«Summertime, and the living is easy», heter det i sangen. Alt virker lettere om sommeren. Det er for eksempel lettere å komme seg fram når det er bart på bakken. Til gjengjeld er det en frydefull forandring fra flate fortau når snøen legger seg og brøytekantene hever seg. Og så blir det så deilig glatt overalt.
I fjor kjøpte jeg isbrodder, mest for å ha på joggeskoene. Isbrodder gjør ting enklere og er noe som slettes ikke skal forbeholdes senior-befolkningen. Isbrodder er lurt. Men alt har sin bakside, for med brodder går du glipp av verdifull læring om forbindelsen mellom tenkning og muskelspenning. Når det ser glatt ut vil du ta dine forholdsregler. Du må være mer forsiktig. Men blir du mer anspent? I så fall er det bare på grunn av noe som skjer inni hodet. Mer spenning gjør det ikke lettere å gå på glattisen. Tvertimot blir balansen dårligere.
Å gå på isen krever enn annen teknikk enn når du kan sparke fra mot asfalten. Du må løfte beina mer rett opp og ned. Her kommer Alexanderteknikken inn, for det er en fordel å kunne løfte beina uten å spenne i overkroppen, dvs uten å forstyrre balansen. Spenning i overkroppen gjør det ekstra slitsomt å gå på isen. Det behøver det ikke å være, selv om det tar litt ekstra tid og omtanke.
Jeg har hatt Alexanderteknikk-elever som forteller at de ikke så lett faller på isen etter å ha tatt timer. De tar seg lettere inn om de skulle bli ustø, fordi de er blitt mykere i kroppen. Og om de skulle falle vil de ha en bedre fallteknikk. De faller mykere og slår seg mindre. Jeg tror det er mye takket være det vi kaller «monkey». Å gjøre «monkey» betyr helt enkelt det å bøye seg ned. Å gjøre monkey på en god måte betyr å kunne bøye seg ned uten å bruke muskler for å folde kroppen sammen. Tyngdekraften gjør den jobben. Samtidig må nakken ikke spennes eller kollapse, men være myk og dynamisk. Hodebalansen er avgjørende både når du bøyer deg ned, og når du løfter beina. Å være vant til å gjøre monkey gjør det lettere å la seg falle når først uhellet er ute. Det skjer så fort at du sjelden får tid til å tenke deg om, så det må være en vane.
Hvis du spenner deg og går med stive bein, som du kan se alt for mange eksempel på i disse dager, vil du falle som en stokk og sjansen for skader blir større. Det interessante er at spenningene kommer som en forventning om balanseproblemer. Det er altså noe som skjer inni hodet. Slik er det med det meste av unødvendig muskelspenning. Vi forventer, oftest ubevisst, at økt muskelspenning er nødvendig. Nøkkelen til å unngå unødvendig muskelspenning er å bli bevisst forventningene og innse at de er feil.
Glatte fortau gir en anledning til å oppleve mer av denne forbindelsen mellom forventning og muskelspenning. Det er det som gjør det så spennende å gå på glattisen at jeg noen ganger går der det ser glattest ut, for å se om jeg kan gå der uten å være anspent. Om jeg klarer det avhenger helt av hvordan jeg tenker. Litt spenning skal man ha i livet.
I fjor kjøpte jeg isbrodder, mest for å ha på joggeskoene. Isbrodder gjør ting enklere og er noe som slettes ikke skal forbeholdes senior-befolkningen. Isbrodder er lurt. Men alt har sin bakside, for med brodder går du glipp av verdifull læring om forbindelsen mellom tenkning og muskelspenning. Når det ser glatt ut vil du ta dine forholdsregler. Du må være mer forsiktig. Men blir du mer anspent? I så fall er det bare på grunn av noe som skjer inni hodet. Mer spenning gjør det ikke lettere å gå på glattisen. Tvertimot blir balansen dårligere.
Å gå på isen krever enn annen teknikk enn når du kan sparke fra mot asfalten. Du må løfte beina mer rett opp og ned. Her kommer Alexanderteknikken inn, for det er en fordel å kunne løfte beina uten å spenne i overkroppen, dvs uten å forstyrre balansen. Spenning i overkroppen gjør det ekstra slitsomt å gå på isen. Det behøver det ikke å være, selv om det tar litt ekstra tid og omtanke.
Jeg har hatt Alexanderteknikk-elever som forteller at de ikke så lett faller på isen etter å ha tatt timer. De tar seg lettere inn om de skulle bli ustø, fordi de er blitt mykere i kroppen. Og om de skulle falle vil de ha en bedre fallteknikk. De faller mykere og slår seg mindre. Jeg tror det er mye takket være det vi kaller «monkey». Å gjøre «monkey» betyr helt enkelt det å bøye seg ned. Å gjøre monkey på en god måte betyr å kunne bøye seg ned uten å bruke muskler for å folde kroppen sammen. Tyngdekraften gjør den jobben. Samtidig må nakken ikke spennes eller kollapse, men være myk og dynamisk. Hodebalansen er avgjørende både når du bøyer deg ned, og når du løfter beina. Å være vant til å gjøre monkey gjør det lettere å la seg falle når først uhellet er ute. Det skjer så fort at du sjelden får tid til å tenke deg om, så det må være en vane.
Hvis du spenner deg og går med stive bein, som du kan se alt for mange eksempel på i disse dager, vil du falle som en stokk og sjansen for skader blir større. Det interessante er at spenningene kommer som en forventning om balanseproblemer. Det er altså noe som skjer inni hodet. Slik er det med det meste av unødvendig muskelspenning. Vi forventer, oftest ubevisst, at økt muskelspenning er nødvendig. Nøkkelen til å unngå unødvendig muskelspenning er å bli bevisst forventningene og innse at de er feil.
Glatte fortau gir en anledning til å oppleve mer av denne forbindelsen mellom forventning og muskelspenning. Det er det som gjør det så spennende å gå på glattisen at jeg noen ganger går der det ser glattest ut, for å se om jeg kan gå der uten å være anspent. Om jeg klarer det avhenger helt av hvordan jeg tenker. Litt spenning skal man ha i livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar