Viser innlegg med etiketten forskning. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten forskning. Vis alle innlegg

lørdag 28. september 2019

Sittende til stående

De siste ukene har jeg skrevet om hvordan stolen har en spesiell rolle i tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning. «Stolarbeid» går ut på at alexanderlæreren bruker hendene sine på eleven mens eleven sitter, står, setter seg og reiser seg. Det er en praktisk og enkel måte for læreren å reorganisere elevens muskelskjelettsystem. Det vil si - «enkelt» er det jo ikke. Metoden krever høy grad av ekspertise. Men vi Alexanderteknikk-lærere er jo eksperter.

Vi er eksperter på å reise oss selv også. Alexanderteknikk-lærere har vanligvis tre års utdannelse hvor vi får timer hver dag, og ofte flere år med individuelle timer før det igjen. Vi har reist oss opp og satt oss  ned med full oppmerksomhet utallige ganger. Det har konsekvenser.

I 2011 ble det publisert en liten studie som så nærmere på hvordan Alexanderteknikken påvirker bevegelsen fra sittende til stående. Studien har den fine tittelen «Prolonged weight-shift and altered spinal coordination during sit-to-stand in practitioners of the Alexander Technique».

Studien
Studien tok for seg bevegelsen fra sittende til stående hos 15 Alexanderteknikk-lærere sammenlignet med 14 kontrollpersoner. Deltagerne ble bedt om å reise seg opp med en så jevn bevegelse som mulig, uten å bruke ekstra fart eller moment. Bevegelsen ble gjentatt fem ganger mens kraftbruk ble registrert. Forskerne registrerte også tidsbruken på de ulike fasene av bevegelsen.

Det viste seg at den samlede tiden for bevegelsen var lik for de to gruppene, men resultatet for to av fasene var ulike. Alexanderteknikk-lærerne brukte dobbelt så lang tid på å overføre vekta fra stolen til føttene! Men de brukte mindre tid på å overføre kraftmoment fra overkroppen til beina. Det tyder på at alexanderlærerne lente seg mindre forover for å komme opp. 

I tillegg til å bruke mer tid på å overføre vekten til føttene utførte Alexanderteknikk-lærerne bevegelsen jevnere. Kontrollpersonene reduserte vekten på føttene i en brå bevegelse for så å øke den. Alexanderlærne økte vektbelastningen på føttene jevnt hele veien, fra overkroppen begynte å helle forover og til all vekt var på føttene. Personene i kontrollgruppen overførte all vekt på ett bestemt tidspunkt, like før de forlot stolen.
 
Forskerne konkluderer med at Alexanderteknikk-lærerne er i stand til å møte balanseutfordringen under vektskiftet samtidig som beina engasjeres. Kontrollpersonene måtte gjøre to bevegelser – lene seg forover for deretter å overføre vekt. Alexanderlærerne gjorde alt i én bevegelse.

Forklaringer 
Forskerne peker på flere forhold som kan gi en mulig forklaring. De foreslår at alexanderlærere er i stand til å tillate musklene som bøyer hofte og kne å forlenges samtidig som de utfører arbeid (såkalt eksentrisk muskelarbeid ). De ser det også som sannsynlig at alexanderlærere har friere hofteleddsbevegelser. Tidligere studier indikerer at Alexanderteknikken fører til mer dynamisk regulering av muskeltonus. Forskerne antar at denne dynamikken hjelper Alexanderlærerne å regulere tonus på en slik måte at hodet, nakke og rygg fungerer mer effektivt som vektstang for beinmuskulaturen. Alexanderteknikkens konsept om ekspansjon uttrykt gjennom de mentale retningene, «hodet fram og opp, ryggen lang og bred» er i tråd med dette. 

Kombinasjonen av lengde og bredde i rygg og nakke samtidig som beinmuskulaturen jobber eksentrisk er typisk for flere av aktivitetene tradisjonelt brukt i Alexanderteknikk-undervisningen, slik som for eksempel «monkey».

Studien avslutter med å diskutere nytteverdiene av ferdighetene Alexanderteknikken gir. Spesifikt nevner de at studien viser Alexanderteknikken kan være til hjelp for mennesker som kan ha problemer med å reise seg fra en stol, for eksempel eldre mennesker eller parkinson-pasienter. Forskerne kan ikke trekke noen konklusjon om hvorvidt ferdighetene avdekket hos Alexanderteknikklærerne i studien er en form for grunnleggende bevegelsesferdighet. Hvis det er tilfelle mener de Alexanderteknikken har overføringsverdi også til andre aktiviteter. 

Såvidt jeg vet er det foreløpig ikke gjort en tilsvarende studie på bevegelsen ned i stolen. Men jeg vil anta vi Alexanderteknikk-lærere vil vise spesielle ferdigheter på det feltet også. 


Relaterte blogginnlegg

søndag 22. oktober 2017

I robot?

Tema i Alexanderteknikk-timer er ofte utfordringer elevene møter i sin jobbhverdag. En elev påpekte nylig at mange av arbeidsoppgavene han gjorde kunne overtas av roboter. «Kanskje dine også?», la han til. Kommentaren var ment som en spøk, men det er interessant å tenke på om det hadde vært mulig.

Grunnen til at tanken er interessant er at om roboter skulle overta for alexanderlærere forutsetter det at vi først forstår hva en alexanderlærers oppgave er, og hvordan hun/han er i stand til å gjøre jobben.

Definere
Den første forutsetningen er ar det defineres hva som er god bruk av kroppen, hva som er hensiktsmessig bruk av krefter og hva som er god eller dårlig koordinasjon av muskelskjelettsystemet.

Konsepter som god og dårlig kroppsholdning er utilstrekkelige og tildels ubrukelige. Det må være en dynamisk modell som tar høyde for individuelle variasjoner, og som fungerer i alle praktiske sammenhenger. På dette området må det forskes mye før vi er i nærheten av å skape en tilfredsstillende modell. I dag finnes knapt forskning som kan definere hva som er normal bruk av kroppen, langt mindre si noe om kvalitet

Registrere og analysere
Neste steg er å kunne observere og analysere «bruk» ut fra kriteriene. Dette burde være relativt enkelt visuelt. Moderne instrumenter har enormt stor følsomhet og kunne helt sikkert oppfatte endringer langt bedre enn noen alexanderlærer. Måling av ekstern bruk av kraft er også i prinsippet enkelt og gjøres allerede. Måling av indre bruk av kraft og kvalitet på muskelspenninger på en funksjonell måte kan være en større utfordring, men burde være mulig.

Så er spørsmålet hvordan denne informasjonen kan benyttes i praktisk undervisning.

Pedagogen
Jeg kan forestille meg at en robot kan fungere som en slags veileder mens eleven eksperimenterer med ulike strategier for å «tenke i aktivitet». Et eksempel på hvordan dette kan fungere finnes allerede. Et eksperiment utført ved universitet i Manchester gikk ut på å undersøke effekten av å redusere unødvendig aktivitet i nakkemusklene. Forsøkspersonene var fiolinister som løftet instrumentet og spilte mens de kunne observere aktivitet i nakkemusklene via en skjerm som viste ultralydbilde. Ved å observere bildet på skjermen lærte deltagerne å la nakken være «fri». På den måten ble muskelaktivitet i resten av kroppen indirekte regulert. En robot kunne på lignende måte gi både visuell og auditiv feedback.

For å veilede noen på en god måte, være en god pedagog, må du være i stand til å ha en opplevelse av og forståelse for hva eleven føler. Kommunikasjon mellom lærer og elev handler mye om å være medmenneske. Ideelt sett burde roboten også forstå følelser og kommunisere med eleven i forhold til dem. I teorien burde det være mulig, men akkurat her er det nok størst forskjell på robot og menneske. Men det kan også være en fordel i læresituasjonen at roboten er en objektiv og nøytral observatør og medhjelper.

Taktil veiledning
Det som kjennetegner undervisning i Alexanderteknikk er at læreren bruker hendene til å veilede med. En robot kunne registrert sanseinformasjon på samme måte som en alexanderlærer, men kunne den ha en toveis taktil kommunikasjon på samme måte? Utfordringen her er at en alexanderlærer bruker hele kroppen og ikke bare hendene.

Hvis jeg for eksempel har hendene på hodet til en elev kan jeg kjenne om vedkommende holder for mye på hodet og er stiv i nakken. Det jeg ønsker å oppnå da er at eleven gir slipp på hodet slik at musklene i nakken og ryggen kan fungere mer dynamisk og at eleven er oppreist, men med mindre spenning. Jeg kan ikke oppnå dette ved bare å dra med hendene. Om jeg klarte å endre posisjon på elevens hodet ville ikke elevens nakke bli friere, tvert imot ville den antagelig bli stivere.

Det jeg i stedet gjør er å koordinere min egen kropp. Jeg tenker å på å la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, ryggen være lang og bred, osv. Jeg ekspanderer og «tar med meg» hodet til eleven opp. Det får eleven til å gi slipp på hodet på en slik måte at nakken blir friere og ryggen er lang og bred. Mine «retninger» og min koordinasjon smitter over på eleven. Vi vet ikke hvorfor det er slik. Det hadde vært interessant å forske på. Men det er slik hands-on veiledning i Alexanderteknikk fungerer.

Så blir spørsmålet: Hvordan få en robot til å gjøre det samme? Vil det være nok å finne ut hva som skjer rent dynamisk i kontakten mellom eleven og lærerens hender? Eller måtte vi gi roboten et muskelskjelettsystem som lærerens? Det må legges til at læreren underveis reagerer på hva hun/han kan registrere i elevens kropp. Det er en kommunikasjonsprosess. Hvordan få roboten til å agere dynamisk?

Jeg tror ikke det er umulig. Bare vanskelig. Hvis vi ser på hvordan menneskelignende roboter beveger seg i dag er det klart at vi ikke har kommet særlig langt i å forstå hvordan bevegelsessystemet vårt egentlig fungerer. Vi kan lage dataprogrammer som slår hvem som helst i sjakk, men selv en toåring kan flytte brikkene på en mer avansert måte enn hvilken som helst robot.

Det blir nok lenge til roboter kan ta helt over jobben til alexanderlærere. Men når de kan det ville vi forstått mer om hvordan Alexanderteknikken fungerer, og det hadde vært spennende.

PS. I motsetning til hva du sikkert tror står tittelen på dette innlegget ikke på engelsk men på moldedialekt. I Molde sier vi «i» for jeg.


Relaterte blogginnlegg

Lenker

onsdag 30. november 2016

En teknikk for damer?

I forrige blogginnlegg skrev jeg om en stor spørreundersøkelse blant Alexanderteknikk-lærer og deres elever i England. Resultatet fra undersøkelsen viste at de aller fleste som tok timer i Alexanderteknikk var over 40 år. Et annet resultat fra undersøkelsen var at 71% av elevene var kvinner. Kvinneandelen blant lærerne var på 74%. 
Hvorfor er det slik?

Terapeutiske aspekter
Jeg tror skjev kjønnsfordeling har noe av samme årsak som skjev aldersfordeling – de terapeutiske sidene ved Alexanderteknikken har blitt sterkest vektlagt opp gjennom årene.

Selv om Alexander selv var skuespiller og jobbet mye med skuespillere og stemmebruk i begynnelsen av sin karriere, dreide hans praksis ganske snart over mot et klientell bestående av mennesker med ulike grader av fysiske plager. Og slik har det fortsatt.

Forskning som viser at Alexanderteknikken kan ha helsemessig effekt, for eksempel for ryggsmerter bidrar til å forsterke imaget av Alexanderteknikken som en type behandlingsform og ikke en teknikk for selvutvikling.


I tillegg kommer Alexanderteknikkens indirekte og forsiktige tilnærming. Vi menn overser ofte kroppens små hint om gryende krisetilstand og forsøker heller å løse krisen, når den inntreffer, med rå kraft, (f.eks helsestudio).

Alexanderteknikkens prosess med selvobservasjon, for å oppdage eventuelle uvaner som kan være årsak til problemene, for så å slutte med dem, kan virke lite tiltalende for dem som ønsker kjappe løsninger.

Macho-tendenser
Anvendelsesområdet til Alexanderteknikken er stort. Om en terapeutisk tilnærming appellerer til det feminine kan teknikken anvendes på andre områder som definitivt har preg av det maskuline. I fjor sommer var jeg på alexanderlærerkurs med en lærer fra Israel. Han hadde avtjent sin verneplikt i det israelske flyvåpenet som lærer i Alexanderteknikk for blant annet jagerflypiloter. Mer macho enn det får du det ikke.

En annen sammenheng Alexanderteknikken brukes i er kampsport. Noen av Alexanderteknikkens prinsipper har paralleller i taiji, som egentlig er en form for kampsporttrening. Men i likhet med Alexanderteknikken virker det som det er flertall av kvinner som driver med taiji.

Jeg har også hatt flest kvinnelige elever gjennom min karriere, men periodevis har jeg hatt flertall av menn. For noen år siden kom det ut ei bok med tittelen The Game. Boka handler om hvordan å forføre kvinner og ble en bestselger. Alexanderteknikken nevnes som et hjelpemiddel til å få bedre kroppsholdning. I etterkant hadde jeg flere mannlige elever som hadde bedre kroppsholdning som mål. Jeg aner ikke om teknikken hjalp dem på damefronten.

Det jeg tror vil kunne føre til endring i kjønnsfordelingen blant Alexanderteknikk-elever er om teknikken blir mer utbredt innen idrett. Med så stort fokus det er innen toppidrett på alle mulige slags detaljer er det nesten rart ikke Alexanderteknikken blir mer brukt. Noe av grunnen kan være at undervisningsmetodene brukt i Alexanderteknikken har vært preget av tilpasningen til mennesker med fysiske lidelser. Men dette er i ferd med å endre seg. Noen lærere har spesialisert seg på å undervise teknikken i forbindelse med aktiviteter som løping, svømming og golf. Foreløpig dreier det seg om relativt få, men her er det et stort potensiale.

Kvinneyrke
Kvinneandelen blant lærerne er enda større enn blant elevene, hele 74%. Igjen tror jeg dette har å gjøre med at Alexanderteknikken blir oppfattet som en form for alternativ terapi.
Vi er lærere og ikke terapeuter. Men siden en så stor andel av elevene kommer med en eller annen form for fysisk plage, vanligvis muskelskjelett-lidelse, inkluderer undervisningen ofte et snev av omsorgsarbeid. Menn kan være like omsorgsfulle som kvinner, men kvinner er kanskje mer villige til å gå inn i rollen.

Kanskje den viktigste grunnen til at få menn er alexanderlærere er nok at jobben er dårlig betalt. Du blir verken rik eller berømt av å være alexanderlærer. Det er lite trolig at det endrer seg med det første. Men bortsett fra at den er dårlig betalt er det en veldig givende jobb. 



Relaterte blogginnlegg:


Lenker


lørdag 26. november 2016

En teknikk for de eldre?

I fjor ble det publisert resultater fra en spørreundersøkelse gjennomført for å finne demografiske data om alexanderlærere og deres elever. Undersøkelsen viste at nærmere 88 prosent av eleven var over 40. Nærmere 30 prosent var over seksti. Kun knappe 12 prosent var under 40! En lignende undersøkelse gjennomført tidligere blant medlemmer av STAT, Society of Teachers of the Alexander Technique, viste lignende resultat. Undersøkelsene omfatter alexanderlærere i England, men etter egen erfaring har jeg grunn til å tro at det samme gjelder også i Norge.

Hvorfor er det slik?

Smertefull sannhet 
Spørreundersøkelsen undersøkte også årsaken til at personene tok timer. To tredjedeler av de som svarte oppgave muskelskjelett-lidelser som grunnen til å prøve Alexanderteknikk.

Når du begynner å dra på årene kan du få vondt både her og der, og eldre er mer utsatt for muskelskjelettlidelser enn yngre mennesker. Kanskje er dette et av livets uunngåelige faktum, men det kan også være at måten du bruker kroppen på spiller inn og at uhensiktsmessig bruk får konsekvenser ettersom årene går. Det er følgelig helt naturlig at eldre mennesker er mer interessert i Alexanderteknikken. 

Markedsføring og metodikk 
Måten AT markedsføres kan også ha noe av skylda for den skjeve aldersfordelingen blant alexanderelever. Alexanderteknikken assosieres i stor grad med alternativ behandling og misoppfattes som å være en terapiform.

Selv blant musikere og andre utøvende kunstnere virker det som teknikken blir sett på som noe man tyr til når ting har gått galt og man har vondt et sted. Nytten teknikken har som redskap for læring, øving og utvikling blir ikke forstått.

Undervisningsmetodikk kan også spille inn her. Tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning har i stor grad vært rettet mot personer med fysiske begrensninger med lite vekt på variasjon av bevegelser og aktiviteter.

Det kan også være grunnen til at Alexanderteknikken er relativt lite kjent innen idrett, et område hvor teknikken har et stort ubenyttet potensiale. Hadde Alexanderteknikken vært mer utbredt innen idrett og sport ville naturlig nok alderssammensetningen av elevene vært annerledes.

En teknikk for forebygging
FMA mente selv at Alexanderteknikken først og fremst virket forebyggende og at det viktigste var å undervise teknikken til barn. På den måten ville utbredelsen av teknikken gi størst mulig samfunnsmessig effekt.

