En definisjon jeg ofte bruker på Alexanderteknikken er:
En selvhjelpsmetode du kan bruke for å unngå unødvendige muskelspenninger.
For mange kan det å redusere unødvendig spenning være et akutt behov. For dem kan Alexanderteknikken være en svært effektiv «avspenningsmetode», men Alexanderteknikken er mye mer enn det.
Bruker du muskler utøver du kraft. Sagt på en annen måte handler Alexanderteknikken om å ikke bruke unødvendig kraft, heller å bruke kraft på en effektiv måte. Samtidig som du bruker kraft når du beger deg, virker krefter tilbake på kroppen, og gjennom kroppen. Alle disse kreftene er del av samme system. Alexanderteknikken hjelper deg å organisere systemet av krefter.
Her kommer noen praktiske eksperimenter du kan prøve. Du trenger en gjenstand som veier en kilo eller mer, for eksempel ei stor bok, en flat hard stol, og en vegg du kan lene deg mot.
Ta imot vekt
Når du står og lar boka hvile i håndflata tar du imot vekta, og vekta av boka går gjennom kroppen din og ned i bakken. Hvis boka, eller gjenstanden du holder er tilstrekkelig tung, kan du kjenne at kontakten mellom føtter og bakken er annerledes enn om du ikke holdt noe vekt. Uansett hva du gjør vil vekta av tingen gå ned i bakken. Ditt mål er å la «overføringen» av vekt gjennom kroppen skje så effektivt som mulig. Det er to litt ulike tenkemåter du kan prøve for å la det skje ved å la kroppen være mest mulig dynamisk.
Den ene måten er å tenke bevegelighet. Som alltid ellers i Alexanderteknikken kan du tenke på å la leddet mellom hode og nakke være fritt. I tillegg kan du tenke at anklene er frie, og at alle ledd mellom hode og føtter også er potensielt mobile slik at alle nødvendige justeringer kan skje. Du kan teste ut ideen ved å holde gjenstander av ulik tyngde, og du kan med vilje stramme ankler eller knær for å ha noe å sammenligne med.
Den andre måten går ut på å tenke «lengde og bredde». Du kan forestille deg at boka (eller tingen) som hviler mot håndflata klemmer hånda slik at den utvider seg og blir lengre og bredere. Du lar håndflata utvide seg mot trykket. Du tar imot trykket, eller vekta, lar den gå inn i hånda og gjøre den lengre og bredere, gjennom armen, som også kan bli lengre og bredere, og inn i ryggen, som også utvider seg. Du lar vekta du tar imot stimulere til lengde og bredde. Dette er lettest å få til med en gjenstand som er litt tung. Du kan prøve ulike tyngder. I prinsippet kan du tenke slik om du holder noe så lett som en blyant.
Å utøve kraft
Har du fått en slags forståelse for hvordan vekt kan stimulere til lengde og bredde i ryggen, er det på tide å finne en vegg å lene seg mot. Her kan du bruke samme prinsipp.
Stå litt på skrå foran veggen slik at den ene foten er litt lengre bak enn den andre. Legg først håndflata mot veggen uten noe vekt. La bare hånda hvile mot veggen. Øk trykket mot veggen ved å la hånda og armen hvile mer og mer mot veggen. Len deg etterhvert mot døra, men beveg deg minst mulig. Forestill deg at du tar imot trykket fra veggen med hånda, lar trykket gå gjennom armen, inn i ryggen, ned i beina og ned i bakken.
Ettersom trykket mot veggen øker vil trykket mellom føtter og bakken øke, særlig mellom bakken og den bakerste foten. Få trykket til å gå fritt mellom bakfoten og hånda. Når trykket blir tilstrekkelig stort kan du løfte den forreste foten opp fra bakken.
Har du tenkt riktig nå har du også hele tiden husket å la nakken være fri. Hvis ikke kan du ta hånda ned fra veggen og prøve en gang til, denne gangen med fri nakke. Du vil oppdage at om du får kreftene til å gå i riktig retning, det vil si inn i døra og ned i bakken, kan du bruke mye kraft uten at du behøver å stramme i hals eller nakke. Det dynamiske presset mot vegg og gulv kan til og med være en hjelp til å la hodet frigjøres oppover, opp fra bakken og fra hånda. Du kan tenke ekspansjon i hele kroppen.
Når du har lent deg mot veggen med ene hånda, prøv også med den andre. Deretter kan du forsøke med begge.
Legg begge hender på veggen først helt uten press. La hendene hvile seg mot overflata. Etterhvert som du øker trykket er det nå helt nødvendig og samtidig la nakken være fri, la hodet gå opp og la ryggen bli lengre og bredere. Det er veldig lett å gå forover og ned med kroppen når du lener deg mot veggen. Ikke la det skje.
Igjen lar du trykket fra veggen utvide hendene, gjøre armene lengre og ryggen bredere. Du lar trykket gå gjennom kroppen, ned i beina og ned i bakken.
Denne måten å tenke på bruker jeg i alle mulige slags sammenhenger, i alt fra å åpne syltetøyglass, løfte ting, eller trykke til på sykkelpedalene. Prinsippet om ekspansjon er det samme selv om retningene kan være ulike.
Driver du med noen som helst form for styrketrening er det helt nødvendig å få til denne måten å utøve kraft på. Kraft du ikke bruker riktig vei, vil du bruke til å klemme kroppen din sammen. Du vil øve på å bruke unødvendig spenning. I lengden vil det virke destruktivt.
Hvis du ikke synes du får til eksperimentene trenger du kanskje flere timer i Alexanderteknikk. Dette er ikke noe jeg gjør med nybegynnere. Elever har ofte hatt ti timer eller mer før vi prøver noen av disse eksperimentene i timen.
Ikke prøv mer enn to tre ganger på hvert eksperiment. Oppmerksomheten må være på topp, så ta pause om du ikke er hundre prosent tilstede.
Sittende
Hvis du fortsatt føler deg opplagt kan du finne fram boka eller tingen du holdt på til å begynne med og finne en vanlig stol eller krakk med fast og flat sitteflate.
Hold gjenstanden i begge hender. Nå går vekta av gjenstanden gjennom armer og rygg og ned i sitteknutene. Tenk på samme måte som før – utvidelse av hender og av rygg.
Len deg over på siden slik at du får vekten på én sitteknute, deretter den andre. Bruk den ekstra tyngden til å bli mer kjent med sitteknutene og hvordan du kan ta imot vekt gjennom dem.
Legg så vekk boka eller gjenstanden du holdt og bare sitt på stolen. Kjenn trykket mellom sitteknuter og stolsetet. Det du kjenner er et resultat av tyngdekrafta, men det er ikke tyngdekrafta, men det som i fysikken kalles «kontaktkraft». (Det er denne krafta som gjør at du kan gå på isen, og mangelen på den som gjør at du ikke kan gå på vannet).
Molekylene i stolsetet «dytter» mot sitteknutene dine akkurat like mye som vekta av kroppen din «dytter» mot stolen. Det samme skjer i hvert eneste ledd opp gjennom kroppen din. Du kan forestille deg at du tar imot trykket fra stolen og lar det gå gjennom sitteknuter, gjennom bekken, inn i korsbeinet og oppover langs ryggsøyla.
Sitt først på den ene sitteknuten, deretter den andre og forestill deg hvordan du lar rykket fra bakken gå opp gjennom sitteknute, bekken og ryggsøyle, helt opp til hodet. Å tenke slik oppover gjennom ryggen ligner det mange Alexanderteknikk-lærere beskriver som «thinking up along the spine».
Sitt på begge sitteknuter igjen. La trykket fra stolen komme opp gjennom sitteknutene. Tenk at det samme kan skje som når du tok imot vekt med hendene. Du tar i mot trykket med sitteknutene og lar det gjøre bekken og rygg bredere, og skuldre bredere, helt opp til nakken og hodet. All kraft, om den kommer utenfra eller er et resultat av dine egne muskler kan tas imot på samme måte, med ekspansjon.
Det meste av tiden er du i kontakt med bakken. Det er mer eller mindre stadig trykk mellom bakken og kroppen din, enten du står, går eller sitter. Om du tenker på riktig måte er kraften fra bakken til hjelp når du organiserer dine egne krefter.
May the Force be with you!
En selvhjelpsmetode du kan bruke for å unngå unødvendige muskelspenninger.
For mange kan det å redusere unødvendig spenning være et akutt behov. For dem kan Alexanderteknikken være en svært effektiv «avspenningsmetode», men Alexanderteknikken er mye mer enn det.
Bruker du muskler utøver du kraft. Sagt på en annen måte handler Alexanderteknikken om å ikke bruke unødvendig kraft, heller å bruke kraft på en effektiv måte. Samtidig som du bruker kraft når du beger deg, virker krefter tilbake på kroppen, og gjennom kroppen. Alle disse kreftene er del av samme system. Alexanderteknikken hjelper deg å organisere systemet av krefter.
Her kommer noen praktiske eksperimenter du kan prøve. Du trenger en gjenstand som veier en kilo eller mer, for eksempel ei stor bok, en flat hard stol, og en vegg du kan lene deg mot.
Ta imot vekt
Når du står og lar boka hvile i håndflata tar du imot vekta, og vekta av boka går gjennom kroppen din og ned i bakken. Hvis boka, eller gjenstanden du holder er tilstrekkelig tung, kan du kjenne at kontakten mellom føtter og bakken er annerledes enn om du ikke holdt noe vekt. Uansett hva du gjør vil vekta av tingen gå ned i bakken. Ditt mål er å la «overføringen» av vekt gjennom kroppen skje så effektivt som mulig. Det er to litt ulike tenkemåter du kan prøve for å la det skje ved å la kroppen være mest mulig dynamisk.
Den ene måten er å tenke bevegelighet. Som alltid ellers i Alexanderteknikken kan du tenke på å la leddet mellom hode og nakke være fritt. I tillegg kan du tenke at anklene er frie, og at alle ledd mellom hode og føtter også er potensielt mobile slik at alle nødvendige justeringer kan skje. Du kan teste ut ideen ved å holde gjenstander av ulik tyngde, og du kan med vilje stramme ankler eller knær for å ha noe å sammenligne med.
Den andre måten går ut på å tenke «lengde og bredde». Du kan forestille deg at boka (eller tingen) som hviler mot håndflata klemmer hånda slik at den utvider seg og blir lengre og bredere. Du lar håndflata utvide seg mot trykket. Du tar imot trykket, eller vekta, lar den gå inn i hånda og gjøre den lengre og bredere, gjennom armen, som også kan bli lengre og bredere, og inn i ryggen, som også utvider seg. Du lar vekta du tar imot stimulere til lengde og bredde. Dette er lettest å få til med en gjenstand som er litt tung. Du kan prøve ulike tyngder. I prinsippet kan du tenke slik om du holder noe så lett som en blyant.
Å utøve kraft
Har du fått en slags forståelse for hvordan vekt kan stimulere til lengde og bredde i ryggen, er det på tide å finne en vegg å lene seg mot. Her kan du bruke samme prinsipp.
Stå litt på skrå foran veggen slik at den ene foten er litt lengre bak enn den andre. Legg først håndflata mot veggen uten noe vekt. La bare hånda hvile mot veggen. Øk trykket mot veggen ved å la hånda og armen hvile mer og mer mot veggen. Len deg etterhvert mot døra, men beveg deg minst mulig. Forestill deg at du tar imot trykket fra veggen med hånda, lar trykket gå gjennom armen, inn i ryggen, ned i beina og ned i bakken.
Ettersom trykket mot veggen øker vil trykket mellom føtter og bakken øke, særlig mellom bakken og den bakerste foten. Få trykket til å gå fritt mellom bakfoten og hånda. Når trykket blir tilstrekkelig stort kan du løfte den forreste foten opp fra bakken.
Har du tenkt riktig nå har du også hele tiden husket å la nakken være fri. Hvis ikke kan du ta hånda ned fra veggen og prøve en gang til, denne gangen med fri nakke. Du vil oppdage at om du får kreftene til å gå i riktig retning, det vil si inn i døra og ned i bakken, kan du bruke mye kraft uten at du behøver å stramme i hals eller nakke. Det dynamiske presset mot vegg og gulv kan til og med være en hjelp til å la hodet frigjøres oppover, opp fra bakken og fra hånda. Du kan tenke ekspansjon i hele kroppen.
Når du har lent deg mot veggen med ene hånda, prøv også med den andre. Deretter kan du forsøke med begge.
Legg begge hender på veggen først helt uten press. La hendene hvile seg mot overflata. Etterhvert som du øker trykket er det nå helt nødvendig og samtidig la nakken være fri, la hodet gå opp og la ryggen bli lengre og bredere. Det er veldig lett å gå forover og ned med kroppen når du lener deg mot veggen. Ikke la det skje.
Igjen lar du trykket fra veggen utvide hendene, gjøre armene lengre og ryggen bredere. Du lar trykket gå gjennom kroppen, ned i beina og ned i bakken.
Denne måten å tenke på bruker jeg i alle mulige slags sammenhenger, i alt fra å åpne syltetøyglass, løfte ting, eller trykke til på sykkelpedalene. Prinsippet om ekspansjon er det samme selv om retningene kan være ulike.
Driver du med noen som helst form for styrketrening er det helt nødvendig å få til denne måten å utøve kraft på. Kraft du ikke bruker riktig vei, vil du bruke til å klemme kroppen din sammen. Du vil øve på å bruke unødvendig spenning. I lengden vil det virke destruktivt.
Hvis du ikke synes du får til eksperimentene trenger du kanskje flere timer i Alexanderteknikk. Dette er ikke noe jeg gjør med nybegynnere. Elever har ofte hatt ti timer eller mer før vi prøver noen av disse eksperimentene i timen.
Ikke prøv mer enn to tre ganger på hvert eksperiment. Oppmerksomheten må være på topp, så ta pause om du ikke er hundre prosent tilstede.
Sittende
Hvis du fortsatt føler deg opplagt kan du finne fram boka eller tingen du holdt på til å begynne med og finne en vanlig stol eller krakk med fast og flat sitteflate.
Hold gjenstanden i begge hender. Nå går vekta av gjenstanden gjennom armer og rygg og ned i sitteknutene. Tenk på samme måte som før – utvidelse av hender og av rygg.
Len deg over på siden slik at du får vekten på én sitteknute, deretter den andre. Bruk den ekstra tyngden til å bli mer kjent med sitteknutene og hvordan du kan ta imot vekt gjennom dem.
Legg så vekk boka eller gjenstanden du holdt og bare sitt på stolen. Kjenn trykket mellom sitteknuter og stolsetet. Det du kjenner er et resultat av tyngdekrafta, men det er ikke tyngdekrafta, men det som i fysikken kalles «kontaktkraft». (Det er denne krafta som gjør at du kan gå på isen, og mangelen på den som gjør at du ikke kan gå på vannet).
Molekylene i stolsetet «dytter» mot sitteknutene dine akkurat like mye som vekta av kroppen din «dytter» mot stolen. Det samme skjer i hvert eneste ledd opp gjennom kroppen din. Du kan forestille deg at du tar imot trykket fra stolen og lar det gå gjennom sitteknuter, gjennom bekken, inn i korsbeinet og oppover langs ryggsøyla.
Sitt først på den ene sitteknuten, deretter den andre og forestill deg hvordan du lar rykket fra bakken gå opp gjennom sitteknute, bekken og ryggsøyle, helt opp til hodet. Å tenke slik oppover gjennom ryggen ligner det mange Alexanderteknikk-lærere beskriver som «thinking up along the spine».
Sitt på begge sitteknuter igjen. La trykket fra stolen komme opp gjennom sitteknutene. Tenk at det samme kan skje som når du tok imot vekt med hendene. Du tar i mot trykket med sitteknutene og lar det gjøre bekken og rygg bredere, og skuldre bredere, helt opp til nakken og hodet. All kraft, om den kommer utenfra eller er et resultat av dine egne muskler kan tas imot på samme måte, med ekspansjon.
Det meste av tiden er du i kontakt med bakken. Det er mer eller mindre stadig trykk mellom bakken og kroppen din, enten du står, går eller sitter. Om du tenker på riktig måte er kraften fra bakken til hjelp når du organiserer dine egne krefter.
May the Force be with you!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar