lørdag 30. april 2011

The Back Letter and the Alexander Technique

- the hazards of misinterpreting a clinical trial

In August of 2008 The British Medical Journal published a «Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain».(1) The publication was accompanied by extensive media coverage and even made it onto the BBC news.

About a month later an American medical journal, The Back Letter, published an article criticising the study, and the media hype. Norwegian back-care specialists have used The Back Letter article as a reference when assessing the ATEAM-trial, and being an Alexander Technique teacher in Norway I have been interested in reading the article for quite some time. The Back Letter is unfortunately not freely available on the internet and it was only recently I got around to purchasing and reading it.

The article, titled «The Alexander Technique for Low Back Pain: The Hazards of Overinterpreting a Single Clinical Trial»(2), raises some very pertinent questions about the ATEAM-study, but expecting something amounting to a scientific standard I was surprised by its low quality.

Media coverage
STAT, The Society of Teachers of the Alexander Technique, engaged a PR company some years ago to help raise the profile of the Alexander Technique. When the ATEAM-trial was published in the BMJ they succeeded in having the results reported in major British news media. Unfortunately words like «cure», «treatment» and «therapy» were used, words that I as an Alexander Technique teacher never will use myself. The media coverage reinforced the misconception that the Alexander Technique is a form of therapy.
The Back Letter studied 30 media features on the ATEAM-trial. None of them expressed any sceptic views on the study. One has to conclude that the media coverage at the time was unbalanced. This kind of publicity will in the long run be detrimental to the credibility of the Alexander Technique profession.

But what did the Back Letter say about the ATEAM-trial itself?

24 versus 6
The Back Letter article claims that the trial compares 24 lessons of Alexander Technique with 6 sessions of massage. This is not correct. 6 sessions of massage were compared with 6 lessons in the technique. The reason for doing this was to investigate whether positive outcomes from Alexander Technique lessons could be due to placebo-effects related to touch.

«We particularly wanted to assess massage as it provides no long term educational element, in contrast with lessons in the Alexander technique.» (1)

«That six sessions of massage were much less effective at one year than at three months whereas six lessons in the Alexander technique retained effectiveness at one year shows that the long term benefit of Alexander technique lessons is unlikely to result from non-specific placebo effects of attention and touch.» (1)

In the tables representing the results of the study the 6 sessions of massage is placed next to the 6 lessons in the Alexander Technique. The fact that The Back Letter makes this claim about 24 versus 6 indicates that they have not understood the basics of the design of the study.

Exercise intervention
I was surprised to see The Back Letter deem the exercise intervention of the ATEAM-trial to be «unproven». According to the authors of the ATEAM-trial their exercise intervention is comparable with the one in the 2004 UK BEAM-study(3):

«Comparison with the United Kingdom back pain exercise and manipulation trial suggests the benefits are similar to a supervised exercise scheme in the short term, and potentially greater in the long term, since the effect of supervised schemes in that trial was no longer apparent by 12 months.» (1)

The Back Letter would have liked the ATEAM-study to have included «a proven exercise intervention of similar duration and intensity, involving similar personal attention and face-time with providers» as the 24 lessons of Alexander Technique. This seems like a good idea as it could have prevented misrepresentation of the trial outcome, but reveals that the authors regards the Alexander Technique as an alternative to exercise, which it is not.
The design of the ATEAM-trial means that the type or intensity of exercise intervention is not important as long as it has en effect, and the four exercise groups have the same rate of adherence.

Numbers of lessons and assessor blinding
The participants having massage or Alexander Technique lessons could pay for additional sessions/lessons at their own expense. The Back Letter article questions the lack of information about these possible additional lessons/sessions. I myself can't find any information about how this possible extra intervention was treated during the analysis.

One of the interviewees in the Back Letter article, Roger Chou, MD, of Oregon Health and Science University adds the question whether outcomes assessors were blinded to intervention status as the study only says that data entry was blind to study group.

These are potentially very important issues.(4) I say 'potentially' because The Back letter does nothing to clarify this. As a layperson I find this attitude from a scientific journal peculiar. They find something that could possibly give reason to question the outcomes of the trial they are reviewing, but do nothing to get the facts on the table. An email to the ATEAM-trial authors may have been sufficient.

Timing of the 6 sessions of massage
Concerning the 6 sessions of massage The Back Letter article says that: «The authors didn’t specify when those sessions were delivered». It is natural to assume that those were given in parallel with the six lessons of Alexander Technique and if given later it would only have favoured massage over Alexander Technique lessons at 3 months. Table 1 in the trial paper lists the interventions and give information on how they were delivered. The massage sessions were given «one session a week for six weeks». (5)

The back pain patient population
The Back Letter article claims that «the study results are not clearly generalizable to other clinical populations». The reason given is the fact that the participants where former back pain patients having contacted the health service because of back pain from three months and up to five years previously. «These people were not seeking care and may not be comparable to those who visit their primary care doctor for treatment of lower back pain», the Back Letter continues.

I can envisage that patients contacting their GP's because of back pain would be in more acute pain than patients not actively seeking medical assistance at that particular moment in time. But these people still have the same diagnosis meaning that they in any case would have been treated according to the same guidelines for intervention.
The Back Letter article does not substantiate why there should be any difference, or why the participants were not representative of a «predominantly chronic, severely affected, and currently ineffectively managed population». (1)

What did the control group do?
The control group received «normal care» and The Back Letter article notes that: «It is not clear whether this involved some type of medical care or was simply a continuation of the self-care the subjects engaged in prior to recruitment». Unfortunately this piece of information is lacking in the published ATEAM paper.

The information given by STAT to their members at the time of publishing was that this group was to continue whatever medical intervention they were receiving at the time and seek further assistance when needed. It would have been interesting to know to what extent this group received medical intervention. The fact that the score is more or less unchanged from baseline to 12 months goes to show that the description of a «predominantly chronic, severely affected, and currently ineffectively managed population» is fitting.

It is a sad fact that if you come to your doctor with chronic back pain there is little he or she can offer that has long term effects. Exercise intervention has some effect, but the effect is low. (6)

What boosting what?
The Back Letter article claims the exercise «boosted» the effect of Alexander Technique lessons. This is not necessarily correct. The Back Letter authors use data from two different sources. Looking at the outcome scores from the same table, table 5 (7), the adding of exercise shows insignificant change on the Roland-Morris disability score (-0.08), and no change in number of days in pain (-20). The combination of 6 lessons of Alexander Technique and exercise gives a reduction on the Roland disability score (-1.44 to -2.98), but no change in the number of days in pain (-13). In total only one out of four outcome numbers are significantly affected.

The Alexander Technique aims at helping people to «avoid poor habits affecting postural tone and neuromuscular coordination»(2). This improves the quality of movement, which is why the Alexander Technique is widely used by musicians and actors. It is more plausible that Alexander Technique lessons boosted the effects of exercise, and not the other way around.

Moderate outcome on disability
According to the Back Letter the outcome levels on the Roland-Morris disability score was «moderate», but fails to put the findings into context. 24 lessons of Alexander Technique gave only a 3.4 advantage on Roland-Morris disability. This is still higher than most of the scores by conventional methods in other randomised controlled trials on back pain that I've had the opportunity and time to check up on.

Traditional Alexander Technique teaching focuses mainly on basic activities like standing, sitting and walking. I would suggest that taking a more dynamic approach by dedicating time to specifically target activities the individual has difficulties performing may increase the impact on disability score. This approach would not be different from the way an Alexander Technique teacher for instance helps a musician solve technical challenges in playing a musical instrument.

6 lessons in the Alexander Technique resulted in a change of only 1.4 on the Roland-Morris Disability Questionnaire. Although the result is not clinically significant, I find it quite remarkable that only six lessons still had an effect after 12 months. 20 to 30 lessons are generally regarded as necessary for learning the Alexander Technique and secure lasting change.

But what about the back pain?
Even more remarkable was that only six lessons in the Alexander Technique led to a 10 days reduction in days of pain compared to control (during the previous 4 weeks) at 12 months.

The Back Letter article says about the results on reduction in pain that: «It is more difficult to interpret the improvement on the other primary outcome measure, i.e. 'days in pain over the previous four weeks' —since 'days in pain' refers to pain of any intensity and functional impact».
The article then goes on to list the results, claiming that exercise gave no reduction in days in pain compared to the control group. Again, this is not correct, albeit the advantage of exercise regarding days in pain was small.(8)

Bearing in mind that this was a randomised controlled trial on back pain one should think that the results concerning pain was rather important. According to research patients tend to rate the reduction in pain as more important than reduction in disability when recovering from back pain.(9) Yet, the Back Letter article gives no further comments on the results on pain reduction.

