Som Alexanderteknikk-lærer er jeg del av en tradisjon som utgår fra Alexander selv. Mine lærere var elever av Alexanders nærmeste assistent. Å bruke hendene i undervisningen som vi gjør er en ferdighet som blir overlevert fra person til person, mye likt slik folkemusikk overleveres fra spillemann til spillemann.
En tradisjon inneholder alltid både positive og negative elementer. Prinsippene teknikken bygger på og den helt spesielle bruken av hendene i undervisningen er kunnskap og ferdigheter vi ønsker å bringe videre. Men det er ikke alt i tradisjonen etter Alexander som det er verdt å ta vare på.
Undervisningstradisjon
På mitt utdanningsdiplom står det at jeg er kvalifisert til å undervise Alexanderteknikken «etter prinsippene i Alexanders bøker». Om ikke alltid like eksplisitt er prinsippene til Alexanderteknikken beskrevet i bøkene. Men når det gjelder metoden for å undervise teknikken er den preget av adferdspsykologien som var i vinden den gang og gir inntrykk av en metodikk som tildels er avleggs. Ingen underviser helt slik i dag. Heldigvis har de siste tiårene vært preget av stor utvikling når det gjelder metodisk kreativitet og mangfold. Stereotype prosedyrer henger fortsatt igjen her og der. Jeg forsøker å være bevisst sterke og svake sider ved tradisjonen jeg kommer fra og samtidig være med på å utvikle nye undervisningsmetoder.
Rasisme og evolusjon
Et annet problem ved Alexanders bøker er den utilslørte rasismen. Selv om Alexander tok avstand fra direkte rasehygieniske metoder må hans syn like fullt betegnes som rasistisk.
Han hadde også et noe spesielt syn på menneskets evolusjon. Blant annet ser han ut til å tro på nedarving av tillærte egenskaper, det som kalles for lamarckisme. Han hadde også grandiose tanker når det gjaldt teknikkens rolle i menneskets utvikling. Alexanderteknikken bygger på å kunne ta bevisste valg. Dette var ifølge Alexander neste steg i menneskets utvikling. Det kan virke som Alexander hadde «supermennesket» som ideal.
Kvakksalveri og vitalisme
Det er også klart for oss i dag at Alexander kom med overdrevne påstander om helseeffekt på vegne av teknikken. Han skrev blant annet en artikkel hvor han indirekte hevdet at å forbedre pustefunksjon gjennom hans teknikk kunne forebygge og kurere tuberkulose. Han mente også at på sikt ville teknikken bidra til perfekt helse og at sykdommer som influensa ville bli en saga blott. Da han ble anklaget for kvakksalveri i et sør-afrikansk magasin gikk han til sak og vant erstatning, mye takket være strenge lover mot ærekrenkelse. I dommen ble det påpekt at Alexanders påstander måtte betegnes som kvakksalveri, men at han var mindre kvakksalver enn han ble beskyldt for å være.
Som så mange på den tiden var hans menneskesyn preget av vitalisme. Særlig kommer dette til uttrykk i hans første bok hvor han definerer det ubevisste som menneskets iboende livskraft. Han mente denne kraften gradvis kunne komme under bevisst kontroll Selv om han kan kalles en erke-rasjonalist, fikk enkelte elementer av teknikken preg av nesten å være magi. For eksempel ble det han kalte «the primary control» - hodets dynamiske forhold til resten av kroppen, tillagt så stor vekt at inntrykket var at fri hodebalanse var løsningen på alle livets problemer. Dessverre er dette en tendens som fortsatt kan finnes hos enkelte Alexanderteknikk-lærere med en litt for enkel forståelse av konseptet «primary control».
Individualist og guru
Alexander var individualist. Han hatet alt som minnet om hordementalitet. Samtidig var han utøvende kunstner og elsket oppmerksomhet og publikums bifall. Man får inntrykk av at miljøet rundt Alexander var preget av tildels nesegrus beundring og overdreven respekt. En tendens til guru-tilbedelse er et tydelig trekk ved Alexanderteknikk-tradisjonen. Heldigvis er dette et avtagende problem ettersom nye generasjoner Alexanderteknikk-lærere kommer til og avstanden til Alexander øker i tid. En forenklet og idealisert framstilling av Alexander finnes fortsatt i enkelte kretser, og i noe av Alexanderteknikk-litteraturen.
Stabukk og spillegal
Selv om Alexander alltid blir omtalt i varme ordelag av de som kjente ham kan han ikke ha vært en enkel person å omgåes. Raseriutbrudd var ikke ukjent. For eksempel går det en historie om at han en gang kastet en bok på en elev. Han var også i årevis teknisk bankerott fordi han nektet å betale regning for reparasjon av en bil han hadde kjøpt.
Alexander var lidenskapelig opptatt av hester og hesteveddeløp. Om han ikke led av spillegalskap må han ha vært ganske nærme grensen. Han skal på ett tidspunkt hatt en egen assistent som hadde til oppgave å plassere veddemål flere ganger om dagen via telefon.
Alexander forsvarte innbitt sin kontroll over teknikken, noe som gjorde at han blant annet avslo tilbud om store beløp til forskning. Gjennom den kjente filosofen John Dewey skal han hatt muligheter til å få penger fra The Rockefeller Foundation. Kanskje fryktet Alexander for å bli plagiert og dermed lide økonomiske tap. Kanskje fryktet han for at teknikken ble misforstått og feilrepresentert. Uansett årsak ser han ut til ved flere anledninger å ha sagt nei til tiltak som kunne ha fremmet utviklingen av teknikken.
Geni eller imitator
Alexander blir ofte betegnet som et geni. På en måte kan han ha vært det. Han må ha vært en eksepsjonell dyktig observatør, og hatt en evne til å tenke «utenfor boksen». Kanskje hadde dette også sammenheng med hans mangel på akademisk utdannelse. Alexander likte å fremstille seg selv som et ensomt geni som helt på egenhånd og upåvirket av andre utviklet sine ideer. Dette er en myte som fortsatt lever i beste velgående i Alexandertradisjonen. Nyere forskning har gjort det klart at Alexander hadde mange påvirkningskilder. Kanskje kan han sammenlignes med Shakespeare. Hvert av Alexanderteknikkens prinsipper kan spores tilbake til tidligere ideer, på samme måte som Shakespeares skuespill bygger på ideer fra andre.
Teknikk og metode
Alexanderteknikk-miljøet kan sies å være i ferd med å ta oppgjør med mye av «grumset» som finnes i arven etter Alexander. I tillegg til å ta et oppgjør med «grums» er det nødvendig med faglig nytenkning og revurdering.
Alexander kalte teknikken «my work», «my technique» eller «the technique that I advocate». Han skilte i dette ikke mellom Alexanderteknikken som ferdighet og metoden brukt for å undervise ferdigheten. Til en viss grad er dette forståelig. En lærer er helt nødt til å anvende teknikken selv i prosessen med å bruke hendene i undervisningen. Slik sett er selve teknikken og undervisningen av den uløselig knyttet til hverandre. Men sammenblanding av teknikk og metode fører til misforståelser og gjør det unødvendig vanskelig både å definere teknikken og å vurdere undervisningsmetoder.
Jeg ser det som viktig å ta et steg vekk fra tradisjonen og definere Alexanderteknikken som en praktisk ferdighet, (inhibition/direction), og fristille den fra undervisningsmetodene. Det finnes mange måter å undervise Alexanderteknikken på.
Litteratur:
Bloch, Michael. 2004. F.M. The Life of Frederick Matthias Alexander. Little, Brown.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar