Alt du vet er feil

Da «årets blogger» ble kåret nylig klikket jeg meg inn for å lese, full av forventning. Dette måtte da være bra saker, noe dypt og tankevekkende, provoserende eller samfunnsrefsende. Jeg ble skuffet da jeg havnet på en rosablogg hvor Linnea kunne fortelle at hun nå hadde begynt å sitte i den andre enden av sofaen.

Nå har jeg i ettertid fått med meg at prisen ble delt ut av et moteblad, så da var det ikke annet å vente. Prisen var ikke helt ufortjent. Linnea skriver veldig godt hun, og så har hun mange bilder som gjør bloggen underholdende.

Det finnes en link mellom rosabloggerne og Alexanderteknikken: speilet. Alexander stod foran speilet i timesvis. Det gjør sikkert rosabloggerne også.

I undervisningen har alexanderlærerens hender på en måte tatt over for speilet. Men alle lærere har et speil i undervisningslokalet. Det er for å kunne observere eleven fra en annen vinkel, men også for å bruke det som hjelpemiddel i undervisningen. Når du unngår spenninger i en bevegelse kan du havne i en ny posisjon som vil føles uvant. Hvis for eksempel eleven føler at han/hun står foroverlent kan det være nyttig å la eleven ta en kikk i speilet og se at posisjonen faktisk er oppreist. Stillingen kan føles annerledes hvis eleven er vant til å stå bakoverlent.

Du kan bruke speil for å oppdage egne uvaner, akkurat som Alexander gjorde det, men det krever selvdisiplin og erfaring.

Jeg besøkte en gang en Alexanderteknikk-lærer i Oxford, Elisabeth Walker, som ble utdannet av Alexander selv. Hun er nå 96 og underviser fortsatt. Fjernere fra en blond blogger kommer du ikke. Hun fortalte om det å se i speil. Speilet kan gi oss mye informasjon, om vi er villig til å se. Den første utfordringen, sa Walker, er å se i speilet og ikke rette på noe. Det er akkurat det motsatte av hva blondinebloggerne gjør. De bruker speil for å kunne sparkle over ujevnhetene. En Alexanderteknikk-lærer ønsker å oppdage alle feil. For å gjøre det må all informasjon aksepteres.

Første skritt er altså: se, ikke røre. Da øver du allerede på det vi kaller «inhibition», å velge å la være å gjøre noe. Når du klarer å se i speilet uten å rette på noe har du to ting du kan observere. Det ene er asymmetri, det andre er hva som skjer når du gjør en bevegelse.

Ingen mennesker er fullstendig symmetriske, men unødvendige spenninger vil forsterke rotasjonen i kroppen. Du kan for eksempel observere forskjell på skuldrene, posisjonen på skuldre i forhold til bekken, eller om hodet er rotert mot høyre eller venstre.

De «feilene» du oppdager kan du ikke gjøre noen ting med! Hvis det du ser er resultat av unødvendig spenning må du forandre måten du bruker muskelspenning på. Du må forandre «bruk» som vi pleier å si i Alexanderteknikken.

Men før du kommer så langt kan du tenke over følgende: skuldrene (for eksempel) ser ulike ut, men du kan ikke føle at de er forskjellige. Det du ser i speilet er jo sant, speilet lyver ikke, altså er det det du føler som er feil.

Det betyr også at du heller ikke kan vite hvordan det vil kjennes å ha skuldrene på «riktig» sted. Å følge velmente råd fra mødre eller fysioterapeuter om å dra skuldrene på plass er derfor nytteløst.

Med bedre kroppsbruk vil du gradvis kjenne den egentlige tilstanden, for eksempel kjenne ulikheter mellom høyre og venstre skulder når det er forskjell på dem. Det er langt viktigere enn å korrigere posisjon.

Nå kan det være slik at det du ser ikke bare er forårsaket av unødvendige spenninger, men at det er medfødte variasjoner. Du kan være «født slik» og ikke bare «blitt slik». Desto viktigere er det å akseptere det du ser i speilet, og ignorere velmente råd fra mødre og fysioterapeuter om å korrigere. Å akseptere kropps-struktur er en forutsetning for å kunne bedre kroppsbruk.

Når du er i stand til å akseptere det du ser kan du bruke speilet for å observere unødvendig spenning i bevegelser. Unødvendige spenninger kan gi små nyanser i bevegelsene som kan være ekstremt vanskelig å observere. Det er slett ikke sikkert at hvem som helst vil kunne oppdage disse nyansene sånn helt uten videre.

Vi står ofte foran speil når vi vasker hender, pusser tenner eller sminker oss. (Det siste gjelder ikke meg da jeg ikke har behov for kunstig forskjønning). Det du kan være spesielt ute etter å observere er hva som skjer med hode og nakke når du bøyer deg over vasken, og hva som skjer med brystkasse i forhold til bekken. Du kan også observere hva du gjør med hode og nakke når du beveger hånden mot ansiktet.

Siden tannpuss/sminking innebærer berøring av ansiktet kan det være en god anledning til å bli mer bevisst på forholdet mellom hodet og nakken. Når du berører ansiktet får du økt bevissthet om hvor hodet er.

Et speil gir noe av det samme stimuluset som en dataskjerm. Du vil ha lett for å stikke hodet fram mot speilet, veldig ofte blir det en anspent bevegelse. Kanskje er en «monkey»-posisjon (bøye knærne) et bedre alternativ.

Alexander brukte to speil, så han kunne se seg selv fra siden. Etterhvert brukte han også tre speil. Hadde han levd i dag hadde han sikkert kjøpt seg videokamera. Har du en datamaskin gir et webkamera fine muligheter for selvobservasjon.

Men du pusser gjerne ikke tenner foran datamaskinen. Speilet vil være det du ikke kan unngå å møte i løpet av dagen. Ikke stress, gi deg god tid. Hvis du gir deg selv et minutt ekstra eller to kan du bruke den tiden til noe konstruktivt. Uansett må du være enig i at det er en dårlig idé å stresse hver gang du møter en så kjekk person ansikt til ansikt.

Alexander holdt på i flere år med å eksperimentere foran speilene sine. Etterhvert klarte han å bruke mindre spenning. Men han gjorde en sjokkerende oppdagelse: selv når han selv var overbevist om at han ikke spente seg, så hendte det at han kunne se i speilet at han gjorde det likevel. Han kunne ikke kjenne det, men han så det i speilet. Det han trodde han visste, var feil.

Bloggen til Linnea heter: Alt du vet er feil. Kanskje tok jeg feil? Jeg sjekket bloggen en gang til. Den kan jo tolkes som ironisering over blondinebloggerne, et slags kunstnerisk uttrykk for livets tomhet og meningsløshet. Linnea er fra Molde, akkurat som jeg, så det med livets meningsløshet kjenner jeg godt.
Det er derfor det er så fint med speil. Det finnes flere måter å bruke det på. To minutter foran speilet. Skjære grimaser. Kan ikke unngå å smile. Livet er kanskje meningsløst, men det betyr jo ikke at vi ikke kan ha det litt gøy.

Alt du vet er feil