søndag 24. november 2019

Hender på stolrygg (del 2)

(Denne bloggartikkelen er skrevet for Alexanderteknikk-lærere og viderekomne elever). 

En hvilken som helst aktivitet kan brukes som øvelse i Alexanderteknikken, alt fra små og store hverdagslige bevegelser, til bevegelser knyttet til spesifikke ferdigheter som det å spille et instrument. Vi kan også bruke aktiviteter spesielt tilpasset det å lære Alexanderteknikken. 

«Hender på stolrygg» er en av øvelsene, eller «prosedyrene» som vi foretrekker å kalle det, som Alexander selv utviklet i den hensikt.
Forrige gang skrev jeg om øvelsens opprinnelse og utvikling. I denne og de neste delene av artikkelen skal vi se på detaljene i øvelsen og de fysiologiske forutsetningene den bygger på. 

I Alexanderteknikken begynner vi alltid med den sentrale strukturen, hodet, nakken og ryggen. Denne gangen skal jeg for en gangs skyld gå andre veien og begynne med fingrene. I «hender på stolrygg» holder vi i stolen på en helt bestemt måte med fingrene. Hvorfor gjør vi det? 

Presisjonsgrep
Alexander var svært nøye med hva eleven skulle gjøre med hender og fingre under utførelsen av «hender på stolrygg»:
Special attention is directed in this connexion to the instructions given in the following illustration to the pupil in regard to the work to be done with his hands and arms, associated with a more or less co-ordinated body, and particularly to the position of his fingers, wrists, and elbows when placed on the chair as directed (Alexander 2004, s.110)

Stolryggen gripes med strake fingre på forsiden og tomlene tilsvarende på baksiden. Dette er en variant av «presisjonsgrep» og har kanskje mest til felles med det som betegnes som «pinsett-grepet».

Allerede i den første beskrivelsen vi har av øvelsen fra 1910 er Alexander klar på at fingrene skal være rette: 
The hands are placed so that the four fingers are kept quite straight on one side of the back of the chair and the thumb on the other side of the back of the chair. (Alexander 1995, p.103).
I den neste og mer detaljerte beskrivelsen sies det at fingrene skal være så rette som mulig, (bruken av store bokstaver er Alexanders egen). 
… GRASP THE TOP RAIL OF THE BACK OF THE CHAIR GENTLY AND FIRMLY, KEEPING THE FINGERS AS straight AS POSSIBLE AND QUITE FLAT AGAINST THE WOOD OF THE FRONT PORTION OF THE TOP RAIL OF THE CHAIR, THE THUMB ALSO TO BE KEPT AS STRAIGHT AS POSSIBLE, BEING CALLED UPON TO DO DUTY ON THE BACK PORTION OF THE TOP RAIL OF THE CHAIR, WITH THE WRIST CURVED SLIGHTLY INWARDS … (Alexander 2004, s. 117) (1)

Om fingrene er rette vil man kunne ifølge Alexander forsikre seg om at man bruker minimalt med spenning:
If the pupil will carry out the act … whilst continuing to recognize as factors of primary importance the keeping of the fingers straight and the wrists curved inwards, the minimum tension will be exerted. [obs italic her] (ibid, s.121)

Han legger til at det i denne posisjonen er det enkelt å observere hender og fingre visuelt for at sikre korrekt utførelse:
… It should be remembered here that the pupil's position in this act is an ideal one for watching the hands and wrists. Therefore, if the pupil will watch carefully any tendency to the incorrect movements described above, these can be checked as soon as they show themselves (Ibid).

Jeg vil likevel anbefale å gjøre «hender på stolrygg» foran et speil av og til. Å se hender og fingre (og resten av deg selv), fra en annen vinkel kan gi nyttig informasjon. 

Kommer hender og fingre ut av posisjon er det tegn på bruk av mer spenning enn nødvendig:
«Immediately the pupil interferes with the position of the fingers or wrists (in the latter case, tending to curve them outwards instead of inwards), this will indicate that the point of minimum muscular tension has been passed [Sjekk italics her] (ibid).(2)
At håndleddene ikke skal falle utover betyr at fingrene ikke bare skal være rette, men også loddrette:
«Straight in themselves and [italic] vertical (i.e. Not slanting to left or right)» (Langford 2004, s.138). (Se også Dimon 2015, s.25 og Soar 1999, s.27).

Ormmusklene
Skal vi forstå hensikten med håndens og fingrenes posisjon i hender på stolrygg må vi se nærmere på musklene som er involvert.

