En definisjon av Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å forbedre måten vi beveger oss på. Fordelen med en slik definisjon er at den hentyder til noe dynamisk og ikke til noe statisk som «kroppsholdning». Ulempen er at folk flest vil tro at du må gjøre noe aktivt og muskulært for å forbedre bevegelsene, kanskje fordi det er nærliggende å assosiere med idrettsutøvere som trenger mer styrke og smidighet for å prestere bedre. Styrke og smidighet er selvfølgelig bra, men Alexanderteknikken fungerer på et annet plan. Jeg skrev for noen uker siden om Alexanderteknikkens indirekte kontroll. Å forstå forskjellen mellom direkte og indirekte framgangsmåte for forbedring av bevegelse vil gjøre at du forstår bedre hva Alexanderteknikken går ut på.
Indirekte
Et eksempel jeg brukte i blogginnlegget om indirekte kontroll var fra en vitenskapelig studie av bevegelseskvalitet hos musikere (Proactive Selective Inhibition Targeted at the Neck Muscles). Studien gikk ut på at fiolinister (og noen bratjsister) gjorde spillerelaterte bevegelser samtidig som de visuelt kunne observere muskelaktivitet i egen nakke via en skjerm som viste ultralydbilde av nakkemusklene. Når musikerne ble bedt om å minimere muskelaktiviteten i nakken hadde dette positiv effekter på bevegelsene i form av redusert unødvendig bevegelse og muskelspenning.
For å forbedre spillebevegelser ville en fiolinlærerer kanskje ha bedt fiolinisten om å la albuen på buearmen være lavere, eller bruker mer bevegelse i håndleddet, eller kanskje plassere føttene i en annen posisjon. Dette kan dreie seg om nødvendige og riktige endringer, men dette er fiolinteknikk, og ikke Alexanderteknikk.
Her er noen andre eksempler som kan belyse forskjellen mellom direkte og indirekte tilnærmning.
Børste tenner
Jeg ser av og til alexanderlærere foreslå det å puse tenner som aktivitet for selvobservasjon. De forslår å prøve å holde mindre hardt i børsten. Dette er veldig fornuftig, men strengt tatt ikke Alexanderteknikk. Å bruke Alexanderteknikken vil for eksempel være å begynne observasjonen fra nøytral posisjon, dvs. observere forberedelsen til aktiviteten, og å observere hva som skjer med den generelle koordinasjonen når bevegelse settes i gang, særlig hva som skjer i den sentrale aksen i kroppen og forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Dette vil påvirke hva som skjer i armen og hånden. Når det gjelder grepet om tannbørsten vil en Alexanderteknikk-tilnærming være å tenke lengde i armen og fingrene for på den måten å påvirke muskeltonus indirekte.
Klø seg på øret
Å klø seg på øret eller nesa er en ganske uvesentlig bevegelse de færreste vil ha interesse av å «forbedre». Men det er en veldig vanlig bevegelse som kan brukes til å avsløre om koordinasjonen ved bruk av armen er god. Det som kan skje av «gale» ting er at nakken spennes og skulderen dras opp til øret, at armen og hånden er anspent, at pusten holdes og at kroppen generelt stivner – for å nevne noen.
En indirekte, men egentlig ikke Alexanderteknikk-framgangsmåte, ville være å utforske et spekter av bevegelsesmuligheter for å utføre aktiviteten. For eksempel ville det være å føre hånden ut til siden først, eller først forover og så bakover mot øret. Mulighetene er uendelige og å utforske variasjonsmulighetene vil kunne resultere i «lettere» måter å gjøre bevegelsen på. Noen ganger kan vi bruke en slik framgangsmåte i Alexanderteknikken, men dette ligner mer på prinsippene for Feldenkraismetoden.
I Alexanderteknikken vil vi i utgangspunktet bruke den samme bevegelsen med den tanken at enhver bevegelse kan forbedres og at det ikke nødvendigvis er bevegelsen det er noe i veien med, men måten den utføres på.
En alexanderlærer vil først kanskje diskutere med personen/eleven for å bevisstgjøre eventuelle feiloppfatninger om hvordan armen fungerer. Det kan for eksempel være en forestilling om at skuldrene ikke må bevege seg i det hele tatt. Når slike misoppfatninger er ryddet av veien vil læreren kunne foreslå mentale konsepter å prøve ut, for eksempel å ha en idé om at nakke- og ankelledd skal få være frie og bevegelige under bevegelsen. Deretter gjøres bevegelsen, som tilsynelatende vil være den samme, men de spenningsmessige forholdene i kroppen kan være dramatisk annerledes.
Å gå
En direkte framgangsmåte for å endre gangbevegelse vil for eksempel være å forsøke å gå med små skritt, eller å prøve å «rulle» på foten, eller å gå med føttene nærmere hverandre eller mer bredbeint, eller la hoftene svinge mer til side. Min erfaring er at særlig Mensendieck fysioterapeuter er ivrige etter å få folk til å «rulle» på fotbladet. Hensikten er god, men instruksjonen gjør at folk gjør mye rart og unødvendig når de går.
En indirekte tilnærming vil være å først observere igangsetting av bevegelsen. Hvis noe ikke fungerer når du går kan det være vaner som er i veien. Disse vanene er en direkte følge av og uløselig knyttet til intensjonen om å gå. Konsekvensene av vanene er lettest å observere ved igangsetting.
For å unngå å forstyrre koordinasjonen ved igangsetting av bevegelsen vil læreren foreslå preventive mentale ordrer, «retninger», for eksempel å tenke på å la ryggen være lang og bred.
En annen indirekte framgangsmåte vil være å jobbe med elementer av gangmønsteret, for eksempel det å overføre vekt fra en for til den andre.
Å gå består av bevegelser som er mer eller mindre fastlagt av muskelskjelettsystemet. Det er nesten som å puste. Å la bevegelse skje av seg selv er avgjørende. Med en gang vi går inn og overstyrer risikerer vi å gjøre noe galt.
En indirekte framgangsmåte hindrer at automatiske funksjoner overstyres. Men den viktigste grunnen til å bruke en indirekte framgangsmåte er for å unngå vanestyrte bevegelser. Direkte framgangsmåte baserer seg på det vi føler som «riktig». Indirekte framgangsmåte gjør bevegelsene mindre avhengig av det vi føler som «riktig» og gjør det mulig å bevege seg på en ny måte.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar