Alexanderteknikken er enkel og forklare, men kan lett misforstås. Det har å gjøre med at Alexanderteknikken handler om hvordan du «bruker» deg selv, hvordan du gjør helt grunnleggende ting som å holde deg oppreist og bevege deg. Det er så nært at det er vanskelig å ha en objektiv oppfatning av hva du selv gjør.
Alexanderteknikken kan misforstås selv når du har hatt din første time. En første time kan foregå på mange ulike måter. En introduksjonstime jeg gav nylig ble veldig rolig. Eleven satt og stod eller lå på en benk. Fokus var på å tillate bredde i kroppen, slippe pusten til og holde mindre på spenninger.
Etter timen spurte eleven om hva som skulle læres i timene, om det var å finne «riktig posisjoner». Jeg svarte at det du lærer er å ha riktige intensjoner, ikke riktige posisjoner. Jeg kom så med en mer utfyllende forklaring.
Lærerens hender
Det er lett å se hvordan eleven fikk oppfatningen om «riktig posisjon» etter en slik rolig time. Med hendene gjør jeg små endringer som har stor effekt. Tilsynelatende er det de små endringene i posisjon som gjør forskjellen. Men posisjon er egentlig underordnet.
Viktigst er kvaliteten av kontakt. Er kontakten med hendene god vil jeg som lærer kunne invitere eleven til å være «lang og bred». Eleven må tillate at det skjer, men behøver ikke nødvendigvis ha en bevisst intensjon.
I tillegg til å ha kontakt kan jeg bruke en eller annen bevegelse, stor eller liten, til å stimulere mer endring til å skje. Den nye posisjonen vil kunne oppleves som mer avspent, selv om den ofte er mer dynamisk, og den oppleves da som mer «riktig».
Men bevegelsen kunne like gjerne vært en annen, og resultatet av bevegelsen kunne like gjerne vært en annen posisjon. Det er kvaliteten på bevegelsen som avgjør, ikke hvilken bevegelse det var.
Nå er det selvfølgelig slik at noen posisjoner er enklere å ha å gjøre med enn andre. Og noen posisjoner har egenskaper som gjør dem godt egnet som hjelpemiddel i Alexanderteknikk-timer. Jeg vil understreke middel. De er ikke et mål. Alexander kalte disse posisjonene for «positions of mechanical advantage». En av disse posisjonene var å lene eleven litt bakover i stolen. Hjulpet av lærerens hender bevarer eleven lengde og bredde i kroppen. Samtidig settes eleven i en situasjon som utfordrer holdningsmuskulaturen. Dette stimulerer til reorganisering av muskelskjelettsystemet.
Elevens deltakelse
Som nevnt over må eleven tillate at endringer skjer. Om eleven har en intensjon om at ingenting endres, at alt skal være statisk, vil ingenting skje. Eleven må samarbeide, men ikke nødvendigvis aktivt.
Noen ganger er det best om eleven først og fremst prøver å ikke være i veien. Elever kan ha et sterkt ønske om å ville hjelpe til. Det kan føre til en masse unødvendig spenning.
Eleven lærer gjennom å samarbeide, selv når det bare er mentalt, og selv når det tilsynelatende er passivt. Å kunne la være å gjøre noe, velge å la være å reagere, er nødvendig grunnlag for at endringer kan finne sted.
Eleven jeg fortalte om til å begynne med hadde en mer aktiv rolle. Hun ble invitert til å ønske bredde i kroppen. Dette var ment som en første begynnelse i å bruke bevisst intensjon. Etter hvert prøver vi ut denne måten å tenke på i alle mulige slags posisjoner, og i bevegelse. Målet at eleven bruker dette som hjelpemiddel når hun (eller han) er på egen hånd.
Utfordringen er å huske å tenke, ta seg tid til å tenke, og å være klar på hva intensjonen er. En intensjon om å oppnå en bestemt posisjon vil bare føre til en statisk tilstand. Jeg håper det er klart at det er en dårlig idé. Vi ønsker noe helt annet.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar