Sceneskrekk

Jeg skrev negativt om homeopati for noen uker siden og fikk beskjed i en kommentar om å holde meg til mitt fag. Jeg er utdannet både som lærer i Alexanderteknikk og musiker og skal holde meg til begge fag denne gangen. Sceneskrekk er noe som kan være en plage for både musikere og normale mennesker.


Akseptere
Det finnes ingen enkel løsning for å bli kvitt sceneskrekk, men én ting er absolutt nødvendig: å akseptere at du blir nervøs. Forsøker du å unngå følelsen har du feil fokus og du vil bare forsterke problemet. Å kjempe mot følelsen av nervøsitet er som å forsøke å svømme uten å bli våt.

Nervøsitet er en naturlig og automatisk respons på en situasjon som oppleves som truende. Kroppen settes i beredskap til å prestere. Opprinnelig var det for å kunne flykte eller slåss, men verken å stikke av eller å slå til noen vil normalt være konstruktive valg i vårt samfunn. Du må heller innstille deg på å surfe på bølgen av ekstra energi.


Forberede
For å styre den ekstra energien nervøsiteten gir deg, må du ha en klar forestilling om hva du skal gjøre. Du må forberede deg. En klar forestilling om hva du skal gjøre betyr at du kan ha et konstruktivt fokus for oppmerksomheten, enten du skal synge, spille, danse, eller tale for en forsamling. I Alexanderteknikk beskriver vi dette som å fokusere på «the means whereby».
Alle aspekter ved fremføringen, både innhold og gjennomføring, bør forberedes. Det kan inkludere å bli kjent med lokalene der det skal foregå, om du skal sitte/stå, hvor du skal stå, osv.

Noen ganger kan manglende forberedelse være årsaken til sceneskrekk. Det å grue seg til det som skal komme kan gjøre at du utsetter arbeidet. Følelsen av ulyst må aksepteres, og tilstrekkelige forberedelser gjøres. Problemer med nervøsitet og sceneskrekk kan ikke løses ved å satse på flaks.

Alexanderteknikken hjelper deg med å bruke minst mulig unødvendig muskelspenning når du øver på det du skal gjøre. Unødvendig muskelspenning vil føre til at du drar hodet bakover og ned, trekker skuldrene opp og trykker kroppen sammen. Dette ligner på det som skjer hos dyr når de blir skremt, og som også skjer hos mennesker. Sagt på en annen måte øver du på å bli anspent og nervøs om disse spenningene er der når du øver.

Alexanderteknikkens «directions» - nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred – motvirker tendensen til dette spenningsmønsteret. Alexanderteknikken har dermed innebygget i seg en slags anti-nervøsitets-funksjon som gjør at den muskulære reaksjonen på nervøsitet ikke trigges så lett.

Det er en forutsetning å bruke ideene fra Alexanderteknikken når du øver. Om Alexanderteknikken ikke er en naturlig del av bevegelsene dine er det minimalt med sjanser for at du skal kunne bruke teknikken i fremføringssituasjonen.

En god måte å forberede fremførelse på er mental gjennomgang mens du ligger i aktiv hvilestilling (semi-supine). Da er du samtidig både avspent og våken, og velorganisert spenningsmessig - det samme som du ønsker å være under fremførelsen. Du vil også kunne merke om uønskede spenninger dukker opp underveis.

Står du foran en viktig forestilling eller presentasjon vil jeg anbefale å ha en gjennomgang med publikum til stede, om det så bare er én person. Prøv ut i praksis om du kan bruke det du har lært av Alexanderteknikk. Det du overlater til tilfeldighetene forblir tilfeldig.


Romme
Et viktig konsept i alexanderteknikken er «lengde og bredde». Fysiologisk er dette en preventiv mental beskjed som gjør at du unngår å trekke deg sammen, og unngår unødvendig muskelspenning. Men ideen om lengde og bredde kan ha en videre psykologisk betydning. Det kan også innebære å romme følelsene, og særlig følelsen av nervøsitet. Det gjør at du mestrer og er i kontroll av følelsene.

Dette fungerer også andre veien. Du kan la den økte emosjonelle energien du opplever inspirere til mer lengde og bredde. Nervøsitet er bensin på tanken og ryggen din må være lang og bred for å romme alt. På denne måten utnytter du nervøsiteten til å tenke konstruktivt.

I en fremføringssituasjon er det nyttig å tenke at lengden og bredden fortsetter utenfor deg selv, ut i rommet rundt deg. Nervøsitet kan føre til både fysisk og mental sammentrekning. Inkluderende oppmerksomhet kan være en god hjelp til å bevare ro og kontroll, og gjøre at du har god kontakt med publikum.

Hva du konkret tenker blir en individuell tilpasning. «Utenfor»-retningene kan ta oppmerksomheten vekk fra deg selv. Du må finne en måte å tenke på som gjør at oppmerksomheten om rommet rundt deg er en fortsettelse av den indre ideen om lengde og bredde. Når denne utvidede oppmerksomheten fungerer vil den til gjengjeld gjøre det lettere å bevare tanken om indre rom.


Velge
Alexanderteknikken handler om hvordan vi reagerer på stimuli. Å akseptere nervøsiteten innebærer å velge å la være å reagere. Å velge å ikke reagere kalles «inhibisjon» og er et grunnleggende prinsipp i Alexanderteknikken. I psykologien betyr «inhibisjon» å fortrenge, for eksempel fortrenge følelser. Alexanderteknikkens inhibisjon har altså motsatt effekt.
Tanken på å skulle opptre for noen kan være et sterkt stimuli som gir alle mulige slags negative reaksjoner. Den automatisk fysiologiske respons kan du ikke stoppe, men forstyrrende tanker kan være like hemmende. Hvis du sier til deg selv at «dette kommer aldri til å gå» eller «dette klarer jeg ikke», virker det ganske destruktivt. Inhibisjon innebærer å la negative tanker passere. Hvis du først kan la være å reagere vil du ha større sjanse til å avdekke vanemessige tankemønstre som du helt sikkert bruker i andre situasjoner også.

En vanlig tanke før en forestilling er ønsket om å tilfredsstille publikum. Ønsket om å tilfredsstille publikum kan føre til det som i Alexanderteknikken kalles «end-gaining». End-gaining er det motsatte av «means whereby» og betegner forsøk på å nå et mål uten tilstrekkelig fokus på hvordan du skal nå det.
Faktum er at du aldri har noe som helst sjanse til å kontrollere hvordan andre bedømmer deg. Det eneste du kan gjøre er å sørge for å fremføre budskapet best mulig ut ifra dine forutsetninger. Det betyr ikke at du ikke skal ønske å kommunisere, eller ønske å formidle noe. Men du kan bare ikke ta på deg ansvaret for hvordan budskapet vil mottas. Du kan ikke styre publikums reaksjoner. Det ligger hinsides din kontroll, så ikke prøv.

For noen kan negativ indre dialog, eller skravling, være overveldende. Her er det på sin plass å vurdere om du behøver mer hjelp enn den Alexanderteknikk-læreren kan gi deg.
Idrettspsykologer har spesiell kompetanse på tenkning i forhold til prestasjon. Å samarbeide med en psykolog gir mulighet til å bearbeide tanker og følelser det kanskje ikke passer å ta opp i en Alexanderteknikk-time


Fremføre
Under fremførelsen må fokus være på det du skal gjøre. Alexanderteknikk-tanker har du i beredskap, i bakhodet så og si. Om du har brukt Alexanderteknikken aktivt og bevisst under forberedelsene vil tenkemåten være en del av bevegelsene dine.

I en presset situasjon har du begrenset kapasitet, så tankene/ideene du bruker må være enkle og noe som fungerer godt for deg. Individuell utprøving og tilpasning er nødvendig. Det er umulig å gi råd som skal fungere for alle.

Det er viktig å være klar over at det å tenke Alexanderteknikk «directions» kan være ganske annerledes når du er nervøs, fordi kroppen din er annerledes. Om du er vant til å oppnå en følelse av avspenning ved å tenke «directions» er det likevel lite sannsynlig at du oppnår en slik følelse i en stress-situasjon. Husk at «directions» fungerer preventivt, du unngår spenninger selv om du ikke opplever avspenning. Det er den preventive funksjonen som gir deg kontroll.

En annen ting å være klar over er at å jobbe med Alexanderteknikken gjør deg mer følsom. Du blir blant annet mer følsom for spenninger i nakken. Det kan gjøre deg mer bevisst på at du er nervøs. Du kan få følelsen av å være mer sårbar, men samtidig blir du istand til å ta affære tidligere i prosessen. Husk at følelsen av nervøsitet ikke er noe negativt i seg selv, men noe du må akseptere og utnytte. Det er i denne forbindelsen det er nyttig å tenke på å gi rom til følelsen.

Under en fremførelse vil det så og si alltid være øyeblikk der du kan komme tilbake til deg selv, være tilstede i hode-nakke-ryggsøyle, ha bakkekontakt. Dette er mulig om du har øvd på det under forberedelsene.


Erfare
Som nevnt finnes ingen enkel løsning på scene-skrekk/nervøsitet. Erfaring må til for å finne strategier som virker for den enkelte. Ekte erfaring kan du bare få gjennom å utsette deg for situasjoner som innebærer å bli nervøs. Bare på den måten kan du ha sjanse til å prøve ut strategier som virker og utvikle nødvendige ferdigheter.

Folk flest er mest nervøse for er å skulle tale for en forsamling. En årsak kan være at dette er noe man gjør relativt sjeldent. Hvem som helst kan bli ekstra nervøs om de må prestere noe i en uvant situasjon. Min bakgrunn fra klassisk musikk har jeg rikelig erfaring i det å opptre. Det gjør at jeg normalt ikke er særlig nervøs når jeg skal si noe i en forsamling. Er du plaget av nervøsitet og vil overkomme problemet holder det ikke å opptre av og til. Du må gjøre det ofte nok.



Relaterte blogginnlegg
Møte med sjefen 

Tankens makt 

Sirkel 1

Allers

Det er ikke ofte jeg leser Allers. Mest korrekt å si at jeg aldri leser Allers. Men denne ukens nummer har jeg lest. En dedikert elev kom med bladet som har en artikkel om Alexanderteknikken.

Det er alltid med en slags skrekkblandet fryd jeg leser oppslag om Alexanderteknikken. Hva har journalisten funnet på denne gangen? Hva har hun forstått. Hva har hun misforstått?
Det er alltid noe å lære både av det som er dårlig og det som er bra, så her kommer noen utlegninger og betraktninger.


Kjendismetoden
På forsiden står det: Vondt i nakken? Bli kvitt muskelsmerter
Hvis jeg skal være pirkete, og det liker jeg jo å være, så kommer ikke nødvendigvis vondt i nakken av muskelsmerter. Men ok, både vond nakke og muskelsmerter på en gang, det må jo selge dobbelt så mye.
Med litt mindre skrift står det i tillegg: Prøv kjendismetoden
Yes! Jeg underviser «kjendismetoden»! Tenk det! Kanskje jeg blir berømt jeg også?

Ingressen til artikkelen lyder: Vond nakke? Stive skuldre? Vi er mange som sliter med anspente muskler. Alexanderteknikken, anbefalt av mange kjendiser, ble redningen for Karine.

Hvem er kjendisene som anbefaler Alexanderteknikken?

Reportasjen nevner skuespillere som Hilary Swank, Michael Caine, Jeremy Irons og John Cleese. Engelske skuespillere har ofte Alexanderteknikk som del av utdannelsen, så listen kunne vært kjempelang. I tillegg nevnes megastjerner som Paul McCartney, Sting og Madonna. Jeg tror ikke Alexanderteknikken blir mer troverdig om Madonna har hatt timer, kanskje snarere tvert imot. Da hadde det vært bedre med en staut norsk kjendis som Leif Ove Andsnes. Men Madonna slår Andsnes lett i øvelsen «name-dropping».


Pust
Som overskrift inne i bladet står det: Endelig fri fra muskelsmertene. Karine måtte lære å puste og bevege seg riktig.
Ordet «riktig» er riktig skummelt. Brukt om bevegelse høres det ut som om det finnes bare én måte å bevege seg på. Brukt om pust blir det bare helt feil. Ingen lærer å puste i Alexanderteknikken. «Riktig», eller skal vi heller si «fri» pust, kommer når muskelskjelett-systemet fungerer bedre.

Hvem er Karine? Artikkelen er et intervju med Karine Dybvik og hennes Alexanderteknikk-lærer Elisabeth Dahl. Begge er skuespillere og det var gjennom skuespiller-studiet at Karine kom i kontakt med teknikken. Hun var plaget anspenthet og smerter, som naturlig nok var hemmende for det å være skuespiller. Hun forteller om første time: - Jeg hadde prøvd forskjellige typer behandling, men ingenting hjalp. Etter første time med Alexanderteknikk fikk jeg en aha-opplevelse og kjente enorme forbedringer i kroppen. Jeg påsto at læreren hadde healingevner, men innser i dag at jeg for første gang på årevis hadde hjulpet kroppen min til å ha den holdningen den så gjerne ville ha, og som var bra for den.

Apropos healing – se forrige blogginnlegg

Men Alexanderteknikken var ikke noen quick fix. Gjennom timene oppdaget hun at hun: hele tiden, uansett hva jeg gjorde, spente nakken.
Jeg hadde forsøkt å kontrollere livet gjennom å kontrollere bevegelsene mine. Skulle jeg reise meg, synge eller snakke, spente jeg nakken. Vi kom fram til at jeg nok hadde hatt et for anstrengt åndedrett hele voksenlivet. I begynnelsen klarte jeg ikke slippe løs pusten, men etter noen timer løsnet det. Da jeg fikk kontroll over pusten hjalp det på alt. Jeg fikk bedre holdning, kontakt med stemmen og spenningene i kroppen slapp.


Første time
Journalisten som skrev artikkelen fikk også en time. Det er alltid interessant å se hva noen skriver om en første time, for den kan oppleves så ulikt. Hun skriver:
Med fjærlette berøringer guider hun meg gjennom hverdagslige øvelser som å stå, sitte, reise seg og gå. Og jeg kjenner umiddelbart at det hjelper. Etter bare en time med forsiktig veiledning forstår jeg at jeg ikke trenger å bruke hodet og lene meg forover for å reise meg opp fra en stol. Eller, man skal bruke hodet- men da for å huske: Jeg skal bruke beina til å reise meg. Ryggen skal være rak, ikke framoverbøyd.

Med «ikke trenger å bruke hodet» mener hun nok at hun ikke behøver å bruke muskler i halsen eller i nakken for å komme seg opp. Hun må nok lene seg forover, for å få tyngdepunktet over føttene, men ha «rak» rygg og ikke kollapse. Ordet «rak» forekommer flere ganger og er et av de skumle ordene jeg aldri bruker. Det kan så lett assosieres med å bruke muskler for å rette seg opp.

Journalisten skriver også om en første time at: Man må være mottakelig for forandring, og innse at de fleste av oss bruker hodet når vi setter og reiser oss, mens vi egentlig bare behøver å bøye knærne og hoftene.

Dette er veldig interessant, for om du skal sette deg så må du bruke anklene også. Det går ikke uten. Ordbruken kan tyde på at den som skrev har et lite bevisst forhold til anklene sine. Slike gråsoner i kroppsoppfattelse kan påvirke hvordan du beveger deg.

Definisjoner
Journalisten har fått med seg mange gode forklaringer på teknikken:
Det er en selvhjelpsmetode som går på å endre uvanene som gjør at vi bruker kroppen får feil.

FM Alexander kalte sin teknikk for «en praktisk livsfilosofi». Den handler om å stoppe vanemessige reaksjoner på det som skjer rundt oss, og utvikle en mer bevisst kontroll over reaksjoner og handlinger.

Teknikken gir deg ikke et sett med øvelser, men forsøker å lære deg en ferdighet i å observere egne reaksjoner, slik at du kan forandre mønstrene.

Hun har også fått med seg at Elisabeth er «lærer og ikke behandler» og at teknikken «er ikke en behandlingsform». Likevel prestere hun å bruke ordet «Alexanderterapi» noen avsnitt lengre ned.

Det er ikke noe som heter Alexanderterapi.

