Awareness». Han beskriver konsentrasjon som et spotlys på en scene som gjør at resten av rommet ligger i mørke.

Overfokusering eller «konsentrasjon» er en tenkefeil som er vanlig å møte i alexandertimene. Feilen henger henger alltid sammen med et forsøk på å kjenne etter hva som skjer i et avgrenset område av kroppen. Patrick McDonald, en annen kjent alexanderlærer, skal en gang ha klappet en elev lett på skulderen og spurt: «Kjente du det?». «Ja», sa eleven. «Prøvde du å kjenne etter?». «Nei». Du behøver ikke å kjenne etter, å være oppmerksom er nok.

Jones foreslår i artikkelen å inkludere oppmerksomhet innenfra og utenfra i samme felt. Du kan ha noe fokus på det du gjør, men samtidig ha generell oppmerksomhet på deg selv og omgivelsene. Jones bruker igjen analogien med lys på en scene. Du kan ha et spotlys på selve aktiviteten, men i tillegg et generelt scenelys akkurat tilstrekkelig til å la deg oppdage om noe vesentlig skjer i andre deler av oppmerksomhetsfeltet.

Organisering 

Denne formen for inkluderende oppmerksomhet er ikke vanskelig. Du bruker den sikkert allerede. Om du kjører bil er det akkurat samme type oppmerksomhet du trenger i trafikken for å være i stand til å kjøre bilen samtidig som du er oppmerksom på det som skjer rundt deg. 

Særegent for Alexanderteknikken er at kjernen i oppmerksomhetsfeltet er oppmerksomhet om hodet, nakken og ryggen. Denne kjernen av oppmerksomhet er konstant mens du gjør hva som helst av aktivitet.

At du er oppmerksom gir muligheten for å gjøre valg, for eksempel å velge å la være gjøre noe, det vi kaller inhibition eller å stoppe. (Bremse, for å sammenligne med trafikken). Litt oppmerksomhet om deg selv og hva som skjer i din egen struktur kan i seg selv være nok til at du kan være dynamisk i bevegelsene og unngår å kræsje kroppen.

Relaterte blogginnlegg

En første øvelse

Samspill

Fleksibelt fokus

Jeg skrev forrige uke om måten vi tenker på under aktivitet i Alexanderteknikken. Å tenke i aktivitet betyr at vi må være oppmerksomme, og oppmerksomhet er en begrenset resurs. Alexanderteknikken handler derfor i stor grad om hvordan vi prioriterer å bruke oppmerksomheten.

Alexanderteknikken krever at du har oppmerksomhet om deg selv mens du er i aktivitet og ikke bare på oppgaven du holder på med. Dette kan være uvant for mange, like uvant som å kjøre bil for første gang.

Ferdighet

Alexanderteknikken er en form for ferdighet, og som ved alle ferdigheter kreves ekstra oppmerksomhet til å begynne med. Når du lærer å kjøre bil må du til å begynne med bruke ganske mye oppmerksomhet på ratt og pedaler. Etter hvert gjør du bevegelsene automatisk samtidig som du har oppmerksomhet om trafikken rundt deg.

Det er ganske vanlig er at nybegynnere i Alexanderteknikk lukker øynene for å «kjenne mer». Det stemmer at de vil bli mer oppmerksomme på proprioseptisk informasjon (kroppssans) om den ikke blir overdøvet av synsinntrykk, men dette er ikke funksjonelt. Det er like lite funksjonelt som å lukke øynene for å «kjenne» rattet bedre når du kjører bil. Vi trenger oppmerksomhet, men vi behøver bare litt oppmerksomhet.

Utvidet fokus

Noen mennesker ser ut til å bare ha to måter å være oppmerksomme på. Enten er de fullt konsentrert om en oppgave eller så dagdrømmer de. I begge tilfeller er egen kropp ute av oppmerkomheten, parkert og glemt. Dette er ofte snakk om personer med intellektuell legning og lang utdannelse. Jeg er (eller var) den typen selv. Å oppøve en mer fleksibel form for oppmerksomhet har tatt tid. I vårt utdanningssystem prioriteres oppgaveløsning som krever fokusert oppmerksomhet, det vi kan kalle konsentrasjon. Konsentrasjon er bra og nødvendig i visse sammenhenger, men vi må også kunne utvide oppmerksomhetsfeltet.

Alexanderlæreren Frank Pierce Jones skrev i en artikkel for musikere om «the organization of awareness». Her sammenligner han konsentrert oppmerksomhet med et spotlys på ei scene. Vi må ha litt bakgrunnsbelysning i tillegg så vi kan oppdage om det skjer noe utenfor spotlyset. «To use the figure of the spotlight and stage again, this time the spot is still bright but the stage is merely dim instead of blacked out» (Jones 1996).

Du kan lett eksperimentere med et utvidet fokus når du for eksempel går en tur. Klarer du å inkludere noe oppmerksomhet om deg selv (for eksempel hode og ryggsøyle) samtidig som du går rundt og er oppmerksom på det som er rundt deg?

Musikere er vant til denne formen for oppmerksomhet. Hvis de spiller sammen med noen er de oppmerksomme på medmusikantenes bevegelser samtidig som de selv spiller. Det samme gjelder lagspillere i forskjellige idretter, og det gjelder deg trafikken.

Det som kan være nytt og uvant for mange er å ha noe oppmerksomhet om egen kropp. Men det er en vanesak. Hemmeligheten ligger i å ikke ha for mye fokus på kroppen. Som sagt gjør nybegynnere den feilen at de kjenner for mye etter. Å utvide oppmerksomhetsfeltet noe kan faktisk gjør det lettere og er enklere enn mange tror.

Oppmerksomhet og balanse

Som nevnt er evnen til oppmerksomhet en begrenset resurs. Det gjort studier hvor forsøkspersoner har fått i oppgave å løse mentale oppgaver mens de balanserer på ett bein. Balanseevnen reduseres. Forklaringen mener man er at oppgaveløsning og balanseutfordring er aktiviteter som legger beslag på noen av de samme nettverkene i hjernen.

Noe lignende skjer når du sitter med en datamaskin, nettbrett eller lignende. All oppmerksomhet er på oppgaven/skjermen, kroppen parkeres og håndbrekket settes på. Du blir automatisk mindre dynamisk i kroppen. Avhengig av hva slags oppgave du gjennomfører er dette en naturlig tendens du må ta hensyn til.

Det er en vurdering for hver enkelt om man skal gi kroppen den ekstra støtten den trenger ved å bruke ryggstøtte eller om det er bedre å sørge for mer dynamiske forhold ved ikke å bruke ryggstøtte.

Fleksibilitet

Når det gelder bruken av oppmerksomheten om kroppen må vi innse at den er begrenset av omstendighetene og heller sørge for å komme tilbake til den, omtrent som en når en delfin kommer til overflaten for å puste.

Vi har veldig mange mikropauser som kan utnyttes. Å se opp fra skjermen i noen sekunder kan være til god hjelp, men er strengt tatt ikke nødvendig. Det er fullt mulig å variere oppmerksomhetsfeltet uten å endre aktivitet. Oppmerksomheten har en naturlig tendens til å fluktuere, og det kan vi utnytte. Problemene oppstår om vi forsøker å holde oppmerksomheten fast.

Når du ser opp et øyeblikk fra en oppgave som krever stor konsentrasjon og som du er sterkt engasjert i, vil hjernen fortsette å jobbe med oppgaven akkurat som når sykkelen fortsetter å trille om du slutter å trø et øyeblikk.

Hvis du forsøker å være oppmerksom i ulike aktiviteter vil du oppdage at det er få av dagliglivets aktiviteter som utelukker å inkludere litt oppmerksomhet om deg selv. I noen aktiviteter, som for eksempel å gå, er det veldig enkelt. Andre aktiviteter mer krevende, og noen sluker regelrett oppmerksomheten. Å spille dataspill er en slik aktivitet.

Dataspill er fint å øve seg på, for det er jo bare lek. Hvor oppmerksom klarer du å være? Klarer du å inkludere litt oppmerksomhet om hode, nakke og rygg? Husk at bare en anelse er nok.

Relaterte blogginnlegg:

Veien til butikken

Tenkemåter

Lenker

The Organization of Awareness, av Frank Pierce Jones.

Litteratur: 

Jones, Frank Pierce. 1996. Freedom to Change .The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz.

Se nøye

Se nøye, så skal du øyne det store i det små.

Jeg lærer mye av å følge diskusjoner om Alexanderteknikken på nettet. Jeg lærer ikke så mye om Alexanderteknikken, men jeg lærer mye om hvordan Alexanderteknikken kan forklares og forstås, eller misforstås.

En av deltagerne i en diskusjonsgruppe på google er et helt spesielt tilfelle. Han har lang erfaring med Alexanderteknikken, men ett eller annet ser ikke ut til å gå inn. Siden jeg ikke har møtt vedkommende fysisk er det ikke mulig for meg å definere helt sikkert hva årsaken er, men ut ifra det han skriver får jeg inntrykk av at han bare er ute etter følelsen av avspenning. Han vil ha så mye avspenning som mulig. I det siste har han skrevet om «katarsis».

En time i Alexanderteknikk kan gi en ubeskrivelig opplevelse av ro, avspenning og letthet. Slike opplevelser kan være viktige milepæler i læringsprosessen. Du får et glimt av hva som er mulig. Problemet er bare at det er ikke på dette nivået arbeidet gjøres.

Alexanderteknikken går (enkelt sagt) ut på å organisere oppmerksomheten på en slik måte at du unngår å skvise kroppen enten du beveger deg eller er i ro. Ofte er avspenning del av effekten. «Arbeidet» går ut på å bruke oppmerksomheten. Den følbare effekten dette har fra det ene øyeblikket til det neste er svært liten. Du opplever neppe noen «katarsis». Tvert imot er det om å gjøre å legge merke til de aller aller minste forskjellene. En fiolinist må legge merke til de minste forskjellene for å kunne spille rent, store forskjeller er opplagte.

Når du ligger i aktiv hvilestilling kan du kanskje oppdage at det skjer noe i muskulaturen bare du flytter oppmerksomheten fra en del av kroppen til en annen. Forskjellen kan være som når skyer skygger for sola et øyeblikk. Tanker og muskler er så intimt forbundet at det er nærmest umulig at endring i oppmerksomhet ikke gir endringer i muskelspenninger.

Strengt tatt behøver du ikke merke forskjell i kroppen engang. Den viktige forskjellen er mellom å være oppmerksom eller ikke å være oppmerksom. Det fine med det er at selv om du ikke merker forskjell i form av endring i muskelspenning så vet du antagelig om du er oppmerksom eller ikke.

Du kan øve på bevisst bruk av oppmerksomheten ved å være oppmerksom på for eksempel hva du gjør med hodet ditt når du pusser tennene. Du behøver ikke å gjøre noe annerledes, bare vær oppmerksom. Neste steg er å gå fra å bare være oppmerksom til å ha en intensjon. Det skal jeg skrive mer om en annen gang.
Å bruke tankene/oppmerksomheten på denne måten er noe du lærer i Alexanderteknikk-timene. Hvis du vil prøve en time kan du ta kontakt med meg på mobil nr 41 41 90 96 eller epost: halvard@alexanderinfo.no

Relaterte blogginnlegg:

Din teknikk
Selvhjelpsmetode
Alexanderteknikk i dagliglivet

Fysisk eller mental

Jeg ble spurt nylig om Alexanderteknikken var «fysisk eller mental». Jeg svarte at Alexanderteknikken først og fremst er mental. Min bror som også var tilstede foreslo «mindfulness in activity», noe som er en god beskrivelse.

Når du først blir kjent med Alexanderteknikken kan du få inntrykk av at den handler om det «fysiske». Det er mye snakk om bevegelse, balanse og muskelspenning, og når vi underviser bruker vi berøring.

Men alle handlinger skjer som en følge av et ønske eller impuls til handling, altså noe som vi vil betegne som «mentalt». Når vi blir bevisst impulsen til handling kan vi velge å la handlingen skje, eller vi kan velge å la være (inhibition). I begge tilfeller har vi en intensjon om å ha lengde og bredde i kroppen (direction). Alexanderteknikken foregår på et mentalt plan, i prosessen fra tanke til handling.

Spørsmålet om Alexanderteknikken er fysisk eller mental avslører hvordan vi har laget et kunstig skille mellom tenkning og det kroppslige. Vi ser handlingen men glemmer at det må ligge et minimum av mental aktivitet til grunn, selv om denne i stor grad er ubevisst. Problemet forsterkes hvis vi begrenser oppfatningen om hva som menes med å tenke til det å abstrahere, intellektualisere eller fantasere. Etter min erfaring er dette et generelt problem i vårt samfunn, og sannsynligvis et resultat av hva vi legger vekt på i skole og utdanning.

Tenkningen i Alexanderteknikken er praktisk og konkret tilstedeværelse. Inntil det nylig ble populært med «mindfulness» har ikke denne formen for tenkning hatt særlig høy status. Unntaket finnes blant de som driver med meditasjon. Selv når jeg har hatt foredrag og introduksjonskurs for musikere har jeg fått spørsmålet: men er jeg nødt til å tenke på dette hele tiden? Som om idealet er å være bevisstløs.

Når bevegelser skal gjøres på en ny måte kreves det større oppmerksomhet enn om den utføres automatisk. Det gjelder alle aktiviteter, også når du er i ferd med å lære Alexanderteknikken. Det finnes ingen vei utenom fordi det handler om bevisst læring. Kanskje derfor det heter «paying attention» på engelsk. Læring koster.

Når du har lært Alexanderteknikken godt nok til å bruke den i praksis er det veldig lite som skal til av oppmerksomt nærvær for å bruke den. Problemer oppstår om du overfokuserer og gjør det vanskeligere enn det er.

De fleste begynner å ta timer i Alexanderteknikk på grunn av ett eller annet «fysisk» problem. Det kan være kroppsholdning, muskelspenninger, smerter eller bevegelsesutfordringer. «Fysiske» problemer forsøkes vanligvis løst med fysiske virkemidler som trening eller behandling. Men om problemene forårsakes av noe du gjør nytter det ikke å gjøre mer uten å gjøre noe annerledes. Å gjøre noe annerledes krever ny tenkning, ganske enkelt fordi musklene styres av signaler i nervesystemet.

Men så har vi det dilemma at vi oppfatter, tolker og forstår verden gjennom kroppen og sansene. Tankene er ikke uavhengige av det fysiske. Endringen i tenkning som vi er ute etter kan være utenfor forestillingsevnen. Det er her det fysiske aspektet i Alexanderteknikk-timene kommer inn. Veiledningen du får gjennom lærerens hender.

Ny opplevelse gir mulighet for nye måter å tenke på. Måten vi tenker på er konkret og praktisk oppmerksomhet, som inkluderer kroppen. Hvilken annen måte kan vi være tilstede på?

Spørsmålet om Alexanderteknikken er fysisk eller mental er egentlig umulig å svare på.
Hvis jeg må velge ville si at Alexanderteknikken først og fremst er en form for mental ferdighet, men som du kanskje skjønner er det ikke enten eller. Alexanderteknikken handler om hvordan vi bruker oss selv i aktivitet. Når vi er i aktivitet er det umulig å skille mellom det fysiske og mentale. Det ene kan ikke eksistere uten det andre.

