Gjøre ingenting (igjen)

Alexanderteknikken er enkel. Det som er vanskelig er å være oppmerksom på hva du gjør.

Så mye av bevegelsene våre er vanestyrte. Spesielt gjelder det hva vi gjør for å organisere oss i forhold til tyngdekrafta. Godt er det, for da går det av seg selv. Men du venner deg lett til å gjøre mer enn nødvendig. Dette er uvaner du knapt kan legge merke til, og grunnen til at en Alexanderteknikk-lærer bruker hendene for å veilede i timene.

Du kan forsøke å bli oppmerksom på hva du gjør ved å gjøre ingenting noen øyeblikk. Da kan det hende unødvendige spenninger blir tydeligere. Du får også et nøytralt utgangspunkt for bevegelse.

Du kan selvfølgelig ikke gjøre absolutt ingenting helt bokstavelig. (Da hadde du vært død, og det er en lite ønskelig tilstand). For det første puster du, så det er alltid bevegelse i kroppen. For det andre ser du, så øynene er aktive. Og for det tredje er du oppreist og må gjøre noe i forhold til tyngdekrafta. (Om du ikke ligger og hviler, men her handler det om å være oppreist).

Du kan se på det å gjøre «ingenting» som et eksperiment og en øvelse i selvobservasjon. Du kan være i hvilken som helst posisjon. Enklest til å begynne med er nok å prøve sittende stilling.

Du kan observere:

1) Pusten
La munnen være lukket og la pusten gå ut og inn gjennom nesa. Pusten skjer av seg selv og ikke noe du gjør. Om du på noen måte holder pusten gjør du noe unødvendig.

Mens du observerer pusten kan du være oppmerksom på:

2) Hva du ser
Normalt vil øynene være aktive og bevege seg. Er du stiv i blikket blir du stiv i kroppen. Er du stiv i blikket gjør du noe unødvendig.

Synet hjelper balansen. (Forsøk å balansere på ett bein med åpne og lukkede øyne så merker du forskjellen). Vi har et eget synsenter i hjernen som registrerer vertikale linjer og som kan fungere selv om man ellers er funksjonelt blind. Du kan lukke øynene for å trene andre deler av balansefunksjonen, men det blir en annen type øvelse. Vi behøver normalt å holde øynene åpne.

Hva du ser forteller deg også hvor du er i rommet og i forhold til andre ting. Det er informasjon som også er nyttig å ta inn.

Mens du fortsetter å puste og se kan du observere:

3) Kontakten med underlaget.
Støtten (eller motstanden) fra underlaget gjør at du kan være oppreist. Men oppmerksomhet om bakkekontakten kan føre til kollaps. Jeg blir skeptisk når folk snakker om «grounding». Jeg har sett så mye av de negative konsekvensene for kroppen og bevegelsene. Tenk heller at trykket fra bakken hjelper deg til å holde deg oppreist.

Når vi prøver å gjøre «ingenting» kan vi lett bli statiske og passive. Så tenk at det å gjøre ingenting er en forberedelse til bevegelse. Tenk at du er i nøytral og dermed kan bevege deg i hvilken som helst retning om nødvendig.

Mens du puster, ser og er oppmerksom på kontakten med underlaget kan du observere:

4) Om du gjør noe ekstra for å holde deg oppreist.
Holder du for mye på hodet for eksempel, eller andre deler av kroppen? Armer og bein er vanligvis enklest å legge merke til.

Vi som har holdt på med Alexanderteknikken noen tiår vil automatisk begynne å tenke «retning», lengde og bredde, og eventuelle unødvendige holdinger vil reduseres i prosessen. Men se om du kan la være å tenke retning. Å tenke retning er noe vi gjør og skal vi gjøre ingenting må vi la være å gjøre det også. Dessuten kan tenke retning inkludere uvaner. Selv vi som har lang erfaring med Alexanderteknikken kan gjøre mer enn å bare tenke. Ønsket om å få noe til å skje kan gjøre at man tar i litt ekstra, hjelper litt til.

Oppdager du at du holder noe sted gir du kanskje slipp av deg selv umiddelbart. Om det ikke skjer, ikke prøv å endre noe. Bare observer og aksepter at ting er som de er akkurat nå.

Mens du puster, ser, observerer bakkekontakten og eventuelle holdinger, se om du også kan:

5) La være gjøre noe mentalt.
Vi har tanker i hodet hele tiden. Vi tenker på hva vi skal gjøre og hva vi skulle ha gjort. Vi har en indre dialog. Skal vi prøve å gjøre minst mulig kan vi også prøve å være stille inni oss. Det er ikke alltid enkelt . Jeg synes jeg klarer det best om jeg lytter til lydene rundt meg. Når vi lytter må vi være stille selv, (Men pass på at du ikke holder pusten).
Selvfølgelig varer det ikke mange sekundene før tankene beveger seg over til noe annet. Da er det bare å begynne på nytt:

1. observere pusten,
2. være oppmerksom på hva du kan se,
3. observere bakkekontakten 
4. observere om du gjør noe ekstra for å holde deg oppreist
5. være oppmerksom på hva du kan høre

… og ellers gjøre ingenting

Denne øvelsen tar bare noen øyeblikk og kan gjøre deg mer oppmerksom på hva du gjør eller ikke gjør, et godt utgangspunkt for å lære Alexanderteknikken.

[Etter å ha skrevet blogginnlegget nesten ferdig oppdaget jeg at en av mine inspirasjoner for artikkelen må være «the ready list» https://thereadylist.com/ som er utviklet og brukt av Alexanderteknikk-lærere som arbeider med barn]

Relaterte blogginnlegg
Et øyeblikks stillhet
Å gjøre ingenting

Er du oppreist?

I forrige blogginnlegg skrev jeg om å bøye seg ned. Vi bøyer oss ofte ned løpet av en dag, faktisk så ofte at det kan være vanskelig å vite når vi egentlig er helt oppreist.

Måten vi bøyer oss ned på vil prege oss. Den vante måten vi beveger oss på, dag ut og dag inn, former kroppen. Vi kan ende opp med å være delvis nedbøyd uten at vi selv merker det.

Ser vi i speilet kan vi se tegnene. Kanskje er ryggen rund, nakken og hodet trukket forover, og hodet rotert bakover i forhold til nakken.

Når vi ser i speilet at vi har dårlig holdning er det fristende å korrigere og «rette seg opp». Det holder ikke lenge. Vanligvis brukes feil muskler, muskler som ikke er ment for å holde kroppen oppe og som fort blir slitne. Må du anstrenge deg for å være oppreist kan du være sikker på at du gjør noe feil. Fra naturens side er vi utstyrt med det vi behøver for å komme opp til vår fulle høyde helt uanstrengt.

Det er best å observere seg selv uten å korrigere. Som utgangspunkt for forandring må vi akseptere oss selv som vi er. Direkte korreksjoner fører lett til nye uvaner. I tillegg kan noe av det vi ser være individuelle forskjeller. Du skal være forsiktig med å trekke konklusjoner om hva som er naturlig kroppsholdning for hver enkelt person, inkludert deg selv.

I timer i Alexanderteknikk ledes du tilbake til nærmere nøytral. Av og til vil det føles rart. Du vil kunne føle det som at du står lent forover eller bakover. En kikk i speilet vil vise at du står rett. Dette er eksempel på at det vante føles riktig og det nye føles feil. Dette er en viktig grunn til at det er vanskelig å gjøre endringer på egen hånd, og mye lettere med en lærer.

Selv med en lærer tar det tid å finne tilbake til ditt opprinnelige nøytral. Det skjer gradvis. Du har jo brukt mange år på å innarbeide vanene du har. Å avlære dem tar tid.

Så hva kan du gjøre om du ikke har en Alexanderteknikk-lærer i nærheten? Du kan begynne å bli oppmerksom på om du gjør det kortere. Når vi stresser fra det ene til det andre hender det at vi ikke tar oss tid til å komme opp i oppreist stilling.

Stopp opp et øyeblikk og sitt eller stå i ro noen sekunder. Vær oppmerksom på lengden av kroppen, hode til føtter eller hode til stolen om du sitter. Se omkring deg. Synssansen hjelper til å orientere kroppen. Kanskje kan du oppdage om du har gjort deg kortere og er mer sammentrukket enn du pleier. Kanskje kan du komme opp til din fulle høyde uten at du strekker deg opp? Hvis ikke, er det å bli bevisst uansett første trinn mot forandring.

En annen ting du kan gjøre på egen hånd er å bruke «semisupine» eller «aktiv hvilestilling». Semisupine er en avlastende posisjon for ryggsøyla og kan hjelpe deg tilbake til nøytral.

Å oppnå bedre kroppsholdning er ikke nok i seg selv. Hvis du fortsetter å beveger deg på samme måte som før vil du jo ende opp i samme situasjon. Det er lite effektivt å oppnå bedre holdning om du støtt og stadig gjør deg selv kortere. Du må forbedre måten du beveger deg på. Det lærer du i Alexanderteknikk-timene.

Relaterte blogginnlegg

Knær eller rygg

Spjong

Våg å være så høy som du er 

Egeninteresse

Jeg snakket med en kollega nylig om utfordringen med å vekke interessen til elevene. Du tror kanskje det var snakk om interessen for Alexanderteknikk, men det var det ikke.

Når en elev kommer første gang til en Alexanderteknikk-time er det oftest fordi de har ett eller annet problem de ønsker hjelp med. Det kan være at de har vondt et eller annet sted, eller er stive og anspente eller det kan være de ønsker å bli flinkere til noe, spille fiolin for eksempel.

Til å begynne med er eleven mest interessert i problemet eller utfordringen de kommer med. Det er fint, for det gir nødvendig motivasjon. Dette målet skal aldri slippes av synet. Men etter hvert må fokuset endres til å inkludere noe mer. De må fokusere på løsningen, ikke bare problemet.

Veien til målet

Det holder ikke bare å tenke på hvor du skal. Du må finne ut hvordan du kommer dit. Hva er veien til målet i Alexanderteknikken? Du må begynne å interessere deg for hvordan du gjør det du gjør.

Hvordan starter du en bevegelse? Hver gang du får ønske om å bevege deg setter du i gang en prosess som gjør kroppen klar. Stresser du når du begynner å bevege deg, eller tar du den tiden det tar? 

Beveger du deg på en måte som er forenlig med kroppens design? Vet du hvor leddene dine er? Hvordan utnytter du kontakten med bakken? Bruker du alltid de samme kontaktpunktene eller utnytter du mulighetene du har?

Hvilken retning går kraften du bruker? Bruker du kreftene dine effektivt, eller klemmer du kroppen sammen? 

Hva gjør du med de delene av kroppen som ikke er direkte involvert i aktiviteten? Hva gjør du med hodet og nakken, eller beina, når du gjør noe med hendene?

Hva er intensjonen bak bevegelsen du gjør? Er det et ønske eller er det en trang? Gjør du noe på den måten du gjør av gammel vane, fordi du tror det er den beste eller eneste måten å gjøre det på?

Hvordan puster du? Holder du pusten eller puster du gjennom munnen når det ikke er nødvendig?

Hvordan balanserer du når du står eller sitter? Er du dynamisk og bevegelig eller stivner du, eller kanskje du kollapser? 

Hva du gjør, ikke hva du kjenner 

Du tenker kanskje det er slitsomt å observere dine egne vaner og uvaner på denne måten? Kanskje du har smerter og helst vil slippe å være oppmerksom på kroppen? Kanskje du føler deg stiv og anspent og helst vil slippe å kjenne noe? 

Paradoksalt nok fokuserer vi i Alexanderteknikken ikke så mye på hva vi kjenner. Det er forskjell på å være oppmerksom på hva du kjenner, og hva du gjør. 

Når du blir oppmerksom på hvordan du gjør det du gjør, åpner det for forandringer. Alexanderteknikken er hjelpemiddelet. Å gi slipp på uvaner kan være befriende, en lettelse. Du vil få lyst på mer, og du blir enda mer interessert i å være tilstede i det du gjør. 

Relaterte blogginnlegg

Samle informasjon

Pensum 

Din teknikk

Oppmerksomt blikk

De siste gangene har jeg skrevet om oppmerksomhet. I Alexanderteknikken har vi behov for utvidet oppmerksomhet. Vi må inkludere oss selv i oppmerksomhetsfeltet. En faktor som må nevnes når vi snakker om oppmerksomhet er blikket. Blikket er en god indikator på hvor vi har oppmerksomheten. 

Alexanderteknikk-timene

Alexanderteknikk-lærere har vanligvis et speil i undervisningsrommet. Et speil kan være nyttig på mange måter. Men én av grunnene til å ha et speil er at læreren lettere kan observere elevens blikk. Fordi læreren ofte har ei hånd på elevens rygg/nakke står læreren litt bak eleven, og kan ikke alltid se hva eleven gjør med øynene. 

Alexanderteknikken krever at du blir mer oppmerksom på deg selv enn det som er normalt for de fleste. Da kan faren være at du begynner å kjenne for mye etter, at du forsvinner inn i deg selv. Du blir fjern i blikket. Andre ganger kan du kanskje prøve å konsentrere deg for mye og du blir du stiv i blikket. Blir du stiv i blikket blir du også stiv i nakken og resten av kroppen. 

Alexanderteknikk-læreren vil kanskje be deg om å se ut vinduet, eller se på noe i rommet, bruke øynene aktivt. Frederick Matthias Alexander, han som utviklet teknikken, sørget visstnok alltid for at eleven hadde noe pent å se på der han underviste. Kontoret mitt har ikke noen strålende utsikt, bare til murveggene i bakgården. Men til gjengjeld kan mønstrene i en murvegg gi fritt spillerom til assosiasjoner. 

Du behøver ikke en Alexanderteknikk-lærer til å fortelle deg hva du gjør med blikket. Det kan du oppdage selv. Du kan helt sikkert selv merke om du er stiv i blikket eller om du er våken for ting rundt deg.

Aktiv hvile

Mange assosierer Alexanderteknikken med avspenning. Det er ganske naturlig, for du blir mer avspent når du slutter å bruke for mye spenning. Når du ønsker å bli mer avspent vil du kanskje lukke øynene om du har sjansen. Vi får mange inntrykk gjennom øynene. Å lukke øynene gjør oss roligere på mange måter. 

Men Alexanderteknikken er noe som er ment å kunne brukes når du er aktiv og gjør ting. Da er det ikke alltid hensiktsmessig å ha øynene lukket. En mye brukt måte å øve Alexanderteknikken på er å ligge i det vi kaller aktiv hvile eller «semisupine» på engelsk. Mange lukker øynene når de ligger i aktiv hvile. Det er helt greit, om du trenger en pause. Men om du føler at du er nødt til å lukke øynene for å «slappe av» kan det tyde på at du har et problem. Forsøk å veksle mellom å ha øynene åpne og lukke dem. Du skal kunne gi slipp på spenning og la kroppen ekspandere selv om du har øynene åpne. Du vil ganske sikkert ikke føle deg like avspent med øynene åpne. Men det er slik det skal være. Er øynene åpne er balansesystemet påskrudd. 

Primary Control 

Alexander kalte forholdet mellom hodet, nakken og ryggen for «the primary control». Sagt på en enkel måte vil kroppen ha en tendens til å gå dit hodet går. Men hodet vil ha en tendens til å gå den veien blikket vendes, så en måte kan vi si at blikket er enda mer primært enn «primary control». Det er en veldig god grunn til å være oppmerksom på hvordan du bruker blikket. 

Hvor viktig blikket er for balansen din kan du lett finne ut ved å balansere på ett bein. Gjør det først mens du har øynene åpne, deretter kan du prøve å lukke dem. Å balansere på ett bein med lukkede øynene er ikke lett. (Ifølge forskning kan evnen til å balansere med lukkede øyne si noe om din biologiske alder). 

Sitter du og stirrer inn i en dataskjerm hele dagen er det ikke rart om du blir stiv i kroppen. Et enkelt og fornuftig råd, som for så vidt ikke har noe direkte med Alexanderteknikken å gjøre, er å se opp fra skjermen med jevne mellomrom. Ta en kikk omkring deg. Har du lært Alexanderteknikk vil du kunne få enda mer ut av en slik mikropause. 

Alexanderteknikk-lærere ved Royal College of Music i London har utgitt en liten bok om Alexanderteknikk for unge musikere. I boken foreslår de tre enkle spørsmål som selvinstruksjon for å bringe oppmerksomheten til det som skjer her og nå, i og utenfor kroppen: «Am I seeing? Am I breathing? Am I balancing?» Kanskje dette kan være nyttig for deg også? Prøv det ut. 

Utvidet synsfelt

Nå for tiden snakker og skriver mange Alexanderteknikk-lærere om periferisynet. Det har nærmest blitt en motesak. Når vi blir stressa har vi en tendens til å få tunnelsyn. Å bli oppmerksom på periferien av synsfeltet kan kanskje motvirke stresset. Å stirre på en skjerm og oppmerksomhetsfeltet så vel som synsfeltet. Å vende oppmerksomheten mot alt det du faktisk kan se, både til sidene og opp og ned, kan være et effektivt knep som hjelper deg til å gi slipp på fiksering både i tanke og kropp.  

Å inkludere det du kan se i periferien kan gi deg en sterkere opplevelse av rom, og dermed også rommet innvendig i kroppen som vi har til hensikt å bevare når vi tenker retning, lengde og bredde.

I sin bok for skuespillerstudenter har Alexanderteknikk-lærer Penny O'Connor (O'Connor 2021)  mange fine tips om bruk av blikket i forbindelse med oppmerksomhet, balanse og kroppsbruk. Ett av forslagene hun gir er noe du kan prøve ut når du er ute og går. Du kan forestille deg at omgivelsene kommer mot deg, ikke at du nærmer deg dem. Dette lille tanketrikset kan både gjøre deg mer oppmerksom på periferien av synsfeltet, og kanskje være til hjelp mot at du trekker deg sammen og stresser av gårde. 

Relaterte blogginnlegg

Utvidet oppmerksomhet

Konsentrasjon

Blikket 

Synssansen 

Litteratur

O'Connor, Penny. 2021. Alexander Technique for Actors: A Practical Course. Nick Hern Books.

Zambrana F, Kleinman Judith, Buckoke P. 2019. The Alexander Technique For Young Musicians: A reference for students and teachers. Independently published. 

Oppmerksomhet om deg selv

Alexanderteknikken handler om hva du gjør med deg selv når du gjør det du gjør.

For å vite hva du gjør (hvordan du  «bruker deg selv» som vi sier i Alexanderteknikken), må du kunne være oppmerksom mens du er i aktivitet.

I forrige blogginnlegg skrev jeg forslag til hvordan du kan eksperimentere med å inkludere deg selv i oppmerksomhetsfeltet.

Det holder med litt oppmerksomhet. Hvis du fokuserer for mye hemmer det deg. Å vite hvor hodet ditt er kan være tilstrekkelig. Kroppen har en tendens til å gå den veien hodet er på vei.

To faktorer som påvirker oppmerksomheten om oss selv er forestillingen vi har om kroppen vår, om den er nøyaktig eller unøyaktig; og om vi er i kontakt med kroppen, noen av oss liker best bare å være i hodet. 

Grader av klarhet
Når du er i bevegelse har du ikke tid til å tenke på detaljer, likevel er en detaljert kjennskap til og opplevelse av egen kropp en fordel. Jo bedre du kjenner din egen kropp, jo lettere vil du oppleve hva du gjør, og desto lettere er det å inkludere deg selv i oppmerksomhetsfeltet. Du vil ha mer oppmerksomhet til overs til det du holder på med.

Forestillingen vi har om egen kropp kan være enkel til å begynne med, og bli klarere og mer detaljert etter hvert. Som nevnt kan det å vite hvor hodet er være en tilstrekkelig begynnelse. Vi vet alle godt hvor hodet vårt er til en hver tid. Men de færreste har en klar forestilling om hvor hodet slutter og hvor nakken begynner. Om de har en klar forestilling er den kanskje feil. Hvis jeg ber noen om å peke på hvor de har leddet mellom hodet og nakken er det nesten ingen som er i stand til å peke på riktig sted. 

Har du for mye spenning i kroppen vil du holde for mye fast på hodet. Men det er vanskelig å gi slipp når du ikke vet sikkert hva som er hode og hva som er nakke. Vet du hvor du har leddet mellom hodet og nakken? Hva slags ide du har om dette, om den er korrekt eller ikke, vil kunne påvirke måten du beveger deg på.

En annen del av kroppen det er nyttig å kjenne, og som du kan få en stadig klarer forestilling om, er ryggsøyla. Satt på spissen er vi i Alexanderteknikken ute etter å unngå å gjøre oss kortere ved å trekke oss sammen eller kollapse . For mye eller for lite spenning vil gå ut over hva vi gjør med ryggsøyla. Ryggsøyla er kjernen i kroppen. 

De færreste er klar over hvor ryggsøyla er i sin egen kropp. De blir ofte overrasket når de oppdager hvor lang den faktisk er. I motsetning til hodet kan vi ikke kjenne ryggsøyla direkte. Men en klar  forestilling om den kan gjøre oss i stand til å utnytte dens egenskaper på best mulig måte.

Det enkleste er lengden. Er du oppmerksom på avstanden mellom hodet og bekkenet, eller mellom hodet og stolen når du sitter, har du omtrent lengden av ryggsøyla. For å være mer presis hjelper det igjen med en klar forestilling om leddet mellom hodet og nakken. Der er toppen av ryggsøyla. Korsbein og halebein, den nederste enden, vet de fleste hvor er. Men for ryggsøylas funksjon er det avgjørende i tillegg å ha klar forestilling om hofteleddene. De færreste vil klare å peke nøyaktig på dem om du spør. 

Skal du ha en klar forestilling om ryggsøyla må du også kjenne til dens kurver. Ryggsøyla er ikke strak. Du vil også ha nytte av å kjenne dens plassering inne i kroppen. Virvlene som bærer vekt ligger langt inne i kroppen. Taggene du kjenner under huden på ryggen er bare den bakerste enden av virvlene. De ulike delene av ryggsøyla har ulik grad av bevegelighet. Å kjenne til disse egenskapene kan være nyttig for å kunne unngå å stoppe ryggsøyla fra å bøye seg, strekke seg og/eller rotere om det er nødvendig. 

Som du nok skjønner kan du bruke år på å bli stadig bedre kjent med hvordan ryggsøyla di fungerer. Men ryggen er mer enn ryggsøyla. I Alexanderteknikken snakker vi ofte om «lang og bred» rygg. Vi må ha bredden også. 

Den enkleste og mest grunnleggende forestilling om ryggen er ei flate mellom hode, skuldre og hofter. Men flata er ikke helt flat. Etter hvert er det fint å bli bevisst kurvene i flata. Retningene vi tenker i kroppen, lengden og bredden, må følge kurvene. Vi har få sansereseptorer i huden på ryggen sammenlignet med mange andre deler av kroppen. Bevisstheten om ulike deler av ryggen kan variere mye. Målet er å ha en like levende forestilling om hele ryggen slik du at du ikke lenger har blindsoner. 

En fordel ved å ha ryggen som utgangspunkt for oppmerksomhetsfeltet er at du kan relatere den til omgivelsene. Vi har en tendens til å bli trukket mot det vi har oppmerksomheten på, enten det er en data- eller mobilskjerm eller noe annet. Litt oppmerksomhet om ryggen kan hjelpe til å forhindre det. Spesielt utøvende kunstnere som skuespillere, sangere og dirigenter kan ha nytte av å være bevisst ryggen. 

Kroppskontakten
Teoretisk kunnskap om kroppen er fint, men ikke nok. Du må være kjent med egen kropp slik den er i øyeblikket. Dette er en form for kontakt med kroppen som kan bygges opp over tid. Folk er veldig forskjellige på dette punktet. Noen er i god kontakt med kroppen sin og har alltid vært det, andre har for vane å være i hodet. Uvaner vi har, stress og unødvendig spenninger, kan hemme oss i å være kontakt med kroppen. Uvaner kan gjøre oss blinde. Vi føler mindre og vi kan føle feil. 

«Hands-on» Alexanderteknikk-timer kan være helt avgjørende for å komme mer i kontakt med kroppen. Du kan gjøre mye på egen hånd også, men med Alexanderteknikk-timer går det så mye raskere. Du kan bruke flere år på å nå like langt som du kan med 20 timer hos en lærer. 

Å få hjelpe til å kunne bevege seg uten å sette i gang de vante spenningene gjør muskelsystemet mer dynamisk og kroppen mer følsom. Du blir som et finstemt måleinstrument. Det gjør det lettere å ha litt oppmerksomhet om deg selv når du er i aktivitet. Du kan lettere være oppmerksom på hva du gjør med deg selv når du gjør det du gjør.

Relaterte blogginnlegg
Utvidet oppmerksomhet
Konsentrasjon

Utvidet oppmerksomhet

Forrige gang skrev jeg om konsentrasjon. Vi er konsentrerte når vi må bruke all oppmerksomhet på en krevende oppgave. Da fokuserer vi all oppmerksomhet på oppgaven og stenger andre inntrykk ute. Oppmerksomhet er en begrenset resurs.

Konsentrasjon er en måte å organisere oppmerksomheten på som vi ofte trenger når vi skal lære noe nytt. Er du god til å konsentrere deg gjør du det bra på skolen. Men det finnes andre måter å organisere oppmerksomheten på. I Alexanderteknikken har vi bruk for utvidet oppmerksomhet. Mange av oss er preget av årevis med skolegang og kan ha godt av å venne oss til å ha et videre oppmerksomhetsfelt.

Begynne med hodet

Jeg har tidligere sammenlignet oppmerksomheten vi trenger i Alexanderteknikken med den du behøver når du er ute i trafikken, eller oppmerksomheten til en musiker som spiller i et orkester. Du kan også sammenligne det med oppmerksomheten til idrettsutøvere på et lag. En håndball- eller fotballspiller må være oppmerksom på både med- og motspillere og ballen.

Oppmerksomheten i Alexanderteknikken er likevel annerledes. I Alexanderteknikken trenger vi en viss oppmerksomhet om hva som skjer i oss selv. Det er uvant for de fleste. Du er kanskje vant til er å «kjenne etter», men det er noe annet. Når noen begynner å lære Alexanderteknikken vil de begynne å kjenne etter hva som skjer her og der i kroppen. Dette kan ha en viss nytte, men er ikke helt hva vi er ute etter. Det som er avgjørende i Alexanderteknikken er forholdet mellom ting, ikke hva som skjer på ett bestemt sted. Vi er ute etter å ha oppmerksomhet om hvor ting er og hvor de er på vei. Men vi må begynne et sted, og et bra sted å begynne er hodet. 

Det er egentlig ikke mulig å være oppmerksom på flere ting samtidig. Vi har bare ett oppmerksomhetsfelt. Vi må derfor ha oss selv i sentrum, og så inkludere andre elementer alt ettersom. For å være oppmerksomme må vi ha noe å være oppmerksomme på. (Dette er en av grunnene til at det er fåfengt å be noen om å «konsentrere» seg. Det er helt bortkastet om ikke instruksjonen er mer spesifikk). Å oppleve at «her er hodet mitt» er en god begynnelse både fordi det er mer spesifikt enn å være oppmerksom på kroppen eller «meg selv»; og faren er mindre for at du begynner å kjenne etter og fokusere for snevert. Hodet er senter for mange av sansene våre, ikke minst syn og hørsel; (og vi puster gjennom nesa, så oppmerksomhet om pusten kan også inkluderes om nødvendig). Hodet er på en måte «deg», det stedet du observerer verden fra, og dermed naturlig midtpunkt i oppmerksomhetsfeltet.   

Forslag til en plan

Å velge hvordan å bruke oppmerksomheten er en ferdighet. Som alle ferdigheter kan dette øves, og da er det kjekt å ha en plan. (Jeg liker planlegging og systematikk, kanskje fordi jeg har hatt så stor nytte av det som klassisk utdannet musiker). Oppmerksomhet om hodet er en begynnelse, så behøver vi ytterligere to elementer. For å ha et oppmerksomhetsfelt må vi oppleve forholdet mellom hodet og noe annet, (hva dette «noe annet» kan være skal jeg komme tilbake til); og for at alt dette skal ha noen praktisk nytte må vi kunne ha denne oppmerksomheten mens vi er i aktivitet.

Hvis du skulle følge en plan for å utforske og øve på det å ha et utvidet oppmerksomhetsfelt kan den kanskje se slik ut:

1) Være oppmerksom på hodet. Kan du ha noe av denne oppmerksomheten når du gjør noe enkelt, som å lese denne teksten, går rundt i rommet, eller sjekker mobilen din? Er dette annerledes enn oppmerksomheten du pleier å ha til vanlig? Oppmerksomhet er dynamisk, den kan komme og gå. Kan du legge merke til hvordan oppmerksomheten skifter? La den gjøre det, og finn tilbake til det å inkludere litt oppmerksomhet om hodet. 

2) Være oppmerksom på avstanden mellom hodet og noe annet. Dette kan for eksempel være avstanden mellom hodet ditt og skjermen/mobilen. Hvis du går rundt i rommet kan du oppleve avstanden mellom hodet og vegger og/eller tak. Hva slags effekt har dette? Prøv denne formen for oppmerksomhet i andre enkle aktiviteter enn å gå, gjerne noe du gjør ofte, som for eksempel å pusse tennene. I Alexanderteknikken er det viktig å kunne tenke tredimensjonalt. Å ha opplevelse av hvor du er i rommet kan hjelpe på dette. 

3) Være oppmerksom på avstanden mellom hodet og bekken/sitteknuter/kontakten med stolen (om du sitter), eller mellom hodet og føtter (først og fremst når du står eller går). Kan du ha noe av denne oppmerksomheten når du leser på skjerm/mobil, eller gjør andre ting? Oppmerksomhet om hodet + bekken/føtter gir bevissthet om lengden av kroppen. Det er denne lengden som komprimeres om du bruker kroppen feil og kollapser eller trekker deg sammen. Prøv ut det å ha noe oppmerksomhet om avstanden mellom hode og bekken når du bøyer deg ned for å plukke opp noe fra gulvet. Bøye oss ned gjør vi flere ganger om dagen. Selv om det ikke er helt ned til gulvet vil de fleste ha lett for å kollapse. Det vil gjøre en stor forskjell om du kan unngå kollaps. 

4) Oppmerksomhet om tre punkter. Vi kan selvfølgelig ikke tenke på tre ting om gangen. Det er minst to ting for mye. Men det går om de tre tingene henger sammen, som i en trekant. Kan du ha oppmerksomhet om hodet ditt, kontakten med stolen (eller føttene) og skjermen/mobilen? Tenk deg at at de tre punktene definerer et rom. Du vil ta vare på dette rommet når du er i aktivitet. Da unngår du å kollapse eller trekke deg sammen. Du kan finne tre punkter når som helst og hvor som helst. I utgangspunktet er det to punker i kroppen (f.eks. hode + føtter) for å bevare lengden og rommet i kroppen; og et punkt i omgivelsene for å sørge for utvidet oppmerksomhet. 

5) Inkludere hendene. Det tredje punktet i oppmerksomheten kan være noe du har i hånden/hendene. Hendene er det du gjør ting med, og de er svært følsomme. De egner seg derfor godt som referansepunkter. Når du holder på med noe, f.eks. sjekker mobilen, åpner ei dør, tar en kopp kaffe osv., kan du inkludere i oppmerksomhetsfeltet avstanden mellom hånden og hodet. Vi har lett for å kollapse eller trekke oss ned mot det vi holder på med.  Om du observerer noen som holder på med mobilen sin kan du se eksempel på det. Du kan eksperimentere med å ha oppmerksomhet på avstanden mellom hånd og hode, eller hånd og bekken. Begge deler kan fungere. 

Disse punktene er bare forslag og ikke noe du må gjøre eller beherske for å ha nytte av Alexanderteknikken. Om du prøver noe av dette og opplever det som slitsomt, ubehagelig eller hemmende på noen måte kan det hende at du har feil fokus; eller så er kanskje disse ideene ikke noe for deg. Uansett håper jeg du finner det interessant å eksperimentere organiseringen av oppmerksomhetsfeltet. 

Det er mye mer å si om oppmerksomheten og hvordan vi bruker den for å fungere best mulig. Fortsettelse følger. 

Relaterte blogginnlegg

Konsentrasjon 

Hvor er du? 

Hode og hale 

Konsentrasjon

I tillegg til å være Alexanderteknikk-lærer er jeg også utdannet fiolinpedagog. Jeg har hatt elever i alle aldre. De aller yngste har gjerne en av foreldrene med på timen. Det kan være til stor hjelp, men ikke alltid. Jeg husker en gang for mange år siden, en liten gutt hadde spilletime og var ikke helt med på notene. «Konsentrer deg, Oskar!», ropte faren fra hjørnet der han satt. Ikke særlig hjelpsomt. 

(Oskar var ikke hans egentlige navn).

Tror du lille Oskar visste hvordan han skulle «konsentrere seg»?

Vet du? 

Problemet med konsentrasjon

«Konsentrasjon» er et fy-ord i Alexanderteknikken på lik linje med «slappe av», som er et uttrykk vi helst unngår.

Vi har mange gode grunner til å unngå å snakke om konsentrasjon. Lille Oscar visste ikke hvordan han skulle «konsentrere seg». Det er det de færreste som vet. Hvis du ber noen om å konsentrere seg vil de foreta seg noe lite konstruktivt som å bite tennene sammen, rynke panna og holde pusten. Mange andre ting kan de finne på å gjøre også, alle like uhensiktsmessige.

Men det finnes en annen og viktigere grunn til at begrepet konsentrasjon ikke er forenlig med Alexanderteknikken. Konsentrasjon er en beskrivelse av en måte å organisere oppmerksomheten på. Denne formen for organisering av oppmerksomheten er ikke den først og fremst trenger i Alexanderteknikken.

Former for fokus

Det finnes grader av oppmerksomhet, og det finnes ulike måter å være oppmerksom på. Noen ganger trenger vi å ha fokusert oppmerksomhet. Hvis vi for eksempel skal løse en mentalt krevende oppgave eller prøver å lese vanskelig tekst, krever det mye oppmerksomhet. Siden oppmerksomhet er en begrenset resurs stenger vi ute uvedkommende informasjon, vi «konsentrer» oss.

Denne formen for oppmerksomhet har vi ofte bruk for. For å gjøre det bra på skolen trenger vi mye av den. Kanskje er dette den eneste formen for oppmerksomhet vi lærer på skolen, og hver gang vi møter en vanskelighet tror vi at vi løser den best ved å konsentrere oss. Det er ikke sikkert.

Vi kan sies å ha konsentrert oppmerksomhet også når vi ser en engasjerende film eller er på sosiale medier. Da stenger vi andre inntrykk  ute. Du kan se gode eksempler hvor som helst. Over alt står folk og stirrer på mobilen. Kroppen har de parkert i en eller annen mer eller mindre hensiktsmessig posisjon.

Barn blir lett engasjert av det de holder på med, og kan være veldig konsentrerte så lenge interessen er der. Når lille Oscar som nevnt tidligere ikke klarte å være «konsentrert» var det fordi jeg som lærer ikke klarte å engasjere hans oppmerksomhet. Det kunne også være at det var sent på dagen og at det ikke var særlig håp om å få ham mer engasjert  uansett.

Vi voksne blir også lettest konsentrert når vi holder på med noe som interesserer oss, enten det er facebook eller twitter. Men vi voksne har også en bedre evne til å velge fokus. Det er hva vi trenger å gjøre i Alexanderteknikken. Men vi trenger det motsatte av «konsentrasjon».

Formen for oppmerksomhet vi trenger i Alexanderteknikken har jeg i tidligere blogginnlegg sammenlignet med formen for oppmerksomhet vi må ha når vi kjører bil. Vi må ha bevissthet om bilen, egen kjøring, og i tillegg trafikken rundt oss. En annen sammenligning er det å spille i orkester. En orkestermusiker leser og spiller notene og er samtidig oppmerksom på medmusikanter og dirigenten.

Overført til Alexanderteknikken betyr dette å ha oppmerksomhet om forholdet mellom hode, nakke og ryggsøyle samtidig som du er oppmerksom på hva du gjør. Dette er ikke vanskelig å lære. Det kan sammenlignes med å lære å sykle. Når du først har skjønt hvordan det fungerer er det ganske lett.

Overkonsentrasjon

Noe som er nytt og ukjent krever mer oppmerksomhet enn det vi er vante med. Siden oppmerksomheten som tidligere nevnt er en begrenset resurs, vil en nybegynner ofte ha et snevert fokus, stenge inntrykk ute og «konsentrere» seg. Av og til må det være slik. Men når du lærer Alexanderteknikk er det best å unngå det i den grad det er mulig.

Underveis i prosessen med å lære Alexanderteknikk kan det være fint å bli bedre kjent med egen anatomi. Helt enkle ting som å vite hvor leddene er i kroppen kan være nyttig. Men når du begynner å bli mer oppmerksom på anatomiske detaljer er det lett å miste helheten. Det er typisk for nybegynnere å prøve å kjenne etter for mye hva som skjer i nakken for eksempel.

Dette kan skje for de mer viderekomne også. Sentralt i Alexanderteknikken er å kunne ha noe oppmerksomhet om forholdet mellom hode, nakke og ryggsøyle. Når du begynner å få taket på  den biten kan neste skritt være å ta inkludere knærne også. Når du begynner å tenke på knærne er det lett å fokusere for mye og glemme hva som skjer med hode og nakke.

For å unngå overfokusering er det to ting som er viktig. For  det første, og dette kan jeg ikke understreke nok: DU BEHØVER MYE MINDRE OPPMERKSOMHET ENN DU TROR! 

Et lite glimt er nok. Du kan sammenligne det med forskjellen mellom å være i et rom som er fullstendig mørkt (ingen oppmerksomhet), og et mørkt rom hvor du har akkurat nok lys til å skimte hvor døra er. Det er nok til å vite hvor du skal. Overført til Alexanderteknikken betyr det at det for eksempel kan være nok å være oppmerksom på hvor hodet ditt er i forhold til resten.

Den andre tingen som er viktig, og nyttig, er å kunne være oppmerksom mens du er i aktivitet. Hvis du fokuserer for mye vil du ha vanskeligheter med å bevege deg fritt. For nybegynnere kan det være veldig nyttig å begynne å inkludere oppmerksomhet om hode, nakke og ryggsøyle når de er ute å går. Dette er noe vi pleier å prøve ut på timene. Fokuserer eleven for mye vil han/hun begynne å gå veldig langsomt. At du kan gå i normalt tempo minsker risikoen for overkonsentrasjon. Etter hvert bør du kunne ha noe oppmerksomhet om hode og nakke mens du har en vanlig samtale. Klarer du dette har funnet rette form og grad av oppmerksomhet. Det kan virke vanskelig til å begynne med, men går fint med litt øvelse. En Alexanderteknikk-lærer kan gi gode tips om hvordan. Det skal jeg skrive om en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg

Tenke i aktivitet 

Fleksibelt fokus 

Organisert oppmerksomhet

Overtro

Er du forutinntatt?

Forrige gang fortalte jeg om hvordan Alexander beskrev bevegelsesprosessen som egentlig bestående av to prosesser - første skapes en forestilling om bevegelsen, deretter velger vi å gjøre den. Dette var lenge før hjerneforskningen var kommet langt nok til å si noe sikkert om hva som egentlig foregår. Men kanskje tok ikke Alexander helt feil.

I blogginnlegget «Derfor har du en hjerne» finner du en lenke til et foredrag med hjerneforskeren Daniel Wolpert. Han forklarer hvordan vi planlegger og utfører bevegelse. Vi foretar en praktisk form for sannsynlighetsberegning der vi utfører nye bevegelser på grunnlag av tilgjengelig sanseinformasjon og tidligere erfaringer. Planen blir kontinuerlig oppdatert. 
Ifølge Alexander blir tolkning av ny sanseinformasjon også  påvirket av våre tidligere erfaringer (Alexander 2004). Satt på spissen kan vi si at vi beveger oss slik vi tror vi skal bevege oss. Wolpert bruker faktisk uttrykket «belief». Denne «troen» kan være mer eller mindre korrekt.

Forrige gang skrev jeg om hvor nyttig det kan være å bli bevisst intensjonen om bevegelse, og spesielt om du holder muligheten åpen for å ikke utføre bevegelsen. Hvis du holder åpen muligheten for å ikke gjøre bevegelsen vil du ha opplevelsen av å ha mer tid og større kontroll.

Det du i tillegg kan tenke over er at planen du har for bevegelse ikke er en perfekt plan. Den er alltid bare sånn omtrentlig og kan inneholde feil informasjon. Etter hvert vil du kanskje legge merke til om du forbereder bevegelsene på en feil måte. 

Ofte tror vi at vi må gjøre mye mer enn vi trenger for å utføre en bevegelse. Vi kan godt kalle det en form for overtro. Vi kan tro at vi ikke vil være i stand til å gjøre bevegelsen uten den ekstra muskelspenningen. Dette kan vi begynne å legge merke til om vi holder åpen muligheten for ikke å utføre bevegelsen. 

For å unngå denne formen for unødvendig spenning holder det ikke å  «slappe av».  Spenningen er assosiert med intensjonen om bevegelse og det er tenkingen i forhold til bevegelse som må endres. 

Noen ganger er det slik at om vi ikke gjøre de vante forberedelsene til en bevegelse, så føles det som om vi ikke er i stand til å utføre den. Vi kan ikke tro det er mulig. Kanskje vi kan kalle det for «undertro»?

I Alexanderteknikk-timer kan dette bli veldig tydelig. Noen ganger kan du bli bedt om å gjøre bevegelser som du opplever som umulig å gjennomføre. Med fysisk veiledning fra en Alexanderteknikk-lærer vil du få oppleve at det likevel er mulig. Noe av hensikten med «hands-on» alexanderteknikk-timer er å vise deg muligheten av det umulige.

Relaterte blogginnlegg

To prosesser

Derfor har du en hjerne

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 2004. Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz. 

To prosesser

I det siste har jeg lest The Gold Dust Project som er et sammendrag av Alexanders fire bøker. En erfaren Alexanderteknikk-lærer har forsøkt å samle gullkornene i bøkene til Frederick Matthias Alexander. Langt fra alt som står i bøkene kan sies å være gullkorn.

Gjennom å lese en annens fremstilling av teksten gjorde jeg noen nye oppdagelser i bøker som jeg har lest flere ganger. En av bøkene er The Use of the Self. Dette er Alexanders tredje bok og den mest lettleste. I første kapittel forteller Alexander historien om hvordan han gjorde sine oppdagelser og utviklet teknikken. I andre kapittel går Alexander gjennom prinsippene for teknikken før han gir eksempler på teknikken anvendt i praksis i kapitlene The golfer who cannot keep the eyes on the ball og The stutterer. Dette er anbefalt lesning for alle som er interessert i Alexanderteknikken. 

Andre kapittel har tittelen Use and function in relation to reaction. Alexander skriver: 

... no act can be described as wholly "mental" or wholly "physical. "The most that can be said is that in some acts the " mental" side predominates and in others the " physical." For instance, let us take the act of lifting the arm, which would be described off-hand by many people as a "physical" act. ... The result of the receipt of a stimulus to lift the arm is, as we all know, a" mental" conception of the act of lifting the arm, this conception being followed by another so-called "mental" process, that of giving or withholding consent to react to the stimulus to lift the arm. If this consent is withheld, the reaction which would result in a lifting of the arm is inhibited, and the arm is not lifted. If consent is given, the direction of the mechanisms required for the act of lifting the arm becomes operative, and messages are sent out which bring about the contraction of certain groups of muscles and the relaxation of others, and the arm is lifted (Alexander 1985).

Det jeg ikke hadde tenkt over ved tidligere lesninger er at Alexander beskriver det som skjer som to påfølgende prosesser. Når vi får lyst til å gjøre en bevegelse dannes først en forestilling om bevegelsen, deretter velger vi å gjøre bevegelsen (eller ikke). 

Er Alexanders beskrivelse korrekt? Alexander skrev dette rundt 1930. Hjerneforskningen hadde ikke kommet langt. Men uansett om Alexander hadde hjerneforskningen på sin side eller ikke foreslår han en smart måte å tenke på.

Når vi gjør en bevegelse går alt i ett, en uavbrutt bølge fra vi får lyst til å gjøre bevegelsen og til vi har gjort den. I det store og hele er det slik vi vil ha det. Alt går av seg selv.

Men hva om ting ikke går helt som vi ønsker? Om planen for bevegelse ikke er optimal vil vi ønske å endre den. Da er det nyttig å tenke seg det som skjer som to prosesser. 

Om vi klarer å skille mellom intensjonen om bevegelse og avgjørelsen om å utføre, slik Alexander beskriver, betyr det at vi har et valg. Vi kan velge å ikke gjøre bevegelsen. Hvis vi hele tiden holder åpen muligheten til å ikke gjøre bevegelsen vil vi kunne oppleve å ha mer oversikt, mer avstand til det vi gjør, opplevelse av å ha mer tid og større kontroll. 

Dette forutsetter at vi er oppmerksom på intensjonen om bevegelse. Det høres kanskje vanskelig ut, men behøver ikke være det. I mange situasjoner er det ganske enkelt. Mange av bevegelsene vi gjør er fullstendig forutsigbare. Vi står opp om morgenen, kler på oss, åpner og lukker dører, åpner kjøleskapet, flytter på ting, pusser tennene, vasker hendene, tar opp mobilen, trykker på tastatur, får lyst til å klikke på ei lenke. Mulighetene er mange til å observere intensjonen vi har til å gjøre noe. Ved å holde muligheten åpen for ikke å gjøre bevegelsen vil intensjonen om bevegelse tre tydeligere fram. 

Og så kan vi tenke på at vi har et valg: Vi kan la være å gjøre bevegelsen, eller vi kan gjøre den på en annen måte. Det finnes alltid en annen måte. Men den andre måten er ikke mulig før vi innser at vi kan velge å ikke gjøre bevegelsen. 

Relaterte blogginnlegg

En ting om gangen

Lyst til å klikke

Alltid beredt

Surf, ikke surf

Kontroll

Nei

Forventninger

Vendepunkter

Har du noe valg?

Litteratur

Alexander, F M (1932, 1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Noen forutsetninger for god bruk av hendene

Å kommunisere ved hjelp av berøring er et nyttig hjelpemiddel i Alexanderteknikk-undervisningen. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen der og da.

Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. De siste gangene har jeg skrevet om hva som ligger bak denne ferdigheten. Det handler ikke bare om hendene, men om hele kroppen.

Alexanderteknikk-lærere bruker hele kroppen som et slags redskap, og naturlig nok går en stor del av utdanningen i «hands-on»-ferdigheter ut på å bli bevisst egen kroppsbruk. Dette er ingen enkel prosess, som med alt annet krever det arbeid, disiplin og øving.

Hvis vi går ut fra at vi har medfødte og iboende egenskaper for god balanse, god koordinasjon og gode bevegelser, må vi i første omgang sørge for å ikke gjøre noe på en slik måte at vi forstyrrer disse egenskapene. 

Så hva må vi Alexanderteknikk-lærere unngå? I prinsippet akkurat det samme som enhver Alexanderteknikk-elev.

Kollaps og skvis

For å bruke hendene som en Alexanderteknikk-lærer må muskelskjelettsystemet være optimalt koordinert. Du er ikke optimalt koordinert om du kollapser. Musklene vil ikke ha et godt utgangspunkt å jobbe ut ifra.

Det er lett å kollapse. Vi gjør det hele tiden i større eller mindre grad. Om du ikke tror meg betyr det at du ikke er klar over at du gjør det. Det finnes et enkelt knep du kan bruke for å bli mer bevisst. Når du holder på med noe, stopp et øyeblikk og kom opp til det du mener er din fulle høyde. Du kan prøve her og nå. Det er det samme om du står eller sitter. Deretter kan du fortsette med det du holdt på med. Hvis du gjør dette noen ganger i løpet av dagen vil du fort bli klar over om du generelt pleier å kollapse.

Når jeg skriver «full høyde» har dette ingenting å gjøre med «riktig holdning», men med det som kan beskrives som nøytral posisjon der du ikke gjør noen ting. Det er selvfølgelig fristende å begynne å strekke seg opp for å bli lengre. Da blir du bare stiv. Det er en annen ting vi må prøve å unngå.

Monkeybusiness

For å gjøre muskelskjelettsystemet mer dynamisk vil en Alexanderteknikk-lærer vanligvis (men ikke nødvendigvis) bøye litt i knærne og bruke det vi beskriver som «monkey»-posisjon. «Monkey» er kanskje et lite passende ord. Det korrekte faguttrykket er «position of mechanical advantage». Forsøker du å se ut som en apekatt vil du antagelig kollapse i overkroppen. Det er nettopp hva de aller fleste gjør om de bøyer seg ned.

Igjen kan du prøve å finne ut om du er blant dem som kollapser når du bøyer deg ned. Du kan enten filme deg selv med mobilen, eller du kan sette opp et par speil slik at du kan se deg selv fra siden. Om du bare kollapser ørlite grann kan det være vanskelig å observere en kollaps uten trening i det å observere, men for de flestes vedkommende vil kollapsen være tydelig.

I tillegg til å kollapse kan det å bøye knærne gjøre at du stivner i beina eller strammer i nakken, holder pusten eller lar skuldrene kollapse. Å gjøre en god «monkey» er ingen selvfølge, selv om det burde være det. Faktisk kan det sies så sterkt at det å kunne gjøre en godt koordinert monkey er selve grunnlaget for å bruke hendene som en Alexanderteknikk-lærer. Hendene er underordnet. Mye tid og oppmerksomhet blir derfor brukt i utdannelsen av Alexanderteknikk-lærere på det å kunne utføre god «monkey» i alle varianter.

Berøre uten å gripe

En god monkey er en forutsetning, men ting kan gå galt med en gang læreren skal gjøre noe med hendene.

Vi mennesker bruker hendene hele tiden, og det vi bruker dem mest til er å gripe. Å gripe involverer bøyemusklene, og når vi bruker bøyemusklene kan vi lett trekke oss sammen. I tillegg har vi lett for å kollapse mot det vi tar etter, eller holder på med. Bare se på noen som holder på med mobilen sin, eller jobber foran en dataskjerm. Kanskje kollapser du selv nå?

For å motvirke tendensen til sammentrekning tar vi i utdanningen av Alexanderteknikk-lærere utgangspunkt i en annen måte å bruke hendene på. Vi tenker oss at vi bruker hendene som føtter, som når du krabber. Vi står på alle fire, men uten vekt på hendene selvfølgelig. Studenter som trener på å bli Alexander-lærere bruker mye tid på å gjøre monkey med hender på et bord eller en vegg i en slags firfotet posisjon. I tillegg gjør Alexanderteknikklærere og studenter øvelsen «hender på stolrygg» som går ut på å bruke hender og fingre uten å involvere bøyemusklene mer enn absolutt nødvendig.

Lærer og elev

Dette er noe av det en Alexanderteknikk-lærer må passe på å unngå når han eller hun bruker hendene. Listen kunne vært lengre om vi går i detalj. Dette kan virke som en veldig negativ vinkling ved første øyekast. Men det er egentlig bare sunn fornuft. Det er når alt kommer til alt mye enklere å forbedre noe om du først tenker preventivt.

Det kan også være godt å vite at læreren må jobbe med de samme tingene som du gjør selv. Det er ingen vei utenom om læreren skal kunne bruke hendene. En lærer må «walk the talk» som det heter. 

Det er selvfølgelig mye mer som skal til for å bruke hendene slik en Alexanderteknikk-lærer gjør. Her har jeg bare skrevet noe om det som kan kategorisere som «fysiske» forutsetninger. Bruken av hendene er mer en mental ferdighet. Det skal jeg skrive om en annen gang.

Relaterte blogginnlegg

Berøre med hånden, føle med kroppen

Fingrene av fatet

En Alexanderteknikk-lærer i London hadde en gang innbrudd i sin leilighet. Etterforskerne fra politiet ble veldig overrasket da de lette etter fingeravtrykk. Det var noe spesielt med fingeravtrykkene til Alexanderteknikk-læreren. De var tydelige og presise, ikke litt klint utover i kantene som avtrykk ofte er. «Unsmudged» var uttrykket de brukte.

Vi Alexanderteknikk-lærere er naturligvis bevisst på hvordan vi bruker hendene. Berøring er en så viktig del av jobben vår. Vi er bevisst på kvaliteten av kontakt og bruken av kraft. Vi får trening i det gjennom undervisningen vi gjør daglig. Det gjør nok at vi er over gjennomsnittet oppmerksom på hvordan vi bruker hendene ellers i dagliglivet.

Nå som det er korona-pandemi tror jeg alle er blitt mer oppmerksom på hva de gjør med hendene. Det er fin trening i selvobservasjon samtidig som det er helsemessig nyttig, for ikke å si samfunnsnyttig.

Et godt råd er å ikke ta seg i ansiktet, unngå å berøre øyne, nese eller munn. Det er spesielt krevende fordi vi gjør det så ofte og automatisk. Jeg merker selv hvor ofte jeg gjør det uten å tenke over det. Å ikke gjøre det blir en øvelse i det vi kaller «inhibisjon», å avstå fra en vane.

Et annet godt råd, og det aller viktigste, er å vaske hendene ofte. Å sørge for å vaske hendene kan også sies å være en del av jobben til en Alexanderteknikk-lærer. Vi gjør det rutinemessig før og etter hver elev. At jeg i tillegg er utdannet fiolinist hjelper også. Det er utenkelig å berøre instrumentet uten å være ren på hendene. Men selv jeg merker at jeg kan bli flinkere til å vaske hendene oftere ellers, når jeg ikke er på jobb.

Nå ser det ut til å bli mindre jobb på meg framover. På torsdag ble det bestemt at Asker kulturskole hvor jeg underviser fiolin to ettermiddager i uka legger ned aktiviteten de neste to ukene. Også på torsdag vedtok Helsedirektoratet «forbud mot og stenging av: Virksomheter som tilbyr frisørtjenester, hudpleie, massasje og kroppspleie, tatovering, hulltaking(piercing) og liknende». «Hands-on» Alexanderteknikk undervisning må regnes blant «og lignende». 

Helsedirektoratets vedtak er hjemlet i smittevernsloven. Brudd på vedtaket kan straffes med bøter eller fengsel. I praksis innebærer dette at Alexanderteknikk-undervisning som inkluderer berøring er forbudt de neste to ukene. Forbudet gjelder fram til torsdag 26. mars. Jeg tror vi må regne med at det er stor grad av sannsynlighet for at vedtaket forlenges.

Jeg slutter ikke helt å undervise. Jeg gir timer via Skype for de som er interessert. Ellers håper jeg nå endelig å få tid til å lese bunken med omtrent 20 bøker om Alexanderteknikk som jeg har liggende. Det skal bli fint. 

Relaterte blogginnlegg 

Skype

Hender - kroppens speil

Ta i

Jeg har skrevet flere innlegg i det siste om det å bøye seg ned. Det er en bevegelse vi gjør ofte. Derfor kan kvaliteten vi utfører bevegelsen med ha mye å si for vår tilstand generelt, og muskelskjelettsystemet spesielt.

Når vi bøyer oss ned kan det ofte være mulig å observere om du kollapser eller spenner deg, og det er ofte mulig å observere hvilken effekt Alexanderteknikken har på bevegelsen.

En annen type aktivitet som kan egne seg godt for å oppleve og utforske Alexanderteknikkens prinsipper er bevegelser der vi må utøve ekstra kraft. Dette kan virke kontraintuitivt om du tror Alexanderteknikken handler om å «slappe av». Alexanderteknikken handler om å organisere og bruke kreftene våre på en effektiv måte, og det blir spesielt tydelig når vi må bruke kraft, når vi må ta i litt ekstra.

Kollaps og skvis

Når vi bruker kroppen på uhensiktsmessige måter gjør vi oss mindre og kortere. Vi kollapser eller trekker oss sammen, eller en kombinasjon av begge deler. I situasjoner hvor vi bruker ekstra kraft blir dette spesielt tydelig.

Når vi bruker ekstra kraft må deler av kroppen stives av og stabiliseres. Om vi er uorganisert og har spenning på feil steder, vil nødvendig støtte kunne mangle og vi kollapser lettere. Kraften vi bruker går i feil retning og vi ender opp med å klemme oss selv sammen i stedet for å utøve kraft mot ett eller annet eksternt objekt.

Situasjoner der du noen ganger må ta i litt ekstra er for eksempel når du

• åpner et glass (syltetøy eller lignende)
• vrir opp ei fille
• åpner ei tung dør
• løfter noe (en handlepose)

Hvilke situasjoner er det du må ta i litt ekstra? Hvordan gjør du disse tingene? Kan du oppdage om du utfører oppgaven på en uhensiktsmessig eller god måte? 

Jeg skal ikke gå nærmere inn på hva som er vanlige feil. Det kan du klare å finne ut selv ved å observere deg selv eller andre. Jeg skal heller forsøke å gi noen tips om hvordan å tenke for å få kraften til å gå i riktig retning.

3 prinsipper 

Det er tre ting du kan tenke på når du må ta i litt ekstra:

1. Begynne fra nøytral
2. La kraften gå gjennom kroppen
3. Tenk ekspansjon og at arbeidet fordeles over størst mulig område

For å illustrere prinsippene skal jeg beskrive to situasjoner du kan prøve ut i praksis. Det første er å løfte og holde noe, det andre er å dytte.

Løfte

Finn en gjenstand å løfte, noe som veier litt, f.eks en stol. Begynn med å legge hendene på stolen eller tingen du vil løfte uten at du gjør noe. La hendene hvile mot kontaktflaten og la armene og resten av kroppen være mest mulig i «nøytral». (Ideelt sett vil du allerede ha tenkt på hvordan du kan organisere deg selv optimalt i forhold til oppgaven. For en gangs skyld dropper vi den delen av prosessen).

Når du begynner å løfte øker du trykket mot stolen. Da øker også naturlig nok trykket mot hendene dine. (Newtons tredje lov). La trykket mot hendene tillate hendene å utvide seg. Forestill deg at trykket går videre gjennom armene og inn i ryggen, videre gjennom beina og føttene og ned i bakken. 

Forestill deg at ryggen utvider seg på samme måte som hendene, at ryggen tar i mot vekten ved å bli lengre og bredere, at kroppen ekspanderer. I det du løfter stolen eller gjenstanden fra underlaget vil den ekstra vekten måtte tas imot av føttene dine. Er tingen tung nok vil du kunne merke at kontakten mellom føtter og gulv endres. Tenke at føttene får utvide seg akkurat som hender og rygg. 

Dytte

Stå ca en halv meter fra en vegg. Stå diagonalt slik at den ene foten er nærmere veggen enn den andre og med tærne pekende mot veggen. Legg ei hånd mot veggen. Stå mest mulig i «nøytral» og la hånda hvile mot underlaget.

Begynn å lene deg mot veggen slik at trykket mellom hånda og veggen øker. Som når du løftet, la det ekstra trykket tillate hånda å utvide seg. Tenk at du lar trykket gå videre gjennom armen, inn i ryggen, gjennom beina, ned i føttene og ned i bakken. Du vil merke at for å få størst mulig trykk mot veggen, mest mulig vekt, må du la trykket gå ned i «bakfoten». 

Tenk at armen blir lengre, skuldrene ryggen bredere og ryggen lengre. Tenk at du lar det ekstra trykket fordele seg over størst mulig område. 

Har du lært Alexanderteknikk vil du tenke på hodet og nakken også: la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen bli lengre og bredere osv. Tenk at trykket du tar imot med hånden hjelper ryggen din til å bli lengre og bredere, til at hode og bekken kan gå hver sin vei, og at hodet dermed kan gå mer «opp». Du ønsker å integrere bruken av kraften med tanken om retning i kroppen. Det er ingen motsetning mellom Alexanderteknikkens «retninger», som ofte oppfattes å handle kun om avspenning, og det å bruke ekstra kraft. Tvert imot kan vi utnytte bruken av kraft til å tenke bedre retninger. 

Når du har prøvd både å løfte og å dytte håper jeg du forstår at selv om krafta går i ulike retninger er prinsippene nøyaktig de samme. Prøv og se om du kan følge prinsippene og tenke på samme måte når du for eksempel vrir opp ei fille.

Alt alltid

Nå har jeg skrevet om det å ta i litt ekstra, bruke kraft. Men egentlig, siden fysikkens lover er konstante, kan vi tenke på akkurat samme måte om vi bare bruker et minimum av kraft. Selv om du bare holder mobilen din må vekta av mobilen ned i føttene. Den har ikke andre steder å gå. Kroppen din er mellom mobilen og bakken. 

Når vi innser dette forstår vi også at gode bevegelser og optimal bruk av kroppen aldri handler om bare armen, eller skuldra eller nakken. Det er alltid alt på en gang.

Relaterte blogginnlegg

Kraft

Opposisjoner 

Slapp, stiv eller akkurat passe

Slapp, stiv eller akkurat passe

I de foregående blogginnleggene har jeg skrevet om en enkel dagligdags bevegelse – å bøye seg ned. Fordi vi bruker denne bevegelsen så mye vil måten du gjør den på ha stor innvirkning på helsen til muskelskjelett-systemet.

Forrige gang foreslo jeg måter du kan eksperimentere på for å bli bevisst hvordan du gjør bevegelsen. En normal person vil gjøre ting som å 

• begynne bevegelsen i overkroppen før beina, slik at overkroppen presses sammen 
• stramma nakken slik at nakken bli kortere, og la haka falla nærmere brystet
• bruke muskler for å bøye knærne i stedet for å la tyngdekrafta gjøre jobben
• holde pusten

Det siste glemte jeg å nevne forrige gang. At du holder pusten oppdager du lettest når du kommer opp igjen og begynner å puste friere igjen. Hvis du ikke kan puste fritt når du har bøyd deg ned er det et tegn på at organiseringen av muskelskjelett-systemet ikke er optimal.

Endring av vaner

Har du prøvd ut det jeg foreslo i forrige innlegg har du nå en viss ide om hva du gjør når du bøyer deg ned. Du har kanskje oppdaget noen uvaner. Når vi oppdager at vi gjør noe vi ikke ønsker å gjøre det fristende å endre på det direkte. Men når det gjelder bevegelser og organiseringen av muskelskjelett-systemet, og særlig det vi vanligvis beskriver som «kroppsholdning», fungerer det dårlig med direkte intervensjon. Du risikerer å legge til noe ekstra, en ny uvane, istedet for bare å slutte med det du ønsket å slutte med.

I eksperimentet jeg foreslår nedenfor skal vi forsøke endre forutsetningene for bevegelsen og dermed påvirke kvaliteten på bevegelsen indirekte. Enhver bevegelse begynner som en tanke, en intensjon, så vi skal forsøke å endre måten å tenke på.

Tenkning og bevegelse

Vi er ikke vant til å tenke i forhold til bevegelse. Vi ønsker å gjøre noe, og så gjør vi det uten å tenke noe særlig over hvordan vi gjør det. Eller, hvis vi blir oppmerksomme på hvordan vi gjør en bevegelse, så begynner vi å kjenne etter, å føle. Å tenke er ikke det samme som å føle. Sanseinformasjon er noe vi vurderer i etterkant, her handler det om intensjonen vi har før bevegelsen og underveis.

Forrige gang anbefalte jeg å tenke over hvordan bevegelsen utføres. Når du bøyer deg ned kan du for eksempel tillate tyngdekrafta gå gjøre jobben med å folde beina sammen, og du kan bli bevisst på at hofter, knær og ankler må tillate bevegelsen, at hoftene går bakover og knærne forover, (avhengig av hvordan og hvor dypt du bøyer deg ned). Å ha en klar forestilling om hvordan bevegelsen skjer rent anatomisk kan være en fordel. Nå går vi et skritt videre og ser på hvordan vi kan bruke tanken for å påvirke den generelle organiseringen av muskelskjelettsystemet.

Eksperimentet

I dette eksperimentet tester vi ut tre ulike måter å tenke på og forsøker finne ut hvilken effekt det har på bevegelse. Vi kan bruke hvilken som helst bevegelse, men jeg vil anbefale at du fortsetter med bevegelsen vi allerede har sett på – å bøye seg ned.

Første trinn i eksperimentet er å gjøre bevegelsen noen ganger for å etablere et fast utgangspunkt å vurdere ut ifra. Om du bøyer deg ned kan det gjøres på veldig mange måter når det gjelder dybde, vinkel og hastighet. Bestem deg for én måte å gjøre det på og hold deg til den.

Når du har bestemt deg for måten å utføre bevegelsen på kan du gjøre den noen ganger slik at du har et fast utgangspunkt og sammenligningsgrunnlag.

Deretter kan du gå over til å bli kjent med de ulike måtene å tenke på. De er: 

A. Så avslappet så mulig. Tenk at du skal bruke så lite spenning som mulig. 

B. Rett i ryggen. Tenk at uansett hvordan du gjør bevegelsen skal ryggen være rak. 

C. Retning. Tenk at hode og bekken går vær sin vei.

Begynn med å stå rett opp og ned i nøytral stilling. Tenk ideen en stund før du gjør bevegelsen, og tenk mens du gjør bevegelsen. Gjør A noen ganger og ta så pause før du går til B. Å holde mentalt fokus på noe bestemt krever våkenhet og disiplin, så ikke hold på for lenge om gangen, og ikke gjør for mange repetisjoner.

Når du har gjort deg kjent med de tre tenkemåtene har du kanskje allerede en oppfatning om hva effekten av de ulike er. Men Tredje og siste steg er å sammenligne tenkemåtene. Nå kan du gjøre dem etter hverandre, eller veksle mellom dem. Gjør hvilken rekkefølge du mener er best for å få fram kontrastene mellom måtene og tenke på. Igjen - ikke hold på for lenge og ikke gjør for mange repetisjoner. Ta heller pause.

Effekten av de ulke måtene og tenke på er kanskje ikke synlig for det blotte øye. Men det er mulig at den er det, så det kan være en god idé å prøve ut eksperimentet foran et speil. Eller helst minst to, satt opp slik at du kan se deg selv fra siden eller bakfra.

Resultater og drøfting

Hva fant du ut? Hvilken effekt har de ulike måtene å tenke på, om noen, og hva var de eventuelle forskjellene? Hva tror du er årsaken til forskjellene? Hadde noen av tenkemåtene positiv eller negativ effekt på dine (u)vaner i bevegelsen? Hvilken måte å tenke på foretrakk du, om noen?

Konklusjon

Hvis du kjenner til Alexandertekikken tenker du kanskje at C var den «riktige» måten å tenke på. Versjon C har visse fordeler framfor A og B, men det er ikke sikkert du kan trekke noen konklusjon om dette basert på ett enkelt eksperiment. Kanskje du kan trekke konklusjoner om andre ting. 

Kanskje fant du ut noe om forskjellen og likheten mellom bare å tenke en ting og å gjøre det? Eller hvor lett eller vanskelig det er å bare tenke noe mens du beveger deg? Kanskje fikk du bedre forståelse for hva det vil si å tenke «retning» som vi gjør i Alexanderteknikken? Kanskje forstår du bedre hva dine egne vaner er?

Kanskje fikk du noe nytt å lure på? Når forskere gjør eksperimenter finner de kanskje ikke svar på det de lurte på, men de finner alltid nye spørsmål. 

Relaterte blogginnlegg

Samle fakta 

Bøye seg ned 

Exercise or Experiment