søndag 19. januar 2020

Bøye seg ned

I forrige innlegg skrev jeg om Alexandeteknikken i praksis. Eksemplet jeg brukte var det å bøye seg ned – en bevegelse vi gjør mange mange ganger hver dag. Med litt oppmerksomhet kan du forbedre måten du gjør bevegelsen på og oppnå en bedre fysisk tilstand. Underveis vil du lære mer om både hvordan du selv fungerer og om Alexanderteknikken.

Jeg skrev om det å bøye seg ned generelt. Det var mange ting jeg ikke kom inn på. Om du går inn i prosessen med å observere hvordan du bøyer deg ned vil du ganske sikkert oppdage flere ting som er typisk for de fleste.

Bruk beina
Det første du sannsynligvis vil oppdage er at du må bruke beina mer enn du er vant til. Folk flest i vårt «siviliserte» samfunn er stive i beina, kanskje fordi vi sitter så mye. Når vi skal bøye oss ned foretrekker vi heller å kollapse i overkroppen enn å bøye knærne mer enn vi synes er nødvendig.

Å bli vant til å bruke beina har store positive ringvirkninger. En sterk og balansert kropp er avhengig av dynamisk spenning i beina. Bruker du beina mer vil beinmuskulaturen bli sterkere og leddene vil holde seg friske. Dynamisk spenning i beina vil også være positivt for spenningskvaliteten i armer og hender. Det er derfor vi Alexanderteknikk-lærere mer eller mindre alltid bøyer knær, hofter og ankler i «monkey»-posisjon når vi bruker hendene. Sist men ikke minst vil du ved å bruke beina unngå å stramme nakken og skvise ryggen.

La nakken være fri og bevar lengden
Det andre du vil kunne oppdage, men som er mye vanskeligere å observere, er at du sannsynligvis beveger øverste del av kroppen nedover før du har begynt å bruke beina. Konsekvensen er at du presser overkroppen sammen. Denne tendensen er vanligvis del av et mønster som går ut på at du spenner nakken og drar hodet bakover, samtidig som hodet og halsen trekkes ned mot brystkassa. Om du er en av de ytterst få som ikke har denne uvanen når du bøyer deg ned er du heldig.

Tenke først
Den tredje tingen du vil kunne oppdage, men som er enda vanskeligere å observere enn de to foregående tendensene, er at du vil begynne å spenne deg med en gang du får lyst til å bøye deg ned. Du vil kunne oppdage at selve forestillingen om å bøye seg ned er assosiert med det å bruke unødvendig muskelspenning. For eksempel vil du kanskje begynne å bøye deg ned allerede flere meter før du kommer fram til tingen du skal plukke opp.
En annen side ved det samme fenomenet er at mange synes å ha en forestilling om at det å bøye seg er tungt, til og med regelrett slitsomt. En slik forestilling vil gjøre at du engasjerer mer muskelkraft enn nødvendig. 
Bevisst eller ubevisst har vi alltid en forestilling om hva som skal til for å utføre en oppgave. Når denne forestillingen er feil har vi en uvane. For å endre vaner må vi derfor tenke før vi handler.

Det vi kan tenke over er at det å bøye seg ned ikke krever mye muskelspenning. Ja, det krever mer muskelarbeid å være i bøyd stilling enn å stå oppreist. Med en gang du bøyer deg må du må du bruke mer muskler i beina, ryggen og nakken. Men å komme ned i posisjonen krever ikke mye muskelkraft, og det er der de fleste av oss gjør feil. Vi bruker muskelspenning for å bøye oss ned når alt vi behøver å gjøre er å løsne hofter, knær og ankler og la tyngdekrafta gjøre jobben.

Når vi har tenkt over hvordan bevegelsen er ment å fungere og prøver den ut i praksis vil vi kunne oppdage nye og bedre måter å bøye seg ned på. Men vanene vi har i forhold til bevegelsene vi gjør er ofte så inngrodde og innprogrammert i systemet at du vil også ha nytte av å tenke mer spesifikt på hva du vil unngå. Det er her Alexanderteknikkens «retninger» kommer inn. Du ønsker å «la nakken være fri slik at hodet går fram og opp slik at ryggen kan være lang og bred», og du ønsker at knærne kan få slippe «forover og fra hverandre». Disse tankene er preventive og skal hindre at du strammer nakken og drar hodet bakover og lar overkroppen kollapse istedet for å la knærne bøye seg.

Ved å tenke retningene før og under bevegelsen får musklene bedre betingelser. Du bruker mindre muskelkraft og føler mer av hva som skjer, og kan bli mer oppmerksom på om du kollapser eller spenner deg.


Relaterte blogginnlegg

søndag 12. januar 2020

Alexanderteknikk i praksis

Alexanderteknikken går i all enkelthet ut på å finne ut hva du gjør som du ikke behøver å gjøre og så slutte med det. Det du ønsker å slutte med er alt som hemmer deg: det å bli anspent og fiksert eller kollapset og uorganisert. 

Hva vil det si i praksis?

Hvis du tenker etter kan du sikkert komme på mange situasjoner hvor du fungerer mindre optimalt enn du kunne ønske. Alexanderteknikken kan anvendes i alle disse. Men la oss se på noe enkelt og konkret som gjelder absolutt alle.

Vi mennesker står oppreist på to bein. Det er noe som kjennetegner oss i forhold til de fleste andre dyr. Når vi går omkring i vår fulle høyde kan vi bevege oss svært effektivt og energiøkonomisk. Men mange ting kan vi ikke gjøre i oppreist stilling. Ofte har vi behov for å bøye oss ned, og det er en situasjon hvor vi lett kan bli anspent og fiksert eller kollapset og uorganisert.

Oppmerksomhet
Det første vi må gjøre er å bli oppmerksom på problemet, oppmerksomme på hva som skjer. I Alexanderteknikken organiserer vi oppmerksomheten på en måte som hjelper oss. Vi har oppmerksomhet om lengden og bredden av kroppen.

Om vi kollapser eller bli anspent blir vi kortere. Når vi bøyer oss ned kan dette bli spesielt tydelig. Avstanden mellom hode og bekken blir kortere, enten ved at ryggen kollapser, eller ved at vi spenner nakken og drar hodet bakover og ned, eller begge deler.

Alt som skal til for å begynne å gjøre noe med dette er å bli vant til å ha litt oppmerksomhet om lengden av kroppen, avstanden mellom hode og bekken. Andre og kanskje mer anatomisk presise måter å definere denne avstanden på kan være: hode – sitteknuter, hode-korsbein, eller hode/nakkeledd – hofteledd.

Lengde
Når du blir vant til å ha litt oppmerksomhet om forholdet mellom hode og bekken blir du raskt mer oppmerksom på når og hvordan du gjør deg selv kortere. Mulighetene for selvobservasjon er mange. Du bøyer det ned veldig mange ganger i løpet av en dag: hver gang du setter deg, hver gang du skal plukke opp noe, klærne dine f.eks; når du skal ta på deg sokkene eller skoene, når plukker opp veska di, når du skal gjøre noe ved kjøkkenbenken, når du bøyer deg over vasken når du pusser tennene, osv.

I Alexanderteknikk-timer er en mye brukt aktivitet det å sette seg ned og reise seg. En av grunnene er nettopp det at det inkluderer det å bøye seg ned. I Alexanderteknikk-timer har du fordelen av veiledning fra læreren, både muntlig og gjennom lærerens berøring. Du blir mye lettere oppmerksom på hva du gjør.

Ta tid
Når du er blitt vant til å la ryggsøyla bevare sin naturlige lengde vil det etter hvert føles ubehagelig å klemme seg sammen eller kollapse. Det blir som om kroppen begynner å si i fra om du er i ferd med å «skvise» ryggsøyla. Du vil begynne å oppdage hva du er i ferd med å gjøre før det skjer, og kan ta tid til å tenke lengde i stedet. 
Å ta tid til å tenke er selve nøkkelen, for bare når du begynner å tenke på forhånd kan du unngå noe, ikke bare registrere hva du har gjort i etterkant.

Når du er vant til å ha lengde og bredde i kroppen når du bøyer deg ned, kan du bruke den samme oppmerksomheten i andre situasjoner også, Du blir vant til å ta tid, bevare lengde og bredde i kroppen, og ha kontroll over det du gjør.


Relaterte blogginnlegg

søndag 5. januar 2020

Tilstand eller prosess

Alexanderteknikken går i all enkelthet ut på å finne ut hva du gjør som du ikke behøver å gjøre og så slutte med det. Det du ønsker å slutte med er alt som hemmer deg: det å bli anspent og fiksert eller kollapset og uorganisert.

For å motvirke slike tendenser må vi sørge for å ta oss tid til å tenke «retning». Vi tenker lengde og bredde i kroppen, vi har en intensjon om utvidelse og ekspansjon. Resultatet av denne måten å tenke på er at du blir mindre anspent og mer avspent.

Tilstand
Det er fristende å bli for opptatt av hvilken tilstand vi er i. Når vi er anspent ønsker vi å bli avspent, og er vi spesielt stressa og anspent kan opplevelsen av hvor dårlig vi føler oss overskygge mer konstruktiv tenkning. Dessverre er det slik at jo mer avspent vi er, jo lettere er det å la være å spenne seg. Det er en av grunnene til at Alexander-lærere bruker berøring i timen. Det er en effektiv måte å roe eleven ned på, om det er nødvendig, og skape bedre forutsetninger for læring. Og motsatt oppleves det vanskeligere å bruke Alexanderteknikken om du allerede er anspent.

Men å bruke Alexanderteknikken i en situasjon er i prinsippet uavhengig av tilstanden du er i, i alle fall så lenge du kan ta bevisste valg. Så lenge du kan ta bevisste valg kan du handle konstruktivt og skape endring.
Ett eksempel er en medstudent jeg hadde under studiet til å bli Alexanderteknikk-lærere. Vi jobbet av og til med hverandre. På grunn av en skulderskade hadde hun periodevis store smerter, men det var i disse periodene hun gjorde det beste arbeidet. Hun følte seg helt sikkert elendig, men det hadde ikke noe å si for kvaliteten, snarere tvert imot.

Prosess
Tilstanden vi er i er noe vi til enhver tid må akseptere som et faktum. Å ønske at ting var annerledes er veldig naturlig, men det er ikke sikkert at det gjør tilstanden noe bedre. I stedet må vi se konkret på hva vi kan gjøre annerledes, og mest av alt hva vi kan slutte å gjøre. Ofte når vi er anspent eller har smerter er det et resultat av noe vi gjør, og veldig ofte kan vi endre situasjonen ved å slutte med noe.

Å bruke Alexanderteknikk – stoppe, komme til nøytral, og tenke preventive retninger, kan være et effektivt hjelpemiddel. Tilstanden vil endres indirekte. Om du vil endre noe er det mest effektivt å fokusere på prosess, ikke tilstand.


Relaterte blogginnlegg