Klimaskepsis

I forrige blogginnlegg kom jeg inn på et tema som er veldig aktuelt, men ikke direkte relevant for Alexanderteknikken, nemlig global oppvarming. Jeg brukte klimaendringer som et eksempel på langsom endring som er vanskelig å observere, akkurat som effekten av vanene våre gir en liten men kontinuerlig innvirkning på kroppen vår og hvordan vi fungerer. (Alexander kalte denne påvirkningen for «The Universal Constant in Living», som var tittelen på hans siste bok).

Grunnen til at jeg kom inn på det med klimaendringer var nok fordi jeg i det siste har vært uforsiktig nok til å komme i diskusjon med noen såkalte «klimaskeptikere» i nettdebatter. Siden jeg er pedagog går jeg inn i diskusjonen med en pedagogisk tilnærming, med hensikt å dele informasjon. Det viste seg ganske raskt at å dele informasjon ikke var tilstrekkelig. Uten grunnleggende forståelse for virkningsmekanismer er fakta utilstrekkelig. Her er det også en parallell til undervisning i Alexanderteknikk.

Fakta og fakta

I Alexanderteknikken er det hele tiden målet å bli mer bevisst på hvordan vi gjør ting. Som et utgangspunkt er det nyttig med konkret informasjon om kroppen og hvordan den fungerer. For eksempel er det nyttig å ha en viss bevissthet om hvor kroppen møter underlaget. Men denne informasjonen kan brukes på helt ulike måter.

For noen som ennå ikke har mestret Alexanderteknikken vil det å ha oppmerksomhet om kontakten med underlaget lett føre til et forsøk på å «slappe av», forsøke å bli tyngre, bli «grounded» (hva nå det måtte bety). Effekten er kollaps og tunghet i kroppen. Dette er uforenlig med effektive bevegelser.

Har du lært Alexanderteknikken vil du utnytte oppmerksomhet om kontakten med underlaget som utgangspunkt for å tenke lengde og retning i kroppen på en slik måte at muskelskjelettsystemet er best mulig organisert for bevegelse.

Forskjellen i respons avhenger av innsikt og erfaring. Dette har altså en parallell i klimadebatten. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren er kun 0,04%. Klimaskeptikere liker å hevde at dette er så lite at det ikke har noe å si for klima. De mangler forståelse for hvordan CO2 fungerer som klimagass. Veldig kort og forenklet forklart blokkerer CO2 varmeutstråling av andre bølgelengder enn vanndamp (som er den viktigste drivhusgassen). CO2 fungerer derfor som en slags «plugg» i atmosfæren. Der varmen ellers ville sluppet ut finnes det ingen åpning og jordens gjennomsnittstemperatur øker.

Andre aspekter som er nødvendig å forstå er hvordan CO2-molekylene tar opp varmestråling nedenfra og sender den ut i alle retninger, ikke bare oppover; at atmosfæren må betraktes som bestående av flere lag, og at økt konsentrasjon av CO2 gjør at varmestrålingen må høyere og høyere opp i atmosfæren før den unnslipper til verdensrommet. «Klimaskeptikere» liker å hevde at atmosfæren allerede er mettet av CO2 (basert på hundre år gamle laboratorieeksperimenter), men CO2 fungerer annerledes i atmosfæren enn i en lukket sylinder og økt konsentrasjon av CO2 vil dessverre gi økt temperatur.

Modell og modell

For å forstå hvordan ting fungerer lager vi en modell. Alexanderteknikken kan sies å bygge på en modell som, forenklet forklart, sier at muskelskjelettsystemet fungerer mest optimalt om vi bevarer lengde og bredde i kroppen under bevegelse, og at hode-nakke-balansen har en dominerende rolle i organiseringen av muskelskjelletsystemet.

Den biomekaniske modellen som fysioterapeuter har tatt som utgangspunkt ser ut til å lede til vurderinger som «her er det en muskel som har for lite spenning, den må styrkes», eller «her har vi en muskel som har for mye spenning, den må vi tøye på», dette uten å ta hensyn til at årsaken til spenningsfordelingen har sammenheng med bruk og funksjon. (Dette er satt på spissen. Moderne fysioterapi virker å være mye mer avansert og jeg har stor respekt for kunnskapsnivået til fysioterapeuter som på visse områder ligger langt over hva Alexanderteknikk-lærere kan vise til).

Såkalte «klimaskeptikere», derimot, har ingen fungerende modell. Det blir ofte fremstilt i media som om «klimaskeptikere» er på nivå med klimaforskere. Riktignok finnes det globalt sett en håndfull klimaforskere som er reelle klimaskeptikere, men de fleste er glade amatører. 

En klimamodell må ta hensyn til alle kjente faktorer som påvirker sirkulasjonen av energi i systemet. Klimamodellene er ikke perfekte, men forklarer på en tilstrekkelig god måte både tidligere og nåværende klimaendringer, og kan brukes til å danne prognoser for fremtidige variasjoner. En alternativ «klimaskeptisk» modell vil ta mye mindre hensyn til effekten av CO2 i atmosfæren. Ville en slik modell fungert? Forsøkene hittil ser ut til å ha vært mislykket. Inntil en fungerende alternativ modell kan presenteres har klimaskeptikerne ingenting å stille opp med.

Naturlig og naturlig

Såkalte «klimaskeptikere» hevder den globale oppvarmingen (i den grad de vedgår at det har vært en oppvarming) og klimaendringene er naturlige og viser til at jordens klima alltid har endret seg og at det har vært varmere i tidligere tider.

At det har vært varmere tidligere er i en viss forstand fullstendig irrelevant. Problemet med klimaendringene er endringene i klima. Det er derfor vi snakker om klimaendringer. Hadde vi hatt et stabilt varmt klima ville jordens økologiske systemer og vår sivilisasjon være tilpasset situasjonen uten problemer. 

Det er ved å studere tidligere tiders endringer i klima at vi med sikkerhet kan si at endringene vi ser i dag i overveiende grad er menneskeskapte. Tror virkelig «klimaskeptikerne» at klimaforskerne ikke har tatt hensyn til tidligere endringer? Dette er jo kunnskap fagfeltet bygger på!

Jeg har medfølelse for klimaforskerne som får sitt fagfelt forsøkt definert av amatører. Det samme skjer gjerne med Alexandrerteknikken, som i offentlige publikasjoner er blitt definert som «manipulering av muskler og holdningsøvelser».

Hvis du ser «klimaskeptikere» argumentere med «det har vært varmere før» kan du trygt slå fast at du ikke har å gjøre med en klimaskeptiker men en klimaidiot.

Problem og problem

Flere og flere såkalte «klimaskeptikere» vedgår at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt, til en viss grad. (Hvis vi får et par kjølige år på rad skal vi ikke se bort i fra at de skifter mening). De fleste vedgår også at utslipp av CO2 spiller en viss rolle. Bevisene er sterke, og ingen alternativer kan gi en fullgod forklaring. Spørsmålet som gjenstår er: hva gjør vi med problemet?

Økning i global gjennomsnittstemperatur grunnet utslipp av fossilt CO2 er vitenskapelige fakta. Hva vi velger å gjøre er et politisk spørsmål. «Klimaskeptikerne» ser ut til å være skeptiske ikke fra et vitenskapelig, men ut ifra politiske og økonomiske motiver. De ønsker ikke statlig styring og de ønsker ikke å betale skatt. De viser gjerne til at klimaendringer skjer gradvis og argumenterer for at vi kan takle problemene etterhvert som de oppstår. I motsetning til det å ikke akseptere vitenskapelige fakta er dette et helt legitimt standpunkt.

Vi kan håpe på at bare de mildeste prognosene for klimaendringer slår til og at vi har resurser nok til å takle problemene. Det blir som å vite at du kommer til å kollidere, håpe på at det skjer ved laveste hastighet, og velge å ikke feste sikkerhetsbeltet. Det kan gå bra, men er det smart?

Vi ser ofte en lignende problemstilling når det gjelder muskelskjelettlidelser assosiert med hvordan vi «bruker» oss selv. Hvis du for eksempel opplever å få smerter i nakke, rygg eller skuldre når du jobber foran datamaskinen kan du velge å løse problemet ved å ta smertestillende, eventuelt ta fri noen dager, til du blir bra nok til å fortsette som før.

Eller du kan velge å endre måten du gjør ting på. Det siste er mer bærekraftig, men krever bevisst innsats over tid. Du har et valg, men først må du forstå problemet.

Relaterte blogginnlegg

CO2