Jeg snakket med en kollega nylig om utfordringen med å vekke interessen til elevene. Du tror kanskje det var snakk om interessen for Alexanderteknikk, men det var det ikke.
Når en elev kommer første gang til en Alexanderteknikk-time er det oftest fordi de har ett eller annet problem de ønsker hjelp med. Det kan være at de har vondt et eller annet sted, eller er stive og anspente eller det kan være de ønsker å bli flinkere til noe, spille fiolin for eksempel.
Til å begynne med er eleven mest interessert i problemet eller utfordringen de kommer med. Det er fint, for det gir nødvendig motivasjon. Dette målet skal aldri slippes av synet. Men etter hvert må fokuset endres til å inkludere noe mer. De må fokusere på løsningen, ikke bare problemet.
Veien til målet
Det holder ikke bare å tenke på hvor du skal. Du må finne ut hvordan du kommer dit. Hva er veien til målet i Alexanderteknikken? Du må begynne å interessere deg for hvordan du gjør det du gjør.
Hvordan starter du en bevegelse? Hver gang du får ønske om å bevege deg setter du i gang en prosess som gjør kroppen klar. Stresser du når du begynner å bevege deg, eller tar du den tiden det tar?
Beveger du deg på en måte som er forenlig med kroppens design? Vet du hvor leddene dine er? Hvordan utnytter du kontakten med bakken? Bruker du alltid de samme kontaktpunktene eller utnytter du mulighetene du har?
Hvilken retning går kraften du bruker? Bruker du kreftene dine effektivt, eller klemmer du kroppen sammen?
Hva gjør du med de delene av kroppen som ikke er direkte involvert i aktiviteten? Hva gjør du med hodet og nakken, eller beina, når du gjør noe med hendene?
Hva er intensjonen bak bevegelsen du gjør? Er det et ønske eller er det en trang? Gjør du noe på den måten du gjør av gammel vane, fordi du tror det er den beste eller eneste måten å gjøre det på?
Hvordan puster du? Holder du pusten eller puster du gjennom munnen når det ikke er nødvendig?
Hvordan balanserer du når du står eller sitter? Er du dynamisk og bevegelig eller stivner du, eller kanskje du kollapser?
Hva du gjør, ikke hva du kjenner
Du tenker kanskje det er slitsomt å observere dine egne vaner og uvaner på denne måten? Kanskje du har smerter og helst vil slippe å være oppmerksom på kroppen? Kanskje du føler deg stiv og anspent og helst vil slippe å kjenne noe?
Paradoksalt nok fokuserer vi i Alexanderteknikken ikke så mye på hva vi kjenner. Det er forskjell på å være oppmerksom på hva du kjenner, og hva du gjør.
Når du blir oppmerksom på hvordan du gjør det du gjør, åpner det for forandringer. Alexanderteknikken er hjelpemiddelet. Å gi slipp på uvaner kan være befriende, en lettelse. Du vil få lyst på mer, og du blir enda mer interessert i å være tilstede i det du gjør.
Relaterte blogginnlegg
