Opposisjoner

Skrevet for viderekomne elever og lærere.

Retningen vi tenker i Alexanderteknikken er først og fremst «opp». Ønsket om å komme «opp» er helt fundamentalt. Alt annet avhenger av den tanken. Du kan kommer deg et godt stykke med Akexanderteknikken bare ved å tenke «opp». Men ganske snart vil du innse at det er nyttig å ha noe å tenke opp ifra, og at «ned» også er en retning. Du vil oppdage at opp og ned hører sammen og kan forsterke hverandre. Du oppdager at for alle retninger finnes en motsatt retning. Du oppdager «opposisjon».

Lengde

Alt har en ende. Alle ting som har lengde har to. Når vi forestiller oss at noe blir lengre kan vi tenke at de to endene går fra hverandre eller at den ene enden er fiksert og at den andre enden beveger seg bort fra den første.

Når vi ønsker lengde i kroppen har vi flere mulige måter å gjøre det på. Vi kan tenke at bare hodet går (fram og) opp og la resten ordne seg selv. Dette kam være mer enn nok for en nybegynner, men kan også være overraskende effektivt. Vi kan tenke lengde fra kontaktpunktet med bakken. Eller vi kan tenke begge veier - at hodet og føtter/sitteknuter beveger seg i hver sin retning.

Vi kan slenge inn et par ualexanderske varianter også: Tenke at bare føtter/sitteknuter går ned i bakken, eller tenke at hodet er det faste punktet som føtter og sitteknuter beveger seg bort ifra.

Eksperiment. Prøv ut alle de fem variantene nevnt i avsnittet over, når du er i ro eller i aktivitet eller begge deler. Kan du observere forskjeller i effekt?

(Jeg foreslår flere eksperimenter underveis i artikkelen. Når du veksler mellom å tenke på ulike måter kan det være lurt å endre rekkefølgen, ta pauser, ikke gjøre for mange repetisjoner og ikke holde på for lenge om gangen.

Det er en forutsetning for et vellykket eksperiment at du alltid begynner fra nøytral, vektlegger inhibisjon og at retningene først og fremst er preventive. Utover det gir jeg færrest mulig anvisninger til hvordan å utføre eksperimenteringen. Merk at det finnes ingen fasit. Å tenke «feil» retning kan også gi en positiv effekt. Hensikten med eksperimentene er bevisstgjøring, å oppdage noe nytt, ikke å gjøre noe riktig).

Bredde

Bredde er mest opplagt å tenke for ryggen eller over skuldrene. Da er det mest naturlig å tenke de to sidene fra hverandre, for i bredden er vi mer eller mindre symmetriske. Retning til den ene siden er i opposisjon til den andre.

Eksperiment. Tenk bredde, men tenk at en av sidene er et fast utgangspunkt som den andre siden er på vei bort fra. Veksle mellom å tenke bredde til ene siden eller begge sider. Kan prøves ut både i ro og i aktivitet.

Lengde og bredde

Lengde og bredde kan også sies å være i opposisjon. Tenk deg et stykke tøy som strekkes. Det blir smalere på midten.

Men du blir ikke smalere jo mer du tenker «opp» så lenge du tenker på riktig måte. I Alexander-teknikken gir «lengde» mulighet til bredde. Å komme «opp» gjør det mulig å gi slipp på spenninger som hemmer pusten. Å komme opp gir et bedre utgangspunkt for ribbeina til å bevege seg. Særlig frihet i de nederste «floating ribs», noe som kjennetegner «bredde» ifølge Alexander (Alexander 2004 s 120.).

Det motsatte kan også fungere - å tenke bredde kan gjøre det lettere å komme «opp».

Sammenligningen med tøystykket gjelder først og fremst mentalt. Hvis du tenker på feil måte og prøver for hardt å komme «opp» risikerer du å begynne å holde pusten. Holder du pusten stopper du ribbeina fra å bevege seg, og dermed kan du sies å bli «smalere» i Alexanderteknikk-betydning. Hvordan fungerer forholdet mellom å tenke lengde og å tenke bredde?

Eksperimenter: Veksle mellom å tenke bare lengde, bare bredde, begge retninger, tenke lengde + å bli smalere, tenk bredde + å bli kortere. Kan prøves ut både i ro og i aktivitet

Fram og opp

Retningen «fram» for hodet kan forklares anatomisk ved at hodet er noe tyngre foran enn bak. Når vi gir slipp på eventuell overflødig spenning i nakken vil hodet ha en tendens til å rotere forover på det øverste nakkeleddet (atlanto-occipita). Men gir vi for mye slipp på hodet vil det rotere forover og ned, og vi kollapser. «Fram» må derfor balanseres av retningen «opp» som hodet får når nakken blir «lengre» ved at den ikke lenger blir komprimert av spenninger i nakkemusklene. Fram og opp kan sies å være i opposisjon slik for eksempel stag på hver side av en mast holder den i posisjon.

Eksperiment. Veksle mellom kombinasjoner av hodet «fram» eller «bakover» og «opp» eller «ned».

Du kan også undersøke effekten av å først tenke fram og så opp eller omvendt - opp og så fram. Mest anvendelig aktivitet for dette er antagelig å reise eller sette seg, eller å gå ned i monkey og opp igjen.

Hodet og ryggen

Hodet går fram og opp og ryggen blir lengre og bredere. Det er ikke umiddelbart opplagt at hodet og ryggen er i opposisjon. Kanskje det blir klarere når vi vurderer det å lene seg bakover sittende. 

Å lene seg bakover uten å stramme eller kollapse krever en viss retning i kroppen. Vi kan si at hodet må fram og opp (fordi tendensen alltid er å dra hodet bakover idet du lener deg bakover) og ryggen ha retningen bakover og oppover (for å unngå kollaps). Det kan være lettere å la hodet gå fram og opp i denne posisjonen (når du først får det til). Alexander beskrev å lene seg bakover (med støtte mot skulderblad riktignok) som «position of mechanical advantage» (Alexander 1996 s 118). Kombinasjonen av å ha støtte mot skulderbladene, som stimulerer til bredde i ryggen, og bakoverlening, som kan stimulere hodet til å gå fram og opp, skapte en situasjon hvor Alexander med sine hender kunne lettere få til den dynamiske organiseringen av kroppen som han var ute etter.

Eksperiment. Veksle mellom kombinasjoner av: hodet fram og opp, ryggen bak og opp, hodet bakover og opp, ryggen framover og opp, ryggen eller overkropp/ryggsøyle) bakover og ned, ryggen framover og ned. Mest anvendelig aktivitet er sannsynligvis å lene seg forover eller bakover i sittende stilling.

Monkey

Monkey, å stå i delvis bøyd stilling, er det som vanligvis betegnes som «position of mechanical advantage» i moderne Alexanderteknikk. Posisjonen er ideell for å stimulere til dynamisk ekspansjon i hele kroppen, dvs. denne posisjonen har spesielt stort potensiale for opposisjon.

Retningene i monkey kan beskrives ganske enkelt ved at de massive delene av kroppsstrukturen, hodet bekken og knær, går fra hverandre. Du kan forestille deg disse som hjørnene i en trekant.

Når en elev kan gi retning til hode, bekken og knær og på den måten sørge for å gjøre en dynamisk monkey, har eleven lært noe grunnleggende som kan videreføres til alle aktiviteter.

Eksperiment. Tenk deg at retningene for hodet, bekkenet og knærne alle kan gå begge veier - opp/ned, forover/bakover. Du får da i alt åtte kombinasjoner av retninger i monkey. Noen av dem kan være vanskelig å utføre, men å prøve dem ut kan gi nytt perspektiv på retningene i den ene «riktige» kombinasjonen.

Eksperiment. Hver av delene, hode, bekken, knær kan være et fast punkt som de andre går vekk ifra. Prøv ut hver av tre mulige kombinasjoner og veksle mellom å ha et fast punkt og ikke.

Eksperiment. Utforsk effekten av å tenke hode - bekken eller bekken - knær i ulike forhold, f.eks. knær og bekken 50% i hver sin retning eller knær forover 10% og bekken bakover 90% osv

(Alexander skrev i 1906: «... at present I simply state the great principle to be antagonistic action»  (Alexander 1995 s 43). På det tidspunktet brukte han uttrykket for å beskrive pustefunksjon - «the antagonistic action of the the respiratory mechanism», og antagelig ikke om generell koordinasjonen av kroppen (Se Staring 2005, s 86 ). Senere, i «The Bedford Lecture» i 1934, brukte han uttrykket «antagonistic pulls» om den dynamiske situasjonen i «monkey» (Alexander 1995 s.177).

Saker og ting

Når vi berører, holder eller manipulerer gjenstander med hendene kan det være en tendens til at vi trekkes mot tingen, at vi krymper oss mot den. (Mobiltelefoner har den effekten). Vi mangler opposisjon.

Når vi krabber oppnår vi naturlig den koordinasjonen vi ønsker ved bruk av hendene. Vi har opposisjon mellom hender og rygg, (ganske naturlig fordi vi ellers ville slå trynet i gulvet). «Use the hands as feet», heter det i Alexanderteknikken (Dimon 2015 s 13). Dette er grunnlaget for alexanderlæreres «hands-on» ferdigheter.

Spedbarn som begynner å lære å krabbe har ennå en symmetrisk tonisk nakkerefleks som gjør at armene strekkes når de løfter hodet og ser forover, noe som hjelper dem i prosessen. Men hvis de ser ned vil armene ha tendens til å folde seg sammen og de havner pladask på magen.

Vi har ikke de samme refleksene som små barn, men det er likevel en sammenhengen mellom bruken av armene og hvordan vi organiserer hode, nakke og rygg. Denne organiseringen avgjør i hvilken grad vi har opposisjon mellom rygg og hender.

Eksperiment. Stå i krabbestilling, eller beveg deg forover og bakover i krabbestilling, eller krabb rundt på gulvet mens du veksler mellom å sende hodet «ut» eller lar nakken kollapse. Observér effekten dette har på forholdet mellom håndflater og gulv.

Eksperiment. Gjenta eksperimentet over mens du står i monkey med hendene på et bord. Du kan også «krabbe» sideveis langs bordet mens du eksperimenterer med retningene.

Eksperiment. Gjør som over med hendene på en vegg.

Om du krabber eller lener deg mot et bord eller en vegg, eller bærer noe med hendene, gjør du i prinsippet det samme: Du tar imot vekt. Som eksperimentene over forhåpentligvis har vist ønsker du å ha opposisjon mellom hender og rygg når du gjør det og for å oppnå opposisjon må du la hodet gå fram og opp og la ryggen bli lengre og bredere.

Eksperiment. Velg en gjenstand som har en vekt du tydelig kan kjenne men som ikke er for tung. Alt fra ei tung bok til en liten stol eller krakk kan være passende. Stå og/eller gå mens du som i eksperimentene over veksler mellom å sende hodet «opp» opp eller lar nakken kollapse. Hvilken effekt har endring av retning du har i kroppen på forholdet du har til gjenstanden du holder? Vil denne effekten forekomme i andre sammenhenger der du bruker hendene?

Hal i og dra

Enda mer tydelig blir forholdet til det du har i hendene om du trekker i noe. Da er det ikke bare snakk om opposisjon i form av retninger, mentale intensjoner og en tendens i muskelskjelettsystemet, men i tillegg opposisjon i form av reelle fysiske krefter. Om du for eksempel åpner ei tung dør (som åpner mot deg) ved å bruke tyngden av kroppen, blir det enda tydeligere at rygg og hender er i opposisjon, og at om denne opposisjonen tillates blir bruken av kraft mer effektiv. Retningen å tenke blir ofte beskrevet på engelsk med ordspillet «back back».

Eksempler på aktiviteter brukt i Alexanderteknikk-undervisningen for å demonstrere dette fenomenet kan være å gå ned på huk hjulpet av å ha motvekt ved å holde i noe, for eksempel håndtakene på ei dør, eller i hendene til en annen person; eller eleven lar seg trekke opp fra en stol ved at læreren drar i elevens hender.

Eksperiment. Åpne ei dør (som åpner mot deg) ved enten å utnytte kroppsvekten eller ved bare å bruke armen. Utforsk effekten i begge tilfeller av å tenke hodet «opp» eller la nakken kollapse.

Eksperiment. Gå ned på huk hjulpet av å holde i håndtakene på ei dør som motvekt. Utforsk effekten av å tenke hodet «opp» eller la nakken kollapse. (Ved kollaps vil du fremdeles ha fysisk opposisjon, men vil miste noe av opposisjonen av retninger i kroppen).

Hender på stolrygg

Hender på stolrygg er en spesiell øvelse Alexander utviklet for å kunne koordinere kroppen og øve opp sensitiviteten i bruk av armer og hender (Alexander 2004 s 109). Øvelsen gir grunnlaget for bruken av hendene for en alexanderlærer.

Det som kjennetegner øvelsen er nettopp opposisjoner. Kroppen er enten i monkey eller sittende lett foroverlent, men i tillegg er hendene i noe uvanlig posisjon. Stolryggen holdes med loddrette og strake fingre, håndleddene er lett innoverbøyd. Dette skaper mange «hjørner» som kan ha retning fra hverandre.

Hender og fingre er aktive samtidig som spenningene i underarmen kan holdes på et minimum. Albue og hånd er i opposisjon, noe som beskrives som «pulling to the elbows». (Nicholls 2013, s 26, Alexander 2004 s 119- 120, Dimon 2015 s 24). Aktive fingre, hender og armer gjør at vekten av armene nærmest er utspent fra stolryggen uten at vekt hviler på stolen. Skuldrene kan frigjøres (widening the upper part of the arms (Alexander 2004 s 114, Dimon s 26).

Effekten kan forsterkes ved å gjøre posisjonen mer aktiv ved å forestille seg at hendene drar stolryggen fra hverandre, eller ved simpelthen å løfte stolen eller ved å komme en tanke bakover på hælene. (Dette er ikke noe for nybegynnere).

Alexander anmodet spesielt om å observere hendene under øvelsen. Om fingrene ikke lengre peker i riktig retning betyr det at hånd og arm kollapser og at du har mistet opposisjonen (Alexander 2004 s 121).

Eksperimenter. Hvor mange opposisjoner finner du i «hender på stolrygg»?

Gjør øvelsen og test ut effekten av å la ulike deler av kroppen kollapse.

Prøv ut å forsterke tendensen til opposisjon ved for eksempel å løfte stolen. (Dette kan samtidig øke risikoen for kollaps av retning. Hvor i kroppen opplever du denne risikoen som størst?).

Hviske-a

Hviske-a er en annen øvelse Alexander benyttet seg av. I hviske-a må du la kjeven falle i retningen fram og ned mens hodet fortsatt har retningen fram og opp. Hode og kjeve er opposisjon.

Hviske-a utfordrer og gir mer aktivitet til pusten. Bevegelsene i ribbeina, særlig de nederste «floating ribs» vil bli tydeligere. Alexander beskrev mobilitet i dette området som en indikasjon på retningen «widening the back» (Alexander 2004 s 121). Å gjøre hviske-a kan brukes som en måte å øke tendensen til opposisjon når du gjør «hender på stolrygg».

