De to siste blogginnleggene har handlet om det å stoppe og ta seg tid. Hvis vi skal gjøre ting på en ny måte, for eksempel forsøke bevege oss med mindre bruk av unødvendige muskelspenninger, er det avgjørende å ikke kaste seg på første og beste impuls for handling. Du må stoppe og tenke deg om for ikke å bruke vanemessig spenning og havne i samme grøfta som før. Det er som å unngå å havne i Drammen hver gang du skal til kjøre til Drøbak. Du må stoppe og tenke deg om og gi deg selv muligheten til å velge en ny vei.
Men vet du veien?
Hvis du skal kjøre, sykle eller gå til jobb eller skole vet du veien veldig godt. Du har vært den veien mange ganger før og du behøver ikke tenke over hvilken vei du skal velge. Underveis kan du godt tenke på helt andre ting enn hvor du er og hvor du skal. Det går av seg selv. Slik er det også med de fleste bevegelsene vi gjør i løpet av dagen. De er vaner.
Men om du skal gjøre en bevegelse på en ny måte blir det annerledes. Det blir som å dra til et nytt sted. Et sted du ikke har vært, og kanskje har du ikke anelse om hvilken vei du skal ta for å komme dit. Så før du legger avgårde bør du finne ut hvilken vei du skal ta. Det vil lønne seg om du har en så klar forestilling som mulig om de veivalgene du må gjøre underveis. Du må ha en klar plan.
Veien til stolen
La oss ta som eksempel bevegelsen fra stående til sittende. Det er en bevegelse de aller fleste mennesker i vårt samfunn gjør mange ganger om dagen. På bakgrunn av mange års erfaring som lærer i Alexanderteknikk kan jeg trygt påstå at de aller fleste voksne mennesker i vårt samfunn vil sette seg ned på en slik måte at de enten bruker for mye muskelspenning når de setter seg ned, eller at de kollapser og ender opp i en sammensunket tilstand. Mange gjør faktisk begge deler på en gang. Diskusjonen om hvorfor det er slik må vi ta en annen gang, men slik er altså tingenes sørgelige tilstand.
Hvordan skal vi gå fram for å sette oss ned på en bedre måte?
Måten vi er vant med funker ikke. Det betyr at vi ikke kan stole helt på følelsen vi har av hvor «riktig» vi gjør det og hvor vi er på vei. Vi setter oss ned slik vi gjør nettopp fordi det føles som den riktige måten å gjøre det på. Vi tror vi er på vei til Drøbak, men vi havner i Drammen.
Hvis du vil til Drøbak finnes det veiskilt som forteller deg hvilken vei du skal gå. Vi har noen slike veiskilt for kroppen også. Ett slikt veiskilt er de anatomiske fakta. Kroppen beveger seg der det er ledd, og det å ha en klar forestilling om hvor leddene er kan være en god retningsgiver.
Når folk flest setter seg ned på en ukoordinert måte er det blant annet fordi de bruker leddene feil. De presser hodet og overkroppen ned uten å løsne i hofte-, kne- og ankelledd. Særlig hofteleddet blir for lite brukt. Resultatet blir at overkroppen presses sammen i begynnelsen av bevegelsen.
Et annet retningsgivende element er kroppens tyngdepunkt og tyngdekrafta. Mange, når de setter seg ned, flytter tyngdepunktet bakover før baken berører stolen. De ender med å falle som en sekk det siste stykket. Tyngdepunktet må være over føttene helt til det er kontakt med stolen. Mange bruker også muskelkraft på å bøye knærne når de skal sette seg. Det er helt unødvendig. Vi kan la tyngdekrafta gjøre den jobben.
I tillegg har vi Alexanderteknikk-retningene som i sum sier at vi må la kroppen ha en tendens til å ekspandere (la hodet fram og opp, la ryggen være lang og vid osv.). Alexanderteknikk-retningene er først og fremst preventive, og som jeg var inne på i forrige blogginnlegg kan de være individuelle.
Du må altså ha en klar plan for både hva du vil gjøre og hva du ikke vil gjøre. Du må ha en klar plan for hvordan du skal komme deg til Drøbak, samtidig som du har klart for deg hvor du ikke skal ta til høyre som du pleier for ikke å ende i Drammen.
Means-whereby og mål
I Alexanderteknikken kalles elementene i en slik plan for «the means-whereby», midlene du må ta i bruk for å nå målet. Skal du nå et mål må du tenke ut hva som skal til for å nå dit, og så gjennomføre planen, «fokusere på arbeidsoppgavene» som det heter i idretten.
Her var eksempelet det å sette seg ned i en stol. Prinsippet gjelder også om du skal lære noe helt nytt. Skal du lære å sjonglere vil det lønne seg å ta det stegvis, eller om du lærer å spille et instrument. En musiker må gjøre seg kjent med hva et nytt stykke inneholder, en skuespiller må sette seg inn i tekst og karakter.
Noen ganger er det å definere målet også en del av prosessen. En musiker vil for eksempel ha nytte av å ha en så klar forestilling som mulig om stykket som skal læres. Men skal du sette deg ned på en ny måte er det et poeng at du ikke kjenner målet. Du skal til et nytt sted. Du har aldri vært i Drøbak og vet ikke hvordan det er der, bortsett fra at det vil føles helt annerledes enn å være i Drammen. Du er så vant til å dra til Drammen at du bare klarer bare å forestille deg noe som ligner på Drammen. Følelser er ikke helt til å stole på når det gjelder å endre vaner.
Alt du har å forholde deg til er retningene og planen du har for å komme dit. Den må du holde deg til. Hvis du på noen tidspunkt heller får lyst til å gjøre det du er vant til og velger andre retninger vil du ende opp et helt annet sted enn Drøbak. Mest sannsynlig i Drammen.
Veiviser
Den letteste måten å komme seg til Drøbak på vil være å ha noen med seg i bilen som har vært der før og vet veien godt. Kanskje til og med en som har vært både i Drøbak og i Drammen. En Alexanderteknikk-lærer er en slik veiviser. Det er mye enklere å finne bedre måter å bruke kroppen på, for eksempel når du setter deg ned, hvis du blir veiledet av en Alexanderteknikk-lærers hender. Det fine er at når du er blitt veiledet til Drøbak noen ganger, så finner du mye lettere veien selv. Men ikke bare det – det du lærer gjennom å finne veien ned i stolen kan overføres til alle andre aktiviteter, for en Alexanderteknikk-lærer lærer deg å lese skiltene også.
Relaterte blogginnlegg: