Å se

Jeg ser, jeg ser . . . .

Jeg er vist kommet på en feil klode!

Her er så underligt . . . .
- Sigbjørn Obstfelder

Da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk skjedde det en merkelig forandring. Jeg begynte å se andre mennesker på en ny måte. Jeg begynte å legge merke til hvordan de stod, satt og gikk. Jeg tror endringen skjedde fordi jeg fikk ny bevissthet om egen kropp.

Jeg spilte fiolin, noe som involverer mye bevegelse. Jeg var i relativt god form, likte å løpe. Jeg hadde gjort avspenningsøvelser daglig i 7 år i forbindelse med fiolinøving, og ofte noen yogaøvelser i tillegg . Likevel var min kroppsbevissthet temmelig begrenset.
Vi ser og forstår verden ut ifra det vi opplever i vår egen kropp. Med «ny» kropp så jeg med nye øyne.

Erfaring
Det jeg begynte å legge merke til hos andre var egentlig ganske overfladiske ting, hva vi kan kalle «kroppsholdning». Ettersom jeg har fått erfaring fra å jobbe som Alexanderteknikk-lærer ser jeg mer av mønstre i muskelspenninger og dynamikken i muskel-skjelettsystemet. Men det finnes enda et nivå – å få en forståelse for intensjonen bak bevegelse og kroppsbruk. Det er intensjonen som må endres om kroppsbruken, det du ser, skal kunne endres.

Det er ikke bare Alexanderteknikk-lærere som kan observere på denne måten. Jeg var på et kurs for Alexanderteknikk for ryttere for mange år siden. Erfarne ryttere hadde en forbløffende evne til å registrere endringer i både hest og rytter som kom som følge av Alexanderteknikk-instruksjon. Dansere kan også ha slik observasjonsevne.

Selv har jeg ikke spesielle talenter på dette området. Som musiker var jeg i årevis mest opptatt av det som kom inn gjennom ørene. Utdannelsen jeg tok som Alexanderteknikk-lærer var tradisjonell, dvs. den la veldig stor vekt på bruken av berøring og mindre vekt på visuell observasjon.

Med årene er jeg blitt flinkere til å bruke øynene, men fortsatt kan det være sånn at jeg foretrekker å legge hender på for å vite hva som faktisk skjer.
Å bruke hendene i undervisningen er på en måte enklere fordi du kan ha en kontinuerlig kommunikasjon gjennom berøringen. Om du bare observerer med øyne og instruerer «hands off», må du motta og tolke synsinntrykk, og så kommunisere verbalt. En pedagogisk fruktbar prosess, men det tar lengre tid.

Speil
Det er et paradoks at Alexanderteknikk-undervisning foregår så mye gjennom berøring, når det var visuell observasjon som var utgangspunktet. Alexander brukte speil for å observere sine egne uvaner når han brukte stemmen. Han kunne ikke stole på at det han kjente i kroppen stemte med bevegelsene han gjorde. Derfor måtte han bruke speil for å kontrollere seg selv.

Det er mye å lære ved å bruke speil. En utfordring er at det er veldig fristende å begynne å korrigere det man ser. Det hjelper ikke å rette på f.eks. skuldre for å få dem på «riktig» plass. Du må vite hvordan du skal tenke annerledes for å få andre ting til å skje i kroppen. Det du ser i speilet gir deg bare et overfladisk bilde av prosessen bokstavelig talt.

Men speil er veldig nyttig når det gjelder å observere uvaner. Kamera er på noen måter enda nyttigere fordi du kan observere om igjen dine egne bevegelser. Hadde Alexander levd i dag hadde han sikkert brukt tilgjengelige elektroniske hjelpemidler. Han måtte likevel ha utforsket og eksperimentert like grundig som han gjorde for å avdekke sine egne tanke og bevegelses-prosesser.

Jeg var en gang på besøk hos nylig avdøde Elisabeth Walker, på hennes skole for Alexanderteknikk-lærere i Oxford. Da snakket hun om det å se i speil. Se i speilet hver dag (det gjør du jo sikkert uansett), og ha som viktigste oppgave å ikke reagere på det du ser med å korrigere. Du skal bare observere, ikke gjøre noe.

Se andre
Jeg skal skrive mer om det å bruke speil/video i læringsprosessen en annen gang. Speil kan være ekstremt nyttig, men det er ikke nødvendigvis enkelt å bruke. Det er enklere å lære gjennom å observere andre. Da kan du ha mer avstand til det du observerer. Jeg skal ikke gå inn på hva du skal se etter. Det er en fordel å nærme seg observasjonsprosessen med færrest mulig forutinntatte ideer. Å analysere for tidlig i prosessen virker bare forstyrrende. Observer så mye du kan. Deretter kan du spørre deg selv: gjelder dette meg også? Har jeg slike mønstre? Kan jeg finne noe av det samme i meg selv?

TV er en fin ting når du skal observere andre. Da merker ingen om du glor. Dessuten kan kanskje lørdagsunderholdningen få et meningsfylt innhold, for en gangs skyld.

Relaterte blogginnlegg:
Uslepne diamanter
Alt du vet er feil