Galileos kikkert

Verden ser annerledes ut fra en annen synsvinkel.

Da jeg var liten var min storesøster kjempehøy. Nå er hun minst. Da en venn av meg var liten pleide de å gå tur på Frognerstranda. Der lå et kjempedigert anker. Ankeret ligger der fremdeles, men nå er det mye mindre.

Kroppen er alle tings målestokk. Verden ser annerledes ut når kroppen er annerledes. Verden ser annerledes ut gjennom Alexanderteknikken.

Når du har opplevd hvordan det er å gi slipp på unødvendig spenning og lette på trykket, så begynner du å legge merke til når du anstrenger deg unødvendig, når du presser deg sammen.

Du begynner kanskje å observere andre. Hvordan er det de beveger seg? Hvordan er det de gjør ting. Gjør de det bedre enn deg? Det er alltid noen som er verre, som du kan lett se trekke seg sammen. Etterhvert vil du oppdage flere. Hele samfunnet er sammenpresset, komprimert. Alt skal ta så liten plass og så lite tid.

Du vet at dette ikke er nødvendig. Det behøver ikke å være slik. Det er mulig å utføre sine daglige gjøremål uten å skvise alt. Hele seg og ryggsøyla. På sikt fører det til ubehag, kanskje også skade og smerter.

Man begynner å lure på hva som er feil. Er det stolen? Er det jobben? De ser ikke at det er måten de gjør ting på som er problemet. Måten de utfører jobben på fører til at de komprimerer seg selv. Det er de selv som gjør det. Hva med om de slutter å gjøre det?

Vi trenger ikke bruke krefter på å presse oss sammen. Det er ikke nødvendig. Det er bare tasten på tastaturet som trenger et lite trykk. En liten dytt. Det kan du gjøre uten å presse nakken sammen, og uten å holde pusten.

Alle disse menneskene som går og er så sammenpressede. Når jeg underviser lurer jeg på hvordan de kan klare å bli så komprimerte. Men når jeg tar en time selv, eller samarbeider med en kollega, så oppdager jeg alltid at jeg holder et eller annet sted. Det er som om hendene er speil som gjør at jeg automatisk kan oppdage ting jeg gjør, som jeg ikke helt var klar over at jeg gjorde, og som jeg kan la være å gjøre. 

Det er så deilig. Å kunne slippe opp spenningen. Lette trykket. Kaste av seg åket og se verden med nye øyne.

Relaterte blogginnlegg:

Spjong

Aktiv hvilestilling 2

Å ligge i «semisupine» eller «aktiv hvilestilling» er noe vi ofte benytter oss av i Alexanderteknikken. Det er en enkel øvelse hvem som helst kan gjøre selv uten at de har hatt Alexander-timer.

«Skal jeg ha øynene åpne eller kan jeg lukke dem når jeg ligger i aktiv hvilestilling?» Det er et spørsmål jeg ofte får. Det er et godt spørsmål, for som med så mange spørsmål finnes ikke noe absolutt svar.

Åpne øyne

Alexanderlærere flest vil anbefale at du har øynene åpne. Det er mange gode grunner til det. For det første er «aktiv hvilestilling» en øveposisjon der du kan øve på Alexanderteknikk-tenkningen som du kan bruke også når du er oppreist og i aktivitet. Når du er i aktivitet må du vanligvis ha øynene åpne. Å ha øynene åpne også når du ligger gjør situasjonen mer likt den du er i når du er oppreist og i aktivitet.

En annen grunn til å holde øynene åpne er at det kan hindre deg i å overfokusere. Noen føler at de må lukke øynene for å være tilstede i kroppen, for å «kjenne» noe. Hvis du må lukke øyene for å være tilstede i kroppen og tenke Alexanderteknikk, tenker du på feil måte. Antagelig prøver du for hardt. Det skal veldig lite til for å tenke Alexanderteknikk «retninger». Du skal kunne både være tilstede i deg selv og «se ut» og være oppmerksom på omgivelsene rundt deg.

Har du øynene åpne kan du merke om du fortsatt ser med levende øynene, eller om du stivner og fikserer blikket, eller om du blir fjern og sløv og fokuserer for mye innover.

Aktiv hvilestilling er, som navnet sier, en hvilestilling. Når du ligger i aktiv hvilestilling er du ute etter å slippe tak i unødvendig spenning. Men det betyr ikke nødvendigvis at meningen er å «slappe av» slik folk flest oppfatter det. Av og til har jeg elever som prøver å «slappe av» mens de ligger på benken i timen. De blir tunge og livløse i kroppen. Det er ikke det vi er ute etter. Vi er ute etter en lett balanse. Når du slipper spenning på en slik måte at kroppen føles lettere, er du på riktig vei.

Hvis du lukker øynene, vil muskeltonus generelt reduseres. Kroppen går i hvilemodus. Har du øynene åpne og et aktivt blikk, vil muskeltonus være mer dynamisk og det kan motvirke at du blir for slapp.

Lukkede øyne

Noen ganger kan det være vanskelig å holde øynene åpne. Hvis du er trøtt er det ingenting i veien for å lukke øynene. Du skal lytte til kroppens signaler. Forsøker du å holde øynene åpne når du er trøtt kjemper du bare i mot deg selv. Skulle du duppe av et øyeblikk er det hva du trenger og helt greit. Men er du veldig trøtt og vil sove kan det være bedre å legge seg på en sofa eller i senga om det er mulig.

Hvis du legger deg ned i aktiv hvilestilling og du blir søvnig og begynner å glippe med øyene, kan det hende du var mer sliten enn du var klar over. Hvis det skjer ofte kan det tyde på at du ikke får nok søvn i løpet av natta. Selv om det er greit å ta seg en høneblund i aktiv hvilestilling, er det best å få den nattesøvnen du trenger. Søvn er veldig viktig for Alexanderteknikken fordi Alexanderteknikk avhenger av bevisst tenkning. Får du ikke nok søvn går du bare rundt og er sløv og kan ikke tenke klart.

Lukke og åpne

Du kan selv eksperimentere med forskjellen mellom å ha øynene åpne eller lukket, og kanskje lære noe av det.

Legg deg ned i aktiv hvilestilling og begynn prosessen med å tenke Alexanderteknikk-«retninger» (directions) med øynene åpne. Etter en stund kan du lukke øynene uten at du avbryter prosessen med å tenke retninger. Hva skjer? Er det noe som forandrer seg? Hva blir annerledes? Hvordan blir det annerledes? Åpne øynene igjen og prøv flere ganger å observere hva som skjer når du lukker øynene.

Du kan gjøre det samme med å ha lukkede øyne som utgangspunkt. Ta en pause først slik at du begynner fra et nøytralt utgangspunkt. Legg deg ned i aktiv hvilestilling, lukk øynene og begynn prosessen med å tenke retninger. Etter ei stund, når du er godt i gang, åpne øynene.

Hva skjer? Kan du holde tanken på retninger gående? Kan du beholde like mye mental kontakt med kroppen? Er det noe som endrer seg i måten du tenker på? Lukk øynene igjen og forsøk flere ganger å observere hva som skjer i det du åpner øynene.

Denne eksperimenteringen kan gjøre deg mer bevisst på hvordan du tenker og hvordan du bruker oppmerksomheten.

Relaterte blogginnlegg:

Aktiv hvilestilling 

Aktiv hvile
Lengde og bredde

En noe bisarr opplevelse

I fjor kjøpte jeg ny sykkel. I en av sportsbutikkene diskuterte jeg med en av de ansatte om rammestørrelse på de ulike merkene. «Du trenger en sykkel av samme størrelse som min», sa butikkbetjenten, «vi er omtrent like høye».

Jeg så på ham: «Like høye?». Det var veldig tydelig at han var lavere enn meg, minst fem centimeter, antagelig mer.

«Jo, jeg er omtrent like høy som deg», sa butikkbetjenten. Så rettet han seg opp i sin fulle høyde. Lett og elegant og uten synlig anstrengelse. Det så ut som han hadde lært Alexanderteknikk.

Jeg har sett folk bli synlig høyere i Alexanderteknikk-timer, men det er uvanlig å se noe sånt ellers. Vanligvis når noen retter seg opp anstrenger de seg og blir stive. Denne karen kom enkelt opp i sin fulle høyde. Men det bisarre var at han var så klar over det. Han gikk altså rundt til daglig mellom fem og ti centimeter kortere enn han egentlig var, og det på en måte med vilje.

Når han mekket sykler opplevde han det sikkert som en fordel å gjøre seg kortere for å komme ned til og nærmere det han holdt på med. I virkeligheten er det ingen fordel. Det er ingen fordel selv om det kan virke slik. Ryggsøyla fungerer som ei vektstang, og størst mekanisk fordel gir den om den har sin fulle lengde. Da gir den også best utgangspunkt for bruk av armer og bein. I tillegg gir full lengde av ryggsøyla best forhold for hjerte, lunger, sirkulasjon og fordøyelse.

På sikt vil sammensunket holdning ha negativ innflytelse på helse. Det finnes til og med forskning som kan tyde på en sammenheng mellom kroppsholdning og dødelighet hos eldre.

Butikkbetjenten jeg snakket med var ung, sikkert ikke over 25. Han hadde fortsatt fleksibiliteten i kroppen som gjorde det mulig for ham å komme opp i full høyde veldig lett. Et element i denne fleksibiliteten var ganske sikkert et relativt fritt forhold mellom hode og nakke. Er nakken stiv er det umulig å rette seg opp på en god måte.

Men om ti eller tjue år vil ikke butikkbetjenten være så fleksibel lengre. Da kan det godt hende at han har mistet evnen til å komme opp i sin fulle høyde så lett. Antagelig vil det skje litt etter litt. Det han opplever som «full høyde» vil gradvis bli lavere. Slik er det med de fleste. Det kan sies med ganske stor sikkerhet at de aller fleste mennesker du ser gå rundt på gata, går rundt og er en centimeter eller to kortere enn de egentlig er. (Ryggsøyla blir naturlig noe kortere i løpet av dagen, men det kommer i tillegg).

Hva er din fulle høyde? Lenge siden du har vært der? Er du der nå?

Relaterte blogginnlegg:

Våg å være så høy som du er

Hviske-a

Skrevet for deg som allerede tar timer i Alexanderteknikk.

Frederick Matthias Alexander var skuespiller. I utgangspunktet var han opptatt av stemmebruk og talekunst. Etterhvert flyttet fokuset seg mer mot pust. Han beskrev sin teknikk som en metode for «respiratory re-education».

Denne «relæring» av pusten går først og fremst ut på avlæring av uvaner som hemmer naturlig pustefunksjon. Siden alle former for unødvendig spenning hemmer pusten er det snakk om en generell avlæring/relæring som ikke nødvendigvis går direkte på pust. Pustefunksjon bedres indirekte når generell koordinasjon bedres.

Alexanderteknikken består ikke av øvelser, og det er få øvelser knyttet til teknikken. Ett unntak er det som kalles «hviske-a». Noen vil kalle øvelsen for en puste-øvelse, andre vil kalle det en stemme-øvelse. Det mest dekkende er å kalle det en øvelse for generell koordinasjon der pusten brukes som hjelpemiddel.

Øvelsen

«hviske-a» er en øvelse som ligner det sangere og skuespillere bruker av øvelser, og det er sikkert slike øvelser Alexander bygde sin versjon på. Men for Alexanderteknikkens «hviske-a» er ikke bare utførelsen avgjørende, men også hva du tenker.

Selve øvelsen i seg selv er veldig enkel. Den går ut på å forlenge utpusten litt ved å puste ut på en hviskende a-lyd, lukke munnen og la luften komme inn gjennom nesa.

Fordelen med en hviske lyd er at du kan høre på klangen hvordan forholdene er inne i munnen og halsen. En lys klang betyr lite rom og antagelig unødvendige spenninger, stor klang mye rom og «åpen» hals. En annen fordel med hviske-lyden er at det er en annerledes måte å bruke stemmen på fra vanlig, og dermed kan det gi mulighet for å unnslippe uvaner knyttet til stemmebruk.

Når vi lager lyd med stemmen gir stemmebåndene motstand til utpusten. Når vi hvisker lukker ikke stemmebåndene helt og motstanden er mindre. Det gjør at det kan være mer avslørende om man presser eller anstrenger bruken av pusten.

På en annen side innebærer det å hviske større spenning i stemmebåndene, og luften som passerer raskere kan gi tendens til uttørring av slimhinner. Hviske-a er derfor en øvelse du ikke skal overdrive. Det er tilstrekkelig å gjøre noen få repetisjoner for å teste din egen koordinasjon, bli bevisst eventuelle uvaner, og for å stimulere pusten.

Utførelsen

Du kan gjøre øvelsen i hvilken posisjon du vil. «Aktiv hvilestilling» eller «semisupine» gir fordelen av at du har lengde og bredde i kroppen og kan la hode hvile. Du vil lett kunne merke om du presser deg sammen eller strammer nakken. Å være i «monkey»-posisjon er mer aktivt og dynamisk, men kan også gjøre at du får mer ut av hviske-a-øvelsen. Hviske-a kan forsterke tendensen monkey-posisjon har til å stimulere til lengde og bredde. Det vanligste er å gjøre hviske-a sittende.

Når du gjør hviske-a har forberedelse alt å si. Du må sikre god koordinasjon ved å tenke «retninger» og holde dem gående underveis. Tenk på noe morsomt som får deg til å smile. Et lite smil utvider automatisk rommet inne i munn og hals, og gjør det også lettere å åpne munnen.

Når du gjør hviske-a skal du bare slenge deg på en av de normale utpustene uten å dra inn ekstra luft på forhånd. Observer hvordan pusten går inn og ut helt av seg selv. Når det kommer en utpust kan du velge å gjøre en hviske-a, eller velge å la være (inhibition). Hvis du bestemmer deg for å gjøre en hviske-a, la kjeven falle og pust ut på en hviskende a-lyd. Lukk munnen og la luften komme inn gjennom nesa.

Hvis du puster ut på en normal utpust, vil ikke den første hviske-lyden være særlig lang. Fordi du har forlenget utpusten litt, vil mer luft komme inn til neste utpust, som dermed kan bli lengre. Poenget er ikke å gjøre utpusten lengst mulig, bare å forlenge den noe slik at pusten blir mer aktiv og koordinasjonen din blir forsiktig utfordret.

Du kan repetere lyden noen ganger etter hverandre, eller du kan ta pause mellom hver gang.

Hva å passe på

• Et kritisk øyeblikk er når munnen åpnes. Mange strammer nakken for å åpne munnen. Hvis du har det problemet kan du åpne munnen før du begynner, men fortsette å puste gjennom nesa. Du lar kjeven henge hele tiden, mens du puster ut på hviske-a gjennom munnen og inn gjennom nesa. Ganeseilet vil gå opp og ned.På den annen side er «hviske-a» en fin anledning til å lære seg å åpne munnen uten å stramme i nakken. Å gjøre hviske-a mens du ligger i semisupine kan være til hjelp for å kunne oppdage om du strammer nakken når du åpner munnen.

• Ikke gjør noe ekstra med tunga. La den hvile bak tennene i underkjeven.

• Vær oppmerksom på lengde og bredde i overkroppen. Er det noen tendens til kollaps, sammenpressing, eller løfting av brystkassa?

• Ikke gjør utpusten for lang. Du må ikke presse lufta ut.

• Klarer du å vente til innpusten kommer av seg selv?

• Vær oppmerksom på hva du gjør med øynene dine. Er du stiv i blikket strammer du. 

• Etc. (du kjenner best dine egne uvaner, håper jeg)

Variasjoner

Det finnes utallige måter å variere «hviske-a»-øvelsen på. Jeg har allerede nevnt muligheten av å la munnen være åpen hele tiden. Andre variasjoner kan være:

• å bruke andre vokaler.
• å veksle mellom hviske-lyd og vanlig stemme, enten snakke eller synge.
• å gjøre hviske-lyden som om du snakker til noen. Vi bruker stemmen vanligvis når vi kommuniserer.
• å gjøre øvelsen i ulike posisjoner.
• å gjøre øvelsen samtidig som du beveger deg eller gjør noe med hendene.

Utbytte

Å gjøre hviske-a øvelsen kan ha mange positive effekter. De som er ihuga tilhengere av øvelsen mener den nærmest kan fikse det meste. Jeg skal ikke ta så hardt i, og bare nevne noen få fordeler.

Fordi bruken av pusten når du gjør hviske-a baserer seg på en god koordinering av kroppen, kan øvelsen bidra til en friere pust.

Hviske-a kan være et effektivt hjelpemiddel under arbeidet med å avlære uvaner knyttet til stemmebruk. Unødvendig spenning kommer ofte i det man anstrenger seg for å komme i gang med å si noe. Man overforbereder og strammer for mye. Hviske-a setter søkelyset på akkurat denne prosessen.

Når du gjør hviske-a forlenger du utpusten litt. Dermed puster du langsommere og dypere. Dette kan virke beroligende. Å gjøre hviske-a kan derfor brukes av musikere eller andre før de skal opptre. Jeg har også hørt om folk som har opplevd hviske-a som nyttig i tilfeller av flyskrekk.

Hviske-a er viktig for Alexanderteknikk-lærere som et ekstra element i koordineringen av muskelskjelett-systemet. En vanlig øve- eller oppvarmingsprosedyre for Alexanderteknikk-lærere er å stå i monkey og legge hendene på ryggen av en stol. Når «hviske-a» legges til under øvelsen er hele muskelskjelett-systemet engasjert. Det er en øvelse for total koordinasjon som anvendes av Alexanderteknikk-lærere for å finpusse prosessen med å bruke hendene i undervisningen.

Men «hviske-a» kan ha alvorlige ulemper.

I hviske-a-øvelsen unngås det konsekvent å ta inn ekstra luft først. Egentlig er det en naturlig impuls å ta inn noe ekstra luft før du bruker stemmen, akkurat på samme måte som det er nødvendig og naturlig å bøye knærne for å gjøre et hopp. Det er viktig å forstå at hviske-a bare er en øveprosedyre. Å hemme naturlig impuls til bruk av stemmen er ikke formålet.

En annen fare, som er en fare ved alt som er eller ligner en puste-øvelse, er ideen om at dette er den «riktige» måten å puste på. Jeg har sett Alexander-lærere konsekvent lukke munnen og la lufta komme inn gjennom nesa, selv i vanlige samtaler. De bruker stemmen som det skulle være under en hviske-a-øvelse. Det blir feil og kunstig.

Hviske-a kan være en ekstremt nyttig øvelse. Prøv den gjerne, men det er best om du gjør den sammen med din Alexanderteknikk-lærer først.

Relaterte blogginnlegg:

Yogapust

Nyttige lenker:

Ron Murdoch viser en lettfattelig versjon av hviske-a:

https://www.youtube.com/watch?v=J1ga2ThmuE8

Et par gode forklaringer og beskrivelser av øvelsen:

The Whispered Ah!, fra boka Defining the Alexander Technique av Tim Soar.

Notes on using the Whispered 'Ah' Procedure, av Hilary King