Look, no hands!
Alexanderteknikken har alltid vært preget av tradisjoner. En årsak kan være at teknikken i mange år var et engelsk fenomen. Engelskmenn tviholder på sine tradisjoner. Alt som er gammelt er bra nesten uansett. En annen årsak kan være at Alexanderteknikken er såkalt «gurubasert», dvs. den har opprinnelse hos en enkelt person. Det utvikler seg en tradisjon hvor alt opphavsmannen sa, gjorde og skrev blir ansett som riktig fordi det ble sagt, gjort og skrevet av opphavsmannen.
I løpet av de siste tiårene har det skjedd en utvikling. Prinsippene har hele tiden vært de samme, men alexanderlærere har forsøkt å finne andre måter å beskrive og forklare teknikken på. Noen ganger går det så langt at du kan begynne å lure på om det er Alexanderteknikken det handler om, men alt i alt har det vært en positiv utvikling.
De største endringene har skjedd i undervisningsmetodikken. Det tradisjonelle formatet er individuelle timer hvor aktivitetene er å sitte, stå og ligge på en benk, og hvor læreren har hendene på eleven mer eller mindre kontinuerlig. Alexanderteknikken undervises hovedsakelig på denne måten fortsatt, men mange prøver ut andre undervisningsformer.
Gruppeundervisning
Utviklingen begynte allerede på 70-tallet da Marjorie Barstow begynte å instruere grupper ved et universitet i USA. Barstow var den første Alexander formelt utdannet til lærer. Hun hadde den fordelen at hun hadde bakgrunn som blant annet danseinstruktør. Hun hadde derfor allerede erfaring i visuell observasjon og verbal instruksjon som mange alexanderlærere mangler.
I mange tiår raste debatten blant alexanderlærere om det var mulig å undervise teknikken i grupper. Debatten pågår fortsatt, men flere og flere innser at det er fullt mulig å lære noe av teknikken i gruppe. I noen sammenhenger har gruppeformater til og med visse fordeler. Ulemper og begrensninger finnes også selvfølgelig. Ingen undervisningsmetode er fullkommen.
Barstow utviklet sin egen metodikk hvor eleven ble undervist individuelt men i en gruppe, slik at gruppen kunne ta del i læringsprosessen. Eleven ble oppfordret til selv å foreslå aktiviteter og Barstow hadde en utforskende samtale med eleven underveis.
Selv om fokuset var på samtalen med eleven og elevens tenkning, pleide Barstow å ha hendene sine på eleven det aller meste av tiden. Senere representanter for tradisjonen etter Barstow har gått lengre i ikke å bruke berøring.
Det aller siste nå er alexandertimer via Skype. Er det mulig å lære Alexanderteknikken via Skype? For få år siden hadde jeg tvilt sterkt på det. Nå har jeg prøvd det ut selv og ser at det er mulig å lære noe på den måten også, selv om det er ganske opplagte og store begrensninger.
Skype
Fordelen ved undervisning der berøring ikke brukes er at eleven er nødt til å være uavhengig. Det er hele tiden klart at de endringene som skjer finner sted på grunn av endringene i elevens tenkning, og ikke som følge av noe læreren gjør med sine hender. En av kritikkene mot berøringsbasert undervisning har vært at eleven kommer i en bedre tilstand, men uten å ha anelse om hvordan han/hun kom dit, langt mindre hvordan å komme dit på egen hånd.
En alexanderlærer som i betydelig grad anvender undervisning uten berøring hadde en noe provoserende tittel på en workshop under en internasjonal kongress: «Teaching without touching, touching without teaching» (Kettrick & Ribeaux 2009).
Du kan ha «hands-on» alexandertimer uten at du lærer å tenke selv. Hensikten med undervisning i Alexanderteknikk er at eleven blir i stand til å tenke på egen hånd, «jobbe» med seg selv og bruke teknikken i sine daglige aktiviteter. Undervisningen kan foregå på mange måter, også via Skype.
Ulempene ved skype-instruksjon er at det lett kan oppstå misforståelser. Det er så mye enklere å kommunisere når man er i samme rom. Selv om jeg som lærer får mye informasjon gjennom å observere hvordan eleven beveger seg og gjennom å lytte til hva eleven sier, kan jeg ikke være helt sikker på hva som egentlig skjer. Eleven kan heller ikke være sikker på å forstå hva læreren mener. Eleven får mye mer informasjon i timer der læreren også bruker berøring. Uten fysisk veiledning må eleven klare seg mer på egen hånd, som kan være en fordel som nevnt tidligere, men det krever også mer selvdisiplin av eleven.
Opplegget må være ganske enkelt. Det er jo alltid en fordel i en undervsiningssituasjon, men det er en fare for at fortsåelsen blir overfladisk. Det blir som bare å spille Lisa gikk til skolen og aldri Bach eller Mozart. Resultatet kan bli at teknikken blir noe mekanisk, noe man gjør fysisk istedet for en måte å tenke på i aktivitet. Eleven vil nå lengre med «hands-on» undervisning. En berøring kan bety mer enn tusen ord og mange skype-timer.
Men for de fleste elever er det viktigste å lære det helt grunnleggende. Hvis de benytter seg daglig av det lille de har lært vil det kunne gjøre stor forskjell på lang sikt uansett læringsmetode.
Relaterte blogginnlegg:
Litteratur:
Kettrick & Ribeaux. 2009. Teaching without Touching, Touching without Teaching. The Congress papers: From Generation to Generation Volume 1. StatBooks.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar