onsdag 30. september 2020

Tung eller lett

Altfor ofte fører avspenning til kollaps. Det er fordi å kollapse er den enkleste måten å oppnå en følelse av avspenning på. Jeg skrev forrige gang at Alexanderteknikken gir avspenning på en annen måte. Det jeg ikke nevnte var at Alexanderteknikken også gir en annen følelse. 

Tung
Å være avspent forbinder vi med å være tung og slapp. Det er naturlig. Hvis du gir slipp på all spenning blir kroppen tung og slapp. Avspenningsteknikker fokuserer derfor på å oppnå denne følelsen. 

Jeg kjenner følelsen veldig godt. Jeg gjorde avspenningsøvelser daglig i mange år. Øvelsene gikk ut på å stramme muskler for så å gi slipp på spenningene. Dette kalles progressiv avspenning. Jeg lærte det på et sommerkurs for strykere. Siden brukte jeg øvelsene daglig når jeg øvde fiolin. Etter hvert ble jeg nærmest avhengig av å oppnå følelsen av avspenthet for å kunne begynne å øve.

Følelsen varte ikke lenge. Så snart jeg tok opp instrumentet kom spenningene tilbake. Det var ikke før jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk at jeg begynte å forstå hvordan jeg kunne bevege meg fri for unødvendig spenning. I løpet av de første Alexanderteknikk-timene innså jeg at jeg var fryktelig anspent på tross av å ha gjort avspenningsøvelser i årevis, og jeg fikk oppleve avspenning på en helt annen måte.

Lett
I Alexanderteknikken kommer avspenningen indirekte som følge av bedre koordinering av muskelskjelettsystemet. Ofte er det slik at vi bruker ekstra muskelspenning fordi noen muskler gjør jobben som andre muskler er bedre skikket til å gjøre. Når muskelbruken organiseres på en bedre måte forsvinner behovet for ekstra spenning.

Enkelt forklart presser unødvendig muskelspenning kroppen sammen og gjør det tyngre å bevege seg. Gi slipp på spenningen og bevegelse blir lettere. Det var dette jeg opplevde i mine første Alexanderteknikk-timer.

Sammenpressingen av kroppen går spesielt ut over ryggsøyla. Vi kan tenke oss at når denne spenningen slippes og nakke og ryggsøyle ikke lenger er komprimert får du en følelse av letthet i kroppen. Det blir lettere å holde seg oppreist. Du kan få følelsen av å sveve (Jones 1996, Jones 1998). Kanskje kan dette være noe lignende «Kohnstamm-fenomenet».

Vi mennesker utviklet oss til å bevege oss effektivt. Å føle seg tung er ikke forenlig med effektiv bevegelse. En balansert kropp føles lett. Du forstår forskjellen mellom tung og avslappet, og lett og balansert om du noen gang har holdt et barn når det sover og når det er våkent. Et våkent barn balanserer og kan oppleves som lettere.

Relativ sanseopplevelse
Opplevelsen av letthet er ikke målet med Alexanderteknikken, snarere en bivirkning. Et av målene med Alexanderteknikken kan sies å være å kunne sanse mer og riktigere (Alexander 2004). Mange er ikke i stand til å registrere hvor anspente de faktisk er. Er du anspent og føler deg anspent betyr det at systemet fungerer slik det skal.

Men vi kan også si at målet i Alexanderteknikken er å bruke bare det som er nødvendig av spenning. Noen ganger er mye muskelspenning nødvendig, og da vil du ikke nødvendigvis føle deg «avspent». Å ha følelsen av avspenning som mål er ikke alltid hensiktsmessig.

Sansene våre er relative. Det betyr at du føler mest avspenning om du på forhånd er veldig anspent. Det er kanskje en av grunnene til at «progressiv avspenning» som jeg fortalte om går ut på å stramme musklene for så å slappe av.

Alexanderteknikken gir mer dynamisk muskelspenning. Det betyr at du ikke holder på spenningen unødig og kan være relativt avspent når det er naturlig. Dette er tilstanden du ønsker. Men hvis du er avspent til vanlig betyr det mindre spenning å gi slipp på, og dermed får du mindre opplevelse av avspenning.
Hvis du derimot går rundt med mye spenninger, og klarer å gi slipp dem, da kan du få en stor opplevelse av avspenning. Graden av følelse av avspenning er dermed avhengig av at du er anspent på forhånd, og det er er en tilstand du ikke ønsker å være i. Å ha et stadig behov for å oppnå følelsen av stor og «dyp» avspenning er et symptom på at ting ikke er som de burde være. Avspenning vil aldri løse problemet.

Undervisningen
Når avspenning er et mål i seg selv kan det noen ganger bli et hinder i Alexanderteknikk-timene. Vanligvis vil det gi seg utslag i at eleven prøver å gjøre seg tung, og eleven kollapser.

Når eleven er oppreist og i bevegelse er det som oftest mulig å engasjere elevens tanker på en konstruktiv måte som motvirker kollaps. Men om eleven ligger på benken i løpet av timen avsløres ønsket om å bli «tung og slapp». Situasjonen innbyr til avspenning, og eleven tror gjerne at han/hun må gjøre noe ekstra for å oppnå avspenningen.

Noe av poenget med å ligge på benken er å øve på å ikke gjøre noe. Å «slappe av» er alt for ofte en aktivitet, noe eleven gjør. Det eleven vil gjøre er å presse kroppen mot underlaget. Dette er en konsekvens av å ville bli «tung». Tendensen er så subtil at eleven vanligvis ikke i stand til å registrere den selv. Kontakten med underlaget vil kjennes ut til å øke, eleven oppnår ønsket effekt og tror at alt er i den skjønneste orden. Like galt kan det gå om eleven allerede har erfaring i Alexanderteknikken og har ønske om å føle seg «lett».

Enten eleven ønsker å bli tung eller lett går begge deler går ut på å oppnå følelsen direkte. Det er en dårlig strategi. Sanseopplevelser er noe som alltid kommer etterpå. Du kan aldri vite helt sikkert på forhånd hvordan noe kommer til å føles. Lar du forventet sanseopplevelse styre handlingen vil 
du være mindre i stand til å registrere hva som faktisk skjer, og du vil neppe oppnå å gjøre ting på en ny måte.

Hva skal så eleven gjøre?

For å sette det på spissen: eleven må drite i følelsen av avspenning. Eleven bør i stedet fokusere på sine egne reaksjoner. Ved å gi seg selv valget om ikke å reagere får eleven kontroll og muligheten til å la være å spenne seg.

Det skal mer til for å omorganisere muskelskjelettsystemet og oppnå en følelse av letthet. Men om eleven lar være å forsøke å oppnå en bestemt følelse og heller gir seg selv muligheten til ikke å gjøre noe, er det et skritt i riktig retning. 


Relaterte blogginnlegg
 

Litteratur
Jones, Frank Pierce.1996. Freedom to Change The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz.
Jones, Frank Pierce. 1998. Collected writings on the Alexander technique. Alexander Technique Archives, Inc.



tirsdag 15. september 2020

Alternativ avspenning

Vi kan alle bli slitne og stressa. Alle ønsker å kunne slappe av. Den mest brukte metoden beskrev en kollega av meg som «sofa, pizza, TV». Metoden virker, men den fører til kollaps.

Folk flest forbinder «slappe av» med kollaps, og det er et problem. De tar med seg denne måten å bruke kroppen på ellers også, når de står, sitter og går. Dette merker jeg godt når noen kommer for å ha time i Alexanderteknikk.

Å bevege seg fungerer ikke så bra om du kollapser. Du beveger deg tyngre, blir mer sliten, og mer stressa. Og så trenger du enda mer å «slappe av».

Alexanderteknikken er en metode for å slappe av uten å kollapse. Hvordan fungerer det?

Stoppe
Stressa mennesker har vanskelig for stoppe. Å gjøre ingenting er en utfordring. Det betyr at de mangler et nøytralt utgangspunkt for å kunne bevege seg og gjøre ting på en ny måte. Alt går i samme dur som før.

En måte vi jobber med dette på i en Alexanderteknikk-time er at læreren beveger elevens kropp. Elevens oppgave er å ikke hjelpe til. Det kan være lettere sagt enn gjort. Om eleven har intensjon om å «slappe av» og kollapser blir eleven tung og vanskelig å flytte på. Å ikke gjøre noe kan være noe helt annet enn å «slappe av»!

Tenke retning
Når eleven er i stand til å ikke gjøre noe får han/hun mulighet og ro til å tenke. Det vi tenker er retning. Vi former en intensjon om retning i kroppen. I praksis kan dette være en form for avspenning, men avspenning som følger kroppens struktur. Å tenke retning betyr å ønske lengde og bredde i kroppen. For mye spenning presser kroppen sammen. Å ønske lengde og bredde, ekspansjon, gjør at du strammer mindre, men uten å kollapse.

Retningen for hodet har stor innflytelse og er alltid med. Kroppens kontaktpunkter med bakken er med som referansepunkter, men i motsetning til vanlig måte å tenke på tenker vi ikke ned men opp. Du kan jo ikke komme lenger ned i bakken.

Det geniale med denne måten å tenke på er at du kan bruke den enten du er i ro, ligger på sofaen, spiser pizza og ser TV, eller om du er i bevegelse.

Oppmerksom og dynamisk
Å bruke Alexanderteknikken i bevegelse innebærer å ha litt oppmerksomhet om deg selv når du er i aktivitet. Å ha oppmerksomhet om dine viljestyrte bevegelser samler tankene og kan virke avstressende i seg selv.

Du får også bedre kvalitet på bevegelsene ved at du bare bruker det som er nødvendig av spenning. Dette har å gjøre med at Alexanderteknikken fører til mer dynamisk regulering av muskelspenning.

Preventiv og indirekte
Alexanderteknikken kan brukes som en avspenningsmetode. Men den store fordelen med teknikken er at den først og fremst er preventiv. Unngår du unødvendige muskelspenninger reduserer du behovet for å slappe av.

Den andre store forskjellen er en indirekte framgangsmåte. Årsaken til at å «slappe av» fører til kollaps er at hensikten er å oppnå følelsen av avspenning. Å kollapse er raskeste måten å oppnå følelsen på, men altså ikke den beste.

Du oppnår avspenning med Alexanderteknikken gjennom å bevege deg bedre. Dette er ikke forenlig med kollaps. Når du lærer Alexanderteknikk kan det hende du må fokusere mindre på å oppnå følelsen av avspenning og mer på hva du faktisk gjør.

Relaterte blogginnlegg

Lenker 
Cacciatore TW, Gurfinkel VS Horak FB Cordo PJ, Ames KE. Increased dynamic regulation of postural tone through Alexander Technique training. Hum Mov Sci. 2011;30(1):74-89.
 


onsdag 26. august 2020

Intensjon, ikke posisjon

Alexanderteknikken er enkel og forklare, men kan lett misforstås. Det har å gjøre med at Alexanderteknikken handler om hvordan du «bruker» deg selv, hvordan du gjør helt grunnleggende ting som å holde deg oppreist og bevege deg. Det er så nært at det er vanskelig å ha en objektiv oppfatning av hva du selv gjør.

Alexanderteknikken kan misforstås selv når du har hatt din første time. En første time kan foregå på mange ulike måter. En introduksjonstime jeg gav nylig ble veldig rolig. Eleven satt og stod eller lå på en benk. Fokus var på å tillate bredde i kroppen, slippe pusten til og holde mindre på spenninger.

Etter timen spurte eleven om hva som skulle læres i timene, om det var å finne «riktig posisjoner». Jeg svarte at det du lærer er å ha riktige intensjoner, ikke riktige posisjoner. Jeg kom så med en mer utfyllende forklaring.

Lærerens hender
Det er lett å se hvordan eleven fikk oppfatningen om «riktig posisjon» etter en slik rolig time. Med hendene gjør jeg små endringer som har stor effekt. Tilsynelatende er det de små endringene i posisjon som gjør forskjellen. Men posisjon er egentlig underordnet.

Viktigst er kvaliteten av kontakt. Er kontakten med hendene god vil jeg som lærer kunne invitere eleven til å være «lang og bred». Eleven må tillate at det skjer, men behøver ikke nødvendigvis ha en bevisst intensjon.
I tillegg til å ha kontakt kan jeg bruke en eller annen bevegelse, stor eller liten, til å stimulere mer endring til å skje. Den nye posisjonen vil kunne oppleves som mer avspent, selv om den ofte er mer dynamisk, og den oppleves da som mer «riktig».
Men bevegelsen kunne like gjerne vært en annen, og resultatet av bevegelsen kunne like gjerne vært en annen posisjon. Det er kvaliteten på bevegelsen som avgjør, ikke hvilken bevegelse det var.

Nå er det selvfølgelig slik at noen posisjoner er enklere å ha å gjøre med enn andre. Og noen posisjoner har egenskaper som gjør dem godt egnet som hjelpemiddel i Alexanderteknikk-timer. Jeg vil understreke middel. De er ikke et mål. Alexander kalte disse posisjonene for «positions of mechanical advantage». En av disse posisjonene var å lene eleven litt bakover i stolen. Hjulpet av lærerens hender bevarer eleven lengde og bredde i kroppen. Samtidig settes eleven i en situasjon som utfordrer holdningsmuskulaturen. Dette stimulerer til reorganisering av muskelskjelettsystemet.

Elevens deltakelse
Som nevnt over må eleven tillate at endringer skjer. Om eleven har en intensjon om at ingenting endres, at alt skal være statisk, vil ingenting skje. Eleven må samarbeide, men ikke nødvendigvis aktivt.

Noen ganger er det best om eleven først og fremst prøver å ikke være i veien. Elever kan ha et sterkt ønske om å ville hjelpe til. Det kan føre til en masse unødvendig spenning.

Eleven lærer gjennom å samarbeide, selv når det bare er mentalt, og selv når det tilsynelatende er passivt. Å kunne la være å gjøre noe, velge å la være å reagere, er nødvendig grunnlag for at endringer kan finne sted.

Eleven jeg fortalte om til å begynne med hadde en mer aktiv rolle. Hun ble invitert til å ønske bredde i kroppen. Dette var ment som en første begynnelse i å bruke bevisst intensjon. Etter hvert prøver vi ut denne måten å tenke på i alle mulige slags posisjoner, og i bevegelse. Målet at eleven bruker dette som hjelpemiddel når hun (eller han) er på egen hånd.

Utfordringen er å huske å tenke, ta seg tid til å tenke, og å være klar på hva intensjonen er. En intensjon om å oppnå en bestemt posisjon vil bare føre til en statisk tilstand. Jeg håper det er klart at det er en dårlig idé. Vi ønsker noe helt annet. 

Relaterte blogginnlegg

fredag 14. august 2020

Innlegg nr. 500

Hei, og velkommen til innlegg nr. 500!

Med jevne mellomrom liker jeg å lese gjennom det jeg har skrevet tidligere. Jeg lærer alltid noe av det. Jeg gjenoppdager gamle innsikter, blir minnet om hva jeg vet, ting jeg har glemt at jeg forstod. Jeg ser det jeg skrev tidligere i et nytt lys, og får ideer til nye blogginnlegg. Noen ganger er jeg uenig med meg selv og får lyst til å forklare ting på en ny og bedre måte. En gang i blant finner jeg innlegg som er så gode at jeg gjerne vil dele dem på nytt.

De siste hundre
Nå har jeg lest gjennom de siste hundre innleggene. Ett av innleggene jeg er spesielt fornøyd med er Lytte bedre. Alexanderteknikken hjelpe deg til å bli en bedre lytter. I innlegget forklarer jeg hvordan dette henger sammen med prinsippene i teknikken. Å lytte er viktig for meg både som Alexanderteknikklærer, musiker og fiolinlærer, og privat.

Innlegget med den noe kjedelige tittelen Meta-teknikk  forteller om teknikkens overordnede prinsipper, men viser også hvordan Alexanderteknikken er relevant for den konkrete og praktiske oppgaven det er å bake kake.

Enkelte temaer har jeg stadig vært innom gjennom årene. Ett av dem er anatomi og fysiologi. Sist skrev jeg om MuskelsansAt muskelene ikke bare er arbeidsmaskiner men også kan ses på som sanseorganer, er med på å forklare noe av det fysiologiske grunnlaget for Alexanderteknikken.

Et annet tilbakevendende tema er «øvelser». Jeg har skrevet en serie artikler for å forklare teknikken i praksis med utgangspunktet i det å bøye seg ned, en bevegelse vi gjør hele tiden. (Veldig ofte har jeg skrevet artikler i serier. Jeg begynner skrive om et tema og får så nye ideer etter hvert. Jeg liker å se ting fra flere sider). En av artiklene i serien, «Slapp, stiv eller akkurat passe» inneholder mange forslag til øvelser. Egentlig er det mest riktig å kalle det eksperimenter. Hensikten er å finne ut noe nytt.

Da koronapandemien kom måtte vi Alexanderlærere slutte å undervise med hendene for en periode. Det fikk meg til å tenke over hvor viktig bruken av berøring kan være for undervisningen. Jeg skrev en serie artikler som forsøker å forklare hva som ligger bak ferdigheten vi Alexanderteknikk-lærere har i bruken av hendene. Blant annet kan vi beskrive det som at vi Berører med hendene og føler med kroppen.
Alexanderteknikk-lærere liker å sette teknikken inn i en større sammenheng. Populært for tiden er å snakke om traumer. Teknikken er svært relevant i forhold til traumer og alt hva det innebærer. Men jeg synes traumeperspektivet ofte blir negativt. Vår evne til læring gir en mer konstruktiv forklaringsmodell. Vi tilegner oss både vaner og uvaner på grunn av vår evne å lære. Traumatisering er et ekstremtilfelle av læring. Evnen til læring kan både være årsak og løsning.

For de som er interessert i Alexanderteknikkens historie skrev jeg en kort biografi om Alexander i forbindelse med at det i januar 2019 var 150 år siden han ble født.

Framtidsplaner
Faglig har jeg hatt stor glede av å skrive artikler på engelsk for andre Alexanderteknikk-lærere, som Conscious Inhibition og The Wrong Direction. Dette er noe jeg ønsker å gjøre mer av. Jeg har planer om flere prosjekter. 

Jeg begynte også å skrive en serie artikler om den spesielle øvelsen vi kaller «hender på stolrygg». Serien fortsetter. Jeg har brukt tiden siden sist til å sette meg inn i faglitteraturen. 

Å gå i dybden tar tid. Jeg har nå skrevet blogginnlegg hver uke i 11 år. Å skrive ofte har vært nyttig for å holde skrivingen i gang, og det har tvunget meg til å være kreativ. Jeg har skrevet om det meste. Men jeg har nå kommet til at om jeg skal få tid til å gå i dybden og gjennomføre planlagte prosjekter må jeg kutte ned på frekvensen. Jeg kommer framover til å publisere ny artikkel minst en gang i måneden. Kanskje blir det også to ganger i måneden, fordi jeg kommer fortsatt til å skrive korte artikler med tips for nybegynnere.

Når jeg skriver er det ofte basert på spørsmål jeg får fra elever i timene. Har du ønsker om noe jeg skal skrive om tar jeg gjerne imot tips!

(Leser du dette på mobil finner du arkiv over tidligere innlegg ved å klikke på lenken «Vis nettversjon» nederst på siden).  

Relaterte blogginnlegg
400 
300 




mandag 6. juli 2020

Tilbake til det opprinnelige

I det siste har jeg skrevet en serie blogginnlegg som handler om hvordan Alexanderteknikk-lærere bruker berøring og veiledning med hendene som hjelpemiddel i undervisningen. Denne måten å bruke hendene på er en helt spesiell ferdighet som ingen andre har. I blogginnleggene skriver jeg om hva denne ferdigheten bygger på.

Utgangspunktet for å skrive om dette temaet var at vi Alexanderteknikk-lærere i en periode måtte legge ned den fysiske undervisningen på grunn av korona-pandemien. Jeg underviste noe på nettet, og det fungerte fint, men det var rart ikke lenger å kunne møte elevene og undervise som jeg pleier. Det gav et perspektiv på hvor stor rolle bruken av hendene spiller i min egen praksis.

Nå er det ikke alle Alexanderteknikk-lærere som bruker berøring i like stor grad, men tradisjonelt har det vært det sentrale elementet. Berøring er direkte kommunikasjon av kinestetisk og proprioseptiv informasjon.

Krise og lyspunkt
Nå er Alexanderteknikk-lærere i en krise, kanskje ikke så mye her i Norge der smittenivået er lavt, men i store deler av verden. Mange Alexanderteknikk-lærere har i praksis vært uten jobb og inntekt i mange måneder. Mange sliter økonomisk. Hvilken tilstand Alexanderteknikken som profesjon vil befinne seg i når koronakrisen går over er ikke godt å si.

Heldigvis finnes det lyspunkter. Krisen fører til nye løsninger. Mange lærere prøver ut undervisning på nett. I enkelte Alexanderteknikk-miljøer er dette kontroversielt. Tradisjonsbundne Alexander-lærere tilber Alexander som en guru. Skepsisen mot å gjøre noe annet enn det Alexander selv gjorde er stor, og Alexander hadde som du kanskje vet ikke tilgang til internet.

Blant Alexanderteknikk-lærere har det i flere tiår også blitt diskutert og kranglet om gruppeundervisning. Det tradisjonelle synet har vært at undervisningen måtte være individuell, og være «hands-on». Internett-basert undervisning ligger enda lenger unna det tradisjonelt aksepterte.

Diskusjonen om undervisningsformer har blitt gjort vanskeligere fordi det ikke har vært vanlig å skille mellom undervisningsmetode og selve teknikken. Begge deler blir kalt «Alexanderteknikk». Dette har å gjøre med at Alexander selv ikke gjorde noe skille. For ham var alt «my work».

Undervisning på nett gjør skillet mellom Alexanderteknikken og undervisningsmetoden tydelig. Alexanderteknikk er det eleven skal lære: å anvende «inhibition» og «direction» i praksis. Måten eleven lærer teknikken på, enten det er gjennom observasjon og eksperimentering veiledet av en lærer på nettet, eller individuelt og «hands-on», er undervisningsmetode. Metodene kan variere, Alexanderteknikken er den samme.

Gamle og nye løsninger
Alle undervisningsmetoder kan ha fordeler og ulemper. Forrige gang skrev jeg om noen av begrensningene ved «hands-on»-undervisning. Nettbasert Alexanderteknikk-undervisning har åpenbare ulemper. Ord har sine begrensninger og informasjonen en Alexanderteknikk-lærer kan gi og få gjennom berøring sparer mye tid. Uten direkte erfaring oppstår lett misforståelser.

Men nettbasert undervisning har også fordeler. De siste månedene har mange av mine kolleger prøvd nettbasert undervisning for første gang. Det som går igjen når de deler sine erfaringer er at de sier elevene er mer selvstendige. Eleven blir nødt til å tenke selv. 
Å lære gjennom nettbasert undervisning tar kanskje lengre tid. Alt må gjøres på enkleste måte. Men 
den grunnleggende selvstendigheten eleven får vil kunne gi eleven fordeler på lengre sikt. 

Ironisk nok er nettbasert undervisning ikke bare fremtidsrettet, men også et steg tilbake til det opprinnelige. Alexander utviklet Alexanderteknikken gjennom å observere seg selv i aktivitet ved å bruke speil. Nettbasert undervisning ligner. Forskjellen er at eleven eksperimenterer og observerer veiledet av en utdannet og erfaren lærer.

Jeg tror og håper at denne perioden med utprøving av nye undervisningsmetoder blant Alexanderteknikk-lærere over hele verden vil ha en positiv innflytelse på måten vi underviser på. Alexanderteknikk-lærere blir tvunget til å tenke gjennom hvordan vi gjør som vi gjør.

Da er vi ved kjernen og opprinnelsen til Alexanderteknikken: hvordan er det jeg gjør det jeg gjør?

Det er noe å tenke over.

Relaterte blogginnlegg


tirsdag 30. juni 2020

Hjelpemiddel, ikke universalmiddel

Forrige gang skrev jeg om ulike måter Alexanderteknikk-lærere bruker berøring på i undervisningen. Hendene er lærerens viktigste og nyttigste hjelpemiddel, noen ganger et helt nødvendig hjelpemiddel

Med hendene gjør læreren eleven mer oppmerksom, veileder bevegelser og stimulerer til å reorganisere muskelskjelettsystemet. Reorganiseringen endrer funksjonen i forhold til tyngdekrafta og eleven opplever å bevege seg lettere.

Men uansett hvor fantastisk «hands-on» Alexanderteknikk er, er bruken av hendene kun et hjelpemiddel, ikke et universalmiddel. Det har sine begrensninger.

Pedagogisk
Målet med Alexanderteknikk-undervisning er at eleven lærer å bruke teknikken i sitt dagligliv. Veiledning gjennom berøring gir eleven verdifull erfaring. Eleven lærer gjennom kroppen. Men det er ikke gitt at eleven uten videre vil klare å gjøre seg nytte av erfaringen i praksis. Om ikke eleven lærer hvordan å endre ting på egen hånd vil eleven forbli avhengig av hjelp fra lærerens hender. For at eleven skal ha nytte av «hands-on» undervisning må den kombineres med dialog. Hender er ikke nok i seg selv.

En potensiell ulempe ved fysisk Alexanderteknikk-undervisning er at effekten kan være ekstremt behagelig. Følelsen av letthet kan nærmest bli en rus. Det er en fare for at eleven blir mer opptatt av denne effekten enn prosessen den er et resultat av. Det kan gå ut over læringen.

Fysisk
Uansett hvor dyktig en lærer er med hendene er det grenser for hvor mye som kan endre seg rent fysisk, i alle fall på kort sikt. Selv om endringene kan føles som store og dramatiske fungerer bruken av hendene indirekte. Bruken av hendene stimulerer til reorganisering og reorganiseringen innebærer endringer. Om endringene blir varige avhenger av elevens vaner, og vaner kan kun overvinnes ved at eleven endrer tenkning. Det er det bare eleven selv som kan gjøre. Hendene kan aldri helt overkjøre elevens vaner. 

Alexanderteknikk-lærere bruker sjelden mye kraft med hendene. Selv når mye kraft brukes har det en indirekte funksjon og retter seg mot underliggende vanemønstre. Det er noe helt annet enn hva for eksempel kiropraktorer driver med. Fordi bruken av hendene som regel er forsiktig er negative utfall mindre sannsynlig. Det normale er at Alexander-læreren aldri beveger mer enn det eleven selv er i stand til på egen hånd, og gjerne mindre enn det. Men selv ved forsiktige bevegelser kan ting skje. Hvor inngripende Alexanderteknikk-læreren bruker hendene må tilpasses eleven.

Ett eksempel jeg nevnte forrige gang var elever med hypermobilitet. Et annet eksempel er elever med fibromyalgi. Selv veldig små endringer i organiseringen av muskelskjelettsystemet endrer arbeidsmåte og belastning for musklene. Musklene til en personer med fibromyalgi kan fort få mer belastning enn de tåler på en gang. Det lønner seg derfor å være ekstra forsiktig i begynnelsen. 

Psykologisk
Noen ganger er det elevens følelser som setter grenser for hvor mye læreren bruker hendene. Ikke alle er komfortable med å bli berørt.

For det store flertall går det greit. Alexanderteknikk-lærere berører mest nakke og rygg, og læreren står gjerne litt bak eller ved siden av eleven slik at han/hun unngår å invadere elevens personlige rom. De færreste har problemer med det. For enkelte blir det likevel for intimt når læreren nødvendigvis må stå ganske nærme for å legge hendene på. Grensene er forskjellig fra person til person. Det er viktig at eleven sier fra om hvordan de opplever berøringen. Om det føles for nærgående vil læreren tilpasse seg. Om nødvendig kan undervisningen foregå med lite eller ingen berøring. 

Praktisk
Den mest brukte aktiviteten i Alexanderteknikk-undervisning er å sette seg ned og reise seg opp. En av grunnene til at denne aktiviteten er så mye brukt er at det er veldig enkelt for læreren å ha hendene på eleven. I andre aktiviteter kan det være betraktelig mer krevende.

Mange dansere og idrettsutøvere utfører bevegelser der det ikke er praktisk mulig for en Alexanderteknikk-lærer å ha hendene. Bare tenk på en høydehopper på vei over lista. Bevegelsene i timen kan tilpasses til å ligne bevegelsene utøveren må gjøre, men når det kommer til selve utførelsen er ikke «hands-on» kontakt lenger mulig. 

Dette gjelder egentlig alle. På ett eller annet tidspunkt må hendene av og eleven må klare seg på egen hånd. Det er målet. 

Relaterte blogginnlegg
Varianter av håndarbeid


søndag 21. juni 2020

Varianter av håndarbeid

(Deler av dette blogginnlegget kan være vanskelig å forstå om du ikke har lest forrige blogginnlegg). 

Hendene er Alexanderteknikk-lærerens viktigste hjelpemiddel i undervisningen. Mye av kommunikasjonen foregår ikke-verbalt.

I foregående blogginnlegg har jeg forklart om hvordan bruken av hendene fungerer. Kort fortalt går det ut på at læreren legger hendene på og tenker retning. Men vanligvis gjør læreren mer enn å bare legge hendene på. Han eller hun bruker hendene aktivt på flere måter.

Vise
Læreren kan bruke hendene til å vise retningen(e) eleven skal tenke i kroppen. Læreren kan bruke muntlige instruksjoner i tillegg. En kjent amerikansk lærer, Marjorie Barstow, pleide å si ting som «this away from this». Fordelen med denne formuleringen er at eleven tenker direkte i kroppen og slipper å oversette ord, som for eksempel «skuldrene fra hverandre», til kroppslig erfaring. Erfaringen kommer direkte.

Ved å gi muntlige instruksjoner samarbeider lærer og elev. Læreren gir retningen med hendene og eleven tenker. Med lærerens berøring er det lettere for eleven å tenke fordi berøringen gir ekstra sanseinformasjon.

Lærere kan også mer aktivt utføre og vise den tiltenkte effekten av retningen. For eksempel kan læreren ta elevens hode «fram og opp», som er den veien hodet vil gå om vi gir slipp på unødvendig spenning.

I alle sammenhenger der læreren bruker hendene aktivt er det avgjørende for læreren å fortsette å tenke retning i egen kropp. Det han/hun gjør med hendene må være en fortsettelse av de mentale retningene. Uten retninger vil lærerens kontakt med eleven være dårligere og kommunikasjonen vil bli uklar.

Bevege
Noen ganger kan læreren bevege eleven aktivt. For eksempel kan læreren bevege elevens arm. Det skjer ofte mens eleven ligger på en benk i aktiv hvilestilling. Dette handler ikke om bevegelsesutslag, og heller ikke om bevegelighet i og for seg. Elevens oppgave er å la være å hjelpe til. Eleven må aktivt si mentalt nei til reaksjonene som utløses når armen beveges. De samme tankene vil eleven kunne bruke i andre sammenhenger for å unngå reagere uhensiktsmessig. Dette kalles «inhibition work».

Igjen er det avgjørende at læreren tenker retning. Om læreren tenker retning i egen kropp er det mye lettere for eleven å unngå å hjelpe til med å bevege armen. Dette er en effekt av prosessen med å tenke retning som kan virke noe mystisk, men som helt sikkert har en naturlig forklaring.

Noe av det viktigste en Alexanderteknikk-lærer gjør kan være å hjelpe eleven med å sette i gang bevegelser, som for eksempel når eleven reiser seg fra en stol. Ved at læreren initierer bevegelsen unngås mye av unødvendig spenning assosiert til handlingen. Eleven opplever at det er mulig å bevege seg med mindre spenning. Uten denne opplevelsen vil en elev ofte la være å prøve å sette i gang bevegelsen før det vanemessige nivå av spenning er nådd. Jo dyktigere læreren er til selv å tenke retning og koordinere sitt eget muskelskjelettsystem, jo minder tendens vil det være til at eleven reagerer med å anvende unødvendig spenning.

Holde, løfte, dra
For noen elever er det nyttig om læreren går mer aktivt inn for å hjelpe med å omorganisere elevens muskelskjelettsystem. Dette gjelder spesielt de med helserelaterte problemer knyttet til anspenthet, feilbelastning, overbelastning og smerter.

For å stimulere til større endringer kan læreren for eksempel ta noe av elevens vekt. Læreren kan holde med hendene på en slik måte at eleven selv holder mindre, for eksempel holde forsiktig på elevens bakhode slik at eleven kan gi slipp på spenninger i nakken. Eller læreren kan forsiktig løfte elevens hode fra underlaget når eleven er i liggende stilling. Om eleven gir slipp og gir slipp er avhengig av trygghet som er igjen avhengig av kvaliteten av kontakt, som atter igjen er avhengig av at læreren tenker retning i sin egen kropp.

Læreren kan gå et skritt videre og aktivt dra i eleven, (armer, bein eller hode). Dette er ikke noe for nybegynnere. Bevegelsen må være direkte relatert til retningene, hvis ikke fører det bare til mekanisk strekk og elevens muskelskjelettsystem vil respondere med spenning og motstand og ikke ekspansjon.

Det er svært fristende når man jobber med noen som er spesielt anspent å gjøre noe direkte med spenningene og dra litt ekstra. Dette er helt feil strategi. Det motsatte er bedre - jo mer anspent eleven er, jo mer forsiktig må læreren være.

Uerfarne lærere faller ofte for fristelsen å dra litt ekstra. De risikerer å havne i ei blindgate der de hele tiden føler at de stadig må gjøre mer som respons på at de får til stadig mindre. Ofte er det slik at jo mer kraft som brukes, jo lettere er det å glemme å tenke retning. Det må være omvendt. Jo mer kraft som brukes, jo mer må læreren tenke retning.

Generelt gjelder det at jo mer kraft læreren utøver med hendene, jo mindre selvstendig blir eleven. Jo mer kraft læreren bruker, jo mindre ligner det som foregår det eleven gjør av dagligdagse aktiviteter. Eleven kan ikke gjøre det samme på egen hånd, og dermed er risikoen at det har mindre pedagogisk nytte.

Vekt
For enkelte elever vil det ikke være hensiktsmessig å fokusere på ekspansjon. Det gjelder for eksempel mennesker med hypermobilitet-syndrom. De liker gjerne å strekkes å tøyes enda det ikke alltid er godt for dem. I disse tilfellene kan læreren i stedet gå inn for å «samle» eleven, tenke sammenheng og støtte. I stedet for å stimulere til ekspansjon direkte kan læreren legge på vekt. Dette fungerer litt som når du presser en ball ned i vann. Oppdriften vil øke. Alexander selv var kjent for å benytte en variant hvor han hadde ei hånd på elevens rygg og den andre på elevens hode. Elevene rapporterte at de opplevde det som om hånden på hodet «sugde» dem opp. (Noe som igjen har ført til tvilsomme og spekulative forklaringer av pseudovitenskapelig karakter. Men effekten har en enkel og naturlig forklaring).

Å legge på vekt innebærer en viss risiko. Eleven kan bli «tung», sammenpresset og kollapse. Den som bruker denne metoden må vite hva hun/han gjør. Som alltid når det gjelder å bruke mer kraft og bevegelse: det er bedre å la være om målet kan nås med mer forsiktige midler.

Kunsthåndverk
Å bruke hendene slik en Alexanderteknikk-lærer gjør er en kunst, og et håndtverk, bokstavelig talt. 
Måten ferdigheten utøves på varierer fra lærer til lærer. Bruken av hendene har alltid et personlig preg og hver lærer har sitt personlige uttrykk som går ut over det jeg har beskrevet her. Dette var bare et forsøk på å gi et overblikk.

Relaterte blogginnlegg 

søndag 14. juni 2020

Skru på strømmen

Å kommunisere ved hjelp av berøring er et av Alexanderteknikk-lærerens nyttigste hjelpemiddel. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen her og nå.

Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. I det siste har jeg skrevet om hvordan lærerens bruk av berøring ikke bare handler om hendene, men at hele kroppen må koordineres. Som oftest vil læreren innta en «monkey»-posisjon med noe bøy i knærne for å få mer dynamiske spenningsforhold i kroppen. Læreren må legge hendene på eleven uten at koordinasjonen forstyrres, og med intensjonen om å føle, ikke gjøre noe. Kontakten må være mest mulig nøytral, med karakter som kan beskrives som «non-doing». Underveis i prosessen bruker læreren hele tiden Alexanderteknikken som hjelpemiddel for å oppnå mest mulig dynamisk og fleksibel berøring. Lærerens og elevens muskelskjelettsystem integreres.

Når læreren har hendene på får han eller hun et inntrykk av hva eleven gjør for å holde seg oppreist, om eleven «går opp» eller «går ned». Men hva skjer så?

Elektrisk effekt
I Alexanderteknikk-timene ønsker læreren å ha elevens medvirkning. Når eleven er den som får endringer til å skje vil eleven kunne gjøre det samme utenom timene. Men læreren kan også skape endring gjennom berøringen uten at eleven gjør annet enn å tillate at det skjer. Hva er det da læreren gjør?

Normalt vil endringer settes i gang med det samme læreren legger hendene på. Berøringen vil være en kontrast og gi elevens nervesystem informasjon om at en annen tilstand er mulig, at mindre muskelaktivitet er påkrevd for å holde seg oppreist. Dette kan sammenlignes med når noen legger hånden på skulderen til en person for å roe vedkommende ned. Berøring er kommunikasjon.

Men Alexanderteknikk-lærere gjør også noe mer. Læreren kan gjøre noe aktivt for å stimulere til en endringsprosess. Det helt spesielle og uvanlige er at læreren gjør dette ved å jobbe med sin egen koordinasjon. For å koordinere eleven må læreren koordinere seg selv. For de uinnvidde kan dette virke mystisk og uforklarlig, men er ikke merkeligere enn at noen mennesker kan sykle på enhjuling eller sjonglere.

Det Alexanderteknikk-læreren gjør er å tenke retning. Læreren må tenke mer enn bare det grunnleggende, (la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lengre og bredere), læreren må tenke retning i hele kroppen, og retningene må tenkes kontinuerlig. De må holdes levende. Noen har sammenlignet det med å sjonglere tallerkener på bambuspinner slik de gjør i kinesiske sirkus.

Resultatet av denne prosessen er en spesielt dynamisk karakter på muskelspenningene i hele kroppen og en generell tendens til at muskelskjelettsystemet ekspanderer. Alexander-lærere beskriver dette som «å gå opp». Denne effekten smitter over på eleven.

Noen ganger kan følelsen av effekten beskrives som elektrisitet eller strøm av «energi». Dette har gjort at enkelte assosierer opplevelsen med «qi», en forestilling om kroppslig og kosmologisk energi fra gammel kinesisk folketro. Dette er bare tull. Effekten er mekanisk akkurat som når en fiolinstreng vibrerer. 

Særegenheter
Enkelte ting er verdt å merke seg. Kvaliteten av kontakt er viktigere enn plasseringen av hendene. Noen steder er det mer hensiktsmessig å legge hendene enn andre, avhengig av situasjonen, men i utgangspunktet kan læreren legge hendene hvor som helst.

Det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig å legge hendene på områder der eleven er mest anspent. En indirekte framgangsmåte fungerer som oftest best.

Det er ikke mulig å forutsi på forhånd hvilke endringer eleven vi oppleve. Læreren jobber med generell koordinasjon, hva som skjer lokalt i kroppen er utenfor lærerens kontroll.

Lærer og elev vil kunne oppfatte endringer ulikt. Det som for eleven er en stor endring kan for læreren virke liten, og omvendt.

Det er ingen sammenheng mellom hvor i sin kropp læreren tenker retning og hvor i kroppen eleven kjenner en endring. Én effekt som er felles for lærer og elev er at når spenninger løsner vil begge kunne merke det på pusten.

Noe som kanskje sjokkerer: læreren trenger egentlig ikke å føle noe som helst. Selv om læreren legger hendene på i den hensikt å kjenne hva som skjer i elevens kropp behøver ikke læreren føle noe som helst, hverken i sin egen eller elevens kropp. Faktisk kan en som lærer å bruke hendene på denne måten ha fordel av ikke å kjenne så mye. Grunnen til det er at prosessen med å tenke egne retninger er det absolutt avgjørende, og man kan lett bli distrahert når noe skjer i elevens kropp.

En av mine lærere under utdanningen til å bli Alexanderteknikk-lærer fortalte at han som nyutdannet lærer ikke var i stand til å merke endringer når de skjedde i eleven før etter et halvt års tid. En av de dyktigste studentene jeg studerte sammen med hadde det på lignende måte. 

Nybegynnerfeil
Du kan forstå bedre prosessen med å legge hender på eleven og tenke retning ved å høre om hva som er vanlige feil å gjøre under innlæringen.

Den vanligste feilen er å prøve for hardt. Å tenke retning er egentlig ganske lett. Det krever ingen anstrengelse. Prøver du for hardt vil du anstrenge deg og dermed begynne å gjøre noe muskulært og i praksis sette på bremsene.
Retningene må tenkes med en viss intensitet og frekvens. Dette gjør det ekstra lett å anstrenge seg for å tenke «mer» retning.

En annen feil er å ville gjøre noe med hendene. Dette høres kanskje litt rart ut. Alexanderteknikk-lærere gjør jo mer enn bare å legge hendene på. Det jeg mener er å gjøre noe med hendene for å skape en endring i stedet for å tenke retning. Etter hvert lærer man seg å fortsette å tenke retningen mens man gjør noe med hendene, f.eks løfte elevens arm. Til å begynne med vil det å gjøre noe føre til at man slutter å tenke retning. Det er som å skru av strømmen. Hvis det skjer blir det som gjøres med hendene, uansett hvor godt ment det var, bortkastet.

Det er veldig fristende å forsøke å gjøre noe med spesifikke og lokale spenninger. Det fører også lett til et forsøk på å «gjøre» noe. Som tidligere nevnt er det mer effektivt å arbeide indirekte, f.eks frigjøre hodet for å frigjøre skuldrene, eller omvendt.

En siste nybegynnefeil jeg vil nevne er å glemme beina. Når en nybegynner legger hendene på og tenker retning, vil det være begrenset hvor lenge vedkommende klarer å holde retningene i gang. Det kommer et punkt der situasjonen blir statisk, «strømmen» slås av. Veldig ofte vil vedkommende ha stivnet i beina. Å tenke retning for knærne kan få ting i gang igjen. Noe lignende gjelder når en lærer jobber med en elev og lite ser ut til å skje. Det kan være mer å hente ved å tenke mer på beina. Satt på spissen kan vi si at beina kan være viktigere enn armene for en Alexanderteknikk-lærer.

Tryllekunst
At det går an å legge hendene sine på en annen person og få fantastiske ting til å skje kun ved å tenke «retning» i egen kropp virker ganske utrolig, nesten magisk. Den gangen jeg lærte det føltes det som om jeg lærte å trylle. Foreløpig finnes ingen vitenskapelig forklaring på fenomenet, men en naturlig forklaring finnes helt sikkert. Alexanderteknikk-lærere har holdt på med dette i over hundre år, og hvert år utdannes nye lærere. Å lære kunsten det er å bruke hendene tar mange år, men prinsippene er enkle. Å lære det helt grunnleggende er ikke vanskeligere enn å lære å sjonglere med tre baller. Hvem som helst kan lære det.

For å være Alexanderteknikk-lærer trenger du å kunne langt mer enn bare den helt grunnleggende bruken av hendene. Hva mer avansert bruk går ut på skal jeg skrive om en annen gang.


Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Dimon, Theodore Jr. 2015. The Use of the Hands in Teaching. Dimon Institute (egenpublisert)
Nicholls, Carolyn (Lynn). (1986). 2013. Notes on the work of Dilys Carrington. Egenpublisert blurp.com. 


søndag 7. juni 2020

Hva føler du nå?

Å kommunisere ved hjelp av berøring er et av Alexanderteknikk-lærerens nyttigste hjelpemiddel. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen der og da. 

Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. I det siste har jeg skrevet om hvordan bruken av hendene ikke handler om bare hendene, men at hele kroppen må være koordinert slik at lærerens og elevens muskelskjelettsystem integreres. Vi berører med hendene men føler med kroppen.

Hva føler du?
For noen som observerer en Alexanderteknikk-lærer bruke hendene på noen kan det være vanskelig å forstå hva som foregår. «Alexanderteknikk er ingen tilskuersport» er det noen som har sagt en gang. Inntrykk av noe mystisk og uforklarlig kan til og med gjelde for personen som læreren har hendene på, i alle fall innledningsvis.

Ofte når jeg gir introduksjonskurs i grupper får jeg spørsmål om hva jeg kan føle når jeg legger hendene på noen. «Hva føler du?» spør de. Det enkle og korte svaret jeg gir er: «Jeg kan kjenne hva du gjør for å holde deg oppreist».

Enten vi sitter eller står eller gjør andre ting, har vi en underliggende muskelaktivitet for å holde oss oppreist i forhold til tyngdekrafta. Denne aktiviteten er en konstant faktor (siden tyngdekrafta er konstant), og sterkt vanepreget. Vi er vanligvis lite i stand til å føle dette muskelarbeidet selv.

En måte å forklare Alexanderteknikken på er at den går ut på å gjøre denne underliggende «kroppsholdnings»-aktiviteten mer dynamisk og effektiv, slik at vi beveger oss lettere.

Men hva er det egentlig jeg kan føle? Kursdeltakere lurer ofte på hvordan jeg kan kjenne noe som helst ved å berøre så forsiktig som jeg gjør. Det er som å lytte til noe veldig svakt. Du må være helt stille selv for å høre. Det Alexanderteknikk-lærere kan føle med hendene kan være vanskelig å beskrive med ord. Men jeg skal gjøre et forsøk.

Opp eller ned
Når Alexanderteknikk-lærere snakker om hva de kan kjenne i eleven vil du kunne høre uttrykk som «going up» eller «pulling down». Dette er sjargong og sier ikke så mye. «Going up» er en beskrivelse av at muskelskjelett systemet er velkoordinert. Muskelspenningen er dynamisk og har en ekspansiv karakter. «Pulling down» er å trekke seg sammen. Musklene er overaktive og anspente, og kroppen er mer eller indre stiv eller kan også ha tendens til kollaps.

Årsaken til bruk av ord som «opp» eller «ned» kan være at en velkoordinert person kjennes lett ut, en stiv eller kollapset person kjennes tung. Dette kan sies å ha noe med bevegelighet å gjøre, med hvor fritt og dynamisk du balanserer. Du kan forsøke et eksperiment som kanskje kan illustrere noen av forskjellene en Alexanderteknikk-lærer kjenner.

Ta en stol 
Ta en vanlig stol og balanser den på tre forskjellige måter. Først, se om du kan balansere stolen bare på ett bein. La hendene hvile så lett som mulig på stolen og finn balansepunktet der du knapt behøver å gjøre noe med hendene. Forestill deg at du og stolen er ett sammenhengende system. Stolen vil kjennes lett.
Balanser så stolen på to bein. Stolen vil fremdeles kjennes lett, om du finner balansepunktet. Men nå har du og stolen redusert noe av bevegeligheten dere hadde. Det vil kunne endre opplevelsen du har av både stolen og deg selv. 
Sett så stolen på alle fire bein. Stolen er den samme, men den er nå statisk og opplevelsen du har av deg selv og stolen som system vil være helt annerledes. 

Du kan til slutt veksle mellom balansemåtene, og du kan legge til en faktor – stram beina med vilje. Hva gjør det med balansen til deg og stolen som system?

Læreren kan registrere elevens balanse, men hva læreren kan registrere er også avhengig av lærerens balanse og koordinasjon. 

Statisk eller dynamisk
Det mest opplagte for en observatør er at en Alexanderteknikk-lærer kjenner etter spenninger. Men som eksempelet over viser er ikke disse spenningene nødvendigvis der læreren legger hånden. Læreren kjenner spenninger lokalt også. Det er ganske enkelt. Spente muskler er harde og stive, avspente muskler er myke og dynamiske. Det er lett å bli for opptatt av lokale spenninger. Å avspenne disse musklene direkte er uhyre sjelden noen god løsning, eller en løsning i det hele tatt. Årsaken til spenningene ligger alltid i en funksjonell sammenheng. Har du for eksempel stramme og stive skuldre handler det aldri om bare skuldrene, men også om hvordan du balanserer og brukere armene. En Alexanderteknikk-lærer er ute etter å kjenne og forstå disse sammenhengene.

Klangfarge
Stram eller avspent er altfor enkel og todimensjonal beskrivelse av muskelarbeid. Særlig gjelder dette muskler som har å gjøre med kroppsholdning. Disse musklene er mer eller mindre spent hele tiden når vi er i aktivitet. Muskelarbeidet kan bedre beskrives som å ha ulike klangfarger, som instrumentene i et orkester. Noen ganger er musklene trumpet, andre ganger cello, fløyte eller horn. Om dette er «riktig» spenning avhenger av sammenhengen. Det avgjørende er at i et velkoordinert muskelskjelettsystem vil spenningskarakteren være dynamisk og levende og i stadig endring. Om du har hund eller katt, eller små barn, kan du legge hendene på og kjenne hva som er levende spenning.

Hvis du har en gitar (eller annet strengeinstrument), kan du eksperimentere med å oppleve endringer i spenning. Musklene er jo en slags strenger. Hvis du legger en hånd på gitarkroppen, uten å spille på strengene, skjer det ingenting. En anspent person kan være som et instrument som ikke klinger, (men ikke helt, for da ville vedkommende vært død). 
Hvis du drar en finger over strengene kan du med andre hånden kjenne at gitarkroppen vibrerer og blir levende. Det er slik vi vil ha det, muskler som spiller.

Hvis du spiller først én streng og lar den klinge, og så før første streng har sluttet å vibrere, spiller på en ny, kan du kjenne endringer i vibrasjonen i gitarkroppen. Det er slike små nyanser i muskelarbeid som Alexanderteknikk-læreren kan kjenne. Forskjellen er at vi ikke nødvendigvis kjenner det i hendene, men i kroppen. Endringen kan synes å skje i både lærer og elev samtidig, og det er ikke alltid mulig å si hvor endringen begynte.

Levende eller død
Noen ganger når jeg har hendene på en elev kan jeg kjenne at spenningene i eleven dør litt. Da kan eleven ha begynt å tenke på ett eller annet vanskelig problem. Eller det kan også være at eleven prøver å være «flink» og forsøker å «slappe av». Alt vi gjør og tenker avspeiler seg i muskelspillet.
Med erfarne Alexanderteknikk-lærere kan du få inntrykk av at de nesten kan lese tankene dine. Det kan de nok ikke (heldigvis), men de kjenne effekten av tankene dine. 

Alexanderteknikken går ut på å tenke på en slik måte at muskelskjelettsystemet blir mer levende og dynamisk, blir lett og balansert. Vi kan gå ut ifra at vi fra naturens side har en iboende egenskap til å være velkoordinert. Å bedre situasjonen handler da først og fremst om å ta bort det som hindrer god organisering.

I Alexanderteknikk-undervisningen er målet å få eleven til å tenke selv. Men Alexanderteknikk-læreren kan også stimulere til endring gjennom berøring. Hvordan vi skaper endring skal jeg skrive om en annen gang.


Relaterte blogginnlegg




søndag 31. mai 2020

Håndspåleggelsen

Å kommunisere ved hjelp av berøring er et av Alexanderteknikk-lærerens nyttigste hjelpemiddel. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen der og da.

Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. Det handler om mer enn bare hendene. Hele kroppen må være optimalt koordinert. Forrige gang skrev jeg om hva vi må passe på for å ikke å forstyrre en naturlig god koordinasjon. Men det kritiske øyeblikket kommer når vi skal legge hendene på.

Balanse
Å løfte armene gir endring i kroppsbalansen som neppe er en utfordring for de fleste. Men sett i sammenheng med å bruke hendene i Alexanderteknikk-undervisning kan det ha mye å si. Bevegelsen kan ha en positiv eller negativ effekt på den generelle koordinasjonen.

I utdanningen av Alexanderteknikk-lærere gjøres derfor bevegelsene trinnvis. Først gjør Alexander-studenten «monkey» for å oppnå en mer dynamisk tilstand i muskelskjelettsystemet, deretter løftes armen(e). Hvis nybegynnere forsøker å gjøre monkey og løfte armene samtidig er det nærmest umulig å sikre god nok kvalitet på bevegelsene.

Når bevegelsene gjøres trinnvis har vi tid til å tenke før hvert nye steg. Og det er hva som skjer mentalt som er den store utfordringen.

Balanserte armer
Å bruke armene er noe vi gjør hele livet. Fra vi er født griper vi tak i det vi får fatt i. Slik fortsetter det ut livet. Forrige gang nevnte jeg at en Alexander-lærers bruk av hendene bygger på å bruke minst mulig av bøyemuskulaturen og heller bruke strekkemuskulaturen, muskulaturen vi bruker når vi bærer vekt. Vi bruker hendene som føtter. 

Bruken av hendene er sterkt knyttet til det å manipulere ting, gjøre noe. Dette blir en utfordring i Alexanderteknikken fordi vi må ha mest mulig nøytrale, åpne og lyttende hender. Hender som ikke er ute etter å manipulere, (selv om det er strengt tatt rent definisjonsmessig er det vi gjør. Alexander selv bruker uttrykket «expert manipulation» i en av sine bøker). (Alexander 2004, s.99). For mye bruk av bøyemuskulatur gjør at hendene trekkes tilbake samtidig som de skal legges på. Det fører til krig mellom spenningene.

Å bruke hendene som føtter, som når du krabber, motvirker både tendensen til å gjøre noe, og engasjerer mer av strekkemuskulaturen. Det betyr ikke at vi nødvendigvis legger vekt på hendene. Berøringen skal alltid i utgangspunktet være nøytral. Det vil si at læreren bærer vekten av sine egne armer. Igjen er dette avhengig av generell god og dynamisk koordinasjon i hele kroppen. Er beina stive blir armene stive. Læreren kan ikke bare «slappe av» i armene. Slappe armer vil bare føre til at armene blir tunge og læreren trekker armene til seg og mister kontakten. Ikke noen god opplevelse for eleven. Glem alt du har hørt og lært om avspenning. Balanserte og avspente armer er lette som fjær.

Intensjon
Før en Alexanderteknikk-lærer legger hånden på noen sørger han/hun for å være godt koordinert og organisert. Når hånden deretter legges på er det uten intensjon om å gjøre noe som helst. Hånden legger på for å registrere hva som skjer. Læreren kan godt ha en formening om elevens balanse og spenningsnivå, men mest mulig holdes det som foreløpige hypoteser. Forutinntatthet bør unngås. Det fører altfor lett til at læreren får til hensikt å gjøre noe bestemt, og dermed blir fokuset for snevert.

Å ha en nøytral innstilling er letter sagt enn gjort. Vi blir alle påvirket av det vi har foran oss. Særlig når det er snakk om en person vi er ute etter å hjelpe på en eller annen måte. For en Alexanderlærer-student begynner prosessen med å kunne ha en nøytral holdning lenge før han eller hun begynner å legge hendene på levende mennesker. At vi blir påvirket av det som er foran oss finner vi igjen i alle mulige sammenhenger. For studenter i Alexanderteknikken kommer utfordringen allerede når han eller hun blir bedt om å gjøre «monkey» og legge hendene på for eksempel et bord. Det enkle faktum at det står et bord foran vedkommende øker sjansen for kollaps. Jeg vil påstå at hvis du får noen til å bøye seg ned mens de står midt på gulvet, og så ber dem om å gjøre det samme stående foran et bord, vil 99 av 100 person kollapse mot bordet. Det er akkurat det samme som skjer når du sitter foran en dataskjerm, eller ser på mobilen din, så at den utfordringen også er tilstede når en Alexanderteknikk-lærer skal legge hendene på en elev er ganske naturlig.

Kontaktkvalitet
Alt det jeg har skrevet om nå handler egentlig bare om en eneste ting: å være i stand til å legge hendene/hånden på og oppnå god kontakt med god kvalitet. Alt handler om kvaliteten av kontakt. Uten at kvaliteten av kontakt er god kan ikke læreren gjøre noe som helst. Vi snakker om integrering av lærerens og elevens muskelskjelettsystem. Det krever bredbåndsforbindelse.

Hittil har jeg utelatt et viktig element i prosessen – å tenke retning. Å tenke retning, (f.eks at «nakken er fri, at hodet går fram og opp at og ryggen blir lang og bred, osv»), har først og fremst en preventiv hensikt. Retningen sørger for å bevare en naturlig god koordinasjon. De sørger også for at muskelskjelettsystem har en dynamisk, levende og fleksibel spenning. Denne spenningskvaliteten er nødvendig for å bevare god kontaktkvalitet, og gjør at lærerens muskelskjelettsystem kan fungere som et sanseorgan som kan «lese» elevens koordinasjon. 

Med god kontaktkvalitet kan læreren også gjøre mer enn bare å lytte. Hva er det læreren gjør? Det skal jeg skrive om en annen gang.


Relaterte blogginnlegg


Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 2004. Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.




søndag 24. mai 2020

Noen forutsetninger for god bruk av hendene

Å kommunisere ved hjelp av berøring er et nyttig hjelpemiddel i Alexanderteknikk-undervisningen. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen der og da.
Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. De siste gangene har jeg skrevet om hva som ligger bak denne ferdigheten. Det handler ikke bare om hendene, men om hele kroppen.

Alexanderteknikk-lærere bruker hele kroppen som et slags redskap, og naturlig nok går en stor del av utdanningen i «hands-on»-ferdigheter ut på å bli bevisst egen kroppsbruk. Dette er ingen enkel prosess, som med alt annet krever det arbeid, disiplin og øving.

Hvis vi går ut fra at vi har medfødte og iboende egenskaper for god balanse, god koordinasjon og gode bevegelser, må vi i første omgang sørge for å ikke gjøre noe på en slik måte at vi forstyrrer disse egenskapene. 
Så hva må vi Alexanderteknikk-lærere unngå? I prinsippet akkurat det samme som enhver Alexanderteknikk-elev.

Kollaps og skvis
For å bruke hendene som en Alexanderteknikk-lærer må muskelskjelettsystemet være optimalt koordinert. Du er ikke optimalt koordinert om du kollapser. Musklene vil ikke ha et godt utgangspunkt å jobbe ut ifra.

Det er lett å kollapse. Vi gjør det hele tiden i større eller mindre grad. Om du ikke tror meg betyr det at du ikke er klar over at du gjør det. Det finnes et enkelt knep du kan bruke for å bli mer bevisst. Når du holder på med noe, stopp et øyeblikk og kom opp til det du mener er din fulle høyde. Du kan prøve her og nå. Det er det samme om du står eller sitter. Deretter kan du fortsette med det du holdt på med. Hvis du gjør dette noen ganger i løpet av dagen vil du fort bli klar over om du generelt pleier å kollapse.

Når jeg skriver «full høyde» har dette ingenting å gjøre med «riktig holdning», men med det som kan beskrives som nøytral posisjon der du ikke gjør noen ting. Det er selvfølgelig fristende å begynne å strekke seg opp for å bli lengre. Da blir du bare stiv. Det er en annen ting vi må prøve å unngå.

Monkeybusiness
For å gjøre muskelskjelettsystemet mer dynamisk vil en Alexanderteknikk-lærer vanligvis (men ikke nødvendigvis) bøye litt i knærne og bruke det vi beskriver som «monkey»-posisjon. «Monkey» er kanskje et lite passende ord. Det korrekte faguttrykket er «position of mechanical advantage». Forsøker du å se ut som en apekatt vil du antagelig kollapse i overkroppen. Det er nettopp hva de aller fleste gjør om de bøyer seg ned.

Igjen kan du prøve å finne ut om du er blant dem som kollapser når du bøyer deg ned. Du kan enten filme deg selv med mobilen, eller du kan sette opp et par speil slik at du kan se deg selv fra siden. Om du bare kollapser ørlite grann kan det være vanskelig å observere en kollaps uten trening i det å observere, men for de flestes vedkommende vil kollapsen være tydelig.

I tillegg til å kollapse kan det å bøye knærne gjøre at du stivner i beina eller strammer i nakken, holder pusten eller lar skuldrene kollapse. Å gjøre en god «monkey» er ingen selvfølge, selv om det burde være det. Faktisk kan det sies så sterkt at det å kunne gjøre en godt koordinert monkey er selve grunnlaget for å bruke hendene som en Alexanderteknikk-lærer. Hendene er underordnet. Mye tid og oppmerksomhet blir derfor brukt i utdannelsen av Alexanderteknikk-lærere på det å kunne utføre god «monkey» i alle varianter.

Berøre uten å gripe
En god monkey er en forutsetning, men ting kan gå galt med en gang læreren skal gjøre noe med hendene.

Vi mennesker bruker hendene hele tiden, og det vi bruker dem mest til er å gripe. Å gripe involverer bøyemusklene, og når vi bruker bøyemusklene kan vi lett trekke oss sammen. I tillegg har vi lett for å kollapse mot det vi tar etter, eller holder på med. Bare se på noen som holder på med mobilen sin, eller jobber foran en dataskjerm. Kanskje kollapser du selv nå?

For å motvirke tendensen til sammentrekning tar vi i utdanningen av Alexanderteknikk-lærere utgangspunkt i en annen måte å bruke hendene på. Vi tenker oss at vi bruker hendene som føtter, som når du krabber. Vi står på alle fire, men uten vekt på hendene selvfølgelig. Studenter som trener på å bli Alexander-lærere bruker mye tid på å gjøre monkey med hender på et bord eller en vegg i en slags firfotet posisjon. I tillegg gjør Alexanderteknikklærere og studenter øvelsen «hender på stolrygg» som går ut på å bruke hender og fingre uten å involvere bøyemusklene mer enn absolutt nødvendig.

Lærer og elev
Dette er noe av det en Alexanderteknikk-lærer må passe på å unngå når han eller hun bruker hendene. Listen kunne vært lengre om vi går i detalj. Dette kan virke som en veldig negativ vinkling ved første øyekast. Men det er egentlig bare sunn fornuft. Det er når alt kommer til alt mye enklere å forbedre noe om du først tenker preventivt.

Det kan også være godt å vite at læreren må jobbe med de samme tingene som du gjør selv. Det er ingen vei utenom om læreren skal kunne bruke hendene. En lærer må «walk the talk» som det heter. 

Det er selvfølgelig mye mer som skal til for å bruke hendene slik en Alexanderteknikk-lærer gjør. Her har jeg bare skrevet noe om det som kan kategorisere som «fysiske» forutsetninger. Bruken av hendene er mer en mental ferdighet. Det skal jeg skrive om en annen gang.


Relaterte blogginnlegg