Det ble i Alexanders tid opprettet en liten skole hvor teknikken var integrert i pensum. I dag finnes det noen få skoler i England hvor teknikken blir brukt i skolehverdagen. Men teknikken har aldri fått den posisjonen i utdanningssystemet som Alexander så for seg.

Eldrebølgen
At Alexanderteknikken er blitt en teknikk for de voksne og de godt voksne er ellers ikke så merkelig. Det finnes en del forskning som viser at teknikken muligens kan bedre balansen hos eldre, hjelpe ved kneartrose, og være til hjelp for personer med Parkinsons.

Min erfaring er at eldre mennesker er gode alexanderelever. Jeg har hatt elever på bortimot 90 år og de setter ofte stor pris på timene. Det gjør en stor forskjell for dem å redusere bruken av unødvendig spenning og gjøre ting på en lettere måte. Alder er ingen hindring, kanskje er det tvert i mot. Eldre mennesker er flinkere til å ta tid og tenke seg om før de handler.

Folk lever stadig lengre og har mange år som pensjonister. Å ta vare på egen helse og «bruke» seg selv på best mulig måte blir viktig. Ettersom man blir eldre endres kroppens fysiologi og bevegelsesevnen kan bli redusert. Å bruke muskelkraften på en hensiktsmessig måte kan utgjøre forskjellen på om man er i stand til å utføre en oppgave eller ikke.



Kanskje hadde Alexander rett når han mente de unge var viktigst. Men nå som eldrebølgen er over oss kan Alexanderteknikken i alle fall gjøre stor nytte for seg blant de eldre.


Relaterte blogginlegg:



Lenker: 

lørdag 12. desember 2015

Alexanderteknikk, akupunktur og nakkesmerter

Alexanderteknikkens historie går over hundre år tilbake i tid, men det har vært forsket lite på eventuell helseeffekt av å ta timer i teknikken. Alexanderteknikken går i stor grad ut på å endre vaner knyttet til bevegelse, det er derfor rimelig å anta at teknikken kan ha innvirkning på lidelser knyttet til muskel-skjelettsystemet. Hittil har det kun vært publisert én større studie som viste effekt av Alexanderteknikk mot ryggsmerter. Det var derfor knyttet store forventninger til publiseringen av en studie som undersøkte effekten av Alexanderteknikk eller akupunktur mot kroniske nakkesmerter.

Studien
I studien, kalt «ATLAS» (Alexander Technique Lessons or Acupuncture Sessions for Persons with Chronic Neck Pain), ble 517 personer med kronisk uspesifikk nakkesmerte fordelt på tre grupper som fikk henholdsvis 20 halvtimes leksjoner Alexanderteknikk, 12 behandlingstimer à 50 minutter med akupunktur, eller normal legebehandling. Etter 12 måneder var smerterelatert funksjonsnedsettelse redusert med 31% for Alexanderteknikk, 32% for akupunktur og 23% for vanlig legebehandling.

Du finner en grei oppsummering av studien på hjemmesidene til STAT, Society of Teachers of the Alexander Technique

Du kan lese studien i sin helhet hos Annals of Internal Medicine 

Akupunktur
Selv om denne studien ikke var designet for å sammenligne Alexanderteknikk og akupunktur, er det nærliggende å gjøre det. Akupunktur kom hårfint bedre ut enn Alexanderteknikk-timer. Med tanke på at akupunktur i veldig mange sammenhenger ikke har bedre effekt enn placebo er dette et skuffende resultat for Alexanderteknikken.

Det er verd å merke seg her at akupunktur-behandlingen ikke bare bestod av å sette nåler. Behandlingen kunne inkludere andre behandlingsformer etter terapeutens egen vurdering: moxibusjon, elektroakupunktur, ørefrøbehandling, kopping, akupressur eller varmelamper. Dette er behandlingsformer ofte brukt av akupunktører. I tillegg ble det gitt livsstilsråd, blant annet om trening, diett, avspenning, og hvile.

Men Alexanderteknikk-timer kan også inneholde elementer som strengt tatt ikke er del av teknikken, som for eksempel ergonomiske tips og råd om arbeidsrutiner, og Alexanderlærere gir også ofte råd om avspenning og hvile når det er aktuelt for eleven. Når vi i tillegg tar med i betraktningen at ekstrabehandlingen som akupunktørene utførte sannsynligvis ikke har noen langtidseffekt mot nakkesmerter var resultatet av studien oppsiktsvekkende dårlig for Alexanderteknikken.

Alexanderteknikk-timer
En mindre studie om Alexanderteknikk og nakkesmerter publisert i fjor hadde som resultat at 5 timer med Alexanderteknikk ikke gav bedre resultat enn bruk av varmepakninger. Problemet med studien var både det lave antall timer, 5 timer er normalt ikke tilstrekkelig for å kunne gjøre nødvendige endringer, og at resultatet ble målt umiddelbart etter fem uker. Det er som å ta fem pianotimer og så skulle spille konsert etter den siste timen.

I ATLAS-studien hadde gruppen som fikk Alexanderteknikk i gjennomsnitt 14 timer undervisning. Dette begynner å nærme seg et normalt antall timer elever behøver for å lære Alexanderteknikk. Lærerne forpliktet seg også til å følge en fastsatt protokoll for at undervisningen skulle være mest mulig homogen. Vi har dermed grunn til å anta at Alexanderteknikk-intervensjonen i studien er representativ for Alexanderlærere med utdanning godkjent av STAT, og det er de aller fleste.

Årsaksfaktorer
I Alexanderteknikken blir det lagt stor vekt på det dynamiske forholdet mellom hodet, nakke og rygg. Det er derfor naturlig å anta at Alexanderteknikken vil kunne ha innvirkning på nakkesmerter. Hvorfor gjør Alexanderteknikken det da så dårlig i denne studien?

Undervisningstradisjon
Kanskje vi Alexanderteknikk-lærere ikke alltid er så flinke til å endre folks vaner som vi liker å tro. Tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning handler mye om «stolarbeid». Andre aktiviteter forekommer også, men mye tid blir brukt på å sitte og stå. For noen med ryggsmerter vil sitte-stå bevegelsen vanligvis innebære tilstrekkelig utfordringer. Men det er tenkelig at i tilfeller av nakkesmerter så gir ikke denne aktivitetene utfordring nok til en systemendring. En person med stiv og vond nakke vil ofte unngå å dreie på nakken og hodet og ubevisst hemme rotasjonsbevegelser. Denne begrensningen må bearbeides og overvinnes på en forsiktig måte.

Typisk er det lite rotasjonsbevegelser i en tradisjonell Alexanderteknikk-time. Det har vært normalt å fokusere på å reorganisere elevens «bruk av seg selv» når eleven setter seg og reiser seg. Anvendelsen av teknikken i andre situasjoner har, noe naivt, blitt overlatt til eleven selv. De senere årene har det blitt stadig vanligere å bruke andre aktiviteter i timene. Samtidig er det blitt vanlig at leksjonene er lengre enn den tradisjonelle halvtimen for å gi tid til mer aktivitet. I ATLAS-studien var timelengden 30 minutter, og med tanke på at det i tilfeller av nakkesmerter vil være hensiktsmessig å la eleven ligge deler av timen, kan det stilles spørsmål ved om timene inneholdt tilstrekkelig og utfordrende nok aktivitet.

Motivasjon
En annen faktor som spiller inn er elevens evne til å ta i bruk det som læres. Utbyttet av Alexanderteknikken avhenger i stor grad av elevens vilje til å gjøre endringer. Jeg har selv et godt eksempel på dette fra egen praksis. For noen år siden gav jeg omlag tyve timer til en person med nakkesmerter. Han var glad i sitt arbeide, og ble ofte overivrig og arbeidet altfor lange økter. Dessverre lykkes jeg ikke med å overtale vedkommende til å gjøre nødvendige endringer i arbeidsrutiner. Å ta tilstrekkelig med pauser er forsåvidt ikke noe som direkte er del av Alexanderteknikken, men i dette tilfellet var det nødvendig for å være i stand til å ta teknikken i bruk i praksis. Alexanderteknikken fikk aldri en sjanse.

Alexanderteknikken er et hjelpemiddel som må brukes for å ha effekt. En person med nakkesmerter ser gjerne seg selv som «pasient», noe som i seg selv kan være et problem. Ting kan tyde på at mange av deltagerne i ATLAS-studien først og fremst inntok en pasientrolle. Ser du på tabell 13 i tillegget til studien som viser oppmøtet på timene kan du se at 12% ikke møtte til første Alexanderteknikk-time og at ytterligere 14% hadde 5 timer eller færre. Det vil si at en fjerdedel av deltagerne lærte lite eller ingenting av Alexanderteknikk. Grunnen til det store frafallet kan nettopp være at disse personene først og fremst ville ha behandling og ikke var innstilt på å lære noe. Akupunktur hadde ikke samme frafallsmønster. 
En kollega foreslo at å lære Alexanderteknikken vil innebære økt oppmerksomhet og følsomhet, og dermed mer opplevelse av smerte; og at dette vil kunne oppveie opplevelsen av eventuell bedring. Jeg tror ikke det ville være tilfelle etter 12 mnd, men det kan ha vært medvirkende årsak til det høye frafallet innledningsvis. Siden det ble utført en såkalt «intention to treat»-analyse ble alle deltagerne likevel regnet med i resultatet. I analysen hvor time-antall var tatt med (Adherence-Related CACE Analysis) er utfallet for Alexanderteknikk naturlig nok noe sterkere, 4.83 prosentpoeng for Alexanderteknikk og 4.49 prosentpoeng for akupunktur (se Appendix Table 14).

Begrensninger
Det svake resultatet kan også ha å gjøre med at Alexanderteknikken har visse begrensninger når det gjelder innvirkning på helse. Alexanders hypotese var «use affects functioning». Bruk påvirker funksjon. Dette er nærmest en naturlov og trengs knapt bevises. Men hvor viktig er «bruk» i forhold til andre faktorer?

Selv om Alexanderteknikkens begrep om «bruk» er ganske vidt er det andre forhold som vil spille inn ved kroniske nakkesmerter som ikke direkte har å gjøre med Alexanderteknikk. Min elev som ikke ville ta grep når det gjaldt arbeidsrutiner er ett eksempel. Ved kroniske nakkesmerter kan det også tenkes at ergonomiske forhold på arbeidsplassen spiller en stor rolle, eller at personlige problemer og livssituasjon er avgjørende. Alexanderteknikken kan ha innvirkning på de fleste områder, men det er begrensinger for hva en Alexanderteknikk-lærer vil kunne hjelpe med. Selv om jeg som Alexanderteknikk-lærer hver eneste dag hjelper folk med å bruke hode og nakke på en bedre måte kan det ikke utelukkes at fagfolk på andre områder har vel så mye å si for noen med kroniske nakkesmerter.

«Misbruk»
Det er også mulig at vi Alexanderteknikk-lærere tar feil på et mer fundamentalt plan. Siden «bruk» påvirker funksjon følger at «misbruk» fører til dysfunksjon. I Alexanderteknikken defineres alt som hemmer optimal funksjon som «misbruk». Kanskje vi Alexanderteknikk-lærere overvurderer de helsemessige konsekvensene av det vi kaller «misbruk» av kroppen. Menneskekroppen er et komplekst dynamisk system som har stor evne til tilpasning og kan ofte fungere forbausende effektivt på tross av eventuelle begrensninger. Grensene for hva som er «sunt» kan være videre enn det Alexander-lærere har for vane å tenke.

Problemstillingen blir ytterligere komplisert ved at det ikke er et proporsjonalt forhold mellom graden av «misbruk» av kroppen og graden av smerter. Her ser individuell egenskaper ut til å spille sterkt inn. Hvorvidt en person med kroniske nakkesmerter får hjelp gjennom avlæringen av «misbruk» vil kunne variere mye.

I Alexanderteknikken fokuserer vi på kvaliteten av aktivitet. Men det finnes situasjoner der kvalitet er mindre viktig enn mengden av fysisk aktivitet. Ved for eksempel akutte korsryggsmerter vil det å komme seg i bevegelse være mer avgjørende enn om kvaliteten på bevegelsene er god eller dårlig. Det samme kan i noen sammenhenger være tilfelle også ved nakkesmerter.

En kollega jeg diskuterte med nylig mente de helsemessige fordelene ved endret «bruk» vil vise seg først i et lengre tidsperspektiv, noe jeg også var inne på i blogginnlegget om forskning på Helseeffekt. Større epidemiologiske studier er antagelig nødvendig for å påvise en slik effekt. Foreløpig må det kalles en hypotese, en hypotese som kan logisk begrunnes, men som selv om den skulle vise seg å være riktig kanskje ikke er så interessant for folk flest. Kanskje det lønner seg mer å begynne å trimme?

Studiedesign
Doktor Edzard Ernst, spesialist i forskning på «CAM», - komplementær og alternativ behandling, har lite til overs for ATLAS-studien. Han mener selve designen av studien er feil. Alle tre grupper av pasienter fikk normal legebehandling, men gruppene som fikk Alexanderteknikk eller akupunktur fikk dette i tillegg til normal legebehandling. Hva som helst av tilleggsbehandling vil øke behandlingseffekten, det kan like gjerne dreie seg om placebo. Studien manglet dermed en reell kontrollgruppe.

Istedet, mener Ernst, burde Alexanderteknikk vært sammenlignet med «liksom»-Alexanderteknikk. Å skape en «lureversjon» (sham) av Alexanderteknikken er en veldig interessant utfordring, men svært vanskelig å få til, noe Ernst ser ut til å være klar over. Som alternativ mener han at Alexanderteknikk-timer (eller akupunkturbehandlingen) skulle vært sammenlignet med «best practice», dvs. en kombinasjon av konvensjonell behandling (som f.eks fysioterapi, ortopedi, smertebehandling, psykoterapi) . Jeg tror dette hadde vært en god idé, forutsatt at også Alexanderteknikken ble «optimalisert», dvs. at intervensjonen bestod av 30 timer.

Når det er sagt er det også viktig å ha med seg at Alexanderteknikken ikke er noe alternativ til konvensjonell behandling. Vi Alexanderteknikk-lærere er fagpersoner innen vårt område. Selv om konseptet om «bruk» er vidtrekkende og Alexanderteknikken anvendes i utallige sammenhenger, vil det være feil å forvente at Alexanderteknikken har den totale løsningen. Det virker selvmotsigende når Ernst på den ene siden vil sammenligne Alexanderteknikken med en kombinasjon av behandlingstiltak og på den andre påpeker det faktum at Alexanderteknikken ikke vil dekke alle årsaksfaktorer.

Siste nytt!
Under arbeidet med denne artikkelen har det kommet fram nye opplysninger. COMPare-prosjektet som arbeider for bedring av kvaliteten på publisering av forskning har kritisert ATLAS-studien i et brev. En av underskriverne er Ben Goldacre, kjent for All Trials-kampanjen og bøkene Bad Science og Bad Pharma. 
Kritikken går blant annet ut på at listen av måleresultater ble endret underveis i studien. Før forskning settes i gang skal det oppgis eksakt hva man har som hensikt å måle og hvordan man skal foreta målingen. Endres dette underveis kan det være fare for at resultatene blir pyntet på. Dette behøver ikke nødvendigvis tyde på noe uredelig, men det setter spørsmålstegn ved resultatene i studien. Om feilene påvirket resultatet, gikk disse da i Alexanderteknikkens favør eller disfavør?

Konklusjon
Konklusjonen i ATLAS-studien var at:
Acupuncture sessions and Alexander Technique lessons both led to significant reductions in neck pain and associated disability compared with usual care at 12 months. Enhanced self-efficacy may partially explain why longer-term benefits were sustained.

Studien viste en liten positiv effekt for Alexanderteknikken, men usikkerhetene er så mange at jeg tror vi må si at det for øyeblikket ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å hevde at Alexanderteknikken har effekt på kroniske nakkesmerter.

Hvis du har kroniske nakkesmerter og har prøvd alt annet uten hell, kan det likevel være en idé å prøve Alexanderteknikken. Ut ifra hypotesen om at «bruk påvirker funksjon» kan det hende at endring av bevegelsesvaner vil gjøre en forskjell.
Ikke forvent bedring etter kun fem timer. Men fem timer burde være nok til å få en idé om Alexanderteknikken er noe du er villig til å bruke tid og penger på. Om ikke nakkesmertene forsvinner vil du helt sikkert lære noe du har nytte av likevel.

Forholdet mellom hode, nakke og rygg er sentralt i Alexanderteknikken. Om teknikken har innvirkning på muskel-skjelettplager i det hele tatt, så skulle en tro at det i det minste måtte gjelde nakkesmerter. Om fremtidig forskning viser at Alexanderteknikken ikke har nevneverdig effekt på kroniske nakkesmerter vil det måtte få følger for hvordan Alexanderteknikken markedsføres, men utover det vil det ha lite å si. Vi er tross alt lærere og ikke terapeuter.


