Snåsakoden

De siste dagene har jeg kost meg med boka «Snåsakoden» av fysiologiprofessor Kristian Gundersen, «en kunnskapsbasert guide til alternativ medisin». Jeg ble overrasket over at Alexanderteknikken er nevnt så mange ganger, men ikke så overrasket over at presisjonsnivået er lavt.

Ordbruk og definisjoner
Det første jeg reagerer på er bruken av ord som «behandling», «behandlingsform» og «pasient», men dette må man antagelig bare godta når konteksten er alternativ behandling.
Verre er det med definisjonen av teknikken som «manipulasjonsbehandling» og «holdningsøvelser» og at den «tar sikte på å lære pasienten 'riktig' kroppsholdning».

En av forfatterens kilder er en norsk offentlig utredning, NOU 1998 nr. 21 Alternativ medisin, som gir følgende horrible definisjon av Alexanderteknikken: Alexanderteknikk er en manipulering av muskler og holdningsøvelser mot smerter i rygg/skjelett. 1)

Gundersen skriver selv om NOU 1998:21 at: Man tror jo gjerne at det som står i offentlige utredninger, er kvalitetssikret, men slik er det ikke her. 2)

Når forfatteren snubler i sin omtale av Alexanderteknikken er det ikke hans feil.

Mer forskning?
Alexanderteknikken står omtalt på side 51 i boka hvor Gundersen problematiserer kravet om mer forskning.
Tilsynelatende støttes Sosialkomiteens synspunkt om at «det må forskes mer» i mange vitenskapelige artikler som konkluderer på samme måten. Et eksempel er vurderingen av den såkalte Alexander-teknikken. Denne behandlingsformen er utviklet av den australske skuespilleren Frederick Matthias Alexander (1869-1955), som fikk problemer med scenestemmen sin og utviklet metoden for seg selv. Teknikken tar sikte på å lære pasienten «riktig» kroppsholdning, og dette skal angivelig virke mot en rekke plager, men det er særlig behandlingen av astma som har stått sentralt.

Jeg stusset veldig over at astma «har stått sentralt». I mine snart 13 år som lærer i Alexanderteknikk kan jeg ikke huske at noen har kommet til meg fordi de har hatt astma. Men så kom jeg til å tenke på at astma er blant de lidelser Alexanderteknikk-lærere ofte lister opp når de reklamerer for teknikken, og det nok er derfor det finnes en artikkel om «Alexander technique for chronic asthma» i Cochrane-databasen.
(Jeg kjenner ikke til at norske Alexanderteknikk-lærer hevder å kunne lindre astma. I Norge ville dette vært brudd på loven om alternativ behandling da astma er en konkret lidelse). 3)

Gundersen viser til Cochrane-studien og skriver at:
En såkalt metastudie har tatt for seg den forskningen som finnes på astma og Alexander-teknikken.

Det er gjort en metastudie, men det er ikke utført noen meta-analyse. I Cochrane-studien står det:
In the absence of any suitable controlled trials in this area, we were unable to perform a meta-analysis. An update search carried out in August 2010 did not yield any further studies. 4)

Det finnes ingen forskning på Alexanderteknikk og astma. Det eneste som finnes med mulig relevans er en liten studie som viser bedring av pustefunksjon hos friske mennesker etter undervisning i Alexanderteknikk. 5)

I sammendraget i Cochrane-studien konkluderer forfatterne med at:
Robust, well-designed randomised controlled trials are required in order to test claims by practitioners that AT can have a positive effect on the symptoms of chronic asthma and thereby help people with asthma to reduce medication. 6)

Gundersen kritiserer:
Denne konklusjonen er et retorisk mesterverk. Det står ikke noe galt der, men vi vet vel ikke om det vil hjelpe astmatikere eller redusere deres legemiddelforbruk å forske mer på Alexander-teknikken. Gjennomgangen av forskningen viste jo at det ikke er spesielt sterke grunner til å tro at denne behandlingen virker.

Det kan synes som om Gundersen bedriver sirkelargumentasjon. Gjennomgangen av forskningen viser at det ikke finnes forskning, derfor er det ikke behov for forskning?
Videre spør han retorisk:
Når vi nå skal bruke de begrensede midler som er tilgjengelig for forskning på astma, er det nå sikkert at vi skal legge en skuespillers egenbehandling til grunn når vi skal bestemme hvor vi skal sette inn støtet?

Selvfølgelig skal vi ikke det, hvis det hadde vært alt vi hadde å gå etter.
Alexanderteknikken kan neppe gjøre noe med selve astma-sykdommen, men muligens hjelpe indirekte. Pust er en bevegelsesfunksjon og unødvendige muskelspenninger kan hemme bevegelser. Pilot-studien som er utført kan tyde på at undervisning i Alexanderteknikk gir bedring av pustefunksjon hos friske personer. At Alexanderteknikken kan være til hjelp for astmatikere er ingen urimelig hypotese.

Jeg har ingen sterke meninger når det gjelder forskning på Alexanderteknikk og astma. Mitt poeng er at når forfatteren velger Alexanderteknikken som eksempel når han skal problematisere kravet om at «det må forskes mer» så er det et usedvanlig dårlig valg.
Det finnes færre enn 20 Alexanderteknikk-lærere i Norge. Sannsynligheten for at Gundersens skattepenger eller forskningsmidler skal gå til forskning på Alexanderteknikk er minimal.

Vitalisme
På side 60 i boka handler det om Franz Mesmers teori om «mesmerismer» som ble gjenstand for det første blindede forsøk. I den forbindelse nevnes «vitalisme». Forfatteren skriver:
Du vil finne lignende forestillinger innen en del av de alternative retninger som er beslektet med fysioterapi og innebærer kroppslig manipulasjon slik som Alexander-metoden, norsk psykomotorisk fysioterapi, kiropraktikk, Bowen-teknikken, rosenmetoden, Bates-metoden, Feldenkrais-metoden, osteopati, naprapati og rolfing, for nå nevne noen som er beskrevet i denne boken.

Jeg lurte veldig lenge på denne setningen. Det er etter mitt skjønn ingenting i Alexanderteknikken, Alexanderteknikkens prinsipper, eller undervisningsmetoden som kan tolkes som vitalisme. Vitenskapelig akseptert fysiologi og psykologi er tilstrekkelig forklaringsgrunnlag. Vitalisme er overflødig.

Etter mye søken fant jeg dette sitatet i Alexanders første bok, skrevet for hundre år siden:
I trust I may do something to convince thinking men and women that conscious control is essential to man's satisfactory progress in civilization, and that the properly directed use of such control will enable the individual to stand, sit, walk, breathe, digest, and in fact live with the least possible expenditure of vital energy. 7)

Vitalisme? Eller bare måten man ordla seg på den gangen? Jeg vet ikke. Men Gundersen fikk meg til å tenke. Kanskje lusker det vitalismespøkelser rundt i obskure Alexanderteknikk-miljøer. Jeg skal være på vakt.

(Siden jeg publiserte innlegget har jeg vært i korrespondanse med Kristian Gundersen om dette punktet. Hvis jeg forstår ham rett kan ideen om at «muskelspenninger = helbredelse» være et symptom på en vitalisme-tankegang. Som jeg skriver senere i artikkelen er fokus på muskelspenninger en popularisert utgave av teknikken, virkeligheten er mer kompleks. Når jeg skriver om «unødvendig muskelspenning» er det som et eksempel på aktivitet som kan gi feil- eller overbelastning i muskel-skjelett-systemet. I min enfoldighet har jeg oppfattet det som en, bokstavelig talt, mekanistisk fremstilling. Gundersen ser det helt motsatt. Ser han vitalismespøkelser på høylys dag? Men det finnes andre aspekter ved Alexanderteknikken som åpenbart kan invitere til vitalisme. Det skal jeg skrive om en annen gang.)

Mønsteret
Alexanderteknikken er igjen nevnt på side 81 under overskriften «Ser du mønsteret?»:
Som vi skal se, er en rekke alternative retninger «oppfunnet» på grunnlag av enkeltobservasjoner som det spinnes videre på. Typisk er gurubaserte teknikker slik som Alexander-teknikken, som ble beskrevet på side 51 og mange andre retninger som har personnavn. Disse er oppstått fordi grunnleggeren så et «mønster». Alexander mente å se et «mønster» i at holdningsøvelser hjalp mot sykdommer.

Gundersen har rett i at Alexander så forbindelser mellom sin metode og «helbredelse». Noen ganger tok han grundig feil. Han mente på ett tidspunkt å kunne kurere tuberkulose.8) Det kunne han ikke, og heller ingen andre på den tiden.
Å se sammenhenger mellom intervensjon og utfall som ikke er reelle er noe alle gjør, inkludert meg selv. Jeg kan derfor ikke regnes som troverdig sannhetsvitne for Alexanderteknikkens fortreffelighet når det gjelder helsemessig utbytte.

Jeg har derimot mer faktakunnskap om Alexanderteknikken enn Kristian Gundersen. Mønsteret som Alexander oppdaget var ikke «holdningsøvelser» mot sykdom. Han observerte at uvanene han hadde hemmet stemmebruken, og han oppdaget at avlæring av uvaner bedret stemmebruken. Prinsippet han oppdaget var «use affects funtioning».9) Bruk påvirker funksjon. Med andre ord: Slutter du å stange hodet i veggen så slutter det å gjøre vondt!

Det er meningsløst å vurdere Alexanderteknikken i forhold til helsemessig utbytte uten å ta hensyn til dette prinsippet. At bruk påvirker funksjon er Alexanderteknikkens eventuelle bidrag til folkehelsen, hverken mer eller mindre. Ingen andre bidrar med dette fordi ingen andre har det fokus på avlæring av uvaner slik Alexanderteknikk-lærere har. Vi kan dekke en av helsetilbudets blindsoner.

At bruk påvirker funksjon er innlysende. Det er noe alle kan observere. Prinsippet gjør det også innlysende at det er begrensninger for Alexanderteknikkens helsemessige effekt. Forskning vil avklare hvor grensene går. Kanskje vil man f.eks. finne ut at Alexanderteknikken slett ikke er til hjelp ved kronisk astma.

Guru-teknikken
Gundersen kaller Alexanderteknikken for «gurubasert». Han beskriver problemet med gurubaserte metoder slik:
Mange av de retningene som er beskrevet i denne boken, er det man kan kalle gurubaserte, de er basert på kanskje bare én karismatisk persons opplevelser. Denne utvikler og sementerer så sine ideer uten å utsette dem for kritisk vitenskapelig undersøkelse. Man er så sikker på sin egen metode at man etablerer den uten å teste om den faktisk har noe for seg. Ved å utvikle påfunnet gjennom praksis og kanskje også gjennom noe man kaller forskning, men som ike er kritisk, blir metoden enda mer magisk. Man skaper en sirkel der man kun bekrefter sine forutinntatte meninger, og påvirker andre via propaganda. (Snåsakoden s.96)

Mye av dette kan passe på Alexanderteknikken. En viktig forskjell er at prinsippene i Alexanderteknikken er enkle og praktiske. De passer godt med det vi vet om hvordan vi mennesker fungerer og er ikke særlig magiske.

Alexanderteknikken har ikke vært kritisk vitenskapelig undersøkt. Det var noe forskning på teknikken allerede fra slutten av 1940-tallet og framover, men den kan neppe kalles kritisk. God forskning i større skala har bare kommet de siste ti årene.

En studie publisert i 2008 i British Medical Journal om Alexanderteknikk og ryggsmerter viste positivt utfall.10) Resultatene ble overhauset i noen mediaoppslag. To større randomiserte kontrollerte studier er underveis. Hva gjør vi om resultatene er negative? Stikker hodet i sanden som homeopatene?
Uavhengig av positivt eller negativt utfall må vi Alexanderteknikk-lærere forholde oss nøkternt til resultatene. Det krever en forståelse av hvordan forskning fungerer, noe som dessverre veldig mange Alexanderteknikk-lærere ikke har. Basiskunnskap om vitenskapelig metode kunne med fordel vært del av utdannelsen til Alexanderteknikk-lærere. Vi behøver å bli mer selvkritiske.

Var Frederick Matthias Alexander en guru? Michael Bloch peker i sin utmerkede biografi på flere trekk ved Alexander som han har til felles med «guruer», og noen trekk som skiller ham ut. 11)
I løpet av de drøyt tjue årene jeg har vært kjent med Alexanderteknikken har de fleste av lærerne som ble utdannet av Alexander selv gått bort. Alexander som person er fjern, og mye har endret seg. Særlig er det blitt et mangfold og en iderikdom når det gjelder undervisningsmetodikk. Noen har foreslått å gi teknikken nytt navn. Det er lite guru igjen.

Roten til alt ondt
Om Norsk psykomotorisk fysioterapi står det i Snåsakoden:
Grunnideen er at muskelspenninger er roten til alt vondt. Det er ikke en helt original tanke, det er mange fysioterapilignende retninger som hevder lignende ting, slik som Alexander-metoden, kiropraktikk, Bowen-teknikken, rosenmetoden, Bates-metoden, Feldenkrais-metoden, naprapati, osteopati og rolfing.12)

Akkurat som forskere må også vi Alexanderteknikk-lærere popularisere når vi kommuniserer med folk flest. Da er det greit å snakke om muskelspenninger. Men «feil bruk» kan like gjerne føre til mangel på spenning, eller feil spenning, på feil sted, til feil tid.
Siden «bruk påvirker funksjon» vil den våkne leser slutte seg til at «misbruk» fører til dysfunksjon. Men det er heller ikke «misbruk» som er roten-til-alt-ondt ifølge Alexanderteknikken. Hvis noe skal sies å være roten-til-alt-ondt må det være «end-gaining».13) «Hastverk er lastverk» kan være en god forklaring på norsk.

Kjendis-teknikken
Alternativ medisin er også blitt kalt «celebrity based medicine»14) og Alexanderteknikken har sin egen skare av kjendis-tilhengere. En av dem var nobelprisvinner Nikolaas Tinbergen:
Alexander fikk hjelp av adferdsbiologen Nikolaas Tinbergen (1907-1921[?]) som også så et lite mønster. Han selv og hans søster mente seg nemlig helbredet med teknikken, og Tinbergen brukte store deler av sin Nobelforelesning på å fremme Alexander-teknikken. (Snåsakoden s. 81) 15)

Fra Kristian Gundersens ståsted taler ikke Tinbergens støtte til Alexanderteknikkens fordel. Jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. Når Alexanderteknikk-lærere bruker sitater fra Tinbergen som «bevis» for at Alexanderteknikken har effekt er det temmelig patetisk. Vi setter oss selv i samme bås som homeopatene, som får sin støtte fra nobelprisvinner Luc Antoine Montagnier. Men betyr Tinbergen = Montagnier nødvendigvis at Alexanderteknikken = Homeopati? Det synes å være en logisk feilslutning.

Anbefales
På omslaget til Snåsakoden står det om Kristian Gundersen at han er «en internasjonalt anerkjent forsker på samspillet mellom nervesystem og muskler». Det burde gi ham gode forutsetninger for å sette seg inn i Alexanderteknikken. Det er synd at han ikke har hatt bedre kilder.16)
Når det er sagt må jeg innrømme jeg liker «Snåsakoden». Jeg liker Gundersens måte å skrive på, selv når han harselerer over Alexanderteknikken og heller vil anbefale en IFA-pastill mot astma enn timer i Alexanderteknikk.
Jeg anbefaler boken til alle som har noe som helst å gjøre med alternativ behandling. Den har potensielt helbredende egenskaper. Dessverre tror jeg ikke de som trenger å lese den leser den.


Relaterte blogginnlegg:
Folkeopplysningen
Cochrane


Noter:
1) NOU 1998:21 Alternativ medisin, avsnitt 6.2. Definisjonen er gjentatt i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling mv. i tillegg nr.2.
2) Snåsakoden s.63, under oveskriften «Kunnskapens kilder». Da jeg var leder i NFLAT, Norsk Forening for Lærere i Alexanderteknikk, tok vi kontakt med departementet uten at det lykkes oss å få rede på bakgrunnsmaterialet for omtalen av Alexanderteknikk.
3) FOR 2003-12-11 nr 1501: Forskrift om markedsføring av alternativ behandling av sykdom
§ 2. Krav til markedsføringen. Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring ikke benytte påstander om at en behandlingsform har virkning mot konkrete sykdommer eller lidelser eller på andre måter utforme markedsføringen slik at den gir dette inntrykk.
http://www.lovdata.no/for/sf/ho/xo-20031211-1501.html
4) Alexander technique for chronic asthma
http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD000995.pub2/full
5) Enhanced respiratory muscular function in normal adults after lessons in proprioceptive musculoskeletal education without exercises.
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/1643938
6) Alexander technique for chronic asthma
http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD000995.pub2/abstract
7) Man's Supreme Inheritance s.131. Alexanders «conscious control» må forøvrig sies å være motsatsen til «mesmerised».
8) Alexander publiserte i 1903 en pamflett med tittelen ««The Prevention and Cure of Consumption», se Articles and Lectures s.19.
9) I «The Use of the Self», s.28, skriver Alexander: In this way it was borne in upon me that the changes in use that I had been able to bring about by preventing the three harmful tendencies I had detected in myself had produced a marked effect upon the functioning of my vocal and respiratory mechanims.
10) Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain, http://www.bmj.com/content/337/bmj.a884.
11) Block 2004 s.244. Her henviser Bloch til «Feet of Clay» av Anthony Storr som beskriver en gurus kjennetegn.
12) Sitatet er fra side 96 i Snåsakoden. Indeksen mangler henvisning til Alexanderteknikk på denne siden.
13) I kapittelet «The Golfer Who Cannot Keep his Eyes on the Ball» i «The Use of the Self» skriver Alexander på side 57: It is clear that as long as he is dominated by his habit of end-gaining, he will react to the stimulus to 'make a good stroke' by the same misdirected use of himself, and will continue to take his eyes off the ball.
14) Det finnes til og med en seriøs(?) studie: Ernst, E. Celebrity-based medicine. Med J Aust 2006; 185 (11): 680-681. https://www.mja.com.au/journal/2006/185/11/celebrity-based-medicine
15) Dødsåret for Tinbergen skal være 1988, og det var ifølge Tinbergens nobelforelesning han, hans kone og hans datter som tok timer i Alexanderteknikk: But between the three of us, we already notice, with growing amazement, very striking improvements in such diverse things as high blood pressure, breathing, depth of sleep, overall cheerfulness and mental alertness, resilience against outside pressures, and also in such a refined skill as playing a stringed instrument. (Ethology and Stress Disease: The Nobel Oration, 1973) i Barlow 2005.
16) En av kildene er «Trick or Treatment» av Singh og Ernst. 2. utgavens omtale av Alexanderteknikken ble endret etter publikasjonen "ATEAM"-studien, (Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain).

Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias 1910 (1996): Man's Supreme Inheritance. Mouritz
Alexander, Frederick Matthias 1923/24 (2004): Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz
Alexander, Frederick Matthias 1932 (1985): The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, Frederick Matthias (1995): Articles and Lectures. Mouritz
Barlow ed, 1978 (2005): More Talk of Alexander. Mouritz
Bloch, Michael (2004): F.M. The Life of Frederick Matthias Alexander. Little, Brown.
Gundersen, Kristian (2013): Snåsakoden. Aschehoug.

Tyngdepunkt

Kroppens midtpunkt eller sentrum har benevnelser som «dantien» i qi gong og taiji, «hara» i japansk kampsport, og er et av chakraene i vedisk filosofi. Området er forbundet med forestillinger om energi, som qi eller prana. Jeg tror ikke slike mystiske energier eksisterer, men de kan fungere som beskrivelse av subjektive opplevelser. Opplevelsene kan ha både fysiologiske og psykologiske årsaker. En av årsakene kan være at kroppens midtpunkt omtrent korresponderer med kroppens tyngdepunkt. Et legemes tyngdepunkt har spesielle egenskaper.

En av mine elever er instruktør i «Sentrert ridning», en metode der kroppsbevisstheten brukes som verktøy. En av grunntankene er oppmerksomhet om kroppens «senter». I en av timene eksperimenterte vi med at hun tenkte retning i forhold til «senteret». Noen Alexanderteknikk-lærere har fokus på kroppens tyngdepunkt, jeg har ikke tillagt det stor vekt. Men med denne eleven viste det seg å være et godt utgangspunkt for å tenke retning. (Alexanderteknikk «directions»)

Det er vanlig å anslå at kroppens tyngdepunkt ligger noen cm nedenfor navlen, inne i kroppen, men det vil varierer mellom individer. Generelt har f. eks europeere lavere tyngdepunkt enn afrikanere (kanskje vi er breiere over baken?), og kvinner har lavere tyngdepunkt enn menn (breiere over baken?).

Kroppens tyngdepunkt er ikke et fast punkt. Det flytter seg for hver minste bevegelse du gjør. Punktet kan til og med ligge utenom kroppen, om du bøyer deg framover med strake bein og berører gulvet. Det betyr at å tenke ut i fra kroppens «sentrum» kanskje ikke er relevant i alle situasjoner. I aktiviteter som å sitte og balansere på sitteknutene (som f.eks. når du rir), stå, gå eller løpe, passer det godt. Da kan du gjerne tenke som om tyngdepunktet faktisk var et fast punkt, og tenke retning og lengde fra tyngdepunktet og opp til hodet, og fra tyngdepunktet og ned til sitteknuter, eller ned til føttene.

Noen Alexanderteknikk lærere foreslår å tenke at du gir tyngdepunktet retning, at du forestiller deg at selve tyngdepunktet går oppover eller nedover. Jeg synes ikke det er noen god idé. Det kan lett føre til unødvendige problemer.

I kampsport har naturlig nok kroppens tyngdepunkt stor betydning. Det gjelder å ha et lavt tyngdepunkt, men også å ha kontroll over det i bevegelse. I praksis innebærer det å ha dynamisk kraftoverføring mellom bakken og tyngdepunktet, som igjen er avhengig av det vi i Alexanderteknikken beskriver som «fri nakke» og «lang og bred rygg». I kampsporttradisjoner kan dette fremstilles som noe komplisert og vanskelig å oppnå. I virkeligheten er det enkelt. En god utførelse av Alexanderteknikkens «monkey»-posisjon inneholder disse kvalitetene.

Jeg har i lang tid vært fascinert av tyngdepunkt. Ikke så mye midt eget, men tyngdepunktene i alle slags gjenstander jeg kommer i kontakt med i løpet av dagen. Kontrollerer du tyngdepunktet har du kontroll over gjenstanden. Slik er det kanskje med kroppen også.

Når du løfter noe får du og gjenstanden felles tyngdepunkt. Muskelskjelett-systemet må justere seg deretter. Å eksperimentere med tyngdepunkt og balanse kan gjøre det lettere å integrere vekten av en gjenstand når du løfter den.

For eksempel - ta en kopp og hold den forsiktig mens du forsøker å la den balansere på kant mot bordet. Når tyngdepunktet er over balansepunktet vil koppen føles veldig lett. Det skal veldig lite kraft til for å bevege den. Du kan holde den mykt, la den hvile mot hånden og gradvis ta mer av vekten til ingenting av vekten lenger er på bordet og all vekten er i hånden din.

Forsøk det samme med en stol. Holde den med begge hender og balanser den på ett bein. Stolen vil kjennes vektløs. På samme måte som med koppen kan du la vekten gå gradvis mer over i hendene og mer og mer gjennom kroppen din og ned i bakken. Til slutt har du integrert vekten inn i kroppen din og du løfter stolen. Denne framgangsmåten gjør det lettere å løfte noe med god kvalitet.

Dette er også en god øvelse for Alexanderteknikk-lærere som bruker hendene sine på eleven i undervisningen. Læreren og eleven blir ett system, akkurat som du og stolen. Forskjellen er at mennesker flest er en god del mer utfordrende og komplekse enn en stol.


Relaterte blogginnlegg:
Husarbeid

Armhevinger

For noen år siden hadde jeg en elev som gikk på kurs i selvforsvar. Jeg tror det var taekwondo. Hun var nybegynner og fortalte en dag at hun snart skulle ta sin første gradsprøve. Prøven inkluderte 25 armhevinger.
25 armhevinger? Ville jeg klart 25 armhevinger, lurte jeg på, og gikk hjem og forsøkte. Jeg klarte 5 og følge meg helt ødelagt etterpå.

Jeg var noe overrasket. I jobben som Alexanderteknikk-lærer løfter jeg ofte et av beina når eleven ligger på benken. Det kan være ganske tungt. Jeg mente derfor jeg skulle ha en viss forutsetning for å klare å gjøre armhevinger. Men det var opplagt at armhevinger krevde mer styrke og at jeg ikke hadde den styrken. Jeg var pingle.

Jeg bestemte meg for å gjøre noe med saken.

Når jeg bruker hendene som Alexanderteknikk-lærer er det en direkte sammenheng mellom organisering av kreftene som går gjennom muskelskjelett-systemet og kvaliteten på berøringen. Kunne jeg bruke samme tenkemåte når jeg gjorde armhevinger? Hvis jeg ikke klarte å gjøre armhevinger med god kvalitet ville det innebære å øve på unødvendige spenninger. Da kunne jeg like godt la være.

God kvalitet er lettest å sikre når kraften ikke er stor. Jeg begynte derfor med armhevinger stående lent mot en vegg. Utgangspunktet var «monkey»-posisjon med knærne bøyd fordi det gir bedre dynamisk forhold mellom beina og ryggen. For å sikre kvalitet tok jeg et steg av gangen, slik vi pleier å gjøre i Alexanderteknikken. Jeg begynte fra nøytral, dvs stående rett opp og ned, gikk ned i «monkey» for deretter legge hendene på veggen. Det kan virke unødvendig pirkete å være så nøye, men hvis du tenker på riktig måte for hvert nytt steg så trener du samtidig på måten du må tenke på når du gjør selve armhevingene.

Å lene seg mot en vegg var nesten for enkelt, det er til forveksling lik aktiviteter vi gjør mye av når vi utdannes som Alexanderteknikk-lærere. Jeg varierte med å lene meg mot et bord, og neste skritt var å gjøre det med strake bein.

Å ta imot kroppsvekt med hendene er lett. Det er bare å la nakken være fri, la hendene gå inn i underlaget og la trykket fra hendene gå gjennom kroppen og ned i bakken. Samtidig kan du forestille deg at du lar dette trykket gjøre ryggen lengre og bredere. Ideen er å ta imot og fordele arbeidet til hele kroppen.

Å gjøre selve armhevingbevegelsen er en litt større utfordring. Senke seg ned går ok. Nakken er fri og hodet går ut, albuer og skuldre går fra hverandre, ryggen blir lengre og bredere. Men når jeg skulle opp igjen oppdaget jeg det første problemet.
Når jeg skulle opp var det fristende å dra hodet bakover idet jeg skjøv fra med hendene. Jeg mistet retningen. Jeg måtte stoppe og tenke retninger på nytt før jeg presset ifra. Jeg måtte la nakken være fri slik at hodet kunne fortsette ut (i retningen ryggsøyla peker), slik at ryggen var lang og bred mens hendene gikk inn i underlaget.

Stående på alle fire var neste steg. Krabbestilling er tyngre for nakken. Nakken har lett for å kollapse, noe som fører til feil organisering av spenning og at skuldrene kommer opp til ørene. Igjen må nakken være fri slik at hodet går ut. Det vil gjøre at nakken løftes og ryggen kan være lang. Dette er lettest å få til om du er i bevegelse. Å krabbe er fint, for da er det hodet som leder. Krabbing er en fin forøvelse til armhevinger. Du bruker armene på en naturlig og sunn måte.

