Ja, og

Alexanderteknikk går ut på å stoppe og tenke seg om. Vi stopper for å tenke retning. Men hva så?

En av de første bøkene som ble utgitt om Alexanderteknikken (som ikke var skrevet av Alexander selv) var en samling artikler med tittelen «Knowing How to Stop». En kritiker kommenterte syrlig: når kommer neste bok, når vil vi få vite «How to Proceed»?

Å ha evnen til å stoppe er helt er avgjørende for å få kontroll på vaner. Du har kommet veldig langt når det vet «how to stop». Hvis du i tillegg har lært å tenke retning kan du begynne å endre forutsetningene for bevegelse.

Men du er ikke helt i mål ennå. Du må kunne fortsette å tenke retning mens du setter i gang bevegelse. Det kritiske øyeblikket er igangsetting.

En kjent Alexanderteknikk-lærer, en av Alexanders assistenter, pleide å si at teknikken har tre praktiske prinsipper, ikke bare de mye omtalte «stoppe» og «tenke retning». I tillegg til «inhibisjon» og «direction» mente han vi kunne regne «giving consent»:

So, three things: inhibition, direction, giving consent. That's what it all boils down to (Carrington i Langford 2006, s.171).*

Vi får hele tiden impulser til å gjøre bevegelser. For å gjøre en bevegelse trenger vi bare å slenge oss på bølgen, bare gi tillatelse, give consent.

Problemet er at vi helst gir tillatelse til det vi er vant til og ikke noe nytt. Alexander løste problemet ved å gi seg selv flere valg. Da han jobbet med å endre vaner i forhold til å deklamere tekst ga han seg selv valgene mellom å ikke si noe, eller å si noe, eller å gjøre noe annet, for eksempel å løfte armen i stedet (Alexander 1985). På denne måten svekket han forbindelsen mellom intensjonen til å si noe og de unødvendige spenningene. Men uansett hvilket valg han tok fortsatte han hver gang å tenke retning.

Den nødvendige mentale innstillingen minner meg om den i teatersport. En venn av meg var interessert i improvisasjonsteater og for en del år siden var jeg på flere forestillinger. Det var veldig fascinerende og gøy. Et av rådene som blir gitt i teaterimprovisasjon er å aldri motsi forrige replikk. Du sier «ja, og …» . En nektelse kan stoppe flyten i dialogen. Du bygger hele tiden videre på det som er sagt.

Slik er det med retningene i Alexanderteknikken også, når vi setter i gang bevegelse. Du må si ja til impulsen til bevegelse, men du må fortsette å tenke retning uansett hva som skjer.

*I was saying the other day that there are three essential elements, three essential things to think about in connection with our Technique. The first, you and I call inhibition, which is a rather frightening word for a lot of people - nevver mind, ourselves, we know what that means. And then, of of course there's direction and that's what Im going to speak about a great deal more this morning. And then, of course, the third one is the very important one of what we mean by giving consent. So, three things: inhibition, direction, giving consent. That's what it all boils down to (Fra foredraget Inhibition and direction under den internasjonale Alexanderteknikk-kongressen i Oxford 2004, Carrington i Langford (red) 2006, s.171).

Relaterte blogginnlegg

Nei, men 

Gi tillatelse

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Langford Elizabeth (red). 2006. Remembering Walter Carrington: Keystone of the Alexander Technique. Alexandertechniek Centrum vzw, Leuven.