Relaterte blogginnlegg:





lørdag 20. juni 2015

The Nobel Disease

Why we should stop quoting Tinbergen

The 1973 Nobel Laureate Nikolaas Tinbergen (1907-1988) is often quoted for supporting the Alexander technique. Alexander technique teachers seem to be unaware that this can have some negative aspects. I've been planning to write about this for some time, but was prompted into action by a short article last week in Norway's leading newspaper titled "Stupid Nobel Prize Winners" (Dumme nobelprisvinnere).(1) The article puts the technique in a less than flattering light.

Diagnosis
The article was about Nobel Prize winners who promote or support pseudoscience and quackery. Quite a number of prize winners have done so over the years. So much so that the phenomenon has got a name: The Nobel Disease.

The most well known cases are Linus Pauling and Luc Montagnier. Pauling was twice Nobel Laureate, winning the prize for chemistry in 1954 and the Nobel Piece prize in 1962. He is probably most famous for claiming health benefits from taking large doses of vitamin C, thus being a proponent of a dubious alternative health approach which he named 'orthomolecular medicine'. Montagnier was among the scientists discovering the HIV virus and received the Nobel Prize for medicine in 2008. He has later been publishing research of questionable character and is a supporter of the totally debunked homoepathy.

With this in mind it does not necessarily count in our favour being endorsed by a Nobel Prize laureate. It is even possible that having recognition from a Nobel Laureate is more of a burden than an advantage, because there is also another reason why it is maybe not so great being associated with Tinbergen's Nobel Prize.

The first part
The article in the Aftenposten newspaper mentioned Tinbergen for supporting the Alexander technique, but this is actually not why he is listed among the sufferers of the Nobel disease.

As most Alexander Technique teachers know, Nikolaas Tinbergen used the second part of his Nobel acceptance lecture to talk about the Alexander Technique.(2) What he said in the beginning is less known. In the first part of his lecture Tinbergen presented the idea that childhood autism has environmental causes. Tinbergen said:
I cannot possibly go into all the evidence, but there are several good indications, firstly, that many autists are potentially normal children, whose affiliation and subsequent socialisation processes have gone wrong in one way or another, and secondly: this can often be traced back to something in the early environment - on occasion a frightening accident, but most often something in the behaviour of the parents, in particular the mothers.

Tinbergen's Nobel lecture has some credibility issues even disregarding what Tinbergen says about the Alexander Technique. But there are also some problems with what he had to say about the technique.

The second part
Although Tinbergen's enthusiastic support for the technique was a scandal in scientific circles, it seems as if the negative reactions came just as much from the Alexander community.(3) In a letter to the New Scientist Patrick MacDonald wrote:
The Alexander technique is an educative process in which the pupil is taught to practice conscious inhibition and direction in the activities of his daily life [...], the whole mainspring of the technique is simply omitted from Professor Tinbergen's catalogue of observation. [...] I, the present senior practising teacher of the technique in this country, cannot allow Professor Tinbergen’s ludicrous description of it in his Nobel address to pass without comment.(4)
Edward Maisel, the editor of a book containg a compilation of Alexander's writings, said in an interview in New Scientist that
Professor Tinbergen's description of what appears to be some form of osteopathic treatment has very little to do with the Alexander Technique.(5)
In his Nobel lecture Tinbergen invariably denotes the Alexander Technique as "therapy", the lessons "treatments" and the pupils "patients". He says about the technique that:
It consists in essence of no more than a very gentle, first exploratory, and then corrective manipulation of the entire muscular system.
It can be hard for anyone to describe the Alexander Technique. One reason for this is that we Alexander Technique teachers traditionally have not differentiated between the technique itself and the method(s) of teaching it. Tinbergen, having at the time of writing had about fifteen lessons,(6) described the lessons as he had experienced them. He did not describe the technique, but the teaching of it. The result is that Tinbergens Nobel lecture may give the reader the wrong impression of what the Alexander Technique actually is. We have to ask ourselves whether Tinbergen's version of the Alexander Technique is something we wish to promote.

When we do use Tinbergen's Nobel lecture in marketing it is usually by quoting what he has to say about the health effects. But this could be problematic as well.

Unscientific
It was Tinbergen's daughter who played the cello who first had Alexander Technique lessons, then subsequently Tinbergen himself after having read Barlow's book 'The Alexander Principle', and his wife.(7) In what is probably the most quoted passage Tinbergen says:
... between the three of us, we already notice, with growing amazement, very striking improvements in such diverse things as high blood pressure, breathing, depth of sleep, overall cheerfulness and mental alertness, resilience against outside pressures, and also in such a refined skill as playing a stringed instrument.
He continues:
So from personal experience we can already confirm some of the seemingly fantastic claims made by Alexander and his followers, namely that many types of under-performance and even ailments, both mental and physical, can be alleviated, sometimes to a surprising extent, by teaching the body musculature to function differently. And although we have by no means finished our course, the evidence given and documented by Alexander and Barlow, of beneficial effects on a variety of vital functions no longer sounds so astonishing to us.
He then goes on to list conditions that may benefit from the technique:
... rheumatism, including various forms of arthritis; but also respiratory troubles, even potentially lethal asthma; following in their wake, circulation defects, which may lead to high blood pressure and also to some dangerous heart conditions; gastro-intestinal disorders of many types; various gynaecological conditions; sexual failures; migraines and depressive states that often lead to suicide ...
This list of health claims, without the context of case studies, with not much of a hypothesis about why these improvements occur, from something that could be interpreted as mere manipulations, and for even potentially lethal conditions, gives a whiff of snake oil. Go to any site on the internet promoting an alternative therapy and you could find similar lists.

The Alexander Technique definitely has an impact on health, as proven by the positive results from the ATEAM trial on Alexander Technique and back pain. Had Tinbergen's list been restricted to musculoskeletal and associated disorders, there would have been no problem. But what about 'potentially lethal asthma', 'dangerous heart conditions' and 'depressive states that often lead to suicide'? Tinbergen's claims are highly speculative. Coming from a respected scientist in his Nobel lecture it is even verging on the irresponsible.(8)

What Tinbergen presents is anectodotal evidence. In science, anecdotal evidence is not regarded as evidence. Ironically, Tinbergen is often quoted in connection with Alexander technique and science, but quoting Tinbergen's Nobel lecture does not make the Alexander Technique more 'scientific'. On the contrary, it only shows lacking understanding of scientific principles.

The Reafference Principle
Tinbergen fortunately did give something of scientific value to the Alexander Technique in his Nobel lecture. He proposed that what is called 'The Reafference Principle' may give an explanation to how we go wrong and develop 'faulty sensory appreciation':
There are many strong indications that, at various levels of integration, from single muscle units up to complex behaviour, the correct performance of many movements is continuously checked by the brain. It does this by comparing a feedback report, that says ‘orders carried out’, with the feedback expectation for which, with the initiation of each movement, the brain has been alerted. Only when the expected feedback and the actual feedback match does the brain stop sending out commands for corrective action. Already the discoverers of this principle, von Holst and Mittelstaedt, knew that the functioning of this complex mechanism could vary from moment to moment with the internal state of the subject-the ‘target value’ or Sollwert of the expected feedback changes with the motor commands that are given. But what Alexander has discovered beyond this is that a lifelong mis-use of the body muscles (such as caused by, for instance, too much sitting and too little walking) can make the entire system go wrong. As a consequence, reports that ‘all is correct’ are received by the brain (or perhaps interpreted as correct) when in fact all is very wrong. A person can feel ‘at ease’ e.g. when slouching in front of a television set, when in fact he is grossly abusing his body.(9)
The reafference principle can be seen as related to control theory and cybernetics. Tinbergen may be said to have contributed to a modern explanatory model of the technique. Sadly it is Tinbergen's claims about health effects that are quoted from his lecture, not his scientific contribution.

The logical fallacy
I have mentioned the link between Nobel Prize winners, alternative therapies and quackery, and I have discussed the content of Tinbergen's Nobel lecture. But there is yet another reason why we should stop quoting Tinbergen as a means of marketing ourselves.

Tinbergen is an expert, but he is not an expert on the technique. He is only quoted because he is a Nobel Prize winner. This is appeal to authority and a logial fallacy.

Appealing to authority is a much loved sport among alternative therapies. It is probably something they resort to in desperation, not having any solid evidence for what they do. It is also very tempting to resort to this kind of marketing since people in general try alternative therapies based on what other people say and do.(10) STAT, The Society of Teachers of the Alexander Technique, has gone down this route too, by printing a booklet  containing stories about famous people who have had lessons. I think the money could have been spent more wisely.

Michael Bloch says in his biography about F.M. Alexander that Tinbergen's Nobel lecture was a turning point in the history of the technique. It gave the technique an unprecedented level of publicity. I think the question is whether it now better serves us for educational and not for marketing purposes.

Please feel free to comment below.

Related blogg articles:
Snåsakoden (Norwegian)

Notes:
1) The name of the newspaper is Aftenposten. The article was published on the science pages and the author was Kristian Gundersen, a professor in biology. Gundersen is also the author of a book that can be seen as the Norwegian parallell to 'Trick or Treatment' by Singh and Ernst. In the book Gundersen spends quite a few pages on the Alexander Technique. Although he has some valuable points, his knowledge and understanding of the Alexander Technique is very limited. I have written about the book, Snåsakoden, on my blog (Sorry, Norwegian only).

2) Tinbergens nobel lecture, Ethology and Stress Diseases, was given in December 1973, but is often referenced by its publishing date in Science 1974. The last third (not the last half as is often said) which is about the technique, was published with minor alterations in Barlow's compilation of Alexander Technique related articles, 'More Talk of Alexander' 1978.

3) Gerald Foley discusses the controversy in the second of three articles on Tinbergen and the Alexander Technique: No 22 NIKOLAAS TINBERGEN (II)

4) Patrick MacDonald in 'Tinbergen on Alexander technique', Letters, New Scientist November 14 1974.

5) Edward Maisel made the statement in an interview with The New Scientist magazine:

6) The number of lessons Tinbergen had had is mentioned in Gerald Foley's first article about Tinbergen: No 21 NIKOLAAS TINBERGEN (1907-1988) (I)

7) Geralds Foley's first article is also my source for the information about how Tinbergen ended up having lessons: No 21 NIKOLAAS TINBERGEN (1907-1988) (I)

8) The article in the Norwegian newspaper by professor Kristian Gundersen especially mentioned the claim of curing asthma. This is probably because there is a Review in the Cochrane database on 'Alexander technique for chronic asthma'. As there are no trials performed, there is no meta-analysis. There is a pilot study showing improved breathing function in healthy individuals, but there is not yet any scientific evidence that the Alexander Technique can help against asthma. In Norway, a claim about effect on a specific diagnosis would be illegal. There are some Alexander Technique teachers around the world that make the claim. This is a problem.
I made a short reply to Gundersen's article that was printed the week after:

9) The Re-Afference Principle was proposed Holst and Mittelstaedt in this 1950 article:

10) Ernst and Pittler published a paper which they (somewhat jokingly) titled Celebrity-based Medicine in which they suggest that one reason people choose alternative therapies is because they imitate celebrities.

Literature:
Barlow, Wilfred 1978 More Talk of Alexander. Littlehampton Book Services Ltd
Bloch, Michael 2004 F.M.: The Life of Frederick Matthias Alexander: Founder of the Alexander Technique. Little Brown Publishing Group.
Lewin, Roger (1974) Did Nobelist go too far in advocating Alexander technique? - New Scientist, 31 October 
MacDonald, Peter (1974) Letters, Tinbergen on Alexander – New Scientist 14 November
Tinbergen, Nikolaas (1973) Ethology and stress diseases: Nobel Lecture