Fra krabbestilling øvde jeg på å gå opp i «planke» ved å strekke ut ett og ett bein. Det er ganske tungt om du ikke er vant til det, og skal gjøre det langsomt og riktig. Spenningen gjennom hele kroppen øker, og om du ikke bevarer ekspansjonen vil noen deler av kroppen kollapse og mens andre deler spennes for mye. Ingen vits i å gå videre til armhevinger før dette er i orden. Men jeg syntes jeg klarte det tilfredsstillende etter kort tid, og begynte å gjøre armhevinger.

Nå møtte jeg det samme problemet som før - jeg «glemte» å tenke retning når jeg skulle opp igjen. Jeg måtte stoppe og tenke retninger på nytt. Det jeg tenkte vil jeg beskrive som å slippe hodet ut og slippe hendene ned i underlaget.
Lenge gjorde jeg bare noen få armhevinger om gangen, før jeg økte litt etter litt. Det tok nærmere et år før jeg var oppe i 10-12 armhevinger i strekk. Så god tid følte jeg at jeg trengte for å ha kontroll på kvaliteten.

I løpet at denne tiden begynte jeg også å gjøre armhevinger ved å starte fra bakken. Til å begynne med var dette helt umulig. Det er mye tyngre enn å starte fra «planke». Jeg hadde den ideen at trykket med hendene mot underlaget kunne være fortsettelsen av tanken om lengre og bredere rygg, og at denne ekspansjonen fortsatte helt til jeg var oppe. Det tok lang tid å få enhver økning i muskeltonus til å korrespondere med tanken om ekspansjon.
Muskelstyrken som må trenes opp er én ting, men den største utfordringen er at jo tyngre det blir, jo mer umulig virker det tenke retning. Du må bare fortsette å tenke hele veien, og så vil du oppdage at å tenke retning gjør en forskjell, selv om det føles som et steg ut i mørket.

Ved armhevinger fra bakken er det fristende å løfte hodet og overkroppen først for å gjøre det lettere. Men med mitt opplegg var dette juks og måtte unngås. Hodet må løftes fra bakken, men bare slik at hodet er en fortsettelse av ryggsøyla. Anklene bøyes for å få tærne i bakken. Muskeltonus i kroppen øker gradvis mens hendene går ned i bakken, hodet går vekk fra tærne og kroppen blir lengre.
Først øvde jeg på å la hele kroppen på denne måten bli «utspent». Etterhvert klarte jeg å la kraften mot bakken bli stor nok til å løfte kroppen. Lenge var det bare noen få cm fra bakken. Det er liksom en kneik for å rette ut albuene, men til slutt fikk jeg også det til og klarte å komme opp i én bevegelse.

Erfaringen lærte meg noe om å tenke retning. Jo mer kraft vi bruker, jo mer må vi tenke lengde og bredde. Det må korrespondere. Slik kan for eksempel musikere integrere det å tenke retning i det musikalske uttrykket. Jo mer intensitet, jo friere nakke og lengre og bredere rygg.

Etter et års tid kunne jeg raskt øke antall armhevinger. Jeg begynte å gjøre serier med armhevinger, og økte etterhvert antall armhevinger per serie. Når jeg jeg bare gjorde noen få om gangen kunne jeg gjøre armhevinger mer eller mindre hver dag. Nå ble det mer som regulær styrketrening og jeg fant ut det var best å gjøre armhevinger bare noen få dager i uken.

I løpet av noen få måneder kunne jeg gjøre hundre armhevinger til sammen, for eksempel 5x20 eller 4x25. På det meste kunne jeg gjøre over 30 armhevinger i ett strekk. Da var jeg fornøyd.

Nå gjør jeg ikke så mye armhevinger lengre. Det er mye bra ved armhevinger, men det kan ikke sies å være en naturlig aktivitet. Armhevinger bør i alle fall ikke være det eneste man gjør, det blir for ensformig. Det fint å variere med annen trening. Jeg gjør armhevinger en gang i blant, når jeg føler for det, og klarer ca 20 om gangen med god kvalitet. Jeg er i alle fall ikke lenger pingle.


Relaterte blogginnlegg
Kraft