Relaterte blogginnlegg
Nei
Alexanders plan

Din teknikk

Når du tar timer i Alexanderteknikk er det ikke Alexanderteknikken som er i fokus. Det er du som er i fokus.

Det du lærer i timene er å oppdage hvordan du beveger deg, hvordan du gjør ting. Det er du som har med deg arbeidsmaterialet, pensum for det du skal lære. I løpet av timene blir du mer bevisst på hva du faktisk gjør, og så kan du ta med deg den kunnskapen og bevisstheten når du går.

Du behøver ikke å vite noe om Alexanderteknikken før du kommer, og du behøver ikke å vite stort når du går heller, bare du er bevisst hva du har lært om hvordan oppmerksomheten og bevegelsene dine henger sammen.

Når du har lært å bruke Alexanderteknikken i dagliglivet kan det være fint å vite hva prinsippene heter. Da er det bare å sette navn på det du allerede kjenner. Det gjør deg enda mer bevisst og du blir mer klar over hva du faktisk kan. Denne informasjonen kan du også få av å lese en god bok om Alexanderteknikken.

Merk at du vil ikke få det samme utbyttet av å lese boken før du har timer. Da har du ikke erfaring å knytte begrepene til. Det er bra om erfaringen kommer først, og begrepene etterpå.
Selv leste jeg ei hel bok før jeg hadde min første Alexanderteknikk-time. Jeg kom på timen og trodde at dette visste jeg hva gikk ut på. Jeg tok feil. Jeg hadde tolket alt jeg leste ut ifra min opplevelse av egen kropp, og den var svært begrenset.

Jeg måtte bare glemme det jeg hadde lest og i stedet bli kjent med meg selv, kroppens struktur og sammenhengen mellom hvordan jeg tenkte og bevegelsene jeg gjorde. Dette området er nytt for de aller fleste. Det er som å komme inn i et landskap du aldri før har sett. Det spennende er at det er ditt landskap.

Dette landskapet, området mellom stimulus og respons, mellom tanke og bevegelse, blir vi aldri ferdig med å utforske. Jeg oppdager stadig noe nytt jo mer jeg arbeider med det. Det kan være når jeg er oppmerksom på mine egne daglige aktiviteter; det kan være når jeg utforsker bestemte bevegelser, eller det kan være når jeg arbeider med elever. Jeg lærer alltid mye av elevene mine.

Jeg får også alltid ny kunnskap av å ha time med andre lærere. Jeg utveksler arbeid med andre jevnlig. Når en Alexanderteknikk-lærer legger hånda på nakken min er det som lyset blir slått på og jeg ser hvordan det faktisk står til i nakken min. Jeg kan på forhånd ha en anelse om tilstanden, men først nå ser jeg klart. Etterhvert som lærerens hender jobber oppdager jeg nye ting. Ofte ser jeg at det er mulighet for mer utvikling, mulighet for at mer spenning kan slippe taket. Og lærerens hender inviterer og det er bare å følge med.

Lærerens hender er som speil som lar deg oppleve deg selv. Det er ikke noe nytt som tilføres egentlig, men spenninger som tas vekk, og så kan du begynne å forstå hvordan du kan bevege deg uten de spenningene, om du bruker oppmerksomheten riktig.

Oppmerksomheten er verktøyet du bruker, så både verktøy og maskineri har du med deg hele tiden.

Vi har et fantastisk fint maskinere med fiffige mekanismer som fungerer av seg selv. Mekanismer for å være oppreist og balansere, og mekanismer for å puste. Alexanderteknikken går ut på å bruke litt oppmerksomhet for å sørge for ikke å forstyrre mekanismene, sørge for frihet.

Den lille oppmerksomheten nødvendig for å gjøre en forandring krever at du er nysgjerrig på deg selv. Det er deg selv det handler om.

Relaterte blogginnlegg
Sirkel 1
Revolusjon og diktatur
Det lille som skal til

Sirkel 1

Denne uka har jeg streiket. Musikernes fellesorganisasjon tok sine medlemmer i Asker kulturskole ut i streik. Jeg streiker bare litt. Jeg underviser fiolin i Asker to kvelder i uka, ellers underviser jeg i Alexanderteknikk. Jeg tror det blir lenge til jeg streiker som Alexanderteknikk-lærer.

Jeg har aldri streiket før, men det gikk jo veldig greit. Jeg måtte møte opp for registrering den dagen jeg skulle ha vært på jobb, som var torsdag. Så dro jeg hjem. På toget leste jeg i et fagblad for strykelærere. Jeg kunne ikke la være helt å jobbe heller. Streikebryteri kanskje? Artikkelen var veldig interessant og handlet om «konsentrasjon». Særdeles relevant for Alexanderteknikken.

Artikkelen fortalte om det nederlandske damelaget i vannpolo som vant OL-gull i 2008. De hadde ingen spesielle forutsetninger og var ikke favoritter, likevel vant de. Noe av grunnen kan være at de hele tiden klarte å fokusere på det de skulle gjøre, på «arbeidsoppgavene» som det heter. Dette var noe de hadde arbeidet målrettet med. Til hjelp brukte de en modell utarbeidet av den tyske sportspsykologen Hans Eberspächer.

I modellen beskrives nivåene av oppmerksomhet som konsentriske sirkler. Den innerste sirkelen er sirkel 1. Bare når utøveren befinner seg på dette nivået kan han eller hun prestere optimalt. I sirkel 1 var vannpolospillerne oppmerksomme på både ballen, egne spillere og motstanderne. Var de i sirkelen utenfor, sirkel 2, omfattet oppmerksomheten motstanderne og dommerne. I sirkel 3 var oppmerksomheten rettet mot hva stillingen var i kampen. Sirkel 4 betydde at de tenkte på omstendighetene de var i, at de deltok i olympiaden i Bejing. I den femte sirkelen var fokuset på konsekvensene om de tapte eller vant kampen, og i den sjette og ytterste sirkelen dreide tankene seg rundt: «Jeg ønsker ikke å være her!».

I Alexanderteknikken er det avgjørende hvordan du velger å organisere oppmerksomheten. Vi kan forsøke å anvende Eberspächers modell på hvordan en elev i en Alexanderteknikk-time bruker oppmerksomheten, for eksempel når han eller hun skal reise seg fra en stol.

Sirkel 1

Du er oppmerksom på både deg selv og hvor du er og hva du skal gjøre. Du har oppmerksomhet både om hode/ryggsøyle, kontakten med stolen og omgivelsene. Du har en klar intensjon om handlingen du skal utføre.

Sirkel 2

Oppmerksomheten er skjev eller innsnevret. Kanskje har du all oppmerksomhet om nakken og ingenting på omgivelsene og rommet du er i.

Sirkel 3

Du er oppmerksom på deg selv, men du begynnere å evaluere og ta stilling til om noe er bra eller dårlig. Kanskje tenker du at «nakken min er så stiv» eller at du har «dårlig holdning». Selv om slike bedømmelser er korrekte tar de fokus vekk fra handlingen du er i ferd med å foreta deg.

Sirkel 4

Du er oppmerksom til en viss grad, men forsøker å gjøre bevegelsen «riktig» ut fra en tidligere forestilling, eller for å være flink overfor læreren. Bevegelsen blir ikke lengre et eksperiment og ingen bedring kan skje. Om det blir en endring kan bevegelsen like godt bli «dårlig på en ny måte».
Sirkel 5

Du tenker fortsatt på den forrige bevegelsen, eller du tenker på noe du skal gjøre senere, istedet for å ha fokus på bevegelsen du er i ferd med å gjøre.

Sirkel 6

Du «vil ikke være her». Med dette fokuset kan det diskuteres om du fortsatt er inne i Alexanderteknikkens tankeprosess. Teknikken forutsetter oppmerksomhet om det som skjer.
I en Alexanderteknikk-time er det sjeldent at det å «ikke være her» betyr å ikke være tilstede på selve timen. Hvis eleven ikke ønsker å være tilstede er det ikke mulig å undervise. Dette nivået er mer aktuelt for andre situasjoner, som for eksempel den beskrevet i forrige blogginnlegg, Møte med sjefen.

Eberspächers modell er fin fordi den på en veldig konkret måte viser at oppmerksomheten forekommer i ulike grad og ulikt omfang. Det er viktig å være oppmerksom på hva du er oppmerksom på. Å være konkret om valg av fokus er også viktig når du kommenterer andres «konsentrasjon».

Av og når jeg underviser fiolin og eleven er urolig har det hendt at en forelder som er tilstede på timen ber barnet om å «konsentrere» seg. Det er sagt i den beste hensikt, men hva skal barnet gjøre for å konsentrere seg? Det er som om han eller hun har gått seg vill i skogen og forelderen ber barnet finnet veien tilbake på egen hånd. Men barnet vet ikke veien. Det må få en konkret oppgave å være oppmerksom på.

Det samme scenariet gjelder din egen oppmerksomhet. Du kan forsøke å «konsentrere» deg alt du kan, men om du ikke har en klar oppfatning om hva du skal ha oppmerksomhet om, blir det bare stress og strev og spenninger ut av det.

Alexanderteknikken gir en konkret formel for hvordan du skal organisere oppmerksomheten – hode og ryggsøyle, deg selv, i midten, og alt det andre rundt. Det er sirkel 1.

Relaterte blogginnlegg

Samspill

Tankens makt

Et enklere liv

Da jeg skrev forrige blogginnlegg om Kritisk situasjonsfilosofi slo det meg hvor vanskelig filosofene gjør alt mulig. Ikke det at livet er lett, det kan være ubehagelig, vondt, vanskelig og smertefullt. Men det behøver ikke å være komplisert. Vi gjør det komplisert.

Vi gjør livet komplisert ved å abstrahere oss vekk fra kroppen. Ved å konstruere et skille mellom kropp og tanke, og definere som «tenkning» bare det som er abstrakt og intellektuelt. Artikkelen omtalt i forrige blogginnlegg viste klare symptomer på en slik tilstand. En tilstand der intellektuell problemløsning vokser til å være selve problemet.

Vi gjør livet komplisert ved å dope oss vekk fra kroppen, ved å kjøre på med tv og potetgull, eller hva som helst annet som kan dempe inntrykkene fra den virkelige tilværelsen. Her er det om å gjøre å tenke minst mulig, overlate mest mulig til automatikken. Sansene blir korrumpert, vi må kjøre på med mer og mer (potetgull eller hva som helst), og vi vet ikke lenger hva vi gjør.

Vi gjør livet komplisert ved å bruke unødvendig muskelspenning. Vi trykker oss sammen når vi sitter, står eller går. Og vi kan fortsette å gjøre det når vi har lagt oss ned. Vi presser og holder og blir tunge. Det er utrolig hvor utrolig vanskelig vi kan gjøre bevegelsene våre fordi vi tror vi behøver så mye spenning. En Alexanderteknikk-time handler om å gjøre ting enklere. Det virker ikke alltid slik, fordi bevegelse med mindre muskelspenning ikke alltid virker enklere før du gjør den. Bevegelsen du skal til å gjøre kan virke umulig.

Vi gjør livet komplisert ved å ikke ta nok tid. Hvis vi overser hvilke skritt som er nødvendige for å nå et mål, og tiden det vil ta, er vi garantert å gjør ting komplisert. «End-gaining» kalte Alexander det. Roten til alt ondt. Tenk på hvor lett det er å åpne ei dør om du har nøkkelen som passer til låsen. Og hvor håpløst det er hvis du ikke har riktig nøkkel.

Hva må til for å gjøre livet mindre komplisert? Det kan være så forskjellig. Men det vi må gjøre aller først er å stoppe. Alexander skrev i en av sine bøker:

Before we can unravel the horribly tangled skein of our present existence, we must come to a full STOP, and return to conscious, simple living.

Det er det der med «conscious» som er utfordringen. For det betyr også å være bevisst at livet er ubehagelig, vondt, vanskelig og smertefullt. Men det å være tilstede betyr så mye, for det er det som er å leve.

Under et foredrag i 1934 demonstrerte Alexander noen enkle bevegelser og sa:

The two great things that are going to come to us in the future, if civilization is not destroyed first, will be to do these simple acts consciously and to think in activity.

«To think in activity» er å bruke «inhibition» og «direction». Å kunne tenke i aktivitet er det vi vil lære oss, det er en ferdighet, en kunst. Men å tenke i aktivitet forutsetter å være oppmerksom. Vi må begynne der.

Stopp. Ta tid. Beveg deg med oppmerksomhet.

Kan være en god plan for påska det.

Relaterte blogginnlegg:

Ta en pause
Ting tar tid

Litteratur:
Constructive Conscious Control of the Individual, FM Alexander 1923/2004
Articles and Lectures, Bedford Physical Training College Lecture, FM Alexander, 1995

Tankens makt

«Ikke tenk - da kan alt gå galt», stod det i A-magasinet forrige fredag. En amerikansk psykolog har nettopp gitt ut ei bok der hun beskriver hva som skjer når noen svikter når de skal prestere. De tenker for mye, mener hun, og kaller det «paralysis by analysis». Dette går rett inn i kjernen av Alexanderteknikken som går ut på å ikke forstyrre det som kan skje automatisk.

Men hva betyr egentlig å «tenke»? Artikkelen i Aftenposten har tittelen «Tankens makt» og handler om det å tenke kontra det å «ikke tenke». Mange gode og tilsynelatende motstridende ideer blir lagt fram av ulike eksperter på prestasjonsforberedelse. Alle har litt rett, og alt blir hengende i lufta fordi det finnes ulike former for tenkning og det kommer ikke klart nok fram i artikkelen.

Å ikke tenke

Å gi noen råd om å «ikke tenke» er tullete. «Ikke tenke» kan bety å ikke bry seg om hva som er i tankene. Da overlater du prosessen til tilfeldighetene, og du kan ikke stole på flaksen, usikkerhet og forvirring kan oppstå. Vi tenker på en eller annen måte uansett, så spørsmålet må bli hvordan vi skal tenke.

Oppmerksomhet eller konsentrasjon

I Alexanderteknikken tenker vi «la nakken være fri» for ikke å forstyrre det som skal skje av seg selv. Nybegynnere vil ofte prøve for hardt, og forsøke å kjenne etter i stedet for bare å tenke. Da vil de lett begynne å gjøre noe. Det å bare tenke og ikke gjøre noe er uvant for mange når det gjelder bevegelse. «Tenke» er ofte forbundet med anstrengelse, med «konsentrasjon» som stadig blir krevd av oss på skolen eller andre steder. Med «konsentrasjon» forbinder jeg en innsnevring av oppmerksomheten, noe som kan være nødvendig noen ganger, men i Alexanderteknikken, og det meste av livet ellers, er det åpen oppmerksomhet vi trenger. En nybegynner kan lykkes bedre med tenkningen om han eller hun er i aktivitet og dermed blir distrahert fra å forsøke for hardt.

I en prestasjons-situasjon vil oppmerksomheten om hode/nakke/rygg være det nøytrale utsiktspunkt du kan betrakte din egen aktivitet i forhold til. I hode/nakke/rygg skal ingenting skje. Golf-proffen Jack Nicklaus pleide å tenke på lilletåa si, forteller artikkelen. Det er en noe lignende strategi. Tilsynelatende «ikke tenke», men oppmerksomheten om sin egen kropp gjør at han er helt tilstede.

Planlegging eller vanetenkning

Med «tenke» vil de fleste mene mental oppgaveløsning. For å løse praktiske og/eller kognitive oppgaver trengs denne formen for tenkning. Det er ofte fristende å hoppe over tenkingen og gå rett løs på oppgaven. I Alexanderteknikken kaller vi det for «end-gaining». Resultatet av end-gaining kan bli at du maler deg inn i et hjørne. Vi har vel alle vært der, om enn i overført betydning. Motsatsen til end-gaining er å fokusere på «the means-whereby», eller «arbeidsoppgavene» som enhver halvseriøs idrettsutøver pleier å si, i annenhvert intervju. For å unngå end-gaining må du avstå fra trangen til å nå målet umiddelbart. Du må velge. Det er en avgjørende mental ferdighet, en tenke-ferdighet.

Å planlegge på forhånd er helt nødvendig under innlæring av nye ferdigheter, men i en prestasjons-situasjon er det for seint. Å forsøke å tenke ut en løsning tar for mange hjerneceller og for mye tid.

Det spesielle ved å tenke «la nakken være fri og la ryggen være lang og bred» er at det samtidig er å fokusere på «means-whereby». Du lar nakke og rygg være uforstyrret i prosessen for å beholde frihet i bevegelsene.

Intensjon eller ønsketenkning

Å tenke «å la nakken være fri» er en positiv intensjon, et ønske. For noen vil det innebære en form for visualisering. Visualisering kan på sin side gå for langt i retning av fantasi og dagdrøm. Dagdrømme er fint, men i Alexanderteknikken bruker vi konkrete tanker. Vi må være litt forsiktig med ideer som tar oss vekk fra det som er realiteten. Det er fullt mulig å lure seg selv og tro at man gjør noe «riktig» når det slettes ikke er det. Men på den annen side kan vi bruke hva som helst som virker, og av og til kan ganske fantasifulle ideer være effektive.

Tankens makt

Tankene og kroppen er sider av samme sak. Hvor stor innvirkning tankene har på kroppen burde være helt opplagt, men er det ikke. Det er verdt å tenke over ordene til en alexanderlærer med femti års erfaring:

«People imagine that their bodies are disobedient and unreliable in carrying out their wishes, whereas nothing could be further from the truth» -Walter Carrington

Å kjenne veldig godt etter

I forrige innlegg kommenterte jeg noen som mente Alexanderteknikken handlet om å «kjenne veldig godt etter». Det er jo ikke helt feil, men som jeg påpekte er det nødvendig å tenke først, sanseinformasjon kommer alltid på etterskudd.

Det er viktig å være bevisst på alt du sanser, å ha åpne kanaler, både 'innover' og 'utover'.
Men det å «kjenne veldig godt etter» kan være problematisk. Må du «kjenne etter» for å føle noe kan du ha et problem. La oss gjøre et lite eksperiment.

Forsett å lese, uten å gjøre noen bevegelse. Jeg vil bare at du skal gjøre noe med oppmerksomheten din. Det du skal gjøre med oppmerksomheten er å tenke på føttene dine. Opplev hvor føttene dine er, hvordan de føles. Har du klart det uten å bevege noe?
Gratulerer!

Hvis jeg ber en elev i en time om å rette oppmerksomheten mot føttene vil eleven i ni av ti tilfeller begynne å bevege på føttene, vrikke på dem for liksom å kjenne etter hvor de er.
Dette er veldig naturlig fordi følsomhet er avhengig av utgående signaler. Hjernen bruker utgående signaler for å samle informasjon. Det er litt som radarprinsippet.

Bevege for å kjenne er særlig typisk hvis jeg snakker om nakken. Nakken er et område hvor du har lite direkte følsomhet, selv om det er et følsomt område når det gjelder kroppsbalanse. Det er ikke samme følsomhet som den du for eksempel har i fingertuppene.

Problemet er at hvis du beveger deg for å «kjenne godt etter» forandrer du situasjonen du skulle ha registrert. Du føler mer, men kanskje ikke de nyansene du kunne ha lagt merke til.
Følsomhet er som å se ned i vann. Beveger du noe kruses vannflaten og du ser ingenting. Det er derfor vi alexanderlærere stort sett bruker veldig forsiktig berøring, samtidig som vi gjør minst mulig unødvendig inni oss. Det verste vi kan gjøre er å prøve veldig hardt å «kjenne etter».
Jo mer du prøver å kjenne etter, jo mer vil du gjøre av muskelarbeid, selv om du ikke beveger noe. Oftest består muskelarbeidet i å holde pusten, da stivner du.

Du behøver selvfølgelig ikke gjøre noe som helst for å kjenne noe. Hvert sekund mottar du millioner av sansesignal, det er bare å velge og vrake. Du velger hva du gjør med oppmerksomheten, du trenger ikke gjøre mer enn det.

Det du må gjøre med oppmerksomheten er å ha et stort oppmerksomhetsfelt. Å prøve for hardt å «kjenne etter» kjennetegnes ofte av opptatthet av en liten del av kroppen og så glemmes resten. Du må ha overblikk.

I alexandertimer prøver vi ut ulike måter tenke på når du gjør bevegelser. Bevegelser som gjøres i forsøk på å «kjenne etter» er annerledes. De gjøres uten å tenke. Du vrikker og vrir og strammer litt her og der. Ubevisst kan et ønske om å ha den «riktige» følelsen ligge under. Slike ubevisste korrigeringer bidrar bare til å forsterke spenninger.

Når du beveger deg i en alexandertime er vi ute etter å merke ørsmå forskjeller. Små forskjeller er viktigere enn store. Men ethvert forsøk på å «kjenne etter» er både unødvendig og vil virke mot sin hensikt.
De ørsmå endringene som skjer kan ligge på grensen til det du er i stand til å registrere. Noen ganger kan det hende du ikke kjenner noen forskjeller, og det er helt greit, en helt riktig observasjon. Noen ganger er hva du tenkte det eneste du kan være rimelig sikker på. Det er til gjengjeld mye viktigere enn å «kjenne godt etter».
Tankeprosessen er viktigst. Innkommende signaler må du bare ta som de kommer.

Samspill

Det vakreste ved fotball er samspillet. Pasningene som tegner buer og streker mellom spillerne, som gir beskjed eller oppfordring gjennom nyanser i retning og kraft. Rytmen i spillernes bevegelser på banen, som en dans, som polyfone stemmer i musikk av Bach, individuelle, men samtidig i harmoni.
Finter og driblinger er bare pynt, som ytre detaljer der samspillet er strukturen og linjene i byggverket. Skåringer kan være vakre, men er bare bekreftelsen på et vellykket samspill, som sluttakkorden i et musikkstykke. Deretter applaus, men det var ikke stykkets siste tone som gjorde deg begeistret.

Men som i livet ellers finnes disharmoni. Taklinger, feilpasninger, misforståelser, balltap, juksing, filming og til og med vold. Vold er selvfølgelig det verste, men mest irriterende er egoisme, egoistiske spillere som bryter rytmen og misbruker mulighetene.
Det er lettere for den som ser på TV å se hvor det er mulig å spille ballen, vanskeligere for spillerne på banen å ha oversikten. Det er da det gjelder å ha overblikk, ha inkluderende oppmerksomhet.

Johan Cruyff sa det viktigste var å fortsatt å ha blikket på medspillerne når han hadde ballen ved føttene. Zinedine Zidane kunne finte ut hvem som helst fordi han alltid var i balanse og samtidig leste balansen til motspilleren, da var det enkelt å trekke ballen utenfor rekkevidde. Franz Beckenbauer kunne på en og samme tid oppleve bevegelsen til samtlige spillere på banen, slik en dirigent kan høre alle instrument i orkesteret når han ser i partituret.

Inkluderende oppmerksomhet har å gjøre med romfølelse. Og romfølelse har forbindelse til din evne til å kontrollere balanse og planlegge bevegelser. Du kan oppleve hvor du er i rommet, men du kan også oppleve rommet i kroppen, for eksempel rommet mellom hode og bekken, eller mellom hode og føtter.
Det er lett å bli oppheng i detaljer i form av smerter eller muskelspenning. Detaljer er bare viktige i forhold til helheten, det er da først de får mening. Det du kan føle av spenning i nakken er ikke så viktig som forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Er hodet på vei oppover i forhold til resten av kroppen, eller trekker du det nedover?

Jeg hører ofte folk snakke om å «konsentrere seg». Konsentrasjon er en annen form for oppmerksomhet. Konsentrasjon er fokus på detalj. Noen ganger trenger vi det også. I fotball trenger du konsentrasjon for å skyte straffespark. Det er bare deg, ballen, og målet. Keeperen bør du helst overse.

I Alexanderteknikken trenger vi inkluderende oppmerksomhet. Vi trenger det fordi Alexanderteknikken handler om forhold, om forholdet mellom oss selv og omgivelsene, forholdet mellom kroppsdelene, og forholdet mellom intensjon og handling.
Alexanderlæreren Frank Pierce Jones sammenlignet inkluderende oppmerksomhet med lyset på ei scene. Istedenfor bare å ha et spotlys og resten i mørke, har du lys som dekker hele rommet. Da kan du når som helst rette fokus dit det er nødvendig, når det er nødvendig.

Alle har evne til inkluderende oppmerksomhet, og de fleste bruker det uten å tenke over det, i trafikken for eksempel. Å ha oversikt over plassering av bilen du kjører og samtidig være oppmerksom på trafikken, krever inkluderende oppmerksomhet. Eneste forskjell er at i Alexanderteknikken inkluderer vi oss selv i oppmerksomhets-feltet. Det er ganske enkelt, når du først får det til, det er litt som å lære å sykle.

Inkluderende oppmerksomhet er sårbart for stress. Fotballspillere kan lide av det. Stress, presset på å prestere, kan virke negativt inn, føre til 'tunnelsyn' og at de mister overblikket, og være årsak til at de gjør feil valg i spillsituasjonen. Jeg tror det er en av grunnene til at psykologi spiller en så stor rolle i fotball, og andre lagspill. Det påvirker samspillet.
Men når du bevisst inkluderer deg selv i oppmerksomhet-feltet kan det virke som et middel mot stress. Du får overblikk, mer tid og følelse av kontroll, og flere valgmuligheter for hvor du vil spille ballen videre.