Skjelettet i håndflaten din består av fire mellomhåndsbein. (Tommelen ser vi bort ifra her). Mellom disse knoklene har du tre grupper av muskler. De bakre mellomhåndsmusklene, nærmest håndryggen, gjør at du kan sprike med fingrene. De to andre gruppene, de palmare mellomhåndsmuskler (dvs. de nærmest håndflaten) og «ormmusklene» (lumbrical), samler fingrene. Alle tre grupper muskler bidrar til å rette ut fingrene. Fingerstrekkeren (extensor digitorum) på oversiden av underarmen kan ikke gjøre dette alene. I tillegg bidrar også disse musklene til å bøye fingrene i knokeleddet. Sammen med muskler som fører tommelen mot fingrene kan disse musklene utføre grepet på stolryggen med miminal involvering av de store musklene i underarmen. 

Ormmusklene (lumbrical) spiller en viktig rolle. Det spesielle med disse musklene er at de ikke har utspring eller feste i knoklene. De springer ut fra senene til den dype fingerbøyeren (flexor digitorum profundus) og ender i bindevevet til fingerstrekkeren. Ved sin funksjon kan disse musklene sies å involvere fingerbøyeren også som strekkemuskel.(3)

Ormmusklene er relativt svake, men til gjengjeld svært sensitive. De har stor tetthet av muskelspoler og bidrar til følsom og nøyaktig bruk av fingrene.(4) De gjør mulig å ta tak i stolen «gently and firmly» og med minimal bruk av muskelspenning slik Alexander instruerte (Alexander 2004 s.109). 

Oppsummert kan vi beskrive følgende tre aspekter ved dette spesielle grepet:
  1. Grepet gjør at muskelarbeidet spres over flere muskler slik at hver muskel kan fungere med et lavere spenningsnivå og dermed på en mer følsom måte.(5)
  2. Involvering av de små musklene i hånden gjør at de større musklene i underarmen ikke behøver å engasjeres på måten de ellers ville gjort. Vi kan dermed lettere få «lengde» i underarmen, og særlig i fingerbøyerne.
  3. Grepet involverer i stor grad bruken av strekkemuskler såvel som bøyemuskler. Noen Alexanderlærere betegner dette grepet som et «extensor grip» (Dimon 2015, s 27).(6)  Aktiveringen av strekkemuskulatur motvirker den typiske tendensen til å bruke for mye av bøyemuskler i fingre, arm og skulder når vi griper noe. For mye sammentrekning unngås. Dette er avgjørende med tanke på andre fysiologiske effekter av «hender på stolrygg» som jeg skal komme tilbake til senere.
Et enkelt eksperiment kan illustrere forskjellen i organiseringen av muskelbruk ved dette grepet sammenlignet med et mer vanlig «kraft-grep»: Hold en blyant eller penn loddrett med minimal bruk av kraft, akkurat nok til ikke å miste den. Hold den vekselsvis med et «kraftgrep», som om du skulle holde i skaftet på en hammer; og med et «presisjonsgrep», mellom strake fingre og tommel, som når du gjør «hender på stolrygg». Klem med den andre hånden rundt underarmen, særlig i området nærmest albuen og observér forskjellene i organisering av muskelspenning i de to grepene. 

Forsiktig men fast
Alexander skrev at stolen skulle holdes «gentle but firmly», (Alexander 1995, s.103). Hvor fast er fast? Walter Carrington som var Alexanders assistent i mange år skal ha sagt det på denne måten: «If you are drying a good wine glass, you hold it firmly enough not to drop it, and gently enough not to crack it» (Langford 2004, s.138). 

Kontakten med stolryggen skal være et stabilt og nøytralt utgangspunkt. Du skal ikke legge vekt på stolen, heller ikke løfte eller dra. Alexander skriver om «gentle forearm pull»og «supporting the torso with [the] arms» (Alexander 2004 s.120). Dette er først og fremst beskrivelser av en opplevelse og et resultat av retninger og organisering av muskelspenninger, ikke noe du nødvendigvis gjør aktivt. Jeg kommer tilbake til dette i senere blogginnlegg.

Øvelser
For å få fullt utbytte av å gjøre «hender på stolrygg» må du være i stand til å utføre grepet på stolryggen med strake, vertikale fingre. Ikke alle er i stand til det. Her følger forslag til noen øvelser du kan gjøre for å bli kjent med denne måten å bruke fingre og hånd på. Jeg forutsetter at du stopper opp og tenker retning for hvert steg og sørger for å inkludere oppmerksomhet om resten av kroppen.(7)

A) Underarm på bord. (Dimon 2015, s.27)
Sitt ved et bord og legg en eller begge underarmer på bordet. La hånden ligge på bordet i den posisjonen den faller av seg selv. Det vil normalt være et mellomrom mellom bordflaten og knokeleddet til pekefingeren. Løft og pek med pekefingeren slik at den danner en rett linje med pekefingerens mellomhåndsbein. Gjør det samme med de andre fingrene etter tur samtidig som du samler fingrene. La tommelen bli liggende på bordet.

Løft hånden noe mer, så langt det går med håndledd og tommel fortsatt liggende på bordflaten. La hånden være i samme posisjon mens du bøyer fingrene fra knokeleddet. Tuppen av langfingeren og eventuelt en eller to andre fingre vil berøre bordflaten. (Tommelen kan eventuelt føres mot de andre fingrene nå ved at du lar den gli langs bordflaten). 
La fingertuppene fortsatt være i berøring med bordflaten mens du løfter hånden til fingrene er vertikale. Før tommelen mot pekefinger, eventuelt langfinger. Løft hånden/hendene fra bordet. 
(Øvelsen kan også gjøres stående ved ei hylle med passende høyde). 

B) Knoker mot vegg. (Dimon 2015, s.28)
Stå eller sitt foran en vegg. Legg knokene mot veggen. Fingrene vil automatisk bli bøyd ved knokeleddet. Samle fingrene i den grad de ikke allerede er samlet. Før tommelen mot pekefingeren, eventuelt mot en av de andre fingrene. Ta hånd/hender vekk fra veggen. 

C) Tomlene først. 
Sitt eller stå i monkey bak en vanlig spisestuestol, så nærme at du lett kan ta tak i sidene på stolen. Begynn med å peke aktiv med fingrene mot gulvet med samlede fingre. Tommelen lar du være passiv og for seg selv. Løft hånden og plasser tommelen mot baksiden av stolen slik at du kan la fingrene peke forover på hver side. Før hendene forover noe slik at du lar tomlene strekkes slik at du kan tak i stolen fra sidene ved å bøye fingrene fra knokeleddet. Deretter kan du flytte ei og ei hånd til toppen av stolryggen om du vil.

Som tommelfingerregel (bokstavelig talt), kan vi si det er en fordel å plassere fingrene mot stolryggen først, deretter la tommelen finne sin plass. Denne øvelsen er et unntak.

D) Fingre på bok. 
Variasjon 1 
Sitt med med ei bok i ene hånden, forsiden av boken mot deg. Begynne med å la den andre armen henge langs siden. Pek med fingrene mot gulvet og samle fingrene, la tommelen være. Løft hånden og legg de flate rette fingrene mot bokens bakside. Du må la albuen peke ut til siden. 

La tommelen komme i berøring med bokens forside. La tommelen gli inn på bokens forside og ta resten av hånden med seg. Håndleddet bøyes og albuen kommer nærmere siden av kroppen. 
Du holder nå boken mellom fingre og tommel. Slipp tak i boken med den andre hånden og snu hånden slik at fingrene peker nedover. Behold posisjonen med fingre og tommel og la vekten av boken hjelpe deg til å tenke retning på fingrene. 

Variasjon 2
Før du gjør denne varianten, ta en kikk på håndflaten din og spør deg selv om du vet hvor knokeleddet er når du ser hånden fra denne siden. Som eksperiment, sett høyre pekefinger på den innerste eller nederste streken på langfingeren på venstre hånd. Forsøk å bøye langfingeren. Du vil oppdage at knokeleddet sitter et lite stykke inn i håndflaten. Finn ut hvor langt inn du må sette pekefingeren for at du lett skal kunne bøye langfingeren. I motsetning til de to andre strekene på fingeren motsvarer ikke den innerste streken lokaliseringen av leddet. (Johnson 2009, s.110. Langford 2004, s.138. Langford 2008 s.140).

Begynn som i forrige variasjon med boka i den ene hånden, forsiden mot deg. Den andre armen hengende langs siden. Pek mot gulvet med fingrene, samle fingrene. Løft hånden og plasser den mot ryggen av boka slik at bokryggen ligger på tvers håndflata, akkurat langt nok vekk fra fingrene til at du fritt kan bøye fingrene i knokeleddet. Bøy fingrene i knokeleddet slik at du har de rette, flate fingrene liggende på bokens bakside. La tommelen komme i kontakt med forsiden. La den gli innover til kontakten tilsvarer peke- eller langfinger. Slipp taket med den andre hånda. Snu boka slik at du holder den med fingrene pekende nedover. La vekten av boka gjøre fingrene lengre. 

I denne siste øvelsen var boka i berøring med håndflaten som en hjelp til å bevisstgjøre hvor bevegelsen skjer når du bøyer fingrene i knokeleddet. Når du gjør «hender på stolrygg» skal ikke håndflaten være i berøring med stolen, bare fingrene. 



Tomler til slutt 
Noen av øvelsene ovenfor krever at du bøyer ganske mye i knokeleddet. Hvor mye du bøyer og hvilken posisjon hånden har kan variere når du utfører «hender på stolrygg». Alexander gav ingen andre instruksjoner enn at tommelen skulle være: «on the other side of the back of the chair. (Alexander 1995, p.103), og «… to be kept as straight as possible …» (Alexander 2004 s.117).

Lærerne Alexander utdannet utførte «hender på stolrygg» på litt ulike måter og dermed har det oppstått ulike tradisjoner i måten å utføre øvelsen på. Noen lærere bøyer lite i knokeleddet og lar siden av tommelens ytterste del berøre stolen. Andre plasserer tuppen av tommelfingeren på høyde med fingertuppene og må dermed bøye maksimalt i knokeleddet. Hvilken finger tommelen møter kan også variere, enten det er peke- eller tommelfinger, eller midt mellom de to.(8)

Noen øvelser relatert til «hender på stolrygg» går ut på å rette ut og peke med samlede fingrene før hånden føres til stolen. Tommelen legges da gjerne inntil de andre fingrene slik at hånd og fingre er i samme plan. Dette har både fordeler og ulemper. Fordelen er at hånden ligner mer på en fot, noe som fremmer bruk av strekkemuskler og demper bruk av bøyemuskler. Ulempen er at det ikke er slik tommelen er ment å fungere.(9)
I senere bogginnlegg skal jeg skrive mer om ulike variasjoner i utførelsen av «hender på stolrygg».

Holde for å slippe
Jeg hørt flere gi uttrykk for at grepet vi benytter i «hender på stolrygg» ikke er et «avspent» grep. Det er riktig. Grepet krever en viss tonus. Det krever også mykhet i fingre og hånd. Paradoksalt nok vil den aktive bruken av fingre og hender gjøre dem mykere etter hvert. Dermed blir kontakten med stolen etter hvert mer følsom. Men denne følsomheten er også avhengig av hva som skjer i resten av systemet. 
En forklaring på hvorfor vi griper tak i stolen «gently but firmly» er at vi holder med fingrene for å kunne slippe andre steder, særlig i skulderpartiet. Hensikten med «hender på stolrygg» er like mye å redistribuere tonus som å avspenne. Den helt bestemte posisjonen på hender og fingre gir de nødvendige forutsetningene for at noe skal skje i andre deler av armen. Det skal jeg fortelle mer om i neste del av artikkelen.