24 Alexander Technique lessons resulted in 18 fewer days in pain compared to control. This is a reduction of almost 86 percent. Should the Back Letter article authors going to scrutinise any aspect of the ATEAM-trial it must be this result. It is almost too good to be true. Have any other intervention had the same success rate on chronic and recurrent back pain?

Further research
The Back Letter has nothing much to say about future research, only asking for a «level playing field». The Alexander Technique is a skill, and the experience from a hundred years of teaching it tells us that 20-30 lessons is necessary for learning and implementing the Alexander Technique in daily life. The 24 lessons were necessary to give the Alexander Technique access to the playing field.
Presumably supervised exercise interventions of intensity and duration comparable to the 24 lessons have already been tested. If not, the Back Letter would have done well to point this out.

The call for a «level playing field» misses, however, two important points.

First, the Alexander Technique is not a competitor to other interventions, and in particular not to exercise. It is a fellow player. The Alexander Technique may improve the performance of exercises thereby enhancing treatment effects.
No one learns much from six lessons in the Alexander Technique, it is comparable to having six piano lessons. But I would have liked to see another trial testing six lessons of Alexander Technique and an exercise intervention, using two different teaching strategies. In the ATEAM-trial no particular short or long course was devised.(10) If one intervention group were given six lessons where the main aim is to enable the participants to employ the 'constructive thinking' of the Alexander Technique to the performance of the exercises this may have an impact on the outcome score.
Such a trial would also give the opportunity to test whether having six lessons only is likely to give any effect after 12 months.

Second, back pain is a complex issue demanding a multidisciplinary approach. There is, and never will be, one intervention that outmatch the other ones. Not even the Alexander Technique. The ATEAM-trial adds important contributions going beyond proving the effects of the Alexander Technique. It shows that unlearning bad movement habits is likely to be effective against back pain. This vital aspect is completely lost on The Back Letter, but there are people within the the medical profession who have come to realise the impact of habitual movement strategies.

In a television programme produced by the Norwegian Broadcasting Company on occasion of the recent National Cross-Disciplinary Neck- and Back-Pain Congress (11) we saw a doctor instructing a small group of patients. The aim was to see whether unlearning bad habits and 'moving normally' would aid recovery. Simple habits related to the avoidance of pain, like leaning on the hand to relieve the back, was focused on. The patients had a few weeks of group instruction and three months later five out of six patients reported an improved condition.(12) The Alexander Technique offers a much more advanced approach to unlearning habits of movement, but it is in this context the technique must be viewed.

Seeing that educational approaches is gaining increased attention in the treatment of back pain I'm convinced that the medical profession is bound to seek the expert assistance from the Alexander Technique profession in the future.

Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain

The Alexander Technique for Low Back Pain: The Hazards of Overinterpreting a Single Clinical Trial

United Kingdom back pain exercise and manipulation (UK BEAM) randomised trial: effectiveness of physical treatments for back pain in primary care.

Reporting of Outcomes in Orthopaedic Randomized Trials: Does Blinding of Outcome Assessors Matter? Poolman et al. (2007)
“Unblinded outcomes assessment was associated with a potential for exaggeration of the benefit of the effectiveness of a treatment in our cohort of studies.
Conclusions: In future orthopaedic randomized controlled trials, emphasis should be placed on detailed reporting of outcome measures to facilitate generalization and the outcome assessors should be blinded, when possible, to limit bias.”

ATEAM-trial. Table 1, trial groups for patients with chronic or recurrent back pain

Exercise therapy for chronic nonspecific low-back pain.
van Middelkoop et al. (2010)
Conclusions: The authors conclude that evidence from randomised controlled trials demonstrated that exercise therapy is effective at reducing pain and function in the treatment of chronic low back pain. There is no evidence that one particular type of exercise therapy is clearly more effective than others. However, effects are small and it remains unclear which subgroups of patients benefit most from a specific type of treatment.

ATEAM-trial. Table 5, individual groups one year after randomisation.

ATEAM-trial. Table 4, outcomes at one year after randomisation: mean difference compared with control group.

How little pain and disability do patients with low back pain have to experience to feel that they have recovered? Kamper et al. (2010)
“Subjects consider pain more than disability when determining their recovery status.” (abstract)

ATEAM-trial. Appendix. Trial interventions

The 2. National Interdisciplinary Neck- and Back-Pain Congress

NRK, «Når ryggen krangler!» (When the Back Complains)
You see the patient group at about 1 minute and at 24 minutes into the programme. This programme is in Norwegian only and may not be accessible outside of Norway.

lørdag 16. april 2011

Når ryggen krangler

I 2003 ga overlege Aage Indahl ved Spesialsykehuset for rehabilitering i Stavern ut ei lita bok med mye nyttig informasjon om ryggproblemer. Boka hadde tittelen «Når ryggen krangler». Meget interessant for oss Alexanderteknikk-lærere var et lite kapittel på slutten av boka som handlet om «planleggeren». Her skriver Indahl om planlegging og utføring av bevegelser. Kapittelet kan gi forklaring på hvorfor Alexanderteknikken er nyttig ved ryggsmerter. Jeg og en kollega skrev et brev til Indahl hvor vi forklarte Alexanderteknikken og påpekte parallellene. Vi fikk aldri noe svar.

Mandag kveld hadde programmet Puls på NRK også tittelen «Når ryggen krangler». Programmet ble produsert i forbindelse med kongressen «Nakke- og ryggdagene 2011» som ble avholdt i Trondheim forrige helg.

I programmet møter vi en gruppe ryggpasienter som er med i et prosjekt som skulle finne ut om ryggkronikere kan bli bedre ved å «bevege seg normalt».
«Bevege seg normalt»? Det er jo det vi Alexanderteknikk-lærere har drevet med i alle år! Vi avlærer uvaner.

Overlege Helge Hartmann ved sykehuset i Levanger som hadde kurs for gruppen demonstrerte: «Det hjelper ikke når du går tur sånn»og viste stiv og krokete gange. Opplegget gikk blant annet ut på å avlære uvaner, eller «tjuvtriks», som pasientene hadde lagt seg til som en følge av ryggsmertene. Det kunne for eksempel være å avlaste ryggen ved å støtte seg meg hånda, eller å la være å bøye seg ned. Ganske opplagte og tydelige uvaner altså, uvaner som er en direkte følge av ønsket om å unngå smerte.

I Alexanderteknikken jobber vi også med slike uvaner, men vi jobber mer med uvaner som er mer subtile, uvaner du ikke visste du hadde før du begynner å ta Alexanderteknikk-timer. Forskjellen på dette opplegget og Alexanderteknikken er at de hadde som mål å avlære uvaner slik at personen kom tilbake til situasjonen han eller hun var i før ryggsmertene kom. Vi går et skritt videre og vil avlære uvanene som førte til situasjonen du var i før ryggsmertene kom.

Overlege Hartmann så ut til å ha et godt tilrettelagt pedagogisk opplegg der han og pasientene hadde det gøy mens de utforsket og utfordret grensene for bevegelser. I løpet av åtte uker opplevde 5 av 6 deltagere bedret situasjon.

Det Hartmann var ute etter var å få bort frykten for å bruke ryggen. Et gjennomgående tema i programmet er hvordan helsevesen, og helsearbeidere, med sine diagnoser og beskrivelser ofte har gjort mennesker redde for å bevege seg. Det man har funnet ut de siste 10-15 årene er at bevegelse og aktivitet er helt avgjørende for å bli bra. Det er ikke farlig selv om det gjør vondt. Dette ble presentert som noe «nytt», men er ikke det for oss som har fulgt litt med.

Et av de uheldige ordene som blir brukt i forbindelse med ryggsmerter er «skiveutglidning». Mellomvirvelskivene kan ikke «gli ut». At programlederen brukte ordet var kanskje en tabbe?

Vi Alexanderteknikk-lærere er generelt flinke til å få folk til å bevege seg, ofte på måter som de ikke ante var mulig. Bevegelse blir lettere og mindre smertefullt, og plutselig gjør personen bevegelser som før var utenfor repertoaret.
Men vi kan også bli flinkere til å forklare for elevene at smerte ikke nødvendigvis betyr at eleven har gjort noe «galt». Noen ganger kan det gjøre vondt selv om du beveger deg med god kvalitet.

Det var befriende, og kanskje ikke så lite ironisk, at de sterkeste uttalelsene i programmet kom fra en kiropraktor, Bjørn Skogstad, en av de ansvarlige for kongressen i Trondheim. Han snakket om at vi lever i en «fix me!»-verden, og at folk «forventer å bli påført en helbredelse»(!). Han sa videre at ansvaret må overføres til pasienten, som jo «eier problemet», det er hans/hennes rygg.

Musikk i mine ører. En pedagogisk tilnærming. Jeg ønsker velkommen etter.

Et høydepunkt i programmet var når kiropraktoren ble spurt: så du kan få vondt i ryggen uansett hvor mye kjernemuskulatur eller mage-rygg du trener? Og svaret var et kontant: Ja.

Det finnes ingen vidunderøvelser. Men som alexanderlærer vil jeg hevde at det finnes en veldig nyttig øvelse for den som allerede har vondt i ryggen. Det er å legge seg ned i det vi kaller «semisupine» eller «aktiv hvilestilling». Det gir anledning til å slippe kompenserende spenninger som kommer av ryggvondten, og samtidig er det med på å gi ryggen variert belastning. Det heter seg nå at å ligge ikke er anbefalt. «Aktiv hvilestilling» må være unntaket. Legger du deg ned korte økter flere ganger om dagen får du samtidig mye variert bevegelse når du skal ned og opp igjen.

Kiropraktor Skogstad sa også, som Alexander sa allerede for over 80 år siden: det finnes ingen riktig sittestilling. («There is no such thing as a right position ...»). Mange tror likevel at Alexanderteknikken handler om å sitte «riktig». Det har alexanderlærere selv noe av skylden for. I forsøk på å fremstille teknikken på en enkel og forståelig måte tyr mange alexanderlærere til forklaringer som handler mer om mekanikk og ergonomi enn om valg og styring av bevegelse.
Ergonomiske råd bør vi helst overlate til andre, og om vi gir slike råd bør det komme fram hva som er ergonomi og hva som er Alexanderteknikk.

Kiropraktoren satt der med en modell av ryggsøyla og snakket om hvor sterk den er og hvordan den er konstruert for bevegelse og for å kunne bøyes. Det er helt riktig, den er lagd for bevegelse. Men de viktigste bevegelsene til ryggsøyla er antagelig alle de små bevegelsene, for ikke å snakke om fjæringsegenskapene. For å bøye seg ned er hofte/knær/ankler stort sett mer anvendelig. Når noen foretrekker å bøye ryggen i stedet er det veldig ofte fordi de er anspent i beina. Når du har frihet i beina og muligheten til å velge mellom å bøye ryggen og bøye knærne, vil du oppdage at å la hofter/knær/ankler bøye seg mer enn ryggen både er lettere og mer behagelig.

Professor Aage Indahl var også med i programmet. Det var klipp fra Kysthospitalet i Stavern der han og andre forsker på ryggvondt. De vil finne ut hvorfor folk får vondt i ryggen. De aller fleste ryggsmertene er uten noen klar årsak. Vi fikk se en forsøkperson bli testet for muskelaktivitet i lenderyggen. Foreløbige resultat kan tyde på at ryggsmerter kan knyttes til «kaos» i styringen av muskler i dette området.

Det er flere som forsker på muskelaktivitet i lenderyggen. Professor Paul Little ved universitetet i Southampton ledet et team som publiserte forskning på Alexanderteknikk og ryggsmerter i British Medical Journal 2008. De skal nå i gang med å teste effekten av Alexanderteknikken på de dype lenderyggsmusklene sammenlignet med f.eks trening.

Når Indahl finner «kaos» i ryggmuskulaturen kan det kanskje være årsak til smertene. Men hva er årsaken til kaoset? Kan det være dårlige bevegelsesvaner? Feil styring av bevegelser? En forvirret «planlegger»?

Jeg er sikker på at løsningen ikke finnes i lenderyggen, men i hvordan vi styrer bevegelse. Muskelaktiviteten kan bare re-organiseres ved å koordinere det dynamiske forholdet mellom hode, nakke og rygg under bevegelse. Re-justere bevegelsesprosessen. Løsningen er altså Alexanderteknikk.

Puls på NRK: Når ryggen krangler!

2. nasjonale tverrfaglige nakke- og ryggkongress: Nakke- og ryggdagene 2011


søndag 10. april 2011


Da jeg studerte i England satt jeg en gang på Gatwick og ventet på å ta flyet tilbake til Norge på juleferie. Da ble jeg oppmerksom på en mann som stod ved en av informasjons-skrankene. Det var noe merkelig ved ham, men jeg kunne ikke helt si hva. For en raring, tenkte jeg, tenk å se ut slik! Øyeblikket etter gikk det opp for meg hvorfor jeg hadde lagt merke til ham: Han så jo ut som meg!

Jeg hadde noe av den samme følelsen da jeg så meg selv på tv her en dag. Onsdag var jeg i studioet til Tv8 Follo og gav et intervju om Alexanderteknikken. Før du leser videre kan du jo se innslaget her: tv8 Follo: Alexanderteknikk

Med bare seks minutter til rådighet måtte jeg gjøre noen harde prioriteringer på hva jeg skulle presentere. Jeg hadde noen spørsmål å besvare og skulle gjøre en demonstrasjon.

Jeg valgte definisjonen «en teknikk du kan bruke for å unngå unødvendig muskelspenning». Den sier både at teknikken er noe du bruker, altså en ferdighet, og at det dreier seg om å unngå unødvendig muskelspenning, noe som er så enkelt og konkret at alle har et forhold til det.
Siden programlederen snakket om utøvende kunstnere i sin intro kunne jeg med god samvittighet holde meg til de som kommer fordi de har vondt. (Det gjelder forsåvidt mange av de utøvende kunstnerne også). Jeg lot hennes utsagn om «pasienter» passere siden hun gjorde anførselstegn med fingrene.
Jeg synes det var viktig å få med sammenhengen mellom det folk gjør og smertene de har, sammenhengen mellom «bruk» og «funksjon». Jeg tror folk flest skjønner sammenhengen. Det de ikke skjønner er konsekvensene – at øvelsene de får fra fysioterapeutene ikke er løsningen på problemene deres. Skulle jeg tatt med det og provosert litt?

De tre, fire første spørsmålene var planlagt på forhånd. Planen var å besvare så kort som mulig for så å gå over til demonstrasjonen. Jeg kunne vært enda kortere når jeg omtalte undervisningen. Det hadde holdt å si at vi bruker hendene for å føle muskelspenningen. Det var alt jeg gjorde med hånden under demonstrasjonen. Det vil si – berøringen av nakken gjorde henne også mer bevisst på sin egen nakke. Berøring innebærer alltid noe toveis kommunikasjon.

Noe av det jeg er minst fornøyd med var mitt svar på spørsmålet utbyttet av alexandertimene «spesifikt».
Hva ville hun vite? Jeg hadde allerede nevnt rygg, nakke, skuldre. Ville hun ha mer av det samme? Min første innskytelse var at hun var ute etter effekter på spesifikke diagnoser. Å ramse opp anekdotiske helbredelser har jeg ikke særlig sansen for. Spesifikke helsemessige effekter er sekundære i Alexanderteknikk, og vanskelig å forutsi på forhånd.
Jeg endte opp med å si noe tåkete om at du kjenner hvor godt det er å bli kvitt en uvane først når du er kvitt den. Sant nok. Men ikke noe godt svar. Et typisk alexanderlærersvar. Forståelse av Alexanderteknikken avhenger i stor grad av erfaring, og alexanderlærere har en tendens til å gi svar av typen: det vil du se når du kommer dit. Pedagogisk uholdbart. I timene forsøker jeg alltid å gi et svar som gir mening for eleven, selv om jeg ikke alltid får det til.

I ettertid ser jeg at jeg kunne ha gått ut fra det å unngå spenning og relatere det til bedre kroppsholdning, blodsirkulasjon, pust. Sammenhenger som er ganske opplagte. Eller jeg kunne benyttet sjansen til å påpeke forskjellen mellom avspenningsøvelser og Alexanderteknikk. Lettheten etter en alexandertime kommer av avspenning fordi unødvendig muskelspenning drar oss ned. Folk flest forbinder avspenning med å bli tung og kollapse. Dette siste alternativet ville passet bra inn i demonstrasjonen, for det var jo akkurat det å ikke trekke seg sammen og ned som var poenget.

Jeg grublet lenge over hva slags demonstrasjon jeg skulle gi. Jeg hadde sett klipp fra et annet intervju og ville gjerne knytte demonstrasjonen til stolen programlederen satt i til vanlig og en situasjon som seerne kjente.
Jeg var først inne på tanken å arbeide på henne mens hun satt der, instruere henne i å tenke «directions» og forbedre organiseringen av muskelspenning i posisjonen hun sitter i til vanlig, dvs med beina i kors. Men seerne ville neppe forstått hva «retninger» egentlig innebærer, og det ville blitt lite action.

Jeg valgte bevegelsen opp fra stolen fordi da kunne jeg gi henne et par veldig enkle instruksjoner som er eksempler på preventiv tenkning, inhibition, og som alle kan få til umiddelbart. Det burde også være åpenbart hvorfor instruksjonene var effektive for å unngå spenning som var uhensiktsmessig for bevegelsen. Skulle jeg gjort dette en gang til ville jeg forklart det åpenbare – at å reise seg vil si å få hodet lengre vekk fra føttene og at spenninger som drar hodet ned, drar knær mot mage og føtter mot baken, dermed er uhensiktsmessige.
Jeg ville også latt forsøkspersonen legge hånda på egen nakke for å kjenne musklene under bevegelsen, kjenne at det er lett å kjenne at det skjer noe der, og dermed fullt mulig å registrere en forandring. Det ville også være noe seerne kunne gjøre selv for å forstå bedre det som foregikk.

Forstod seerne det som foregikk? Sannelig om jeg vet. I ettertid har jeg tenkt på at det tross alt kanskje kunne vært bedre å tatt for seg bevegelsen ned i stolen. Den vil normalt gå langsommere og det vil kunne vært lettere for seerne å se forskjeller. (Å reise seg langsomt er unaturlig fordi du må stoppe refleksene som hjelper deg til å rette ut beina). I tv-opptaket er dessverre ikke alle bevegelsene filmet i helfigur. Det er likevel mulig å se tydelig forskjell på alle tre bevegelsene. Men det gjør vel neppe noen som ikke er alexanderlærer?

Et utfordring ved å gjøre en slik demonstrasjon er at du vet aldri hva som kommer til å skje. Programlederen hadde faktisk erfaring med Alexanderteknikken fra drama-utdanning i England, men jeg ante ikke hvor mye det dreide seg om. Alt jeg hadde sagt på forhånd var at jeg kom til å legge ei hånd på nakken hennes og be henne reise seg, og at hun ville reise seg tilsammen tre ganger, de to siste gangene med instruksjoner. Jeg ville at demonstrasjonen skulle være mest mulig spontan og ekte, og det fungerte. Vi tok hele intervjuet og demonstrasjonen i ett. Ingenting ble tatt om igjen, så det er nesten som live-tv.

I en vanlig undervisnings-situasjon, eller et foredrag der jeg har bedre tid, ville jeg diskutert med eleven hva han/hun opplevde. Problemet med akkurat det formatet jeg hadde valgt er at det er veldig usikkert hva eleven opplever av redusert spenning, eller endringer i det hele tatt, som følge av den første instruksjonen om «myk nakke». Og den andre, selv om den kan gi dramatisk endring i synlig karakter på bevegelsen, kan gi følelse av økt muskelarbeid på tross av redusert spenning. Musklene i beina vil måtte kunne arbeide ganske annerledes enn det personen er vant til, og gi inntrykk av at han eller hun må bruke mer krefter, ikke mindre.

Under en vanlig demonstrasjon ville jeg arbeidet noen minutter på forsøkspersonens hode-nakke-balanse. Med hjelp fra mine hender vil personen gi mer slipp på hodet, ikke bare unngå spenning under selve bevegelsen. Gjennomfører personen bevegelsen med «fri» nakke og hodet «fram og opp», vil det stimulere til omorganisering av muskelspenninger gjennom hele kroppen, og dermed kunne gi opphav til følelsen av letthet. Men selv om jeg klarer å få personens hode til å gå «fram og opp» er det ikke garantert hvordan personen vil oppleve endringen, eller om de opplever den i det hele tatt.

Bevegelsen opp fra stolen er velegnet for å få til denne omorganiseringen (hodet fram og opp, ryggen lengre og bredere), og er en av grunnene til at vi bruker bevegelsen i timen. At aktiviteten er praktisk for læreren, som jeg sa intervjuet, er også en grunn, men tross alt ikke den viktigste. På det punktet forventer jeg kjeft fra mine kolleger.

