lørdag 29. mai 2021

Habitual Procedures

No learning process is perfect. When learning any skill, bad habits may creep in. The Alexander Technique is no exception. Recently I published an article about the bad habits one can risk acquiring when one is trying to give conscious directions as we do in the Alexander Technique. 

Another potential source of bad habits and unwanted side effects is the activities and movements that are often extensively used when teaching, learning and practicing the technique. In this article I present some examples of the bad habits one can risk inadvertently cultivating from Alexander Technique procedures.

Chair Work
What we call "chair work" is a staple in traditional hands-on Alexander Technique lessons. I'm not going to discuss the pros and cons of chair work here. That's for another article. I'll just point out that what we do a lot and in a particular way, will influence our habits, and if we are not careful, this will not necessarily be for good. 

The sitting down, standing up movements used in chair work are artificial. They create something of a laboratory condition. We don't normally stand in front of the chair with our feet placed parallel, both arms hanging by the side, before sitting down; and  we don't normally let both arms hang passive at our sides when standing up.

This non-use of the arms has a function, as one aspect of chair work is to engage the legs and back in an integrated way, reducing any unwanted and unnecessary activity in the arms, shoulders, and neck. We want to achieve uprightness with the least amount of effort. 

But if this is all there is to the lessons, the pupil (as I did) might subconsciously begin avoiding using the arms altogether. We need to use the arms for a lot of things, obviously. What is not that obvious is the use of arms in our communication. We use gestures. Subconsciously avoiding the use of the arms may unintentionally block a channel of communication and hamper our expressiveness .

The movements in chair work are artificial, as mentioned above. They are two-dimensional. This do make things easier, but this lack of rotational movements can be a problem in the long run. As with the tendency to not using the arms, the pupil might not want to turn his/her head. This might lead to "alexandroid" tendencies mentioned in the first article. The lack of rotational movements could potentially defy the purpose of the Alexander Technique lessons.  Rotational movements can be said to be the hallmark of free movements. The possibility for rotation is often what is suppressed by unnecessary muscular tensions. 

The two dimensional character of the movements in chair work influences peoples perception of the technique. Anyone able to read Norwegian can see an example of this in the blog article "Foran og bak."

Sitting is an activity that is relevant for any Alexander Technique lesson whether it can be described as traditional or not. Sitting is an activity most people nowadays do a lot. Many people are not able to balance freely on their sitting bones. That is something they need to learn. (Or rather, they need to unlearn the bad habits that impede their ability). Naturally, we tend to focus on a kind of neutral sitting, sitting on a flat surface with feet flat on the floor. 

It can be a problem if this way of sitting, which is ergonomically sound, consciously or subconsciously is seen as the 'correct' way of sitting. Then the pupil's repertoire of movements is reduced. It should be enriched. I remember after having had only six lessons insisting on trying to sit up straight on a soft sofa. It was an example of a rigid mind in a rigid body. 

The ability to balance freely on the sitting bones is only the starting point which makes the pupil take the best advantage of any chair. I have several chairs in my teaching room. A couple of them 'bad' ones. I find them very useful in my teaching. 

There are lots of ways to use walking as an activity when experimenting and practicing the Alexander Technique. The number of movement variations that can be derived from walking, or from aspects of walking, is endless. A lot of examples can be found in the book Directed Activities by Gerard Grennell (Grennell 2002). The book is a collection of activities used at The Constructive Teaching Centre, the training course of the late Walter Carrington. 

One basic problem with using walking as an activity is that it is innate and integral to our structure, much like breathing. Focusing on it may lead us to impede its natural functioning. 

When using walking as an Alexander Technique procedure the activity is often either slowed down or broken down into its constituent components.

When walking slowly, the arms don't move very much, or they sometimes end up swinging in parallel. (Varying the speed of walking and observing the moment the arms start swinging alternately to the legs can be very interesting). Too much emphasis on slow walking could exacerbate the overdoing of non-doing, and as with chair work, the tendency to not engage the arms.

I remember walking in the streets of Oslo together with an Alexander Technique teacher friend not that long after my graduation as a teacher. At one point my friend turned to me and said: 'Now I know what's wrong with your walking. You are not using your arms!' She was right. I wasn't. It is possible to walk without moving the arms. But it is not such a good idea. 

Walking very slowly can be more of a challenge than walking at normal speeds. One of the most tense persons I have ever worked with was someone who was an instructor of 'walking meditation'. When we slow down walking in Alexander Technique lessons we have to be a bit careful. Sometimes, the pupil slows down when he/she is trying to give directions. If they have to slow down to be able to think, their mode of thinking is wrong. 

As the Alexander Technique concerns how we react to stimuli, it is only natural that the initiation of walking is of special interest to us. One problem here is that beginning walking from a stationary position is a dynamically different situation from being in movement. 

As a general rule we can say that the better your coordination, the less you will tend to sway sideways when walking. This is sometimes emphasised by Alexander Technique teachers. I remember taking part in an online discussion some years ago. One of the participants told us about realising the stiffness he experienced in his hips coming from trying to avoid sideways movement of the pelvis when initiating walking. When taking a first step, you need a bigger sideways shift than when you have forward momentum. Not allowing the necessary adjustments may lead to problems. Of course, the tendency for the average pupil is to move over too much.

One activity I have found useful for highlighting the effect of inhibition and direction is to have the pupil balancing on one leg. I do it with most pupils. In addition to be a fun challenge this can be used as a preparation for walking. When using it as preparation for walking there are however a couple of things to be aware of.

When balancing on one leg, we will naturally want to keep our centre of balance approximately over the centre of your weight bearing leg. This is not what is happening when we walk. During normal walking our centre of balance (or centre of mass) goes from side to side, but never so much to the side that it is over the centre of the foot. If it is, you are probably not walking efficiently. Cultivating a habit of walking very slowly probably exacerbates this tendency. 

It has also occurred to me that seeking the feeling of having the weight on the whole foot, as when balancing on one leg, could cause the centre of balance to be too far back for walking. This could explain the tendency I discovered in myself of leaning slightly back which I described in the first article.

When using walking as an activity I think it is important to not only walk at slow speeds. Bringing the movements up to normal speeds, at least intermittently, might reduce the risk of the unwanted side effects mentioned.

reaking the walking down into it different constituents can be extremely interesting and useful, but also potentially lead to all kinds of tendencies of silly walks.

In the latest Alexander Journal Lawrence Jones has an article titled 'Walking with Mechanical Advantage.' In his article Jones mentions the difference between the kind of walking typically performed in an indoor teaching situation and normal outdoor walking. Jones also comments on an activity described in
Directed Activities by Grennell.

In the activity in question you are instructed to 'bend the knee, bringing the heel off the floor and the weight on to the ball of your foot,' (without transfering weight to the other foot), and then to 'flick your foot forward to where your toes were' 
(Grennell 2002, p.23).  

Jones suggests a couple of changes to the activity to make it more compatible with normal walking. But I don't think the suggestions are sufficient to make completely away with potential unwanted side effects. The point of the activity is to accentuate the push off action of the foot in walking.

I once had a pupil who was familiar with this procedure and overdid this action as a matter of course in his daily walking. His feet were immensely tense. His argument was that it is similar to the action performed by toddlers in their first attempts to walk. Toddlers do this because they haven't yet got the strength to have all of their weight on one leg. I wasn't able to change my pupil's view that everything children do is perfect and so was unfortunately not able to help him with his tense feet.

Whispered ah
One important point when practicing whispered ahs is to not take a preparatory breath but use the air at any time available to us. This is a good point, since it is what we do in preparation for speaking that coordinates or discoordinates us.

This insistence on not taking a breath could, however, be in conflict with natural functioning. Kristin Linklater in her
Freeing the Natural Voice spends the first part of the book on how to nurture the natural impulse to speak. She describes how the impulse to speak might end up being habitually suppressed in her 'Chocolate Chip Story' (Linklater 2006). 

In short it goes like this: A child comes running into the kitchen shouting for a chocolate chip cookie. The child is hushed upon and told to politely say 'please'. This repeats each time the child asks for a cookie and in the end of the story the child instead of shouting using a full voice asks very timidly and vocally restricted, 'can I have chocolate chip cookie, please?'

Linklater's point is that some of the musculature involved in making sound works subconsciously and needs the natural impulse to speak to be engaged and coordinated.  The way we practice whispered ah aims at doing away with overpreparation for using the voice. Maybe we should be careful not to overdo it and so end up habitually doing away also with the necessary preparatory process.

Another important feature of the whispered ah procedure is to always close the mouth and let the air in through the nose. Some people make this into a general rule. We know that Alexander held the view that breathing in through the nose was possible under all circumstances (Alexander 1995, p.28). I think this is highly questionable. It works very well if you are reading a text out loud, but in the instances I have observed someone trying it during normal speech it has not worked. It makes the person sound stressed and out of breath. 

Alexander seems to have been particularly found of the whispered ah. He could have had personal reasons for this. According to the literature, Alexander's problem was in part that his vocal cords were 'unduly relaxed' (Alexander 1985). When whispering, the vocal cords are more toned than in normal speech. This could have been helpful in Alexander's case. 

Sometimes part of a voice problem is that the vocal cords are not closing completely. Practicing whispering in those instances is probably not optimal. 

The whispered ah is a wonderful procedure in so many ways. As with any sharp tool we should be careful not using it in the wrong way. 

Hands on the Back of the Chair
I love Hands on the Back of the Chair. I find it fascinating and useful to explore and practice. Delving into the dynamics of this procedure continues to give new dimensions to my hands on work, (I have written a couple of articles on HOBC, more are on the planning stage). 

When doing Hands on the Back of the Chair, you hold the chair in a very particular and peculiar way. This is not the way you hold most things, and it should not be.

In addition to be an Alexander Technique teacher I'm a violinist and violin teacher. I once gave some lessons to an adult beginner. He had also had lots of experience with the Alexander Technique and was familiar with the Hands on the Back of the Chair procedure. This was an advantage, obviously, up to a certain point. He insisted on holding the bow as you do when taking hold of the chair. As a bow hold this just does not work. The violin bow is springy, and the bow hold needs lots of springiness to accommodate the dynamics of the bow as it travels over the strings. In the pincer grip or so called 'extensor grip' required for Hands on the Back of the Chair, the fingers are straight. This is perfect for that particular procedure, but is much too rigid for violin playing. In the case in question the advantages of knowing the HOBC procedure was unfortunately outdone by overdoing it. 

Your own habits
These are some of the unintended bad habits I have encountered in my myself and pupils. As I write I remember more and more. But I'll save them for another time. Maybe you could add your own? What are your bad Alexander Technique habits? I'm sure you are perfect now, but maybe you had some once?

Related articles
Fixed Knees and Fixed Ideas
Hands on the Back of the Chair
Habitual Reactions

Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, F.M., Fischer, J.M.O. ed. (1995). Articles and Lectures. Mouritz.
Grennell, Gerard.  2002.  Directed Activities. Mouritz.
Linklater, Kristin. 2006. Freeing the Natural Voice2006. Hern Books.

lørdag 15. mai 2021


Alexanderteknikken ligner på det å lære å spille et instrument. Instrumentet er kroppen din.
De to viktigste prinsippene i Alexanderteknikken er å stoppe og å tenke retning. Evnen til å stoppe og å tenke retning er ferdigheter som kan øves. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg om hvordan du kan øve på å tenke retning akkurat som musikere gjør skalaøvelser. Skalaer er musikkens byggesteiner og nyttig å kunne for alle som spiller et instrument. 

Musikere gjør ikke bare skalaøvelser, mange musikere og musikkstudenter øver også etyder. En etyde er et øvelsesstykke som legger vekt på et teknisk eller musikalsk element. Ved å spille en etyde øves elementet i konsentrert form. Aktivitetene i en Alexanderteknikk-time kan fungere som etyder. Elementer fra dagligdagse bevegelser er tema. 

Aktiv hvile
Alle Alexanderteknikk-øvelser begynner med å ikke gjøre noe. Å ligge i «aktiv hvile» er en anledning til å øve på det. Det er en hvileposisjon, men er også ment som en forberedelse til aktivitet. For å gjøre noe nytt må vi først stoppe det vi holder på med, akkurat som musikere i et orkester må falle til ro og være klare før dirigenten setter i gang. 

Selv om vi ligger stille vil vi ha vanemessige spenninger, eller få lyst til å bevege oss, noe som gjør at vi hele tiden får stimuli til å gjøre noe. Det viktigste elementet i Alexanderteknikken, «inhibition», er evnen til å la være å reagere. Når vi ligger i aktiv hvilestilling er vi våkne og forberedt uten å reagere. 

I alle følgende øvelser eller «etyder» er inhibisjon gjennomgående element uten at det er nevnt spesifikt. 

Reise seg og sette seg
Den mest brukte aktiviteten i en Alexanderteknikk-time er å sette seg og reise seg. I våre dagligliv er dette en selvstendig aktivitet. I Alexanderteknikken bruker vi en modifisert versjon som egentlig ikke er realistisk. Til daglig vil du sjelden stå rett opp og ned foran stolen med føttene parallelle før du setter deg ned. I Alexanderteknikk-timene brukes denne modifiserte øvelsesformen fordi det er enklere å oppdage unødvendige reaksjoner. 

Bevegelsen inn og ut av stolen består av elementer som inngår i mange aktiviteter vi gjør hver eneste dag. Det viktigste og mest grunnleggende er selvfølgelig innskytelsen til å bevege seg. Dernest består aktiviteten av elementer som: å bøye seg ned, å  overføre vekt mellom føtter og sitteknuter, å balansere på sitteknutene, lene seg forover i sittende stilling (som vi ofte gjør når vi arbeider sittende eller spiser ved et bord), å forholde seg til et objekt som stimuli - (vi reagerer vanemessig på ting rundt oss), å endre den totale organiseringen av kroppen i forhold til tyngdekrafta, å nå full oppreist stilling uten unødvendige spenninger - (noe som slettes ikke er en selvfølge).  
Det vi i Alexanderteknikken kaller «stol-arbeid» er en innholdsrik etyde for veldig mye av det vi gjør. Det er derfor ikke rart at timene ofte inneholder dette elementet. 

Bøye seg ned
Når vi ikke står eller sitter er vi i en mellomposisjon. Vi bøyer oss ned. Mange ganger i løpet av en dag har vi behov for å bøye oss. Noen ganger bare litt, andre ganger mer, og sikkert flere ganger enn du tror (du kan jo prøve å telle). Fordi det er en stadig gjentatt bevegelse har kvaliteten på bevegelsene innvirkning på funksjon og helsetilstand til muskler, skjelett og bindevev. 

I Alexanderteknikken er det å bøye seg ned betegnet som «a position of mechanical advantage», en mekanisk fordelaktig posisjon. Årsaken er at posisjon kan fremme sunn muskelorganisering om den utføres på en god måte. Alexanders studenter begynte å kalle posisjonen for «monkey», en betegnelse som fremdeles blir brukt. 

«Monkey» er en egen aktivitet eller øvelse i timene. Det kan være alt fra å la knærne bøye seg bare litt eller å gå helt ned  på huk. Å utføre en god monkey kan sies å være Alexanderteknikken i et nøtteskall. En god monkey avhenger av at du kan organisere hode, nakke og rygg på en god måte samtidig som beina er dynamisk aktive. Å kunne gjøre en god monkey er basis for (nesten) all annen aktivitet. 

Balansere på ett bein
Å balansere på ett bein er ikke en tradisjonell Alexanderteknikk-øvelse.  Jeg har med årene brukt denne aktiviteten mer og mer. De fleste elever er borti den en eller annen gang. Å skulle balansere på ett bein kan synligjøre effekten av å tenke inhibisjon/retning. 

Å balansere på ett bein som Alexanderteknikk-øvelse består av flere elementer. For det første det å velge hvilken fot å legge vekten på, dernest å forflytte tyngdepunktet uten å stivne eller kollapse, å frigjøre og løfte beinet uten å stivne eller kollapse i resten av kroppen, å velge hvor å sette foten ned, å sette foten ned uten å synke sammen, å forflytte vekten tilbake midten eller til det andre beinet. Å klare å stoppe og tenke på nytt for hvert steg er kanskje den største utfordringen. 

Å ha vekt på ett bein er noe du har oftere enn du kanskje tenker over. Vi gjør det hele tiden når vi forflytter oss. Som det står skrevet: «den som har begge beina på jorda står stille».  

Å gå
I Alexanderteknikk-timer brukes det å gå på mange ulike måter. Å balansere på ett bein kan ses på som en slags forøvelse. I Alexanderteknikk-undervisning brukes det mange typer øvelsesaktiviteter som på en eller annen måte er relatert til det å gå.  

Å jobbe med aspekter ved det å gå kan lære deg mye om hva det vil si å være oppreist, og om hvordan vi initierer bevegelse. Det er viktig å få fram at et aldri handler om en «riktig» måte å gå på. Bevegelsene kan tvert i mot være ganske annerledes enn det som er naturlig måte å gå på.

Det litt spesielle ved Alexanderteknikk-undervisning er kanskje bruken av å gå baklengs som aktivitet. Dette har å gjøre med at å gå baklengs er noe vi ikke gjør til vanlig og dermed ikke er assosiert med vaner i like stor grad som andre varianter av å gå. 

Vi går stadig vekk. Ofte bare noen skritt av gangen. Vi tar det som en selvfølge og tenker ikke over det. I likhet med å bøye seg ned er det noe vi gjør oftere enn vi er klar over og som har innflytelse på generell funksjon og helsetilstand. 

Armer og hender
Til det meste vi gjør til daglig behøver vi å bruke hendene. I Alexanderteknikken kommer alltid organiseringen av vektbærende deler først - nakken, ryggen og beina, deretter hendene.

Et fellestrekk ved dårlig koordinerte armbevegelser er overdreven bruk av bøyemuskler. Å stå på alle fire eller krabbe kan derfor være aktuelle øvelsesaktiviteter i timene. Da bruker du strekkemusklene. Å engasjere den vektbærende funksjonen til armene gjør det letter å integrere armbruken i forhold til resten av kroppen. Vi kan si at idealet i Alexanderteknikken er å bruke hendene som føtter.

Alexander utviklet en helt spesiell øvelse eller etyde for blant annet å kunne øve opp det å gripe noe med minimalt bruk av bøyemuskulatur. Øvelsen kalles «hands on the back of  a chair» og er ikke for nybegynnere. Nybegynnere kan ha nytte av enklere, mer praktisk og personlige «etyder» ved å være oppmerksomme når de plukker opp egne ting som for eksempel sko, veska eller mobilen. 

Pusten har en sentral plass i Alexanderteknikken. Tenkningen bak Alexanderteknikkens tilnærming er at ved å fokusere på utpusten kan vi la innpusten skje mest mulig av seg selv. En enkel måte å gjøre dette på er å legge lyd til utpusten. Dette er noe som brukes av skuespillere og andre som driver med stemmebruk, og er ikke særegent for Alexanderteknikken. Spesielt for teknikken er bruken av hviske-lyd og aller helst en hvisket a-lyd. Fordelene med dette er du kan høre på lyden når halsen er åpen (dypere klang), og at hviskelyd er mindre brukt til vanlig og dermed mindre assosiert med vanemessige spenninger. 

Alexander selv var en ivrig tilhenger av «whispered ah» som øvelse. Som «hender på stolrygg» er heller ikke denne særlig godt egnet for nybegynnere. For nybegynnere finnes det andre og bedre alternativer. Det aller enkleste er kanskje å gi utpusten en liten  utfordringen ved å telle til ti og se hva som skjer med organiseringen av hode, nakke og rygg. 

Pusten er element i alle Alexanderteknikk-etyder ved å være indikator på god funksjon. Om du gjør ett eller annet feil vil det alltid hemme pusten. 

Som alle andre deler av kroppen kan også bruken av øynene være tema for øvelsesaktivitet for Alexanderteknikk. Vi beveger øynene særlig i forbindelse at vi beveger hodet, og når vi går. Det fine med å la bruken av øynene få en ledende roll i en aktivitet er at det naturlig leder til rotasjonsbevegelser. Disse bevegelsene blir lett hemmet om vi har unødvendige muskelspenninger. 

Som pusten er øynene alltid aktive og fungerer som indikator på god funksjon. Om blikket blir stivt eller fjernt konsentrer du deg enten for mye eller du drømmer deg bort.  

Din egen etyde
Hvordan øver du på det du lærer i Alexanderteknikk-timene? Du kan bruke Alexanderteknikken når som helst, og i hvilken som helst aktivitet. Ideelt sett vil vi ha teknikken med oss hele tiden. Men å velge seg én eller noen få daglige aktiviteter å bruke den i kan være bra for å sikre at du husker at du har muligheten. 

Du kan også sette av tid til å gjøre noe der Alexanderteknikken er det viktigste. Du kan øve etyder. Du kan ganske enkelt lage din egen etyde. 

Det mest grunnleggende er å kunne stoppe. Velg noe å gjøre som kan deles opp i flere bevegelser, eller velg tre bevegelser å gjøre etter hverandre. Utfør bevegelsene med et stopp mellom hver bevegelse, og du har en Alexanderteknikk-etyde. 

Det er mye du kan gjøre for å jobbe på egen hånd. Det beste er om du diskuterer det med din Alexanderteknikk-lærer. 
En  utbredt misforståelse er å tro at det handler om å gjenskape opplevelsen fra timene. Det er feil. Det handler om å ganske enkelt stoppe og tenke. Marjory Barlow, Alexanders niese og Alexanderteknikk-lærer gjennom 70 år sa det slik:
They mustn't try on their own to get what they get from the teacher. Their job when they're working on themseles is to give themselves a stimulus, inhibit the response and give orders. That's their job. That's all they've got to do (Barlow & Davies 2002, s.46).

Relaterte blogginnlegg

Barlow, Marjory og Allen Davies, Trevor. 2002. An Examined Life. Mornum Time Press.