Vi utfører bevegelse basert på erfaringer og forventninger. Bevegelsene vi gjør er i stor grad vanestyrte. Skal vi endre noe må vi for det første begynne å bli oppmerksom på intensjonen til bevegelse.
Du kan bli mer oppmerksom på intensjonen til bevegelse om du holder åpen muligheten for å ikke gjøre bevegelsen. (Se blogginnlegget To prosesser). Å velge å la være å gjøre noe kalte Alexander for «inhibition». Begrepet inhibisjon er mest kjent fra psykologi der det brukes for å beskrive fortrengning eller undertrykkelse av følelser. I Alexanderteknikken brukes ordet i en betydning som ligger nærmere den brukt innen nevrobiologi. Inhibisjon i Alexanderteknikken betyr først og fremst det å velge å la være å reagere. I en av sine bøker forsvarer Alexander bruken av begrepet «inhibisjon» og forklarer hvorfor det er forskjellig fra psykologiens «fortrengning»:
.. in the application of my technique the process of inhibition—that is, the act of refusing to respond to the primary desire to gain an "end"—becomes the act of responding (volitionary act) to the conscious reasoned desire to employ the means whereby that "end" may be gained. The stimulus to inhibit, therefore, in this case comes from within, and the process of inhibition is not forced upon the pupil. This means that the pupil's desire or desires will be satisfied, not thwarted, and that there will be present desirable emotional and other psycho-physical conditions which do not make for what is known as suppression in any form (Alexander 2004).
F.M. Alexander var ikke kjent for å skrive ting greit og enkelt. Det han prøver å si her er at i Alexanderteknikken er ikke inhibisjon fortrenging fordi vi velger å la være å gjøre noe for å gjøre noe annet i stedet. Dette "noe annet" er «the means-whereby».
Hva er så «the means-whereby»? Means-whereby er stegene vi må ta for å nå målet.
Means-whereby kan brukes om et overordnet nivå - planen for gjennomføringen av en aktivitet, eller den mentale forestillingen om utførelse av bevegelsen. (Se innlegget Meta-teknikk). Men først og fremst brukes «the means-whereby» om det å organisere og forberede kroppen for bevegelse ved å tenke retning. Vi tenker: la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lang og bred, osv.
Retningene er først og fremst preventive, men vil også påvirke organiseringen av muskeltonus i kroppen. Muskelskjelett-systemet vil bli bedre organisert, fordelingen av tonus blir mer effektivt. Lengde i musklene samtidig som de har optimal hviletonus vil gjøre dem aktive men relativt avspente - noe som betyr at de også er mer følsomme. Du blir mer oppmerksom på det du gjør av unødvendige ting for å forberede bevegelse, og enda mer oppmerksom på intensjonen til bevegelse.
I Alexanderteknikken stopper vi for å tenke retning, og tenke retning gjør oss mer i stand til å stoppe.
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar