Pensum

I de siste par blogginnleggene har jeg skrevet om Alexander-teknikkens fire viktigste prinsipper. De praktiske elementene er «stoppe» og «tenke retning». «Feilsansing» og «primær kontroll» har å gjøre med hvordan sansene fungerer og hvordan kroppen henger sammen.

Men når du kommer for å ta timer i teknikken er det ikke sikkert du hører noe om dette. Det kan være nyttig å vite om prinsippene, men det er strengt tatt ikke nødvendig for å lære teknikken i praksis. Prinsippene er ikke pensum. Det som skal læres har eleven med seg når han/hun kommer på timen.

Vaner

Alexanderteknikken går i all enkelhet ut på å oppdage hva vi gjør som hemmer kroppsholdning og bevegelser og så slutte med det. Alt vi gjør bygger på vaner og vi kan alle ha vaner (eller uvaner) som er mer eller mindre hemmende. Vanene har vi med oss overalt, også til Alexanderteknikk-timene. Noen vaner kjenner du kanskje, men de fleste legger vi ikke merke til. Ved hjelp fra en alexanderlærers hender vil du begynne å oppdage hva du gjør og du kan begynne å endre vaner.

Aktiviteter

I timene brukes grunnleggende aktiviteter som å sitte, stå og gå. Dette er aktiviteter alle gjør og som er utgangspunkt for alt det andre vi gjør. Kan vi gjøre disse aktivitetene på en god måte vil det ha stor innvirkning på våre bevegelser og vår tilstand generelt.

Men for å lære teknikken og gjøre den til vår egen, noe vi bruker til daglig, er det mest effektivt å velge aktiviteter som knytter seg til elevens interesser. Ofte viser disse aktivitetene seg å gi de beste forutsetningene for å lære teknikken og ta den i praktisk anvendelse. Hva eleven kommer til timen med av erfaringer og forslag er det beste utgangspunktet for valg av aktiviteter og innhold i timene.

Kroppskunnskap

Når du lærer Alexanderteknikk følger det som regel med å lære noe om hvordan kroppen henger sammen. Det er særlig nyttig å vite hvor leddene sitter. I den forbindelse kan det være nyttig å se på bilder, video eller modeller. Men det er ikke tilstrekkelig med teoretisk kunnskap. Du må kjenne og erfare i din egen kropp. Kunnskapen må bli del av en oppdatert forestilling om kroppen for å gi basis for bedre bevegelser. Det er din egen kropp som du alltid har med deg som du må bli kjent med og som er utgangspunktet for det du skal lære.

Alt studiemateriale har du med deg når du kommer på timen. Lærerens jobb er å hjelpe deg med å gjøre det tilgjengelig. 

Relaterte blogginnlegg

Hvordan fungerer Alexanderteknikken?

Feilsansing og primær kontroll

Stolarbeid

Bordarbeid

Verdensberømt

«The world famous method» står det utenpå flere av bøkene jeg har om Alexanderteknikken. Det er vel på grensen til ironi. Hvor lite skal til for å bli verdensberømt?

Alexanderteknikk-lærere finnes så og si over hele verden, men berømt er teknikken ikke. I England, der de har hatt Alexanderteknikken i over hundre år og har den største tettheten av lærere, er det relativt få som vet hva teknikken går ut på, selv om mange kanskje har hørt navnet. Hvis vi ser bort fra musiker- og skuespillermiljøer er teknikken så godt som ukjent i Norge.

Uka som har gått har vært «International Alexander Awareness Week», en uke der foreninger for lærere tilknyttet «Alexander Technique Affiliated Societies» gjør sitt for å gjøre Alexanderteknikken mer kjent. Jeg hadde introduksjonskurs i går og gjorde mitt for at teknikken skal bli verdensberømt.

Vi har en stor utfordring når vi skal markedsføre Alexanderteknikken - hvordan skal vi gjøre det på en enkel måte, og samtidig få fram hva teknikken går ut på? Når jeg ser teknikken omtalt i engelske nett-aviser og magasiner handler det om «posture». Kroppsholdning?? Hvis poenget med Alexanderteknikken var «kroppsholdning» hadde ikke jeg giddet å holde på med den.

Alexanderteknikken er så vanskelig å definere fordi den er så grunnleggende, og dermed så omfattende. Men samtidig er den i prinsippet enkel. 

This is so simple, people think its hard 

-Marjorie Barstow

Når Alexanderteknikken er så enkel, og har eksistert i over hundre år, hvorfor er den ikke forlengst verdensberømt? Jeg tror det er minst tre gode grunner til det.

For det første handler Alexanderteknikken om sammenhengen mellom tanke og bevegelse. Det er en sammenheng de færreste er bevisst. Det vanlige er å oppfatte «å bevege seg» og «å tenke» som to ulike og adskilte fenomener. Dette kommer av sløv proprioseptiv sans. Du kan ikke tenke en tanke uten at den påvirker muskulaturen din ett eller annet sted, på en eller annen måte. Men forskjellen i kroppen er så liten at det kreves øvelse for å registrere den. Her har vi lærere en pedagogisk utfordring når vi underviser. Men det er også et stort hinder for at folk flest skjønner hva teknikken handler om. De har rett og slett ikke forutsetningene.

For det andre er teknikken et hjelpemiddel for å kunne møte utfordringer. Løsningen teknikken gir er det å la være å gjøre det unødvendige. Det er kjempesmart. Dessverre er ikke dette den vanlige måten å møte utfordringer og problemer på. Det vanlige er å bruke makt og kraft, gjøre ting så fort som mulig, trene eller gjøre øvelser, eller ta en pille. Igjen representerer Alexanderteknikken noe hinsides den vanlige oppfatning.

Den tredje og siste, men ikke minste, grunnen er at Alexanderteknikken krever selvdisiplin. Når du kommer til Alexanderteknikk-timer er det du som har med pensum i form av dine vaner. Teknikken er bare et hjelpemiddel. Folk er villige til litt av hvert, men å kreve at de har selvdisiplin nok til å observere sine egen måte å gjøre ting på, er å gå over streken. Å gå på autopilot gjennom livet er et foretrukket ideal.

Michael Gelb, den eneste celebre Alexanderteknikk-lærer (nå for tiden mest kjent for bøker som «How to think like Leonardo Da Vinci» og sitt samarbeid med Tony Buzan), skrev i boken Body Learning:

... the emphasis on patient observation and careful thought ensure that it will never become too popular.
- Michael Gelb, Body Learning, Preface xiii

Ønsker vi egentlig at Alexanderteknikken skal bli populær?

I 2008 publiserte British Medical Journal forskning som viste at Alexanderteknikken er effektiv mot ryggsmerter. Det førte til stor media-omtale i England, noe av det bra, men også noe lettvint propaganda. Her må vi alexanderlærere være forsiktig med markedsføringen. Berømmelse må ikke gå på bekostning av anerkjennelse.

Flere lignende forskningsprosjekter er underveis, og er resultatene positive kan vi forvente økning i etterspørselen etter timer. Fint for oss lærere som kan få en inntekt det går an å leve av. 

Men siden Alexanderteknikk-lærer ikke er en beskyttet tittel og hvem som helst kan tilby «Alexanderteknikk» er det også en viss fare for at dårlige etterligninger kommer på markedet, særlig hvis etterspørselen etter timer overstiger tilbudet - noe som lett kan skje når vi er så få lærere.

Økt mediaomtale gir også større fare for at teknikken blir feil fremstilt, noe som forsåvidt er et problem allerede.
Positive forskningsresultater vil gi Alexanderteknikken økt anerkjennelse innen det medisinske fagmiljøet. Det vil kunne gi oss muligheten til å hjelpe flere som trenger det. På den annen side vil det sementere oppfatningen av Alexanderteknikken som «terapi».

Jeg kunne ønske Alexanderteknikken var litt mer berømt, men bare litt. Det hjelper ikke om den blir mer berømt om den ikke blir mer forstått. Selv forsøker jeg hele tiden å bli litt mer berømt som Alexanderteknikk-lærer. Det er del av jobben min. Men jeg behøver bare å være verdensberømt blant noen titalls mennesker om gangen.

Din teknikk

Når du tar timer i Alexanderteknikk er det ikke Alexanderteknikken som er i fokus. Det er du som er i fokus.

Det du lærer i timene er å oppdage hvordan du beveger deg, hvordan du gjør ting. Det er du som har med deg arbeidsmaterialet, pensum for det du skal lære. I løpet av timene blir du mer bevisst på hva du faktisk gjør, og så kan du ta med deg den kunnskapen og bevisstheten når du går.

Du behøver ikke å vite noe om Alexanderteknikken før du kommer, og du behøver ikke å vite stort når du går heller, bare du er bevisst hva du har lært om hvordan oppmerksomheten og bevegelsene dine henger sammen.

Når du har lært å bruke Alexanderteknikken i dagliglivet kan det være fint å vite hva prinsippene heter. Da er det bare å sette navn på det du allerede kjenner. Det gjør deg enda mer bevisst og du blir mer klar over hva du faktisk kan. Denne informasjonen kan du også få av å lese en god bok om Alexanderteknikken.

Merk at du vil ikke få det samme utbyttet av å lese boken før du har timer. Da har du ikke erfaring å knytte begrepene til. Det er bra om erfaringen kommer først, og begrepene etterpå.
Selv leste jeg ei hel bok før jeg hadde min første Alexanderteknikk-time. Jeg kom på timen og trodde at dette visste jeg hva gikk ut på. Jeg tok feil. Jeg hadde tolket alt jeg leste ut ifra min opplevelse av egen kropp, og den var svært begrenset.

Jeg måtte bare glemme det jeg hadde lest og i stedet bli kjent med meg selv, kroppens struktur og sammenhengen mellom hvordan jeg tenkte og bevegelsene jeg gjorde. Dette området er nytt for de aller fleste. Det er som å komme inn i et landskap du aldri før har sett. Det spennende er at det er ditt landskap.

Dette landskapet, området mellom stimulus og respons, mellom tanke og bevegelse, blir vi aldri ferdig med å utforske. Jeg oppdager stadig noe nytt jo mer jeg arbeider med det. Det kan være når jeg er oppmerksom på mine egne daglige aktiviteter; det kan være når jeg utforsker bestemte bevegelser, eller det kan være når jeg arbeider med elever. Jeg lærer alltid mye av elevene mine.

Jeg får også alltid ny kunnskap av å ha time med andre lærere. Jeg utveksler arbeid med andre jevnlig. Når en Alexanderteknikk-lærer legger hånda på nakken min er det som lyset blir slått på og jeg ser hvordan det faktisk står til i nakken min. Jeg kan på forhånd ha en anelse om tilstanden, men først nå ser jeg klart. Etterhvert som lærerens hender jobber oppdager jeg nye ting. Ofte ser jeg at det er mulighet for mer utvikling, mulighet for at mer spenning kan slippe taket. Og lærerens hender inviterer og det er bare å følge med.

Lærerens hender er som speil som lar deg oppleve deg selv. Det er ikke noe nytt som tilføres egentlig, men spenninger som tas vekk, og så kan du begynne å forstå hvordan du kan bevege deg uten de spenningene, om du bruker oppmerksomheten riktig.

Oppmerksomheten er verktøyet du bruker, så både verktøy og maskineri har du med deg hele tiden.

Vi har et fantastisk fint maskinere med fiffige mekanismer som fungerer av seg selv. Mekanismer for å være oppreist og balansere, og mekanismer for å puste. Alexanderteknikken går ut på å bruke litt oppmerksomhet for å sørge for ikke å forstyrre mekanismene, sørge for frihet.

Den lille oppmerksomheten nødvendig for å gjøre en forandring krever at du er nysgjerrig på deg selv. Det er deg selv det handler om.

Relaterte blogginnlegg
Sirkel 1
Revolusjon og diktatur
Det lille som skal til

En teknikk for de eldre?

I fjor ble det publisert resultater fra en spørreundersøkelse gjennomført for å finne demografiske data om alexanderlærere og deres elever. Undersøkelsen viste at nærmere 88 prosent av eleven var over 40. Nærmere 30 prosent var over seksti. Kun knappe 12 prosent var under 40! En lignende undersøkelse gjennomført tidligere blant medlemmer av STAT, Society of Teachers of the Alexander Technique, viste lignende resultat. Undersøkelsene omfatter alexanderlærere i England, men etter egen erfaring har jeg grunn til å tro at det samme gjelder også i Norge.

Hvorfor er det slik?

Smertefull sannhet 

Spørreundersøkelsen undersøkte også årsaken til at personene tok timer. To tredjedeler av de som svarte oppgave muskelskjelett-lidelser som grunnen til å prøve Alexanderteknikk.

Når du begynner å dra på årene kan du få vondt både her og der, og eldre er mer utsatt for muskelskjelettlidelser enn yngre mennesker. Kanskje er dette et av livets uunngåelige faktum, men det kan også være at måten du bruker kroppen på spiller inn og at uhensiktsmessig bruk får konsekvenser ettersom årene går. Det er følgelig helt naturlig at eldre mennesker er mer interessert i Alexanderteknikken. 

Markedsføring og metodikk 

Måten AT markedsføres kan også ha noe av skylda for den skjeve aldersfordelingen blant alexanderelever. Alexanderteknikken assosieres i stor grad med alternativ behandling og misoppfattes som å være en terapiform.

Selv blant musikere og andre utøvende kunstnere virker det som teknikken blir sett på som noe man tyr til når ting har gått galt og man har vondt et sted. Nytten teknikken har som redskap for læring, øving og utvikling blir ikke forstått.

Undervisningsmetodikk kan også spille inn her. Tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning har i stor grad vært rettet mot personer med fysiske begrensninger med lite vekt på variasjon av bevegelser og aktiviteter.

Det kan også være grunnen til at Alexanderteknikken er relativt lite kjent innen idrett, et område hvor teknikken har et stort ubenyttet potensiale. Hadde Alexanderteknikken vært mer utbredt innen idrett og sport ville naturlig nok alderssammensetningen av elevene vært annerledes.

En teknikk for forebygging

FMA mente selv at Alexanderteknikken først og fremst virket forebyggende og at det viktigste var å undervise teknikken til barn. På den måten ville utbredelsen av teknikken gi størst mulig samfunnsmessig effekt.

Det ble i Alexanders tid opprettet en liten skole hvor teknikken var integrert i pensum. I dag finnes det noen få skoler i England hvor teknikken blir brukt i skolehverdagen. Men teknikken har aldri fått den posisjonen i utdanningssystemet som Alexander så for seg.

Eldrebølgen

At Alexanderteknikken er blitt en teknikk for de voksne og de godt voksne er ellers ikke så merkelig. Det finnes en del forskning som viser at teknikken muligens kan bedre balansen hos eldre, hjelpe ved kneartrose, og være til hjelp for personer med Parkinsons.

Min erfaring er at eldre mennesker er gode alexanderelever. Jeg har hatt elever på bortimot 90 år og de setter ofte stor pris på timene. Det gjør en stor forskjell for dem å redusere bruken av unødvendig spenning og gjøre ting på en lettere måte. Alder er ingen hindring, kanskje er det tvert i mot. Eldre mennesker er flinkere til å ta tid og tenke seg om før de handler.

Folk lever stadig lengre og har mange år som pensjonister. Å ta vare på egen helse og «bruke» seg selv på best mulig måte blir viktig. Ettersom man blir eldre endres kroppens fysiologi og bevegelsesevnen kan bli redusert. Å bruke muskelkraften på en hensiktsmessig måte kan utgjøre forskjellen på om man er i stand til å utføre en oppgave eller ikke.

Kanskje hadde Alexander rett når han mente de unge var viktigst. Men nå som eldrebølgen er over oss kan Alexanderteknikken i alle fall gjøre stor nytte for seg blant de eldre.

Relaterte blogginlegg:

Eldre og Alexanderteknikk

Lenker: 

Teachers of the Alexander Technique in the UK and the people who take their lessons: A national cross-sectional survey 

Effects of Alexander Technique training experience on gait behaviour in older adults

Functional reach improvement in normal older women after Alexander Technique instruction

Reductions in co-contraction following neuromuscular re-education in people with knee osteoarthritis 

Randomized controlled trial of the Alexander Technique for idiopathic Parkinson's disease 

Egeninteresse

Jeg snakket med en kollega nylig om utfordringen med å vekke interessen til elevene. Du tror kanskje det var snakk om interessen for Alexanderteknikk, men det var det ikke.

Når en elev kommer første gang til en Alexanderteknikk-time er det oftest fordi de har ett eller annet problem de ønsker hjelp med. Det kan være at de har vondt et eller annet sted, eller er stive og anspente eller det kan være de ønsker å bli flinkere til noe, spille fiolin for eksempel.

Til å begynne med er eleven mest interessert i problemet eller utfordringen de kommer med. Det er fint, for det gir nødvendig motivasjon. Dette målet skal aldri slippes av synet. Men etter hvert må fokuset endres til å inkludere noe mer. De må fokusere på løsningen, ikke bare problemet.

Veien til målet

Det holder ikke bare å tenke på hvor du skal. Du må finne ut hvordan du kommer dit. Hva er veien til målet i Alexanderteknikken? Du må begynne å interessere deg for hvordan du gjør det du gjør.

Hvordan starter du en bevegelse? Hver gang du får ønske om å bevege deg setter du i gang en prosess som gjør kroppen klar. Stresser du når du begynner å bevege deg, eller tar du den tiden det tar? 

Beveger du deg på en måte som er forenlig med kroppens design? Vet du hvor leddene dine er? Hvordan utnytter du kontakten med bakken? Bruker du alltid de samme kontaktpunktene eller utnytter du mulighetene du har?

Hvilken retning går kraften du bruker? Bruker du kreftene dine effektivt, eller klemmer du kroppen sammen? 

Hva gjør du med de delene av kroppen som ikke er direkte involvert i aktiviteten? Hva gjør du med hodet og nakken, eller beina, når du gjør noe med hendene?

Hva er intensjonen bak bevegelsen du gjør? Er det et ønske eller er det en trang? Gjør du noe på den måten du gjør av gammel vane, fordi du tror det er den beste eller eneste måten å gjøre det på?

Hvordan puster du? Holder du pusten eller puster du gjennom munnen når det ikke er nødvendig?

Hvordan balanserer du når du står eller sitter? Er du dynamisk og bevegelig eller stivner du, eller kanskje du kollapser? 

Hva du gjør, ikke hva du kjenner 

Du tenker kanskje det er slitsomt å observere dine egne vaner og uvaner på denne måten? Kanskje du har smerter og helst vil slippe å være oppmerksom på kroppen? Kanskje du føler deg stiv og anspent og helst vil slippe å kjenne noe? 

Paradoksalt nok fokuserer vi i Alexanderteknikken ikke så mye på hva vi kjenner. Det er forskjell på å være oppmerksom på hva du kjenner, og hva du gjør. 

Når du blir oppmerksom på hvordan du gjør det du gjør, åpner det for forandringer. Alexanderteknikken er hjelpemiddelet. Å gi slipp på uvaner kan være befriende, en lettelse. Du vil få lyst på mer, og du blir enda mer interessert i å være tilstede i det du gjør. 

