Å kjenne veldig godt etter

I forrige innlegg kommenterte jeg noen som mente Alexanderteknikken handlet om å «kjenne veldig godt etter». Det er jo ikke helt feil, men som jeg påpekte er det nødvendig å tenke først, sanseinformasjon kommer alltid på etterskudd.

Det er viktig å være bevisst på alt du sanser, å ha åpne kanaler, både 'innover' og 'utover'.
Men det å «kjenne veldig godt etter» kan være problematisk. Må du «kjenne etter» for å føle noe kan du ha et problem. La oss gjøre et lite eksperiment.

Forsett å lese, uten å gjøre noen bevegelse. Jeg vil bare at du skal gjøre noe med oppmerksomheten din. Det du skal gjøre med oppmerksomheten er å tenke på føttene dine. Opplev hvor føttene dine er, hvordan de føles. Har du klart det uten å bevege noe?
Gratulerer!

Hvis jeg ber en elev i en time om å rette oppmerksomheten mot føttene vil eleven i ni av ti tilfeller begynne å bevege på føttene, vrikke på dem for liksom å kjenne etter hvor de er.
Dette er veldig naturlig fordi følsomhet er avhengig av utgående signaler. Hjernen bruker utgående signaler for å samle informasjon. Det er litt som radarprinsippet.

Bevege for å kjenne er særlig typisk hvis jeg snakker om nakken. Nakken er et område hvor du har lite direkte følsomhet, selv om det er et følsomt område når det gjelder kroppsbalanse. Det er ikke samme følsomhet som den du for eksempel har i fingertuppene.

Problemet er at hvis du beveger deg for å «kjenne godt etter» forandrer du situasjonen du skulle ha registrert. Du føler mer, men kanskje ikke de nyansene du kunne ha lagt merke til.
Følsomhet er som å se ned i vann. Beveger du noe kruses vannflaten og du ser ingenting. Det er derfor vi alexanderlærere stort sett bruker veldig forsiktig berøring, samtidig som vi gjør minst mulig unødvendig inni oss. Det verste vi kan gjøre er å prøve veldig hardt å «kjenne etter».
Jo mer du prøver å kjenne etter, jo mer vil du gjøre av muskelarbeid, selv om du ikke beveger noe. Oftest består muskelarbeidet i å holde pusten, da stivner du.

Du behøver selvfølgelig ikke gjøre noe som helst for å kjenne noe. Hvert sekund mottar du millioner av sansesignal, det er bare å velge og vrake. Du velger hva du gjør med oppmerksomheten, du trenger ikke gjøre mer enn det.

Det du må gjøre med oppmerksomheten er å ha et stort oppmerksomhetsfelt. Å prøve for hardt å «kjenne etter» kjennetegnes ofte av opptatthet av en liten del av kroppen og så glemmes resten. Du må ha overblikk.

I alexandertimer prøver vi ut ulike måter tenke på når du gjør bevegelser. Bevegelser som gjøres i forsøk på å «kjenne etter» er annerledes. De gjøres uten å tenke. Du vrikker og vrir og strammer litt her og der. Ubevisst kan et ønske om å ha den «riktige» følelsen ligge under. Slike ubevisste korrigeringer bidrar bare til å forsterke spenninger.

Når du beveger deg i en alexandertime er vi ute etter å merke ørsmå forskjeller. Små forskjeller er viktigere enn store. Men ethvert forsøk på å «kjenne etter» er både unødvendig og vil virke mot sin hensikt.
De ørsmå endringene som skjer kan ligge på grensen til det du er i stand til å registrere. Noen ganger kan det hende du ikke kjenner noen forskjeller, og det er helt greit, en helt riktig observasjon. Noen ganger er hva du tenkte det eneste du kan være rimelig sikker på. Det er til gjengjeld mye viktigere enn å «kjenne godt etter».
Tankeprosessen er viktigst. Innkommende signaler må du bare ta som de kommer.