søndag 29. mars 2020

Alexanderteknikk-lærer på nett

Nå i disse koronatider må vi Alexanderteknikk-lærere begrense oss til å drive nettbasert undervisning. I forrige blogginnlegg skrev jeg om noen av fordelene og ulempene for eleven ved denne formen for undervisning.

Nettbasert undervisning har også fordeler og ulemper for meg som lærer. En av fordelene er at jeg kan undervise elever hvor som helst i landet, ja faktisk hvor som helst i verden, og ikke bare de som holder til i og rundt Oslo. Dette er selvfølgelig en fordel for potensielle elever også. Du kan få timer i Alexanderteknikk selv om du bor langt fra nærmeste Alexanderteknikk-lærer. Det er det ganske mange som gjør i Norge. I hele landet er det færre enn 20 aktive lærere, og de fleste av lærerne bor i de største byene.

En annen fordel er at jeg slipper å gå til kontoret. Når jeg underviser på nettet sitter jeg stort sett hjemme. Igjen er dette også en fordel for eleven også, som kan motta undervisning i sin egen stue. I dagens situasjon er dette selvsagt den aller største fordelen. Vi skal jo helst holde oss mest mulig hjemme.

Men det at jeg ikke går fram og tilbake til kontoret er også en ulempe for meg som lærer. Jeg får mindre trim. Ikke bare turen til kontoret, men også selve undervisningen på nett innebærer mindre fysisk aktivitet. 
Når jeg gir en vanlig time beveger jeg meg hele tiden. Veldig ofte, og mer eller mindre hele tiden, har jeg litt bøy i knærne slik at posisjonen er mest mulig dynamisk. Det gir mer arbeid særlig til muskulaturen i beina. Jeg løfter armene mye, og av og til elevens arm, og når eleven ligger på benken løfter jeg et bein eller hodet også. Det blir en god del løfting i løpet av ei uke. Alt i alt får jeg ganske mye trim bare ved å være på jobb. 
Når jeg gir time på nettet sitter jeg det meste av tiden. Nå etter to uker uten «hands-on» undervisning kan jeg merke at det har blitt mye stillesitting.

En annen ulempe, eller skal vi kanskje heller si «utfordring», er at nettbasert undervisning på noen måter er mer arbeidskrevende for meg enn «hands-on»-undervisning. Jeg har lang erfaring med «hands-on» undervisning. Siden dette er noe jeg har holdt på med i over tjue år har jeg mye rutine. Jeg kan legge hender på og observere og gi direkte feedback med hendene uten at jeg behøver å engasjere mange hjerneceller. Det er like lett som å sykle når du kan å sykle. Jeg instruerer verbalt også, men hendene er stort sett med som ekstra kanal for observasjon og kommunikasjon.

Ved nettbasert undervisning er observasjonen begrenset til det visuelle, og det auditive, gjennom det eleven sier. Jeg må så formulere det jeg tenker i hele og logiske setninger, ikke bare vise «sånn» med hendene. Det blir som å måtte ta en liten omvei. Men det kan hende at undervisningen faktisk blir bedre av det. Elevene ser i alle fall ut til å lære like mye.

Hvis du vil prøve en Alexanderteknikk-time på nettet er et bare å ta kontakt. Du finner kontaktinformasjon på min hjemmeside: alexanderinfo.no 


Relaterte blogginnlegg



tirsdag 24. mars 2020

Nettbasert Alexanderteknikk-undervisning

Forrige søndag vedtok Helsedirektoratet stenging av flere virksomheter, blant annet «fysioterapeuter, kiropraktorer ... og virksomheter som utfører alternativ behandling». Uken i forveien hadde de allerede vedtatt stenging av «frisørtjenester, hudpleie, massasje ... og liknende», og vi Alexanderteknikk-lærere hadde allerede bestemt oss for å slutte å gi «hands-on» undervisning. 
Jeg kategoriserer ikke Alexanderteknikk som «alternativ behandling», men alle andre og myndighetene gjør det, så da har jeg ikke noe jeg skal ha sagt. Selve vedtaket har jeg ingen problemer med. Å innstille «hands on»-undervisning er det eneste fornuftige i dagens situasjon, og som sagt hadde vi allerede gjort det.

I vedtaket som gjelder for blant annet alternativ behandling heter det at stenging skjer «med mindre virksomheten kan ivareta helsemyndighetenes pålegg om smittevern». Pålegg om smittevern innebærer at tjeneste må «kunne ytes på minimum to meters avstand, eller ha kortere varighet enn 15 minutter. Det må ikke foreligge symptomer på luftveisinfeksjon, og det må ikke være risiko for dråpesmitte».

Man kunne i teorien tenke seg at jeg kunne undervise sittende i et hjørne på kontoret mens jeg instruerte eleven på minst to meters avstand. Men da måtte elevene møte på kontoret og all reise øker antall potensielle smittepunkter. Det er ikke verd det. Da er det like greit å ha timene på nettet.

På nett
Bruk av berøring og veiledning med hendene har vært det sentrale element Alexanderteknikk-undervisning i over hundre år. Direkte fysisk kontakt og muligheten til kommunisere kinestetisk har store fordeler i arbeidet med å endre balanse- og bevegelsesvaner. Hvordan undervise uten berøring?

I Alexanderteknikk-timer på nett gjør vi mye av det samme som i vanlig timer. Det finnes uendelig mye som kan gjøres av eksperimentering og utforskning. I en vanlig time er det enklere for meg som lærer å observere prosessen siden jeg kan bruke både øyne, ører og berøring. Å undervise på nettet setter visse begrensinger og kan være mer utfordrende. Men det viser seg at begrensningen også kan gi fordeler.

Fordeler
En av fordelene ved nettbasert undervisning er at eleven blir mer selvstendig. Alt som skjer av endring er en følge av elevens egen tankeprosess og uavhengig av lærerens fysiske inngripen. Eleven vil mye tydeligere se og forstå hva han eller hun kan gjøre på egen hånd. Alexanderteknikken blir elevens teknikk.

I tillegg kommer fordelen av at eleven er hjemme hos seg selv. Alexanderteknikken blir ikke bare noe som skjer på mitt kontor, og kanskje på veien hjem, men noe som eleven lettere assosierer med sine egne daglige omgivelse. Veien fra læringssituasjon til anvendelse blir kortere.

Ulemper
Nettbasert undervisning har også ulemper. Den mest opplagte er at for noen er hjelpen som gis gjennom kontaktbasert undervisning av uvurderlig nytte. «Hands-on» Alexanderteknikk-undervisning gir større fysiske endringer på kortere tid, fysiske endringer som øker forutsetningene for å lære Alexanderteknikken. Dette kan særlig gjelde de som sliter med kroniske smerter av ett eller annet slag. 
Men også denne gruppen vil kunne ha nytte av undervisning uten berøring på ett eller annet tidspunkt i læringsprosessen. Opplevelsen de fysiske endringene gir kan og til overskygge det faktum at endringene avhenger av endring i tenkning. Å gjøre seg mer uavhengig av berøring setter fokus på tankeprosessen og kan gi eleven større evne til å takle egen situasjon.

Den viktigste grunnen til å bruke berøring i undervisningen er at det gjør det så mye lettere for eleven å bli bevisst egne uvaner. Det er så mye enklere å oppdage sine egne uvaner når lærerens hender fungerer som speil. Uten hjelp fra lærerens hender vil dette kunne ta lengre tid. Eleven tar kortere steg framover, det tar lengre tid, men eleven kan lettere finne veien selv.

Hvis du vil prøve en Alexanderteknikk-time på nettet er et bare å ta kontakt. Du finner kontaktinformasjon på min hjemmeside: www.alexanderinfo.no


Relaterte blogginnlegg
 



lørdag 14. mars 2020

Fingrene av fatet

En Alexanderteknikk-lærer i London hadde en gang innbrudd i sin leilighet. Etterforskerne fra politiet ble veldig overrasket da de lette etter fingeravtrykk. Det var noe spesielt med fingeravtrykkene til Alexanderteknikk-læreren. De var tydelige og presise, ikke litt klint utover i kantene som avtrykk ofte er. «Unsmudged» var uttrykket de brukte.

Vi Alexanderteknikk-lærere er naturligvis bevisst på hvordan vi bruker hendene. Berøring er en så viktig del av jobben vår. Vi er bevisst på kvaliteten av kontakt og bruken av kraft. Vi får trening i det gjennom undervisningen vi gjør daglig. Det gjør nok at vi er over gjennomsnittet oppmerksom på hvordan vi bruker hendene ellers i dagliglivet.

Nå som det er korona-pandemi tror jeg alle er blitt mer oppmerksom på hva de gjør med hendene. Det er fin trening i selvobservasjon samtidig som det er helsemessig nyttig, for ikke å si samfunnsnyttig.

Et godt råd er å ikke ta seg i ansiktet, unngå å berøre øyne, nese eller munn. Det er spesielt krevende fordi vi gjør det så ofte og automatisk. Jeg merker selv hvor ofte jeg gjør det uten å tenke over det. Å ikke gjøre det blir en øvelse i det vi kaller «inhibisjon», å avstå fra en vane.

Et annet godt råd, og det aller viktigste, er å vaske hendene ofte. Å sørge for å vaske hendene kan også sies å være en del av jobben til en Alexanderteknikk-lærer. Vi gjør det rutinemessig før og etter hver elev. At jeg i tillegg er utdannet fiolinist hjelper også. Det er utenkelig å berøre instrumentet uten å være ren på hendene. Men selv jeg merker at jeg kan bli flinkere til å vaske hendene oftere ellers, når jeg ikke er på jobb.

Nå ser det ut til å bli mindre jobb på meg framover. På torsdag ble det bestemt at Asker kulturskole hvor jeg underviser fiolin to ettermiddager i uka legger ned aktiviteten de neste to ukene. Også på torsdag vedtok Helsedirektoratet «forbud mot og stenging av: Virksomheter som tilbyr frisørtjenester, hudpleie, massasje og kroppspleie, tatovering, hulltaking(piercing) og liknende». «Hands-on» Alexanderteknikk undervisning må regnes blant «og lignende». 

Helsedirektoratets vedtak er hjemlet i smittevernsloven. Brudd på vedtaket kan straffes med bøter eller fengsel. I praksis innebærer dette at Alexanderteknikk-undervisning som inkluderer berøring er forbudt de neste to ukene. Forbudet gjelder fram til torsdag 26. mars. Jeg tror vi må regne med at det er stor grad av sannsynlighet for at vedtaket forlenges.

Jeg slutter ikke helt å undervise. Jeg gir timer via Skype for de som er interessert. Ellers håper jeg nå endelig å få tid til å lese bunken med omtrent 20 bøker om Alexanderteknikk som jeg har liggende. Det skal bli fint. 



Relaterte blogginnlegg 



søndag 8. mars 2020

Hvorfor lang er bedre enn kort

Å stille spørsmål er alltid bra når du tar timer i Alexanderteknikk. Spørsmålene du stiller kan være avgjørende for undervisningen. Under et introduksjonskurs nylig stilte en av deltagerne inngående spørsmål om hva som er så bra med å tenke «lengde og bredde». Han var veldig interessert i å forstå hva fordelene var. Jeg tror jeg klarte å svare noenlunde tilfredsstillende på spørsmålene, men i ettertid har jeg tenkt på at det er flere ting som kunne vært nevnt.

Hvorfor kort
Først noen ord om hvorfor denne personen var så interessert i akkurat dette emnet. Han hadde drevet med styrketrening, og i styrketrening er det vanlig å fokusere på enkeltmuskler for å aktivere disse mest mulig og få mest mulig effekt av treningen. Du ønsker at muskelen skal trekke seg sammen mest mulig fullstendig.

Dette er en helt annen innfallsvinkel enn i Alexanderteknikken. I Alexanderteknikken er vi interessert i det dynamiske forholdet mellom kroppsdelene, og da alltid i kontekst av helheten. Å fokusere på enkeltmuskler gjør vi bare unntaksvis, og da eventuelt kun for å hindre uønsket aktivitet.

Selv om vi ikke tenker på aktiveringen av enkeltmuskler i Alexanderteknikken er ikke det nødvendigvis noe som alltid er feil. I noen sammenhenger kan det være nødvendig. I opptrening etter slag, etter operasjoner eller skader kan trening av spesifikke muskler være aktuelt. Dette er fagområdet til fysioterapeuter. Dette kan de bedre enn oss Alexanderteknikk-lærere. Vi hjelper bare til med å sørge for at denne treningen integreres i helheten.

En annen sammenheng der aktivering av enkeltmuskler kan tenkes å være nødvendige og ønskelig er styrketrening og vektløfting på høyt nivå. Det kan tenkes at på aller høyeste nivå, når man nærmer seg grensen for hva som er mulig, at det er ønskelig å ha kontroll på aktivering av enkeltmuskler. Dette blir et eksempel på en form for ekstremsport, og ikke noe det er hensiktsmessig eller sunt for vanlige mennesker å drive med.

Hvorfor lang
Hvis ditt utgangspunkt, din kunnskap og erfaring, er at aktivering og trening av spesifikke muskler er en god ting, er det ikke rart om du stiller spørsmål ved fokuset på å ha lengde og bredde i kroppen. Men først må det sies at dette er egentlig ikke særegent for Alexanderteknikken. Det er mange idretter der lengde er beskrivende for hensiktsmessig kroppsbruk og teknikk. Langrenn er ett eksempel. Dårlig teknikk og koordinasjon er ofte kjennetegnet ved kollaps. Kollapser du blir du kortere.