Relaterte blogginnlegg

Samle informasjon

Pensum 

Din teknikk

Mercedes til 50 kroner

En gang i forrige årtusen gikk jeg på videregående skole i Molde, eller «gymnaset» som det het den gangen. I foajeen ble brukte bøker hver høst solgt videre til elever på neste klassetrinn. Jeg husker en fyr som prøvde å selge ei bok som ikke var pensum. Det var ei bok om studieteknikk. Hans salgsargument var som følger:

«Kjøper du denne lærer du raskere og du får bedre karakterer. Får du bedre karakterer får du bedre utdannelse, og med bedre utdannelse får du høyere lønn og kan kjøpe deg en Mercedes. Kjøp en Mercedes til kun 50 kroner!»

God utdanning er ikke alltid nødvendig for å tjene masse penger. Det vet vi som er fra Molde. (jamfør Røkke og Gjelsten og I). Men utdanning gir større muligheter. I det hele tatt er det å lære viktig for et godt liv. Vi blir født hjelpeløse, med stort behov og potensiale for å lære, og lære gjør vi hele livet. Med rette sies det at vi lever så lenge vi lærer.

John Dewey var en amerikansk filosof som har hatt stor innvirkning på moderne pedagogikk. Han var en ivrig forkjemper for Alexanderteknikken og skrev forord til to av Alexanders bøker. I forordet til The Use of the Self skriver han om Alexanderteknikken at:

«It bears the same relation to education that education itself bears to all other human activities.»

Alexanderteknikken handler om hvordan vi bruker oss selv, om vanene vi har, og aller mest om avlæring av dårlige vaner så vi ikke stivner i en form og ikke er i stand til å lære og tilpasse oss. På den måten kan vi holde oss unge ettersom årene går, og fortsette å lære kontinuerlig.

Som med boken i studieteknikk så må Alexanderteknikken brukes for å være til nytte. Står boken i bokhylla blir det ingen Mercedes. Den må brukes, og metodene som læres må anvendes. Ellers er investeringen på 50 kroner bortkastet.
Slik er det med Alexanderteknikken også. Den må brukes i dagliglivet for å ha en effekt, og gjøre en forskjell over tid. Men jo mer du bruker Alexanderteknikken, jo mer vil du ha nytte av den.

I stedet for å ende opp som en rusten og skakkjørt Skoda vil du kunne bevege deg lett og elegant, som en stilig, velholdt Mercedes.

Relaterte blogginnlegg:
Langsiktig investering

Lese om Alexanderteknikken

Av og til spør elever om tips om bøker å lese om teknikken. Det er alltid et godt tegn. Det viser at de ønsker å lære mer. Rådene jeg gir avhenger helt av eleven, om han eller hun er nybegynner eller viderekommen, eller har spesielle utfordringer eller interesser. 

Å lese om teknikken kan være et fint tillegg til det å ta timer. Bøker kan gi utfyllende informasjon i tilfelle det er noe læreren din har oversett. Du kan få nye ideer eller nye forklaringer på ting du allerede har hørt slik at du forstår det bedre, eller du kan få frisket opp ting du allerede har lært. 

Å lese om teknikken kan gi deg bedre oversikt og forståelse for prinsippene i teknikken, men også være til praktisk nytte. I bøker kan du ofte finne tips til ting å prøve ut på egen hånd og råd om hvordan å anvende teknikken i dagliglivet. 

Begrensninger

Å lese om teknikken har også sine klare begrensninger. Å lære Alexanderteknikk er som å lære å spille et instrument eller lære å kjøre bil. De færreste av oss er i stand til å lære noen av delene særlig godt bare ved å lese ei bok. Forklaringer med ord har sine begrensninger i seg selv når det gjelder beskrivelse av koordinasjon og bevegelser. Bildene i bøkene kan gi deg noen ideer, men etter min erfaring like gjerne feil ideer som riktige. 

