Min gode venn og kollega Nigel døde i mai. Han ble 82. Jeg hadde min første time i Alexanderteknikk hos Nigel høsten 1990. Etter et par år bestemte jeg meg for å bli Alexanderlærer selv. Det var Nigels hender som inspirerte meg. Jeg ønsket å kunne gjøre det samme som ham.
Jeg forstod Ingenting om hvordan han gjorde det han gjorde. Det var magisk og uforståelig at den lette berøringen kunne få spenninger til å løsne og bevegelser til å bli friere.
I dag synes jeg det ikke er mystisk i det hele tatt. Å bruke hendene som en Alexanderteknikk-lærer er en ferdighet som kan læres, akkurat som for eksempel å spille fiolin. (Jeg er utdannet fiolinist også).
På en måte er det enklere å bruke hendene som Alexanderteknkk-lærer enn å spille et instrument. Bevegelsene er enklere. Ofte er det mest effektivt å bare legge hendene på og ikke gjøre noe ekstra. På en annen side kan det være vanskeligere enn å spille et instrument fordi det er så forskjellig fra hvordan vi ellers bruker hendene. Vi er vant til å gjøre noe, manipulere. Prosessen bak en Alexanderteknikk-lærers bruk av hendene er i hovedsak mental.
Vi Alexanderlærere tenker retning i egen kropp og så legger vi hendene på. Retningene sørger for dynamisk spenning som øker følsomheten. Kroppen blir som ei spent trommehinne. Vi føler eleven med hele kroppen. Dynamisk spenning sikrer også kvaliteten av kontakt. To muskelskjelett-system kobles sammen.
For å få noe til å skje i behøver vi ikke å manipulere, gjøre noe med selve hendene. Vi stimulerer til endring ved å tenke retning i egen kropp. Endringene smitter over på eleven som også får mer dynamisk muskelspenning. Hvorfor det er slik kan vi ikke si med sikkerhet. Det finnes for øyeblikket ingen vitenskapelig forklaring på fenomenet. Alexander selv begynte antagelig å bruke hendene på denne måten rundt 1914.
Å tenke retning er noe selv nybegynnere i teknikken begynner med. Lærere gjør det bare på et annet nivå, akkurat som det er forskjell på å spille Bjørnen sover og en fiolinkonsert av Mozart. Det er en grunn til at lærere i Alexanderteknikk har tre års intensiv opplæring i praktisk undervisning. Det tar tid å lære å bruke hendene, og du blir aldri utlært. Eldre lærere, som Nigel, har ofte et høyere nivå enn yngre og mindre erfarne lærere.
Vi Alexanderteknikk-lærere jobber på hverandre for å øve på å bruke hendene. Vi kaller det å "utveksle arbeid". Jeg utvekslet arbeid mange ganger med Nigel. De siste årene begynte han å bli gradvis fysisk og mentalt redusert, men han kunne fortsatt bruke hendene. Da kviknet han til. Vi pleide å møtes på mitt kontor. Etterpå gikk vi ned i bakeriet i første etasje og drakk varm sjokolade. De siste gangene møttes vi hjemme hos ham. Han måtte sitte når han jobbet, men han hadde ferdighetene fremdeles.
Nigel og jeg var uenig om mange ting. Vi hadde ulikt syn på både det ene og andre når det gjelder Alexanderteknikken. Det var ikke til hinder for at jeg lærte mye av ham, kanskje snarere tvert imot.
Vi var uenige om andre ting enn Alexanderteknikken også. Nigel var dypt religiøs, noe jeg slettes ikke er. Nigel snakket ofte om Gud. Allerede for mange år siden snakket han om at vi skulle møtes i det neste liv. Da skulle han by meg på en kopp te. (Nigel var typisk engelsk og lærte seg aldri ordentlig norsk selv om han prøvde).
Det hadde vært fint å møtes igjen. Jeg ser fram til den koppen med te.
Relaterte blogginnlegg