Slike tabber er veldig typiske når journalister skal forsøke å skrive om Alexanderteknikken. Det er egentlig veldig bra gjort at det bare var denne ene blemmen. Elisabeth fortalte meg at hun bare hadde gitt tilbakemeldinger på ett utkast og ikke sett den ferdige artikkelen. Da synes jeg både journalist, lærer og alexanderelev skal være fornøyd med resultatet.


Aktiv hvilestilling
Artikkelen gir også beskrivelse av «aktiv hvilestilling» som leserne kan prøve selv:
Legg deg ned på gulvet på et pledd. Plasser en mellomstor bok under hodet og legg deg ned og slapp av. Kjenn etter hvor du har spenningene og forsøk å slappe av. Etter noen minutter vil du merke at du har spenninger i kroppen som du ikke har vært bevisst.

Jeg tror ikke jeg ville ha sagt: «Kjenn etter hvor du har spenningene og forsøk å slappe av». Jeg tror det er enda bedre å ha en nøytral tilnærming. Bare legg deg ned og gjør ingenting. Bare observer. Det er ikke sikkert at du behøver å forsøke å slappe av. Spenningene vil du kanskje ikke merke noe til før de løsner.

Journalisten har ikke fått med at knærne skal bære bøyd og føttene være i bakken. Med knærne bøyd har du et mye bedre utgangspunkt og vil få mer ut av øvelsen. Det er oppgitt noen nettadresser i artikkelen (blant annet min), så det er å håpe at interesserte lesere finner mer informasjon om «aktiv hvilestilling» på nettet.

Artikkelen avsluttes med et lite hjertesukk fra Alexanderteknikk-elev Karine:
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde oppdaget dette tidligere. Da kunne jeg spart meg selv for mye smerte, og en god del penger.

Det har jeg hørt før.


Relaterte blogginnlegg:
Gratis julegave

Lenker 
Aktiv hvilestilling

Kongens tale

Frederick Alexander var en fyr uten formell utdannelse som dro til London for å gjøre karriere. Lionel Logue hadde heller ikke formell utdannelse, dro også til London og ble stemmepedagog for selveste kongen av England. Filmen «Kongens tale» er historien om hvordan Logue hjalp prins Albert, senere kong George VI, som hadde alvorlige problemer med stamming.

Det er slående likheter mellom Alexanders og Logues historier. Men det er forskjellene mellom dem som gjør en sammenligning interessant.

Alexander var født 1869 og noen år eldre enn Logue, født 1880. Alexander kom fra enkle kår, på landsbygda på Tasmania. Hans far var smed. Logues familie eide et bryggeri og var velstående og deltok aktivt i kulturlivet i byen Adelaide. Logue slo seg etterhvert ned i Perth, på vestkysten av Australia, Alexander i Sydney på østkysten.

De var begge opptatt av teater og hadde særlig sans for Shakespeare. Begge hadde en viss suksess som skuespillere, men valgte etterhvert pedagogiske karrièrer. (De var nok begge heller middelmådige som skuespillere).

Som en kuriositet kan nevnes at de begge før de gjorde karriere som skuespillere var ansatt i gruveselskaper. Alexander ved en tinngruve ved Mount Bischoff på Tasmania, Logue ved gullgruven i Kalgoorlie i vest-Australia.

Det var på den tiden stor etterspørsel etter lærere som kunne undervise talekunst, «elocution» som det ble kalt. Kanskje er «veltalenhet» en god oversettelse. Det ble nemlig ikke ansett som fint nok å snakke med australsk aksent. Skulle du komme deg fram i samfunnet måtte du snakke ordentlig, og det betydde engelsk, «The Kings English». Logue tok timer hos en lærer i «elocution, ble hans sekretær og senere assistent.

I 1911 reiser Logue til Amerika og England for å lære mer om talekunst. Alexander var reist til London i 1904 og var allerede et kjent navn. Logue skulle «to England to study voice production under the great master Alexander». Men om de noen gang møttes vet vi ikke.

I utgangspunktet holdt Alexander og Logue på med de samme tingene, men ulike erfaringer førte dem i forskjellige retninger. Alexander fikk tidlig problemer med stemmen og utviklet Alexanderteknikken i prosessen med å hjelpe seg selv. Han brukte teknikken når han underviste andre i drama og stemmebruk, og hans første publiserte artikkel har tittelen «Elocution as an Accomplishment». Men snart så han at effekten av teknikken omfattet mye mer enn stemmen. Fra stemmebruk gikk han over til å fokusere på pust, for deretter å inkludere alle former for aktivitet. Det var nok troen på teknikkens helsebringende effekt som fikk ham til å ville prøve seg i London.

Logue fortsatte som skuespiller og talepedagog i Perth. Under første verdenskrig fikk han nye utfordringer. Soldater kom tilbake fra slagmarken med talevansker på grunn av granatsjokk. Logues metodikk bestående av fysiske øvelser og taleøvelser, og preget av tålmodighet og sympati, må ha hjulpet dem. Og oppgaven må ha hjulpet Logue i å videreutvikle sine undervisningsmetoder. Det er med stor tro på seg selv han flytter til London og etablerer seg i selveste Harley-street.

I filmen nevnes en engelsk logoped som har anbefalt Logue for hertuginnen av Kent. Logue hadde tydeligvis gode kontakter, og må ha hatt sansen for organisasjoner. Han stifter en klubb for talere i Perth og er medstifter til British Society of Speech Therapists. Dette i motsetning til Alexander som motarbeidet stiftelsen av en forening for Alexanderteknikk-lærere, som først ble en realitet etter hans død. Alexander hadde også gode kontakter, men var einstøingen fra landsbygda sammenlignet med Logue, den omgjengelige bygutten.

Når prins Albert kommer til Logue i 1926 har Alexander arbeidet i London over 20 år og hjulpet mange av datidens største skuespillere med stemmerelaterte problemer. Han må ha følt seg forbigått, og kanskje er det grunnen til at han bruker et helt kapittel i sin neste bok, The Use of the Self, til en «case story» om en som stammer. Han ville vise at han hadde peiling.

Hva om prins Albert hadde blitt Alexanders elev? Alexander hadde helt klart kunnet hjelpe. Men det hadde blitt en helt annen historie. Alexander utviklet en undervisningsmetode hvor han brukte hendene for å veilede, og selve arbeidsprosessen foregår på det mentale plan. Alexanderteknikken gjør seg dårlig som underholdning på film.

Moderne Alexanderteknikk-lærere kan riktignok ta i bruk dynamiske aktiviteter som ligner det Logue bruker i filmen. Men en Alexanderteknikk-lærer ville aldri latt eleven bygge opp så mye unødvendig spenning. Jeg fikk nesten lyst til å gi Colin Firth en hjelpene hånd underveis.

En Alexanderteknikk-lærer ville sørget for at eleven først hadde lært hvordan å unngå den unødvendige spenningen. Eleven må få redskapet til å løse oppgaven. Dermed blir selve oppgaven eller øvelsen mindre viktig, det er hvordan den løses som er avgjørende. Verdt å merke seg i den sammenheng er at Alexander kalte sine klienter for «elever» mens Logue kaller dem «pasienter».

Alexander med sin prinsipielle skepsis mot øvelser ville ikke likt Logues metoder slik de er fremstilt i filmen. Men metoden er frigjørende og befriende for prins Albert, og Logue utvikler et vennskapelig forhold til prinsen, som Alexander med sin personlighet kanskje ikke ville hatt. Et vennskap som tydeligvis betyr mye for utfallet av behandlingen.

"Kongens tale" fikk 7 bafta-priser, har fått 12 oscar-nominasjoner, og Colin Firth fikk Golden Globe for sin rolle som prins Albert/George VI. Det var fullt fortjent. Filmen er tradisjonell og forutsigbar, men skuespillerprestasjonene gjør den til noe utenom det vanlige. Filmens appell ligger i at vi alle kan identifisere oss med Berties problemer uten å være kongelige. Selv uten å lide av stamming er det ikke alltid like lett å få sagt det man vil si.

Lionel Logues innsats har vært så godt som glemt. Med denne filmen får han fortjent oppmerksomhet. Alexander fikk aldri i oppdrag å hjelpe kongen av England, men har til gjengjeld blitt verdensberømt for teknikken sin.

Artikler om Lionel Logue

Performer from Perth Lionel Logue gave voice to a king

Wikipedia:Lionel Logue