Hva er så fordelene med å tenke lengde?

Hvis vi først ser på enkeltmuskler er det klart at en muskel som er relativt lang kan utføre mer arbeid i form av bevegelse enn en som allerede er kort. (Når jeg skriver «relativt» lang er det fordi en muskel kan også være for lang. En muskel som er overstrukket har ikke et godt utgangspunkt å arbeide ut ifra). Når vi snakker om lengde i sammenheng med enkeltmuskler er det også slik at en lang muskel normalt vil være relativt avspent. Kroniske spenninger gir ofte korte muskler. Lange muskler er så avgjort bedre enn korte.

Når vi snakker om «lengde» i Alexanderteknikken er det ikke enkeltmuskler vi snakker om, men om forholdet mellom kroppsdelene og organiseringen av kroppen generelt. Indirekte vil musklene påvirkes. Å tenke lengde i Alexanderteknikken har først og fremst en preventiv hensikt. Å tenke lengde motvirker for mye spenning, og samtidig motvirker det for lite spenning og kollaps. Å tenke lengde (og bredde) sørger for at bare det som skal skje skjer. Å tenke lengde er med andre ord et hjelpemiddel til å endre uvaner.

En annen måte å beskrive det som skjer når vi tenker lengde på er at arbeidet fordeles over en større del av kroppen. Kraftbruken fordeles over flere muskler og kraften vi har utnyttes bedre. Vi blir på en måte sterkere.

Introduksjonskurset jeg nevnte innledningsvis hadde ryggsmerter som tema. Ryggen er den delen av kroppen som virkelig kan gjøres kortere. Å tenke lengde vil derfor ha stor innvirkning på hvordan ryggen fungerer. Hvordan ryggen fungerer påvirker i sin tur hvordan pusten fungerer. Å ha lengde i kroppen er fordelaktig for sirkulasjon og hjerte- og lungefunksjon.

Til slutt må vi ta med at hvis vi tenker på musklene i seg selv er det å tenke lengde en mye mer direkte og effektiv måte å tenke avspenning på enn måten folk vanligvis bruker. Å tenke lengde gir et signal til musklene om redusert spenning samtidig som effektiv funksjon kan opprettholdes. Denne formen for avspenning kan derfor brukes mens du er i aktivitet. Og det beste av alt er kanskje at dette er noe hvem som helst kan lære.


Relaterte blogginnlegg 




søndag 1. mars 2020

Velvære eller ikke være

Alexanderteknikken blir gjerne assosiert med velvære. Å gi slipp på unødvendige spenninger gir velvære. Å bevege seg lett og balansert gir velvære. Å kunne puste fritt gir velvære.

Når du opplever velvære er det lettest å bruke Alexanderteknikken. Det er lettest å unngå unødvendig spenning når du allerede er avspent. Men hvilken nytte hadde Alexanderteknikken hatt om du bare kunne anvendt den når alt var ro og velbehag?

Alexanderteknikk-timer er en oase av ro. Det gjør det mulig for eleven å ta seg tid til å observere og tenke. Noen elever kommer på timen og er anspente og ikke i balanse. Da er det en fordel for læreren å kunne bruke hendene. Det er relativt enkelt for læreren å hjelpe eleven til en bedre balanse slik at spenninger slipper taket. Noen ganger tar det litt tid, men det er alltid mulig.

Nybegynnere er mest avhengige av å «finne roen». Det er mest hensiktsmessig pedagogisk å begynne enkelt. Med erfaring bruker vi Alexanderteknikken når som helst, også når det stormer som verst. Livet er sjelden en oase av ro. Kanskje Alexanderteknikk-timer skulle vært mindre behagelige slik at de var mer realistiske?

Jo flere situasjoner og sammenhenger du kan bruke Alexanderteknikken i, jo mer nytte vil du ha av den. Å bruke teknikken som en avspenningsteknikk er fint, men det er ingen grunn til å stoppe der. Den kan gi så mye mer.

Hvilke situasjoner bruker du Alexanderteknikken i, og i hvilke situasjoner bruker du ikke Alexanderteknikken fordi det er «for vanskelig»?
 
Vanskelig er kanskje ikke det rette ordet. Noe kan oppleves som vanskelig bare fordi vi ikke har funnet rette måten å gå fram på. Hvis du forbinder Alexanderteknikken med «velvære» blir det problematisk. Du kan jo ikke oppleve velvære i en ubehagelig situasjon! 
Først må du akseptere situasjonen som den er, inkludert ubehag. Da har du allerede begynt å bruke Alexanderteknikken, for noe av problemet er ofte at vi forsøker å unngå opplevelsen av ubehag. Når vi slutter å forsøke å unngå opplevelsen og klarer å være i situasjonen fullt ut, åpner det seg nye muligheter. 


Relaterte blogginnlegg 

fredag 21. februar 2020

Lytte bedre

For mange år siden hadde jeg en fiolinelev som ble fulgt til timen av sin bestemor. Bestemoren spilte selv fiolin og kunne hjelpe barnebarnet med øvingen. På timen satt hun i et hjørne og hørte på. Det var bare det at hun ikke kunne la være å reagere hver gang gutten spilte en feil tone, og det kan skje rett som det er når du er nybegynner på fiolin. Da så det ut som om hun trakk seg sammen i vemmelse. Det var ingen stor bevegelse, men nok til at eleven ble berørt. Han reagerte med en lignende gest, og når du trekker deg sammen i kroppen blir det umulig å gjøre den egentlige påkrevde bevegelsen - å flytte fingeren slik at tonen blir ren.

Jeg bestemte meg for å omorganisere undervisningsrommet og plasserte notestativet slik at gutten ikke hadde bestemoren i synsfeltet. Det hjalp. Men ikke helt. Jeg oppdaget at jeg selv ble påvirket av bestemorens reaksjon, og om ikke jeg kunne forholde meg nøytral og la være å reagere kunne det i sin tur påvirke eleven.

Middelet til å forholde meg nøytral var Alexanderteknikken. Et grunnleggende prinsipp er «inhibition» som betyr nettopp det å kunne la være å reagere. Men like viktig er «direction», å tenke retning. Å tenke retning sørger for en tendens til ekspansjon i muskelskjelettsystemet. Det øker følsomheten for nettopp slike opplevelser som gjør at vi spenner oss og trekker oss sammen.

Etter hvert oppdaget jeg at jeg selv reagerte på samme måte som bestemoren til min elev når jeg hadde andre fiolinelever. Heldigvis var det ikke i samme grad. Men det var nok til at det påvirket undervisningen og gav en stemning av stress og anstrengelse.

Når vi hører noe vi ikke liker, for eksempel sure toner, er det naturlig å ville unngå det, trekke seg vekk. Når vi spiller et instrument er det ikke ulyd vi ønsker å produsere. Tvert imot har vi en forestilling om neste tone, og om resultatet er uønsket er det lett å reagere negativt. 
Jeg observerte også en annen måte jeg anspente meg på i undervisningen. Når en elev forsøkte å få til noe som var litt krevende spente jeg meg og holdt pusten for liksom å hjelpe eleven.

Denne anspentheten kan tolkes som tegn på engasjement, og man kunne tro det innebar engasjert lytting. Det er ikke tilfelle. Spenningen er tegn på at vi slettes ikke ønsker å høre, at vi helst vil høre noe annet. 

All erfaring jeg har gjort tilsier best lytting når jeg velger å avstå fra å reagere og i stedet sørger for å organisere meg best mulig ved å tenke retning. Å tenke retning innebærer å ha lengde og bredde og en «åpen» kropp. Åpen kropp gir åpne ører.
Dette er en parallell til en Alexanderteknikk-lærers åpne og lyttende hender som kun er mulig gjennom hvordan læreren organiserer hele muskelskjelettsystemet, ikke bare hendene.

Når jeg avstår fra å reagere har jeg også bedre tid til å lytte. Ikke minst er dette viktig i Alexanderteknikk-undervisningen. Alexanderteknikken er i prinsippet enkel og burde være enkel både å forklare og forstå, men slik er det ikke alltid. Vi kommer borti problemstillinger som kan være ganske kompliserte. Alle har sin egen oppfatning om saker og ting, også om hvordan kroppen er ment å fungere. Vi Alexanderteknikk-lærere har helt spesielle erfaringer som er ulik den de aller fleste elever har vært igjennom. Lærer og elev har derfor ulikt utgangspunkt og det er viktig for læreren å prøve å forstå det eleven forstår, på elevens måte.

Alle kan ha nytte av å kunne lytte med et åpent sinn, dvs. kunne vente med å reagere. Problemet i dag er jo nettopp det at det er så lett å gi en umiddelbar reaksjon. Det er bare å trykke og sende. Det er fort gjort å uttrykke noe man angrer på i ettertid. Og kanskje har vi ikke alltid forstått det vi leste eller hørte. Når noen påstår at jorda er flat eller at CO2-utslipp ikke påvirker klimaet så er det ikke umiddelbart lett å forstå hvordan de kan påstå noe slikt. At de tar feil er helt innlysende, men det går ikke an å gi en fullgod respons uten at vi har forstått tankegangen bak påstanden.

Vi må ta oss tid til å lytte. Det betyr først og fremst å avstå fra å reagere umiddelbart, og å være åpen for inntrykk. Alexanderteknikken er dermed en god hjelp til akkurat det. Enten det er sure toner, kompliserte spørsmål eller rare meninger kan det å lytte åpent og tålmodig oppleves som tildels ubehagelig. Jeg sier derfor ikke at det er enkelt, men det er helt nødvendig.



Relaterte blogginnlegg




lørdag 15. februar 2020

En ny begynnelse

Forrige innlegg handlet om aktiviteter som krever at du må bruke ekstra krefter. For å være oppmerksom på hvordan du gjør ting er det lurt å begynne fra nøytral. Innleggene før det igjen handlet om å bøye seg ned. Du kan best bli oppmerksom på hvordan du bøyer deg ned om du begynner i full oppreist, nøytral, stilling. Men hva er egentlig nøytral?

Det er sjelden vi er i nøytral, fullt oppreist stilling, at vi står rett opp og ned uten å gjøre noen ting. Om du bare står og venter på bussen gjør du kanskje noe med hendene, flytter vekten fra det ene beinet til det andre, snur på hodet for å se på noe, osv. Å bare stå rett opp og ned, i nøytral posisjon, er nærmest å regne som unaturlig. Men derfor er det også nyttig å komme til den posisjonen av og til, og særlig som et utgangspunkt for å analysere hva vi faktisk gjør når vi gjør noe.

Det er bare et lite problem, eller egentlig et stort et – du kan ikke vite om du faktisk er i nøytral.

Det vante
I Alexanderteknikk-timer hender det rett som det er at eleven opplever å stå lent bakover enda han eller hun står rett opp og ned. Læreren har med sine hender hjulpet eleven til en mer nøytral stilling. Eleven er så vant til å være lent forover at den nøytrale posisjonen oppleves som «feil». Et blikk i speilet kan gi en åpenbaring.
Når jeg selv utveksler arbeid med andre alexanderlærere i vår pågående faglige utvikling, og en kollega legger sin hånd på min nakke, kan jeg alltid oppleve mer av hva jeg faktisk gjør der jeg står. Jeg er heller ikke i «nøytral». Det er alltid mer jeg kan la være å gjøre.

«Nøytral» finnes altså i praksis ikke. Vi har vaner, eller uvaner, i forhold til det å være oppreist i forhold til tyngdekrafta. Siden tyngdekrafta er konstant er vanene også mer eller mindre konstante, noe vi bruker hele tiden. Ser vi nøye og detaljert på det å f.eks bøye seg ned gjør vi altså «feil» allerede før vi har begynt. 
Det blir som å skulle legge ut på tur med et kompass som viser feil, og som Alexander sa: «You can't know a thing from an instrument that is wrong» (Alexander 1995, s.198).

Så hva gjør vi med det?

Begynne fra begynnelsen
Mange vil argumentere for at siden vi gjør «feil» med en gang vi reiser oss, så må vi begynne med å legge oss ned og ta det derfra. Det er mye som taler for en slik strategi, ikke minst er den logisk. Den brukes da også mye i Alexanderteknikken ved at vi legger oss ned i det vi kaller «aktiv hvilestilling» eller «semi-supine». Hver gang du reiser deg fra semisupine er det en anledning til å observere ditt forhold til tyngdekrafta. 

Noen Alexanderteknikk-lærere tar det et skritt lengre og jobber med det som kalles «the Dart procedures». Raymond_Dart var en kjent anatom, mest kjent for å være den som oppdaget førtidsmennesket «australopithecus». Han var en stor tilhenger av Alexanderteknikken. På basis av at han var anatom og antropolog foreslo han å bruke posisjoner basert på menneskets utvikling fra fisk til amfibie til reptil osv., for å studere hvordan vi organiserer oss i forhold til tyngdekrafta. Noen Alexanderteknikk-lærere satte senere disse i system og begynte å anvende dem praksis (Dart 1996, Simmons 2015).

Selv når du legger deg ned i semisupine kan du merke at du ikke er i nøytral. Du vil fortsatt holde på deler av kroppen, du gjør fortsatt noe unødvendig. Etter hvert som du ligger der gir du slipp på spenninger og kommer nærmere nøytral. Du får en mulighet til å begynne på nytt. 

Hva om spenningene du gir slipp på når du ligger i «aktiv hvilestilling» i stor grad kommer fra f.eks at du sitter og jobber foran en datamaskin? Selv om du skulle klare å oppnå «nøytral» tilstand, og klare å komme deg opp fra gulvet fortsatt i nøytral, gjenstår utfordringen med å forholde seg til å jobbe med datamaskinen. Vanene du har i forhold til den jobben forsvinner ikke uansett hvor lenge du blir liggende og hvor uansett hvor nærme du er å være i «nøytral».

Du trenger en annen strategi.

En ny begynnelse
Hjernens kart over hvordan kroppen er organisert er ikke fast og uforanderlig. Som du så i eksemplet med eleven som trodde at han/hun lente seg bakover blir hjernens kart påvirket av hvilke vaner vi har. Faktisk er det slik at hjernens kart over kroppen blir oppdatert når du beveger deg. Det betyr du kan påvirke kartet gjennom kvaliteten på bevegelsene du gjør. Du kan rekalibrere kartet gjennom bevisst planlegging og utførelse av bevegelser.

Sagt på en annen måte kan vi se ethvert ønske om å utføre en bevegelse som en ny mulighet, en ny begynnelse til å gjøre ting annerledes. Alexanderteknikken går ut på å utnytte denne muligheten.

I Alexanderteknikken tenker vi «retninger» (nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred osv). Disse er først og fremst preventive og skal hindre kollaps og/eller sammentrekning. Samtidig påvirker de bakgrunnstonus og forutsetningene for bevegelse. Retningene kan faktisk ses på som bevegelse i seg selv, men en tenkt bevegelse du ikke kan utføre muskulært. Tenkt som ønsket bevegelse kan det hende at retningene i seg selv bidrar til å oppdatere hjernens kart over kroppen.

Å tenke retning forbereder deg til bevegelse. De vanligvis umerkelige endringene som skjer i organiseringen av muskelspenning gjør deg mer følsom på om du er ferd med å utføre bevegelsen på en måte du ikke ønsker. Du blir dermed i stand til å stoppe eller endre uønskede tendenser.

Når kvaliteten på bevegelsene blir bedre vil også organiseringen av kroppen gradvis bli bedre. Du gjør mindre av det som er unødvendig og du kommer gradvis nærmere «nøytral». Denne prosessen tar tid, men det finnes en snarvei.

En hjelpende hånd
I en Alexanderteknikk-time vil læreren bruke hendene sine på deg mens du sitter, står og er i bevegelse, for å stimulere til de endringene som skjer når du tenker retning. Du kan si at lærerens hender tenker for deg. Ved hjelp av lette berøringer kan store endringer skje i løpet av en time. I løpet av 30 timer skjer det endringer som ville krevd jevn innsats over mange år om du jobbet på egen hånd. Alexanderteknikk-timer må derfor ses på som en investering.

Å ta timer ligner litt på det å ta timer for å lære å spille et instrument. Du lærer litt etter litt, og blir gradvis mer selvstendig, og jo større innsats, desto større framgang. Forskjellen er at i Alexanderteknikken jobber vi med å endre grunnleggende vaner, blant annet vanene vi har i forhold til tyngdekrafta, vaner du antagelig ikke vet at du har. Men muligheten for endring ligger der. Hver bevegelse du gjør kan være en ny begynnelse. 


Relaterte bogginnlegg

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures Articles. Mouritz.
Dart, Raymond. 1996. Skill and Poise. STATBooks
Simmons, Robin J. 2015. The Evolution of Movement: A guide to the procedures originated by Prof. Raymond Dart. Simmons (egenpublisert).






søndag 9. februar 2020

Ta i


Jeg har skrevet flere innlegg i det siste om det å bøye seg ned. Det er en bevegelse vi gjør ofte. Derfor kan kvaliteten vi utfører bevegelsen med ha mye å si for vår tilstand generelt, og muskelskjelettsystemet spesielt.
Når vi bøyer oss ned kan det ofte være mulig å observere om du kollapser eller spenner deg, og det er ofte mulig å observere hvilken effekt Alexanderteknikken har på bevegelsen.

En annen type aktivitet som kan egne seg godt for å oppleve og utforske Alexanderteknikkens prinsipper er bevegelser der vi må utøve ekstra kraft. Dette kan virke kontraintuitivt om du tror Alexanderteknikken handler om å «slappe av». Alexanderteknikken handler om å organisere og bruke kreftene våre på en effektiv måte, og det blir spesielt tydelig når vi må bruke kraft, når vi må ta i litt ekstra.

Kollaps og skvis
Når vi bruker kroppen på uhensiktsmessige måter gjør vi oss mindre og kortere. Vi kollapser eller trekker oss sammen, eller en kombinasjon av begge deler. I situasjoner hvor vi bruker ekstra kraft blir dette spesielt tydelig.
Når vi bruker ekstra kraft må deler av kroppen stives av og stabiliseres. Om vi er uorganisert og har spenning på feil steder, vil nødvendig støtte kunne mangle og vi kollapser lettere. Kraften vi bruker går i feil retning og vi ender opp med å klemme oss selv sammen i stedet for å utøve kraft mot ett eller annet eksternt objekt.

Situasjoner der du noen ganger må ta i litt ekstra er for eksempel når du
  • åpner et glass (syltetøy eller lignende)
  • vrir opp ei fille
  • åpner ei tung dør
  • løfter noe (en handlepose)

Hvilke situasjoner er det du må ta i litt ekstra? Hvordan gjør du disse tingene? Kan du oppdage om du utfører oppgaven på en uhensiktsmessig eller god måte? 
Jeg skal ikke gå nærmere inn på hva som er vanlige feil. Det kan du klare å finne ut selv ved å observere deg selv eller andre. Jeg skal heller forsøke å gi noen tips om hvordan å tenke for å få kraften til å gå i riktig retning.

3 prinsipper 
Det er tre ting du kan tenke på når du må ta i litt ekstra:
  1. Begynne fra nøytral
  2. La kraften gå gjennom kroppen
  3. Tenk ekspansjon og at arbeidet fordeles over størst mulig område

For å illustrere prinsippene skal jeg beskrive to situasjoner du kan prøve ut i praksis. Det første er å løfte og holde noe, det andre er å dytte.

Løfte
Finn en gjenstand å løfte, noe som veier litt, f.eks en stol. Begynn med å legge hendene på stolen eller tingen du vil løfte uten at du gjør noe. La hendene hvile mot kontaktflaten og la armene og resten av kroppen være mest mulig i «nøytral». (Ideelt sett vil du allerede ha tenkt på hvordan du kan organisere deg selv optimalt i forhold til oppgaven. For en gangs skyld dropper vi den delen av prosessen).
Når du begynner å løfte øker du trykket mot stolen. Da øker også naturlig nok trykket mot hendene dine. (Newtons tredje lov). La trykket mot hendene tillate hendene å utvide seg. Forestill deg at trykket går videre gjennom armene og inn i ryggen, videre gjennom beina og føttene og ned i bakken. 
Forestill deg at ryggen utvider seg på samme måte som hendene, at ryggen tar i mot vekten ved å bli lengre og bredere, at kroppen ekspanderer. I det du løfter stolen eller gjenstanden fra underlaget vil den ekstra vekten måtte tas imot av føttene dine. Er tingen tung nok vil du kunne merke at kontakten mellom føtter og gulv endres. Tenke at føttene får utvide seg akkurat som hender og rygg. 

Dytte
Stå ca en halv meter fra en vegg. Stå diagonalt slik at den ene foten er nærmere veggen enn den andre og med tærne pekende mot veggen. Legg ei hånd mot veggen. Stå mest mulig i «nøytral» og la hånda hvile mot underlaget.

Begynn å lene deg mot veggen slik at trykket mellom hånda og veggen øker. Som når du løftet, la det ekstra trykket tillate hånda å utvide seg. Tenk at du lar trykket gå videre gjennom armen, inn i ryggen, gjennom beina, ned i føttene og ned i bakken. Du vil merke at for å få størst mulig trykk mot veggen, mest mulig vekt, må du la trykket gå ned i «bakfoten». 
Tenk at armen blir lengre, skuldrene ryggen bredere og ryggen lengre. Tenk at du lar det ekstra trykket fordele seg over størst mulig område. 

Har du lært Alexanderteknikk vil du tenke på hodet og nakken også: la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen bli lengre og bredere osv. Tenk at trykket du tar imot med hånden hjelper ryggen din til å bli lengre og bredere, til at hode og bekken kan gå hver sin vei, og at hodet dermed kan gå mer «opp». Du ønsker å integrere bruken av kraften med tanken om retning i kroppen. Det er ingen motsetning mellom Alexanderteknikkens «retninger», som ofte oppfattes å handle kun om avspenning, og det å bruke ekstra kraft. Tvert imot kan vi utnytte bruken av kraft til å tenke bedre retninger. 

Når du har prøvd både å løfte og å dytte håper jeg du forstår at selv om krafta går i ulike retninger er prinsippene nøyaktig de samme. Prøv og se om du kan følge prinsippene og tenke på samme måte når du for eksempel vrir opp ei fille.

Alt alltid
Nå har jeg skrevet om det å ta i litt ekstra, bruke kraft. Men egentlig, siden fysikkens lover er konstante, kan vi tenke på akkurat samme måte om vi bare bruker et minimum av kraft. Selv om du bare holder mobilen din må vekta av mobilen ned i føttene. Den har ikke andre steder å gå. Kroppen din er mellom mobilen og bakken. 

Når vi innser dette forstår vi også at gode bevegelser og optimal bruk av kroppen aldri handler om bare armen, eller skuldra eller nakken. Det er alltid alt på en gang.

Relaterte blogginnlegg





søndag 2. februar 2020

Slapp, stiv eller akkurat passe

I de foregående blogginnleggene har jeg skrevet om en enkel dagligdags bevegelse – å bøye seg ned. Fordi vi bruker denne bevegelsen så mye vil måten du gjør den på ha stor innvirkning på helsen til muskelskjelett-systemet.

Forrige gang foreslo jeg måter du kan eksperimentere på for å bli bevisst hvordan du gjør bevegelsen. En normal person vil gjøre ting som å 
  • begynne bevegelsen i overkroppen før beina, slik at overkroppen presses sammen 
  • stramma nakken slik at nakken bli kortere, og la haka falla nærmere brystet
  • bruke muskler for å bøye knærne i stedet for å la tyngdekrafta gjøre jobben
  • holde pusten


Det siste glemte jeg å nevne forrige gang. At du holder pusten oppdager du lettest når du kommer opp igjen og begynner å puste friere igjen. Hvis du ikke kan puste fritt når du har bøyd deg ned er det et tegn på at organiseringen av muskelskjelett-systemet ikke er optimal.

Endring av vaner
Har du prøvd ut det jeg foreslo i forrige innlegg har du nå en viss ide om hva du gjør når du bøyer deg ned. Du har kanskje oppdaget noen uvaner. Når vi oppdager at vi gjør noe vi ikke ønsker å gjøre det fristende å endre på det direkte. Men når det gjelder bevegelser og organiseringen av muskelskjelett-systemet, og særlig det vi vanligvis beskriver som «kroppsholdning», fungerer det dårlig med direkte intervensjon. Du risikerer å legge til noe ekstra, en ny uvane, istedet for bare å slutte med det du ønsket å slutte med.

I eksperimentet jeg foreslår nedenfor skal vi forsøke endre forutsetningene for bevegelsen og dermed påvirke kvaliteten på bevegelsen indirekte. Enhver bevegelse begynner som en tanke, en intensjon, så vi skal forsøke å endre måten å tenke på.

Tenkning og bevegelse
Vi er ikke vant til å tenke i forhold til bevegelse. Vi ønsker å gjøre noe, og så gjør vi det uten å tenke noe særlig over hvordan vi gjør det. Eller, hvis vi blir oppmerksomme på hvordan vi gjør en bevegelse, så begynner vi å kjenne etter, å føle. Å tenke er ikke det samme som å føle. Sanseinformasjon er noe vi vurderer i etterkant, her handler det om intensjonen vi har før bevegelsen og underveis.

Forrige gang anbefalte jeg å tenke over hvordan bevegelsen utføres. Når du bøyer deg ned kan du for eksempel tillate tyngdekrafta gå gjøre jobben med å folde beina sammen, og du kan bli bevisst på at hofter, knær og ankler må tillate bevegelsen, at hoftene går bakover og knærne forover, (avhengig av hvordan og hvor dypt du bøyer deg ned). Å ha en klar forestilling om hvordan bevegelsen skjer rent anatomisk kan være en fordel. Nå går vi et skritt videre og ser på hvordan vi kan bruke tanken for å påvirke den generelle organiseringen av muskelskjelettsystemet.

Eksperimentet
I dette eksperimentet tester vi ut tre ulike måter å tenke på og forsøker finne ut hvilken effekt det har på bevegelse. Vi kan bruke hvilken som helst bevegelse, men jeg vil anbefale at du fortsetter med bevegelsen vi allerede har sett på – å bøye seg ned.

Første trinn i eksperimentet er å gjøre bevegelsen noen ganger for å etablere et fast utgangspunkt å vurdere ut ifra. Om du bøyer deg ned kan det gjøres på veldig mange måter når det gjelder dybde, vinkel og hastighet. Bestem deg for én måte å gjøre det på og hold deg til den.

Når du har bestemt deg for måten å utføre bevegelsen på kan du gjøre den noen ganger slik at du har et fast utgangspunkt og sammenligningsgrunnlag.
Deretter kan du gå over til å bli kjent med de ulike måtene å tenke på. De er: 
A. Så avslappet så mulig. Tenk at du skal bruke så lite spenning som mulig. 

B. Rett i ryggen. Tenk at uansett hvordan du gjør bevegelsen skal ryggen være rak. 
C. Retning. Tenk at hode og bekken går vær sin vei.

Begynn med å stå rett opp og ned i nøytral stilling. Tenk ideen en stund før du gjør bevegelsen, og tenk mens du gjør bevegelsen. Gjør A noen ganger og ta så pause før du går til B. Å holde mentalt fokus på noe bestemt krever våkenhet og disiplin, så ikke hold på for lenge om gangen, og ikke gjør for mange repetisjoner.

Når du har gjort deg kjent med de tre tenkemåtene har du kanskje allerede en oppfatning om hva effekten av de ulike er. Men Tredje og siste steg er å sammenligne tenkemåtene. Nå kan du gjøre dem etter hverandre, eller veksle mellom dem. Gjør hvilken rekkefølge du mener er best for å få fram kontrastene mellom måtene og tenke på. Igjen - ikke hold på for lenge og ikke gjør for mange repetisjoner. Ta heller pause.

Effekten av de ulke måtene og tenke på er kanskje ikke synlig for det blotte øye. Men det er mulig at den er det, så det kan være en god idé å prøve ut eksperimentet foran et speil. Eller helst minst to, satt opp slik at du kan se deg selv fra siden eller bakfra.

Resultater og drøfting
Hva fant du ut? Hvilken effekt har de ulike måtene å tenke på, om noen, og hva var de eventuelle forskjellene? Hva tror du er årsaken til forskjellene? Hadde noen av tenkemåtene positiv eller negativ effekt på dine (u)vaner i bevegelsen? Hvilken måte å tenke på foretrakk du, om noen?

Konklusjon
Hvis du kjenner til Alexandertekikken tenker du kanskje at C var den «riktige» måten å tenke på. Versjon C har visse fordeler framfor A og B, men det er ikke sikkert du kan trekke noen konklusjon om dette basert på ett enkelt eksperiment. Kanskje du kan trekke konklusjoner om andre ting. 
Kanskje fant du ut noe om forskjellen og likheten mellom bare å tenke en ting og å gjøre det? Eller hvor lett eller vanskelig det er å bare tenke noe mens du beveger deg? Kanskje fikk du bedre forståelse for hva det vil si å tenke «retning» som vi gjør i Alexanderteknikken? Kanskje forstår du bedre hva dine egne vaner er?

Kanskje fikk du noe nytt å lure på? Når forskere gjør eksperimenter finner de kanskje ikke svar på det de lurte på, men de finner alltid nye spørsmål. 


Relaterte blogginnlegg

søndag 26. januar 2020

Samle fakta

I de to foregående blogginnleggene har jeg skrevet om å anvende Alexanderteknikken i en enkel, dagligdags bevegelse – det å bøye seg ned. Det er en bevegelse som ofte fører til både for mye spenning i deler av kroppen, og for lite andre steder. Med andre ord generell diskoordinasjon og kollaps.

Det har mye for seg å se nærmere på hvilke vaner du har i forhold til denne enkle bevegelsen. Til en viss grad skal det lite til for å forbedre måten du bøyer deg ned på. Men samtidig er det kanskje ikke så enkelt. Det kan være vanskelig å vite helt hva du gjør i en så mye brukt bevegelse. Vanene er så sterke og føles greit «riktig». I bøyd stilling bruker du mer muskler enn når du er oppreist, så du kan ikke bedømme det du gjør ut ifra et ønske om å være mer «avspent». Det kan i det hele tatt være problematisk å bedømme ut ifra hva du føler. Et av prinsippene i Alexanderteknikken går ut på at sansene våre er relative og at vi kan tolke sanseinformasjon feil, særlig når det gjelder vaner. 

Så hva gjør vi med det?

Den enkle løsningen er å ta timer hos en Alexanderteknikk-lærer, men hva om du skulle gjøre som Alexander selv og finne ut av ting på egen hånd? For å finne ut mer må vi forske, og når vi forsker gjør vi eksperimenter for å samle mer informasjon. Her kommer noen forslag til eksperimenter.

Hjelpende hånd
Det første du kan prøve ut er noe jeg ofte bruker på introduksjonskurs. Legg ei hånd på nakken mens du bøyer deg ned og kjenn hva som skjer i nakken. Hodet er tungt og mye må skje i nakken når vi bøyer oss forover. Nakkemusklene får en større jobb. Dette er muskelaktivitet vi normalt ikke kjenner uten å for eksempel legge ei hånd på nakken. Men kanskje er det unødvendig aktivitet der også? Kanskje lar du hodet og nakken falle forover, eller drar du hodet bakover slik at nakken blir kortere? Kan du eventuelt la mindre skje i nakken? Det som skjer i nakken er ofte kompensasjon for noe som burde skje andre steder, for eksempel at du bøyer knærne. 

Du kan selvfølgelig gjøre noe uønsket selv om du ikke beveger hodet og nakken. Du kan bli stiv og anspent, holde haka inn, f.eks. Selv om vi ikke ønsker å la nakken kollapse eller dra hodet bakover må hodet være bevegelig.

Å ha hånda på nakken har begrenset nytte. Det er jo ikke naturlig, ikke noe du vanligvis gjør. Men å registrere hva som skjer i nakken på denne måten kan forhåpentligvis gi en idé om hva vi prøver å unngå når det gjelder hode og nakke.

Du kan prøve ut noe du gjør til vanlig, f.eks plukke opp noe fra gulvet, med og uten hånda på nakken. Kan erfaringen fra å ha hånda på nakken gjøre deg mer oppmerksom på hva du gjør også når du ikke har hånda på nakken?

Relativitet
Det dynamiske forholdet mellosm hodet, nakken og resten av kroppen mens vi er i bevegelse er uhyre intrikat. Det handler om mye mer enn å unngå å stramme nakken. Å få en idé om hva som skjer i forholdet mellom hode og bekken kan være nyttig for å få en bedre forståelse.

I dette eksperimentet skal jeg be deg om å gjøre noe vi vanligvis ikke gjør i Alexanderteknikken: lukke øynene.

Alexanderteknikken handler om hvordan vi gjør ting. Vanligvis har vi øynene åpne når vi gjør noe. Å lukke øynene er ikke normalt. En annen ulempe ved å ha øynene lukket er at du lett kjenner for mye etter innvendig og henger deg opp i uviktige detaljer. 

Men sanseinformasjon fra synet kan være ganske overdøvende. Å lukke øynene er et enkelt hjelpemiddel til å kunne bli mer oppmerksom på ting du vanligvis ikke kjenner, og kan skape en kontrast til den vanlige måten å gjøre noe på, i denne sammenheng det å bøye seg ned.

I dette eksperimentet begynner du med å stå rett opp og ned i nøytral stilling. Så bøyer du deg ned. Du bestemmer selv hvordan og hvor dypt, men tenk på at du skal gjøre det på mest mulig samme måte hver gang, slik at du har sammenligningsgrunnlag. La føttene beholde samme posisjon.

Bøy deg ned først et par ganger med øynene åpne. Spør deg selv om hva som skjer med forholdet mellom hode og bekken. Blir avstanden mellom hode og bekken kortere, eller er den det samme? Beveger hodet seg forover eller bakover i forhold til bekkenet, eller beveger hode, ryggsøyle og bekken seg som en enhet?

Lukk deretter øynene og gjør samme bevegelse. Blir noe annerledes, eller kan du oppdage mer av hva som skjer?

Åpne øynene og gjør bevegelsen igjen. Kan du ta med deg noe av den ekstra oppmerksomheten du fikk med lukkede øyne?

Sagt veldig firkanta vil vi helst at det skjer minst mulig i forholdet mellom hode og bekken. Ingen kollaps og ingen fiksering. Men med en gang vi prøver å gjøre noe direkte med forholdet har vi lett for å stivne, så ikke prøv på noe foreløpig.

Bruk speil
Alexander hadde ingen alexanderlærer til å hjelpe seg og måtte finne ut av ting på egen hånd. Hjelpen fikk han ved å se i speilet. Det kunne gi pålitelig informasjon om hva han gjorde. Å bruke speil kan være spesielt nyttig når du bøyer deg ned. Ved å bruke to speil kan du se deg selv fra siden eller litt bakfra. Da kan du lett seg om du kollapser eller trekker deg sammen.

Men den potensielle faren ved å bruke speil er at du prøver å oppnå en bestemt form. Du vil at det skal se bra ut, og dermed vil du stivne. Du må først og fremst godta informasjonen du får uten å gjøre noe med det.

Hvis du er av den teknologisk avanserte typen kan du kanskje sette opp kamera og skjerm i stedet for speil. Å ta bilde av seg selv med mobil eller få noen andre til å filme kan også fungere, men blir ikke det samme som å se seg selv «live».

Neste steg
Når du har prøvd ut det jeg har foreslått har du forhåpentligvis en bedre forståelse for hvordan du bøyer deg ned, og eventuelt hvilke tendenser til uvaner du har. Men hva skal du gjøre for å endre det? Neste gang skal jeg foreslå noen flere eksperimenter som går på akkurat det.


Relaterte blogginnlegg



søndag 19. januar 2020

Bøye seg ned

I forrige innlegg skrev jeg om Alexandeteknikken i praksis. Eksemplet jeg brukte var det å bøye seg ned – en bevegelse vi gjør mange mange ganger hver dag. Med litt oppmerksomhet kan du forbedre måten du gjør bevegelsen på og oppnå en bedre fysisk tilstand. Underveis vil du lære mer om både hvordan du selv fungerer og om Alexanderteknikken.

Jeg skrev om det å bøye seg ned generelt. Det var mange ting jeg ikke kom inn på. Om du går inn i prosessen med å observere hvordan du bøyer deg ned vil du ganske sikkert oppdage flere ting som er typisk for de fleste.

Bruk beina
Det første du sannsynligvis vil oppdage er at du må bruke beina mer enn du er vant til. Folk flest i vårt «siviliserte» samfunn er stive i beina, kanskje fordi vi sitter så mye. Når vi skal bøye oss ned foretrekker vi heller å kollapse i overkroppen enn å bøye knærne mer enn vi synes er nødvendig.

Å bli vant til å bruke beina har store positive ringvirkninger. En sterk og balansert kropp er avhengig av dynamisk spenning i beina. Bruker du beina mer vil beinmuskulaturen bli sterkere og leddene vil holde seg friske. Dynamisk spenning i beina vil også være positivt for spenningskvaliteten i armer og hender. Det er derfor vi Alexanderteknikk-lærere mer eller mindre alltid bøyer knær, hofter og ankler i «monkey»-posisjon når vi bruker hendene. Sist men ikke minst vil du ved å bruke beina unngå å stramme nakken og skvise ryggen.

La nakken være fri og bevar lengden
Det andre du vil kunne oppdage, men som er mye vanskeligere å observere, er at du sannsynligvis beveger øverste del av kroppen nedover før du har begynt å bruke beina. Konsekvensen er at du presser overkroppen sammen. Denne tendensen er vanligvis del av et mønster som går ut på at du spenner nakken og drar hodet bakover, samtidig som hodet og halsen trekkes ned mot brystkassa. Om du er en av de ytterst få som ikke har denne uvanen når du bøyer deg ned er du heldig.

Tenke først
Den tredje tingen du vil kunne oppdage, men som er enda vanskeligere å observere enn de to foregående tendensene, er at du vil begynne å spenne deg med en gang du får lyst til å bøye deg ned. Du vil kunne oppdage at selve forestillingen om å bøye seg ned er assosiert med det å bruke unødvendig muskelspenning. For eksempel vil du kanskje begynne å bøye deg ned allerede flere meter før du kommer fram til tingen du skal plukke opp.
En annen side ved det samme fenomenet er at mange synes å ha en forestilling om at det å bøye seg er tungt, til og med regelrett slitsomt. En slik forestilling vil gjøre at du engasjerer mer muskelkraft enn nødvendig. 
Bevisst eller ubevisst har vi alltid en forestilling om hva som skal til for å utføre en oppgave. Når denne forestillingen er feil har vi en uvane. For å endre vaner må vi derfor tenke før vi handler.

Det vi kan tenke over er at det å bøye seg ned ikke krever mye muskelspenning. Ja, det krever mer muskelarbeid å være i bøyd stilling enn å stå oppreist. Med en gang du bøyer deg må du må du bruke mer muskler i beina, ryggen og nakken. Men å komme ned i posisjonen krever ikke mye muskelkraft, og det er der de fleste av oss gjør feil. Vi bruker muskelspenning for å bøye oss ned når alt vi behøver å gjøre er å løsne hofter, knær og ankler og la tyngdekrafta gjøre jobben.

Når vi har tenkt over hvordan bevegelsen er ment å fungere og prøver den ut i praksis vil vi kunne oppdage nye og bedre måter å bøye seg ned på. Men vanene vi har i forhold til bevegelsene vi gjør er ofte så inngrodde og innprogrammert i systemet at du vil også ha nytte av å tenke mer spesifikt på hva du vil unngå. Det er her Alexanderteknikkens «retninger» kommer inn. Du ønsker å «la nakken være fri slik at hodet går fram og opp slik at ryggen kan være lang og bred», og du ønsker at knærne kan få slippe «forover og fra hverandre». Disse tankene er preventive og skal hindre at du strammer nakken og drar hodet bakover og lar overkroppen kollapse istedet for å la knærne bøye seg.

Ved å tenke retningene før og under bevegelsen får musklene bedre betingelser. Du bruker mindre muskelkraft og føler mer av hva som skjer, og kan bli mer oppmerksom på om du kollapser eller spenner deg.


Relaterte blogginnlegg