Eksperiment. Gjør hviske-a sittende eller i monkey med en stol foran deg, først uten og så samtidig med at du gjør hender på stolrygg. Deretter i omvendt rekkefølge - gjør hender på stolrygg først og legg så til hviske-a.

Hvilken effekt har hender på stolrygg på hviske-a, og hvilken effekt har hviske-a på hender på stolrygg?

Bevegelse og retning

I blogginnlegget Bevegelse eller retning skrev jeg at retningene vi tenker noen ganger ikke er samme retning som bevegelsen vi gjør. Vi kan si at vi har opposisjon mellom bevegelse og retning. Dette er en form for tenkt opposisjon, men den vil ha effekt på organiseringen av kroppen. Du har allerede møtt denne varianten i flere av eksperimentene foreslått ovenfor, f.eks. om du prøvde å lene deg forover samtidig som du tenkte ryggen bakover og oppover.

Eksperiment. Veksle mellom å gå forover eller bakover samtidig som du tenker ryggen forover eller bakover. (Enten er retningen du går i konstant, eller retningen du tenker). 

Legg til retningen hodet «opp». Hvilken innvirkning har de ulike kombinasjonene av retning og bevegelse på retningen for hodet?

Lærer og elev

Når vi holder på med noe med hendene er det alltid en fare for at vi kollapser framover og ned mot det vi holder på med. Det samme gjelder Alexanderteknikk-lærere som har hendene på eleven. Om læreren må holde hendene høyt er det også lett at læreren drar hendene til seg.

Hvis vi betrakter lærer og elev som ett integrert system vil vi i slike tilfeller se at systemet kollapser. Vi vil i stedet at systemet har en tendens til å ekspandere, og det betyr at lærer og elev må være i opposisjon (Macdonald 2015, s 61). «Stay back in your back» er en instruksjon du stadig hører når du utdanner deg til Alexanderteknikk-lærer.

Om du ikke er lærer vil det samme gjelde når du gjør hender på stolrygg. Du må ha «opposisjon» mellom deg og stolen. Du finner fenomenet også i mange andre aktiviteter. Om du for eksempel danser tango må du ha opposisjon mellom deg og dansepartneren.

En lærer har den ekstra utfordringen at eleven beveger på seg, (eller læreren beveger eleven). Ikke bare må læreren beholde opposisjon mellom seg og eleven, han (eller hun) må beholde retningene mens bevegelsen går i en annen retning. Mest tydelig er dette når eleven f.eks skal sette seg ned. Lærerens hender må følge eleven ned samtidig som de har retningen «opp». 

Om lærerens hender går «ned» mister elevens hode retning og opposisjonen i eleven og mellom lærer og elev forsvinner og det felles systemet kollapser.

Og her er ligger meningen og hensikten med å tenke opposisjon. Opposisjon skaper et mer dynamisk og fleksibelt system, et integrert samspill av krefter. Uten opposisjon i systemet, enten du beveger deg fritt eller i relasjon til noe eller noen, vil du uten opposisjon være som en gitar med slakke strenger, som en ball eller sykkelhjul uten luft, som et seil uten vind.

Derfor er det vel og bra å kunne tenke retning i én retning, å kunne tenke «opp», men skal du organisere krefter på en effektiv måte må du tenke i flere retninger slik at du får opposisjon.

Relaterte blogginnlegg

Opposisjon

Å lene seg bakover
Øvelser

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz
Alexander, Frederick Matthias. 1996 (1910/1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz. 
Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Consctructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Dimon, Theodore. 2015. The Use of the Hands in Teaching. Dimon Institute. Egenpublisert
Macdonald, Patrick. 2015 (1989). The Alexander Technique as I See It. Mouritz.
Nicholls, Carolyn. 2013. Notes on the Work of Dilys Carrington. Egenpublisert. 
Staring, Jeroen. 2005. Frederick Matthias Alexander (1869-1955) The Origins and History of the Alexander Technique. Integral