Skihopping

Jeg har aldri vært spesielt interessert i skihopping, men etter at jeg begynte å undervise i Alexanderteknikk har skihopping blitt mye mer interessant. Jeg har til og med vært på hopprenn i Holmenkollen. Da den nye bakken stod ferdig til prøve-VM kjøpte jeg meg billett langt oppe på tribunene. Jeg satt der og så hopperne fly forbi i hundre kilometer i timen. Det er fart og det er krefter. En sport for tøffinger.   

Skihopping dreier seg om intensjon og handling, avspenning og spenning, balanse og bevegelse og om å la krefter gå i riktig retning. Alexanderteknikken er akutt aktuell.  

Når hopperen slipper seg ut fra bommen går han (eller hun) ned på huk. Stillingen må være stabil samtidig som den er dynamisk. Når farten er over 90 km/t, og kanskje nærmere 100, endrer vinkelen i unnarennet seg. Anklene må være frie, selvfølgelig, men korresponderende justeringer i balanse må skje gjennom hele kroppen, hele veien til hodet, slik at hele kroppen kan være ei fjær som tar imot trykket fra underlaget. Er hopperen låst i overrennet er hoppet allerede ødelagt, slik vi ofte har sett Romøren denne sesongen.   

På hoppet må hopperen i løpet av brøkdeler av et sekund trykke ned i underlaget, i riktig retning. Trykket må på en måte komme hele veien fra hodet, dvs det må ikke være noe som trekker i motsatt retning. Hvis hopperen prøver for hardt, eller tråkker feil, kan det ses på at han/hun trekker kroppen sammen. Hodet trekkes bakover og skuldrene og armene går opp. Da vil noe av kraften som brukes gå andre veier enn ned i hoppet.  

Bevegelsen på hoppet har mange likheter med det å reise seg fra en stol. Det handler om at krefter må gå i riktig retning. Så mange tusen ganger som vi Alexanderteknikk-lærere jobber med den bevegelsen i løpet av året er vi eksperter. Utfordringen er at på hoppkanten skjer bevegelsen så fort at det krever et øvet blikk for å få med seg hva som skjer.

Når hopperen kaster seg ut i flyvestilling må han/hun stramme opp kroppen og bruke ski og kropp som vinge. Alexanderteknikken gjør det lettere å holde en stabil posisjon uten å være helt stiv. Hopperen kan ikke være som en tømmerstokk, det kan være nødvendig å gjøre justeringer i forhold til oppdrift.

Nedslaget er teknisk sett den enkleste delen av et skihopp, i alle fall så lenge du ikke lander på sletta. Telemarknedslag kan ses på som en variant av Alexanderteknikkens «position of mechanical advantage». Alexanderteknikken kan ha noe å tilføre der også.

Generelt kan Alexanderteknikken skjerpe den proprioseptive sansen for hopperne. Bjørn Wirkola sa noe interessant i et intervju under skiflygings-vm i Vikersund. I hans tid var det ikke så vanlig å ha trener, og han sa hans sterke side var evnen til å oppfatte hva han selv gjorde galt når han gjorde noe galt.  

Ser du hopprenn på tv får du ofte glimt fra hoppergarderoben. Det er litt ymse hvordan de bruker kroppen når de ikke hopper. For hoppet de snart skal utføre har det kanskje ikke så mye å si, men hvis den måten å «dis-organisere» kroppen på er representativt for hva de gjør til daglig er det mer betenkelig. Dårlig organisert muskelspenning vil bli en vane som påvirker hoppformen negativt.

Jeg er blitt fortalt at en Alexanderteknikk-lærer på en gang på nitti-tallet hadde et møte med han som var trener for det norske hopplandslaget. (Sannsynligvis Trond Jøran Pedersen). Møtet var ingen suksess. Det er vanskelig for utenforstående å overbevise fagpersoner at de har noe å tilføre. Ofte er det avgjørende å være inne fagterminologien, og det kan ikke forventes av en Alexanderteknikk-lærer som knapt hadde hatt ski på beina. Det betyr derimot ikke at den læreren ikke kunne ha vært til god hjelp for hopperne.

Selv kan jeg skryte av å ha praktisk erfaring med skihopping. Men det begynner å bli lenge siden. Ikke har jeg hoppet særlig langt heller. Fem meter kanskje, i bakker vi lagde selv. Jeg har mest erfaring som tilskuer. Men flere turer i kollen har det ikke blitt. Under prøve-vm fikk jeg ikke sett det jeg helst ville se - tilløpet og satsen. Da måtte jeg ha sittet på trenertribunen. Der slipper jeg neppe til.  

Derfor ser jeg heller hopprenn på tv. Folkehavet og stemningen kan jeg godt gå glipp av. Det er gøy en gang i blant, men vi Alexanderteknikk-lærere har prinsipielt ikke sansen for hordementalitet og massehysteri.

 Av og til når det er viktige renn ser jeg på nett-tv og hører radio samtidig. Sendingen på nettet er alltid litt forsinket. Jeg hører ekspert-kommentatorene på radio først, og så ser jeg hoppet på skjermen, og på den måten kan jeg lære enda mer om hoppsportens finesser.

I morgen er det holmenkoll-renn igjen. Kanskje ser jeg på sendingen. Hvis jeg ikke er ved en bakke ute i skauen for å prøve å slå min egen personlige rekord.