Tv-opptaket ble på flere måter bedre enn jeg hadde forventet. Opptaket ble gjort med 3 kameraer og bortsett fra at demonstrasjonsbevegelsene kunne vært filmet i helfigur gjorde de en bra jobb med klippingen.
Det er rart å se seg selv på tv, selv om jeg var godt forberedt. Jeg hadde nemlig øvd meg foran web-kameraet på forhånd. Det viste seg å være veldig nyttig. Jeg fikk øvd på å snakke tydelig og finne rette nivå av intensitet. For kontrollert og det blir kjedelig, for engasjert og det virker stressa. Noen uvaner ble jeg ekstra bevisst på også.

Under utdanningen hadde vi noe vi kalte «Speak-easy». Det var timer der vi øvde på å forklare Alexanderteknikken for normale mennesker. Utover det var det dårlig med utvikling av mediakompetanse.
Vi alexanderlærere trenger å komme på tv for å bli hørt og sett, for å markedsføre teknikken. Den direkte markedsføringseffekten av dette innslaget var nok minimal. Jeg har sjekket statistikken for NFLATs og min egen hjemmeside og har ikke registrert noen økning i trafikk. Selv om jeg synes resultatet var relativt vellykket er det altså ikke sikkert at innslaget var vellykket som budskap til seerne. Men hvor mange er det egentlig som ser lokal-tv en onsdags ettermiddag med deilig vårvær? Nei, det er nok NRK eller TV2 som gjelder.

Men nå vet jeg litt mer om å opptre på tv. Nå er det bare å øve mer. Kanskje kan jeg være vikar for Nærum i Nytt på nytt? Jeg er ganske god på sarkasmer.


søndag 3. april 2011

Langsiktig investering

I Gudbrandsdalen mellom Øyer og Tretten brukes mange penger på ny E6 og fire km tunnel. Om få år vil trafikken øke og tunnelen være for liten. Da må det brukes mange penger på en ny. På lang sikt blir kortsiktige løsninger dyre.

De som kommer for å ta sin første time i Alexanderteknikk kommer for en kortsiktig løsning. De har vondt et sted, vondt i ryggen, nakken, skuldrene. De har prøvd alt annet og vil bli kvitt problemet nå, med en gang. Noen ganger opplever de bedring ganske fort. Alt som skulle til var en liten omorganisering av bruken av muskelspenning og ting løsner på seg. Andre ganger tar det lengre tid, og noen ganger gir ikke Alexanderteknikken løsning på problemet de kom med. Det er ikke alle tilstander som er reversible.

Men hvis de virkelig har prøvd Alexanderteknikken, gått inn for å lære den, og bruke den, får de så mye igjen på andre måter at investeringen lønner seg. De oppdager den egentlige grunnen til å lære seg Alexanderteknikken.

Alexanderteknikk er en ferdighet. Å lære seg en ferdighet skjer ikke av seg selv. Det kreves en arbeidsinnsats, en investering av tid og oppmerksomhet. Ikke minst kreves det villighet til å bli bevisst sine uvaner. Det er det slett ikke alle som er villige til.

Penger koster det også. Men for å lære det grunnleggende koster det ikke mer enn det folk svir av på en sydenferie i løpet av året. Ferien er over på to uker, men lærer du Alexanderteknikk har du fått noe du har med deg hele tiden. Jo mer du bruker det du har lært, jo bedre mestrer du ferdigheten. Investeringen øker i verdi.
Hvis du føler du har «glemt» teknikken, og kommer tilbake for å friske opp, begynner du aldri fra begynnelsen igjen. Ferdigheter modnes og når du tar det opp igjen lærer du på nye måter.

Kortsiktige løsninger som kiropraktikk, osteopati, fysioterapi, massasje og piller, er nødhjelp. Alexanderteknikk er utviklingshjelp. Den virkelige verdien vil først vise seg etter mange år. Etter 30, 40, 50 år vil det ha betydd enormt mye hvordan du har brukt kroppen din. Du må jo regne med å bli minst åtti, kanskje bortimot hundre?

Og når du blir gammel, og det blir jo stadig flere, så vil ferdigheten du har til å bruke kroppen, kroppsbevisstheten, virkelig komme til sin rett. Når musklene mister styrke, når sansene svekkes og balansen blir dårligere, når du tvinges til å tenke over hvordan du bruker kreftene, da vil du fremdeles kunne bevege deg med letthet, fordi du har gjort det hele tiden.

Et paradoks at en teknikk som innebærer å være tilstede her og nå er en langsiktig investering.