Helvetesild

Jeg jobbet en gang i tiden som fiolinlærer i Flekkefjord. Da reiste jeg til Stavanger ca. en gang i måneden for å ta Alexanderteknikk-timer. Jeg tok timer to påfølgende dager når jeg først var i byen. En gang jeg var der hadde jeg fått utslett på ryggen og fant det ubehagelig å ligge på benken under timen. Jeg overnattet hos et søskenbarn og viste utslettet til hennes mann som har sykepleierutdanning. Utslettet hadde blitt til blemmer i huden. Han mente jeg burde ta en tur til legevakten.

Legen som undersøkte meg fortalte at jeg hadde et klassisk eksempel på helvetesild. Han spurte om det var i orden om noen av hans yngre kolleger kunne få en titt. Det var helt i orden for meg. Glad og fornøyd med å ha vært til nytte for legeutdannelsen gikk jeg derifra, lettet over at jeg ikke kom til å dø. Mindre vondt gjorde det også, rart med den placebo-effekten. Jeg kan ikke huske om legen anbefalte medikamenter eller salve av noe slag. Jeg syntes i alle fall at jeg ikke trengte det.

Så skrekkelig vondt gjorde det ikke i mitt tilfelle, mange har det sikkert verre. Det som var interessant, og som er grunnen til at jeg blogger om det, var effekten Alexanderteknikken hadde på smertene.

Helvetesild er en oppblomstring av vannkoppevirus som kan ligge latent i nerveknuter i ryggmargen etter at man har hatt vannkopper som barn. Når viruset formerer seg blir nerveknuten betent og etterhvert også nerven som går ut i kroppen og det dannes utslett og blemmer i huden der nerven går. Normalt forekommer vannkopper på den ene siden av kroppen, ofte rundt brystkassen slik jeg hadde det. Helvetesild kan man også få i nerver som går til ansiktet og øyet. Da er det langt mer alvorlig fordi øyet kan skades.

I noen tilfeller kan helvetesild føre til komplikasjoner i form av smertefull nevralgi i den affekterte nerven. Slike smerter kan man ha resten av livet. Spesielt plagsomt er det om trigeminus-nerven er berørt. Trigeminus-nerven er en kranial-nerve som går fra nakken og til ansiktet og øyet.
Jeg har hørt om et tilfelle der Alexanderteknikken visstnok skal ha hatt innvirkning på en slik tilstand. Det kan kanskje tenkes at Alexanderteknikken indirekte reduserer irritasjon på nervene i nakken, men jeg tror en slik effekt kan gå begge veier. Mindre spenninger kan gi mer mobilitet og dermed også potensielt økt irritasjon.

For meg var det tydelig at det var en sammenhengen mellom hvordan jeg beveget meg og smertene jeg hadde. Det ble klart for meg at smertene ble verre når jeg anspente meg eller kollapset. Å tenke «lengde og bredde» når jeg beveget meg gjorde at jeg unngikk spenninger og/eller kollaps og dermed reduserte smertene.
Jeg kunne også bruke det vi kaller «inhibition». Det var ofte når jeg lå i senga og forsøkte å sove. Jeg tenkte bevisst på å la være å gjøre noe. Jeg antar at jeg på den måten reduserte aktiviteten i den betente nerven. Det var nærmest som om jeg kunne «skru av» smertene, i alle fall for en stund.

Smertene forsvant gradvis i løpet av et par uker. I løpet av den tiden lærte jeg ganske mye. Gjennom smertene fikk jeg direkte feedback på hva jeg gjorde, hvordan jeg beveget meg og hvordan jeg tenkte. Jeg ble mye mer bevisst. Noen ganger kan det være nyttig å ha litt vondt. Alexanderteknikken hjalp meg til å forholde meg til smerten på en konstruktiv måte.

Relaterte blogginnlegg
Muskelsmerter
Smerter

Lengde og bredde

Vi Alexanderteknikk-lærere kan snakke i det vide og brede om «lengde og bredde», men hva betyr det egentlig?

Å ha lengde og bredde innebærer å gi slipp på unødvendige muskelspenninger. Spenninger vi går og holder på, som vi holder oss fast med, som stopper oss, holder oss tilbake, trykker oss ned og gjør oss mindre enn vi er.

Å være «lang og bred» er en strategi for å møte impulser til handling slik at mekanismene for balanse og bevegelse fungerer uforstyrret. Muskel-skjelettsystemet fungerer optimalt og bevegelsene blir frie og effektive.

Å tenke «lengde og bredde» endrer forutsetningene for bevegelse og dermed forutsetninger for vanemessige reaksjoner. Et steg på veien mot å bli kvitt uvaner.

Lengde og bredde er en strategi for å møte utfordringer når vi må bruke kraft, når vi må løfte eller bære tungt. «Lengde og bredde» fordeler arbeidet mest mulig, lar tyngde og kraft gå gjennom kroppen, og lar oss utnytte synergien mellom muskel, sener og skjelett.

Å bevege seg med lengde og bredde løser floker av muskelspenning, lar de riktige musklene aktiveres, får ting til å falle på plass, og løser problemer som kan forårsake nakke-, skulder- og ryggsmerter.

Lengde og bredde er et hjelpemiddel til å møte smerte, til å akseptere smerte og samtidig la den passere. Gjennom å ha lengde og bredde unngår vi å gjøre situasjonen verre ved å stramme musklene og på lengre sikt skape flere problemer, og kanskje mer smerte.

Lengde og bredde kan være en hjelpe til å møte vanskelige følelser, til å akseptere følelsene og ha rom nok inne i seg til å eie følelsene. Energien fra følelsene kan brukes på en dynamisk og konstruktivt måte i stedet for å kjempe imot.

Å ha lengde og bredde innebærer å ha en åpen kropp og et åpent sinn, for kropp og sinn er ett. Å være åpen betyr å slippe til pusten. Lengde og bredde er forutsetninger for god organisering av pustemekanismene. God pust kan ikke læres. Har du lengde og bredde puster du fritt.


Relaterte blogginnlegg
Ønskeliste
Sceneskrekk
Kraft

Voksesmerter

Forrige gang skrev jeg at Alexanderteknikk gir reduksjon av smerte, men at Alexanderteknikken ikke er en terapi mot smerter. Jeg vil gå enda et skritt videre: Ikke bare er Alexanderteknikken ikke en terapi mot smerte, noen ganger kan prosessen det er å lære Alexanderteknikk i seg selv innebære smerte eller ubehag.

Stort sett er timer i Alexanderteknikk behagelige. Svært behagelige. Rett og slett en dans på roser og du svever på en sky. «Høy» får utvidet mening med Alexanderteknikken, det går an å bli hekta. (Jeg må vel innrømme jeg er en Alexander junkie). Men rosen har torner. Alexanderteknikken innebærer stadig forandring. Og forandring er ikke alltid behagelig.

De fleste går rundt og er lykkelig uvitende om de spenningene de går rundt med. De er så vant til spenninger at de vet ikke om annet. Økt oppmerksomhet om tingenes tilstand kan derfor være en ubehagelig overraskelse. Når du begynner å slippe spenninger kan du begynne å bli mer bevisst på de spenningene du faktisk har.

Muskuløse menn med vond nakke er typiske. De har ofte lagret så mye spenning over lang tid at de fort begynner å klage når de legger mer merke til den. Min utfordring er å forklare at det de kjenner er del av noe de gjør, og at løsningen må være å endre aktivitetsmønster. Men tøffe gutter er det minst adaptive av alle vesener. Mer enn én gang har slike feiget ut og i stedet gått for manipulasjon, massasje og status quo.

Men kanskje har de grunn til å være redd. Noen ganger kan det være skumle ting som ligger under og lurer. Alle spenninger har en eller annen følelsesmessig ladning som kan komme til overflaten.
I alexandertimene er det sjeldent noe problem. Alt foregår så rolig og forsiktig at eleven har full kontroll. En veldig sjelden gang hender det noen må gråte litt, men det er helt greit.

Alexanderteknikken inneholder løsningen i seg selv. Det å slippe spenning og være mer oppreist og være «lang og bred» vil også bety at eleven bokstavelig talt lettere kan romme følelsene sine.
Men er det snakk om store og alvorlige følelser er det bra å søke profesjonell hjelp. Oftest er det eleven som finner det ut selv. Alexanderteknikk og psykoterapi kan være en fin kombinasjon. Vi graver fra hver vår retning så og si.

Forandringer kan rive og slite i både kropp og sjel. Muskler er svært følsomme, og med Alexanderteknikken vil ofte noen muskler måtte begynne å gjøre mer enn de har gjort på ganske lenge. Da kan det hende du hører fra dem. Men muskler er også svært elastiske og det du også kan føle, når spenninger slipper taket, er strekk i bindevev som ligger rundt alle muskler. Noen ganger kan det føles som om spenningen faktisk øker. Bindevev trenger mer tid på å tilpasse seg nye forhold, derfor kommer strukturelle endringer alltid etter endring av bruk. Til gjengjeld er slike endringer mer varige enn når bindevevet manipuleres direkte.

Det er heldigvis svært sjeldent at alexandertimer gjør vondt. Og hvis du skulle kjenne noe er det oftest vondt på en «god» måte, et tegn på at ting endrer seg til det bedre. Om du går gjennom en slik ommøblering forsøker jeg å hele tiden ta hensyn til det i timene og tilpasse aktivitetene. Smerter kan være hemmende for oppmerksomheten og dermed læringen, så det er ikke meningen at det skal gjøre vondt. Hvis du er usikker på om noe er vondt på en «god» eller «dårlig» måte går du selvfølgelig til legen.

Å ta timer i Alexanderteknikk en gang i uka er en stille revolusjon. En gradvis lysning. En langsom flukt til friheten. Noe annet er å utdanne seg til alexanderlærer. Da holder vi på i flere timer om dagen. Da kan det virkelig rive og slite i litt av hvert. Selv opplevde jeg minimalt med fysisk ubehag, men ei som gikk omtrent samtidig med meg hadde en rygg som gjennomgikk en større ombygging.
En dag beklaget hun seg til læreren hun jobbet med. «My back is killing me». Læreren, en ytterst høflig og sympatisk engelskmann, smilte fornøyd og brøt ut i et langtrukkent «good!»

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Smerter

I en stor spørreundersøkelse i England ble personer som tok timer i Alexanderteknikk spurt om hvilket utbytte de hadde av timene. Det vanligste svaret var reduksjon av smerter. Dette er et paradoks. Hvis en alexanderlærer faller for fristelsen til å fokusere på smerter fører det til en innsnevring av oppmerksomheten om eleven. Oppmerksomheten begrenses til enkelte kroppsdeler og læreren mister lett helheten av syne. Det blir vanskelig å oppfatte hele personen.

Det samme gjelder for elevens oppmerksomhet. Å gi timer til noen som har gravd seg ned i egen smerte kan være veldig tungt. Alt må gjøres for å få eleven engasjert i positiv aktivitet.
Det betyr ikke at smerter skal ignoreres. Smertene er en del av landskapet eleven beveger seg i. Smerter kan prege det kroppslige landskapet som sand og stein preger en ørken. Desto større inntrykk gjør små tegn til liv, tegn til bedring. Når eleven har den rette innstillingen gir ingenting sterkere motivasjon til å lære Alexanderteknikk enn smerter.

Når reduksjon av smerte skårer høyt i spørreundersøkelsen har det sammenheng med at et eller annet fysisk problem fortsatt er den vanligste årsaken til at folk tar timer i Alexanderteknikk. Det er egentlig synd. Det hadde vært en stor fordel om de kom før de fikk vondt.

At det helsemessige aspektet har vært så tydelig gjør også at Alexanderteknikken stort sett blir misforstått. I en NOU (Norsk offentlig utredning) fra 1998 er Alexanderteknikken definert som «en manipulering av muskler og holdningsøvelser mot smerter i rygg/skjelett». Definisjonen kan til nød ses på som et dårlig forsøk på å beskrive noe som kan foregå i en alexandertime, men går fullstendig glipp av hva selve teknikken går ut på. Den foregår jo inne i hodet til eleven. Lindring av smerter er en bieffekt.

I den grad vi har oppmerksomhet mot smerter er det for å tilpasse aktivitetene i undervisningen. For eksempel vil en person med korsryggsmerter ikke ha godt av å reise seg og sette seg for mange ganger i løpet av timen.

Men hvorfor kan Alexanderteknikken hjelpe mot smerter? Det mest nærliggende er å tenke seg at reduksjon i muskespenning gir reduksjon i smerter. Men det kan ikke være hele forklaringen. Ofte er ikke smertenivå proporsjonalt med spenningsnivå.

Nevrologen Per Brodal er i boka Læringsnøkkelen inne på en annen forklaringsmodell. I hjernen er det flere områder som har å gjøre med smerter, et nettverk av områder som må samarbeide. På samme måte har vi nettverk for funksjoner som kroppsoppfattelse, oppmerksomhet og følelser (emosjoner). Brodal påpeker at områder i hjernen kan tilhøre flere nettverk samtidig og at det er en kamp om resursene.

Nettverkene for kroppsoppfattelse og oppmerksomhet har noen felles områder med nettverkene for smerte og følelser. Smerter og angst kan derfor forstyrre oppmerksomhet og kroppsoppfatning. I motsatt retning kan oppmerksomhet om målrettede bevegelser engasjere nettverkene for oppmerksomhet og kroppsoppfatning og skape orden i samspillet mellom nettverkene. Opplevelsen av smerte kan på den måten reduseres.

I Alexanderteknikken har vi oppmerksomhet på bevegelser for å endre vaner. Vi re-organiserer muskel-skjelettsystemet og oppnår effektiv kroppsbruk. For de flestes vedkommende vil det innebære avspenning. Samtidig kan det være at vi balanserer nettverk i hjernen og reduserer angst og smerter.