Den største begrensningen ligger derimot i oss selv: vi tolker alt vi leser, ser og hører ut ifra vår egen vanemessige koordinasjon. Vi har ingenting annet å forstå verden i forhold til. 

Jeg opplevde dette selv da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikken. En medstudent på musikkstudiet hadde begynt å ta timer. Jeg syntes det han fortalte var så interessant at jeg bestemte meg for å se nærmere på hva teknikken dreide seg om. Jeg gikk til Deichmanske bibliotek og lånte ei bok om teknikken, Body Learning av Michael Gelb. Det er ei fin introduksjonsbok. Men da jeg noe senere omsider begynte å ta timer stemte ikke det jeg trodde jeg hadde lest med det jeg opplevde i timene. Jeg måtte rett og slett prøve å glemme det jeg hadde lest for en stund. 

Jeg hadde tolket informasjonen i boka ut ifra min egen ganske elendige koordinasjon. Jeg hadde ikke grunnlag for å forstå hvordan teknikken ville arte seg i praksis for meg. I timene måtte jeg forholde meg til mine egne uvaner. Du kan slippe unna slikt når du leser ei bok. På en måte kan du si at vi bruker våre uvaner også når vi leser, dermed er de usynlige for oss. 

Nå og da og hele tiden 

Etter å ta hatt timer en periode begynte jeg å lese om Alexanderteknikken igjen. Jeg er en bokorm og elsker bøker. Alexanderteknikken hadde fanget min interesse og jeg ville vite alt jeg kunne om teknikken. Etter å ha lært mer om teknikken gjennom timene jeg hadde hatt var det annerledes å lese om den. Jeg hadde et nytt perspektiv. Det som var interessant var at jeg leste bøker et halvt års tid, men så nådde jeg et metningspunkt der jeg måtte ta en pause fra lesingen og bare ta timer en periode. Slik var det flere år. Det praktiske arbeidet var nødvendig for å gi mening til det jeg leste. 

Etter at jeg ble Alexanderteknikk-lærer leser jeg bøker hele tiden. Det må til for å holde tritt med alle bøkene som gis ut. Da jeg leste min første bok om Alexanderteknikken i 1990 fantes det kanskje noen titalls bøker om teknikken totalt. Nå er det hundrevis og nye bøker gis ut hele tiden. Det finnes Alexanderteknikk-bøker om det aller meste. På hjemmesiden min kan du finne en litteraturliste ordnet etter tema. Hver tittel har lenke til en kort omtale. Ved å skrive en omtale om hver bok husker jeg bedre hva jeg har lest. Til nå har jeg skrevet 138 bokomtaler. Jeg lærer noe fra hver eneste bok jeg leser, selv de dårlige, og dem er det en god del av. For øyeblikket har jeg nærmere 20 nye bøker liggende, flere bokomtaler kommer etter hvert.

På hjemmesiden har jeg noen generell tips om bøker jeg kan anbefale. Ønsker du mer informasjon kan du gjerne ta kontakt.

Til slutt vil jeg minne om at det selv om å lese bøker om teknikken er aldri så nyttig vil ikke det du lærer i timene stå i noen bok. Når du lærer Alexanderteknikk er det du selv om er pensum. 

Relaterte blogginnlegg

Å lese

Å være nybegynner

Å være nybegynner er deilig. Å få lov til å være fullstendig uvitende. Begynne med blanke ark. Alt er nytt og spennende. Den minste bit ny kunnskap eller ferdighet betyr at du kan uendelig mye mer enn dagen før. Du har ennå ikke rukket å bli frustrert av motgang, er lykkelig uvitende om fremtidige utfordringer og motivasjonen er på topp.

Du har kanskje ikke tenkt over det, men læreren har det på samme måte. Når jeg møter en ny elev vet jeg ingenting.

Eller nesten ingenting. Jeg har kunnskap og erfaringer og mange ideer om hvordan å undervise. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal undervise den nye eleven som akkurat kommer inn døra.

Jeg har normalt fått noe informasjon på forhånd om elevens situasjon og utfordringer, men jeg vet ennå ikke hvem og hvordan denne personen er. Skulle jeg bestemme på forhånd hvordan å undervise ville jeg tatt avgjørelsen på sviktende grunnlag. Aldri en god idé.

Med mange års erfaring er det fort gjort å begynne å kategorisere personer i forhold til hvor lett/vanskelig du antar de vil ha for å forstå Alexanderteknikken. Der har jeg tatt feil så mange ganger at jeg håper jeg har lært å la være. Hvor bra noen er i stand til å integrere Alexanderteknikken i sine aktiviteter og bevegelser er umulig å si på forhånd.

Bagasje

Den nye eleven er heller ikke helt blank. Han eller hun har jo tatt seg bryet med å komme. Noe informasjon har eleven fått på forhånd, og vedkommende har en eller annen forventning, bevisst eller ubevisst.

Hva den nye eleven vet eller ikke vet vil jeg gjerne ha klart før vi begynner. Mitt inntrykk er at de som kommer til en første time har fått med seg det grunnleggende om hva Alexanderteknikken går ut på. Men om jeg skal sette det på spissen er det nesten en fordel om de vet minst mulig. Da er de minst mulig forutinntatt.

Uavhengig av hvor mye eleven vet om Alexanderteknikken kan han/hun ha andre ting i bagasjen som gjør at det å lære Alexanderteknikken ikke begynner fra en helt nøytral situasjon.

Noen med erfaring fra yoga/taiji eller lignende metoder kan ha høy grad av kroppsbevissthet, men samtidig ha rigide forestillinger om hva som er «riktige» bevegelser. Noen som har lært å spille et instrument kan være vant til å jobbe selvstendig og målrettet, men samtidig ha tillagt seg spesielt mange uvaner. Noen kan ha lang utdannelse og være vant til å tenke og reflektere, men bare på en abstrakt måte, ikke konkret og praktisk i forhold til kroppen. Noen som har fysiske smerter kan være ekstra motivert for å gjøre en forandring ved hjelp av Alexanderteknikken, men de kan også være mer opptatt av å bli kvitt smertene enn av å lære.

Ingen kommer til Alexanderteknikk-timer helt uten forutsetninger som på en positiv eller negativ måte vil påvirke læreprosessen, forutsetninger læreren ikke vet om på forhånd. Lærerens oppgave blir å legge til rette for å utnytte fordelene på best mulig måte.

Beginner's mind

Alexanderteknikken handler om å avlære uvaner som på en eller annen måte hemmer normal eller optimal funksjon. Å lære Alexanderteknikken betyr å gjøre vante ting på en uvant måte. Hvordan det vil oppleves kan vi ikke vite på forhånd. Som en alexanderlærer sa det: «... if it feels familiar it's the thing you already do, so nothing has changed» (Nobes, 2018, s. 64). Vi må vær forberedt på å prøve det nye og ukjente, noe vi ikke kan kjenne på forhånd.

I Alexanderteknikken blir det ofte sagt at man alltid skal undervise «som om det var en første time». Det betyr ikke at vi skal ignorere det som ble sagt og gjort forrige time, men at læreren er mest mulig nøytral og nullstilt før han/hun legger hender på eleven. Læreren må alltid respondere på hvordan eleven er her og nå. Tilstanden til eleven kan være forskjellig fra forrige gang. Den greske filosofen Heraklit skal ha sagt at vi ikke kan stige ned i den samme elva to ganger. Vi kan også si at vi ikke har den samme kroppen to uker på rad. Vi må alltid begynne fra der vi er.

I Zen-buddhisme har man uttrykket «beginner's mind» som betyr å ha en åpen innstilling uten forutinntatte holdninger. Det er den innstillingen vi må ha i Alexanderteknikken. I Alexanderteknikken er vi alle nybegynnere.

Relaterte blogginnlegg

Pensum

Litteratur

Nobes, Peter (2018). Mindfulness in 3D. The Real Press