Relaterte blogginnlegg 

Noter
1) Andre Alexanderteknikk-bøker hvor du finner fingrenes grep på stolryggen beskrevet er:
The Use of the Hands in Teaching (Dimon 2015, s.22-23) 
Alexander Technique Workbooks (Nicholls 2014, s.36) 
Think More Do Less (Carey, s.120-122)
Only Connect (Langford 2004, s.138)
Mind & Muscle & Music (Langford 2008, s.138-139) 
Thinking Aloud (Carrington 1994, p.142-143)
An Evolution of the Alexander Technique (Carrington, Dilys 2017, s.275)
The Ground Rules (Barlow 2011, s.122) 
You Guide to the Alexander Technique (Gray 1994)
Body Breath and Being (Nicholls 2008)
Directed Activities (Grennell 2002)
Defining the Alexander Technique (Soar 1999)
2) Carolyn Nicholls i sin lille bok om hender på stolrygg hevder at: «If you let your fingers curve, you have allowed the flexor muslces to come into play too much» (Nicholls 2014, s 36). Feil posisjon på hender og fingre kan selvfølgelig også være tegn kollaps og mangel på muskelspenning der spenning er påkrevd. 
3) Malcolm Williamson siterer David Gormans anatomiverk The Body Movable: Vol. II, The Upper Limb i en fotnote til artikkelen «The Emancipation of the Upper Limbs: ‘Hands of the Back of a Chair’ Revisited»: «The fingers are flexed at the large knuckels (the metacarpophalangeal joints) by action of the Lumbrical muslces in the hand. Gorman explaines why the fingers remain straight: ‘In effect because of their diagonal course, contraction of [the] lumbricals displaces functionally the insertion of flexor digitorum profundus from the front to the back of the distal phalanx and transforms it into an extensor muslce’ (Gorman, p. 121)» (Williamson 2019, s. 59).
4) «With the smallest physiological cross-sectional area in the upper extremity, the lumbrical muscles have weak motor function, which is only 1/10 of the interosseous muscle. Because it is spindle-rich, the lumbrical muscles play an important role in the sensory feedback of the distal interphalangeal, proximal interphalangeal and metacarpalphalangeal joints of the fingers». A Biomechanical and Evolutionary Perspective on the Function of the Lumbrical Muscle
5) Generelt gjelder at jo høyere muskelspenning, jo lavere sensitivitet. Dette har å gjøre med Weber-Fechners lov
6) En av forøvelsene til å gjøre hender på stolrygg beskrevet i The Use of the Hands in Teaching har beskrivelsen «Extending Hand at Wrist to Form an Extensor Grip» (Dimon 2015, s.27). Denne er mer eller mindre identisk med øvelse A) i denne artikkelen. 
7) Utgangspunktet og inspirasjon for disse øvelsene er å finne i The Use of the Hands in Teaching. (Dimon 2015), Directed Activity (Grennell 2002), Body Breath and Being (Nicholls 2008) og Alexander Technique Workbooks 1 (Nicholls 2011). 
8) Tradisjonen etter Walter Carrington er å bøye mye i knokeleddet. Her er ett eksempel: «Drop and rotate your thumbs to bring them opposite your finger tips, allow the palm to drop and and the wrists to curve inwards» (Nicholls 2014, s. 39)
Marjory Barlow, Alexander niese og en som la vekt på å holde på tradisjoner, mente det var en fordel å plassere tommelen overfor langfingeren: «Marjory told me that the pad of the thumb can be placed opposite any of the other fingers but that through experimentation she had found it useful to place it in opposition to the second finger as that action facilitated release in the armpit and a widening of the back» (Carey 2017, s.124).
9) At one time, the thumb's use in keyboard playing used to be indicated with a cross. Later, when noting reminders to themselves or their pupils, pianists took to calling the thumb ‘1’ - the 1st finger. So who cares, what's in a name? Except that a few players try to use it s though it really were[italic] another finger – and this is very dangerous indeed, since the thumb's natural movements, evolved for the primary purpose of grasping objects, are approximately at right angles to those of the fingers. (Langford 2004, s.148).

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures Articles. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias. 2004. Consctructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Barlow, Marjory. 2011. The Ground Rules: Marjory Barlow in Conversation with Sean Carey. Hite Books.
Carey, Sean. 2017. Think More, Do Less: Improving Your Teaching and Learning of the Alexander Technique with Marjory Barlow. HITE Books.
Carrington, Walter. 1994. Thinking Aloud: Talks on Teaching the Alexander Technique. Mournum Time Press.
Carrington, Walter & Dilys. 2017. An Evolution of the Alexander Technique: Selected Writings. The Sheildrake Press. 
Dimon, Ted 2011. The Body in Motion Its Evolution and Design. North Atlantic Books
Dimon, Theodore. 2015. The Use of the Hands in Teaching. Dimon Institute (egenpublisert).
Gray, John. 1994. Your Guide to the Alexander Technique. Victor Gollancz Ltd.
Grennell, Gerard. 2002. Directed Activities: A Diary of Practical Procedures for Students and
Teachers of the F.M.Alexander Technique as Taught at the Constructive Teaching Centre (1989-1992). Mouritz.
Johnson, Jennifer. 2009. What Every Violinist Needs to Know About the Body
Langford, Elisabeth. 2004. Only Connect: Reflections on Teaching the Alexander Technique. Alexandertechniek Centrum vzw.
Langford, Elisabeth. 2008. Mind and Muscle and Music: A companion to Mind and Muscle: an owner's handbook. AT Centrum vzw, Leuven.
Nicholls, Carolyn. 2008. Body, Breath and Being. A new guide to the Alexander Technique. D & B Publishing.
Nicholls, Carolyn. 2014. Alexander Technique Workbooks 1: Hands on the back of the chair. Blurb (egenpublisert). 
Soar, Tim. 1999. Defining the Alexander Technique. Publisert privat.
Williamson, Malcolm. 2019. «The Emancipation of the Upper Limbs: ‘Hands of the Back of a Chair’ Revisited» i The Alexander Journal 27, 2019.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar